I proposisjonen fremmes det forslag til endringer i
lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven). Forslagene
gjelder nye regler for uføretrygd og nye regler for alderspensjon
til personer som har mottatt uførepensjon eller ny uføretrygd.
Forslagene er en nødvendig tilpasning til pensjonsreformen
av folketrygdens ytelser til uføre. Uførereformen er også et ledd
i en fornyelse av folketrygdens stønadsordninger for personer med
helseproblemer: sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med
forslag om tilpasninger i tilstøtende regelverk i og utenfor folketrygdloven,
herunder bestemmelsen om uføretrygd under institusjonsopphold.
Etter alderspensjon er uførepensjonen den trygdeytelsen
som flest mottar.
Det skal satses på bedre oppfølging av den enkelte
og forslaget vil gi en enklere og mer fleksibel uføretrygd. Det
betyr:
Uføretrygden skal
fortsatt gi en varig inntektssikring.
Uføretrygden får nye beregningsregler.
Gjennomsnittlig uføretrygd blir noe høyere etter skatt enn ved en
videreføring av dagens ordning.
Dagens uførepensjonister går ikke over
på ny beregningsmodell. De vil omfattes av nye skatteregler, men
vil beholde tilnærmet samme ytelse etter skatt som tidligere. De
vil i praksis i liten grad påvirkes av reformen, utover at mulighetene
til å prøve seg i arbeid blir enklere og bedre.
Uføreytelsen i folketrygden skal ikke lenger
beregnes som en pensjon, og ytelsen vil derfor bli kalt uføretrygd.
Forslagene innebærer vesentlige endringer i
reglene for uføreytelsen. For å sikre en betryggende saksbehandling
er det avgjørende at Arbeids- og velferdsetaten får nødvendig tid
til å forberede innføringen av de nye reglene. Det tas derfor sikte
på at lovendringene skal tre i kraft i 2015.
Hovedgrepene i uførereformen
er:
1. Fremtidens uføretrygd skal være en kompensasjon
for tap av inntekt målt ved inntekten de siste årene før uførheten
oppstår. Det foreslås konkret at uføretrygden skal avhenge av inntekten
i de tre beste av de fem siste årene før uførheten oppsto. Det medregnes
inntekt opp til 6 G.
2. Uføretrygden skal skattlegges som lønn,
og bruttonivået på uføretrygden økes med om lag 15 pst. for å kompensere
for dette. Også minsteytelsene justeres opp for å kompensere for
endret skattlegging. Dette bidrar til at man får et gjennomgående
og likeartet system for inntektssikring for alle i yrkesaktiv alder,
noe som også vil være enklere for den enkelte.
3. Uføretrygden foreslås satt til 66 pst.
av tidligere inntekt, det samme som for arbeidsavklaringspenger.
Uføretrygden avviker imidlertid fra arbeidsavklaringspengene blant
annet ved at beregningsgrunnlaget er ulikt på enkelte områder. Minsteytelsen
i uføretrygden er høyere fordi den fortsatt skal være en varig ytelse.
Uføretrygden skal årlig reguleres i takt med økningen i folketrygdens
grunnbeløp.
4. Dagens behovsprøvde barnetillegg endres
ikke. Innretningen av barnetillegget vil bli vurdert på nytt i tilknytning
til behandlingen av utredningen fra Brochmann-utvalget. Vurderingen
vil også ses i lys av Fordelingsutvalgets utredning.
5. For nye uføre innføres en ny, fleksibel
og «sømløs» ordning for å kombinere uføretrygd og arbeid. Dagens
system erstattes av en ordning uten ventetid, med en beløpsgrense
på 0,4 G for arbeidsinntekt som ikke skal føre til reduksjon i uføretrygden
og uten automatisk revurdering. Innvilget uføregrad skal ikke endres
selv om arbeidsinntekten overstiger beløpsgrensen. Forslaget vil
gi en mer rettferdig ordning mellom helt og delvis uføre, hvor dagens
fastsetting av uføregrad og høye friinntekt kan gi ubegrunnede inntektsforskjeller.
Dagens uførepensjonister får en høyere beløpsgrense på 60 000 kroner
frem til 2019.
6. Kravet til uføregrad for å komme inn
i uføreordningen reduseres fra dagens 50 til 40 pst. for de som
kommer fra arbeidsavklaringspenger.
7. Dagens krav om 40 års botid i Norge
for å få full uføretrygd videreføres. Personer med kortere botid
får, som i dag, en forholdsmessig avkorting av uføreytelsen. Tilsvarende
videreføres dagens regler for utbetaling av uføretrygd i utlandet.
8. Innsatsen for å kunne tilby unge under
30 år tilrettelegging for å komme i arbeid forsterkes. Nivået på
inntektssikringen for unge uføre videreføres, men slik at bruttonivåene
økes for å kompensere for økt skatt.
9. Ny opptjeningsmodell for alderspensjon
fases inn for uføre med årskullene fra 1954 til 1962, på samme måte
som for yrkesaktive. Overgangen fra uføretrygd til alderspensjon
skal fortsatt skje ved 67 år.
10. Uføre skal årlig tjene opp pensjonsrettigheter som
om de hadde fortsatt i jobb: Opptjeningen skal skje på grunnlag
av den inntekten som har falt bort, og med samme opptjeningsprosent
som for yrkesaktive. De som omfattes av ny opptjeningsmodell for
alderspensjon skal tjene opp pensjonsrettigheter frem til 62 år,
som også er grensen for opptjening i den nye AFP-ordningen i privat
sektor.
11. Uføres alderspensjon levealdersjusteres
i utgangspunktet etter samme regler som yrkesaktives alderspensjon.
Regjeringen foreslår at uføre allerede fra 2011 får en delvis skjerming for
virkningen av levealdersjustering, ved at uføre årlig skjermes for
0,25 prosentpoeng av virkningen. Skjermingsregelen gjelder årskullene
1944–1951.
12. I 2018 skal det vurderes hvordan uføres
alderspensjon videre skal skjermes for virkningen av levealdersjustering.
Vurderingen skal skje ut fra en helhetlig vurdering der observasjoner
av arbeidsføres tilpasning og utviklingen i antall uføre vektlegges.
Uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til arbeidsføres
alderspensjon.
13. Omleggingen av uføreytelsen i folketrygden innebærer
en vekst i brutto uføreytelse kombinert med økt skatt. Uten endringer
i tjenestepensjonsordningene vil offentlig ansatte kunne få en klart
dårligere uføreordning enn tidligere. Det legges til grunn at offentlig
ansattes uføretrygd skal økes så mye at skatteomleggingen ikke fører til
redusert kjøpekraft. Organisasjonene inviteres til en prosess om
utformingen av uføreytelsen i de offentlige ordningene. Utgangspunktet
for tilpasningen bør være at uføreytelsen fra tjenestepensjonsordningen
utformes som et direkte tillegg til uføretrygden fra folketrygden.
Forslagene vil motivere til arbeid for uføre
som har mulighet til å forsøke seg i arbeid eller å øke stillingsandelen.
En vil også stimulere til økt bruk av gradert uføretrygd for derigjennom
å opprettholde en tilknytning til arbeidslivet. I dag er fire av
fem 100 pst. uføre, noe som delvis skyldes svakheter ved dagens
ordning.
Nye regler for å kombinere uføretrygd og arbeid vil
gi et mer fleksibelt system. Det blir mulig for den enkelte å jobbe
helt opp mot full stilling uten å risikere at retten til uføretrygd
blir redusert eller faller bort.
Med ny fleksibel alderspensjon i folketrygden
er det mulig å gå av med alderspensjon ved 62 år. Økonomisk vil
det kunne lønne seg for den enkelte å bli uføretrygdet fremfor å
ta ut alderspensjon, blant annet fordi den årlige alderspensjonen
blir høyere når den tas ut senere. Dette reiser spørsmål om rammene
for samtidig arbeid og mottak av trygdeytelser for de eldste arbeidstakerne.
Regjeringen vil komme tilbake til dette i tilknytning til den brede
gjennomgangen som er varslet knyttet opp mot korttidsytelsene i
folketrygden.
Det vises til proposisjonens kapittel 1.2 hvor
det er nærmere redegjort for fornyet arbeidslinje og uføreordningen,
herunder; en fornyet og forsterket arbeidslinje, jobbmuligheter
for den enkelte samt kvalifiseringstiltakene.
Det vises videre til proposisjonens kapittel
2 hvor det er nærmere redegjort for bakgrunnen for forslagene. I
tillegg til å tilpasse uføreordningen til ny alderspensjon er det
behov for å se utforming av uføreordningen i sammenheng med utviklingen
i arbeids- og velferdspolitikken, jf. St.meld. nr. 9 (2006–2007)
Arbeid, velferd og inkludering og innføring av ordningen med arbeidsavklaringspenger
og Innst. S. nr. 148 (2006–2007).
Behovet for en reform ble påpekt av Pensjonskommisjonen,
jf. NOU 2004:1. Regjeringen Bondevik II nedsatte Uførepensjonsutvalget
ved kongelig resolusjon av 5. august 2005. Utvalget la 16. mai 2007
frem NOU 2007:4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre. NOU'en
ble sendt på høring med frist 1. oktober 2007. Det vises til proposisjonens
kapitler 7–11 hvor høringsuttalelsene er oppsummert.
I proposisjonens kapittel 12 er de økonomiske effekter
illustrert for den enkelte mottaker av forslag om ny uføretrygd
og alderspensjon til uføre ved hjelp av eksempler.
Det vises til proposisjonens Del I hvor det
er redegjort for:
Pensjonsreformen
og alderspensjon til uføre
Utviklingen på uføreområdet
Hovedtrekk i arbeids- og velferdspolitikken
Fornyet arbeidslinje og uføreordningen.
Det vises i proposisjonen til:
NOU 2009:10 Fordelingsutvalget
som utredet og foreslo tiltak som kan bidra til å redusere økonomiske
forskjeller over tid. Det ble lagt vekt på både tiltak som bidrar
til å utjevne inntektsmuligheter, og tiltak som kan utjevne opptjent inntekt
og forbruk
NOU 2011:7 Velferds- og migrasjonsutvalget Den
norske modellens fremtid. Heretter benevnt Brochmann-utvalget.
Som ledd i komiteens arbeid med proposisjonen ble
det 17. oktober 2011 avholdt høring i saken. Følgende deltok på
høringen:
NHO
LO m.fl.
UNIO
YS
Akademikerne
KS
Norges Handikapforbund
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Unge funksjonshemmede
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke
Forsvar Dagens Uføretrygd
Forsvar Offentlig Pensjon
Landslaget for offentlige pensjonister
(LOP)
Norsk Epilepsiforbund
Norsk Revmatikerforbund
Velferdsalliansen
Hovedorganisasjonen Virke
Norges Blindeforbund.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Monica Carmen Gåsvatn og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Arne Bergsvåg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf
Ropstad, viser til Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven
(ny uføretrygd og alderspensjon til uføre).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at uføretrygden skal sikre rett til god og forutsigbar inntekt,
hvis en ikke kan forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av sykdom,
skade eller lyte.
Flertallet mener den nye uføreordningen
vil sikre økonomisk trygghet for dem som ikke kan jobbe, bedre mulighet
til å kombinere uføretrygd og arbeid og god alderspensjon også til
uføre.
Flertallet vil understreke at
uføretrygden er en grunnleggende sikring i det norske velferdssystemet.
Videreføringen og endringene som velges, har som hovedformål å sikre
at denne grunnleggende rettigheten gir de som ikke kan forsørge
seg selv på grunn av sykdom, skade eller lyte, et godt og forutsigbart
inntektsnivå.
Tilpasningene og endringene utløses av behovet for
å tilpasse uførepensjon til ny alderspensjon. Det er også et ønske
om at ordningen skal være enkel å forstå og tilpasset et annerledes
arbeidsmarked enn det en hadde da dagens system ble utformet.
Det har vært flere tilpasninger av uførepensjonene
i løpet av de siste tiårene. Dagens system ble utformet i en tid
hvor arbeidsmarkedet var annerledes. Grunnprinsippet var at man
var helt ute av arbeidslivet for resten av livet, når uførepensjon
ble innvilget. Yrker som i dag har betydelige andeler i Norge eksisterte
ikke for 20 til 30 år siden. Det er òg et stort og økende fokus på
inkluderende arbeidsliv, økt kompetanse om forbyggende tiltak, bedre
tilrettelegging og det er bedre tekniske løsninger tilgjengelige.
Flertallet understreker at forslaget
sikrer nye uføre en uføretrygd om lag på nivå med dagens regler
eller bedre. Den nye uføretrygden, sammen med en forsterket arbeidslinje,
vil bidra til at flere med redusert og variabel arbeidsevne kan delta
i arbeidslivet. Bruken av arbeidsmarkedstiltak, praktisering av
regelverket i stønadsordningene, legens og Arbeids- og velferdsetatens rolle
i uføresaker skal gjennomgås for å forsterke innsatsen for at flere
som kan og vil, skal få arbeid eller aktivitet.
Hovedmålet er at alle innbyggere skal forsørge seg
selv ved egen inntekt. For noen som har sykdom, skade eller lyte,
vil ikke det være mulig ved eget arbeid.
Et av grunnprinsippene vi bygger den norske velferdsmodellen
rundt, er selvforsørgelse ved eget arbeid.
I det nye forslaget videreføres kriteriene som
utløser retten til uføreytelse: Varig nedsatt inntektsevne på grunn
av sykdom, skade eller lyte. Dette betyr at det stilles de samme
kravene til nedsatt inntektsevne som vi har i dagens system.
Mange med helseproblemer som påvirker inntektsevnen,
har svingende sykdomsforløp over kortere eller lengre perioder.
Relativt mange, som i dag står utenfor arbeidslivet, har svingende
helse/sykdomsforløp og ønsker å ta i bruk arbeidsevnen. Uføretrygden
må legge til rette for at den enkelte kan delta i arbeidslivet, når
arbeidsevnen tillater det.
Et hovedmål med tilpasningene er å gjøre det
enklere å bevege seg mellom arbeid og uføretrygd. Målet med forenklingen
er at de som kan jobbe i perio-der, skal være sikret inntekt, dersom
arbeidsforsøket ikke fungerer eller hvis helsesituasjonen forverres
permanent eller midlertidig. I dagens system er det flere terskeleffekter
som kan medføre at en del taper inntekt ved økt arbeidsinnsats.
Disse terskeleffektene er fjernet ved denne reformen.
Andre tiltak som bygger opp under målet om å gjøre
arbeidslivet tilgjengelig for flere med nedsatt arbeidsevne, er
avtalen om inkluderende arbeidsliv og Jobbstrategi for personer
med nedsatt funksjonsevne.
Hovedgrepene er å:
endre til en inntektserstatningsmodell
skattlegge som arbeidsinntekt
sømløs og mer fleksibel overgang mellom
arbeid og uføretrygd
økt innsats på forebyggende tiltak
særskilt økt innsats for unge under 30
år
Regjeringens forslag ivaretar den enkelte sine behov
på en bedre måte ved at uføretrygden i større grad enn tidligere
reflekterer den inntekten som er falt bort og gir muligheter til
å bevege seg mellom arbeid og trygd i de periodene det er mulig
ut fra helsemessige endringer. Forslaget sikrer uføre en god alderspensjon.
Med uføretrygden gir samfunnet den enkelte en garanti
for at hvis man ikke kan forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn
av sykdom, skade eller lyte, utløses retten til en god og forutsigbar trygd.
Dette er hovedtrekkene i forslaget:
Uføretrygden for
nye uføre skal ligge på 66 pst. av tidligere inntekt. Dette er noe
høyere enn gjennomsnittlig ytelse i dag. Uføretrygden skal fortsatt
gi en varig inntektssikring.
Uføretrygden skal skattlegges som lønn.
For dagens uføre øker brutto utbetalt uføretrygd for å kompensere
for dette.
I dag beregnes uførepensjon på samme måte
som alderspensjon. Den nye uføretrygden skal beregnes på grunnlag
av inntekten de tre beste av de fem siste årene før uførheten oppstod.
Det etableres en ny ordning som vil gjøre
det enklere å kombinere uføretrygd og arbeid, særlig for de med
varierende arbeidsevne. I den nye ordningen vil det alltid lønne
seg å arbeide mer. Uføretrygden vil avkortes når arbeidsinntekten overstiger
beløpsgrensen. Avkortingen slår først inn når arbeidsinntekten blir
høyere enn 0,4 G (31 686 kroner pr. 1. mai 2011). For dagens uføre
vil denne beløpsgrensen fra innføringen av ny ordning og frem til
2019 være 60 000 kroner. Dagens regler med revurdering av uføregraden når
arbeidsinntekten overstiger 1 G og ett års ventetid før nye uføre
kan prøve seg i arbeidslivet, faller bort.
Dagens behovsprøvde barnetillegg videreføres, men
innretningen av tillegget vil vurderes på nytt i tilknytning til
behandlingen av Brochmann-utvalgets utredning og i lys av Fordelingsutvalgets
utredning.
Overgang til alderspensjon skal skje ved
67 år. Pensjonsopptjening for de som omfattes av ny opptjeningsmodell
i folketrygden gis til 62 år.
Uføres alderspensjon skjermes delvis fra
levealdersjustering fra 2011. Skjermingen utgjør 0,25 prosentpoeng
per nytt årskull. Dette er en midlertidig ordning som vil gjelde
for uføre født i årene 1944–1951, det vil si uføre som blir alderspensjonister
i perioden 2011–2018. I lys av arbeidsføres tilpasning de nærmeste
årene skal det i 2018 vurderes om, og eventuelt hvordan, en konkret
skjermingsordning bør utformes.
Flertallet merker seg at regjeringen
tar sikte på at reglene for ny uføretrygd og ny alderspensjon til
uføre skal tre i kraft i 2015. Dagens uføre vil i mindre grad påvirkes
av reformen, selv om enkelte endringer også vil gjelde for disse.
Flertallet støtter forslaget
fra regjeringen, og viser til at det gir et system som bedre ivaretar økonomisk
trygghet, samt gir muligheter til å bevege seg mellom arbeid og
trygd i de periodene det er mulig ut fra helsemessige endringer. Forslaget
sikrer også en god alderspensjon for de som har overgangen til alderspensjon
fra uføretrygden.
Arbeidslivet, økt universell utforming i samfunnet
og tilgangen til tekniske hjelpemidler har endret seg. IA-avtalen
har bidratt til økt kunnskap om hva som kan tilpasses i den enkeltes
arbeidssituasjon og styrket bedriftenes ansvar for å forebygge og
tilrettelegge på arbeidsplassen.
I det nye forslaget videreføres vilkårene om minst
50 pst. uføregrad for å ha rett til en uføreytelse og at inntektsevnen
er varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. For alle
som har hatt arbeidsavklaringspenger vil kravet være 40 pst. nedsatt
inntektsevne. Kravet til å gjennomføre hensiktsmessig behandling
og arbeidsrettede tiltak ligger som et gjennomgående prinsipp i
oppfølging av personer med nedsatt inntektsevne. De aller fleste
som får en uføretrygd vil derfor tidligere ha mottatt arbeidsavklaringspenger.
Kravet til nedsatt inntektsevne på minst 40 pst. vil derfor omfatte flertallet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i Norge har vært stor politisk enighet om grunnprinsippene
for et omfattende velferdssystem. Det er viktig å sikre inntekt
ved inntektsbortfall på grunn av sviktende helse, og det er viktig
å sikre helse- og omsorgstjenester for alle. Norsk økonomi gir store muligheter
til å sikre gode velferdsordninger. Samtidig kan det være utfordringer
knyttet til finansieringen av fremtidens velferdssamfunn.
Disse medlemmer mener det er
avgjørende at folk oppfatter at velferdssamfunnets ordninger kommer
dem til gode som virkelig trenger det, og ikke misbrukes av personer
som kan klare seg selv. Hvis ordningene oppfattes som selvvalgte
i praksis, vil det være vanskelig å sikre oppslutningen om ordningene,
slik disse medlemmer ser det.
Disse medlemmer viser til at
den fremtidige utviklingen i antall uføretrygdede har blitt fremskrevet
en rekke ganger. SSB gjennomførte beregninger for pensjonskommisjonen
(NOU 2004:1) som viser at antall uføretrygdede økte fra 281 000
i 2001 til 365 000 i 2010, og videre vil øke til 388 000 i 2020
og til 407 000 i 2050.
Disse medlemmer viser også til
at i beregninger som er foretatt for Uførepensjonsutvalget (NOU
2007:4) varierer antall mottakere av uføreytelse i 2050 fra 395 000
til 510 000. Beregningene viser dessuten at tilgangsratene må reduseres
i forhold til de nivåer de har ligget på de ti siste årene, for
at andelen uføre i befolkningen ikke skal øke.
Disse medlemmer vil påpeke at
fremskrivinger av antall uføre er usikre. Uførepensjonsutvalget
foretok tekniske fremskrivninger i forbindelse med sitt arbeid.
Beregningene omfatter summen av antall uførepensjonister og antall
mottakere av tidsbegrenset uførestønad.
Disse medlemmer viser også til
regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012 der det fremkommer
at utgiftene til uføreytelser utgjør om lag 20 pst. av folketrygdens
totale utgifter. Tilsvarende tall for 1980 var 12,6 pst., og det
forventes en samlet utbetaling på uføreytelser i 2012 på om lag
58,7 mrd. kroner. I 1980 var utgiftene 17,6 mrd. kroner (G-justert).
Disse medlemmer konstaterer at
det har vært en betydelig vekst i antall mottakere av uføreytelser
de siste 30 årene. I 1980 var det i underkant av 160 000 stønadsmottakere,
mens antallet var økt til 303 000 per 1. halvår 2011, etter at tidsbegrenset
uførestønad ble overført til ytelsen arbeidsavklaringspenger.
Disse medlemmer mener at dersom
veksten i antall stønadsmottakere fortsetter å være stor, vil dette
ikke bare føre til statsfinansielle utfordringer, men kan også føre
til en reforhandling av samfunnskontrakten. Velferdsstatens legitimitet
og oppslutning er derfor avhengig av at en i praksis har ordninger
som sikrer at fordelingen av rettigheter og plikter virkelig oppfyller
samfunnskontraktens mål om effektiv risikodeling og rettferdig ressursfordeling.
Disse medlemmer er sterkt bekymret
over den økende andelen mennesker som forlater arbeidslivet og går
over på varig uføretrygd.
Disse medlemmer vil understreke
at personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte, og som ikke
er i stand til å delta i arbeidslivet, skal gis en inntektssikring
fra samfunnet som gjør det mulig å ha en verdig tilværelse.
Disse medlemmer har lagt følgende
prinsipper til grunn i sine forslag til forbedringer og endringer
av regjeringens forslag til ny uføretrygd:
Det skal lønne seg
å arbeide.
Ingen under 40 år uføretrygdes varig, med
mindre det er helt åpenbart at de aldri kan få muligheter for deltakelse
i arbeidslivet. Unge skal i stedet ha en sammenhengende støtte og
tålmodig innsats i et utviklingsløp.
Personer som på grunn av sykdom, skade
eller lyte ikke er i stand til å forsørge seg selv skal ha en ytelse
fra samfunnet som gjør det mulig å ha en verdig tilværelse.
Samlet ytelse skal ikke overstige tidligere lønnsnivå.
Behovet skal kunne etterprøves med jevne
mellomrom.
Enhver restarbeidsevne skal tas i bruk.
Nav har plikt og ansvar til å følge opp
brukerne og gi den nødvendige bistand og veiledning slik at en eventuell
restarbeidsevne kartlegges og utnyttes.
Det skal være en minsteytelse for dem som
ikke har hatt lønnsinntekt, eller som har hatt for lav inntekt til
å gi opptjening over minstenivået, og som det går an å leve av.
Utviklingen av ytelsen skal være på linje
med utviklingen for yrkesaktive slik at mottakerne av ytelsen ikke
taper kjøpekraft i forhold til de yrkesaktive.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil fremheve
at det norske velferdssamfunnet slik det er bygget opp gjennom generasjoner,
hviler på to helt sentrale påler. For det første at flest mulig
deltar i arbeidslivet, og for det andre at vi går sammen om å sikre
en grunnleggende trygghet for dem som ikke er i stand til å arbeide.
Det grunnleggende utgangspunkt for Høyre er at hver enkelt har et
personlig ansvar for seg selv, sitt eget liv og for menneskene rundt
seg. Samtidig må et raust og menneskelig samfunn sikre alle mulighetene
til et anstendig liv, uavhengig av bakgrunn, inntekt og arbeidsevne. Disse medlemmer mener
derfor utgangspunktet for velferdspolitikken er at det må lønne
seg å jobbe, samtidig som en sikrer gode og anstendige støtteordninger
for dem som er for syke til å delta i arbeidslivet.
Disse medlemmer minner om at
Høyre svært lenge har påpekt at for mange mennesker faller ut av
arbeidsmarkedet. Fra 1995 til i dag har det vært en klar økning
både av antallet og andelen uføre. Ser vi på tallene fra 1980 til
i dag blir økningen enda mer markant. Særlig er den sterke økningen
av unge uføre bekymringsfull, selv om de fleste uføre fortsatt er
godt voksne. Økningen av antallet og andelen uføre er en utfordring
av flere grunner. Det koster svært mye penger, det innebærer at
Norge ikke bruker en viktig arbeidskraftsressurs og det er problematisk
for den enkelte. Disse medlemmer registrerer at visse
partier og organisasjoner forsøker å bortforklare økningen i andelen
uføre i stedet for å gripe fatt i utfordringene.
Disse medlemmer ser at regjeringen
på flere områder har lagt frem en politikk som samsvarer med Høyres
standpunkter. Høyre har lenge tatt til orde for en mer fleksibel
overgang mellom trygd og arbeid som sikrer at det alltid lønner
seg å jobbe. Disse medlemmer er derfor positive til
flere av grepene regjeringen foreslår for å få dette til. Disse
medlemmer mener det er riktig å gjøre uførepensjonen om
til en uføretrygd, å skattlegge uføretrygd som arbeidsinntekt og øke
bruttoutbetalingene slik at de fleste kommer tilsvarende godt ut
som i dag, og endre opptjeningspraksisen slik at den blir mer i
tråd med uføretrygden som en inntektskompensasjon.
Disse medlemmer viser til Uførepensjonsutvalgets
rapport hvor et bredt flertall gikk inn for endringer i det såkalte
fribeløpet. Disse medlemmer deler denne oppfatningen,
men ser samtidig at det kan være behov for et fribeløp av administrative
årsaker og vil derfor støtte regjeringens forslag til nytt fribeløp.
Selv om disse medlemmer støtter
hovedgrepet i reformen, registrerer de at det er flere momenter
som på sikt kan undergrave uføreordningens legitimitet og bærekraft.
For at en velferdsordning skal være bærekraftig over tid må den
være i tråd med arbeidslinjen, og selv om en skal ha gode inntektssikringsordninger,
må det alltid lønne seg å jobbe. Disse medlemmer peker
særlig på den delvise skjermingen av uføre for levealdersjustering
og barnetillegget som er problematiske i denne sammenheng. Også
pensjonsordningen for uføre som sådan, uavhengig av spørsmålet om
levealdersjustering, kan i verste fall bidra til et press mot uføretrygden
fra de demografiske gruppene som nærmer seg slutten av en yrkeskarriere. Disse
medlemmer er for øvrig skuffet over at en reform som innebærer bedre
ytelser og en bedre pensjonsordning ikke kombineres med en reell
innskjerping av kravene som stilles for å komme inn i ordningen. Konsekvensen
av en slik politikk vil kunne være at flere enn nødvendig faller
utenfor og blir uføretrygdet. Dersom dette skulle vise seg å bli en
konsekvens av reformen, mener disse medlemmer det
vil være naturlig å evaluere elementer i ordningen. Disse
medlemmer viser for øvrig til sine merknader under de relevante kapitler.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ønsker et arbeidsliv der alle som har mulighet
til å arbeide, kan delta. Det må føres en aktiv innsats for å inkludere
alle og forhindre utstøting. Velferdsordningene må utformes slik
at de som av helsemessige grunner ikke makter å være helt eller
delvis i arbeid, sikres et verdig liv med tilstrekkelig inntekt.
Samtidig må det gi noe ekstra inntekt å øke arbeidsinnsatsen.
Dette medlem vil peke på at det
er urovekkende at et så stort antall unge mennesker er uføre. Det
er særlig viktig å sette inn tiltak, både behandlingsrettede og
arbeidsrettede, slik at flest mulig av disse kan komme tilbake til
eller inn i arbeidslivet.
Dette medlem slutter seg til
hovedtrekkene i regjeringens forslag til ny uførereform, men har enkelte
endringsforslag som kan bidra til større arbeidsinnsats. Det gjelder
mulighet for lavere uføregrad, bedre oppfølging av yngre uføre og avkortingsreglene
for de som har mulighet til noe arbeid ved siden av uføretrygden.
Dette medlem vil understreke
at hel eller delvis uførhet har sin årsak i den enkeltes helse. Rask
oppfølging i helsevesenet, tilstrekkelig behandlingstilbud i rusomsorgen
og forebyggende arbeid er viktig for å hindre overgang til uføretrygd.
Uføreordningen i folketrygden skal sikre inntekt til
personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin inntektsevne
eller arbeidsevne varig nedsatt med minst halvparten. Dagens uførepensjon
beregnes i det vesentlige som en alderspensjon (etter gamle opptjeningsregler)
og gis fra fylte 18 år og frem til overgang til alderspensjon ved
67 år.
Gjennom pensjonsreformen er det gjort store
endringer i folketrygdens alderspensjon. Det er innført nye opptjeningsregler,
fleksibelt uttak fra 62 år, levealdersjustering og nye regler for
regulering av pensjoner under utbetaling.
Disse endringene medfører at regelverket for uførepensjon
også må vurderes på nytt og det må gjøres tilpasninger i uføreordningen
i folketrygden.
Det foreslås at uføreordningen i folketrygden legges
om. Det foreslås at de nye beregningsreglene bare skal gjelde fullt
ut for nye uføretilfeller, jf. proposisjonens kapittel 9. De som
har uførepensjon når de nye reglene trer i kraft, skal overføres
til nytt regelverk, men med sikte på at uføreytelsen skal være om
lag den samme etter skatt som tidligere.
Når den nye uføreordningen skal utformes, er
et hovedvalg om folketrygdens ytelser til uføre fortsatt skal bygge
på alderspensjonsregelverket, eller om de skal løsrives fra dette
og bygge på andre prinsipper. Uføreytelsen bør i større grad erstatte
den inntekten som har falt bort på grunn av uførheten, i stedet
for at den – som den nye alderspensjonen – skal gjenspeile den inntekten man
har hatt i løpet av hele yrkeskar-rieren. For å tydeliggjøre at
uføretrygden skal kompensere for inntektstap, foreslås det at den
nye uføretrygden beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt
i en relativt kort periode før uføretidspunktet. Det legges til
grunn at med en slik inntektserstatningsmodell blir det enklere
for mottakeren å forstå prinsippene for beregning av ytelsen. Det
presiseres at det å fortsatt basere uførepensjon på alderspensjonsreglene
uansett vil føre til betydelige endringer sammenliknet med dagens
system ettersom alderspensjonsreglene er endret.
Den enkeltes inntekt vil kunne variere fra år
til år. Tilfeldige inntektssvingninger bør i liten grad påvirke
en ytelse en skal motta i lang tid. Det er rimelig at man legger
til grunn de tre beste av de fem siste årene når uføretrygden skal
beregnes.
Hensikten med uføretrygd er å sikre inntekt
når arbeidsinntekt har falt bort. Samtidig er det viktig at også
reglene for uføretrygden bygger opp under arbeidslinjen. Det må
legges til rette for at alle som kan arbeide i størst mulig grad
stimuleres til og gis muligheter til å arbeide. En uføretrygd på
66 pst. av bortfalt arbeidsinntekt gir en god avveining mellom disse
hensynene.
Ulike skatteregler for uføretrygd og arbeidsinntekt
kan bidra til å tilsløre de økonomiske konsekvensene for den enkelte
mellom overgang til arbeid og trygd. Det foreslås at den nye uføretrygden
skattlegges etter tilsvarende regler som for lønnsinntekt. Når uføretrygden
samtidig settes til 66 pst. av bortfalt inntekt blir den gjennomsnittlige
uføreytelsen etter skatt noe høyere enn i dag for nye uføre.
Dersom man kort tid før uførheten har utført ulønnet
omsorgsarbeid eller avtjent førstegangstjeneste vil inntekten i
de tre beste av de fem siste årene kunne gi et lite representativt
bilde av den inntekten som reelt sett har falt bort på grunn av
uførheten. I dag gjelder egne beregningsregler i slike tilfeller.
Det foreslås at disse reglene videreføres med nødvendige tekniske
tilpasninger. Det innebærer at man kan se bort fra år der man har
hatt lav eller ingen inntekt på grunn av ulønnet omsorgsarbeid og
i stedet benytte den inntekten vedkommende har hatt i tidligere
år. For år man har avtjent førstegangstjeneste, legges det til grunn
en inntekt på minst 3 G, alternativt den inntekten man hadde i året
før førstegangstjenesten tok til dersom denne er høyere.
Videre foreslås det at den nye uføretrygden
bare skal avhenge av egen inntekt, og ikke lenger kunne påvirkes
av en avdød ektefelles opptjening. Det tas imidlertid sikte på å
utrede forholdet mellom uføretrygden og etterlattepensjonen i folketrygden
nærmere. Det foreslås også regler for hvordan man skal ta hensyn
til år der man har mottatt uføretrygd når beregningsgrunnlaget for uføretrygden
fastsettes.
Minsteytelsene i dagens uførepensjon tilsvarer minsteytelsene
i dagens alderspensjon og består av grunnpensjon og særtillegg.
Som hovedregel utgjør disse 1,85 G for gifte og 2 G for enslige. Det
legges til grunn at minsteytelsen i den nye uføretrygden videreføres
på samme nivå etter skatt som i dag. Det betyr at minsteytelsen
må økes noe for å kompensere for økt skatt. Det foreslås at minsteytelsene
fortsatt skal differensieres etter sivilstand, fordi minsteytelsen
ikke er basert på egen opptjening og enslige har større levekostnader
enn gifte pr. person. Det foreslås at gifte/samboende gis en minsteytelse
etter ordinær sats, fastsatt til 2,28 G, og enslige etter en høy
sats, fastsatt til 2,48 G. Videre foreslås det å forenkle sivilstandsdifferensieringen
sammenliknet med dagens regler.
Personer som er født uføre eller blir uføre
i ung alder (unge uføre) har ikke, eller i liten grad, hatt mulighet
til å ha en arbeidsinntekt før uførheten inntrådte. Etter særlige
regler, og på nærmere vilkår, er disse i dag likevel garantert en
høyere ytelse enn minstepensjon. Det foreslås at de særskilte beregnings-reglene
for unge uføre videreføres med tekniske tilpasninger i ny uføretrygd
ved at unge uføre sikres en høyere minsteytelse enn andre. Det foreslås
at dagens nivå videreføres, men justert opp for å kompensere for
økt skatt. Det gir en minsteytelse for gifte/sam-boende unge uføre
på 2,66 G og for enslige unge uføre på 2,91 G.
Personer som har tapt hele sin inntektsevne
får hel uførepensjon, mens personer som har tapt deler av inntektsevnen
kan få en gradert uførepensjon. Et vilkår for å få rett til uførepensjon
er at inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten.
Det foreslås å videreføre dagens vilkår som hovedregel. Dersom det
ikke er realistisk å komme tilbake i fulltidsarbeid er det mest
fornuftig at det legges til rette for at personen konsentrerer seg
om å utnytte den arbeidsevnen vedkommende faktisk har og unngå at inntektsevnen
blir ytterligere redusert. Det vises til at det for personer som
har kommet inn på arbeidsavklaringspenger med 50 pst. redusert arbeidsevne
og som har klart å øke arbeidsinnsatsen til 60 pst., kan det fremstå
som urimelig at den økte arbeidsinnsatsen skal kunne medføre at
de ikke kan få uføretrygd for den delen av inntektsevnen som er
varig nedsatt. Det foreslås derfor at personer som har mottatt arbeidsavklaringspenger
og har 40 pst. nedsatt inntektsevne også skal gis rett til uføretrygd.
Full uførepensjon gis i dag ved minst 40 års opptjening
og trygdetid. Trygdetid svarer i hovedsak til den tiden man har
bodd i Norge, medregnet fremtidig botid til 67 år. Dersom opptjeningen
og/eller trygdetiden er mindre enn 40 år, avkortes uførepensjonen
forholdsmessig. Det foreslås å videreføre dagens hovedprinsipp om
å ta hensyn til trygdetid ved utmåling av uføretrygd, men med enkelte
tekniske tilpasninger.
Ved forsørging av ektefelle og/eller barn kan
det i dag gis behovsprøvde tillegg til pensjonen (forsørgingstillegg).
Dagens forsørgingstillegg i folketrygden er basert på et annet familie-
og forsørgingsmønster enn det som er vanlig i dag. Regelverket er
i stor grad basert på forhold der husholdningen var basert på én
inntekt. I dag er begge ektefeller som hovedregel i inntektsgivende
arbeid. Utviklingen tilsier at det ikke lenger bør gis ektefelletillegg,
og det foreslås at dette ikke videreføres i ny uføretrygd. Det foreslås overgangsregler
for dem som mottar ektefelletillegg når nye regler trer i kraft.
Når det gjelder barnetillegg stiller det seg
noe annerledes. Det foreslås at dagens behovsprøvde barnetillegg
videreføres, samtidig som reglene for behovsprøving tilpasses slik
at nivået på uføretrygden før skatt blir høyere enn i dag.
Forslaget til ny uføretrygd gjør det nødvendig
å tilpasse enkelte andre deler av regelverket. Det er i dag et vilkår
for å få uførepensjon at man har vært medlem i folketrygden (det
vil normalt si har bodd i Norge) de tre siste årene før uføretidspunktet.
Ved sterk tidligere tilknytning til Norge, kan det i visse tilfeller
likevel innvilges uførepensjon selv om treårskravet ikke er oppfylt.
Blant annet kan en person som tidligere har opptjent rett til en
alderspensjon tilsvarende halv minstepensjon, innvilges en tilsvarende
høy uførepensjon. Det foreslås at dette unntaket videreføres med
nødvendige tekniske tilpasninger til de nye beregningsreglene.
Videre er det i dag i utgangspunktet et vilkår
om at man fortsatt må være medlem i folketrygden for å få utbetalt
uførepensjon, det vil i hovedsak si at man må bo i Norge. Dersom
man har 20 års tidligere botid i Norge, kan uførepensjon likevel utbetales
fullt ut uavhengig av bosted. Ved kortere botid kan deler av pensjonen
betales ut etter nærmere regler. Det foreslås tekniske tilpasninger
til nye beregningsregler som i hovedsak viderefører gjeldende prinsipper.
Når uførheten skyldes en yrkesskade eller yrkessykdom
som er godkjent etter folketrygdloven kapittel 13, gjelder det visse
særregler som både medfører at det lempes noe på vilkårene for å
få ytelsen, og at beregningsreglene er noe gunstigere. Det legges
til grunn at dagens særregler videreføres og tilpasses ny uføretrygd.
Det innebærer at inntekten på skadetidspunktet kan legges til grunn
dersom dette gir et høyere beregningsgrunnlag, at uføretrygden er
uavhengig av trygdetid, og at det kan ytes uføretrygd gradert ned
til 30 pst.
Noen ektepar kan i dag få høyere pensjon samlet sett
ved at den ene av ektefellene gir avkall på retten til uførepensjon.
Som følge av dette, er det gitt regler om at gifte i visse tilfeller
kan gi avkall på uførepensjon. Det foreslås at reglene teknisk tilpasses
nye beregningsregler for uføretrygd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
slutter seg til forslaget fra regjeringen om videreføring av målgruppen
for uføretrygden, både med hensyn til hvem som utløser retten til
uføretrygd og aldersgruppen for uføretrygden. Det grunnleggende
prinsippet er at alle skal livnære seg selv ved eget arbeid. For
de som ikke kan dette på grunn av helsemessige problemer gir uføretrygden
inntektssikring for enkeltmennesket.
Komiteen vil understreke
at den nye uføretrygden skal bidra til at to likeverdige mål nås. En
god inntektssikring for de som ikke kan jobbe, samtidig som man
sikrer en ordning som er fleksibel for de som kan jobbe i perioder.
Komiteen slutter seg til at de
nye beregningsreglene bare skal gjelde fullt for de som får innvilget
uføretrygd etter at uførereformen har trådt i kraft. De som ved
iverksettelsen av ny uføretrygd allerede mottar dagens uførepensjon, får
uførepensjonen konvertert til ny uføretrygd, med sikte på at ytelsen
etter skatt skal være den samme som før. Komiteen mener
dette sikrer forutsigbarhet for de som er mottakere av uføretrygden.
Komiteen slutter seg til forslaget
med en kompensasjonsgrad på 66 pst. av inntil 6 G som sikrer en
gjennomsnittlig noe høyere uføreytelse for nye mottakere av uføretrygden.
Komiteen slutter seg til utformingen
av et mer sømløst regelverk som gjør det enklere å bevege seg mellom
uføretrygden og arbeid når helsen tillater dette. Det er lagt vekt
på å skape et mer forutsigbart system som er enklere å forstå for
de som mottar uføretrygden. Omleggingen av skattereglene og nye
regler for inntektsprøving for mottakere av uføretrygden bidrar
til at det blir mer forutsigbart for enkeltpersoner siden all arbeidsinntekt
bidrar til å øke nettoutbetalingen. Komiteen viser
til at flere andre velferdsytelser eller egenbetalinger er vurdert
ut fra brutto inntekt. Dette vil være en kombinasjon av statlige
og kommunale ordninger. Komiteen vil understreke
at det er svært viktig at denne type ordninger blir gjennomgått
og at det blir vurdert endringer i disse ordningene. Komiteen viser til
at det for mange er normalt med et svingende sykdomsbilde. For denne
gruppen er det viktig at utformingen av uføretrygden ikke er til
hinder for å kunne jobbe i gode perioder. Komiteen understreker
også at uføretrygden skal fungere som et sikkerhetsnett som gir
trygghet i de periodene hvor man av helsemessige årsaker ikke kan
jobbe.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
slutter seg til at inngangsvilkåret for den nye uføretrygden videreføres
på 50 pst. mens det åpnes for et lavere inngangsvilkår på 40 pst.
for de som kommer fra arbeidsavklaringspenger. Det er viktig for
å stimulere til at flere gjennomfører tiltak for å komme inn i eller tilbake
til arbeid.
Komiteen vil understreke
at lovforslaget primært sett bare omhandler inntektssikringen. Komiteen mener
at forebyggingen skjer i perioden før innvilgelse. Komiteen vil
understreke betydningen av å styrke arbeidet med inkluderende arbeidsliv,
bedre og mer målrettede tiltak for å forebygge sviktende helse og
utdanning og opplæring for å bidra til at flere får anledning til å
bruke sin arbeidsevne i det ordinære arbeidslivet. Videreføringen
av IA-avtalen og oppfølging fra Nav vil være viktige momenter for
at en skal lykkes med dette.
Komiteen slutter seg til at man
ikke viderefører ektefelletillegget. Den nye uføreytelsen er i langt
større grad innrettet på individuelle rettigheter og gjenspeiler
arbeidslinjen i form av at alle primært sett skal livnære seg selv
ved eget arbeid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter
seg til at dagens behovsprøvde barnetillegg videreføres. Flertallet merker
seg at dette er et punkt som man skal komme tilbake til ved gjennomgangen
av Brochmann-utvalget.
Komiteen vil understreke
betydningen av gode ordninger som gir barnefamilier trygg inntektssikring.
Komiteen slutter seg til videreføringen
av kravet om medlemskap i folketrygden. Komiteen støtter
også en videreføring av regelverket for avkorting av ytelser ut
fra kort botid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at regjeringen går inn for at ny uføretrygd skal løsrives
fra alderspensjonsregelverket.
Disse medlemmer støtter dette
prinsippet da uføretrygden bør, etter disse medlemmers mening,
i større grad erstatte den inntekten som har falt bort på grunn
av uførheten, i stedet for at den, som ny alderspensjon, skal gjenspeile
den inntekten man har hatt i løpet av hele yrkeskarrieren.
Disse medlemmer viser til at
uførepensjon etter dagens regelverk blir beregnet på samme måte
som man beregnet alderspensjonen i gammel ordning. Dette innebærer
at den utregnes på bakgrunn av et sluttpoengtall.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår at uføreytelsen beregnes som 66 pst. av
tidligere inntekt og skattlegges som lønn.
Disse medlemmer støtter en slik
beregningsmåte.
Regjeringen beskriver i forslag til statsbudsjett for
2012, jf. Prop. 1 S (2011–2012) at det samlet er en økning i antall
nye uføre under 30 år. Denne økningen er særlig sterk blant de mellom 18
og 24 år. Disse medlemmer mener dette er en urovekkende
utvikling, fordi det innebærer at flere unge fratas muligheten til
deltakelse i arbeidslivet. For samfunnet er dette en lite ønskelig situasjon
fordi flere unge uføretrygdede betyr færre i arbeidsstyrken, og
flere som vil motta uføretrygd i hele sin yrkesaktive alder.
Disse medlemmer viser til statistikk
fra Nav, per 1. kvartal 2010, hvor det fremkom at det var 24 220
tilfeller, under 40 år med varig uførepensjon.
Disse medlemmer viser videre
til at det ifølge den siste oppdaterte statistikken over mottakere
av uførepensjon etter diagnose, per 31. desember 2009, fremkommer
at om lag 6 av 10 av de under 40 år, ble varig uførepensjonert grunnet
psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Fordelt på kjønn utgjorde
dette 61,5 pst. (menn), og 52,9 pst. (kvinner).
Når en i dag setter unge på varig uførepensjon kan
det, der og da, virke som en riktig løsning. Men på lengre sikt
innebærer dette, etter disse medlemmers syn, at vi
svikter de unge, hvis vi ikke gjør en ekstra innsats for å hjelpe
dem med å få, eller gjenvinne arbeidsevnen, og muligheten for et
liv med arbeid.
Disse medlemmer mener det er
bekymringsfullt at hele 57 pst. av dem under 40 år som har fått
innvilget varig uføretrygd har en psykisk lidelse. Spesielt med
tanke på at helsespesialister de senere årene har påpekt at mange
av de unge vil kunne komme til å klare seg selv, hvis de får ta
tiden til hjelp og får riktig behandling.
Disse medlemmer mener man bør
ha som utgangspunkt at ingen unge skal på varig uførepensjon. Dette
prinsippet skal i utgangspunktet gjelde alle, bortsett fra de tilfeller
der det er helt åpenbart at de aldri vil kunne delta i arbeidslivet.
Disse medlemmer vil derfor forebygge
dette med sammenhengende, støttende og tålmodig innsats for alle
under 40 år.
Disse medlemmer er videre opptatt
av at det skal skapes plass og forståelse for den enkeltes situasjon.
Det skal være plass til at det i perioder er mer fokus på for eksempel
behandling, og ikke kun tradisjonelle og aktive arbeidsmarkedstiltak.
I den sammenheng ønsker også disse medlemmer å
utnytte potensialet som blant annet ligger i tilbudet «grønn omsorg»
– «Inn på tunet» og lignende.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovforslag som ivaretar prinsippet om at ingen under 40 år skal
tilbys varig uføretrygd, med mindre det er helt åpenbart at de aldri
vil kunne delta i arbeidslivet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2013 legge frem en egen handlingsplan for å sikre at unge får
en sammenhengende støtte og tålmodig innsats for å begrense nye
tilfeller med unge under 40 år på varig uføretrygd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
videre peke på ytelsen «ung ufør» som er en ytelse til dem som er
født uføre, eller som er blitt minst 50 pst. uføre før fylte 26
år. For å være berettiget til ytelsen må man ha en alvorlig og klart
dokumentert sykdom.
Disse medlemmer viser til at
formålet med særregelen er at unge uføre som har redusert mulighet
til selv å tjene opp rettigheter med egen inntekt, skal sikres en
garantert minsteytelse. Disse medlemmer viser til
at unge uføre har gjennomgående en svært ulik levekårssituasjon sammenlignet
med personer som blir ufør etter lengre tids arbeidslivsdeltakelse.
For unge uføre må etablering med familie, bolig og andre økonomiske
byrder i en etableringsfase i all hovedsak finansieres med trygdeinntekt.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at for eldre uføretrygdede er etableringsfasen som oftest et tilbakelagt
stadium. Unge uføre har i tillegg langt oftere et forsørgeransvar
enn personer som blir ufør senere i livet.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer det
er viktig å videreføre ytelsen «ung ufør» i de tilfeller det er
helt åpenbart at man ikke vil kunne delta i arbeidslivet.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår å videreføre de særskilte reglene for unge
uføre. For å kompensere for økt skatt settes minsteytelsen for gifte/samboende
unge uføre på 2,66 G og for enslige unge uføre på 2,91 G.
Disse medlemmer vil derfor at
de særskilte beregningsreglene for unge uføre videreføres med tekniske
tilpasninger i ny uføretrygd ved at unge uføre sikres en høyere
minsteytelse enn andre.
Disse medlemmer ønsker å sette
inngangskriterier for ordningen ved at man enten må være født ufør,
eller ha blitt minst 80 pst. ufør før fylte 26 år.
Disse medlemmer mener det er
et viktig argument at de som kommer inn under ytelsen «ung ufør»
sikres et inntektsnivå som bidrar til at både etablering, forsørgeransvar
og tilfredsstillende levekår kan ivaretas frem til pensjonsalder.
Disse medlemmer ønsker derfor
å foreslå at nivået på minsteytelsen settes til 3,30 G uavhengig
av om man er enslig eller gift/samboende.
Disse medlemmer ønsker videre
å foreslå at nivået på tilleggsopptjeningen økes til 4,8 G, og at
nivået justeres opp ytterligere for å kompensere for økt skatt.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovforslag der de med ytelsen «ung ufør» sikres en minsteytelse
tilsvarende 3,30 G, uavhengig av sivilstand.
II
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovforslag der de med ytelsen «ung ufør» sikres en tilleggsopptjening
tilsvarende 4,8 G, etter at det er tatt høyde for økt skatt.»
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen foreslår å videreføre dagens hovedprinsipp om
å ta hensyn til trygdetid ved utmåling av uføretrygd, men med enkelte
tekniske tilpasninger.
Disse medlemmer er tilfreds med
at man viderefører dette hovedprinsippet, og støtter dette.
Minsteytelsen i dagens uførepensjon tilsvarer minsteytelsen
i dagens alderspensjon og består av grunnpensjon og særtillegg.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår at minsteytelsen i den nye uføretrygden
videreføres på samme nivå etter skatt som i dag. Det betyr at minsteytelsen
blir kompensert for økt skatt.
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen foreslår at minsteytelsene fortsatt skal differensieres
etter sivilstand. Dette innebærer at gifte/samboende gis en minsteytelse etter
ordinær sats, fastsatt til 2,28 G, og enslige etter en høy sats,
fastsatt til 2,48 G for å kompensere for økt skatt.
Disse medlemmer støtter regjeringen
i det alt vesentlige når det gjelder fastsetting av minsteytelse,
men vil foreslå at minsteytelsen uavhengig av sivilstand fastsettes
til 2,48 G, noe som innebærer at dagens sivilstandsdifferensiering
opphører.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at Fremskrittspartiet hvert år siden 1989 har foreslått å fjerne
avkortingen for både gifte/samboende uføretrygdede og pensjonister.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at utviklingen av den nye uføreytelsen skal være
på linje med utviklingen for yrkesaktive slik at mottakerne av ytelsen
ikke taper kjøpekraft i forhold til de yrkesaktive.
Disse medlemmer viser til at
når uførhet skyldes en yrkesskade eller yrkessykdom som er godkjent
etter folketrygdloven kapittel 13, gjelder det visse særregler som
både medfører at det lempes på vilkårene for ytelsen, og at beregningsreglene
er noe gunstigere.
Disse medlemmer støtter forslaget
om å beholde disse særreglene.
Disse medlemmer viser til at
dagens uførepensjon ble utformet i en tid da husholdningene stort
sett bare hadde èn inntekt, og at det har skjedd store endringer
i familie- og forsørgingsmønsteret siden folketrygden ble etablert.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår at det ikke skal gis etterlattefordeler som
del av ny uføretrygd, og støtter dette.
Disse medlemmer har videre merket
seg at når ny uføretrygd trer i kraft vil det være behov for overgangsordninger
for personer som mottar uførepensjon beregnet etter regler for gjenlevende
ektefelle, og at regjeringen foreslår at folketrygdens ytelser til
gjenlevende ektefelle skal utredes nærmere, og vil komme tilbake
med en langsiktig løsning for etterlatteytelsene for uføretrygdede
etter at Stortinget har behandlet forslag om ny uføretrygd.
Disse medlemmer imøteser en slik
gjennomgang.
Disse medlemmer støtter dette.
Disse medlemmer viser til at
dagens behovsprøvde barnetillegg til uførepensjonister er rettet
mot barnefamilier med lav inntekt. Det er samtidig et problem at
dagens barnetillegg kan gi dårlige insentiver til å være i/komme
i arbeid. Uføretrygdede som tidligere har hatt lav inntekt og som
har flere barn, vil kunne få en trygdeytelse som er høyere enn tidligere
inntekt eller den inntekten som mottakeren kan oppnå i arbeid.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Uførepensjonsutvalget mente det burde vurderes å innføre
en øvre grense for samlet ytelse etter samme prinsipp som for arbeidsavklaringspenger,
der livsoppholdsytelse og barnetillegg til sammen ikke kan overstige
90 pst. av tidligere inntekt.
Disse medlemmer har også merket
seg at et overveiende flertall av høringsinstansene støtter at det
innføres en begrensning, slik at samlet uføretrygd, inkludert barnetillegg,
maksimalt kan utgjøre en bestemt andel av tidligere inntekt.
Disse medlemmer er kjent med
at regjeringen ikke foreslår å innføre et øvre tak på hva man kan
få i samlet uføretrygd, inkludert barnetillegg, og at regjeringen
vil vurdere innretninger av barnetillegget på nytt i tilknytning
til behandlingen av utredningen fra Brochmann-utvalget, samt at
spørsmålet også vil sees i lys av Fordelingsutvalgets utredning.
Disse medlemmer mener prinsipielt
sett at det er uheldig dersom den samlede uføretrygden overstiger
inntekten man alternativt kunne hatt som fullt arbeidsfør. Ved flere
enn to barn vil dette kunne skje i en del tilfeller med dagens regler.
Disse medlemmer støtter at dagens
behovsprøvde ordning med barnetillegg beholdes, forutsatt at det
innføres et øvre tak på hva man kan få i uføretrygd, inkludert barnetillegg.
Disse medlemmer foreslår at det
øvre taket bør settes til 80 pst. av tidligere lønnsinntekt.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at samlet uføretrygd, inkludert barnetillegg,
maksimalt kan utgjøre 80 pst. av tidligere inntekt.»
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår at både minsteytelsen og den delen av uføretrygden
som avhenger av inntekt (66 pst. av beregningsgrunnlaget) fortsatt
bør reduseres dersom en har svak tilknytning til Norge. Dette innebærer
at full uføretrygd ytes til den som har minst 40 års trygdetid.
Dersom trygdetiden er kortere, reduseres utføretrygden tilsvarende.
Disse medlemmer støtter regjeringens forslag
om at 40 års trygdetid skal legges til grunn for å være berettiget
til full uføretrygd.
Disse medlemmer viser til at
personer som har bodd i Norge i minst 20 år etter fylte 16 år kan
i dag, som hovedregel, likevel beholde hele uføretrygden dersom
de flytter til utlandet. Blant annet innebærer dette at alle som
er født i Norge og som flytter utenlands etter fylte 36 år fritt
kan ta med seg uføretrygden.
Disse medlemmer har merket seg
at dette videreføres.
Disse medlemmer viser til at
dette innebærer at en person som flytter ut av landet kort tid etter at
vedkommende har fått uføretrygd, slik at man fremdeles har minst
20 års botid i Norge, vil kunne få med seg uføretrygden basert på
faktisk og fremtidig trygdetid uendret til utlandet.
Disse medlemmer mener full uføretrygd
skal ytes til den som har minst 40 års trygdetid, og dersom trygdetiden
er kortere, skal faktisk trygdetid legges til grunn når man tar
med seg uføretrygden til utlandet.
Disse medlemmer vil understreke
at dette gjelder kun i tilfeller der man flytter permanent ut av
landet, og at de som drar utenlands på kortere opphold på grunn
av helsemessige årsaker, naturlig nok skal få beholde samme ytelse
som om man var bosatt i landet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at faktisk trygdetid legges til grunn når man
flytter permanent ut av Norge.»
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen viderefører dagens regler om at flyktninger er
garantert full minsteytelse selv om de mangler trygdetid, og at
garantien om full minsteytelse faller bort for flyktninger som flytter
til utlandet.
Disse medlemmer mener at faktisk
trygdetid også bør gjelde for flyktninger når det gjelder beregning
av minsteytelsen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at faktisk trygdetid legges til grunn ved beregning
av minsteytelsen for flyktninger.»
Disse medlemmer viser til Brochmann-utvalget
og vil komme tilbake med konkrete forslag som kan motvirke økt eksport
av uføretrygd til utlandet.
Disse medlemmer viser til at
tidsbegrenset uførestønad er overført til ordningen arbeidsavklaringspenger.
Dette er, etter Fremskrittspartiets mening, en god tanke ved at
flere vil få et individuelt oppfølgingsprogram med aktivitet fremfor
passivitet. Men fortsatt er det slik at ordningen ikke fungerer
optimalt. Dette skyldes, etter disse medlemmers syn,
først og fremst at Nav ikke har klart oppgaven som administrator
på en tilfredsstillende måte.
Disse medlemmer mener at ordningen
med arbeidsavklaringspenger bør utvides til å omfatte langt flere,
samt at man må bli tydeligere på å lage klarere aktivitetskrav for
å være berettiget til ordningen. I tillegg ønsker disse medlemmer,
som tidligere nevnt, å lage et utviklingsløp for unge under 40 år
for å forhindre varig uføretrygd. Kravet om 40 års grense og et
tett oppfølgingsprogram bør også gjelde for innvandrere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener regjeringen bør se nærmere på hvordan et
oppfølgingsprogram for å forhindre at unge blir uføre skal utformes,
samt ytelse til ordningen. Et slikt program vil kunne medføre at
færre blir avhengig av dagens sosialhjelpsordning, og at antall
sosialhjelpsmottakere vil bli redusert, samt at man kan klare å
få flere i denne gruppen i inntektsgivende arbeid, imot at de havner
på varig trygd.
Disse medlemmer er svært skuffet
over at regjeringen ikke beskriver hvordan man kan hindre at flere
havner på uføretrygd. Selv om uføretrygd er knyttet til medisinske
kriterier, er det ikke slik at det er uunngåelig å hindre at mennesker
havner på trygd. Disse medlemmer mener regjeringen
forsømmer det svært viktige arbeidet med å hindre nyrekruttering
til trygdeordningene, og viser i den forbindelse til flere viktige
utviklingstrekk som ikke er nevnt i proposisjonen: Man vet at langtidssykmelding ofte
fører folk ut av arbeidslivet, man vet at mange med uklare diagnoser
og lidelser ender på uføretrygd, man vet at gunstige velferdsordninger
skaper økt press på uføreytelsene. I den forbindelse vises det til
en rekke forslag disse partier har fremmet de siste årene som ville bidratt
til en kraftinnsats for å hindre at flere falt ut av arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre har foreslått normering av sykmeldinger og tidligere
intervensjon i sykmeldingsperioden, en opptrapping og reform av
«Raskere tilbake-ordningen» for å sikre flere behandling, egne handlingsplaner
for å møte unge Nav-brukere, en kraftig satsing på rehabilitering,
tiltak som vil redusere ventetiden i psykiatrien, særlig for unge,
for å nevne noen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener økningen i antallet unge uføre er svært bekymringsfull.
Det er et sykdomstegn at systemet henviser så mange unge mennesker
til en passiv tilværelse som stønadsmottakere tidlig i livet. Disse
medlemmer vil påpeke at svært mange unge uføre har psykiske
lidelser, og at slike lidelser ikke i seg selv innebærer at man
er varig ute av stand til å delta i arbeidslivet. Disse medlemmer mener
uføretrygd bare må gis til unge som åpenbart er helt ute av stand
til å delta i arbeidslivet. For andre unge vil disse medlemmer at
det skal utvikles et eget løp med tett oppfølging for å sikre reell
mulighet til å komme inn i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
barnetillegget i visse tilfeller kan føre til at man kan få utbetalt mer
i trygd enn man fikk som lønn i arbeidslivet. Det vises til Brochmann-utvalget
som har dokumenter at man kan få en kompensasjonsgrad på mer enn
100 pst. for tidligere pensjonsgivende inntekt opp til 350 000 kroner. Disse
medlemmer ser at dette problemet vil vedvare også med en
ny uføretrygd. Det er også grunn til å minne om at trygdeordningene
skal være rettferdige sammenlignet med hva vanlige lønnsmottakere
får. Det er ikke rimelig at en person utenfor arbeidsmarkedet skal
få mer utbetalt enn en person med samme livssituasjon som er i jobb.
Dette problemet blir enda større fordi mange uføretrygdede har mulighet
til å komme tilbake til arbeidslivet via jobber hvor det utbetales
middels eller lave lønninger. Enda mer urimelige utslag får ordningen
dersom man har flere barn som man får utbetalt barnetillegg for. Barnetillegget
er behovsprøvet, men samtidig finnes det ingen øvre grense for hvor
mye kombinasjonen av trygd og barnetillegg kan gi. Disse
medlemmer vil også minne om at andre offentlige støtteordninger,
som barnetrygden, må tas med i betraktningen når man vurderer en persons
helhetlige økonomiske situasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener dagens
barnetillegg må endres, og vil i størst mulig grad sikre at det
lønner seg å jobbe. Samtidig kan en absolutt prosentgrense for hvor
mye man kan få utbetalt av tidligere lønn – for eksempel 80 pst.
– kunne falle urimelig ut for en del lavinntektsgrupper. Hvis prinsippet
skal gjennomføres konsekvent vil det i praksis innebære at man ikke
lenger kan ha et minstebeløp i uføretrygden. Det må også tas hensyn
til at for mennesker som blir uføre i ung alder, er muligheten til
å øke inntekten gjennom livsløpet begrenset. Videre må det påpekes
at barnetillegget for uføretrygdede er langt større enn for mottakere av
arbeidsavklaringspengeordningen. Disse medlemmer mener
det derfor er behov for en grundig gjennomgang av alle sider ved
barnetillegget, og mener det er kritikkverdig at regjeringen ikke
har lagt opp til det i forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen.
Blant andre løsninger som må vurderes er hvorvidt barnetilleggene
i arbeidsavklaringspengene og uføretrygden bør være like, hvorvidt
barnetilleggene bør graderes og hvorvidt barnetilleggene i stedet
bør omgjøres til generelle ordninger for alle med en viss inntekt,
uavhengig av om de er i arbeidslivet eller ikke.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ny ordning for barnetillegg for både arbeidsavklaringspenger og
uføretrygd, med sikte på en ordning som i større grad sikrer at
det lønner seg å jobbe.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at nivået på uføretrygden tilsier at
den vil kunne gi en betydelig kjøpekraft for uføretrygdede bosatt
utenfor EU/EØS-området. For personer med ønske om å bo i land med
et betydelig lavere kostnadsnivå kan dette gi en sterk insentiveffekt
som kan føre til et økt press mot uføreordningen. Disse medlemmer ønsker
derfor at regjeringen utreder mulighetene for å justere uføretrygdutbetalingene til
kjøpekraften i landet mottakeren har sitt bosted. Disse medlemmer innser
at det kan være praktiske utfordringer knyttet til en slik kjøpekraftsjustering
av uføretrygden, og vil derfor oppfordre departementet til å utrede
hvorvidt en slik kjøpekraftsjustering er hensiktsmessig og gjennomførbar.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti registrerer at det er et høyt antall unge uføre
og mener det er viktig at unge mennesker blir fulgt tett opp når
de er blitt uføretrygdet. For noen kan tilstanden endres, og noen
kan over tid oppleve at de får tilbake noe arbeidsevne. Fra uføretidspunktet
kan regler for uføretrygd ha blitt endret i en mer fleksibel retning,
og livssituasjonen for den uføre kan være annerledes. Dette
medlem ønsker at Nav får et større ansvar for å følge disse
opp. Uføretrygdede under 40 år bør derfor innkalles til oppfølgingsmøte
med Nav en gang i året for å drøfte muligheter for arbeid og tilrettelegging
og oppfølging dersom det er mulig.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til en ordning som innebærer at uføretrygdede under 40 år får en
tettere oppfølging fra Nav gjennom for eksempel et årlig oppfølgingsmøte.»
Den foreslåtte nye uføretrygden vil i større
grad reflektere den inntekten som falt bort på grunn av uførheten.
Uføre som kan arbeide noe skal ha gode insentiver
til å utnytte sin arbeidsevne. Det er viktig at regelverket sikrer
at det lønner seg å arbeide. Dette gjelder også før uførhet. Mange
som mottar uføretrygd vil i perioder kunne arbeide noe ved siden
av uføretrygden. Det er derfor viktig å ha regler som stimulerer
til å utnytte arbeidsevnen. Samtidig er uføretrygd en erstatning for
tapt arbeidsinntekt ved hel eller delvis uførhet. Grunnprinsippet
er at uføretrygden skal kompensere for den reduserte inntektsevnen, som
igjen vil reflekteres i uføregraden. Eventuell arbeidsinntekt må
dermed få betydning for nivået på utbetalt uføretrygd.
Når det har gått ett år etter at uførepensjon
er innvilget eller uføregraden forhøyet kan man i dagens regelverk
ha en arbeidsinntekt ved siden av uførepensjonen opptil folketrygdens
grunnbeløp (75 641 kroner fra 1. mai 2010) uten at uførepensjonen
reduseres (friinntekt). Det samme gjelder for personer med gradert
uførepensjon. Friinntekten blir ikke gradert etter uføregrad. Når arbeidsinntekten
overstiger friinntekten skal uføregraden settes ned og uførepensjonen
reduseres. Ved fastsettelse av ny uføregrad medregnes hele inntekten,
også den delen som i utgangspunktet var en friinntekt.
Dagens friinntekt stimulerer uførepensjonister til
å ha en arbeidsinntekt opp til denne friinntektsgrensen fordi de
da får beholde hele pensjonen. Det at uføregraden skal settes ned
(revurderes) når arbeidsinntekten overskrider friinntektsgrensen,
kan imidlertid føre til at mange ikke utnytter den arbeidsevnen
de faktisk har. Samlet inntekt kan derfor falle dersom arbeidsinntekten øker
ut over friinntekten. Dagens regler stimulerer dermed ikke til å
ha arbeidsinntekt ut over friinntektsgrensen. Friinntekten gjør
videre at to personer med lik inntektsevne, får forskjellig samlet
inntekt dersom de utnytter sin inntektsevne, avhengig av hvilken
uføregrad de har fått fastsatt.
Det foreslås å videreføre dagens hovedprinsipper
for fastsetting av uføregraden. Uføregraden fastsettes ved å sammenlikne
de inntektsmuligheter man hadde før uførheten inntraff med de inntektsmuligheter
man har etter uførheten. Inntektsmulighetene før uførhet foreslås
fortsatt å settes til den inntekten man hadde rett før uføretidspunktet,
justert til en årsinntekt i full stilling. Denne inntekten er dermed
ikke beregningsgrunnlaget for uføretrygden beskrevet i proposisjonens
kapittel 7, men et inntektsmål som i tid ligger nærmere tidspunktet
da uførheten inntrådte.
Tidspunktet for når uførheten anses å ha inntrådt (uføretidspunktet)
er i dag den kalendermåneden inntektsevnen/arbeidsevnen blir nedsatt
med minst halvparten. Forslaget til ny uføretrygd fører ikke til
behov for endringer i reglene om fastsetting av uføretidspunktet.
Det legges derfor til grunn at dagens regler videreføres, med enkelte tekniske
tilpasninger. Det foreslås å videreføre bestemmelsen om at det skal
fastsettes et nytt uføretidspunkt hvis inntektsevnen blir ytterligere
nedsatt hvis det er til fordel for pensjonisten. Som en følge av
forslag om at uføretrygden skal reduseres ved økt arbeidsinntekt
uten at uføregraden endres, vil det imidlertid sjeldnere bli fastsatt
nytt uføretidspunkt etter et kortvarig arbeidsforsøk.
Det foreslås at det ved innvilgelse av uføretrygden
fortsatt skal fastsettes en grense for hvor høy pensjonsgivende
inntekt man kan ha ved siden av uføretrygd, før uføretrygden skal
reduseres.
Det er rimelig at erstatning for inntektstap
faller bort når man har arbeidsinntekt. Det foreslås at uføretrygden
reduseres med utgangspunkt i den andelen en hel uføretrygd utgjør
av mottakerens inntekt rett før uførheten inntraff (kompensasjonsgraden).
Det er en stor fordel for den enkelte at løpende ytelse
er riktig fastsatt. Det bør derfor bygges opp automatiserte løsninger
som legger til rette for at den enkelte skal kunne melde fra om
endringer i arbeidsinntekt og som sikrer at det blir utbetalt riktig
uføretrygd. Det vises her til at Finansdepartementet har sendt på
høring et forslag om ny felles kommunikasjonsordning for arbeidsgiveres
rapportering om ansettelser, lønn og trekk – Elektronisk dialog
med arbeidsgivere (EDAG). Dette vil legge til rette for at utbetalt uføretrygd
enkelt skal kunne justeres ved endring i arbeidsinntekt.
Av administrative hensyn bør det være en beløpsgrense,
slik at arbeidsinntekt lavere enn beløpsgrensen ikke fører til at
uføretrygden reduseres. For å unngå en terskeleffekt når arbeidsinntekten
er høyere enn beløpsgrensen, foreslås det at arbeidsinntekt under
beløpsgrensen holdes utenfor reduksjonen.
Med et slikt system vil det lønne seg å øke
arbeidsinnsatsen, også ut over beløpsgrensen. Det vil være svært
gode insentiver til å arbeide opp til beløpsgrensen, noe som kan
stimulere den enkelte til å prøve seg i arbeid. En høy beløpsgrense
betyr imidlertid at samlet inntekt kan bli høy sammenliknet med
inntekten før uførheten. En beløpsgrense på 0,4 G (30 256 kroner)
vil balansere hensynet til at samlet inntekt ikke skal kunne bli
for høy i forhold til tidligere inntekt med hensynet til at reglene
skal motivere til å prøve seg i arbeid.
Personer som mottar dagens uførepensjon og har arbeidsinntekt
opp til friinntekten når det nye regelverket trer i kraft, kan komme
dårligere ut ved overgang til de nye reglene. Det legges vekt på
at overgangen fra dagens regler til nye regler blir forutsigbar,
og at den enkelte får rimelig tid til å tilpasse seg nytt regelverk.
Det foreslås derfor overgangsbestemmelser for personer som har rett
til friinntekt når det nye regelverket trer i kraft. Disse får etter
forslaget en beløpsgrense på 60 000 kroner til og med 2018.
Med dagens regler må det gå ett år etter innvilgelsen
(ventetid) før man kan ha en inntekt tilsvarende friinntekten uten
at trygden reduseres. Ventetiden kan motvirke at noen prøver å komme
seg tilbake i arbeid, noe som er uheldig. Det foreslås derfor at
det ikke skal være ventetid for å holde arbeidsinntekt under beløpsgrensen utenfor
reduksjonen av ytelsen.
Deltakere i varig tilrettelagt arbeid (VTA)
mottar uførepensjon. De fleste av disse får i tillegg en bonuslønn.
Denne er som oftest veldig lav i forhold til den faktiske arbeidstiden.
Det foreslås at inntekter fra VTA ikke skal føre til reduksjon av
uføretrygden.
Uførepensjonen kan i dag graderes ned til 20
pst. etter innvilgelsen dersom man har meldt fra om at en forventer
å få en inntektsøkning utover det som ble fastsatt ved innvilgelsen
av ytelsen og derfor har fått en hvilende pensjonsrett. Det foreslås
å opprettholde dagens nedre grense for utbetaling av uføreytelse.
Ettersom det ikke lenger skal fastsettes ny uføregrad når trygden reduseres
på grunn av arbeidsinntekt, foreslås det at utbetalingen av uføretrygden
skal opphøre når inntekten utgjør over 80 pst. av inntektsnivået
før uførhet.
I dag reduseres friinntekten dersom summen av uførepensjon
og pensjonsgivende inntekt overstiger inntekten mottakeren hadde
før vedkommende ble ufør (inntektstak). Forslaget om en beløpsgrense
på et lavere nivå enn dagens friinntekt gjør at denne bestemmelsen
vil få liten praktisk betydning. Det foreslås nå at den ikke videreføres.
For at uføre skal motiveres til å prøve seg
i arbeid, er det viktig at det ikke er en risiko for å miste retten
til uføretrygd dersom arbeidsforsøket ikke lykkes. Forslaget om
at utbetalt uføretrygd skal reduseres dersom man har arbeidsinntekt
over inntektsgrensen, innebærer at det ikke lenger er nødvendig
å redusere uføregraden ved arbeidsforsøk. Når uføregraden ligger
fast selv om arbeidsinnsatsen øker ut over det som ble lagt til
grunn når uføregraden ble fastsatt, betyr det at den enkelte beholder
retten til å falle tilbake på den uføretrygden som er innvilget. Dette
vil stimulere flere til økt arbeidsinnsats.
Når uføretrygden ikke lenger utbetales fordi
arbeidsinntekten er for høy, foreslås det at man fortsatt må be
om å beholde retten til tidligere uføregrad (hvilende rett). Det
foreslås å videreføre dagens regler om at denne hvilende retten
kan beholdes i inntil fem år ved å melde fra til Arbeids- og velferdsetaten.
Retten til ytelsen kan etter søknad beholdes i ytterligere fem år.
Komiteen slutter seg
til videreføringen av dagens hovedprinsipp som er at uføregraden
skal gjenspeile den inntektsevnen man hadde før uførheten inntraff
sammenlignet med inntektsevnen man har etter at uførheten inntrådte.
Videreføring av prinsippet om at det er opptjening før uføretidspunktet,
det vil si det tidspunktet man først ble sykmeldt for skaden, lyten
eller sykdommen som skal ligge til grunn for beregningen, skal sikre
at perioder med redusert arbeidsinntekt som følge av uførhet ikke
skal være en del av inntektsgrunnlaget for fastsetting av uføretrygd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at dette prinsippet
sammen med at inntektsgrunnlaget beregnes ut fra de tre beste av
de siste fem årene, skal forhindre at tilfeldige svingninger eller
redusert inntekt på grunn av sykdom, skade eller lyte skal gi for
svakt inntektsgrunnlag. Unntaksreglene som gjelder omsorg for barn
og ved militærtjeneste, videreføres.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til regjeringens forslag om beløpsgrense. Den foreslåtte
beløpsgrensen er lavere enn i det gamle systemet. Den gamle friinntekten
gav full avkorting når man oversteg grensen. Den nye beløpsgrensen
sikrer at man ikke får terskler som gir tapt nettoinntekt ved økt
arbeidsinnsats.
Komiteen vil understreke
at det har vært viktig å få fjernet terskeleffektene, venteåret
og automatisk revurdering av uføretrygden hvis man oversteg grensen
for friinntekten. Dette har vært punkter i den gamle ordningen som
har motvirket arbeidslinjen. Komiteen merker seg
at ordningen med å kunne fryse uføretrygden for 5 + 5 år videreføres
og støtter dette.
Komiteen er tilfreds med regjeringens
forslag om å holde bonusinntekt fra VTA utenfor avkortingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den gamle friinntekten på 1 G gav full avkorting når man
oversteg grensen. Den nye beløpsgrensen sikrer at man ikke får terskler
som gir tapt nettoinntekt ved økt arbeidsinnsats.
Disse medlemmer viser til at
Uførepensjonsutvalget var delt i synet på hvordan reglene for avkorting
av uførestønaden mot arbeidsinntekt skal være. Flertallet mente
det burde innføres en gradvis avkorting av uførestønaden over et
lite toleransebeløp (15 000 kroner). Ett mindretall gikk inn for
et høyere toleranse-/fribeløp, og et annet mindretall mener dagens
avkortingsregler og friinntekt på 1 G bør videreføres.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen foreslår å redusere dagens friinntektsgrense til
0,4 G (31 686 kroner pr. 1. mai 2011).
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen foreslår overgangsbestemmelser for personer som
har rett til friinntekt når det nye regelverket trer i kraft. Disse
får, etter forslaget, en beløpsgrense på 60 000 kroner til og med 2018.
Disse medlemmer mener det er
viktig at man ivaretar hensynet til at reglene skal motivere til
å prøve seg i arbeid.
Disse medlemmer vil derfor gå
inn for at friinntektsgrensen settes til 0,75 G, og at uføretrygden
avkortes med 66 pst. av inntekt som overstiger fribeløpet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at friinntektsgrensen settes til 0,75 G.»
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har understreket at målet med ny uføretrygd er at det skal
lønne seg å arbeide.
Disse medlemmer viser til tidsskriftet
Kapital nr. 12 2011, hvor de har gjort beregninger som viser at
det for enkelte tilfeller vil være mer lønnsomt å forbli på trygd
fremfor å utnytte arbeidsevnen fullt og helt. Regjeringen foreslår
at for å kompensere for at kontrollen av uføregrad bortfaller, vil
utbetaling av uføretrygd opphøre dersom arbeidsinntekten når 80
pst. av inntektsnivået før uførhetstidspunktet.
Disse medlemmer antar at uføretrygdede
vil ønske å arbeide opp til inntekten på et slikt nivå, men vegrer
seg for å bli «helt friske» dersom de kommer dårligere ut økonomisk.
Disse medlemmer viser til at
statssekretær Jan-Erik Støstad i Arbeidsdepartementet uttaler følgende
i nevnte utgave av Kapital:
«.. effekten av 80-prosentgrensen vil derfor bli den
motsatte av intensjonen om å få uføre tilbake til arbeid.»
Og videre:
«Ideelt sett burde vi ikke hatt den terskeleffekten du
peker på, men vi har altså gjort en avveining av ulike hensyn».
Disse medlemmer mener regjeringen
bør komme tilbake til Stortinget med justerte regler for å hindre
at enkelte vil få svært høy samlet inntekt sammenlignet med det
de tidligere har hatt. Dette er også i tråd med den vurdering regjeringen
selv omtaler i proposisjonen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at enkelte ikke får høyere inntekt sammenliknet
med det de tidligere har hatt, uten at uføregraden revurderes, og
slik at effekten av 80-prosentgrensen fjernes.»
Disse medlemmer viser til at
inntektsevnen etter dagens regelverk må være varig nedsatt med mer
enn 50 pst., og som følge av sykdom, skade eller lyte. I tillegg
graderes uførepensjonen basert på sivilstand, altså på samme måte som
alderspensjon.
Disse medlemmer har merket seg
at Uførepensjonsutvalgets flertall mente at med en kompensasjonsgrad
i uføreordningen på 66 pst., vil den enkelte som har en uføregrad
på minst 50 pst. måtte bære 1/3 av inntektstapet selv. I samsvar
med dette mente flertallet at det bør vurderes om den nedre grensen
for å komme inn i uføreordningen skal reduseres til 1/3 (33,3 pst.).
Disse medlemmer har også merket
seg at et mindretall i utvalget frarådet at man reduserte grensen
for å komme inn i uføreordningen til 33,33 pst., mot dagens 50 pst.
På den annen side kan dagen grense på 50 pst. også føre til et press på
uføretrygden. En person som i dag reelt sett er 20 pst. varig arbeidsufør,
og ikke omfattet av en offentlig tjenestepensjonsordning, kan fort
bidra til å øke presset på uføreordningen ved å få innvilget 50
pst. varig uførhet.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår å opprettholde dagens krav om 50 pst. uføregrad
for å komme inn i uføreordningen, men at kravet reduseres fra dagens
50 til 40 pst. for de som kommer fra arbeidsavklaringspenger.
Disse medlemmer mener at man
bør legge samme hovedregel til grunn som man har gjort for tankegangen
knyttet til gradert sykefravær. Det er sjelden man har enten ingen
eller full arbeidsevne.
Disse medlemmer viser til at
det i dag er et medisinsk inngangsvilkår til uføreytelsen. Vilkåret
innebærer at en skal ha omfattende helseproblemer for å få en uføreytelse,
og at helseproblemene skal være hovedårsaken til den reduserte arbeidsevnen.
Disse medlemmer mener at det
å oppfylle de medisinske vilkårene fortsatt bør være en nødvendighet,
men ikke en tilstrekkelig betingelse for å få uførestønad.
Disse medlemmer mener videre
at det er flere fordeler med å flytte oppmerksomheten fra begrensninger
på grunn av sykdom til de muligheter som finnes til tross for sykdommen. Man
er helt avhengig av å få et kompetanseløft inn i både Nav og til
leger, for å sikre at de blir gode til å vurdere arbeidsevnen til
den enkelte. Fokus må flyttes fra hvor syk du er til hvor frisk du
er – ikke hva du ikke kan, men hva du faktisk er i stand til.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår at inntekten i de tre beste av de fem siste
årene før uførheten oppsto skal danne beregningsgrunnlaget for ny
uføretrygd.
Disse medlemmer vil påpeke at
for personer med varierende inntekt over tid kan en slik beregningsmodell
gi tilfeldige utslag.
Disse medlemmer mener derfor
det vil være fornuftig å endre beregningsreglene slik at man hindrer
urimelige utslag. Dette kan best gjøres ved at man innfører en lengre
beregningsperiode, noe som også vil ivareta de som har arbeidet over
tid, men så har gått ned i stilling av helsemessige årsaker.
Disse medlemmer foreslår derfor
at inntekten i de tre av de beste ti årene før uførheten oppsto
skal danne beregningsgrunnlaget for ny uførestønad.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre beregnings-reglene
slik at de tre beste av de siste ti årene før uførheten oppsto danner
beregningsgrunnlaget for ny uførestønad.»
Disse medlemmer viser til at
det fremlagte forslaget til ny uføretrygd kan oppfattes som noe uklart
for de med høy inntekt. Det kan virke som at en person som har en
inntekt på 12 G, og som i realiteten har 50 pst. restarbeidsevne,
ikke vil ha de nødvendige intensiver for å komme tilbake til arbeid.
Disse medlemmer mener at ny uføretrygd også
må innrettes slik at det skal lønne seg for denne gruppen å utnytte
sin restarbeidsevne.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
vurdering over hvordan dagens avkortingsregler slår ut for de med
høy inntekt.»
Disse medlemmer er kjent med
at regjeringen foreslår å opprettholde dagens hovedregel om at vilkåret
for å få rett til uføretrygd er at inntektsevnen/arbeidsevnen er
nedsatt med minst halvparten.
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen foreslår en gradering ned til 40 pst. for personer
som har mottatt arbeidsavklaringspenger. Begrunnelsen for at denne
bestemmelsen innføres er at det kan fremstå som urimelig at personer
som har kommet inn på arbeidsavklaringspenger med 50 pst. redusert
arbeidsevne og som har klart å øke arbeidsinnsatsen til 60 pst., ikke
kan få uføretrygd for den delen av inntektsevnen som er varig nedsatt.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår at uføregraden ikke skal revurderes etter
at uføretrygd er innvilget.
Disse medlemmer viser til at
private pensjonsleverandører har basert sine produkter på graderingen
i folketrygden, og mener et system der man ikke foretar en revurdering
av uføregraden, men at man kun har avkorting av uføretrygden mot
inntekt, vil kunne oppfattes som uoversiktlig for de som har private
løsninger i tillegg til folketrygden.
Disse medlemmer mener dette er
forhold som regjeringen bør utrede nærmere, slik at man får vurdert
konsekvensene av at man ikke skal foreta revurdering av uføregraden.
Disse medlemmer viser til det
faktum at mange som mottar uføretrygd i perioder vil kunne arbeide
ved siden av uføretrygden.
Disse medlemmer mener derfor
det er viktig å ha fleksible regler for gradering av uføretrygd som
stimulerer alle til å utnytte sin reelle arbeidsevne, samtidig som
uføretrygd er en erstatning for tapt arbeidsinntekt ved hel eller
delvis uførhet.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen foreslår å videreføre dagens særregler, men at
de tilpasses ny uføretrygd. Dette innebærer at inntekten på skadetidspunktet
kan legges til grunn dersom dette gir et høyere beregningsgrunnlag,
at uføretrygden er uavhengig av trygdetid, og at det kan ytes uføretrygd
gradet ned til 30 pst.
Disse medlemmer mener derfor
at man bør innføre en langt mer fleksibel gradering av grensen for
å komme inn i uføreordingen, og vil derfor ta til orde for en ordning
med følgende gradering: 20 – 30 – 40 – 50 – 60, 80 og 100 pst. varig
redusert arbeidsevne.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at følgende gradering av grensen for å komme inn
i uføreordningen blir ivaretatt: 20 – 30 – 40 – 50 – 60, 80 og 100 prosent
varig redusert arbeidsevne.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener en ny uføretrygd med
mer fleksible overganger mellom trygd og arbeid innebærer en ny måte
å se uføretrygden på. Tidligere har systemet bygget på en tanke
om at de som er 100 pst. uføretrygdede også er 100 pst. ute av stand
til å arbeide hele tiden. For en person med plager som i varierende
grad hindrer arbeidsdeltakelse, og som i kortere eller lengre perioder
er helt ute av stand til å arbeide, har systemet i praksis måttet innvilge
100 pst. uføretrygd. Det er også grunn til å merke seg at om lag
åtte av ti har en uføregrad på 100 pst., og av disse hadde 24,4
pst. en arbeidsinntekt ved siden av i 2007, ifølge Arbeidsdepartementet. Disse
medlemmer mener den nye uføretrygden tar høyde for at mange
kan ha varierende helsetilstand. Uføretrygden må derfor sees på
som en grunnleggende inntektstrygghet som skal være der i de perioder
man ikke er i stand til å arbeide. Med andre ord er en sentral del
av den nye uføretrygden at det ikke bare er mulig, men ønskelig
at flest mulig av de som har uføretrygd også skal arbeide ved siden av.
Det er et viktig steg i riktig retning. Det innebærer også at det
i mindre grad enn tidligere kan anses som et problem dersom kombinasjonen
av trygd og arbeidsinntekt nærmer seg inntekten man tidligere hadde
i arbeidsmarkedet. Så lenge denne økningen kommer som følge av økt
arbeidsinnsats er det snarere et tegn på at fleksibiliteten i systemet
er vellykket.
Komiteen mener at
den avkortingen som regjeringen legger opp til er for høy for enkelte grupper.
Dette gjelder spesielt de som på grunn av lav inntekt før uførhet
vil motta minsteytelsen i den nye uføretrygden. Det vises i denne
sammenheng til at enkelte med lav inntekt før uførheten vil kun
sitte igjen med 11 kroner av en lønnsinntekt på 100 kroner etter
skatt og avkorting av trygd. Komiteen mener denne
avkortningen er for sterk, og at insentivene til å ta i bruk inntektsevnen
dermed vil bli for svak.
Komiteen viser til at forslagene
i Prop. 130 L (2010–2011) sikrer at uføre ikke kan tape penger på
å øke arbeidsinntekten, slik det faktisk er i dagens system. Forslagene
sikrer at to uføre med lik arbeidsinntekt og likt beregningsgrunnlag
får om lag lik samlet inntekt, uavhengig av innvilget uføregrad,
og forslagene gjør at det blir en nær sammenheng mellom hvor stor
andel av inntekten som har falt bort og hvor stor andel av full uføretrygd
som blir utbetalt. Det vil være en stor fordel å beholde disse gunstige
effektene av regjeringens forslag.
Komiteen peker på at regjeringen
har foreslått at inntekt før uførhet ikke skal settes lavere enn 3
ganger grunnbeløpet i folketrygden. Ved å øke denne grensen vil
avkortingen reduseres for uføre med minsteytelse og lav inntekt
før uførhet. Dette vil kunne føre til at flere uføre som også har
arbeidsinntekt får en samlet inntekt som er høyere enn den inntekten
de har hatt tidligere. Dette må imidlertid vurderes opp mot at uføre med
minsteytelsen har en relativt lav inntekt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at de maksimale
avkortingssatsene for uføre med minsteytelsen bør reduseres ved
å øke den nedre grensen for inntekt før uførhet fra 3 til 3,3 grunnbeløp
for gifte og samboende pensjonister og til 3,5 grunnbeløp for enslige.
Dette vil redusere de maksimale avkortingssatsene til om lag 70
pst. for begge gruppene.
Flertallet foreslår derfor å
endre andre ledd i § 12-8 Fastsetting av inntekt før og etter uførhet fra
lovforslaget, som sier at inntekt før uførhet ikke kan settes lavere
enn 3 ganger grunnbeløpet. Flertallet foreslår at
inntekt før uførhet ikke settes lavere enn 3,3 ganger grunnbeløpet for
gifte og samboere. For enslige skal inntekt før uførhet ikke settes
lavere enn og 3,5 ganger grunnbeløpet for gifte.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
Ǥ 12-8 andre ledd skal lyde:
Inntekt før uførhet skal ikke settes lavere
enn
a) 3,3 ganger grunnbeløpet
for personer som lever sammen med en ektefelle (se § 1-5) eller
med en samboer i et samboerforhold som har vart minst 12 av de siste
18 månedene,
b) 3,5 ganger grunnbeløpet for enslige,
c) 4,5 ganger grunnbeløpet for medlemmer
som fyller vilkårene for rett til minsteytelse som ung ufør.»
Flertallet viser ellers til regjeringens
forslag til øvrige bestemmelser i § 12-8 og slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at komiteens flertall går inn for å differensiere den nedre grense
for inntekt før uførhet i forhold til sivilstand.
Disse medlemmer har videre merket
seg at det i regjeringens lovforslag ikke er foreslått en differensiering
hva gjelder fastsetting av inntekt før og etter uførhet, jf. § 12-8,
andre ledd.
Disse medlemmer viser til sine
merknader i denne innstilling hvor Fremskrittspartiet går imot at
gifte og samboende skal ha en avkorting i ytelsen i forhold til
enslige, og vil derfor også gå imot at man differensierer på bakgrunn
av sivilstand den nedre grense for inntekt før uførheten.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
Ǥ 12-8 andre ledd skal lyde:
Inntekt før uførhet skal ikke settes lavere
enn 3,5 ganger grunnbeløpet. For medlemmer som fyller vilkårene
for rett til minsteytelse som ung ufør, skal inntekten før uførhet
ikke settes lavere enn 4,5 ganger grunnbeløpet.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti slutter seg til hovedtrekkene i den nye uføreordningen. Dette
medlem mener imidlertid ikke ordningen er fleksibel nok
med hensyn til uføregrad. Forslaget innebærer en videreføring av
dagens regelverk som for de aller fleste innebærer at en må være
minst 50 pst. ufør for å komme inn i andre ordninger når sykepenger
opphører. Dette gir lite stimulans til personer i sykepengeordningen
til å bli mer arbeidsfør enn 50 pst.
Dette medlem vil understreke
at det er et viktig mål at sykmeldte skal komme tilbake i så stor stillingsstørrelse
som mulig ut fra egen helse. Dette skal arbeidsgiver legge til rette
for, men det er viktig at også trygdeordningene gir bedre mulighet
for det. En lavere uføregrad enn 50 pst. som inngangsbillett vil
bidra til at flere bruker sin arbeidsevne fullt ut. Selv om en slik
ordning kan føre til at flere kommer inn i uføreordningen, vil samtidig
flere kunne få en lavere uføregrad enn de ellers ville fått.
Dette medlem mener derfor regelverket
på dette området må bli langt mer fleksibelt og vil foreslå at uføretrygden
kan graderes fra 20 til 100 pst. i intervaller på 10 pst.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
Ǥ 12-7 skal lyde:
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at
evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig
nedsatt med minst 20 pst.
Uføretidspunktet er tidspunktet da inntektsevnen er
varig nedsatt med minst 20 prosent.
Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt,
legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter
på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at vedkommende
tar arbeid. Inntektsmulighetene i ethvert arbeid som vedkommende
nå kan utføre (inntekt etter uførhet) sammenlignes med inntektsmulighetene
som vedkommende hadde før uføretidspunktet (inntekt før uførhet).
Dersom sykdommen, skaden eller lytet har redusert inntektsevnen
gradvis over flere år, kan det tas utgangspunkt i inntektsevnen
før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.
§ 12-10 første og andre ledd skal lyde:
Det er et vilkår for at en hjemmearbeidende
ektefelle skal få rett til uføretrygd, at evnen til å utføre arbeid
i hjemmet (arbeidsevnen) er varig nedsatt med minst 20 prosent.
Uføretidspunktet er tidspunktet da arbeidsevnen er
varig nedsatt med minst 20 prosent.»
Uførereformen innebærer vesentlige endringer
i reglene for uføreytelsen i folketrygden. Det tas sikte på at lovendringene
skal tre i kraft i 2015 slik at Arbeids- og velferdsetaten skal
ha nødvendig tid til å forberede innføringen av de nye reglene.
De nye reglene for uføretrygden i folketrygden er
forskjellig fra dagens regler for uførepensjon, blant annet ved
at:
Det innføres et nytt
beregningsprinsipp. Uføretrygd skal beregnes som en prosentandel
av inntekten i en relativt kort periode rett før uføretidspunktet
og skattlegges som lønn.
Beregningen forenkles ved at sivilstand
bare skal påvirke minsteytelsen i uføretrygden, mens sivilstand
kan påvirke alle komponentene i dagens uførepensjon.
Det skal ikke lenger ytes ektefelletillegg
til uføretrygden.
Det innføres nye regler for reduksjon av
uføretrygden mot arbeidsinntekt.
To grunnleggende spørsmål er hvem som skal omfattes
av de nye reglene og hvordan reglene skal være for de rundt 300 000
som mottar uførepensjon etter dagens regelverk.
Løsningen må sikre at hensynet til den enkeltes rettigheter
ivaretas. Uførepensjonistene må gis tilstrekkelig tid til å tilpasse
seg nye regler. Personer som allerede mottar uførepensjon bør ikke få
for store endringer i sine ytelser ved omleggingen.
Det er også i samfunnets interesse at den nye uføretrygden
innføres på en enklest mulig måte. Event-uelle overgangsregler bør
ikke strekke seg over for mange år, og bør være innenfor en akseptabel
økonomisk ramme.
Det er ønskelig med en rask innfasing av nye
regler for å unngå å måtte ha flere parallelle beregningsregler
i en lang periode, noe som er administrativt krevende og kan skape
uklarhet blant mottakerne om hvilke regler som gjelder. Fordi uføreytelsen
kan mottas fra fylte 18 til fylte 67 år, vil det potensielt kunne
bli en meget lang periode (49 år) med parallelle beregningsregler
dersom dagens uførepensjonsregler videreføres for dem som mottar
uførepensjon når det nye regelverket trer i kraft.
Det foreslås at de nye reglene for beregning
av uføretrygd bare skal gjelde fullt ut for nye mottakere. Det foreslås
videre at det gis overgangsregler om beregning av uføretrygd til
personer som mottar uførepensjon når det nye regelverket trer i
kraft. For å unngå å ha to parallelle regelverk for uføreytelsen,
legges det opp til at ytelsen til uførepensjonistene overføres (konverteres)
til det nye regelverket på en slik måte at uføreytelsen etter skatt
blir på samme nivå som tidligere.
Enkelte elementer i dagens uførepensjonsregelverk
skal ikke omfattes av konverteringen, men videreføres som separate
tilleggsytelser til den nye uføretrygden. Det gjelder forsørgingstillegg
og de såkalte etterlattefordelene, som etter nærmere vilkår i dag
gis til etterlatte uførepensjonister. Konverteringen skal skje med utgangspunkt
i sivilstanden på konverteringstidspunktet, og at en eventuell endring
av sivilstand på et senere tidspunkt ikke skal få konsekvenser for
uføretrygden til de som har en høyere ytelse enn minsteytelsen.
Det foreslås at det ikke skal gis forsørgingstillegg
for ektefelle i ny uføretrygd. For å sikre at uførepensjonister
med ektefelletillegg ikke går vesentlig ned i ytelse ved overgangen
til nytt regelverk, foreslås det at de som mottar ektefelletillegg
når nytt regelverk trer i kraft, skal beholde dette i en overgangsperiode.
Nye regler for reduksjon av uføretrygd mot arbeidsinntekt
vil kunne medføre store endringer for enkelte som tidligere har
hatt inntekt opp mot 1 G ved siden av uførepensjonen. Det er naturlig med
overgangsregler her slik at de ikke får et for brått fall i samlet
inntekt. Det foreslås derfor at disse mottakerne i årene fra 2015
til og med 2018 skal få en beløpsgrense på 60 000 kroner for arbeidsinntekt
som ikke skal føre til reduksjon av uføretrygden.
Uførepensjonister som forsørger ektefelle har
i dag en høyere minstepensjon enn den ordinære minstepensjonen på
1,85 G for gifte/samboende. Det foreslås at uføre som forsørger
ektefelle under 60 år og i dag har en minstepensjon på 2 G, skal
få den ordinære minsteytelsen for gifte – som er anslått til 2,28 G
– når nye regler trer i kraft. Dette vil sikre de som forsørger
ektefelle under 60 år den samme minsteytelsen etter skatt som i
dag dersom ektefellen ikke har inntekt. Uføre som forsørger ektefelle
som er minst 60 år og hvor ektefellen har inntekt mellom 1 og 2 G, har
i dag en minstepensjon på 2 G. Det foreslås at også disse skal få
den ordinære minsteytelsen for gifte.
Uførepensjonister som forsørger ektefelle over 60
år har i dag en minstepensjon på 3 G dersom ektefellen har inntekt
som ikke overstiger 1 G. Uføre som mottar denne minsteytelsen når
nytt regelverk trer i kraft skal få videreført det samme stønadsnivået
ut den perioden de har fått vedtak om ektefelletillegg for (vedtaksperioden).
Dette gir en overgangsperiode på maksimalt sju år. For å kompensere
for skatteøkningen, må nivået heves for at netto ytelse skal bli
om lag uendret dersom ektefellen ikke har egen inntekt.
Beregningsgrunnlaget for dagens uførepensjonister
skal fastsettes én gang for alle ved overgangen til nytt regelverk.
Ettersom skattereglene på ikrafttredelsestidspunktet vil ha betydning
for hvordan overgangsreglene utformes, vil det være mest hensiktsmessig
at nærmere regler om overgang til ny uføretrygd fastsettes i forskrift.
For personer som allerede bor i utlandet og
har fått sin uførepensjon omregnet i henhold til dagens regler,
legges det til grunn at de nye reglene ikke skal innebære endringer
av betydning i utbetalt ytelse.
Komiteen slutter seg
til at uføretrygden skal skattlegges som arbeidsinntekt når ny uføretrygd innføres.
Dette gjelder både de som kommer fra den gamle ordningen og de som
får ytelsen etter de nye reglene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at
de som konverteres fra den gamle ordningen skal kompenseres for
økt skatt ved å øke bruttoytelsen slik at de beholder tilnærmet samme
nettoytelse.
Komiteen vil påpeke
at det er flere fordeler ved å beskatte alle i yrkesaktiv alder
etter de samme skattereglene. Det blir forutsigbart for de som kan
kombinere uføretrygd og arbeid, noe som styrker målet om sømløse
overganger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at skattesystemet
er utformet for å ivareta omfordelingshensyn generelt i samfunnet.
Ved å ha felles skatteregelverk vil det være enklere å utforme treffsikre
regler som treffer alle med lik inntekt med de samme omfordelingsprinsippene.
Komiteen har merket
seg at regjeringen vil invitere organisasjonene til en prosess om
utformingen av de offentlige tjenestepensjonsordningene.
Dette med bakgrunn i at brutto pensjonsordningen
gir samordningseffekter som vil kunne medføre at økt uføretrygd
fra folketrygden medfører redusert utbetaling fra den offentlige
tjenestepensjonsordningen.
Det legges til grunn at det sikres at offentlig ansatte
ikke taper kjøpekraft som følge av skatteendringen.
Komiteen merker seg at dette
også kan gjelde de private tjenestepensjonsordningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er bekymret for at de nye
skattereglene kan få stor betydning spesielt for mottakere av offentlig tjenestepensjon
ved at de vil kunne få en dårligere uførepensjon enn tidligere,
men også mottakere av private tjenestepensjonsordninger kan oppleve
å bli rammet av de nye skattereglene.
Disse medlemmer er kjent med
at regjeringen legger opp til en tilpasning av de offentlige tjenestepensjonene,
slik at offentlig ansattes uføretrygd forventes økt for at skatteomleggingen
ikke skal medføre redusert kjøpekraft. Det er imidlertid ikke gitt
at dette kan løses ved økt innbetaling fra arbeidsgivere i privat
sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at endringer i skatteregler ikke må ramme løpende ytelser og effekten
for den uføretrygdede må bli den samme.
Disse medlemmer mener videre
det er viktig at man får til en konverteringsmodell som gir mulighet
for konkrete beregninger.
Disse medlemmer vil varsle at
man vil komme tilbake til dette spørsmålet om det skulle oppstå
utilsiktede virkninger, og vil understreke at dem som konverteres
fra den gamle ordningen og derved får økt bruttoytelse, skal kompenseres slik
at de beholder samme nettoytelse, og ikke en tilnærmet lik ytelse.
Det er gjort store endringer i folketrygdens
alderspensjon fra 1. januar 2011. Det er åpnet for fleksibelt uttak
av hel eller delvis pensjon fra 62 år. Det er innført nøytrale uttaksregler,
som innebærer at årlig pensjon øker jo senere pensjonen tas ut.
Det er også innført levealdersjustering, som innebærer at når levealderen
øker må man jobbe noe lenger for å få like høy pensjon som tidligere
årskull. Pensjon under utbetaling skal reguleres noe lavere enn
den generelle lønnsutviklingen i samfunnet. Samtidig er det innført
nye opptjeningsregler for alderspensjon i folketrygden. På grunn
av det nye regelverket for alderspensjon må det gjøres nødvendige
tilpasninger i alderspensjonen til personer som har mottatt den
nye uføretrygden som er foreslått i proposisjonens kapittel 7.
Ved lov 4. juni 2010 nr. 17, jf. Prop. 82 L
(2009–2010) Endringer i folketrygdloven mv. (pensjonsreformen –
tilpasninger i reglene for alderspensjon til mottakere av dagens
uførepensjon) og Innst. 251 L (2009–2010), har Stortinget vedtatt nødvendige
midlertidige regler om forholdet mellom alderspensjon og dagens
uførepensjon. Hensikten med disse reglene er at overgangen mellom
dagens uførepensjon og fleksibel alderspensjon skal fungere fra
2011 og frem til ny uføretrygd iverksettes. I tråd med forutsetningene
i Prop. 82 L (2009–2010) fremmes det i proposisjonen forslag om
varige løsninger tilpasset den nye uføretrygden basert på Uførepensjonsutvalgets
forslag i NOU 2007:4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre.
Dagens uførepensjon beregnes i det vesentlige som
en fremtidig alderspensjon. Dette er foreslått erstattet av en ny
uføretrygd beregnet som 66 pst. av et inntektsgrunnlag i en nærmere angitt
periode forut for uføretidspunktet, jf. proposisjonens kapittel
7. Forslaget til nye regler for beregning av uføretrygd innebærer
at dagens regler for opptjening av alderspensjon til uføre også
må tilpasses.
Det må avklares om det er selve uføretrygden eller
den arbeidsinntekten som har falt bort som følge av uførheten som
skal være grunnlag for opptjening av uføres alderspensjon. Enkelte
av folketrygdens ytelser er pensjonsgivende og gir grunnlag for
opptjening av alderspensjon på samme måte som ordinær arbeidsinntekt.
Fordi uføretrygden – i motsetning til folketrygdens korttidsytelser
– i mange tilfeller gis over en lang periode, vil alderspensjonen
kunne bli uforholdsmessig lav dersom det er selve uføretrygden som
skal være pensjonsgivende. Uføres alderspensjon bør stå i et rimelig
forhold til den alderspensjonen arbeidsføre får. Det foreslås derfor
at uføres opptjening til alderspensjon skal skje på grunnlag av
den arbeidsinntekten som har falt bort som følge av uførheten. Dette
er i tråd med prinsippet i dagens ordning. Opptjening av alderspensjon
gjelder også spørsmålet om hvilken prosentsats for opptjening som
skal benyttes. Blant annet for å unngå ulike opptjeningsregler avhengig
av om man mottar pensjonsgivende inntekt eller uføretrygd, foreslås
det at personer som mottar uføretrygd skal ha den samme opptjeningsprosenten
som yrkesaktive, altså 18,1 pst. av opptjeningsgrunnlaget.
Den ordinære pensjonsalderen i folketrygden
var 67 år frem til 2011, og uføre overføres også fra uførepensjon
til alderspensjon ved denne alderen. Med mulighet for fleksibelt
uttak av alderspensjon i perio-den fra 62 til 75 år er det ikke lenger
en veldefinert pensjonsalder i folketrygden. Det må derfor tas stilling
til når uføre skal gå over fra den nye uføretrygden til alderspensjon.
Selv om overgang ved 62 år kan fremstå som en logisk løsning i lys
av den nye alderspensjonen, vil dette innebære at det i så fall må
gis et eget uføretillegg ved siden av alderspensjonen for å sikre
at alderspensjonen til uføre står i et rimelig forhold til arbeidsføres
alderspensjon. Et slikt tillegg vil kunne komplisere pensjonssystemet
unødvendig. Det kan også ha en uheldig signaleffekt om overgangen
skal skje ved 62 år, siden det kan fremstå som om dette er den alderen
det er naturlig å avslutte yrkeskarrieren. Det foreslås derfor at
uføre skal overføres til alderspensjon ved fylte 67 år, som i dag.
I den nye alderspensjonen skal alle år med pensjonsopptjening
medregnes når pensjonen beregnes. Årlig pensjon avhenger både av
den opptjeningen man har samt fra hvilket tidspunkt pensjonen tas
ut. I tillegg til spørsmålet om alder for overgang fra den nye uføretrygden
til alderspensjon er det derfor også et spørsmål hvor lenge uføre
skal tjene opp pensjonsrettigheter i den nye alderspensjonen. Fordi
alle år med pensjonsopptjening skal medregnes i den nye alderspensjonen
og opptjeningselementet i den nye alderspensjonen er gunstigere
enn i dag, vil opptjening frem til 67 år (som er foreslått som alder
for overgang til alderspensjon for uføre) kunne gi betydelig høyere
alderspensjon enn det som følger av dagens regler, der det er en
øvre begrensning på 40 opptjeningsår. For at det ikke skal innføres
ytterligere aldersgrenser i pensjonssystemet, foreslås det at uføre
som skal omfattes av den nye alderspensjonen i folketrygden skal
gis opptjening frem til 62 år. Dette vil gi uføre en relativt god
alderspensjon, sammenliknet både med uføres alderspensjon etter
dagens regler og den alderspensjonen arbeidsføre vil få etter de
nye reglene. Det foreslås videre at uføre som omfattes av dagens
opptjeningsregler fortsatt skal tjene opp pensjonsrettigheter frem
til 67 år.
Det foreslås at den nye uføretrygden skal omfatte
alle uføre, og at de som mottar dagens uførepensjon skal overføres
til den nye uføretrygden, jf. proposisjonens kapittel 9. Mottakere av
uføretrygd vil dermed bestå av to grupper, både dagens mottakere
som får konvertert sin ytelse, og de som blir uføre etter at ny
uføretrygd er innført. Fordi opptjeningsreglene i den nye alderspensjonen
innføres gradvis, avhengig av fødselsår, vil det innenfor begge
gruppene være noen som skal tjene opp alderspensjon etter dagens
opptjeningsregler, og noen som er omfattet av de nye opptjeningsreglene.
Det foreslås opptjeningsregler for de ulike gruppene som har til
hensikt å sikre dem om lag lik opptjening. Det foreslås at nye mottakere
av uføretrygd skal få samme opptjeningsgrunnlag i dagens og ny alderspensjon.
Videre foreslås det at tilsvarende også skal gjelde for personer
som har blitt overført fra dagens uførepensjon til den nye uføretrygden.
Personer som mottar uføretrygd kan ha pensjonsgivende
inntekt i form av arbeidsinntekt eller annen pensjonsopptjening
samtidig som de mottar uføretrygd. Særlig gjelder dette personer
som har en uføregrad lavere enn 100 pst. I dag legges disse opptjeningsgrunnlagene
sammen, og begrenses som hovedregel til den opptjeningen man hadde
før uførheten. Det foreslås at dagens regler videreføres i dagens
alderspensjon. I ny alderspensjon foreslås det en teknisk omlegging som
innebærer at opptjeningen som ufør blir subsidiær i forhold til
inntekt. Omleggingen innebærer en forenkling og gir hovedsakelig samme
resultater som i dag.
I tillegg foreslås det enkelte tekniske tilpasninger
av gjeldende regler for opptjening av alderspensjon som følge av
forslaget om ny uføretrygd.
Når uføretrygden skal ytes frem til 67 år, og
alderspensjon kan tas ut fra 62 år, er det et spørsmål om disse
to ytelsene skal kunne kombineres i perioden fra 62 til 67 år. Ved
lov 4. juni 2010 nr. 14, jf. Prop. 82 L (2009–2010) Endringer i
folketrygdloven mv. (pensjonsreformen – tilpasninger i reglene for
alderspensjon til mottakere av dagens uførepensjon) og Innst. 251 L
(2009–2010), er det vedtatt en midlertidig løsning som innebærer
at gradert uførepensjon kan kombineres med fleksibel alderspensjon
fra 1. januar 2011. Summen av uføregrad og uttaksgraden for alderspensjon
kan maksimalt utgjøre 100 pst. Mottar man 50 pst. uførepensjon,
kan denne kombineres med 50 pst. alderspensjon. Uføre får dermed
mulighet til å trappe ned yrkesaktiviteten på samme måte som arbeidsføre
får. Det foreslås at de midlertidige reglene videreføres som en
varig løsning for den nye uføretrygden. Det bemerkes at hvis det
ikke åpnes for at personer med gradert uførepensjon skal kunne ta
ut alderspensjon, vil det kunne skapes et press for å øke uføregraden.
Komiteen vil påpeke
at det ved innføringen av et nytt pensjonssystem også må innføres opptjeningsregler
for alderpensjon for de som kommer fra uføretrygd.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag om å la opptjeningen av alderpensjon for uføre beregnes
ut fra inntekten før uførheten inntraff. Opptjening skal beregnes
likt med opptjeningen på grunnlag av inntekt. Dette gir uføre en opptjening
av alderspensjon på linje med befolkningen for øvrig. Komiteen slutter
seg til regjeringens forslag om opptjening av alderpensjon frem
til fylte 62 år med en overgang til alderpensjon fra fylte 67 år.
Dette gir en god balanse i forhold til alderpensjonen til befolkningen
for øvrig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at stans
i opptjeningen ved 62 år må ses i sammenheng med at uføre overføres
til alderspensjon ved 67 år og at de nye opptjeningsreglene er noe gunstigere
enn de gamle opptjeningsreglene. Samlet sett vil uføre få lik alderspensjon
som arbeidsføre som står i arbeid til 65 år. Uføre som omfattes
av dagens pensjonsregler skal fortsatt ha opptjening til fylte 67
år.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag om å videreføre den midlertidige løsningen
som sikrer at man kan motta uførepensjon og alderspensjon i perioden
mellom 62 år og 67 år, men hvor samlet uttak ikke kan overstige
100 pst. Dette sikrer at uføre som har gradert uføretrygd får samme
anledning som andre til å trappe ned arbeidsinnsatsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at etter reglene i dagens ordning går man over fra uførepensjon
til alderspensjon ved fylte 67 år.
Disse medlemmer er videre kjent
med at Uførepensjonsutvalget var delt i synet på når overgangen
til alderspensjon skal skje. Flertallet mente overgangen burde skje
ved 62 år. Dette vil gi lavere ytelse enn om overgangen skulle skje ved
67 år. Flertallet foreslo derfor at det skulle gis et livsvarig
tillegg til uføreordningen. Mindretallet gikk inn for at overgangen
skal skje ved fylte 67 år slik som i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til proposisjonens side 53, der departementet
blant annet skriver at Tysse (2001):
«finner at forventet pensjon har en statistisk påviselig
effekt på sannsynligheten for å bli uførepensjonist»,
og at Brinch (2009):
«finner at en reduksjon i stønadsnivået i uføreordningen
på fem prosent, kan gi en reduksjon i ny antall mottakere av uføreytelser
blant menn i aldersgruppen 52–60 år på minst fem prosent.»
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn det vil kunne være uheldig at det for mange på slutten
av yrkeskarrieren vil kunne være økonomisk lønnsomt å bli uføretrygdet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at dette vil, som departementet peker på, kunne øke presset
mot ordningen, og undergrave målene i pensjonsreformen. Disse
medlemmer ser likevel at en overgang til alderpensjon for
uføre ved 62 år vil kunne gi uføretrygdede en urimelig lav alderspensjon,
og støtter derfor regjeringens forslag om opptjening av alderpensjon
frem til fylte 62 år med en overgang til alderpensjon fra fylte
67 år.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å kontinuerlig følge med på hvilke konsekvenser gjennomføringen
av reformen vil ha for utviklingen i uføreordningen. Disse
medlemmer mener det vil være behov for en grundig evaluering
av reformen i 2018.
Pensjonsreformen er dels begrunnet med at en markert
aldring av befolkningen stiller pensjonssystemet overfor store utfordringer.
Reformen skal gjøre folketrygdens økonomi bærekraftig på lang sikt
og dermed trygge fremtidens pensjoner.
Ny fleksibel alderspensjon i folketrygden og
levealdersjustering er innført med virkning fra 2011. Den enkeltes
alderspensjon vil avhenge av to nye faktorer: utviklingen i befolkningens
levealder og alder for uttak av pensjon. Når befolkningens levealder
øker, må den enkelte arbeide noe lenger for å få like høy årlig
pensjon som han eller hun ville fått uten levealdersjustering. Alternativt
kan en velge flere år som pensjonist med et noe lavere pensjonsnivå. Levealdersjusteringen
er det viktigste tiltaket for å gjøre folketrygden økonomisk bærekraftig.
Det foreslås i proposisjonens kapittel 10 regler for
hvordan uføre skal tjene opp rett til alderspensjon og fra hvilken
alder de skal gå over fra uføretrygd til alderspensjon. Det foreslås
at uføre skal gå over på alderspensjon ved fylte 67 år. Det foreslås
videre at uføre skal tjene opp rett til alderspensjon frem til 67
år i dagens opptjeningsmodell og frem til 62 år i ny opptjeningsmodell.
Personer som er helt uføre kan ikke motvirke
effekten av økt levealder ved å arbeide lenger slik arbeidsføre
har mulighet til. I proposisjonens kapittel 11 vurderes om og i
hvilken utstrekning, uføre skal skjermes fra virkningene av levealdersjustering.
Som en midlertidig løsning, og i påvente av
oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget, ble det ved lov 4. juni 2010
nr. 17, jf. Prop. 82 L (2009–2010), vedtatt at uførepensjonister
fra 2011 og inntil videre skal overføres til alderspensjon ved fylte
67 år og omfattes av de generelle reglene om levealdersjustering.
Uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til
arbeidsføres alderspensjon. Arbeidsføres alderspensjon vil, i motsetning
til tidligere, avhenge av utviklingen i befolkningens levealder
og av når alderspensjonen tas ut. Forholdet mellom uføres og arbeidsføres alderspensjon
påvirkes derfor av eventuelle endringer i arbeidsføres tilpasning.
Det er betydelig usikkerhet, spesielt på kort
sikt, om hvordan arbeidsføre vil tilpasse seg det nye regelverket
i folketrygdens alderspensjon med levealdersjustering og mulighet
for fleksibelt uttak. Levealdersjusteringen vil bety lite for pensjonsnivåene
de første årene, mens muligheten for fleksibelt uttak av alderspensjonen
trolig vil ha større betydning: Årlig alderspensjon som tas ut fra
67 år blir snaue 30 pst. høyere enn hvis alderspensjonen tas ut
fra 62 år. Nivået på arbeidsføres alderspensjon de nærmeste årene
vil derfor i første rekke være bestemt av hvordan de tilpasser seg
fleksibiliteten i pensjonssystemet og i mindre grad av om de kompenserer
for levealdersjusteringen. Endringer i arbeidsføres pensjoneringsatferd
som skyldes fleksibiliteten i pensjonssystemet, gir i seg selv ikke
grunnlag for å endre reglene for uføres alderspensjon.
Forholdet mellom uføres og arbeidsføres alderspensjon
påvirkes av arbeidsføres faktiske tilpasning. En vurdering av om,
og eventuelt hvordan, uføres alderspensjon skal skjermes mot virkninger
av levealdersjusteringen må baseres på observasjoner av arbeidsføres
tilpasning. Det vil gå noe tid før det foreligger et tilstrekkelig godt
statistisk grunnlag for arbeidsføres tilpasning. 2018 vil være et
hensiktsmessig tidspunkt for å kunne ta stilling til utformingen
av en konkret skjermingsordning basert på arbeidsføres tilpasning
til levealdersjustering.
Utformingen av skjermingsordningen skal skje ut
fra en helhetlig vurdering der observasjoner av arbeidsføres yrkestilpasning
og utviklingen i antall uføre vektlegges. I dag blir i underkant
av 40 pst. uføre før fylte 67 år, og andelen heltidsarbeidende ved
67 år er lav. En skjerming av uføre fra virkningene av levealdersjustering,
vil unnta en stor andel av befolkningen fra det viktigste elementet
for å gjøre folketrygden bærekraftig.
Uføre som er født i årene 1944–1951 fyller 67
år i perioden 2011–2018 og blir dermed overført til alderspensjon
før det foreligger et tilstrekkelig godt statistisk grunnlag. En
eventuell skjerming for levealdersjustering for disse årskullene
må derfor gjøres skjønnsmessig og uavhengig av hvordan arbeidsføre
faktisk tilpasser seg.
For de første årskullene fra 2011 vil levealdersjusteringen
innebære at alderspensjonen ved 67 år blir om lag 0,5 pst. lavere
enn den ville blitt med samme forholdstall som foregående årskull hadde.
Som en midlertidig ordning, foreslås det at uføre født i årene 1944–1951
årlig skjermes for 0,25 prosent-poeng av levealdersjusteringen. Denne
ordningen innebærer at uføre i de aktuelle årskullene får en like
høy alderspensjon som arbeidsføre som kompenserer for om lag halve
effekten av levealdersjusteringen ved å jobbe noe lenger.
Skjermingsordningen krever forberedelser i Arbeids-
og velferdsetaten, blant annet tilpasninger i etatens IKT-løsninger.
Det foreslås at lovbestemmelsen skal tre i kraft så snart de tekniske
løsningene i etaten ligger til rette for skjermingsordningen for
personer født i 1944–1951. Det foreslås derfor at Kongen gis fullmakt til
å fastsette tidspunktet for ikrafttredelsen og at bestemmelsen gis
virkning for alderspensjonen til uføre som har gått over på alderspensjon
fra 1. januar 2011.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
ble innført et nytt pensjonssystem for å sikre et bærekraftig pensjonssystem
på sikt. Pensjonsforliket er et bredt forlik som utformingen av
ny uføretrygd bygger på. Dette er solidaritet mellom generasjoner
hvor man legger til rette for at også våre etterfølgere får anledning
til å ha gode pensjonsordninger (velferdsordninger).
Komiteen understreker
at det er svært viktig at uføres alderspensjon skal stå i et rimelig
forhold til arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
rundt 40 pst. av dagens alderspensjonister har overgang fra uføretrygd.
Som en vesentlig del av pensjonsforliket ble levealdersjusteringen innført.
Det ble utformet slik at man kunne kompensere for effekten av levealdersjusteringen
ved å stå lenger i jobb. Flertallet vil påpeke at
uføretrygdede ikke har denne muligheten for å redusere effekten
av levealdersjusteringen.
Flertallet viser til at hvis
man ikke levealdersjusterer alderspensjonen for de som kommer fra uførepensjonen,
vil det medføre at bærekraften i pensjonssystemet svekkes.
Flertallet vil minne om at realverdien
av alderspensjonen antas å øke med om lag 50 pst. frem til 2050.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser at
man nå ikke har tilstrekkelig kunnskap om hvordan yrkesaktive vil
tilpasse seg den nye fleksible alderpensjonen. Dette flertallet slutter
seg til at det i 2018 skal vurderes hvordan uføres alderspensjon
skal skjermes for virkningen av levealdersjusteringen, basert på
observasjoner av arbeidsføres tilpasning og utviklingen i antall uføre. Dette
flertallet slutter seg til at årskullene født i årene 1944–1951
skjermes i forhold til levealdersjustering med 0,25 pst. Målet må være
at uføres alderspensjon står i et rimelig forhold til gjennomsnittet
av arbeidsføres alderspensjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke behovet for å kontinuerlig følge med på hvilke konsekvenser
gjennomføringen av reformen vil ha for utviklingen av antall uføre. Disse
medlemmer mener det vil være behov for en grundig evaluering
av hele reformen i 2018.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dagens ordning ikke er levealderjustert. Levealderjustering
er et hovedelement i pensjonsreformen og innebærer at dersom forventet
levealder øker, så må yrkesaktive arbeide noe lenger enn tidligere
årskull for å få det samme relative pensjonsnivået.
Disse medlemmer vil peke på at
levealderjustering fører til at alderspensjonen blir lavere enn
den ellers ville ha blitt. De første årene fører levealderjusteringen
til at nye alderspensjonister ved 67 år blir 0,5 pst. lavere enn
de ville blitt uten levealderjustering. For årskullene født etter
1963 vil kuttene bli langt høyere.
Disse medlemmer er kjent med
at et sentralt tema i arbeidet med den nye uføretrygden var om alderspensjonen
for uføre skulle skjermes for levealdersjustering. Regjeringens
argument for å innføre levealderjustering i det nye pensjonssystemet
var at folk «bare kan jobbe litt lengre» for å kompensere for virkningen
av en lavere alderspensjon.
Disse medlemmer er kjent med
at Uførepensjonsutvalget foreslo at alderspensjon til uføre, de
første årene etter 2010, skulle omfattes av levealderjustering i
likhet med for de yrkesaktive. Videre ble det foreslått at man på
bakgrunn av utviklingen i yrkesaktiviteten for ikke-uføre over 62
år, burde det etter en tid vurderes tilpasninger som gir uføre,
helt eller delvis, en betinget skjerming fra virkningene av levealderjusteringen.
Disse medlemmer viser til at
hvis uføres alderspensjon skjermes fullt ut for virkningen av levealderjustering,
vil en del uføre kunne komme i en situasjon der man får mer i alderspensjon ved
å ha vært ufør, fremfor å ha stått i arbeid til 67 år. Dette er
et prinsipp disse medlemmer ikke kan støtte, da det
vil bidra til å undergrave arbeidslinjen.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen foreslår at en skjermingsordning som sikrer at effekten
av levealderjustering på arbeidsføres tilpasning tas hensyn til
ved beregning av uføres alderspensjon, skal avklares i 2018.
Disse medlemmer registrerer videre
at regjeringen foreslår at uføres alderspensjon skal skjermes for
0,25 prosentpoeng av virkningen av levealderjusteringen. Det foreslås
videre at den sjablongmessige skjermingen skal være endelig for
årskullene 1944–1951. Skjermingen skal dermed ikke påvirkes av senere
vurderinger av arbeidsføres tilpasning. Vurderingen i 2018 skal bare
omfatte alderspensjon for de som er født fra og med 1952.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet var det eneste partiet som stemte imot pensjonsreformen.
Fremskrittspartiet betrakter det nye pensjonssystemet som en «sparereform»
der hensikten er å spare statens utgifter og redusere folks pensjoner.
Disse medlemmer vil opprettholde
Fremskrittspartiets tidligere standpunkt, og vil gå imot at det
innføres levealderjustering for uføretrygdede.
Disse medlemmer vil videre foreslå
at man også fjerner levealderjusteringen for øvrige alderspensjonister
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer som opphever levealdersjustering for alderspensjon».
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til behandlingen av Prop. 82 L (2009–2010) Endringer i folketrygdloven
mv. (pensjonsreformen – tilpasninger i reglene for alderspensjon
til mottakere av dagens uførepensjon), jf. Innst. 251 L (2009–2010)
hvor det står:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil også påpeke at svært
mange med uførepensjon bruker muligheten til å tjene opptil 1 G
uten å få avkortning av utbetalingene. Flertallet vil understreke
at det finnes mange som ikke har uførepensjon, men som allikevel
ikke vil finne det gunstig eller mulig å arbeide etter fylte 67
år. Flertallet vil også understreke at med ny alderspensjon vil,
ifølge proposisjonen, realverdien av alderspensjonene øke med om
lag 50 pst. frem til 2050 selv om uttakstidspunktet ikke utsettes.»
Disse medlemmer viser også til
statsminister Jens Stoltenbergs eksempel med to 64-åringer, den
ene blir ufør og den andre går av med alderspensjon og tar ut AFP
som 64-åring, begge med samme inntektshistorie. Disse medlemmer er enig
med statsminister Jens Stoltenberg i at det å skjerme uføre for
levealdersjustering vil føre til at den uføre vil ha bedre pensjon
enn AFP-pensjonisten livet ut. Det er verdt å merke seg at skillet
mellom de to blir enda større dersom den som arbeider ikke mottar
AFP. Disse medlemmer mener et slikt utfall er urimelig.
Disse medlemmer mener uføre sikres
en god alderspensjon gjennom at delingstallet settes til 67 år,
noe som blant annet fører til at en ufør får langt bedre pensjon
enn en arbeidstaker som går av ved 62 år, enten vedkommende har
eller ikke har AFP. Rundt 40 pst. av de som går over på alderspensjon
er uførepensjonister. Det vil derfor være både dyrt og urimelig
å skjerme denne gruppen fra levealdersjustering.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn stemme imot forslaget til folketrygdlovens § 19-9 a.
Til proposisjonen er det gjennomført beregninger
av den fremtidige utviklingen i utgiftene til uføretrygd og alderspensjon
til personer som har mottatt uførepensjon eller uføretrygd. Disse utgiftene
er blant annet avhengig av hvor mange som vil bli uføre. Dette er
usikkert. I de økonomiske beregningene er det lagt til grunn at
omfanget av uføretrygding ikke endres fremover. Mer konkret forutsetter
beregningene at antall uføre som andel av befolkningen i ulke aldre
– uføreratene – er konstante over tid. Det er tatt utgangspunkt
i faktiske uførerater ved utgangen av 2010 samt middelalternativet
i befolkningsframskrivningen fra Statistisk sentralbyrå fra juni 2010.
Beregningene viser at antallet som mottar uførepensjon eller uføretrygd
øker fra vel 300 000 personer i 2010 til 377 000 personer i 2050.
Antall alderspensjonister som tidligere har mottatt uførepensjon
eller uføretrygd øker fra 244 000 personer i 2010 til 610 000 personer
i 2050. Det betyr i så fall at andelen av alderspensjonistene som
tidligere har mottatt uførepensjon eller uføretrygd øker fra 37
pst. i 2010 til rundt 43 pst. i 2050.
Det foreslås at ny uføretrygd skal skattlegges som
lønn og at bruttonivået på uføretrygden skal økes for å kompensere
for dette. Omleggingen vil innebære en klar økning i brutto utgifter
til uføretrygd og en økning i statens skatteinntekter. Konkret legges
det opp til en gjennomsnittlig økning i brutto uføretrygd på om
lag 15 pst. på kort sikt for å kompensere for økt skatt. Den nye uføreordningen
blir dyrere enn en videreføring av dagens ordning. Samlet anslås
det at gjennomsnittlig uføretrygd etter skatt vil være om lag 3
pst. høyere for nye mottakere i 2015 enn det en videreføring av
dagens uførepensjonsordning ville gitt. Fordi antall nye mottakere
er lavt i 2015, er likevel virkningen på statens netto utgifter
beskjeden, om lag 50 mill. 2011-kroner knyttet til nye mottakere.
I beregningene er det lagt til grunn at eksisterende
uførepensjonister beholder tilnærmet samme ytelse etter skatt som
i dagens uførepensjonsordning, men at de av tekniske og praktiske hensyn
overføres til de nye beregningsreglene. Det betyr at endringer i
statens netto utgifter bare er knyttet til nye mottakere av uføretrygd.
Netto merutgifter som følge av økt uføreytelse anslås til om lag
50 mill. 2011-kroner i 2015, vel 1 mrd. kroner i 2025 og vel 0,5
mrd. kroner i 2050.
Det foreslås nye regler for reduksjon av uføretrygd
mot samtidig arbeidsinntekt. På kort sikt anslås dette å gi en årlig
innsparing i størrelsesorden 50 mill. kroner. Dette er hovedsakelig knyttet
til personer som overføres fra dagens uførepensjonsordning og som
i perioden 2015–2018 er foreslått å skulle ha en beløpsgrense på 60 000
kroner. På lang sikt, når nye regler er fullt innfaset, er innsparingen
større, i størrelsesorden 200–300 mill. 2011-kroner.
Samlet anslås det at omleggingen av uføreytelsen,
sammen med nye regler for reduksjon av uføretrygd mot arbeidsinntekt,
det første året vil være om lag kostnadsnøytral. Dette forutsetter
at overføringen av eksisterende uførepensjonister til nytt regelverk
kan gjennomføres uten netto utgiftsvekst. Allerede fra 2016 vil
imidlertid nettoutgiftene øke.
Det er viktig at regelverket er enklest mulig
og en har lagt vekt på at nye regler, når de er fullt innfaset,
skal innbære en administrativ forenkling. For å oppnå dette er det
viktig med gode administrative rutiner og automatiserte løsninger. Uførereformen
vil ha store administrative konsekvenser for Arbeids- og velferdsetaten,
særlig i implementeringsfasen.
Innføring av ny uføretrygd innebærer vesentlige endringer
i reglene for uføreytelsen i folketrygden. For å sikre en betryggende
saksbehandling, er det avgjørende at Arbeids- og velferdsetaten
får nødvendig tid til å forberede innføringen av de nye reglene.
Både utviklingen av hensiktsmessige IKT-løsninger og opplæring av
ansatte vil kreve ressurser og ta tid. Departementet vil komme tilbake
til de ressursmessige konsekvensene for Arbeids- og velferdsetaten.
Utgiftene til alderspensjon til personer som
har mottatt uførepensjon eller uføretrygd er anslått til rundt 59
mrd. 2011-kroner i 2015. På lang sikt er disse utgiftene svært avhengig
av i hvilken grad uføre skjermes for virkningene av levealdersjusteringen.
Uten skjerming anslås kostnadene i 2050 til rundt 94 mrd. 2011-kroner, mens
de med full skjerming er rundt 20 mrd. høyere.
Det forslås en midlertidig skjermingsordning
for virkningene av levealdersjustering på uføres alderspensjon.
Skjermingen er anslått å øke folketrygdens utgifter med om lag 12
mill. 2011-kroner det første året og vel 500 mill. 2011-kroner i
2018.
Det vises til proposisjonens kapittel 13 hvor
det er nærmere redegjort for de økonomiske og administrative konsekvensene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at den endrede demografien
med flere eldre også vil endre andelen i befolkningen som er uføre.
Dette skjer ut fra erfaringen som viser at andelen uføre øker med alder. Flertallet viser
til at andelen som blir uføre blant de eldste synker noe. Flertallet ser dette
i sammenheng med endringer i arbeidslivet hvor flere yrker har en
mindre fysisk belastende hverdag enn tidligere. Økt fokus på IA-avtalen og
seniorpolitikk har også bidratt positivt til utviklingen.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker
seg samtidig at det er en økning blant de yngste aldersgruppene. Dette
flertallet vil påpeke at det ikke er ved hjelp av selve
inntektserstatningen man forhindrer at flere blir uføre. Tiltak
for å forebygge uførhet skjer i perioden før det søkes om uføretrygd.
Regjeringen legger vekt på tidligere oppfølging av sykmeldte, tettere
og mer målrettet oppfølging av de på arbeidsavklaringspenger og
et spesielt fokus på unge i overgangen mellom utdanning og arbeid. Dette flertallet støtter
arbeidet som utføres gjennom IA-avtalen og de forsterkede midlene
som er innført for tettere og tidligere dialog mellom partene. Dette
flertallet vil også understreke betydningen av å iverksette
tiltak tidlig for å forebygge langvarige sykefravær.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til
forslaget om å følge opp unge som står i fare for ikke å komme inn
i arbeidslivet eller som risikerer å falle ut. Det er viktig at
tiltakene blir godt tilpasset den enkeltes behov, og arbeidsevnevurderingene
vil være et godt verktøy for å kartlegge de riktige tiltakene.
Dette flertallet støtter også
opp om regjeringens forslag til «Jobbstrategi for personer med nedsatt
funksjonsevne». Dette er en gruppe som har en lavere yrkesdeltagelse
enn befolkningen for øvrig og hvor effekten av utdanning ser ut
til å ha særlig stor effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at de uføres garanterte trygdeinntekt til enhver tid
sees i sammenheng med blant annet bostøtteordningen. Bostøtte er
ment å skulle lette situasjonen i etableringsfasen for personer
med svak økonomi.
Disse medlemmer vil videre vise
til at mange med ytelsen «ung ufør» stadig kommer i situa-sjoner
hvor bostøtten reduseres eller bortfaller, nettopp fordi den garanterte
trygdeinntekten for de med ytelsen «ung ufør» er ment å ligge på
et høyere nivå for å gi rimelig økonomisk sikring over et livsløp.
Disse medlemmer konstaterer at
dette forholdet er det i liten grad tatt høyde for i utformingen
av bostøtteordningen, noe som blant annet ga helt utilsiktede konsekvenser
etter inntektsløftet unge uføre fikk i forbindelse med trygdeoppgjøret
i 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at man
foretar en gjennomgang av bostøtteordningen og at denne blir lagt frem
for Stortinget i god tid før ikrafttredelsen av ny uføretrygd.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig
gjennomgang av bostøtteordningen i god tid før ikrafttredelse av
ny uføretrygd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at legens rolle i forbindelse med vurdering av uførhet må vurderes
og eventuelt legges om. I ølge en rekke oppslag i mediene kan man
få inntrykk av at mange som søker uførepensjon ønsker å «uførepensjonere
seg».
Disse medlemmer anser at legen
har et betydelig ansvar for å vurdere og bedømme pasientens helsesituasjon
riktig med hensyn til behovet for å gå over til en passiv tilværelse
på trygd.
Disse medlemmer mener at vurderingen
av behovet for uføretrygd mer bør gå i retning av hvilke typer oppgaver
pasienten/brukeren kan utføre og hvilken arbeidsevne som eventuelt
kan utnyttes, enn hvilken/hvilke diagnose(r) pasienten har. Vurderingen
bør ikke foretas kun i forhold til pasientens tidligere/nåværende arbeidssituasjon/yrke,
men ut fra en totalvurdering av vedkommendes mulighet til å utføre
et hvilket som helst arbeid. En rullestolbruker kan sannsynligvis
ikke være rørlegger, men kan muligens betjene et sentralbord.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innlede et samarbeid med
Den norske legeforening om å utvikle nye måter å vurdere behovet
for uførepensjon på og komme tilbake til Stortinget med egen sak
om dette i god tid før iverksettingstidspunktet for ny uføretrygd.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er klar dokumentasjon på at nivået på en velferdsytelse
påvirker tilstrømningen til ytelsen.
Disse medlemmer registrerer at
departementet selv regner med at man vil se en vekst i antall uføretrygdede
som går ut over det de demografiske endringer i befolkningen skulle
tilsi. Det registreres videre at selv om demografiske endringer
isolert sett tilsier at andelen uføre i befolkningen vil øke fremover,
peker andre utviklingstrekk – som bedre folkehelse og økt utdanningsnivå
– i motsatt retning.
Disse medlemmer har merket seg
økningen i antall unge uføre, og peker på at hverken demografiske
endringer eller endringer i folkehelsen skulle tilsi at andelen
unge uføre øker så kraftig som den gjør. Statistikken fra 1980 og fremover
viser videre at det blir flere uføre i nedgangstider enn i oppgangstider.
Dette tilsier at det er andre faktorer enn helse alene
som påvirker antallet uføre. Disse medlemmer vil
likevel understreke at nivået på ytelsen kun er én av mange faktorer
som spiller inn i denne sammenhengen, og vil påpeke at det ikke
bare er nivået på uføretrygden som skal forhindre at flere blir
uføre.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig
gjennomgang av bostøtteordningen i god tid før ikrafttredelse av
ny uføretrygd.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2013 legge frem en egen handlingsplan for å sikre at unge får
en sammenhengende støtte og tålmodig innsats for å begrense nye
tilfeller med unge under 40 år på varig uføretrygd.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovforslag som ivaretar prinsippet om at ingen under 40 år skal
tilbys varig uføretrygd, med mindre det er helt åpenbart at de aldri
vil kunne delta i arbeidslivet.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovforslag der de med ytelsen «ung ufør» sikres en minsteytelse
tilsvarende 3,30 G, uavhengig av sivilstand.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovforslag der de med ytelsen «ung ufør» sikres en tilleggsopptjening
tilsvarende 4,8 G, etter at det er tatt høyde for økt skatt.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at samlet uføretrygd, inkludert barnetillegg,
maksimalt kan utgjøre 80 pst. av tidligere inntekt.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at faktisk trygdetid legges til grunn når man
flytter permanent ut av Norge.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at faktisk trygdetid legges til grunn ved beregning
av minsteytelsen for flyktninger.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at friinntektsgrensen settes til 0,75 G.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at enkelte ikke får høyere inntekt sammenliknet
med det de tidligere har hatt, uten at uføregraden revurderes, og
slik at effekten av 80-prosentgrensen fjernes.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen endre beregnings-reglene
slik at de tre beste av de siste ti årene før uførheten oppsto danner
beregningsgrunnlaget for ny uførestønad.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
vurdering over hvordan dagens avkortingsregler slår ut for de med
høy inntekt.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer slik at følgende gradering av grensen for å komme inn
i uføreordningen blir ivaretatt: 20 – 30 – 40 – 50 – 60, 80 og 100 prosent
varig redusert arbeidsevne.
Forslag 14
§ 12-8 andre ledd skal lyde:
Inntekt før uførhet skal ikke settes lavere
enn 3,5 ganger grunnbeløpet. For medlemmer som fyller vilkårene
for rett til minsteytelse som ung ufør, skal inntekten før uførhet
ikke settes lavere enn 4,5 ganger grunnbeløpet.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
lovendringer som opphever levealdersjustering for alderspensjon.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen innlede et samarbeid med
Den norske legeforening om å utvikle nye måter å vurdere behovet
for uførepensjon på og komme tilbake til Stortinget med egen sak
om dette i god tid før iverksettingstidspunktet for ny uføretrygd.
Forslag fra Høyre:
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en ny ordning for barnetillegg for både arbeidsavklaringspenger
og uføretrygd, med sikte på en ordning som i større grad sikrer
at det lønner seg å jobbe.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til en ordning som innebærer at uføretrygdede under 40 år får en
tettere oppfølging fra Nav gjennom for eksempel et årlig oppfølgingsmøte.
Forslag 19
§ 12-7 skal lyde:
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at
evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig
nedsatt med minst 20 pst.
Uføretidspunktet er tidspunktet da inntektsevnen er
varig nedsatt med minst 20 prosent.
Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt,
legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter
på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at vedkommende
tar arbeid. Inntektsmulighetene i ethvert arbeid som vedkommende
nå kan utføre (inntekt etter uførhet) sammenlignes med inntektsmulighetene
som vedkommende hadde før uføretidspunktet (inntekt før uførhet).
Dersom sykdommen, skaden eller lytet har redusert inntektsevnen
gradvis over flere år, kan det tas utgangspunkt i inntektsevnen
før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.
§ 12-10 første og andre ledd skal lyde:
Det er et vilkår for at en hjemmearbeidende
ektefelle skal få rett til uføretrygd, at evnen til å utføre arbeid
i hjemmet (arbeidsevnen) er varig nedsatt med minst 20 prosent.
Uføretidspunktet er tidspunktet da arbeidsevnen er
varig nedsatt med minst 20 prosent.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon
til uføre)
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende
endringer:
I innledningen til loven skal
«Kapittel 12 Uførepensjon» endres til «Kapittel 12 Uføretrygd».
Fjerde, femte og sjette strekpunkt i innholdsfortegnelsen
til kapittel 3 skal lyde:
særregler for alderspensjon til mottakere av uføretrygd
står i §§ 3-17 og 3-18godskriving av pensjonspoeng for mottakere av avtalefestet
pensjon står i § 3-19garantert tilleggspensjon til unge uføre født
før 1941 står i § 3-22Nåværende femte til sjuende strekpunkt blir sjuende til
niende strekpunkt.
Nåværende åttende strekpunkt i innholdsfortegnelsen
til kapittel 3 oppheves.
§ 3-2 fjerde ledd bokstav a skal lyde:
a) som får foreløpig uføretrygd, uføretrygd eller
alderspensjon
§ 3-5 overskriften skal lyde:
§ 3-5 Trygdetid ved beregning av ytelser
etter
kapitlene 16, 17, 18 og 19
§ 3-5 første ledd oppheves.
§ 3-5 andre ledd skal lyde:
Som trygdetid etter kapitlene 16, 17,
18 og 19 regnes tidsrom etter 1. januar 1967 da en person fra fylte
16 år til og med det året han eller hun fylte 66 år, har vært medlem
i trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene. Også tidsrom
mellom 1. januar 1937 og 1. januar 1967 regnes som trygdetid dersom vedkommende
da ville ha fylt vilkårene for medlemskap som nevnt.
§ 3-5 femte ledd bokstav a oppheves. Nåværende bokstavene
b og c blir bokstavene a og b.
§ 3-5 nåværende åttende ledd blir sjuende ledd og skal
lyde:
For en alderspensjonist som ved fylte 67 år hadde rett
til uføretrygd etter kapittel 12, skal trygdetiden minst
svare til trygdetiden for uføretrygden.
§ 3-5 nåværende niende ledd blir åttende ledd og
første punktum skal lyde:
Trygdetid etter andre ledd regnes som botid, se §§
17-4, 18-3 og 19-3.
§ 3-6 oppheves.
§ 3-12 andre ledd og tredje ledd første punktum skal lyde:
Ved beregningen av tilleggspensjonen regnes det med
a) faktiske pensjonspoeng som er opptjent ved
pensjonsgivende inntekt, se §§ 3-13 og 3-14,
b) framtidige pensjonspoeng som benyttes ved beregning av
pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefelle, og som gis
for hvert år fra og med året for dødsfallet til og med året da den
avdøde ville ha fylt 66 år,
c) godskrevne pensjonspoeng som gis for hvert år vedkommende
har mottatt uføretrygd, se § 3-17,
d) godskrevne pensjonspoeng som gis for enkelte år vedkommende
har utført omsorgsarbeid, se § 3-16.
En person får fastsatt et pensjonspoengtall for hvert år
han eller hun har opptjent pensjonspoeng i (§§ 3-13 og 3-14) og/eller
er godskrevet pensjonspoeng for (§§ 3-16 og 3-17).
I § 3-14 overskriften og i første, andre og tredje
ledd skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
§ 3-14 fjerde ledd første punktum skal lyde:
For år da vedkommende har mottatt uføretrygd etter
en uføregrad lavere enn 100 prosent, kan summen av de
opptjente og de godskrevne pensjonspoengene (§§ 3-13 og
3-17) ikke overstige de fastsatte pensjonspoengene etter
§ 3-17.
§ 3-14 femte ledd skal lyde:
For det året da inntektsevnen/arbeidsevnen ble varig nedsatt,
opptjenes pensjonspoeng på grunnlag av pensjonsgivende inntekt (§§
3-13 og 3-15) bare dersom de opptjente pensjonspoengene er høyere enn pensjonspoengene
beregnet etter § 3-17.
§ 3-14 sjette ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder også for personer
som mottar avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng
for, se § 3-19.
§ 3-16 tredje ledd skal lyde:
Poengtallet etter første ledd reduseres med poengtall som
for det enkelte år er opptjent etter §§ 3-13 og 3-14 eller godskrevet
etter § 3-17.
Deloverskrift III til kapittel 3 skal lyde:
III. Særregler for alderspensjon til mottakere av
uføretrygd mv.
§ 3-17 skal lyde:
§ 3-17 Fastsetting og godskriving av pensjonspoeng for
mottakere av uføretrygd
Den som mottar uføretrygd, godskrives pensjonspoeng
for hvert kalenderår han eller hun har mottatt ytelsen. Dersom uføretrygden
er en omregnet uførepensjon, er det et vilkår at vedkommende mottok
tilleggspensjon som var beregnet med framtidige pensjonspoeng.
Pensjonspoeng fastsettes etter følgende alternativer:
a) Dersom beregningsgrunnlaget for uføretrygden er
fastsatt etter reglene i § 12-11, skal det fastsettes pensjonspoeng
på grunnlag av en antatt inntekt. Den antatte inntekten fastsettes
på samme måte som beregningsgrunnlaget for uføretrygden, men slik
at det medregnes pensjonsgivende inntekt opp til 12 ganger grunnbeløpet
for hvert kalenderår. Antatt inntekt omgjøres til pensjonspoeng
slik det framgår av § 3-13.
b) Dersom uføretrygden er en omregnet uførepensjon,
skal pensjonspoengene tilsvare de framtidige pensjonspoengene som
var fastsatt for den tidligere uførepensjonen.
Dersom vilkårene i § 12-13 tredje ledd er oppfylt, skal
pensjonspoengene for år da vedkommende var medlem i folketrygden
minst tilsvare 3,50.
Ved uføretrygd etter en uføregrad lavere enn 100 prosent
skal de godskrevne pensjonspoengene utgjøre en så stor del av de
fastsatte pensjonspoengene som svarer til uføregraden. For det året
da inntektsevnen ble varig nedsatt, skal de godskrevne pensjonspoengene
likevel svare til de fastsatte pensjonspoengene.
For tidsrommet fra uføretidspunktet, se § 12-7 tredje ledd,
til uføretrygd blir utbetalt, godskrives det pensjonspoeng dersom
opptjente pensjonspoeng på grunnlag av pensjonsgivende inntekt etter
§ 3-13 er lavere, se også § 3-14 femte ledd. Det skal likevel ikke
regnes med pensjonspoeng etter tredje ledd for år før medlemmet
fyller 20 år.
Dersom medregning av framtidig trygdetid for uførepensjonen
eller uføretrygden er begrenset på grunn av utenlandsopphold etter
fylte 16 år, godskrives det pensjonspoeng til og med det siste året
vedkommende har fått framtidig trygdetid for.
§ 3-18 skal lyde:
§ 3-18 Beregning av alderspensjon ved yrkesskade
Den som ved fylte 67 år mottok uføretrygd på grunn
av yrkesskade, får alderspensjonen etter kapittel 19 beregnet med
følgende særregler:
a) Grunnpensjonen reduseres ikke selv om vedkommende
har mindre enn 40 års trygdetid, se § 3-2.
b) Tilleggspensjonen reduseres ikke selv om vedkommende
har mindre enn 40 poengår, se § 3-8.
c) Antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet omregnes
til pensjonspoeng etter bestemmelsene i § 3-13. Dette poengtallet
legges til grunn ved beregningen av tilleggspensjonen (§ 3-8) dersom sluttpoengtallet
(§ 3-11) er mindre.
Når antatt inntekt etter første ledd bokstav c skal fastsettes,
regnes godtgjørelse av midlertidig eller tilfeldig art ikke med.
Naturalytelser og overskudd på utgiftsgodtgjørelser regnes med og
gis den verdien som legges til grunn ved utligning av inntektsskatt.
Dersom uføregraden på grunn av yrkesskaden var
lavere enn 100 prosent, beregnes bare en tilsvarende andel av alderspensjonen
etter bestemmelsene i første og andre ledd.
Departementet kan gi forskrifter om godskriving av
pensjonspoeng og beregning av alderspensjon når uførhet skyldes
yrkesskade.
§ 3-19 skal lyde:
§ 3-19 Godskriving av pensjonspoeng for
mottakere av avtalefestet pensjon
Departementet kan gi forskrifter om godskriving av
pensjonspoeng for den som mottar avtalefestet pensjon som omfattes
av AFP-tilskottsloven § 12 eller avtalefestet pensjon fra offentlig
pensjonsordning før fylte 65 år.
§§ 3-20 og 3-21 oppheves.
§ 3-24 første ledd oppheves. Nåværende andre til fjerde
ledd blir første til tredje ledd. I bokstavene b og c i andre ledd
erstattes ordet «uførepensjon» med «uføretrygd».
§ 3-25 første ledd oppheves.
§ 3-25 nåværende andre til sjuende ledd blir første
til sjette ledd.
§ 3-26 tredje ledd bokstav a skal lyde:
a) pensjonsytelser, overgangsstønad, uføretrygd
og foreløpig uføretrygd fra folketrygden
§ 3-26 nåværende femte ledd oppheves.
§ 3-26 nåværende sjette ledd blir femte ledd. Innledningen
skal lyde:
Fribeløpet som er nevnt i første ledd, fastsettes etter følgende
alternativer:
§ 3-26 nåværende sjuende og åttende ledd blir sjette og
sjuende ledd.
Deloverskrift VII til kapittel 3 oppheves.
§ 3-30 oppheves.
Overskriften til kapittel 12 skal lyde:
Kapittel 12 Uføretrygd
Innledningen til kapittel 12 skal lyde:
Bestemmelser om
formål står i § 12-1 vilkår for rett til uføretrygd står i §§ 12-2
til 12-7 fastsetting av inntekt før og etter uførhet står
i § 12-8 fastsetting og endring av uføregrad står i §
12-9 uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle står
i § 12-10 grunnlaget for beregning av uføretrygd står i § 12-11 trygdetid står i § 12-12 uføretrygdens størrelse står i § 12-13 reduksjon av uføretrygd på grunn av pensjonsgivende
inntekt mv. står i § 12-14 barnetillegg står i § 12-15 reduksjon av barnetillegg på grunn av inntekt står
i § 12-16 uføretrygd ved yrkesskade står i § 12-17 avkall på uføretrygd står i § 12-18 foreløpig uføretrygd står i § 12-19. I § 12-1 skal «ytelser etter dette kapitlet» endres
til «uføretrygd».
§ 12-2 første ledd første punktum skal lyde:
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at
vedkommende har vært medlem i folketrygden i
de siste tre årene fram til uføretidspunktet, se § 12-7
tredje ledd og § 12-10 andre ledd.
I § 12-2 tredje ledd innledningen skal «ytelser»
endres til «uføretrygd».
§ 12-2 fjerde ledd skal lyde:
Vilkåret i første ledd gjelder ikke dersom vedkommende
var medlem i folketrygden på uføretidspunktet og uføretrygd
ved 100 prosent uføregrad, beregnet på grunnlag av trygdetiden fram
til uføretidspunktet, minst svarer til halvparten av full minsteytelse
for vedkommende etter § 12-13 andre ledd. Framtidig trygdetid
skal da ikke regnes med, se § 12-12 femte ledd.
§ 12-3 skal lyde:
§ 12-3 Fortsatt medlemskap
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at
vedkommende fortsatt er medlem i folketrygden.
Den som ikke er medlem i folketrygden, får likevel uføretrygd dersom
vedkommende har minst 20 års trygdetid etter § 12-12 andre ledd
(botid). Til den som har mindre enn 20 års botid, ytes det uføretrygd
på grunnlag av beregningsgrunnlaget etter § 12-11, men slik at år før
uføretidspunktet da vedkommende ikke har hatt pensjonsgivende inntekt
over grunnbeløpet, ikke regnes som trygdetid ved beregningen av
ytelsen.
Uføretrygd etter § 12-2 tredje og fjerde ledd
om unntak fra medlemskap i folketrygden fram til uføretidspunktet
beholdes bare så lenge vedkommende er medlem i folketrygden.
Det samme gjelder uføretrygd på grunnlag av § 12-13 tredje
ledd og fjerde ledd andre punktum om uføretrygd til unge uføre og til
flyktninger.
§ 12-4 første og andre ledd skal lyde:
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at personen er
mellom 18 og 67 år. Dersom krav om uføretrygd settes
fram etter at medlemmet har fylt 62 år, er det et vilkår for rett
til uføretrygd at medlemmet hadde en pensjonsgivende
inntekt på minst folketrygdens grunnbeløp i året før uføretidspunktet (se
§ 12-7 tredje ledd og § 12-10 andre ledd) eller minst
tre ganger folketrygdens grunnbeløp i løpet av de tre siste årene før
dette tidspunktet. Dette gjelder likevel ikke dersom uføretrygden er
gitt med virkning fra et tidspunkt før personen fylte 62 år.
I § 12-5 første og tredje ledd og § 12-6 første og
andre ledd skal «ytelser etter dette kapitlet» endres til «uføretrygd».
§ 12-7 skal lyde:
§ 12-7 Nedsatt inntektsevne. Uføretidspunkt
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at evnen
til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt
med minst halvparten.
For personer som mottar arbeidsavklaringspenger
når krav om uføretrygd settes fram, er det tilstrekkelig at inntektsevnen
er varig nedsatt med 40 prosent.
Uføretidspunktet er tidspunktet da inntektsevnen ble
varig nedsatt med minst halvparten.
Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt,
legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter
på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at vedkommende tar
arbeid. Inntektsmulighetene i ethvert arbeid som vedkommende nå
kan utføre (inntekt etter uførhet) sammenlignes med inntektsmulighetene
som vedkommende hadde før uføretidspunktet (inntekt før uførhet).
Dersom sykdommen, skaden eller lytet har redusert inntektsevnen
gradvis over flere år, kan det tas utgangspunkt i inntektsevnen
før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.
§ 12-8 skal lyde:
§ 12-8 Fastsetting av inntekt før og etter
uførhet
Inntekt før uførhet fastsettes til personens normale
årsinntekt i full stilling før uføretidspunktet. For selvstendig
næringsdrivende legges den gjennomsnittlige inntekten for de siste
tre kalenderårene før uføretidspunktet til grunn.
Inntekt før uførhet skal ikke settes lavere enn
a) 3,3 ganger grunnbeløpet for personer
som lever sammen med en ektefelle (se § 1-5 eller med en samboer
i et samboerforhold som har vart minst 12 av de siste 18 månedene,
b) 3,5 ganger grunnbeløpet for enslige,
c) 4,5 ganger grunnbeløpet for medlemmer som fyller
vilkårene for rett til minsteytelse som ung ufør.
Inntekt etter uførhet fastsettes til den inntekt
han eller hun forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne.
Inntekt før og etter uførhet oppjusteres i samsvar med
senere reguleringer av grunnbeløpet.
Som inntekt etter paragrafen her regnes all pensjonsgivende
inntekt, se § 3-15. Det kan gjøres unntak for inntekt som skriver
seg fra en avsluttet aktivitet. Inntekt som ikke er uttrykk for
reell inntektsevne, medregnes likevel ikke for arbeidstakere.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om
fastsetting av inntekt før og etter uførhet, blant annet om stillingsandelens
betydning og om at visse inntekter ikke skal medregnes.
Ny § 12-9 skal lyde:
§ 12-9 Fastsetting og endring av uføregrad
Det skal fastsettes en uføregrad ved å sammenligne
inntektsevne før og etter uførhet, se § 12-7. Dersom personen har
tapt hele inntektsevnen, skal uføregraden settes til 100 prosent.
Dersom personen har tapt en del av inntektsevnen, skal uføregraden svare
til den delen av inntektsevnen som er tapt. Uførheten graderes i
trinn på fem prosentpoeng. Det skal alltid vurderes om uføregraden
skal settes lavere enn 100 prosent.
Den fastsatte uføregraden endres ikke selv om uføre-trygden
reduseres på grunn av inntekt, se § 12-14.
Dersom uføretrygden faller bort etter § 12-14 tredje
ledd, kan vedkommende beholde retten til uføre-trygd med opprinnelig
uføregrad i inntil fem år (hvilende rett) ved å melde fra til Arbeids-
og velferdsetaten. Retten til ytelsen kan etter søknad beholdes
i ytterligere fem år.
Uføregraden kan økes dersom inntektsevnen blir ytterligere
nedsatt og det settes fram krav om økt uføregrad. Det skal da fastsettes
et nytt uføretidspunkt dersom dette er til fordel for vedkommende.
Nåværende § 12-8 blir § 12-10 og skal lyde:
§ 12-10 Uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle
Det er et vilkår for at en hjemmearbeidende ektefelle skal
få rett til uføretrygd, at evnen til å utføre
arbeid i hjemmet (arbeidsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten.
Uføretidspunktet er tidspunktet da arbeidsevnen ble
varig nedsatt med minst halvparten.
Ved vurderingen av hvor mye arbeidsevnen er nedsatt (hvor
høy uføregraden er), skal den evnen til å utføre arbeid i hjemmet
som vedkommende nå har, sammenlignes med den tilsvarende evnen som
vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.
En hjemmearbeidende ektefelle skal vurderes etter bestemmelsene
i § 12-7 dersom det er sannsynlig at vedkommende ville ha begynt
i inntektsgivende arbeid hvis uførheten ikke hadde oppstått. Det
samme gjelder dersom den andre ektefellens inntekt er mindre enn
to ganger grunnbeløpet.
§ 12-11 skal lyde:
§ 12-11 Grunnlaget for beregning av uføretrygd
Uføretrygd beregnes på grunnlag av pensjonsgivende
inntekt, se § 3-15, i de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet,
se § 12-7 tredje ledd. Gjennomsnittlig inntekt i de tre beste inntektsårene
legges til grunn.
For år da en person har mottatt uføretrygd, skal pensjonsgivende
inntekt, og en inntekt som svarer til beregningsgrunnlaget for uføretrygden,
justert for fastsatt uføregrad, inngå i grunnlaget. Samlet inntekt kan
likevel ikke overstige det som er høyest av beregningsgrunnlaget
og den pensjonsgivende inntekten. Departementet kan gi forskrifter
om hvilken inntekt som skal legges til grunn for år da en person
har mottatt uførepensjon.
For år da et medlem har avtjent militær eller
sivil førstegangstjeneste eller frivillig slik tjeneste, skal det
legges til grunn en inntekt på minst tre ganger gjennomsnittlig
grunnbeløp. Dersom medlemmet hadde en høyere inntekt i året før
tjenesten tok til, benyttes denne inntekten.
Det skal ses bort fra år da et medlem har fått
pensjonsopptjening på grunnlag av omsorgsarbeid etter § 3-16 eller
§ 20-8 dersom dette er til fordel for vedkommende. Året før og året
etter slike år anses da for å følge umiddelbart etter hverandre.
Pensjonsgivende inntekt over seks ganger gjennomsnittlig
grunnbeløp i et kalenderår regnes ikke med i grunnlaget for uføretrygd.
Den pensjonsgivende inntekten i det enkelte kalenderåret
skal reguleres i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til det
tidspunktet uføretrygden gis virkning fra.
Grunnlaget for uføretrygden reguleres i samsvar med
senere endringer i grunnbeløpet.
§ 12-12 skal lyde:
§ 12-12 Trygdetid
Trygdetid er en faktor som brukes ved beregning av
uføretrygd, se § 12-13 fjerde ledd.
Trygdetid er tidsrom fra 1. januar 1967 da en person
har vært medlem i folketrygden med rett til ytelser etter kapitlene
12, 16, 17, 19 og 20. Trygdetid regnes fra fylte 16 år til og med
det året han eller hun fylte 66 år. Tidsrom før 1. januar 1967 skal
også regnes som trygdetid dersom vedkommende da ville ha fylt vilkårene
for medlemskap som nevnt i første punktum.
Som trygdetid regnes også framtidig trygdetid fra
uføretidspunktet (se § 12-7 tredje ledd eller § 12-10 andre ledd)
til og med det året vedkommende fyller 66 år. Dersom mindre enn
4/5 av tiden mellom fylte 16 år og uføretidspunktet (opptjenings-tiden)
kan regnes som trygdetid, skal den framtidige trygdetiden utgjøre
40 år med fradrag av 4/5 av opptjeningstiden.
Når vilkåret om forutgående medlemskap oppfylles
etter § 12-2 tredje ledd, regnes framtidig trygdetid tidligst fra
det tidspunktet vedkommende sist ble medlem i folketrygden. Tidsrommet
fram til dette tidspunktet regnes som opptjeningstid.
Framtidig trygdetid medregnes ikke når uføretrygd
gis etter § 12-2 fjerde ledd.
Dersom trygdetiden er fastsatt etter tredje ledd andre
punktum, skal den fastsettes på nytt når uføregraden økes dersom
dette vil gi en lengre trygdetid. Opptjeningstiden regnes da fram
til det tidspunktet da inntektsevnen ble ytterligere nedsatt.
Når den samlede trygdetiden utgjør minst tre år, avrundes
den til nærmeste hele år.
§ 12-13 skal lyde:
§ 12-13 Uføretrygdens størrelse
Uføretrygd ytes med 66 prosent av grunnlaget etter
§ 12-11.
Minste årlige ytelse er 2,28 ganger grunnbeløpet (ordinær
sats) for personer som lever sammen med en ektefelle (se § 1-5)
eller med en samboer i et samboerforhold som har vart i minst 12
av de siste 18 månedene. For andre utgjør minste årlige ytelse 2,48 ganger
grunnbeløpet (høy sats).
For et medlem som har blitt ufør før fylte 26
år på grunn av klart dokumentert, alvorlig og varig sykdom, skade
eller lyte, og som har satt fram krav om uføretrygd før fylte 36
år, er minsteytelsene som nevnt i andre ledd henholdsvis 2,66 og
2,91 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder også når uføretrygd gis på
nytt etter at ytelsen er falt bort på grunn av prøving mot inntekt
etter § 12-14. Minsteytelsene etter leddet her ytes tidligst fra
og med den måneden medlemmet fyller 20 år.
Når trygdetiden etter § 12-12 er kortere enn 40 år,
avkortes uføretrygden tilsvarende. Ytelsen til en flyktning (se
§ 1-7) som er medlem i folketrygden, skal likevel ikke settes lavere
enn minsteytelsen etter andre ledd uten avkorting for trygdetid.
Dersom uføregraden etter § 12-9 er lavere enn 100
prosent, fastsettes uføretrygden til en forholdsmessig andel av
beløpet etter første til fjerde ledd.
§ 12-14 skal lyde:
§ 12-14 Reduksjon av uføretrygd på grunn
av inntekt
Når uføregraden fastsettes etter § 12-9, skal
det fastsettes en inntektsgrense, som skal svare til inntekt etter
uførhet (se § 12-8 tredje ledd) tillagt 40 prosent av grunnbeløpet
per kalenderår. Dersom uføretrygden er en omregnet uførepensjon,
tillegges 60 000 kroner per kalenderår til og med år 2018.
Dersom mottakeren av uføretrygd har inntekt som
overstiger inntektsgrensen, skal uføretrygden reduseres. Reduksjonen
skal svare til den overskytende inntekten multiplisert med en brøk
der vedkommendes uføretrygd ved 100 prosent uføregrad er teller
og inntekten før uførheten (se § 12-8 første og andre ledd) er nevner.
Som inntekt regnes pensjonsgivende inntekt eller inntekt av samme
art fra utlandet.
Det utbetales ikke uføretrygd når den pensjonsgivende
inntekten utgjør mer enn 80 prosent av inntekt før uførhet.
Den uføretrygdede skal opplyse om forventet pensjonsgivende
inntekt og om endringer i inntekten. Dersom vedkommende har fått
utbetalt for lite eller for mye, skal det foretas et etteroppgjør.
Når en mottaker av uføretrygd får økonomiske ytelser
som ikke er pensjonsgivende inntekt, og ytelsene ble avtalt ved
fratredelse eller ved reduksjon av arbeidstiden, skal uføretrygden
for den samme perio-den reduseres med et beløp som svarer til disse
ytelsene. Vedkommende skal melde fra ved mottak av slike ytelser.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om
reduksjon av uføretrygd på grunn av inntekt og om etteroppgjør.
§ 12-15 skal lyde:
§ 12-15 Barnetillegg
En person som mottar uføretrygd og som forsørger
barn (se § 1-6), har rett til barnetillegg. Det ytes ikke barnetillegg
hvis barnet har inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er større
enn grunnbeløpet.
Barnetillegg utgjør 40 prosent av grunnbeløpet for
hvert forsørget barn, men avkortes tilsvarende dersom trygdetiden
som legges til grunn for uføretrygden er kortere enn 40 år. Barnetillegg
til en flyktning som er medlem i folketrygden, avkortes ikke på grunn
av manglende trygdetid.
Barnetillegg påvirkes ikke av at uføregraden er lavere
enn 100 prosent, men prøves mot forsørgernes inntekt, se § 12-16.
Når et barn blir forsørget av flere som mottar uføretrygd
eller alderspensjon, ytes tillegget til den som har rett til høyest
tillegg. Dersom forsørgerne ikke bor sammen, ytes tillegget til
den som har den daglige omsorgen for barnet.
Barnetillegg for fosterbarn (se barnevernloven § 4-22)
ytes dersom mottakeren har forsørget barnet i de siste to årene
før krav om tillegg blir satt fram. Dette vilkåret kan fravikes
når særlige grunner gjør det rimelig.
§ 12-16 skal lyde:
§ 12-16 Reduksjon av barnetillegg på grunn
av
inntekt
Når en person har rett til barnetillegg og samtidig
har inntekt som nevnt i andre ledd, skal barnetillegg reduseres
med 50 prosent av inntekten over et fribeløp. Fribeløpet fastsettes
etter bestemmelsene i fjerde ledd.
Personinntekt etter skatteloven § 12-2 og inntekter
fra utlandet av samme art kan føre til at barnetillegg blir redusert.
Det skal likevel ses bort fra ytelser eller deler av ytelser som
er underlagt inntektsprøving.
Når en person har rett til barnetillegg for barn som
bor sammen med begge foreldrene, skal begges inntekter medregnes.
For den av foreldrene som ikke mottar barnetillegg, skal summen
av inntektene som regnes med etter andre ledd, med unntak av pensjonsytelser,
uføretrygd og overgangsstønad fra folketrygden, reduseres med grunnbeløpet.
Fribeløpet etter første ledd utgjør 4,6 ganger grunnbeløpet
for ett barn som bor sammen med begge foreldrene og 3,1 ganger grunnbeløpet
for ett barn som bor sammen med én av foreldrene. Fribeløpet økes
med 40 prosent av grunnbeløpet for hvert ekstra barn.
Hvis uføretrygden til den som mottar barnetillegg
er redusert på grunn av manglende trygdetid, skal fribeløpet reduseres
tilsvarende.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om reduksjon av barnetillegg på grunn av inntekt. Det kan blant
annet gis bestemmelser om at visse offentlige ytelser ikke skal
tas med i inntektsgrunnlaget og om endring i fastsatte barnetillegg
når inntekten endres.
Nåværende § 12-18 blir § 12-17 og skal lyde:
§ 12-17 Uføretrygd ved yrkesskade
Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom
som går inn under kapittel 13, ytes det uføretrygd etter
følgende særbestemmelser:
a) Vilkåret i § 12-2 om minst tre års forutgående medlemskap
gjelder ikke.
b) Vilkåret i § 12-3 om fortsatt medlemskap gjelder ikke.
c) Uføretrygd ytes ved uføregrader ned til 30 prosent.
Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den delen av
uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort
fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne
delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.Ved yrkesskade reduseres
ikke uføretrygd og barnetillegg selv om vedkommende har mindre enn
40 års trygdetid, og antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet legges
til grunn for beregningen av uføretrygden dersom beregningsgrunnlaget
etter § 12-11 er lavere.
Godtgjørelse av midlertidig eller tilfeldig art regnes
ikke med ved fastsettingen av antatt inntekt etter tredje ledd.
Naturalytelser og overskudd på utgiftsgodtgjørelser regnes med og
gis den verdien som legges til grunn ved utligning av inntektsskatt.
Departementet kan gi forskrifter om beregning av
uføretrygd når uførheten skyldes yrkesskade.
Nåværende § 12-14 blir § 12-18 og skal lyde:
§ 12-18 Avkall på uføretrygd
En mottaker av uføretrygd kan gi avkall
på retten til uføretrygd dersom
a) ektefellen mottar alderspensjon eller avtalefestet pensjon
som det godskrives pensjonspoeng for, og
b) vedkommende enten har kortere trygdetid enn ektefellen
eller får uføretrygd etter en uføregrad lavere enn 100
prosent.
Ektefellens ytelser fastsettes da etter reglene for pensjonister
som forsørger den andre ektefellen.
Nåværende § 12-16 blir ny § 12-19 og skal lyde:
§ 12-19 Foreløpig uføretrygd
Når en person har satt fram krav om uføretrygd og
det er sannsynlig at han eller hun vil bli innvilget uføretrygd,
kan Arbeids- og velferdsetaten yte en foreløpig uføretrygd i
ventetiden. Foreløpig uføretrygd ytes ikke dersom
vedkommende kan dekke utgiftene til livsopphold ved hjelp av andre
inntekter. Foreløpig uføretrygd beregnes på samme
måte som uføretrygd, se §§ 12-9 og 12-13.
§ 19-3 fjerde ledd skal lyde:
Tilleggspensjon som grunner seg på bestemmelsene
i § 12-13 tredje ledd, § 3-22 eller
tidligere § 3-21 om minsteytelser til unge uføre beholdes
bare så lenge pensjonisten er medlem i trygden. Det samme gjelder
alderspensjon til en flyktning så langt pensjonen
er beregnet etter bestemmelsene i § 3-2 sjette
ledd, § 3-9 tredje ledd, § 12- 13 fjerde ledd andre punktum
eller § 19-8 sjuende ledd.
§ 19-4 første ledd andre punktum skal lyde:
Det gis ikke alderspensjon til en person som mottar uføretrygd eller
foreløpig uføretrygd etter en uføregrad på 100 prosent.
Ny § 19-9 a skal lyde:
§ 19-9 a Overgang fra uførepensjon til
alders-pensjon for personer født i 1944–1951
Personer som er født i 1944–1951 og som mottok uførepensjon
ved fylte 67 år, får et tillegg til alderspensjonen. Tillegget skal
skjerme vedkommende for 0,25 prosentpoeng av virkningen av levealdersjusteringen
etter § 19-6.
Ved gradert uførepensjon reduseres tillegget forholdsmessig.
Departementet kan gi forskrifter om beregning av
tillegg etter denne paragrafen.
§ 19-10 tredje ledd fjerde punktum skal lyde:
Dersom vedkommende mottar uføretrygd etter en
uføregrad lavere enn 100 prosent, kan det gis gradert
alderspensjon.
§ 20-2 nytt tredje punktum skal lyde:
Det gis ikke alderspensjon til en person som mottar
uføretrygd eller foreløpig uføretrygd etter en uføregrad på 100
prosent.
§ 20-4 første ledd bokstav d skal lyde:
d) antatt inntekt ved mottak av uføretrygd (§
20-7 a)
§ 20-7 a skal lyde:
§ 20-7 a Pensjonsopptjening for mottakere
av
uføretrygd
Den som mottar uføretrygd får, for hvert kalenderår
han eller hun har mottatt slik ytelse, pensjonsopptjening på grunnlag
av en antatt inntekt. Pensjonsopptjening etter paragrafen her gis
til og med det kalenderåret vedkommende fyller 61 år. Dersom uføretrygden
er en omregnet uførepensjon, er det et vilkår at medlemmet mottok
tilleggspensjon som var beregnet med framtidige pensjonspoeng.
Antatt inntekt fastsettes slik:
a) Dersom beregningsgrunnlaget for uføretrygden er
fastsatt etter reglene i § 12-11, skal den antatte inntekten fastsettes
på samme måte som beregningsgrunnlaget for uføretrygden. Det regnes bare
med pensjonsgivende inntekt opp til 7,1 ganger grunnbeløpet for
hvert kalenderår.
b) Dersom uføretrygden er en omregnet uførepensjon,
skal den antatte inntekten tilsvare den pensjonsgivende inntekten
som etter § 3-13 ville gitt et opptjent pensjonspoeng lik det framtidige
pensjonspoenget som var fastsatt i den tidligere tilleggspensjonen.
Det regnes bare med pensjonsgivende inntekt opp til 7,1 ganger grunnbeløpet for
hvert kalenderår.
Dersom vilkårene i § 12-13 tredje ledd om minsteytelse
for unge uføre er oppfylt, skal antatt inntekt for år da vedkommende
var medlem i folketrygden minst tilsvare 4,5 ganger grunnbeløpet.
Årlig pensjonsopptjening tilsvarer 18,1 prosent av
antatt inntekt.
For år da vedkommende også har hatt opptjening etter
§§ 20-5 til 20-7, skal opptjening etter paragrafen her reduseres
med slik opptjening.
Dersom uføregraden er lavere enn 100 prosent, kan
opptjening etter paragrafen her ikke overstige 18,1 prosent av den
antatte inntekten justert for uføre-graden.
For tidsrommet fra uføretidspunktet (se § 12-7 tredje
ledd) til uføretrygd blir utbetalt, gis det pensjonsopptjening etter
paragrafen her dersom opptjening etter §§ 20-5, 20-6 og 20-7 er
lavere. Det skal likevel ikke regnes med antatt inntekt etter tredje
ledd for år før medlemmet fylte 20 år.
Alderspensjon på grunnlag av inntekt som nevnt i
tredje ledd utbetales bare til en pensjonist som er medlem i folketrygden.
Departementet kan gi forskrifter om fastsetting av
antatt inntekt når uførheten skyldes yrkesskade.
§ 20-10 fjerde ledd nytt andre punktum skal lyde:
Det samme gjelder for den som ved fylte 67 år mottok
uføretrygd på grunn av yrkesskade, for så vidt gjelder den del av
alderspensjonen som tilsvarer uføregraden på grunn av yrkesskaden.
§ 20-10 femte ledd andre punktum skal lyde:
Garantipensjon beregnet på grunnlag av fjerde ledd første
punktum beholdes bare så lenge vedkommende er medlem i
trygden.
§ 20-10 nytt sjette ledd skal lyde:
For den som ved fylte 67 år hadde rett til uføretrygd,
skal trygdetiden minst svare til trygdetiden for uføretrygden.
§ 20-14 tredje ledd nye fjerde og femte punktum skal lyde:
Dersom vedkommende mottar uføretrygd etter en uføregrad
lavere enn 100 prosent, kan det gis gradert alderspensjon. Summen
av uføregrad og graden av alderspensjon kan ikke overstige 100 prosent.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Ny § 19-9 a gis virkning for personer som tar ut alderspensjon
tidligst fra 1. januar 2011.
Loven for øvrig gis virkning for
a) saker
der vedtak fattes tidligst på den dato loven trer i kraft, og
b) saker der vedtak fattes før lovens ikrafttredelse,
men der uføreytelsen først kommer til utbetaling for tidsrom etter
ikrafttredelsen.
Uførepensjon fra folketrygden omregnes til uføretrygd etter de
nye reglene med virkning fra lovens ikrafttredelse.
Departementet kan gi forskrifter om
a) anvendelsen
av bestemmelsene i tredje ledd, blant annet om unntak for tilfelle
der uføreytelsen kommer til utbetaling for et lengre tidsrom før lovens
ikrafttredelse,
b) nærmere regler om omregning av uførepensjon
til uføretrygd og om
c) fastsetting av pensjonspoeng og pensjonsopptjening
for inntektsåret før loven trer i kraft.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 6. desember 2011
Robert Eriksson |
Tove Linnea Brandvik |
leder |
ordfører |