Direktivet artikkel 11 regulerer i hvilke tilfeller innreiseforbud
(utvisning) skal og kan ilegges, samt i hvilke tilfeller medlemslandene
skal vurdere å ikke ilegge et innreiseforbud, eller oppheve et innreiseforbud
som allerede er ilagt.
Direktivet åpner for flere unntak, bl.a. kan medlemsstatene
unnlate å utstede, trekke tilbake, eller oppheve innreiseforbudet
av humanitære grunner i individuelle saker.
En sentral forskjell mellom direktivet og norsk rett
er at direktivet oppstiller en skal-regel, mens det norske regelverket
er fakultativt og avgjørelsen om bruk av utvisning eller ikke tilligger
forvaltningens frie skjønn. Bruken av utvisningsinstituttet skal
stimulere til økt bruk av frivillig retur, som også er et bærende
hensyn i direktivet.
Departementet foreslår en lovbunden regel om utvisning
i tilfeller hvor det ikke gis en frivillig utreise og hvor utreisefristen
ikke er overholdt som direktivet forutsetter, se forslag til ny
§ 66 annet ledd. Det skal utvises når
utlendingen ikke har overholdt plikten til å forlate riket innen
utreisefristen gitt i medhold av forslag til ny § 90 sjette ledd.
En oversittelse, uansett varighet, skal i utgangspunktet føre til
at utvisning skal vurderes. I tillegg skal det
utvises når det ikke er gitt en utreisefrist i medhold av forslag
til ny § 90 sjette ledd bokstav a, b eller c. Det kan her unnlates
å gi en periode for frivillig retur på grunn av fare for unndragelse,
eller hvor en søknad er avslått som åpenbar grunnløs eller som følge
av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger, eller
hvor utlendingen utgjør en fare for offentlig orden eller grunnleggende
nasjonale interesser. Det kan presiseres at skal-bestemmelsen kun
gjelder hvor det ikke er gitt en utreisefrist i medhold av § 90
sjette ledd bokstav a, b eller c og ikke for de øvrige alternativene
(d, e og f) i sjette ledd. Samlet sett medfører forslaget uansett
en klart strengere utvisningsregel enn dagens.
Den nye bestemmelsen oppretter således en tvungen
utvisningsregel som pålegger forvaltningen å utvise når vilkårene
er til stede. Graden av tvang modifiseres riktignok av at det ved
utvisning må foretas en forholdsmessighetsvurdering. Dette følger
av utlendingsloven § 70, som også vil gjelde for utvisning etter
den nye bestemmelsen, jf. § 66 annet ledd.
Forholdsmessighetsvurderingen i norsk rett er
en innarbeidet rettssikkerhetsgaranti som oppstiller en vesentlig
skranke for utvisning. Hvorvidt utvisning er et uforholdsmessig
tiltak, beror på en sammensatt vurdering. Departementet fastholder
at humanitære grunner, som er direktivets benevnelse, er vel ivaretatt
gjennom den forholdsmessighetsvurderingen som foretas ved utvisning.
Departementet kan heller ikke se at direktivets unntaksbestemmelse
er ment å være videre enn den norske forholdsmessighetsvurderingen,
slik at en endring er nødvendig.
Domstolene kan også prøve forholdsmessighetsvurderingen.
Domstolenes alminnelige kontroll med forvaltningen er en legalitetskontroll
og ingen hensiktsmessighetskontroll. Når forvaltningen nå mister
hensiktsmessighetsskjønnet (kan-skjønnet) ved deler av utvisningsregelverket,
vil disse vedtakene samtidig underlegges en full domstolskontroll.
Departementet foreslo i høringsrunden å endre utlendingsloven
§ 71 annet ledd slik at direktivets hovedregel om innreiseforbudets
lengde fremgår av loven. Departementet har imidlertid kommet til
at begrensningen på fem år bør gjennomføres ved forskriftsendring
fremfor endring i lovs form. Endring av utlendingsforskriftens § 14-2,
som regulerer lengden på et innreiseforbud, vil således utarbeides
innen gjennomføringsfristen til direktivet.
Endelig ønsker departementet å åpne for utvisning
med bare ett års innreiseforbud. Departementet foreslår å endre
fra «to år» til «ett år» i utlendingsloven § 71 annet ledd annet
punktum, slik at innreiseforbud med ett års varighet kan ilegges.
Vedtakene om utvisning vil, som i dag, fattes
av UDI og ofte med politiet som forberedende organ. Utlendingen
kan videre søke om opphevelse av innreiseforbudet, i tråd med direktivet.
Departementet viser til artikkel 11 (5) som
eksplisitt viser til at direktivets bestemmelser om innreiseforbud
ikke påvirker retten til internasjonal beskyttelse. I tillegg vil
et ilagt innreiseforbud ikke avskjære en utlendings mulighet til
å søke asyl i Norge på et senere tidspunkt, selv innenfor innreiseforbudets
virketid.
Komiteen har merket
seg at direktivets artikkel 11 gjør det nødvendig med en strengere
lovgivning vedrørende innreiseforbud enn det som er gjeldende norsk
rett, men at det fortsatt er mulig å foreta en forholdsmessighetsvurdering
i det enkelte tilfellet, at nye regler innebærer full domstolskontroll,
og at innreiseforbud ikke er til hinder for å søke asyl. Samtidig
har komiteen også merket seg at regjeringen foreslår
å gjøre det mulig med bare ett års innreiseforbud, mot dagens to
år.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
positive til de forskriftsendringer som er foreslått for å gjennomføre
prinsippet om at innreiseforbudet i forbindelse med utvisning også
kan settes til ett år. Det samme gjelder gjennomføringen av direktivets
artikkel 11 (2) om at innreiseforbud i hovedsak ikke kan overstige fem
år innenfor direktivets virkeområde.