Proposisjonen inneheld forslag til fleire endringar
i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk. Endringane gjeld vegtrafikklova
si regulering av ruspåverka køyring, i hovudsak relatert til køyring
under påverknad av andre stoff enn alkohol. I tillegg vert det gjort
framlegg om å gi Statens vegvesen sine regionvegkontor tilsvarande heimelsgrunnlag
som det politiet har, til å krevje fjerna, eller om naudsynt fjerne
eller ta i forvaring køyrety som er til hinder for trafikken, snøbrøyting
m.m.
Det primære formålet med lovendringane relatert
til ruspåverka køyring er forbetra trafikktryggleik og færre skadde
og drepne i vegtrafikken. Lovendringane har også til formål å skape
betre samsvar mellom vegtrafikklova sine reglar om alkoholpåverka
køyring og lova si regulering av køyring under påverknad av andre
stoff.
Fleire av endringsforslaga vil kunne gi prosess-økonomisk
gevinst i form av mindre etterforskingsbehov og mindre behov for sakkunnigfråsegner,
samt at fleire saker kan avgjerast som tilståingssaker for domstolane.
Samanlikna med andre land har Noreg lukkast svært
godt i trafikktryggleiksarbeidet. For å kunne nå målsetnaden om
å redusere talet på skadde og drepne i trafikken ytterlegare, må likevel
eksisterande tiltak forbetrast og nye treffande tiltak setjast inn.
Empiri syner at køyring under påverknad av andre stoff enn alkohol
er eit monaleg trafikktryggleiksproblem og at omfanget av slik køyring
har auka dei siste 10–20 åra.
Det blir foreslått følgjande endringar relatert
til køyring under påverknad av andre stoff enn alkohol:
innføring av ei ordning
med svært låge lovfastsette grenser for når ein i alle tilfelle
vert rekna som påverka av andre rusande eller døyvande middel i
vegtrafikklova sin forstand ved endring av vegtrafikklova § 22 og
utarbeiding av tilhøyrande forskrift. Forslaget er basert på eit nulltoleranseprinsipp.
innføring av særskilte straffeutmålingsreglar
for køyring påverka av annan rus enn alkohol og forenkling av straffeutmålingsreglane
ved endring i vegtrafikklova § 31
innføring av hurtigtest ved trafikkontroll
for å avdekke køyring under påverknad av andre stoff enn alkohol
innføre tap av førerett ved køyring med
låg ruspåverknad for personar som har føreretten på prøve
presisere politiet sin heimel til å pålegge
lækjarundersøking der det ligg føre skilleg grunn til å tru at førarkorthavaren
misbrukar rus- eller lækjarmiddel.
Endring av ordlyden i vegtrafikklova § 34
femte ledd
Etter gjeldande rett er det straffbart å føre
motorvogn når ein «er påvirket» av anna «berusende eller bedøvende
middel» enn alkohol. For å vurdere om føraren er påverka etter vegtrafikklova, vert
det gjort ei konkret individuell vurdering av om den aktuelle stoffmengda
vedkomande hadde i kroppen under køyringa har medført nedsett køyredugleik.
Dersom vedkomande har utvikla noko grad av påverknadstoleranse for
aktuelle stoff, vert det teke høgde for det.
For andre stoff enn alkohol ligg det ikkje føre
ei konkret lovfastsett grense for når ein uansett vert rekna som
påverka. I praksis inneber dette at ein per i dag har ein strengare
forbodsregel for alkoholpåverka køyring enn for køyring med annan rus.
Sa-man-likna med promilletilfella vil saker der påverknaden skuldast
annan rus, som oftast vere vanskelegare, meir ressurskrevjande,
og ta lenger tid å handsame enn promillesaker.
I proposisjonen blir det difor gjort framlegg
om å innføre nulltoleranse for køyring under påverknad av andre
rusmiddel enn alkohol.
Det vert foreslått innført ei ordning med svært låge
lovfastsette grenser for når ein i alle tilfelle vert rekna som
påverka av andre rusande eller døyvande middel i vegtrafikklova
sin forstand. Dei låge lovfastsette grensene vil vere baserte på ei
nulltoleransetilnærming, slik at det i praksis ikkje vil vere mogleg
å nytte slike rusmiddel i tida før køyringa utan å kome i straffeansvar
etter vegtrafikklova. Forbodet mot køyring påverka av andre rusmiddel
enn alkohol vert dermed monaleg innskjerpa samanlikna med gjeldande rett.
Lovendringa vil innebere ei klar markering av at føring av motorvogn
og bruk av rusmiddel ikkje høyrer saman.
Samstundes som at lovendringsforslaget har ein klar
nulltoleranseprofil, har lova primært til formål å ramme førarar
med slike stoffkonsentrasjonar i blodet at det kan ligge føre moglegheit for
redusert prestasjonsevne. Ein ynskjer i størst mogleg grad å utelukke
at førarar vert straffa etter vegtrafikklova på grunnlag av gamle
restkonsentrasjonar av stoff i blodet der desse er så låge at dei
ikkje på nokon måte kan ha innverknad på vedkomande si evne til
å føre køyretyet. Slike svært små konsentrasjonar av narkotiske
stoff vil likevel bli ramma av narkotikalovgivinga (legemiddelloven).
Når den straffbare påverknaden skuldast andre stoff
enn alkohol, har vegtrafikklova ikkje straffeskjerpande utmålingsreglar
som kan brukast direkte, slik ein har det for promilletilfella. Samferdselsdepartementet
gjer derfor framlegg om å innføre særskilte straffeutmålingsreglar
for køyring påverka av annan rus enn alkohol. Det vert foreslått
at dei lovfastsette grensene som har innverknad på straffeutmålinga
skal vere korresponderande for alkohol og andre stoff, slik at det
er graden av påverknad som dannar utgangspunkt for påverknadsvurderinga,
uavhengig av kva rusmiddel som har forårsaka rusen. I tillegg vert
det gjort framlegg om ei forenkling av straffeutmålingsreglane,
jf. vegtrafikklova § 31 andre ledd.
Unge førarar som har hatt førarkort i relativt
kort tid, er overrepresenterte på statistikken over rusa sjåførar.
Gjeldande vegtrafikklovgiving inneheld ikkje særskilte incentiv
retta mot å få ferske førarar til å avstå frå ruspåverka køyring.
Av denne grunn gjer Samferdselsdepartementet framlegg om at førarar
med førarkort på prøve skal tape føreretten ved straff for ruspåverka køyring,
også ved lågare grad av påverknad (svarande til 0,5 promille og
lågare).
I proposisjonen vert det også gjort framlegg
om å gi politiet naudsynt lovheimel for å kunne gjennomføre førebels
hurtigtesting for å kontrollere om motor-vognførarane er påverka
av andre stoff enn alkohol. Når motorvognførarar vert stogga langs
vegen i samband med trafikkontroll, kan slik hurtigtesting skje
utan krav til mistanke mot føraren. Forslaget inneber at politiet
får tilsvarande heimelsgrunnlag for gjennomføring av førebels hurtigtesting
som det politiet i dag har for å kunne ta førebels blåseprøve for
å kontrollere mogleg alkoholpåverknad. Per i dag verkar testapparat
som analyserer spytt å vere best eigna, både når det gjeld operative
tilhøve og testkvalitet. Slike apparat for hurtigtesting har i nokre
samanhengar blitt referert til som «narkometer».
Til liks med bruk av alkometer vil slik hurtigtesting
berre gi ein førebels indikasjon på om føraren er påverka. Positiv
test vil måtte fylgjast opp med vidare etterforskingssteg. Når politiet
finn grunn til å tru at føraren er påverka, vil ein kunne gjennomføre
test av om vedkomande har teikn og symptom på ruspåverknad og framstille
vedkomande for blodprøve og klinisk lækjarundersøking.
Eit vilkår etter vegtrafikklova for å få og
for å ha førerett, er at føraren ikkje misbrukar rus- eller lækjarmiddel.
Forsking indikerer at ein monaleg del av dei som vert pågripne for
ruspåverka køyring har rusproblem. Ein gjer difor framlegg om å
presisere politiet sin heimel til å påleggje lækjarundersøking der
det ligg føre skilleg grunn til å tru at førarkorthavaren misbrukar
rus- eller lækjemiddel. Samferdselsdepartementet tek også sikte
på å leggja fram forslag om å endre førarkortforskrifta slik at
alle som har mista førarkortet som fylgje av rusrelaterte tilhøve, skal
måtte framleggje lækjarattest ved søknad om gjenerverv av føreretten.
Ovannemnde forslag til endringar i vegtrafikklova
fylgjer opp tilrådingane gitt i rapporten «Kjøring under påvirkning
av andre rusmidler enn alkohol – mars 2009».
Samferdselsdepartementet legg også fram forslag
til endringar i vegtrafikklova § 37. Forslaget inneber at regionvegkontoret
– på same måte som politiet – får heimel til å krevje fjerna, eller
om naudsynt fjerne eller ta i forvaring køyrety som er til hinder
for trafikken, snøbrøyting eller anna arbeid på veg. Forslaget inneber
vidare at regionvegkontoret kan krevje utgiftene Statens vegvesen
har hatt til fjerning og forvaring av køyretyet dekt av eigaren
før køyretyet blir levert tilbake.
Forslaget til endring i vegtrafikklova § 37
er ein del av ein tiltakspakke som har til formål å betre framkoma
på norske vintervegar under vanskelege vêr- og føretilhøve («Vinterpakken»).
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til Prop. 9 L (2010–2011).
Komiteen mener det er positivt
at regjeringen foreslår lovendringer som har til hensikt å forbedre
trafikksikkerheten. Norge har lyktes godt i arbeidet med trafikksikkerhet,
men komiteen mener det er nødvendig å gjøre endringer
i vegtrafikkloven relatert til ruspåvirket kjøring for å redusere
antall skadde og drepte i trafikken.
Komiteen viser til
at regjeringens forslag vil skape et bedre samsvar mellom vegtrafikklovens regler
om alkoholpåvirket kjøring og lovens regulering av kjøring under
påvirkning av andre rusmidler. Komiteen viser til
at det er færre som kjører i alkoholpåvirket tilstand i dag enn før
promillegrensen ble satt ned fra 0,5 til 0,2. Komiteen støtter
derfor regjeringens intensjon om en lovendring som bygger på et
nulltoleranse-prinsipp for kjøring under påvirkning av andre rusmidler. Komiteen støtter
endringene av vegtrafikkloven § 22.
Komiteen støtter endringene
i vegtrafikkloven § 31 som innebærer en forenkling av utmålingsreg-lene
og innføring av utmålingsgrenser også for andre rusmidler enn alkohol. Komiteen understreker
at endringene ikke har som formål å endre eksisterende bøtenivå
eller å skjerpe eller lempe på domstolenes utmålingspraksis.
Komiteen viser til
forskning som indikerer at økt oppdagelsesrisiko kan virke preventivt
og dermed redusere omfanget av ruspåvirket kjøring. Komiteen ønsker
derfor et lovverk som gjør det enklere med kontroller. Komiteen støtter
derfor endringene i vegtrafikkloven § 22 første ledd som vil gi
politiet mulighet til å gjennomføre en foreløpig test av om motorvognfører er
påvirket av annet rusmiddel under de samme forutsetningene som i
dag gjelder for alkohol.
Komiteen mener at
straff for kjøring i lavpåvirket tilstand ikke i utgangspunktet
skal føre til tap av føreretten. Komiteen viser til
at ungdom er overrepresentert med hensyn til ruspåvirket kjøring
og trafikkulykker generelt, og mener derfor det er grunn til å innføre
strengere sanksjoner for dem med førerett på prøve. Komiteen støtter
derfor endringene av vegtrafikkloven § 33.
Komiteen støtter de øvrige forslag
til endringer i vegtrafikkloven, og mener endringene vil bidra til
økt trafikksikkerhet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringar i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk
(endringar relatert til ruspåverka køyring m.m.)
I
I vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 vert det gjort fylgjande
endringar:
§ 22 skal lyde:
§ 22. Ruspåvirkning av motorvognfører
Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er
påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende
middel.Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille
eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon
i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn
0,1 milligram per liter luft, regnes han i alle tilfeller for påvirket
av alkohol i henhold til bestemmelsene i loven.
Overstiger konsentrasjon i blodet av annet berusende
eller bedøvende middel grenser fastsatt i forskrift gitt med hjemmel
i loven eller en mengde slikt middel i kroppen som kan føre til
så stor konsentrasjon av slikt middel i blodet, regnes han i alle
tilfeller for påvirket i forhold til bestemmelsene i loven. Dette gjelder
likevel ikke hvor overskridelsen skyldes legemiddel inntatt i henhold
til gyldig resept.
Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse
fritar ikke for straff. Det samme gjelder villfarelse med
hensyn til størrelsen av konsentrasjonen av annet berusende eller
bedøvende middel, med mindre slikt middel er inntatt i henhold til
gyldig resept, jf. tredje ledd.
Fører av motorvogn må ikke nyte alkohol eller ta annet
berusende eller bedøvende middel i de første seks timene etter at
han er ferdig med kjøringen, når han forstår eller må forstå at
det kan bli politietter-forsk-ning på grunn av kjøringen. Dette
forbudet gjelder likevel ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve
er tatt, eller politiet har avgjort at slik prøve ikke skal tas.
Departementet kan gi forskrift om grenser for konsentrasjoner
i blodet av annet berusende eller bedøvende middel som nevnt i tredje
ledd og § 31 annet ledd.
§ 31 annet ledd skal lyde:
Den som overtrer § 22 første ledd, straffes som regel
a) med bot ved alkoholkonsentrasjon
i blodet til og med 0,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften
til og med 0,25 milligram per liter luft, eller ved nærmere
bestemt konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende
middel,
b) med bot og betinget eller ubetinget
fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 0,5 til og med 1,2
promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,25
til og med 0,6 milligram per liter luft, eller ved nærmere bestemt
konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel,
c) med bot og ubetinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon
i blodet over 1,2 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften
over 0,6 milligram per liter luft, eller ved nærmere bestemt konsentrasjon
i blodet av annet berusende eller bedøvende middel.
§ 22 a. skal lyde:
§ 22 a. Testing av ruspåvirkning
Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig
test av om motorvognfører er påvirket av annet berusende eller bedøvende
middel når:
1. det er grunn til å tro at han har overtrådt bestemmelsene
i § 22,
2. det er grunn til å tro at han har overtrådt andre bestemmelser
som er gitt i eller i medhold av denne lov, og departementet har
bestemt at overtredelsen kan ha slik virkning,
3. han med eller uten egen skyld er innblandet i trafikkuhell,
eller
4. han er blitt stanset i trafikkontroll.
Dersom testresultatet eller andre forhold
gir grunn til å tro at fører av motorvogn har overtrådt bestemmelsene
i § 22, kan politiet foreta særskilt undersøkelse av om
det forekommer tegn og symptomer på ruspåvirkning og fremstille
ham for utåndingsprøve, blodprøve, spyttprøve og
klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen. Slik
fremstilling skal i alminnelighet finne sted når føreren nekter
å medvirke til alkotest eller foreløpig test av om føreren
er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel.
Utåndingsprøve tas av politiet. Blodprøve og spyttprøve kan
tas av lege, offentlig godkjent sykepleier eller bioingeniør. Klinisk
legeundersøkelse foretas når det er mistanke om påvirkning av andre midler
enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.
Departementet gir nærmere bestemmelser om undersøkelsene
nevnt i de foregående ledd.
§ 33 nr. 1 annet ledd skal lyde:
Tapet av førerett fastsettes for minst 1 år dersom rettighetshaveren
blir ilagt straff for overtredelse av § 22, jf. § 31. Dette gjelder
ikke for overtredelser som nevnt i § 31 annet ledd bokstav
a. Ilegges straff som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a
for kjøring i prøveperiode, fastsettes likevel tap av førerett med
inntil ett år.
§ 33 nr. 1 nytt tredje ledd skal lyde:
Påvirkningsgraden hos førere som har inntatt legemiddel
i henhold til gyldig resept, vurderes konkret.
§ 34 fyrste ledd skal lyde:
Dersom politiet har skjellig grunn til å tro at innehaver
av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn ikke lenger fyller
de krav som er fastsatt til syn, helse og førlighet for slik førerett, herunder
at innehaveren ikke må misbruke alkohol eller annet berusende eller bedøvende
middel, eller at innehaveren ikke har de kunnskaper eller
den kjøreferdighet som hensynet til trafikksikkerheten krever, kan
politimesteren eller den han gir myndighet pålegge innehaveren -
dersom denne fortsatt ønsker å nytte sin førerett - innen en fastsatt
frist å underkaste seg slik legeundersøkelse som finnes påkrevd
og framstille seg til helt eller delvis ny førerprøve. Finner politiet
det nødvendig, kan det pålegge ham å levere førerkortet til politiet
inntil videre.
§ 34 femte ledd skal lyde:
Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller
hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre
motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle
retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid
eller inntil videre, hvis hensynet til trafikksikkerheten
eller allmenne hensyn ellers krever det.
§ 37 skal lyde:
§ 37. Fjerning og forvaring av kjøretøy
m.m.
Politiet kan kreve fjernet, eller om nødvendig fjerne eller
ta i forvaring kjøretøy
a. som er plassert i strid med bestemmelse i eller
i medhold av denne lov, eller
b. som er plassert slik at det ellers er til hinder for trafikken
eller for snøbrøyting eller annet arbeid på veg, eller
c. som er plassert på privat eller offentlig eiendom til
skade eller ulempe for eier eller bruker eller mot dennes forbud.
Står kjøretøyet på et område som ikke er åpent for alminnelig
trafikk, gjelder dette bare dersom eier eller bruker av grunnen
krever at kjøretøyet blir fjernet.
Myndighet etter første ledd bokstav b kan også utøves
av regionvegkontoret.
Kongen kan, etter uttalelse innhentet fra vedkommende politimester,
bestemme at myndighet etter første ledd også skal kunne utøves av
kommunen.
Den som skal føre tilsyn med overholdelsen av regler gitt
med hjemmel i § 8, har tilsvarende rett til å fjerne, kreve fjernet
eller ta i forvaring kjøretøy som er parkert i strid med disse regler.
Kjøretøy som er tatt i forvaring etter denne paragraf kan
selges dersom det ikke er hentet innen 3 måneder etter at eieren
i rekommandert brev er varslet om forvaringen og om at kjøretøyet
vil bli solgt dersom det ikke blir hentet. Dersom eieren eller adressen hans
ikke er kjent, kan varselet kunngjøres i pressen eller på annen
måte. Finner politiet eller regionvegkontoret at
kjøretøyet må anses som vrak, kan det avhende kjøretøyet på hensiktsmessig
måte uten hensyn til fristen foran og om nødvendig uten varsel til eieren.
Reglene i lov 29. mai 1953 om rett for handverkarar o.a.
til å selja ting som ikkje vert henta, gjelder tilsvarende for salg
etter fjerde ledd og for betaling av salgssummen.
Kjøretøy som er tatt i forvaring, står for eierens regning
og risiko.
Krever eieren tilbake et kjøretøy som politiet eller
regionvegkontoret er i ferd med å fjerne eller har tatt
i forvaring, må han først betale de utgifter som politiet eller
regionvegkontoret har hatt i samband med fjerningen og
forvaringen.
II
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset. Kongen kan
avgjere at føresegnene i lova skal setjast i kraft til ulik tid.
Oslo, i justiskomiteen, den 30. november 2010
Per Sandberg |
Stine Renate Håheim |
leder |
ordfører |