Innstilling fra finanskomiteen om finansmarknadsmeldinga 2009
Dette dokument
- Innst. 374 S (2009–2010)
- Kildedok: Meld. St. 12 (2009–2010)
- Dato: 15.06.2010
- Utgiver: finanskomiteen
- Sidetall: 36
Tilhører sak
Alt om
Innhold
- 1. Innledning
- 2. Finansiell stabilitet
- 3. Regelverksinitiativ etter finanskrisen
- 4. Regelverksutvikling og tillatelser i større saker på finansmarkedsområdet
- 5. Virksomheten til Norges Bank i 2009
- 6. Virksomheten til Finanstilsynet i 2009
- 7. Virksomheten til Folketrygdfondet i 2009
- 8. Virksomheten til utvalgte statlige fond
- 9. Virksomheten til Det internasjonale valutafondet
- 10. Komiteens tilråding
- Vedlegg 1
Til Stortinget
Finansmarknadsmeldinga 2009 omhandlar følgjande tema:
Kapittel 2 handlar om føresetnadene for, og utsiktene til, finansiell stabilitet i Noreg. Her er risikoane i dei norske finansmarknadene omtala, og likeins utviklinga for dei norske finansinstitusjonane. Kapittel 3 gjev eit oversyn over nokre internasjonale initiativ til regelverksendringar som har kome i kjølvatnet av finanskrisa, mellom anna vert forslag til nye kapitaldeknings- og likviditetskrav og innskotsgarantidirektivet omtala. Kapittel 4 handlar om hovudtrekka i regelverksutviklinga i Noreg, og dei viktigaste løyvesakene som Finansdepartementet og Finanstilsynet handsama på finansmarknadsområdet i 2009.
Kapittel 5 omtalar verksemda til Noregs Bank i 2009, og inneheld mellom anna ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken. Omtalen av verksemda til Noregs Bank er lovpålagd, jf. sentralbanklova § 30. Kapittel 6 inneheld ein omtale av verksemda til Finanstilsynet i 2009. Omtalen i kapittel 5 og 6 byggjer i stor mon på årsmeldingane frå institusjonane. I kapittel 7 er verksemda til Folketrygdfondet i 2009 omtala. I Kredittmeldinga 2008 vart det varsla at «Regjeringa legg opp til å rapportere om verksemda i Statens finansfond og Statens obligasjonsfond i Kredittmeldinga 2009». Dei to fonda vart oppretta for å dempe dei negative verknadene av finanskrisa og verksemda deira er omtala i kapittel 8. Kapittel 9 omtalar verksemda til Det internasjonale valutafondet (IMF). Årsmeldingane frå Noregs Bank og Finanstilsynet for 2009 følgjer som utrykte vedlegg til meldinga.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser til finansministerens brev av 4. juni om korrigering av Meld. St. 12 (2009–2010). Brevet er vedlagt innstillingen. Komiteen viser videre til at det ble avholdt høring med sentralbanksjef Svein Gjedrem 18. mai 2010. Referat fra høringen følger som vedlegg til denne innstillingen.
Det finansielle systemet består av aktørar, marknadsplassar, og infrastruktur for gjennomføring av transaksjonar. Systemet utfører betalingar og legg til rette for at kundane kan allokere ressursar over tid og handtere og omfordele finansiell risiko.
I periodar då det finansielle systemet ikkje fungerer godt, kan økonomien som heilskap lide stor skade. Å leggje til rette for finansiell stabilitet er difor ei viktig oppgåve for styresmaktene. For å tryggje finansiell stabilitet er det ein føresetnad at finansinstitusjonane har tilstrekkelege kapitalbufferar til å handtere tap, og at betalingssystema er forsvarleg sikra. Finansiell stabilitet inneber òg at det finansielle systemet er robust nok til å handtere forstyrringar i økonomien.
Arbeidet med å tryggje finansiell stabilitet er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet. Finansdepartementet har eit overordna ansvar for at det finansielle systemet fungerer godt. Noregs Bank og Finanstilsynet skal medverke til at det finansielle systemet er robust og effektivt, og overvaker difor finansinstitusjonane, verdipapirmarknadene og betalingssystema for å avdekkje element som kan true stabiliteten. Finanstilsynet fører òg tilsyn med finansinstitusjonane og marknadsplassane.
Det er etablert såkalla trepartsmøte mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet for å utveksle informasjon om situasjonen i finansmarknadene. I utgangspunktet vert desse møta haldne kvart halvår, men oftare ved behov. I 2009 hadde ein sju slike møte, medan det så langt i 2010 har vore eitt møte.
Det vises til kapittel 2 i meldinga som omhandlar hovudtrekk ved utviklinga i norsk og internasjonal økonomi, og risikoutviklinga for norske finansinstitusjonar og for finanssystemet som heilskap. Seinare i kapitlet kjem det eit kort oversyn over strukturen i den norske finansmarknaden, og over resultat og soliditet i finansinstitusjonane. Til slutt kjem det ei vurdering av utsiktene for finansiell stabilitet framover. Bakgrunnsinformasjon og talmateriale til kapitlet er i stor mon bygd på rapportering frå Noregs Bank og Finanstilsynet.
Komiteen viser til at finanskrisen førte til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden andre verdenskrig. Problemene i finansmarkedene påvirket aktiviteten i realøkonomien, som igjen forverret forholdene i finansmarkedene. I 2009 falt BNP i OECD-området med gjennomsnittlig 3,5 prosent. Det internasjonale valutafondet (IMF) forventer ifølge meldingen at BNP kommer til å øke med 2 prosent i industrilandene og 6 prosent i fremvoksende økonomier i 2010. Komiteen vil likevel understreke at det er knyttet stor usikkerhet til den videre utviklingen i internasjonal økonomi. Oppgangen forklares i første rekke med myndighetenes ekspansive økonomiske politikk, samt at mange foretak bygger opp varelagrene sine. Komiteen viser til at finanskrisen ble møtt med den raskeste og mest samordnende globale krisepakke gjennom tidene. De omfattende tiltakspakkene rettet mot finansmarkedet internasjonalt bidro i stor grad til å motvirke negative vekselvirkninger mellom markedene og realøkonomien. Komiteen vil vise til at de omfattende hjelpetiltakene rettet mot bank- og finanssektoren og en svært ekspansiv finanspolitikk har påført mange land høye gjeldsbyrder.
Komiteen konstaterer at Norge så langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre land. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledighet har vært liten i internasjonal sammenheng. Eksportrettet næringsliv er imidlertid sterkt påvirket av nedgangen internasjonalt, gjennom lavere etterspørsel etter produkter og tjenester de selger. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledighet har vært liten i internasjonal sammenheng, mens det eksportretta næringslivet har fått merke – og merker – nedgangen internasjonalt mest, gjennom lavere etterspørsel etter produkter og tjenester de selger. Norske styresmakter la ved krisens inntreffen, raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk, som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen. I tillegg har petroleumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget for oljerelatert industri, samt i deler av både industrien og tjenestesektoren. Som snitt for 2009 falt BNP for Fastlands-Norge med 1,5 prosent – betydelig mindre enn hos våre handelspartnere. Fremover venter en at veksten vil fortsette, men usikkerheten er fortsatt stor.
Komiteen viser til at det fortsatt er stor risiko knyttet til utfasingen av de massive finans- og pengepolitiske stimuliene internasjonalt. Ved å fase dem ut for raskt kan man kvele oppgangen og bidra til lavere økonomisk vekst. Blir de derimot faset ut for sent, kan det etter hvert bli vanskelig å håndtere underskudd og høy statsgjeld. Komiteen vil her peke på at det internasjonalt nå først og fremst er økningen i statsgjeld som bekymrer. Omfattende statlige finanspolitiske tiltak, økte statlige overføringer til blant annet arbeidsledighetstrygd, samt lavere skatteinngang gjennom finanskrisen, har ført til store underskudd på budsjettbalansen og oppbygging av statsgjeld i flere land. Mislighold av denne gjelden kan utløse en ny tillitskrise i finansmarkedene, som igjen kan utgjøre en reell trussel mot finansiell og økonomisk stabilitet. Komiteen viser her til situasjonen i Hellas, og de såkalte PIIGS-landene, hvor EU nå har gått inn med massive tiltak for å sikre stabilitet i de europeiske finansmarkedene.
Komiteen vil videre vise til at det den siste tiden har blitt lansert betydelige finanspolitiske innstrammingsforslag i flere europeiske land hvor den offentlige gjeldsbyrden er økt mye de siste årene som følge av ovennevnte ekspansive finanspolitiske tiltak. Konsekvensene av dette for norsk økonomi er usikre, men etter flertallets syn står spesielt eksportsektoren overfor en særskilt krevende tid framover som følge av redusert internasjonal etterspørsel, høyere norsk lønnsvekst enn hos handelspartnerne samt en styrket krone.
Komiteen vil påpeke at robuste og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen konstaterer at den norske reguleringen av finansmarkedene synes solid, og har vist seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Komiteen poengterer imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at det således er av avgjørende viktighet for våre interesser med solide finansielle systemer også på globalt nivå.
Komiteen er videre av den klare oppfatning at hensynet til soliditet i finansnæringen tilsier at samme type risiko reguleres likt. Dette er et grunnleggende prinsipp i norsk regulering, og hindrer at risiko hoper seg opp der den er minst regulert. Komiteen mener at finanskrisen har vist hvor viktig det er å ha en god innskuddsgarantiordning. Den norske innskuddsgarantiordningen har etter komiteens syn gjort mye for å sikre innskyternes rettigheter, og stabilisere innskuddsdekningen i bankene. Slik har ordningen trolig medvirket til at kundeinnskudd har vært en stabil finansieringskilde for norske banker gjennom finanskrisen. Komiteen støtter følgelig regjeringens arbeid med å holde fast ved den norske innskuddsgarantiordningen, jf. uttalelsene i Soria Moria II og i nasjonalbudsjettet 2010. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten av at bankene sikrer seg høye innskuddsandeler i deres finansiering av hensynet til finansiell stabilitet. Komiteen vil vise til at ett nødvendig vilkår for at dette skal skje er at innskytere må se seg tjent med banksparing framfor å låne penger.
Komiteen er samtidig bekymret over at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene. Selv om boligkjøp er en langsiktig investering, har rentenivået på kjøpstidspunktet trolig stor innvirkning på adferd og avgjørelser. Vedvarende lavt rentenivå kan således bidra til vekst i boligprisene, og øke risikoen for at husholdene tar på seg uforsvarlig mye gjeld. Kombinasjonen av høy gjeldsbelastning, flytende rente og høy boligformue kan få store konsekvenser for enkelte hushold om boligprisene faller og renta øker. Det er følgelig viktig at låntakerne ikke påtar seg større lånebyrder enn de kan bære. Komiteen er derfor positiv til Finanstilsynets nye retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis til boliglån av 3. mars 2010. Komiteen vil påpeke at både Finanstilsynet og Norges Bank ved en rekke anledninger har advart mot for høy gjeldsbelastning i husholdningene. Komiteen vil understreke hvor viktig det er for balanse i markedene at det må koste å låne og at det må lønne seg å spare, noe direktøren for Finanstilsynet har påpekt en rekke ganger det siste året.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er nødvendig å legge om politikken i Norge for å skape trygghet for jobbene og velferden i årene som kommer. Flere europeiske land sliter med en alvorlig gjeldskrise, den økonomiske veksten er lav og arbeidsledigheten høy i Europa og USA. Japan opplever lav vekst, og det er ulike signaler om utviklingen i Kina. Den svake økonomiske utviklingen internasjonalt vil også få konsekvenser for Norge.
Disse medlemmer viser til at Norge er godt stilt. Med et betydelig pensjonsfond har Norge sluppet å låne for å finansiere krisetiltak under finanskrisen. Tiltakene rettet mot bank og finansmarkedet virket raskt i Norge. Med en stor offentlig sektor er det mange som i liten grad blir berørt av den økonomiske nedgangen – i hvert fall i første omgang. Samtidig er mange bedrifter avhengig av eksport. Med fallende markeder, et særnorsk høyt kostnadsnivå og rød-grønne skatteøkninger kan mange arbeidsplasser være utsatt.
Disse medlemmer viser til at sentralbanksjef Svein Gjedrem i høring med Stortingets finanskomité 18. mai 2010 tegnet et dystert bilde for deler av de konkurranseutsatte bedriftene:
«Den økonomiske geografien i Norge vil endre seg de neste 10–15 årene. Vårt kostnadsnivå og lav vekst i Europa vil sette arbeidsplasser og næringslivet i industrisamfunn under press. Tap av arbeidsplasser vil ramme hardest der industrien veier tyngst. Hele industrigrener kan gå tapt.»
Disse medlemmer mener at denne advarselen må tas alvorlig. Både sentralbanksjefen og OECD har påpekt at Norge må stramme inn på statsbudsjettet for å unngå en for sterk kostnadsvekst og press på kronekursen.
Disse medlemmer er glad for at regjeringen erkjenner utfordringen, men er skuffet over at regjeringen Stoltenberg II ikke er i stand til å nå egne mål.
Disse medlemmer vil også peke på at utfordringene for bedriftene forsterkes av at næringslivets konkurranseevne har blitt klart svekket under rød-grønt styre, og innovasjonsevnen er ifølge den europeiske innovasjonsrapporten tydelig svekket. Fremfor å stramme inn på budsjettene, og prioritere vekstskapende politikk ser det ut til at regjeringen velger å skyve problemene foran seg. Det kan gjøre omstillings- og innstrammingsbehovet enda større.
Disse medlemmer mener at politikken må legges om slik at utgiftsveksten over statsbudsjettet går ned og omstillingsevnen både i offentlig sektor og næringslivet går opp.
Disse medlemmer viser til at finanskrisen har avdekket at noen bedrifter og banker er så viktige at de tilsynelatende «ikke kan gå konkurs». Når banker blir så viktige at de ikke kan gå konkurs og markedet regner med at staten vil redde dem, får de billigere finansiering til tross for lavere egenkapital og mindre sikkerhet. Sentralbanksjefen sa under høringen at dette så man også klare spor av i bankenes regnskap. Disse medlemmer har merket seg denne problemstillingen.
Komiteens medlem fra Venstre viser til at vi nå befinner oss i en ny fase av den internasjonale økonomiske krisen som ble utløst av finanskrisen i 2008–2009. Etter en serie av store finansielle redningsaksjoner, sterke budsjettstimulanser og en vedvarende ekspansiv pengepolitikk med et rekordlavt rentenivå i mange land, står internasjonal økonomi nå overfor to store utfordringer. For det første, hvordan den vestlige verden, og spesielt Europa, skal klare å få kontroll over de urovekkende store budsjettunderskuddene og den galopperende offentlige gjeldsveksten – uten å ødelegge kimene til en ny økonomisk oppgang. For det andre, hvordan vi parallelt skal klare å utvikle en mer robust finanssektor og etablere en mer stabiliserende penge- og kredittpolitikk.
I internasjonalt perspektiv står Norge fortsatt i en særstilling, med svært robuste statsfinanser. Norsk nærings- og arbeidsliv er til nå også rammet mildere av den internasjonale nedgangsperioden sammenlignet med mange andre land. Den spesielle norske økonomiske handlingsfriheten må imidlertid ikke bli en sovepute, og en unnskyldning mot å ta viktige grep for fremtiden. Dette medlem mener det nå er viktig for Norge å bruke landets handlingsfrihet til å konkretisere en mer stabiliserende penge- og finanspolitikk for fremtiden.
Dette medlem vil peke på tre penge- og finanspolitiske grep som vil gjøre norsk økonomi bedre rustet til å motstå fremtidige økonomiske kriser:
1. En pengepolitisk reform som mer effektivt motvirker sterk kredittvekst og utvikling av destabiliserende finansielle bobler.
2. Strengere krav til egenkapitaldekning og likviditetsreserver i banker og andre finansforetak.
3. Styrking av mangfoldet og virksom konkurranse i finansnæringen.
Dette medlem mener at vi ikke helt har tatt konsekvensene av en viktig lærdom fra den norske bankkrisen på 1980-tallet, og som på nytt ble aktualisert av den siste finanskrisen. For å motvirke overdrevet sterk kredittvekst er det ikke tilstrekkelig for Norges Bank å operere med et snevert inflasjonsmål knyttet til konsumprisindeksen. Erfaringen bør ha vist at denne snevre tilnærmingen lett skaper et slør for de problemene som skapes gjennom sterk penge- og kredittvekst, problemer som først gir seg til kjenne gjennom oppblåste priser på boliger, eiendommer og verdipapirer – priser som ikke synes i konsumprisindeksen.
Dette medlem mener derfor at det nødvendig med en utredning med det siktemål å utvide Norges Banks mandat, slik at dette sterkere enn i dag også innebærer et uttalt mål om å virke stabiliserende inn på den samlede kredittveksten og på prisutviklingen på viktige finansielle aktiva som eiendommer og verdipapirer. Etter dette medlems mening vil en slik utvidelse av Norges Banks mandat også gi et bidrag til å styrke sentralbankens reelle muligheter til å fremme finansiell stabilitet. I denne sammenheng bør det også vurderes å gi Norges Bank nye motsykliske virkemidler som mandat til å endre minimumsnivået på egenkapitaldekning blant banker og finansforetak innenfor et fastlagt handlingsrom. Dette vil også være i tråd med retningslinjer som er foreslått i Basel Committee on Banking Supervision og i Financial Stability Board.
Dette medlem viser til at det overordnede målet for det internasjonale samarbeidet om nye finansregulatoriske reformer er å utvikle et bank- og finanssystem som vil virke mer stabiliserende inn på den økonomiske utviklingen, og bidra til å minske både risikoen og de negative virkningene av fremtidige finanskriser. Dette medlem mener at Norge bør gi et ekstra bidrag i dette arbeidet gjennom å være blant de første landene som gjennomfører nye og strengere internasjonale krav til banker og andre finansforetak; krav som styrker robustheten og motstandskraften mot kriser, basert på økte risikoavveide krav til egenkapitaldekning, samt strengere krav til likviditetsreserver. På denne måten vil også det enkelte finansforetak settes i stand til å tåle kortsiktige likviditetskriser uten offentlig støtte.
Basert på et videreført aktivt tilsyn med banker og finansforetak mener dette medlem det også bør utredes å gi Finanstilsynet en instruksjonsmyndighet som innebærer at tilsynet innenfor nærmere bestemte rammer kan kreve at det enkelte finansforetak avsetter større tapsreserver basert på økt risikoeksponering og/eller unormalt sterk kredittvekst – og tilsvarende lempninger i motsatt retning.
Etter dette medlems syn er en av de viktigste lærdommene fra de senere tiårs bank- og finanskriser at de lokale og selveiende sparebankene har utgjort den klart mest stabiliserende delen av norsk finansnæring. Dette medlem mener det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer sikres i et fremtidsrettet perspektiv. Derfor vil dette medlem slå ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selveiende finansinstitusjoner, kreve at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak bør tilstrebe størst mulig grad av likebehandling mellom små og store aktører, samt medvirke til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet kan intensiveres og styrkes.
Finansdepartementet gav i brev 17. desember 2009 Finanstilsynet i oppdrag å vurdere fleire tilhøve ved det norske regelverket for bankar, inkludert om ein i forkant av venta tilrådingar og nye reglar internasjonalt burde gjere endringar i det norske regelverket på nokre sentrale område, mellom anna på likviditet og kapitalkrav, jf. nedanfor.
I kjølvatnet av finanskrisa er det no stor endringsvilje internasjonalt, og føresetnadene ser ut til å vere gode for å få på plass nye og betre reguleringar for finansmarknadene. Generelt ser det ut til å vere brei semje om at for stor risikotaking hos viktige aktørar, og mangelfulle og dels fråverande reguleringar i sentrale enkeltland, er viktige årsaker til finanskrisa. Kva som er passande krav til kapital i bankar, og korleis ein skal regulere samspelet mellom enkeltinstitusjonar og det finansielle systemet som heilskap, vert sentrale spørsmål framover.
Mange land, institusjonar og organisasjonar arbeider med forslag til nye reglar og med endringar av gjeldande regelverk. Det er sett i verk omfattande prosessar i mellom anna G20, IMF, OECD, Baselkomiteen for banktilsyn, Financial Stability Board (FSB) og EU. Regjeringa jobbar for at Noreg tek del i det arbeidet som går føre seg på dette området, gjennom eigna kanalar.
Dei internasjonale prosessane vil fyrst og fremst ha innverknad for Noreg ved at endringar i gjeldande EU-regelverk på finansmarknadsområdet vert tekne inn i EØS-avtalen. EU-kommisjonen arbeider for tida med, eller har allereie utarbeidd, ei rekkje forslag til ny regulering i lys av erfaringane frå finanskrisa, mellom anna følgjande:
Kvantitative minstekrav til likviditet som eit supplement til kvalitative reglar om likviditetsstyring.
Endringar i kapitaldekningsreglane for bankar, medrekna strengare krav til kvaliteten på ansvarleg kapital, strengare krav til verdipapirisering og nye krav til godtgjeringsordningar.
Nye reglar for motsykliske kapitalbufferar og dynamiske reglar for tapsavsetnader i bankar.
Eit nytt europeisk tilsynssystem og etablering av tilsynskollegium («supervisory colleges»), som skal sikre tilsynssamarbeid og styrkje utviklinga av einsarta tilsynspraksis mellom land.
Endringar i direktivet om innskotsgarantiordningar, med ei harmonisering av dekningsnivået til 100 000 euro innan utgangen av 2010.
Nye reglar for kredittvurderingar som skal redusere interessekonfliktar mellom kredittvurderingsbyrå og dei føretaka som vert vurderte, og betre kvaliteten på vurderingane.
Ny regulering av forvaltning av alternative fond, inkludert spesialfond («hedgefond»), «private equity», eigedomsfond, varefond, infrastrukturfond o.a.
I kapittel 3 i meldinga vert nokre av dei mest sentrale forslaga frå i hovudsak EU og Baselkomiteen omtala, saman med korte merknader om norsk oppfølging.
Komiteen viser til at det i kjølvannet av finanskrisen er bred enighet om at det må innføres nye og bedre reguleringer av finansmarkedene internasjonalt, og at det er igangsatt omfattende prosesser for å få dette på plass blant annet i G20, IMF, OECD og EU. Komiteen poengterer viktigheten av at Norge følger, og i så stor utstrekning som mulig, tar del i dette arbeidet.
Komiteen merker seg at det på europeisk nivå er vedtatt nye regler for innskuddsgarantiordninger. Komiteen understreker imidlertid at innskuddsgarantiordningen slik vi har den i Norge i dag er en god ordning, som både sikrer innskyterne og gir bankene stabilitet. Komiteen gir sin klare tilslutning til regjeringens arbeid med å sikre at den norske innskuddsgarantiordningen kan beholdes som i dag. Videre vil komiteen vise til at Finanskriseutvalget som regjeringen har nedsatt for blant annet å se på den norske finansmarkedsreguleringen, skal levere deres utredning 31. desember 2010.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at regjeringen har lagt fram lovforslag vedrørende shortsalg av verdipapirer som etter vedtak og ikrafttredelse medfører at Finanstilsynet kan legge ned midlertidige forbud mot shortsalg under markedsforhold som tilsier at slikt salg kan medvirke negativt på finansiell stabilitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil gjøre oppmerksom på at det internasjonalt er en debatt og et åpent spørsmål om shortsalg virker stabiliserende eller destabiliserende på markedene. Kunnskapen om shortsalg og dets virkninger er lav i Norge og uten en bred, kunnskapsbasert gjennomgang av temaet, er det enkelt å tillegge shorthandel skylden for utslag i markedene som har helt andre årsaker. Disse medlemmer noterer seg at det er ingen tall eller gjennomgang som sier noe om omfang og størrelsesorden på shortsalg i Norge i dag eller ved inngangen til finanskrisen. Disse medlemmer slutter seg til at oppgjørssikkerhet og risiko er betydelige utfordringer ved shortsalg, men ønsker en bredere gjennomgang av temaet for å være sikker på at tiltak som iverksettes er effektive og målrettet uten å skade markedets effektivitet. Disse medlemmer er av den oppfatning av at man kan ta seg tid til en grundig og forskningsbasert gjennomgang av erfaringene før man presenterer lovendringer. Et plutselig forbud mot shortsalg kan føre til en innlåsningseffekt over lengre tid for aktørene, og derigjennom skape unormale markedsmekanismer. At myndighetene gis slike hjemler kan også svekke tilliten til at markedet skal fortsette å fungere. Disse medlemmer mener en felles tilnærming er fornuftig og viser til diskusjonene som foregår i EU og USA om begrensninger i shortsalg. Disse medlemmer mener det ikke er klokt å innføre et særnorsk regelverk knyttet til dette. Disse medlemmer er av den oppfatning at vi bør avvente konklusjonene i EU og USA, og at Norge deretter bør følge konsensus. Dette vil skape like rammebetingelser for alle.
I det kapittel 4 i meldinga følgjer ei oversikt over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet for 2009. I avsnitt 4.1.8 følgjer eit summarisk oversyn over fastsette forskrifter i 2009. I avsnitt 4.2 følgjer ein omtale av sentrale løyve som vart gjevne same år, med kort omtale av kvar einskild sak.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Etter «lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbankloven)» § 1 fyrste ledd skal Noregs Bank vere utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gje ut setlar og mynt, fremje eit effektivt betalingssystem, og dessutan overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene. Banken har òg viktige oppgåver innanfor kapitalforvaltning. Etter sentralbanklova § 30 andre ledd skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal leggje dette fram for Kongen og gjere det kjent for Stortinget. Årsmeldinga til Noregs Bank for 2009 følgjer som utrykt vedlegg til denne meldinga.
Representantskapet har i samsvar med sentralbanklova § 5 fjerde ledd fjerde punktum kome med fråsegn om protokollane frå hovudstyret og tilsynet med banken. Fråsegna er teken inn som vedlegg til årsmeldinga og rekneskapen frå banken.
Etter sentralbanklova § 5 tredje ledd skal representantskapet føre «tilsyn med bankens drift og at reglene for bankens virksomhet blir fulgt». Representantskapet uttalar seg om drifta til banken i årsmeldinga til banken. Det kjem fram i fråsegna for 2009 at representantskapet ikkje har avdekt forhold som gjev grunnlag for særskilde merknader etter sentralbanklova § 30 andre ledd.
Representantskapet uttalar òg at det i brev til Finansdepartementet i desember 2009 tok initiativ til ei vurdering av om det er mogleg med ei utvida og direkte rapportering til Stortinget, og om det er mogleg å overføre kompetansen til å fastsetje godtgjersle for representantskapet, til Stortinget. Representantskapet uttalar at det kan tydeleggjere og styrkje representantskapet si stilling som tilsynsorgan for Stortinget. Finansdepartementet er samd i desse vurderingane. I samband med at departementet den 26. mars 2010 la fram meldinga om forvaltninga av Statens pensjonsfond i 2009, la ein fram forslag til endringar i sentralbanklova for å leggje til rette for dette, jf. Prop. 101 L (2009–2010) Endringar i sentralbanklova.
Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd at «Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks fastsatt av Stortinget». Etter § 12 i denne instruksen skal statsråden, snarast mogleg etter å ha motteke papira, sende årsrekneskapen for banken, årsmeldinga frå hovudstyret, utsegn frå representantskapet om protokollar frå hovudstyret og eventuelt om andre forhold som gjeld banken, og dessutan statsråden si utgreiing om nytting av styringsrett hos departementet og regjeringa i saker som gjeld Noregs Bank, til Riksrevisjonen. Departementet sender desse dokumenta til Riksrevisjonen når departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får òg kopi av korrespondansen mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere. Noregs Bank vart ikkje instruert med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd i 2009.
Det er i pkt. 5.1 i meldinga gjort greie for leiing og administrasjon, samt versemda til Noregs Bank i 2009.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Noregs Bank sitt arbeid for finansiell stabilitet har fire viktige element:
Overvake faren for alvorlege forstyrringar i det finansielle systemet.
Peike på tiltak som kan førebyggje ustabilitet.
Arbeide for å halde oppe tilliten til betalingsmidlane.
Vere førebudd på å handsame kriser.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere eit utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gje ut setlar og mynt og fremje eit effektivt betalingssystem. Vidare skal Noregs Bank overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.
Dei noverande retningslinene for pengepolitikken vart fastsette i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd og § 4 andre ledd, jamfør boks 5.1. Nærare grunngjeving og utdjuping av retningslinjene vart trekte opp i St.meld. nr. 29 (2000–2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken, som vart lagd fram den same dagen.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske krona. Den operative gjennomføringa av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samstundes òg medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000–2001) står det vidare at det er venta at konsumprisveksten som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall på pluss minus ei prosenteining rundt målet for prisstiginga. Rentesetjinga til Noregs Bank skal vere framoverretta i tid og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske prognosar og vurderingar. Når hovudstyret i Noregs Banks fastset renta, skal det ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt. Vidare skal hovudstyret sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ein meiner ikkje vil påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke til å gje økonomien eit nominelt ankerfeste. Forskrifta etablerer fleksibel inflasjonsstyring som rettesnor for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken vege omsynet til låg og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. I dei fleste situasjonar er det samsvar mellom omsynet til å stabilisere prisstiginga og omsynet til ei stabil utvikling i produksjon og sysselsetjing. Dersom det oppstår konflikt, må Noregs Bank utøve skjønn og vege desse to omsyna mot kvarandre.
I pkt. 5.3.2 i meldinga gir Noregs Bank sine vurderingar av utøvinga av pengepolitikken i 2009. Pkt. 5.3.4 gir ei oversikt over vurderingar frå andre instansar, mellom anna Norges Bank Watch og OECD. I pkt. 5.3.5 gir departementet sine vurderingar.
Komiteen vil understreke at forskriften om pengepolitikken, vedtatt 29. mars 2001, ligger fast. Komiteen mener at gjeldende retningslinjer for pengepolitikken til nå har vist seg robust gjennom finanskrisen, og at de utgjør et godt rammeverk for Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Sentralbankens operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent. Den langsiktige oppgaven for pengepolitikken er å gi økonomien et nominelt ankerfeste.
Komiteen er av den oppfatning at de gjeldende retningslinjene ikke var til hinder for at Norges Bank markert kunne sette ned styringsrenta da utsiktene for inflasjon og produksjon forverret seg høsten 2008. Rentereduksjonene medførte vesentlig stimulans av den økonomiske aktiviteten, og bidro til å gjøre situasjonen lettere for foretak og husholdninger med gjeld. Den ekspansive pengepolitikken har således i avgjørende grad bidratt til å dempe nedgangen i norsk økonomi. Komiteen er tilfreds med at Norges Bank på denne måten fulgte opp retningslinjene om at pengepolitikken skal legge vekt på stabilitet og sysselsetting.
Komiteen tar videre til etterretning at Norges Bank, som følge av bedre utsikter for norsk økonomi, har vært blant de første sentralbankene internasjonalt som har økt renten etter finanskrisen. Sentralbanken begynte å sette opp renta i oktober 2009, og har varslet at renten kommer til å bli gradvis satt opp fremover, som følge av sentralbankens inflasjonsprognoser der innenlandsk etterspørsel utgjør en vesentlig faktor. Samtidig er det varslet langvarige lave rentenivå i mange andre land. Komiteen er bekymret for konsekvensene av et særnorsk høyt rentenivå over tid, fordi det kan føre til en styrking av kronen som valuta, og en påfølgende forverret situasjon for konkurranseutsatt næringsliv.
Komiteen mener det er viktig for norske husholdninger og andre aktører i økonomien at Norges Bank kommuniserer klart og forståelig om de vurderingene som ligger bak rentebeslutninger, og i forhold til fremtidig renteutvikling, slik at det er mulig å tilpasse seg på en god måte. Komiteen er i den sammenheng fornøyd med praksisen Norges Bank har fulgt siden høsten 2005, med å offentliggjøre egen renteprognose. Tydelig kommunikasjon om intensjonene bak innrettelsen av pengepolitikken medvirker etter komiteens vurdering til åpen og god kommunikasjon med omverdenen.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen har varslet at når økonomien tar seg opp igjen, må finanspolitikken komme tilbake til 4-prosentbanen for bruken av oljeinntekter, for blant annet nettopp å dempe presset på konkurranseutsatt næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig for konkurransedyktigheten til norsk næringsliv å sørge for fornuftige og samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i infrastruktur. Disse medlemmer mener handlingsregelens utforming er til hinder for dette, sammen med Stortingets utgiftsbaserte budsjettsystem hvor man ikke skiller mellom utgifter til investeringer og utgifter til forbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at regjeringen har uttalt at oljepengebruken skal ned. Disse medlemmer legger til grunn at det vil få konsekvenser for 2011-budsjettet. Disse medlemmer mener at det er realistisk å komme ned på 4 prosent-målet i løpet av 2012/2013, dersom regjeringen følger disse medlemmers forslag om reduksjon i offentlig sektor og stimulering av privat næringsliv. Disse medlemmer mener dette vil bidra til at næringslivet får stabil rente, valutakurs og rammebetingelser så likt som mulig med våre konkurrenter. Disse medlemmer er bekymret for tall som viser at norske lønninger øker betydelig mer enn våre konkurrentland. Dette kombinert med høy kronekurs og noe høyere rente er på sikt en oppskrift på avindustrialisering og noe som disse medlemmer mener regjering og storting i større grad må ta på alvor.
Komiteens medlem fra Venstre viser til sine generelle merknader under kapittel 2.2 hvor også den framtidige utøvelsen av Norges Banks pengepolitikk og Norges Banks mandat drøftes.
Noregs Bank forvaltar valutareservane og har av Finansdepartementet fått i oppdrag å sørgje for den operative forvaltninga av Statens pensjonsfond utland. I tillegg forvaltar Noregs Bank Statens petroleumsforsikringsfond for Olje- og energidepartementet. Ved utløpet av 2009 forvalta Noregs Bank 2 985 mrd. kroner i dei internasjonale kapitalmarknadene. Dei to største porteføljane er Statens pensjonsfond utland og valutareservane til Noregs Bank.
Ved utgangen av 2009 utgjorde kapitalen i Statens pensjonsfond utland 2 640 mrd. kroner. Noregs Bank forvalta fondet etter retningsliner som er fastsette av Finansdepartementet, og i høve til ein eigen forvaltningsavtale mellom banken og departementet. Forvaltninga av Statens pensjonsfond utland for 2009 er omtala i Meld. St. 10 (2009–2010) Forvaltninga av Statens pensjonsfond i 2009.
Noregs Banks hovudstyre har fastsett retningsliner for forvaltninga av valutareservane. Investeringsporteføljen utgjer den største delen av valutareservane. Dei to andre delporteføljane er pengemarknadsporteføljen og petrobufferporteføljen. Pengemarknadsporteføljen er den mest likvide delen av valutareservane. Porteføljen var i 2009 i hovudsak plassert som sikra innskot i utanlandske bankar. Pengemarknadsporteføljen utgjorde 52,2 mrd. kroner ved utgangen av 2009. Petrobufferporteføljen samlar opp dei jamlege kjøpa til Statens pensjonsfond utland. Plasseringane av petrobufferporteføljen var avgrensa til renteinvesteringar i 2009.
Investeringsporteføljen skal i høve til retningslinene som hovudstyret til Noregs Bank har vedteke, ha ein aksjedel på 40 prosent og ein rentedel på 60 prosent. Retningslinene for investeringsporteføljen samsvarar elles i stor grad med retningslinene Finansdepartementet har fastsett for Statens pensjonsfond utland.
Marknadsverdien av investeringsporteføljen var 185 mrd. kroner ved utgangen av 2009. I 2009 var avkastninga på investeringsporteføljen 21,1 prosent målt i den valutakorga som svarar til samansetninga av referanseporteføljen. Målt i norske kroner var avkastninga 3,7 prosent. Forskjellen kjem av at den norske krona styrkte seg i forhold til valutakorga for referanseporteføljen. Forvaltninga gav ei meiravkastning på 5,6 prosenteiningar målt i forhold til kva ein ville fått ved å investere i referanseporteføljen.
Marknadsverdien av Statens petroleumsforsikringsfond var 19 mrd. kroner ved utgangen av 2009. Fondet skal i høve til retningslinene investerast i renteberande verdipapir. Fondet hadde i 2009 ei avkastning på 1,1 prosent målt i utanlandsk valuta, og ‑13,9 prosent når ein måler i norske kroner. Dette var 0,7 prosenteiningar høgare enn avkastninga på den referanseporteføljen som Olje- og energidepartementet har definert.
Det er bygd opp kontrollapparat for investeringsverksemda både innanfor områda for kapitalforvaltning og pengepolitikk, og i andre delar av sentralbanken. Valutareservane til Noregs Bank og plasseringane for Statens pensjonsfond utland inngår i årsrekneskapen til Noregs Bank og vert reviderte av Noregs Banks revisjon, jamfør avsnitt 5.5 nedanfor.
Sjå meldinga om Statens pensjonsfond (Meld. St. 10 (2009–2010)) for meir utfyllande omtale av forvaltningsverksemda til Noregs Bank i 2009.
Det er òg gjort nærare greie for kapitalforvaltninga i banken si årsmelding og i ei eiga årsmelding for kapitalforvaltninga. Forvaltninga av Statens pensjonsfond er òg omtala i statsrekneskapen.
Representantskapet seier at det som del av tilsynet med Noregs Banks kapitalforvaltning har følgt opp dei tiltaka banken har gjennomført når det gjelder risikostyring, mellom anna fastsetjing av prinsipp og mandat for leiar av kapitalforvaltninga, og dessutan organisering og etablering av rammeverk for risikostyring. Det vert òg peika på at representantskapet, i dialog med Finansdepartementet, har utarbeidd ein plan for uavhengig gjennomgang og attestasjon av ulike område innafor den operative risikostyringa i Noregs Bank Investment Management (NBIM).
Når det gjeld prioriteringar framover, uttalar representantskapet at tilsynet med kapitalforvaltninga framleis kjem til å ha høg prioritet. Representantskapet uttalar vidare at det som ledd i fastsetjing av tilsynsplanen for 2010 og 2011 vil vurdere vidareføring av den planen som vart lagd i 2009 for aktuelle attestasjonsoppdrag for ekstern revisor.
Komiteen viser for øvrig til de respektive partiers merknader i innstillingen fra finanskomiteen til Meld. St. 10 (2009–2010) om forvaltningen av Statens Pensjonsfond i 2009.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Sentralbankrevisjonen er den lovbestemte revisjonen for Noregs Bank etter sentralbanklova, organisert under representantskapet i Noregs Bank. Riksrevisjonen har ansvaret for den overordna revisjonen av Statens pensjonsfond utland og byggjer arbeidet sitt på mellom anna materialet frå Noregs Banks revisjon. Noregs Banks revisjon uttalar seg om retningslinene for porteføljane er følgde, og gjev si revisjonsmelding til representantskapet. I tillegg gjev revisjonen, i samsvar med forvaltningsavtalen, stadfestingar til Finansdepartementet om kvartals- og årsrapportane frå Noregs Bank om forvaltninga av fondet.
Finansdepartementet la 3. april 2009 fram Ot.prp. nr. 58 (2008–2009) med framlegg til endringar i sentralbanklova om ny rekneskaps- og revisjonsordning. Etter framlegget vert Noregs Bank mellom anna rekneskapspliktig etter rekneskapslova, og representantskapet skal velje ein eller fleire eksterne statsautoriserte eller registrerte revisorar til å revidere rekneskapane til banken. Dette inneber at ordninga som gjeld i dag med sentralbankrevisjon, vert avvikla.
Tabell 5.2 og 5.3 i meldinga viser Noregs Bank sitt balanserekneskap ved utgangen av 2009, samanlikna med tilsvarande tal for 2008.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Kredittilsynet endra namn til Finanstilsynet 21. desember 2009. Det nye namnet reflekterer betre at tilsynsoppgåvene omfattar heile finanssektoren. Samstundes med namneendringa flytta tilsynet inn i nye lokaler i Oslo sentrum.
Finanstilsynet er det sentrale offentlege organet som fører tilsyn med at finansinstitusjonane innrettar seg slik at lover og forskrifter vert følgde. Finanstilsynet skal, ifølgje finanstilsynslova § 8 andre ledd, kvart år gje Finansdepartementet ei melding om verksemda. I meldinga omtalar Finanstilsynet organisatoriske forhold, rekneskap og generelle spørsmål knytte til tilsynsarbeidet. Vidare vert det gjeve ein nærare omtale av arbeidet innanfor dei ulike tilsynsområda. Årsmeldinga til Finanstilsynet ligg ved denne meldinga som utrykt vedlegg.
Etter § 1 i finanstilsynslova har Finanstilsynet tilsyn med finansinstitusjonar, under dette forretnings- og sparebankar, kredittføretak, livs- og skadeforsikringsselskap, private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, finansieringsselskap, forsikringsformidlarar, børsar og andre regulerte marknadsplassar. Etter finanstilsynslova § 1 nr. 14, jf. verdipapirhandellova § 15-1, har Finanstilsynet ansvar for å føre tilsyn med verksemda til verdipapirføretak og oppgjerssentralar, og tilsyn med at reglane i verdipapirhandellova vert følgde. Det same gjeld kontrollen med eigedomsmeklarar etter eigedomsmeklarlova § 8-1, kontrollen med inkassoverksemd etter lov om inkassoverksemd § 30, kontrollen med forvaltning av verdipapirfond etter lov om verdipapirfond § 8-2, tilsynet med revisorar og revisjonsføretak etter finanstilsynslova § 1 nr. 9, tilsynet med sjøtrygdelag, jf. finanstilsynslova § 1 nr. 12 og tilsynet med føretak som driv låneformidling, jf. finanstilsynslova § 1 nr. 7. Finanstilsynet fører tilsyn med rekneskapsførarar etter finanstilsynslova § 1 nr. 18. Finanstilsynet fører òg tilsyn med verksemder til filialar av kreditt- og andre finansinstitusjonar frå andre statar i dei høve slikt tilsyn ikkje vert ført av styresmaktene i heimlandet. Det vert dessutan ført tilsyn med filialar av norske finansinstitusjonar i utlandet.
Finanstilsynet skal etter finanstilsynslova sjå til at dei institusjonane det har tilsyn med, verkar på eit formålstenleg og trygt vis i samsvar med lov og føresegner og med det formålet og dei vedtektene som ligg til grunn for kvar einskild institusjon. For å utføre tilsynsoppgåvene skal Finanstilsynet granske rekneskapar og andre oppgåver frå institusjonane, og elles gjere dei undersøkingane om deira stilling og verksemd som Finanstilsynet finn naudsynt, jf. finanstilsynslova § 3.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Folketrygdfondet er eit statleg særlovselskap som har i oppgåve å forvalte Statens pensjonsfond Noreg (SPN) og Statens obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet. Verksemda i dei to fonda er regulert gjennom overordna investeringsrammer og retningsliner som er fastsette av departementet, medan styret i Folketrygdfondet er ansvarleg for den operative forvaltninga.
Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er omtala i Meld. St. 10 (2009–2010) Forvaltninga av Statens pensjonsfond i 2009. Statens pensjonsfond består i tillegg til SPN av Statens pensjonsfond utland (SPU), som Noregs Bank forvaltar på vegner av Finansdepartementet. Folketrygdfondet si forvaltning av Statens obligasjonsfond er omtala i avsnitt 8.2 i denne meldinga.
Etter § 9 i forskrift om forvaltninga av SPN av 7. november 2007 nr. 1228 skal Folketrygdfondet utarbeide ein årsrapport og halvårsrapport om forvaltninga av SPN. Årsrapporten frå Folketrygdfondet for 2009 følgde som utrykt vedlegg til Meld. St. 10 (2009–2010).
I samsvar med § 13 i lov om Folketrygdfondet har departementet utpeika ein ekstern revisor for Folketrygdfondet til å revidere rekneskapen for Folketrygdfondet inkludert forvaltninga av SPN. Det er òg inngått ein avtale med revisor om eit attestasjonsoppdrag for å stadfeste at forvaltninga av SPN samsvarar med forskrift og retningsliner som er fastsette av departementet. Riksrevisjonen skal følgje opp og føre tilsyn med Finansdepartementet som forvaltar av Statens pensjonsfond og eigar av Folketrygdfondet, jf. riksrevisjonslova § 9.
Departementet har i ei eiga forskrift fastsett nærare reglar om føring av rekneskapen for Folketrygdfondet inkludert SPN, jf. forskrift 10. november 2008 nr. 1264 om årsregnskap m.m. for Folketrygdfondet inkludert SPN. Etter lov om Folketrygdfondet § 12 skal årsrekneskapen og årsmeldinga til Folketrygdfondet godkjennast av departementet og leggjast fram for Stortinget. Finansdepartementet godkjente årsrekneskapen og årsmeldinga 14. april 2010.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Finansfondet vart oppretta den 6. mars 2009, ved at Stortinget vedtok «lov om Statens finansfond» på grunnlag av Ot.prp. nr. 35 (2008–2009), som vart lagd fram 9. februar 2009. Finansfondet vart etablert med ein kapital på 50 mrd. kroner, jf. St. prp. nr 40 (2008–2009), Innst. S nr 158 (2008–2009) og vedtak nr. 230 26. februar 2009.
Formålet med Finansfondet er «å bidra midlertidig med kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette bankene bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet», jf. lova § 1. Finansfondet høyrer inn under Finansdepartementet. Fondet skal leggje særleg viktige saker fram for departementet før fondet tek avgjerd, og departementet kan instruere fondet.
I samsvar med EØS-avtalen er Noreg forplikta til å følgje mellom anna reglane om statstøtte. Det er berre høve til å gje statsstøtte som på førehand er godkjend av overvakingsorganet i EFTA, ESA. ESA gav 29. januar 2009 eigne retningsliner for kva slag statstøtte som kunne verte godkjend som støtte til normalt solide bankar. Retningslinene frå ESA svarar til tilsvarande retningsliner frå EU-kommisjonen frå desember 2008. Finansfondet vart utforma på bakgrunn av desse retningslinene, med sikte på at ESA ikkje ville ha merknader til ordninga. Departementet hadde uformell kontakt med ESA fram til formell notifikasjon av ordninga 28. april 2009. ESA fatta 8. mai 2009 vedtak om ikkje å ha merknader til ordninga.
Finansdepartementet fastsette forskrifta om Statens finansfond same dag som ESAs vedtak låg føre. Forskrifta tredde i kraft 15. mai 2009, og er ei utfylling av lova, med nærare detaljar om kor lenge bankane kan søkje om kapitaltilskot, kva slag kapital Finansfondet skal kunne skyte inn i bankar, vilkår for kapitalinnskota, restriksjonar for bankar som mottek kapitaltilskot o.l. Ifølgje forskrifta kan Finansfondet «foreta kapitalinnskudd i norsk bank ved å erverve fondsobligasjon og preferansekapitalinstrument utstedt av norsk bank og av morselskap i finanskonsern. Fondets erverv skjer etter søknad fra den enkelte bank og i henhold til avtale mellom fondet og banken». Det er ein føresetnad for erverv at «Finanstilsynet og banken bekrefter at banken oppfyller krav til kjernekapitaldekning med god margin, også hensyntatt sannsynlig utvikling i nær framtid».
Den internasjonale finanskrisa førte til at marknaden stilte høgare krav til kapitaldekning i bankane. Dermed måtte også norske bankar styrkje soliditeten sin. Bankane kunne auke kapitaldekninga anten ved å redusere utlåna sine, eller ved å auke kapitalen. Dersom mange bankar samstundes valde å redusere utlåna sine, ville det verte vanskeleg for føretak og hushald å få tilgang til lån. Ei slik innstramming av kreditten ville verke negativt på den økonomiske utviklinga, og forsterke ei negativ utvikling i norsk økonomi. Det var difor betre om bankane valde å styrkje kapitaldekninga si gjennom å hente inn ny kapital. Av di kapitalmarknadene fungerte dårleg rundt årsskiftet 2008/2009, var det vanskeleg for bankane å få tak i kapital. Statens finansfond vart difor oppretta for å sikre dei norske bankane tilgang på kapital, og dermed styrkje bankane og setje bankane betre i stand til å halde ved like ei normal utlånsverksemd, jf. mellom anna omtalen av dette i Ot.prp. nr. 35 (2008–2009) kapittel 5.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Statens obligasjonsfond vart oppretta i mars 2009 med ei ramme på 50 mrd. kroner. Formålet med fondet er å bidra til auka likviditet i og betre kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarknaden i Noreg. Statens obligasjonsfond er eit generelt verkemiddel overfor obligasjonsmarknaden, der fondet saman med andre investorar vil kjøpe obligasjonslån som er lagde ut av norske føretak i både fyrstehands- og andrehandsmarknaden.
Folketrygdfondet er ansvarleg for forvaltninga av Statens obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet, med eit mandat separat frå Statens pensjonsfond Noreg. Finansdepartementet fastsette den 18. mars 2009 ei forskrift om forvaltninga av Statens obligasjonsfond som slår fast at fondet skal ha ei klar finansiell målsetjing. Den finansielle målsetjinga er høgast mogleg avkastning over tid innanfor det regelverket som gjeld for forvaltninga. Samstundes skal det takast omsyn til fondsformålet om å bidra til auka likviditet i og betre kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarknaden i Noreg.
Folketrygdfondet er ansvarleg for å gjere dei enkelte investeringsvala innanfor dei retningslinene som er gjevne. Fondet skal føreta enkeltinvesteringar på forretningsmessig grunnlag, uavhengig av Finansdepartementet, og legg heller ikkje desse investeringsavgjerdene fram for Finansdepartementet på førehand.
Investeringane skal skje på marknadsmessige vilkår, og risikoen skal vere spreidd på ei rekkje utskrivarar i fleire sektorar. Kravet om marknadsmessig prising er viktig for at investeringane i Statens obligasjonsfond skal vere i samsvar med dei føresetnadene som vart lagde til grunn då lovforslaget vart fremja. Dette er òg avgjerande for å gå klar av EØS-reglane om ulovleg statsstøtte.
Det har vore eit kraftig fall i rentenivået sidan etableringa av Statens obligasjonsfond vinteren 2009, og kredittpåslaga på verdipapir i norske kroner er no monaleg reduserte samanlikna med toppnivået som vart nådd under finanskrisa. Dette gjev følgjeleg lågare kostnader for norske føretak som ynskjer å finansiere verksemda si gjennom den norske kredittobligasjonsmarknaden, samanlikna med det som var tilfelle for eit snautt år sidan.
Ved utgangen av 2009 var 8,2 mrd. kroner av den samla ramma på 50 mrd. kroner plasserte i obligasjonsmarknaden. Det var investert i totalt 53 ulike lån, og om lag halvparten av investeringane var lån til selskap innanfor bank- og finanssektoren. 70 prosent av dei investerte midlane er lån som er gjevne til selskap som har høg eller moderat kredittkvalitet («investment grade»), medan 30 prosent er lån som er gjevne til selskap med lågare kredittkvalitet («non-investment grade»). Ein vesentleg del av investeringane er gjord i fyrstehandsmarknaden, og delen i kvar emisjon har variert frå 5 til 60 prosent.
Marknadsverdien til eigedelane i Statens obligasjonsfond var ved utgangen av 2009 50,6 mrd. kroner, som er 0,6 mrd. kroner høgare enn ved etableringa. Utviklinga i marknadsverdien i 2009 var i stor grad prega av ei gradvis normalisering i kredittobligasjonsmarknaden og lågare rentepåslag.
Avkastninga av Statens obligasjonsfond var i fjor på 13,1 prosent målt i forhold til nivået på dei investerte midlane, rekna som ei tidsvekta avkastning. Rekna i forhold til startkapitalen på 50 mrd. kroner er avkastninga 1,2 prosent.
Etableringa av Statens obligasjonsfond var basert på at ein ville stimulere andre investorar til også å ta del i obligasjonsmarknaden. I vissa om at det gjennom fondet kom på banen ein vesentleg investor som vil betre marknadslikviditeten, gjekk ein ut ifrå at ein kunne skape ein positiv, sjølvforsterkande prosess gjennom at andre investorar og låntakarar då i aukande grad ville ta i bruk obligasjonsmarknaden igjen. Kommentarar frå marknadsaktørar tyder på at Statens obligasjonsfond har hatt ein positiv effekt på obligasjonsmarknaden nettopp gjennom slike indirekte verknader.
Komiteen tar redegjørelsen til orientering.
Det internasjonale valutafondet (International Monetary Fund, forkorta IMF eller Fondet) har 186 medlemsland og er ein sentral aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. IMF er ein sjølvstyrande institusjon under FN-paraplyen. IMF har eit hovudansvar for å fremje stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum for internasjonalt samarbeid om økonomiske og finansielle spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetar: Overvake økonomien i medlemslanda med tanke på å førebyggje økonomiske ubalansar og kriser, gje lån til land som har betalingsbalanseproblem eller er i krisesituasjonar, og gje teknisk assistanse til medlemslanda.
Som i 2008 vart verksemda til IMF i 2009 sterkt prega av den finansielle og realøkonomiske krisa i verdsøkonomien. IMF var sentral i arbeidet med å dempe verknadene av krisa, mellom anna ved å låne ut midlar til land som fekk, eller stod i fare for å få, akutte vanskar med betalingstilhøva med utlandet. IMF måtte difor òg arbeide med å sikre sin eigen likviditet og inngjekk ekstraordinære, bilaterale låneavtaler med ein rekke medlemsland. I juni 2009 gav Noreg IMF ein trekkrett i Noregs Bank på opp til 3 milliardar SDR for dei generelle ordningane til IMF, og Regjeringa har nyleg foreslått overfor Stortinget at Noreg òg skal stille til disposisjon eit lån på 300 millionar SDR for dei spesielle ordningane for låginntektsland, jf. Prop. 83 S (2009–2010).
IMF la fram forslag om ein meir ekspansiv økonomisk politikk og korleis medlemslanda burde rette inn politikken for å dempe den økonomiske nedgangen. Då det vart klarare at krisa ikkje lenger var så akutt, tok IMF opp spørsmåla om når og korleis dei ekstraordinære tiltaka fleire land hadde sett i verk, kunne avviklast. På bakgrunn av erfaringane frå krisa tok IMF i tillegg opp arbeidet med å vurdere om organisasjonen var godt tilpassa utfordringane til medlemslanda og den globale økonomien. IMF vil i tida framover vurdere om mandatet bør justerast, om utlånsordningane og ressursane er eigna og tilstrekkelege, om IMFs rolle som rådgjevar for og overvakar av systemviktige land bør utviklast vidare, og kva som bør gjerast for å betre organisasjonen sitt styresett.
Avsnitt 9.2 i meldinga gjev ei generell oversikt over oppgåvene og ordningane til IMF og avsnitt 9.3 ei oversikt over styresettet til organisasjonen. Avsnitt 9.4 omtalar sentrale spørsmål som har vore handsama i styret til IMF sidan førre kredittmelding, medan avsnitt 9.5 gjev eit oversyn over særskilde forhold som gjeld Noreg.
Komiteen viser til at IMFs virksomhet i 2009, som i 2008, ble sterkt preget av den finansielle og økonomiske krisen i verdensøkonomien. Komiteen merker seg at utlånene fra IMF, som følge av den globale økonomiske krisen i kjølvannet av finanskrisen, har økt kraftig siden sommeren 2008. Komiteen tar til etterretning at IMF på bakgrunn av erfaringen fra finanskrisen, har tatt opp arbeidet med å vurdere om organisasjonens mandat er tilpasset medlemslandenes og den globale økonomiens utfordringer, om utlånsordningene og ressursene er egnet og tilstrekkelige, om IMFs rolle som rådgiver og overvåker bør utvikles videre, samt hva som bør gjøres for å videre bedre organisasjonens styresett.
Komiteen ser positivt på at IMF i 2009 har gjennomgått sin politikk for åpenhet og innsyn i organisasjonens virke, og at det er gjort visse endringer i riktig retning for mer offentlighet. En mer åpen holdning både fra IMF og medlemslandene er viktig hvis man vil styrke den demokratiske forankringen av organisasjonen, sikre bedre gjennomføring av den økonomiske politikken, samt øke forståelsen for IMFs rolle og politikk overfor medlemslandene. Komiteen støtter derfor regjeringens arbeid for enda mer åpenhet om IMF og styrets arbeid. Komiteen ber samtidig regjeringen jobbe for at de norske forslagene for økt åpenhet i IMF implementeres i den nordisk-baltiske valgkretsen.
Komiteen understreker videre viktigheten av at samarbeid også på finansmarkedsområdet forankres i globale organer med bred representasjon. Komiteen viser her til at det tidligere er vedtatt en reform for kvoter og stemmerett i IMF, som et første steg for å sikre utviklingsland og fremvoksende økonomier bedre representasjon i IMF. Norge har allerede gitt sitt samtykke til reformen gjennom vedtak i Stortinget. Ratifiseringsprosessen er imidlertid ikke ferdig i tilstrekkelig mange land til at reformene har trådt i kraft, og reformen er etter flertallets syn heller ikke tilstrekkelig. Komiteen vil gi sin tilslutning til at Norge fortsetter å være pådriver for økt demokratisering av IMF, gjennom blant annet å arbeide for ytterligere styrking av basisstemmene.
Komiteen viser til at Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen i IMF lenge har vært kritisk til at IMFs lån til lavinntektsland har fått en langvarig karakter. På denne måten har IMF fått en utviklingsrolle som organisasjonen verken var tiltenkt eller har bygd opp spesiell kompetanse på. Komiteen viser til at regjeringen ikke ønsker å bidra med midler til Extended Credit Facility (ECF), men heller bidra til Standby Credit Facility (SCF) og Rapid Credit Facility (RCF). Komiteen støtter at Norge har jobbet for å avvikle den langsiktige utviklingsfinansieringen i IMF-regi. Komiteen ber også om at utlånsordningene SCF og RCF følges tett med sikte på at disse ordningene fungerer som reelle alternativ til ECF og dens forløper PRGF (Poverty Reduction and Growth Facility).
Komiteen viser til slutt til den pågående prosessen med reform av IMFs mandat og Norges posisjoner i de innledende rundene. Det er i denne sammenhengen viktig at Norge inntar en offensiv rolle og i en innledende fase ikke avviser at endringer i IMFs vedtekter kan være nødvendig.
Komiteen viser til diskusjonen om SDR som global reservefordring. Norge må etter flertallets syn stille seg åpen for en løsning der SDR kan fungere som global reservefordring.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er samtidig positiv til endringene i kondisjonalitetskravene for lavinntektsland, vedtatt i 2009. Viktigst er det etter flertallets syn at kravene til strukturelle endringer i økonomien i større grad skal avgrenses til forhold som er avgjørende for å oppfylle målet for stabiliseringsprogrammet, og til områder som er innenfor IMFs kjerneområde.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler regjeringens oppfatning om at dette vil gi sterkere nasjonalt eierskap, bedre tilpasning av stabiliseringsprogrammet til forholdene i det enkelte land, samt bidra til at lavinntektsland med IMF-program får utvidet politisk handlerom til å føre generell motkonjunkturpolitikk. Dette flertallet ber regjeringen følge utviklingen for å bidra til at intensjonene om redusert kondisjonalitet, herunder krav om privatisering og konkurranseutsetting, og økt politisk handlingsrom etterleves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler ikke flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering og privatisering, når vi vet at dette vil være avgjørende for en rekke utviklingsland for å komme ut av den situasjonen de befinner seg i. Disse medlemmer viser til at kapitalisme og det frie marked utvilsomt er det redskap som har løftet flest mennesker ut av fattigdommen. Kina, Indonesia, Malaysia, Japan, Sør-Korea, Vietnam, Brasil, Argentina og Tyrkia er gode eksempler på dette.
Disse medlemmer mener at man kan stille spørsmål ved deler av IMFs virksomhet, spesielt knyttet opp til om de økonomiske ordningene sett under ett, faktisk hjelper land ut av fattigdom. I tillegg bør man ha et kritisk blikk på organisasjonen og kostnadene knyttet til byråkrati og administrasjon av IMF og de økonomiske ordningene. Disse medlemmer mener IMF fortsatt må fokusere på effektivisering og kostnadsbesparelser knyttet til organisasjonen.
Komiteen viser til meldingen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Meld. St. 12 (2009–2010) – Finansmarknadsmeldinga 2009 – vedlegges protokollen.
Finansdepartementet fremma 23. april 2009 Meld. St. 12 (2009-2010) Finansmeldinga 2009. Departementet ynskjer med dette å gjere oppmerksom på at det er ein feil i omtala av kapitalforvaltninga i Noregs Bank i 2009. På side 64 i meldinga står det:
«Investeringsporteføljen skal i høve til retningslinjene som hovudstyret til Noregs Bank har vedteke, ha ein aksjedel på 60 prosent og ein rentedel på 40 prosent.»
Rett omtale skal vere:
«Investeringsporteføljen skal i høve til retningslinjene som hovudstyret til Noregs Bank har vedteke, ha ein aksjedel på 40 prosent og ein rentedel på 60 prosent.»
Oslo, i finanskomiteen, den 15. juni 2010
|
Torgeir Micaelsen |
|
leder og ordfører |