2. Finansiell stabilitet
Det finansielle systemet består av aktørar, marknadsplassar, og infrastruktur for gjennomføring av transaksjonar. Systemet utfører betalingar og legg til rette for at kundane kan allokere ressursar over tid og handtere og omfordele finansiell risiko.
I periodar då det finansielle systemet ikkje fungerer godt, kan økonomien som heilskap lide stor skade. Å leggje til rette for finansiell stabilitet er difor ei viktig oppgåve for styresmaktene. For å tryggje finansiell stabilitet er det ein føresetnad at finansinstitusjonane har tilstrekkelege kapitalbufferar til å handtere tap, og at betalingssystema er forsvarleg sikra. Finansiell stabilitet inneber òg at det finansielle systemet er robust nok til å handtere forstyrringar i økonomien.
Arbeidet med å tryggje finansiell stabilitet er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet. Finansdepartementet har eit overordna ansvar for at det finansielle systemet fungerer godt. Noregs Bank og Finanstilsynet skal medverke til at det finansielle systemet er robust og effektivt, og overvaker difor finansinstitusjonane, verdipapirmarknadene og betalingssystema for å avdekkje element som kan true stabiliteten. Finanstilsynet fører òg tilsyn med finansinstitusjonane og marknadsplassane.
Det er etablert såkalla trepartsmøte mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet for å utveksle informasjon om situasjonen i finansmarknadene. I utgangspunktet vert desse møta haldne kvart halvår, men oftare ved behov. I 2009 hadde ein sju slike møte, medan det så langt i 2010 har vore eitt møte.
Det vises til kapittel 2 i meldinga som omhandlar hovudtrekk ved utviklinga i norsk og internasjonal økonomi, og risikoutviklinga for norske finansinstitusjonar og for finanssystemet som heilskap. Seinare i kapitlet kjem det eit kort oversyn over strukturen i den norske finansmarknaden, og over resultat og soliditet i finansinstitusjonane. Til slutt kjem det ei vurdering av utsiktene for finansiell stabilitet framover. Bakgrunnsinformasjon og talmateriale til kapitlet er i stor mon bygd på rapportering frå Noregs Bank og Finanstilsynet.
Komiteen viser til at finanskrisen førte til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden andre verdenskrig. Problemene i finansmarkedene påvirket aktiviteten i realøkonomien, som igjen forverret forholdene i finansmarkedene. I 2009 falt BNP i OECD-området med gjennomsnittlig 3,5 prosent. Det internasjonale valutafondet (IMF) forventer ifølge meldingen at BNP kommer til å øke med 2 prosent i industrilandene og 6 prosent i fremvoksende økonomier i 2010. Komiteen vil likevel understreke at det er knyttet stor usikkerhet til den videre utviklingen i internasjonal økonomi. Oppgangen forklares i første rekke med myndighetenes ekspansive økonomiske politikk, samt at mange foretak bygger opp varelagrene sine. Komiteen viser til at finanskrisen ble møtt med den raskeste og mest samordnende globale krisepakke gjennom tidene. De omfattende tiltakspakkene rettet mot finansmarkedet internasjonalt bidro i stor grad til å motvirke negative vekselvirkninger mellom markedene og realøkonomien. Komiteen vil vise til at de omfattende hjelpetiltakene rettet mot bank- og finanssektoren og en svært ekspansiv finanspolitikk har påført mange land høye gjeldsbyrder.
Komiteen konstaterer at Norge så langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre land. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledighet har vært liten i internasjonal sammenheng. Eksportrettet næringsliv er imidlertid sterkt påvirket av nedgangen internasjonalt, gjennom lavere etterspørsel etter produkter og tjenester de selger. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledighet har vært liten i internasjonal sammenheng, mens det eksportretta næringslivet har fått merke – og merker – nedgangen internasjonalt mest, gjennom lavere etterspørsel etter produkter og tjenester de selger. Norske styresmakter la ved krisens inntreffen, raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk, som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen. I tillegg har petroleumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget for oljerelatert industri, samt i deler av både industrien og tjenestesektoren. Som snitt for 2009 falt BNP for Fastlands-Norge med 1,5 prosent – betydelig mindre enn hos våre handelspartnere. Fremover venter en at veksten vil fortsette, men usikkerheten er fortsatt stor.
Komiteen viser til at det fortsatt er stor risiko knyttet til utfasingen av de massive finans- og pengepolitiske stimuliene internasjonalt. Ved å fase dem ut for raskt kan man kvele oppgangen og bidra til lavere økonomisk vekst. Blir de derimot faset ut for sent, kan det etter hvert bli vanskelig å håndtere underskudd og høy statsgjeld. Komiteen vil her peke på at det internasjonalt nå først og fremst er økningen i statsgjeld som bekymrer. Omfattende statlige finanspolitiske tiltak, økte statlige overføringer til blant annet arbeidsledighetstrygd, samt lavere skatteinngang gjennom finanskrisen, har ført til store underskudd på budsjettbalansen og oppbygging av statsgjeld i flere land. Mislighold av denne gjelden kan utløse en ny tillitskrise i finansmarkedene, som igjen kan utgjøre en reell trussel mot finansiell og økonomisk stabilitet. Komiteen viser her til situasjonen i Hellas, og de såkalte PIIGS-landene, hvor EU nå har gått inn med massive tiltak for å sikre stabilitet i de europeiske finansmarkedene.
Komiteen vil videre vise til at det den siste tiden har blitt lansert betydelige finanspolitiske innstrammingsforslag i flere europeiske land hvor den offentlige gjeldsbyrden er økt mye de siste årene som følge av ovennevnte ekspansive finanspolitiske tiltak. Konsekvensene av dette for norsk økonomi er usikre, men etter flertallets syn står spesielt eksportsektoren overfor en særskilt krevende tid framover som følge av redusert internasjonal etterspørsel, høyere norsk lønnsvekst enn hos handelspartnerne samt en styrket krone.
Komiteen vil påpeke at robuste og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen konstaterer at den norske reguleringen av finansmarkedene synes solid, og har vist seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Komiteen poengterer imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at det således er av avgjørende viktighet for våre interesser med solide finansielle systemer også på globalt nivå.
Komiteen er videre av den klare oppfatning at hensynet til soliditet i finansnæringen tilsier at samme type risiko reguleres likt. Dette er et grunnleggende prinsipp i norsk regulering, og hindrer at risiko hoper seg opp der den er minst regulert. Komiteen mener at finanskrisen har vist hvor viktig det er å ha en god innskuddsgarantiordning. Den norske innskuddsgarantiordningen har etter komiteens syn gjort mye for å sikre innskyternes rettigheter, og stabilisere innskuddsdekningen i bankene. Slik har ordningen trolig medvirket til at kundeinnskudd har vært en stabil finansieringskilde for norske banker gjennom finanskrisen. Komiteen støtter følgelig regjeringens arbeid med å holde fast ved den norske innskuddsgarantiordningen, jf. uttalelsene i Soria Moria II og i nasjonalbudsjettet 2010. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten av at bankene sikrer seg høye innskuddsandeler i deres finansiering av hensynet til finansiell stabilitet. Komiteen vil vise til at ett nødvendig vilkår for at dette skal skje er at innskytere må se seg tjent med banksparing framfor å låne penger.
Komiteen er samtidig bekymret over at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene. Selv om boligkjøp er en langsiktig investering, har rentenivået på kjøpstidspunktet trolig stor innvirkning på adferd og avgjørelser. Vedvarende lavt rentenivå kan således bidra til vekst i boligprisene, og øke risikoen for at husholdene tar på seg uforsvarlig mye gjeld. Kombinasjonen av høy gjeldsbelastning, flytende rente og høy boligformue kan få store konsekvenser for enkelte hushold om boligprisene faller og renta øker. Det er følgelig viktig at låntakerne ikke påtar seg større lånebyrder enn de kan bære. Komiteen er derfor positiv til Finanstilsynets nye retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis til boliglån av 3. mars 2010. Komiteen vil påpeke at både Finanstilsynet og Norges Bank ved en rekke anledninger har advart mot for høy gjeldsbelastning i husholdningene. Komiteen vil understreke hvor viktig det er for balanse i markedene at det må koste å låne og at det må lønne seg å spare, noe direktøren for Finanstilsynet har påpekt en rekke ganger det siste året.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er nødvendig å legge om politikken i Norge for å skape trygghet for jobbene og velferden i årene som kommer. Flere europeiske land sliter med en alvorlig gjeldskrise, den økonomiske veksten er lav og arbeidsledigheten høy i Europa og USA. Japan opplever lav vekst, og det er ulike signaler om utviklingen i Kina. Den svake økonomiske utviklingen internasjonalt vil også få konsekvenser for Norge.
Disse medlemmer viser til at Norge er godt stilt. Med et betydelig pensjonsfond har Norge sluppet å låne for å finansiere krisetiltak under finanskrisen. Tiltakene rettet mot bank og finansmarkedet virket raskt i Norge. Med en stor offentlig sektor er det mange som i liten grad blir berørt av den økonomiske nedgangen – i hvert fall i første omgang. Samtidig er mange bedrifter avhengig av eksport. Med fallende markeder, et særnorsk høyt kostnadsnivå og rød-grønne skatteøkninger kan mange arbeidsplasser være utsatt.
Disse medlemmer viser til at sentralbanksjef Svein Gjedrem i høring med Stortingets finanskomité 18. mai 2010 tegnet et dystert bilde for deler av de konkurranseutsatte bedriftene:
«Den økonomiske geografien i Norge vil endre seg de neste 10–15 årene. Vårt kostnadsnivå og lav vekst i Europa vil sette arbeidsplasser og næringslivet i industrisamfunn under press. Tap av arbeidsplasser vil ramme hardest der industrien veier tyngst. Hele industrigrener kan gå tapt.»
Disse medlemmer mener at denne advarselen må tas alvorlig. Både sentralbanksjefen og OECD har påpekt at Norge må stramme inn på statsbudsjettet for å unngå en for sterk kostnadsvekst og press på kronekursen.
Disse medlemmer er glad for at regjeringen erkjenner utfordringen, men er skuffet over at regjeringen Stoltenberg II ikke er i stand til å nå egne mål.
Disse medlemmer vil også peke på at utfordringene for bedriftene forsterkes av at næringslivets konkurranseevne har blitt klart svekket under rød-grønt styre, og innovasjonsevnen er ifølge den europeiske innovasjonsrapporten tydelig svekket. Fremfor å stramme inn på budsjettene, og prioritere vekstskapende politikk ser det ut til at regjeringen velger å skyve problemene foran seg. Det kan gjøre omstillings- og innstrammingsbehovet enda større.
Disse medlemmer mener at politikken må legges om slik at utgiftsveksten over statsbudsjettet går ned og omstillingsevnen både i offentlig sektor og næringslivet går opp.
Disse medlemmer viser til at finanskrisen har avdekket at noen bedrifter og banker er så viktige at de tilsynelatende «ikke kan gå konkurs». Når banker blir så viktige at de ikke kan gå konkurs og markedet regner med at staten vil redde dem, får de billigere finansiering til tross for lavere egenkapital og mindre sikkerhet. Sentralbanksjefen sa under høringen at dette så man også klare spor av i bankenes regnskap. Disse medlemmer har merket seg denne problemstillingen.
Komiteens medlem fra Venstre viser til at vi nå befinner oss i en ny fase av den internasjonale økonomiske krisen som ble utløst av finanskrisen i 2008–2009. Etter en serie av store finansielle redningsaksjoner, sterke budsjettstimulanser og en vedvarende ekspansiv pengepolitikk med et rekordlavt rentenivå i mange land, står internasjonal økonomi nå overfor to store utfordringer. For det første, hvordan den vestlige verden, og spesielt Europa, skal klare å få kontroll over de urovekkende store budsjettunderskuddene og den galopperende offentlige gjeldsveksten – uten å ødelegge kimene til en ny økonomisk oppgang. For det andre, hvordan vi parallelt skal klare å utvikle en mer robust finanssektor og etablere en mer stabiliserende penge- og kredittpolitikk.
I internasjonalt perspektiv står Norge fortsatt i en særstilling, med svært robuste statsfinanser. Norsk nærings- og arbeidsliv er til nå også rammet mildere av den internasjonale nedgangsperioden sammenlignet med mange andre land. Den spesielle norske økonomiske handlingsfriheten må imidlertid ikke bli en sovepute, og en unnskyldning mot å ta viktige grep for fremtiden. Dette medlem mener det nå er viktig for Norge å bruke landets handlingsfrihet til å konkretisere en mer stabiliserende penge- og finanspolitikk for fremtiden.
Dette medlem vil peke på tre penge- og finanspolitiske grep som vil gjøre norsk økonomi bedre rustet til å motstå fremtidige økonomiske kriser:
1. En pengepolitisk reform som mer effektivt motvirker sterk kredittvekst og utvikling av destabiliserende finansielle bobler.
2. Strengere krav til egenkapitaldekning og likviditetsreserver i banker og andre finansforetak.
3. Styrking av mangfoldet og virksom konkurranse i finansnæringen.
Dette medlem mener at vi ikke helt har tatt konsekvensene av en viktig lærdom fra den norske bankkrisen på 1980-tallet, og som på nytt ble aktualisert av den siste finanskrisen. For å motvirke overdrevet sterk kredittvekst er det ikke tilstrekkelig for Norges Bank å operere med et snevert inflasjonsmål knyttet til konsumprisindeksen. Erfaringen bør ha vist at denne snevre tilnærmingen lett skaper et slør for de problemene som skapes gjennom sterk penge- og kredittvekst, problemer som først gir seg til kjenne gjennom oppblåste priser på boliger, eiendommer og verdipapirer – priser som ikke synes i konsumprisindeksen.
Dette medlem mener derfor at det nødvendig med en utredning med det siktemål å utvide Norges Banks mandat, slik at dette sterkere enn i dag også innebærer et uttalt mål om å virke stabiliserende inn på den samlede kredittveksten og på prisutviklingen på viktige finansielle aktiva som eiendommer og verdipapirer. Etter dette medlems mening vil en slik utvidelse av Norges Banks mandat også gi et bidrag til å styrke sentralbankens reelle muligheter til å fremme finansiell stabilitet. I denne sammenheng bør det også vurderes å gi Norges Bank nye motsykliske virkemidler som mandat til å endre minimumsnivået på egenkapitaldekning blant banker og finansforetak innenfor et fastlagt handlingsrom. Dette vil også være i tråd med retningslinjer som er foreslått i Basel Committee on Banking Supervision og i Financial Stability Board.
Dette medlem viser til at det overordnede målet for det internasjonale samarbeidet om nye finansregulatoriske reformer er å utvikle et bank- og finanssystem som vil virke mer stabiliserende inn på den økonomiske utviklingen, og bidra til å minske både risikoen og de negative virkningene av fremtidige finanskriser. Dette medlem mener at Norge bør gi et ekstra bidrag i dette arbeidet gjennom å være blant de første landene som gjennomfører nye og strengere internasjonale krav til banker og andre finansforetak; krav som styrker robustheten og motstandskraften mot kriser, basert på økte risikoavveide krav til egenkapitaldekning, samt strengere krav til likviditetsreserver. På denne måten vil også det enkelte finansforetak settes i stand til å tåle kortsiktige likviditetskriser uten offentlig støtte.
Basert på et videreført aktivt tilsyn med banker og finansforetak mener dette medlem det også bør utredes å gi Finanstilsynet en instruksjonsmyndighet som innebærer at tilsynet innenfor nærmere bestemte rammer kan kreve at det enkelte finansforetak avsetter større tapsreserver basert på økt risikoeksponering og/eller unormalt sterk kredittvekst – og tilsvarende lempninger i motsatt retning.
Etter dette medlems syn er en av de viktigste lærdommene fra de senere tiårs bank- og finanskriser at de lokale og selveiende sparebankene har utgjort den klart mest stabiliserende delen av norsk finansnæring. Dette medlem mener det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer sikres i et fremtidsrettet perspektiv. Derfor vil dette medlem slå ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selveiende finansinstitusjoner, kreve at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak bør tilstrebe størst mulig grad av likebehandling mellom små og store aktører, samt medvirke til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet kan intensiveres og styrkes.