Jeg viser til brev av 12.5.2010 hvor det stilles flere
spørsmål knyttet til ordningen med pensjon av statskassen. Brevet
er en oppfølging av et brev jeg sendte til Stortingets kommunal-
og forvaltningskomité 11.5.2010.
Blir alle tilsatte ved
norske utenriksstasjoner og andre statsansatte som kan få pensjon
med hjemmel i reglene for gruppe 1) og 2) tildelt pensjon? Hva er
i tilfelle grunnen til at noen får tildelt pensjon og andre ikke?
De som får midlertidig tilstått pensjon av statskassen
ved norske utenriksstasjoner av departementet, og hvor vedtaket
blir lagt fram for Stortinget i den årlige proposisjonen for godkjenning,
er lokalt ansatte lønnet av norske myndigheter. De øvrige ansatte
ved utenriksstasjonene har medlemskap i Statens pensjonskasse.
Søknader om pensjon av statskassen går via stasjonssjefen
ved utenriksstasjonen, og slike søknader blir normalt godkjent av
Arbeidsdepartementet. Unntak kan tenkes der den lokalt ansatte har
fått et sluttvederlag som en alternativ kompensasjon. Videre vil
ansatte som ikke er lønnet av norske myndigheter, men som er privat ansatte,
ikke omfattes av ordningen med pensjon av statskassen. En sentral
begrunnelse for at pensjon av statskassen tilstås, er tilfeller
hvor lokalt ansatte enten ikke har en annen pensjonsordning eller
at denne er svært dårlig. Dersom disse ikke fikk pensjon fra norske
myndigheter, ville de lett ha kommet i en vanskelig situasjon etter
at arbeidsforholdet opphørte.
De som er i gruppe 2 har tidligere arbeidet
i et statlig organ, men har av ulike årsaker ikke fått tjenestetiden
regnet som pensjonsgivende i Statens pensjonskasse. Det er flere
forhold som Stortinget gjennom mangeårig praksis har ment skal være
oppfylt før pensjon av statskassen kan være aktuelt. På bakgrunn
av sakene som Stortinget har behandlet, vil jeg nedenfor kort redegjøre
for hovedtrekkene.
Et hovedhensyn for å gi pensjon av statskassen er
vurderingen av at det ville vært uheldig hvis de tidligere arbeidstakerne
ikke fikk noen pensjonsytelse for den aktuelle periode. Videre må stillingen
kunne defineres som hovedstilling for at pensjon av statskassen
skal kunne innvilges. Pensjon innvilges ikke dersom søkerens arbeid for
staten har hatt karakter av bierverv. Det er grensene for rett til
medlemskap i Statens pensjonskasse som har satt grensen for hva
som regnes som hovedstilling. Kriteriene for medlemskap har tidligere
vært strengere enn de er i dag. Før 1.7.1957 måtte man ha hatt full
stilling, og etter 1.7.1957 minst halv stilling. Etter 1.5.1976
er minstekravet 17 t/uke, fra 1.1.1977 er minstekravet 15 t/uke
og fra 1.7.1993 14 t/uke.
Årsaken til at stillingene det søkes om pensjon av
statskassen for, ikke var innlemmet i Pensjonskassen, var datidens
krav til medlemskap. Før 1957 måtte alle stillinger som skulle omfattes
av Pensjonskassen, bli særskilt innlemmet ved midlertidige vedtak
av departementet. Disse vedtakene ble hvert år lagt fram for Stortinget
for godkjenning. Stillinger som hadde et midlertidig preg ble ofte
ikke innlemmet ved slike vedtak. I 1957 ble loven endret slik at
«stillinger opprettet av eller etter fullmakt fra Stortinget og
innført på et av statens regulativer» ble ansett som innlemmet.
Det ble slik sett innført en automatikk i forhold til hvilke stillinger
som hadde medlemskap i Pensjonskassen. Fra 1977 ble lovens regel
at «Arbeidstakere som er tilsatt i statens tjeneste i heldagsstilling
er medlemmer av Pensjonskassen med mindre Stortinget har bestemt
noe annet.» Lovteksten ble justert i 1982, og dagens regel er at
«Arbeidstakere i statens tjeneste med minst 14 arbeidstimer pr.
uke er medlemmer av Pensjonskassen.»
Pensjon av statskassen til de som er i gruppe
2 gis normalt som en tilleggsytelse til den pensjon vedkommende
får utbetalt for tjeneste i innlemmet stilling i Statens pensjonskasse,
eventuelt som tilleggsytelse til pensjon fra fylkeskommunal eller
kommunal pensjonsordning som har overføringsavtale med Statens pensjonskasse.
Ved avgjørelsen av søknader om pensjon av statskassen,
legges det vekt på om tjenesten har vært sammenhengende. Minstekravet
er to års sammenhengende tjeneste. Har perioden vært kortere, kan
den likevel medregnes dersom tjenesten har foregått i direkte tilknytning
til annen tjeneste i staten. Pensjon av statskassen gis ikke for
tidsrom vedkommende hadde mulighet til å tjene opp pensjon i Statens
pensjonskasse på ordinær måte. Søknader som gjelder tidligere tjeneste
i staten hvor arbeidstakeren har vært medlem i Pensjonskassen, men
hvor vedkommende i samsvar med eldre bestemmelser har fått tilbakebetalt
hele eller deler av pensjonsinnskuddet, har ikke blitt innvilget.
Dersom søkeren har fratrådt tjenesten med rett
til oppsatt pensjon, tilstås ikke pensjon av statskassen dersom
vedkommende ville ha tjent opp rett til full pensjon ved å fortsette
som medlem frem til aldersgrensen. Ville søkeren ikke ha oppnådd full
pensjonsgivende tjenestetid, kan vedkommende gis tilleggspensjon
begrenset til forskjellen mellom full tjenestetid og den tjenestetid
det ville ha vært mulig å oppnå.
Eksisterer det et skrevet
regelverk for tildeling av slik pensjon, eventuelt flere slike regelverk
for de ulike utenriksstasjoner? (I tilfelle det eksisterer slike
regelverk ber jeg om å få kopi av det /dersom det ikke eksisterer
noe regelverk ønsker jeg en begrunnelse og forklaring på det.)
Reglene/retningslinjene for pensjon av statskassen
er trukket opp gjennom Stortingets behandling av de årlige proposisjonene.
Statens personalhåndbok har i punkt 5.8 gitt en redegjørelse for
den praksis som er utviklet (http://www.sph.dep.no/Statens-Personalhandbok-2010/5Pensjon/58Pensjon-av-statskassen/#). Redegjørelsen
følger vedlagt.
Ville det ikke vært mer
hensiktsmessig dersom slik pensjon ble avtalt ved tiltredelse og
formulert ned i den skriftlige arbeidsavtalen?
Dagens ordning med pensjon av statskassen til lokalt
ansatte er fleksibel i betydningen av at nivået på pensjonen kan
tilpasses behovet som foreligger på pensjoneringstidspunktet. Ordningen
er ikke rettighetsbasert, men ytes ut fra rimelighet/billighet.
En egen pensjonsavtale som del av de ansattes ordinære
lønns- og arbeidsvilkår kan være et alternativ til å gi pensjon
av statskassen. En eventuell slik ordning krever nærmere utredning
og vurdering, men vil bare gjelde framtidig opptjening.
Når er det «hensiktsmessig
og rettferdig» å tildele pensjoner som er hjemlet i gruppe 3)? Kan departementet
legge frem en oversikt over hvilke grupper og hvilken bakgrunn de
har som har fått tildelt pensjon etter reglene for gruppe 3)?
Pensjon av statskassen til gruppe 3 gjelder
særskilte tilfeller hvor det er rimelig å tilstå slik pensjon fordi
det er ansett som hensiktsmessig og rettferdig.
Denne delen av ordningen er ment som en sikkerhetsventil,
og hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret. Ved fremleggelsen
av slike saker for Stortinget, redegjøres det for hvorfor pensjon av
statskassen bør tilstås. Eventuelt vil det bli redegjort for hvorfor
det ikke bør tilstås i saker der departementet har avslått søknaden.
I noen tilfeller er det gitt pensjon av statskassen i saker hvor
Stortinget har bedt om at slike spesialordninger opprettes. Det
gjelder for eksempel førtidspensjon til ansatte i statlige virksomheter som
da var under nedbemanning, jfr. f. eks St.prp. nr. 31 (1993–94)
og Innst.S. nr. 124 (1993–94).
Nedenfor følger en kort redegjørelse for de
sakene som i løpet av de siste 11 årene er vurdert.
I St.prp.
nr. 59 (2006--2007), jfr. Innst.S. nr. 197 (2006–2007) og St.prp.
nr. 62 (2000–2001), jfr. Innst.S. nr. 231 (2000–2001) gis
avslag på pensjon av statskassen til to overenskomstlønnede arbeidstakere
på statens fartøy. Overenskomstlønnede på statens fartøyer ble overført
fra Pensjonstrygden for sjømenn til Statens pensjonskasse i 1982,
og de to søkerne mente de burde få pensjon av statskassen fordi
de på grunn av overføringen fikk lavere samlet pensjon.
I St.prp. nr. 52 (2004–2005),
jfr. Innst.S. nr. 215 (2004–2005) gis pensjon av statskassen
for den periode arbeidstakere er ilagt en karantene ved overgang
til stilling utenfor statstjenesten. Det statlige arbeidsforholdet
er slutt og karantenetiden omfattes ikke av retten til medlemskap
i Pensjonskassen. Vedtaket om pensjon av statskassen gjelder karantenetid
før lov om Statens Pensjonskasse ble endret med virkning fra 1.2.2010.
Fra dette tidspunktet medregnes tiden med karantene som pensjonsgivende
tjenestetid i medhold av lov om Statens Pensjonskasse § 20 første
ledd bokstav h.
I St.prp. nr. 54 (2002–2003),
jfr. Innst.S. nr. 224 (2002–2003) gis pensjon av statskassen
til en person som arbeidet i et prosjekt for å fullføre en russisk-norsk
ordbok. Han ble av sin oppdragsgiver forespeilet å bli medlem av
Pensjonskassen. Fordi han ikke hadde mulighet til å opptjene 5 års
pensjonsgivende tjenestetid ved ansettelsen, hadde han imidlertid
ikke rett til medlemskap (jfr. lov om Statens Pensjonskasse § 8).
Begrunnelsen for å gi pensjon av statskassen var den feilaktige
meddelelsen om rett til medlemskap som ble gitt samt den verdifulle
innsatsen han gjorde ved utarbeidelsen av russisk-norsk ordbok.
I St.prp. nr. 46 (2001–2002),
jfr. Innst.S. nr. 151 (2001–2002) gis pensjon av statskassen
til Prinsesse Astrid, fru Ferner. Begrunnelsen for å tilstå pensjon
av statskassen var at prinsessen gjennom en rekke år hadde gjort
en stor innsats for Norge, blant annet som kongelig førstedame i
14 år, og senere ved andre representasjonsoppgaver.
I St.prp. nr. 62 (2000–2001),
jfr. Innst.S. nr. 231 (2000–2001) gis pensjon av statskassen
til en person som fra 62 år ikke lenger fikk ventelønn. Til tross
for aktiv jobb-søking hadde han ikke klart å skaffe seg annet arbeid.
Ved bortfallet av ventelønn ville han stå uten inntekt. Det ble
satt som vilkår at han ikke mottok noen annen form for stønad.
I St.prp. nr. 73 (1999–2000),
jfr. Innst.S. nr. 228 (1999–2000) gis pensjon av statskassen
til et ektepar som arbeidet ved Kongsvoll fjellstue. Fjellstuen
ble overtatt av staten i 1974, men arbeidsforholdet ga ikke rett
til medlemskap i Pensjonskassen. Pensjon av statskassen ble gitt som
en tilleggsytelse til enkepensjonen gjenlevende fikk etter sin avdøde
mann.
I samme proposisjon og innstilling, avslås
pensjon av statskassen til tidligere ansatte i Telenor, som etter
utlemmelsen fra Statens pensjonskasse i 1995 ble oppsagt og fikk
ventelønn. Søkerne ønsket å bli stilt likt med dem som fikk ventelønn
før utlemmelsen. Disse hadde en ordinær pensjonsrett ved senere
pensjonering, mens de som fikk ventelønn etter utlemmelsen hadde
en oppsatt (utsatt) pensjonsrett.
I St.prp. nr. 63 (1998–1999),
jfr. Innst.S. nr. 192 (1998–1999) gis pensjon av statskassen
til tidligere ansatte ved de statlige spesialskoler. I forbindelse
med nedleggelsen av statlige spesialskoler og etableringen av spesialpedagogiske
kompetansesentra, fikk de som var under 60 år og som var overtallige,
utbetalt ventelønn. Personer som derimot mistet arbeidet senere
på grunn av overtallighet, ble overført til en egen omstillingsenhet
hvor de fikk beholde rettigheter som ordinært tilsatte med lønn
og pensjonsopptjening. På grunn av forskjellsbehandlingen, fikk
de som ble oppsagt ved etableringen av kompetansesentraene tilstått
pensjon av statskassen fra ventelønnen opphørte ved 60 år og fram
til vanlig pensjon fra Statens pensjonskasse kunne utbetales.
I samme proposisjon og innstilling, ble
pensjon av statskassen avslått til en person for tjenestetid i Forsvaret
i tiden 1941–1945. Begrunnelsen var at vedkommende kunne tjene opp
full pensjonsgivende tjenestetid uavhengig av perioden 1941–1945.
For en annen person ble det gitt pensjon
av statskassen for tiden 1952–1961 som befal i Forsvaret. I denne
perioden var han midlertidig tilsatt og kravet for medlemskap var
fast ansettelse. Vedkommende kunne ha oppnådd inntil 29 års medlemskap
dersom han hadde stått i stillingen fram til aldersgrensen, og det
ble gitt ett års tilleggstid som pensjon av statskassen.
En siste person som ble vurdert i forhold
til pensjon av statskassen i denne proposisjonen/innstillingen,
var en person som hadde arbeidet ved en privat norsk skole i utlandet
før virksomheten fikk medlemskap for pedagogisk personell i 1979.
Pensjon av statskassen ble avslått siden tjenesten ikke var statlig.
Ellers vises til påfølgende proposisjoner hvor pensjon
av statskassen er gitt: St.prp. nr. 45 (1996–97), St.prp. nr. 49
(1995–96), St.prp. nr. 31 (1993–94), St.prp. nr. 62 (1992–93) og St.prp.nr.
66 (1991–92) og St.prp. nr. 67 (1989–90).
Eksisterer det et skrevet
regelverk for tildeling av slik pensjon? (I tilfelle det eksisterer
slike regelverk ber jeg om å få kopi av det /dersom det ikke eksisterer
noe regelverk ønsker jeg en begrunnelse og forklaring på det.)
Det vises til svaret på spørsmål 3 ovenfor.
Betaler gavepensjonistene
15 % kildeskatt på sin pensjon? Dersom kildeskatt ikke blir trukket,
hva er i tilfelle grunnen til det?
Utenriksdepartementet utbetaler pensjon av statskassen
til tidligere lokalt ansatte. Utenriksdepartementet har opplyst
at de har tatt kontakt med Finansdepartementet i forhold til om
bestemmelsene om kildeskatt også omfatter pensjon av statskassen.
Spørsmålet er derfor under utredning.
I statsrådens brev til
komiteen 11.5.2010 under gruppe 4 redegjøres det for at pensjon
fra statskassen har omfattet de som tjenestegjorde utenfor landets
grenser i perioden 9.4.1940 – 31.12.1945 som befal eller menig,
og at dersom søkeren var menig kreves i tillegg at søker har vært
befal etter krigen. Hva er grunnen til at man har lagt en slik begrensning
i forhold til pensjon fra statskassen?
Dette dreier seg om forhold som ligger langt
tilbake i tid, og etter det jeg har kunnet bringe på det rene, er
begrunnelsen for begrensningen mest sannsynlig at ordningen med
pensjon av statskassen ikke var ment å være belønning for krigstjenesten.
Den skulle gis til de som var befal og som senere fikk medlemskap
i Pensjonskassen. Ordningen er derfor hovedsakelig å anse som en
tilleggsytelse til befal i Forsvaret som har medlemskap i Pensjonskassen
for tid utenom perioden 9.4.1940–31.12.1945.