Lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret (sivilforsvarsloven)
avløste lov om civilt luftvern 10. juli 1936. Sivilforsvarsloven
var en av flere lover som kom på bakgrunn av erfaringene fra annen
verdenskrig. Med denne loven lovfestes Sivilforsvaret som en statlig
hjelpeorganisasjon med ansvar for å planlegge og iverksette tiltak
av ikke-militær art for beskyttelse av sivilbefolkningen i krig.
Som et tillegg åpner loven for at Sivilforsvaret, på de vilkår Kongen bestemmer,
skal hjelpe til med å forebygge og råde bot på skader som ikke skyldes
krigshandlinger.
Fremvekst av nye trusselbilder, der risiko for uønskede hendelser
i fredstid har fått en mer fremtredende rolle, tilsier at lovens
bestemmelser moderniseres og oppgraderes. Dreiningen i risikobildet
tilsier større synliggjøring av Sivilforsvarets fredstidsfunksjoner
og en utforming som rommer hendelser både i krig og fred.
Sivilforsvaret skal fremdeles ha klare forpliktelser knyttet
til beskyttelse av sivilbefolkningen. Etter folkerettens regler
har sivilbefolkningen krav på beskyttelse i krig, og tradisjonelle
sivilforsvarstiltak som varsling, evakuering og tilfluktsromstjeneste
videreføres som sentrale elementer i loven. I tillegg til Sivilforsvaret
vil en rekke andre aktører fortsatt måtte medvirke for å sikre sivilbefolkningen
best mulig. Bestemmelser om bistands- og opplysningsplikt, egenbeskyttelsestiltak
for virksomheter og fast eiendom og kommunal beredskapsplikt er
eksempler på slikt medvirkeransvar.
Kommunene har et generelt og grunnleggende ansvar for ivaretakelse
av befolkningens sikkerhet og trygghet innenfor sine geografiske
områder. Kommunene utgjør således det lokale fundamentet i den nasjonale
beredskapen, og er pålagt en rekke krav til beredskapsforberedelser.
Ved lovendring gjeldende fra 1. januar 2010 ble det innført bestemmelser
om kommunal beredskapsplikt i lov om kommunal beredskapsplikt, sivile
beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret. Gjennom disse lovbestemmelsene
settes det krav til at den enkelte kommune gjennomfører en helhetlig
risiko- og sårbarhetsanalyse for å kartlegge hvilke uønskede hendelser
som kan inntreffe i lokalsamfunnet. I tillegg plikter kommunen å
vurdere sannsynligheten for at disse hendelsene inntreffer og på
hvilken måte disse hendelsene vil kunne påvirke lokalsamfunnet.
Som en oppfølging av analysen, skal det utarbeides en beredskapsplan
for kommunen som også skal øves. I proposisjonen foreslås en videreføring
av bestemmelsene om kommunal beredskapsplikt.
Justisdepartementet har etter gjeldende lov det overordnede myndighetsansvaret
for Sivilforsvaret, med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
(DSB) som administrativ og operativ leder av Sivilforsvaret.
Sivilforsvaret er delt inn i 20 sivilforsvarsdistrikt. Tre av
distriktene har funksjoner som beredskaps- og kompetansesentre,
med ansvar for opplæring av mannskap til alle nivåer i Sivilforsvaret.
Øvings- og kompetansesentrene har et bredt kurstilbud rettet mot beredskapsetatene
(brann, helse, politi), frivillige hjelpeorganisasjoner samt offentlig
og privat næringsliv.
Sivilforsvarets oppgaver og rettigheter i krigstid er folkerettslig
regulert gjennom de fire Genève-konvensjonene av 12. august 1949,
med to tilleggsprotokoller av 1977. Både konvensjonene og protokollene er
ratifisert av Norge. Det er spesielt 4. konvensjon om beskyttelse
av sivile i krigstid som er av betydning for Sivilforsvaret. Protokoll
I om beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter er
også av stor betydning, da blant annet beskyttelsen av Sivilforsvaret
ble vesentlig styrket gjennom denne protokollens bestemmelser.
Som det fremgår av loven § 1, og mer detaljert, gjennom lovens
ulike særbestemmelser, er loven primært rettet inn mot hendelser
i krig og ved krigslignende tilstander. Dernest er lovens hensikt
å råde bot på skader i fredstid. I takt med samfunnsutviklingen har
imidlertid Sivilforsvarets domene utviklet seg til også å være en
forsterkningsressurs for sivile nød- og beredskapsetater i fredstid.
Gjeldende rett har ingen egen formålsbestemmelse, men lovens formål
fremgår indirekte av § 1.
Departementet har ansett det som viktig at loven har en formålsbestemmelse.
Formålsbestemmelsen vil hjelpe leseren til å få oversikt over hva
slags type lov dette er, samt være viktig i forhold til tolkningen av
lovens øvrige bestemmelser.
Lovens formål er å beskytte liv, helse, miljø og materielle verdier
ved bruk av ikke-militær makt. For å ivareta lovens formål er det
i loven gitt bestemmelser om plikter og tiltak fra både Sivilforsvaret,
kommunene, virksomheter og enkeltpersoner. Loven skal bidra til
beskyttelse av liv, helse, miljø og materielle verdier når riket
er i krig, når krig truer, når rikets selvstendighet er i fare og
ved uønskede hendelser i fredstid. Det er videre tatt inn en presisering
om at loven gjelder for tiltak av «ikke-militær art», for å vise til
at det ikke er adgang i medhold av loven å benytte væpnet makt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan
Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til at loven har en klar formålsbestemmelse. Formålsbestemmelsen
gir en oversikt over hva slags type lov dette er, samt er viktig
i forhold til tolkningen av lovens øvrige bestemmelser. Komiteen peker
på at lovens formål er å beskytte liv, helse, miljø og materielle
verdier ved bruk av ikke-militær makt. For å ivareta lovens formål,
er det i loven gitt bestemmelser om plikter og tiltak for både Sivilforsvaret,
kommunene, virksomheter og enkeltpersoner.
Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og
Sivilforsvaret har klart offentligrettslig karakter. Det må derfor
fastsettes særskilt dersom loven skal få virkning for Svalbard.
Gjeldende lov er ikke gitt anvendelse på Svalbard. Lovens bestemmelser
om kommunal beredskapsplikt vil imidlertid kunne gjøres gjeldende
i det omfang og med de stedlige tilpasninger som Kongen bestemmer.
Departementet foreslår en egen virkeområdebestemmelse i loven,
som gir Kongen fullmakt til å bestemme i hvilket omfang og med hvilke
stedlige tilpasninger loven kan gjøres gjeldende for Svalbard, Jan
Mayen og bilandene.
Komiteen deler synet om at det er grunn
til å vurdere i alle fall delvis anvendelse av loven for Svalbard. Komiteen viser
til at det er en økende bevissthet og fokus på samfunnsberedskap
på Svalbard, og et ønske om at Svalbard skal inngå som en del av
nasjonale planer. Komiteen mener på denne bakgrunn
at lovens formål om å beskytte liv, helse, miljø og materielle verdier
mot uønskede hendelser selvsagt er like viktig på Svalbard som på
fastlandet.
Av gjeldende lov fremgår det at når riket er i krig eller krig
truer, kan Kongen erklære sivilforsvarsberedskap for hele riket
eller deler av det.
Sivilforsvarsberedskap er en beredskapsgrad hvor alle planlagte
sivilforsvarstiltak kan eller skal settes i verk, og hvor Sivilforsvarets
organisasjon trer i høyeste alarmberedskap.
Departementet har foretatt en nærmere vurdering av hjemmelen
for å iverksette «sivilforsvarsberedskap» og funnet at det ikke
er behov for å videreføre denne bestemmelsen. Begrepet har vært
lite anvendt de siste 30 årene, og vi har andre ordninger som ivaretar
dette behovet.
Komiteen er enig i at det ikke er behov
for å videreføre den nevnte bestemmelsen. Komiteen viser
til at begrepet om «sivilforsvarsberedskap» har vært lite anvendt
de siste 30 årene, og at vi i dag har andre ordninger som ivaretar
dette behovet, som ikke eksisterte da sivilforsvarsloven trådte
i kraft i 1953.
Med grunnlag i gjeldende lov har Sivilforsvaret klare forpliktelser
knyttet til beskyttelse av sivilbefolkningen. Nærmere regler om
Sivilforsvarets oppgaver og kompetanse er gitt i forskrift. Oppdrag
og virkemidler favner etter dette bredt.
Sivilforsvaret gir i dag tverrfaglig forsterkning til nødetatene
og andre offentlige beredskapsetater. Det ytes blant annet bistand
innen brann, redning, førstehjelp, ordenstjeneste, sambandstjeneste,
radiacmåling og vask/rens av personer som har vært utsatt for kjemisk
forurensning.
Hovedbegrunnelsen for opprettelsen av Sivilforsvaret ligger i
folkerettens fundamentale fordringer om at sivilbefolkningen har
krav på beskyttelse i krig. Denne hovedbegrunnelsen tilsier at Sivilforsvaret
fortsatt skal ha oppgaver i tilknytning til vern av sivilbefolkningen
i krig, herunder varsling, evakuering, tilfluktsrom med mer.
Fra et faglig og samfunnsøkonomisk perspektiv synes det fornuftig
å benytte Sivilforsvarets ressurser også ved hendelser i fredstid.
Erfaringer fra slike hendelser tilsier at det bør finnes særlige
forsterkningsressurser som kan bistå nød- og beredskapsetatene ved
redningsaksjoner og annen innsats ved uønskede hendelser.
Sivilforsvaret skal forsterke nød- og beredskapsetatene med sikte
på å øke deres yteevne ved uønskede hendelser som representerer
et skadeomfang utover det etatene normalt er dimensjonert for å
håndtere. Forsterkningen kan gis gjennom å tilføre ressurser på
personell- og materiellsiden, herunder ved å tilføre fagkompetanse
som etatene selv ikke disponerer. I tillegg vil Sivilforsvaret kunne
bistå andre offentlige beredskapsetater ved behov.
Departementet er av den oppfatning at politiet til enhver tid
fortsatt skal ha full tilgang til å rekvirere bistand fra Sivilforsvaret
for sin oppgaveutførelse innen redningstjeneste, rednings- og søkeoperasjoner og
skadestedsledelse. Videre skal Sivilforsvaret fortsatt stå til rådighet
for de øvrige nødetater, fylkesmannen og kommuner, men dersom det
er prioritetskonflikter skal ressursbruken alltid prioriteres i
forhold til beskyttelse av liv og helse.
Sivilforsvaret kan også benyttes til oppgaver utenfor landets
grenser. Internasjonal solidaritet og verdien av samarbeid mellom
ulike stater tilsier en videreføring av slike oppgaver. Lovforslaget
legger derfor opp til at Sivilforsvaret, etter godkjennelse fra Sivilforsvarets
myndigheter, skal kunne bistå ved internasjonale oppdrag. Slike
oppdrag skal baseres på frivillighet, dvs. avtale mellom den enkelte
og Sivilforsvarets myndigheter.
Sivilforsvaret skal fortsatt være en sentral samvirkeaktør i
det norske redningskonseptet. Dette innebærer at Sivilforsvaret
skal ta initiativ og følge opp samarbeid med nødetater, kommunene,
Fylkesmannen, militære myndigheter, frivillige organisasjoner og
andre.
Loven er gitt en utforming som åpner for at Sivilforsvaret kan
tillegges andre oppgaver, dersom fremtidige behov skulle tilsi dette.
Gjeldende lov forutsetter bred medvirkning fra en rekke aktører,
herunder kommuner, virksomheter, privatpersoner m.fl. Slik medvirkning
er avgjørende for lovens gjennomslagskraft i praksis, og gir uttrykk for
at vern av blant annet sivilbefolkningen er et felles ansvar for
hele nasjonen.
Til gjennomføring av oppgaver etter loven kan det i medhold av
§ 2 kreves bistand fra offentlige myndigheter, enkeltpersoner og
institusjoner. Bestemmelsen gir i tillegg Sivilforsvarets myndigheter og
tilsynsmyndighetene rett til, fra enhver, å innhente opplysninger
som er nødvendige for å utføre gjøremål etter loven. Opplysningsplikten
gjelder uten hinder av lovpålagt taushetsplikt, og gjelder både
under krig og i fred. Opplysninger som nevnt kan også kreves fra
andre offentlige tilsynsmyndigheter, uten hinder av den taushetsplikt
som ellers gjelder.
For enkelte lovområder er det gitt særlige regler om bistandsplikt,
herunder ved ekspropriasjon og egenbeskyttelse ved virksomheter.
I tillegg fremkommer enkelte særlige regler om bistandsplikt for kommunene.
Departementet ønsker å videreføre hovedinnholdet av gjeldende
bestemmelser om bistandsplikt til Sivilforsvaret. Disse bestemmelser
ligger som en klar forutsetning for lovens funksjonalitet og gjennomslagskraft
i praksis.
I en akuttsituasjon vil Sivilforsvaret kunne ha behov for supplering
av eget personell, tilgang til bygninger, materiell med mer. Departementet
foreslår derfor en egen lovbestemmelse som angir nærmere kriterier
for utløsning og innhold av denne bistandsplikten. Situasjonens
presserende karakter tilsier at bistandsplikten bør gjelde enhver
som måtte besitte aktuelle ressurser.
Koordinerings- og samhandlingshensyn tilsier at Sivilforsvarets
behov for bistand fra allmennheten så vidt mulig avklares og koordineres
med politiet.
Etter departementets syn bør den enkelte kunne kreve erstatning
i forbindelse med personskade som følge av pålagt innsats i akuttsituasjoner.
Yrkesskadeforsikringsloven gir etter departementets mening et godt
regelsett for vurdering og håndtering av slike krav, og foreslås
gitt tilsvarende anvendelse for skader som nevnt. Staten kan også
yte erstatning ved skade på eiendom, bygninger eller andre materielle verdier
som følge av inngrep etter lovens bestemmelse om bistandsplikt i
akuttsituasjoner.
Komiteen viser til at Sivilforsvarets
rolle som statlig forsterkningsressurs, er behandlet av Stortinget
gjennom St.meld. nr. 22 (2007–2008) Samfunnssikkerhet, jf. Innst.
S. nr. 85 (2008–2009), der det blant annet fremgår følgende:
«Erfaringer har vist at det bør finnes en statlig forsterkningsressurs
som kan bistå ved redningsaksjoner og annen katastrofeinnsats.»
Komiteen er enig i at det ikke er samfunnsøkonomisk
fornuftig at det bygges opp ressurser i hver enkelt etat for å ivareta
alle oppgaver ved store og komplekse hendelser som oppstår sjelden.
Komiteen viser til at hovedbegrunnelsen for opprettelsen
av Sivilforsvaret ligger i folkerettens fundamentale fordringer
om at sivilbefolkningen har krav på beskyttelse i krig. Denne hovedbegrunnelsen tilsier
at Sivilforsvaret fortsatt skal ha oppgaver i tilknytning til vern
av sivilbefolkningen i krig, herunder varsling, evakuering, tilfluktsrom
med mer.
Komiteen mener at politiet til enhver tid fortsatt
skal ha full tilgang til å rekvirere bistand fra Sivilforsvaret
for sin oppgaveutførelse innen redningstjeneste, rednings- og søkeoperasjoner
og skadestedsledelse. Videre skal Sivilforsvaret fortsatt stå til rådighet
for de øvrige nødetater, Fylkesmannen og kommuner, men dersom det
er prioritetskonflikter skal ressursbruken alltid prioriteres i
forhold til beskyttelse av liv og helse.
Komiteen registrerer at lovforslaget legger opp
til at Sivilforsvaret, etter godkjennelse fra Sivilforsvarets myndigheter,
skal kunne bistå ved internasjonale oppdrag. Slike oppdrag skal
baseres på frivillighet, dvs. avtale mellom den enkelte og Sivilforsvarets
myndigheter.
Komiteen deler ønsket om å videreføre hovedinnholdet
av gjeldende bestemmelser om bistandsplikt til Sivilforsvaret. Disse
bestemmelser ligger som en klar forutsetning for lovens funksjonalitet
og gjennomslagskraft i praksis. I en akuttsituasjon vil Sivilforsvaret
kunne ha behov for supplering av eget personell, tilgang til bygninger,
materiell med mer.
Kvinner og menn mellom 18 og 65 år som oppholder seg i riket
kan pålegges tjenesteplikt i lov om kommunal beredskapsplikt, sivile
beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret. Plikten til å la seg innrullere
omfatter også utenlandske statsborgere bosatt i Norge. I egenbeskyttelsen
kan også personer over 65 år pålegges tjeneste. Personer mellom
16 og 18 år og personer over 65 år kan etter eget ønske antas til
tjeneste. Frivillige som antas til tjeneste får de samme rettigheter
og plikter som ordinære tjenestepliktige. Vernepliktig personell
kan ikke kalles inn til eller beholdes i tjeneste i Sivilforsvaret
når vedkommende derved hindres i å utføre sin militære tjenesteplikt.
For å sikre tilstrekkelig antall kvalifisert personell til Sivilforsvarets
styrkeoppsett, foreslår departementet å videreføre prinsippet om
allmenn tjenesteplikt i Sivilforsvaret.
Frivillige organisasjoner utgjør et viktig element i redningstjenesten
i Norge, og det er en stor fordel at offentlige og frivillige ressurser
er øvet og kjenner til hverandre. Samtidig mener departementet at
det ikke bør åpnes for at medlemmer, med grunnlag i medlemskap i
en frivillig organisasjon, automatisk fritas for tjeneste i Sivilforsvaret.
Dette begrunnes i at tjenesteplikt i Sivilforsvaret, på samme måte
som verneplikt i Forsvaret, har en så sentral posisjon i totalforsvarssammenheng,
at det skal særlige grunner til for å bli fritatt fra slik tjeneste.
Det overlates til forskriftsregulering å gi nærmere bestemmelser
om tjenesteplikt i Sivilforsvaret. Det vil herunder bli gitt bestemmelser
om fritak fra tjenesteplikt for personell som av ulike grunner ikke
bør pålegges slik tjeneste. Ved utforming av disse bestemmelsene
vil det blant annet måtte ses hen til andre virksomheters eller
yrkesgruppers behov for tilfredsstillende bemanning, herunder særlige
de behov som ligger hos nød- og beredskapsetatene. Et av hovedformålene
med Sivilforsvaret er å forsterke nød- og beredskapsetatene, ikke
tappe dem for ressurser. For å sikre at helsetjenesten, brannvesenet
og politiet får beholde sitt personell og for å sikre at disse virksomhetene
også skal få tilført ekstrapersonell i krisesituasjoner slik at
de kan ivareta sitt ansvar, videreføres dagens ordning hvor det
i forskrift gis bestemmelser som gir unntak for tjenesteplikt i
Sivilforsvaret for personer nød- og beredskapsetatene har behov for.
Departementet foreslår å senke den øvre aldersgrensen for tjenesteplikt
i Sivilforsvaret fra 65 til 55 år. Nedre aldersgrense på 18 år foreslås
videreført. Det skal fortsatt være mulig å inngå avtale om tjeneste
selv om man har passert øvre aldersgrense for tjenesteplikt. Sivilforsvarets
behov for personell vil være styrende for omfanget av slik tjenestegjøring. Eventuell
tjeneste vil være resultat av rene avtalemessige forhold, og anses
derfor ikke nødvendig å regulere særskilt i loven. Når en slik avtale
er inngått blir den frivillige å anse som tjenestepliktig med de rettigheter
og forpliktelser dette medfører.
Loven setter ingen begrensning for bruk av tjenestepliktig personell
utenfor Norges landegrenser. Slik tjeneste bygges på frivillighet.
Departementet er kommet til at det ikke bør gis bestemmelser som
åpner for tvangsbeordring av sivilforsvarsmannskap til utenlandsoppdrag.
De beste grunner taler derfor for en videreføring av dagens ordning
med frivillighet som fundament for tjenestegjøring utenfor landets grenser.
Sivilforsvarets personell utsettes for risiko med grunnlag i
lovpålagt tjenesteplikt. Det er derfor av avgjørende betydning at
sikkerheten ved tjenesten er tilfredsstillende ivaretatt. Det er
naturlig at staten har ansvaret for de tjenestepliktiges liv og
helse, arbeidsmiljø og sikkerhet under tjenesten og at dette ansvaret
ikke er vesentlig forskjellig fra det ansvaret som påhviler staten
for andre grupper av verne- og tjenestepliktige. Med Sivilforsvarets
personell menes her både personell som er pålagt tjenesteplikt og
personell som pålegges å delta i Sivilforsvarets innsats i akuttsituasjoner.
For lovens brukere vil imidlertid denne lovfremstilling kunne
gi opphav til misforståelser om rettigheter og plikter. Departementet
foreslår at det inntas en særskilt bestemmelse om oppsigelsesvern
for tjenestepliktige i Sivilforsvaret i lov om kommunal beredskapsplikt,
sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret. Bestemmelsen, som også
finnes i gjeldende lov, innebærer ingen realitetsendring i forhold
til gjeldende rett.
Til bruk for tjenestelige forhold mv. har Sivilforsvarets myndigheter
behov for opplysninger fra ulike hold. Departementet mener imidlertid
det ikke er nødvendig å kreve opplysninger fra «enhver», og ordlyden
er innsnevret i forhold til gjeldende rett. Opplysningene som kan
kreves har betydning både for vurdering om hvorvidt det er aktuelt
å pålegge tjenesteplikt, og for å opprettholde allerede pålagt tjenesteplikt.
Slike opplysninger må kunne gis uten hinder av taushetsplikt. Som
mottaker av opplysningene plikter Sivilforsvarets myndigheter å
bevare taushetsplikten utad. Sivilforsvarets myndigheter vil således
være bundet av de samme regler som gjelder for det forvaltningsorgan
som opplysningene hentes fra. Sivilforsvarets myndigheter kan bestemme
i hvilken form opplysningene skal gis.
For enkelte tjenestegrener og tjenesteposisjoner er det av særlig
viktighet å rekruttere personell som har en vandel som korresponderer
med det ansvar og det innhold som slik tjeneste innebærer. Sivilforsvarets
myndigheter er derfor gitt mulighet til å innhente politiattest
i forbindelse med utskriving og disponering av sivilforsvarsstyrken.
Politiattest kan bare kreves dersom det er av særlig viktighet for
Sivilforsvaret å få slike opplysninger på grunn av den tjeneste vedkommende
utfører eller som man overveier å pålegge vedkommende. Reglene for
strafferegistrering er under revisjon, og departementet har derfor
funnet det formålstjenlig å innta bestemmelser om politiattest i
loven.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende lovs bestemmelse
om disiplinærreaksjoner. Selv om tjenestepliktige langt sjeldnere
enn tidligere er kasernert over lengre tid har Sivilforsvaret behov
for å kunne reagere overfor mindre overtredelser eller forsømmelser.
For at Sivilforsvaret skal kunne løse sine oppgaver etter loven
er det i gitte situasjoner viktig at ordre følges. Dette systemet
er effektivt og vil hindre at rettssystemet belastes med slike saker.
Komiteen viser til at spørsmålet om
tjenesteplikt i Sivilforsvaret har vært drøftet i flere stortingsmeldinger
de siste årene, herunder gjennom St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet
– veien til et mindre sårbart samfunn og St.meld. nr. 39 (2003–2004)
Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid. I stortingsmeldingene
understrekes tjenestepliktens fundamentale rolle for Sivilforsvarets
virksomhet.
Komiteen er enig i at det for å sikre tilstrekkelig
antall kvalifisert personell til Sivilforsvarets styrkeoppsett,
blir foreslått å videreføre prinsippet om allmenn tjenesteplikt
i Sivilforsvaret. Komiteen mener at frivillige organisasjoner
utgjør et viktig element i redningstjenesten i Norge, og det er
en stor fordel at offentlige og frivillige ressurser er øvet og kjenner
til hverandre. Samtidig mener komiteen at det ikke
bør åpnes for at medlemmer, med grunnlag i medlemskap i en frivillig
organisasjon, automatisk fritas for tjeneste i Sivilforsvaret. Dette
begrunnes i at tjenesteplikt i Sivilforsvaret, på samme måte som verneplikt
i Forsvaret, har en så sentral posisjon i totalforsvarssammenheng,
at det skal særlige grunner til for å bli fritatt fra slik tjeneste.
Kommunene er etter gjeldende lov kapittel III tillagt ansvar
og oppgaver på flere områder, herunder etablering og vedlikehold
av tilfluktsrom, lagring og vedlikehold av sivilforsvarsmateriell
med mer. Områder som forutsetter kommunal medvirkning, er uttrykkelig
angitt i loven. Formålet med dagens lovbestemmelser, slik dette
fremgår av lovens forarbeider, har vært å uttømmende avgrense kommunenes
oppgaver og ansvar forbundet med sivilforsvar, for dermed å skape
klare ansvarsforhold mellom stat og kommune.
Loven forutsetter at staten er ansvarlig for oppgaver som ikke
positivt er tillagt kommunene. Dette innebærer at staten er ansvarlig
for anskaffelse og fordeling av materiell til Sivilforsvarets styrker, mens
vedlikeholds- og lagringskostnadene er fordelt mellom kommune og
stat.
Departementet ser det som formålstjenlig at kommunenes ulike
oppgaver synliggjøres i en enkelt lovbestemmelse, for å gi en samlet
oversikt over de oppgaver som pålegges kommunen.
Dagens finansieringsordning innebærer at kommunene har økonomisk
ansvar for lokaler til og vedlikehold av Sivilforsvarets materiell.
I prinsippet vil dette innebære at kommunene står økonomisk ansvarlig
for prioriteringer gjort av Sivilforsvaret. Dette bryter med det
finansielle ansvarsprinsipp, og vurderes som uheldig. Departementet
vil vurdere ordninger som er enklere å administrere og som er i
samsvar med det finansielle ansvarsprinsippet. En ordning der Sivilforsvaret
overtar ansvaret også for lokaler og vedlikehold er en mulig løsning.
Det er nødvendig å gjennomføre en kartlegging av dagens utgifter
og utgiftsfordeling før endelig beslutning treffes. Departementet
vil komme tilbake til Stortinget med endelig forslag til løsning
så snart denne kartleggingen er gjennomført. Det legges foreløpig
opp til å utarbeide en forskrift som omhandler kostnadsfordeling
mellom kommunene.
Lovforslaget gir kommunene en plikt til å stille rom og kommunal
grunn til rådighet ved innsats eller til utdannings- og øvingsformål
samt stille kommunal grunn til rådighet for bygging av sivilforsvarsanlegg.
Dette er en videreføring av gjeldende lov. Departementet ser det
som naturlig at kommunen bidrar med de ressurser som er tilgjengelig.
Dersom Sivilforsvaret skal være nødt til å yte økonomisk kompensasjon
til kommunen for benyttelse av kommunal grunn og rom, vil dette
stille etaten i en vanskelig økonomisk situasjon som vil kunne gå
utover den innsats som kan tilbys kommunen og de sivile nød- og
beredskapsetatene.
Komiteen er kjent med at kommunene
etter gjeldende lov er ansvarlige (herunder økonomisk ansvarlig)
for vedlikehold av materiell som tilhører brannvern- og rydningstjenesten.
Denne begrepsbruken er tilpasset det materiellet Sivilforsvaret
var utrustet med under andre verdenskrig (det sivile luftvern) og
på 1950–60-tallet.
Komiteen registrerer at lovforslaget gir kommunene
en plikt til å stille rom og kommunal grunn til rådighet ved innsats
eller til utdannings- og øvingsformål samt stille kommunal grunn
til rådighet for bygging av sivilforsvarsanlegg.
Varsling er ett av de sentrale, tradisjonelle sivilforsvarstiltakene
sammen med tilfluktsromsbeskyttelse og krigsutflytting. Hensikten
med varsling som sivilforsvarstiltak har tradisjonelt vært å gi
varsel om viktig informasjon fra myndighetene og å gi varsel ved
luftangrep, slik at befolkningen får anledning til å søke beskyttelse,
herunder oppsøke tilfluktsrom.
Gjeldende lov har ingen bestemmelser som direkte omhandler varsling.
Varslingssignaler og anlegg er regulert gjennom forskrift. I henhold
til forskriftens bestemmelser har Sivilforsvaret reservert rett
til å benytte de fastsatte signaler, og det er forbudt for uvedkommende
å nytte disse signalene eller signaler som kan forveksles med disse.
I høringsbrevet ble det pekt på at varsling ved beredskap og
uønskede hendelser også i fremtiden bør opprettholdes som tiltak
for vern av sivilbefolkningen. Det ble derfor foreslått å nedfelle
bestemmelser om varsling i loven, med fullmakt for Kongen til å
gi nærmere bestemmelser.
Varslingens betydning som sentralt element i beredskapsplaner
tilsier at ordningen synliggjøres direkte i loven. Det foreslås
en hjemmel som gir Sivilforsvaret adgang til å installere og inspisere
varslingsanlegg på eiendommer.
Selv om Sivilforsvaret vil ha ansvaret for etablering og drift
av anlegg for varsling av befolkningen, bør også andre, etter forholdene,
kunne pålegges å etablere systemer for varsling. Etter departementets syn
bør virksomheter som anses å representere en særskilt risiko for
omgivelsene, kunne pålegges krav om varsling av allmennheten.
Det overlates til departementet å gi forskrifter om varslingsordninger.
Det vil herunder kunne stilles krav om risiko- og sårbarhetsanalyser,
nærmere utvelgelseskriterier og behandlingsprosedyrer. Forskriften
vil måtte tilpasses øvrige beredskapskrav i lovgivningen.
Av lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak
og Sivilforsvaret fremgår det at når riket er i krig eller krig
truer, kan Kongen bestemme at utflytting av folk skal finne sted
fra områder som er eller antas å kunne bli utsatt for fiendtlig
virksomhet.
Når det finnes påkrevet av hensyn til landets forsvar, kan militære
myndigheter blant annet kreve at sivile personer flyttes fra ett
område til et annet. Militære myndigheter kan pålegge berørte kommuner
å medvirke under slik flytting, og kan i den forbindelse tillegge
kommunen fullmakt til å utøve rekvisisjonsrett etter loven.
I strålevernloven § 16 fremgår det at Kongen organiserer en beredskap
mot atomulykker og andre hendelser som kan innebære ioniserende
stråling eller spredning av radioaktivitet, for å beskytte liv,
helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser.
Etter politilovens bestemmelser tilligger det politiet å beslutte
evakuering i situasjoner av presserende karakter. For å ivareta
enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet kan politiet blant
annet påby områder evakuert.
De gamle krigsutflyttingsplanene er basert på faren for en ny
storkrig, hvor alle landsdeler er berørt, og hvor faren for masseangrep
mot byer og tettsteder er fremtredende. I høringsbrevet ble det
pekt på at det har skjedd endringer i risikobildet og den teknologiske
utvikling, spesielt de senere årene, som har ført til at planene
for krigsevakuering ikke lenger oppfattes som like realistiske.
Det ble derfor anbefalt at den tradisjonelle planleggingen for
krigsutflytting opphører, og erstattes av bestemmelser om evakuering
av befolkningen i krig eller når krig truer.
Høringsinstansene er gjennomgående skeptiske til forslaget om
å tillegge kommunene hjemmel for å beslutte evakuering i situasjoner
som ikke er av akutt karakter. Det er herunder påpekt at man vanskelig kan
se et praktisk behov for slike bestemmelser ved siden av de hjemler
som politiet har for evakuering etter politilovens bestemmelser.
Det ble videre påpekt at eventuelle mangler i gjeldende lovgivning heller
bør rettes gjennom endringer i politilovens bestemmelser.
Den viktigste innvending synes imidlertid å være faren for kompetansestrid
og uklarheter i forhold til politiets hjemler for evakuering. Det
er herunder påpekt at sondringen mellom akutte og ikke-akutte hendelser
ikke vil være tilstrekkelig klargjørende for et skille mot politilovens
bestemmelser.
Departementet har funnet disse argumenter overbevisende og har
derfor ikke funnet grunn til å gå videre med lovforslag om evakuering
i fredstid for tilfeller som ikke er av akutt karakter. Dersom det
i fremtiden skulle avdekkes behov for nye bestemmelser om evakuering
i fredstid, bør disse etter departementets syn fremmes gjennom endringer
i politilovens bestemmelser.
For beskyttelse av sivilbefolkningen i situasjoner der riket
er i krig, krig truer, eller rikets selvstendighet eller sikkerhet
står i fare, bør det foreligge mulighet for evakuering av befolkningen
fra utsatte områder til områder som oppfattes å gi bedre beskyttelse.
Evakuering i krigstid vil ofte medføre flytting av store folkemengder
og kan vare over lengre tid. Dette medfører store og omfattende
inngrep overfor befolkningen. På bakgrunn av de omfattende virkninger en
beslutning om evakuering kan få, foreslår departementet en videreføring
av dagens ordning, som innebærer at overordnet beslutning om evakuering
treffes av Kongen. En slik beslutning forutsettes fulgt opp gjennom
pålegg til personer omfattet av evakueringen. Det legges opp til
at pålegg om evakuering skal gis av Sivilforsvarets myndigheter,
med bruk av de kunngjøringsmidler som anses best egnet i det enkelte
tilfellet. For å inneha nødvendig fleksibilitet i forhold til de
praktiske behov som her gjør seg gjeldende, er Kongen i lovforslaget
tillagt myndighet til å kunne tillegge andre myndigheter kompetanse
til å gi pålegg om flytting.
Gjennom bestemmelser om kommunal beredskapsplikt legges det opp
til at kommunene skal utarbeide en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse.
Muligheten for hendelser som involverer evakuering i krigstid bør
herunder inngå som del av denne analysen. Den kommunale risiko-
og sårbarhetsanalysen skal følges opp med en beredskapsplan, med
angivelse av forberedte tiltak for håndtering av krisesituasjoner
i kommunen. En obligatorisk del av denne beredskapsplanen vil være
plan for evakuering av befolkningen.
Departementet foreslår en videreføring av dagens lovbestemmelser
om allmennhetens bistandsplikt. I samsvar med gjeldende rett, skal
staten betale transportutgiftene ved flytting etter pålegg. Fraflyttingskommunen
skal betale vederlaget for husvære for de evakuerte, men skal kunne
kreve tilbakebetaling av de evakuerte.
Evakuering forutsettes i all hovedsak å bli gjennomført frivillig
av personer omfattet av beslutning om evakuering. De fleste personer
vil således oppfatte slik oppfølging som klart innenfor deres egeninteresse.
Det kan imidlertid ikke utelukkes at enkelte personer velger å bli
igjen på evakueringsstedet. Det kan også tenkes at personer ønsker
å flytte tilbake til evakueringsstedet før området er frigitt. I
slike tilfeller vil man utsettes for en ikke ubetydelig fare, og
etter forholdene også eksponere nærstående for risiko. Man vil også
kunne hindre eller forstyrre pågående, nødvendige operasjoner, og
dermed øke farepotensialet ved hendelsen. Slike og lignende forhold
tilsier at loven ikke kan baseres på publikums frie vilje alene.
Om nødvendig må beslutning om evakuering kunne effektueres raskt,
og dette vil kunne involvere bruk av tvangsmakt.
Det vil derfor kunne være behov for bistand fra politiet for
klarering av områder omfattet av beslutning om evakuering. I ytterste
konsekvens vil dette kunne innebære fjerning av personer fra evakueringsområdet.
En hjemmel for maktutøvelse i slike tilfeller anses å være i overensstemmelse
med bestemmelser i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK),
herunder bestemmelser om respekt for privatliv og familieliv.
En hjemmel for tvangsbruk vil kunne bidra til økt respekt for
den offentlige beslutningen om evakuering og således bidra til en
smidigere og mer effektiv gjennomføring av evakueringsprosessen.
Gjeldende lovgivning har til dels detaljerte bestemmelser om
utflyttede personers rettsstilling og om utbetaling og refusjon
av kommunale utgifter. Bestemmelsene ble nedfelt i en tid med mindre
grad av lovregulering, og må derfor vurderes i lys av den lovgivning
som har kommet til i ettertid. Gjeldende lovbestemmelser er i dag
til dels dekket av spesiallovgivning, og krever derfor ikke lenger
annen lovregulering. Det synes imidlertid fremdeles å være behov
for bestemmelser som gir tilflyttingskommunen mulighet for økonomisk
kompensasjon for merkostnader knyttet til innsig av større befolkningsgrupper. Etter
departementets syn bør slike detaljbestemmelser ikke inntas i loven,
men nedfelles i forskrifter etter loven.
Lovutkastet gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om
evakuering, herunder bestemmelser om planlegging, iverksetting og
gjennomføring av evakuering. Slike bestemmelser vil være nødvendige for
en nærmere beskrivelse av ansvar, involvering og samhandling mellom
ulike instanser, og gir mulighet for løsninger tilpasset de til
enhver tid gjeldende praktiske behov.
Rettslig sett forstås tilfluktsrom som permanente beskyttelsesrom
som skal verne befolkningen mot skader ved krigshandlinger. Kommuner
kan pålegges å bygge, utstyre og innrede offentlige tilfluktsrom,
til bruk for sivilbefolkningen generelt i et område. Utgiftene dekkes
av stat og kommune og/eller ved frikjøpsmidler fra tilfluktsrompliktige
tiltakshavere. Offentlige tilfluktsrom kan eksempelvis være større fjellanlegg
og rom bygget i tilknytning til idrettshaller mv. Kommunen er eier
av offentlige tilfluktsrom. Pålegg om bygging av private tilfluktsrom
er hjemlet i den generelle bestemmelsen i lov om kommunal beredskapsplikt,
sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret.
Etter departementets syn bør det foretas en bred utredning av
hvorvidt tilfluktsrom skal videreføres som del av et fremtidig beskyttelseskonsept
for sivilbefolkningen. På grunn av tidshensyn må imidlertid en slik
utredning komme i etterkant av lovarbeidet. Inntil slik utredning
er foretatt, foreslår departementet at man viderefører dagens lovhjemler,
som gir mulighet for å pålegge kommuner og private å bygge tilfluktsrom
i det omfang som til enhver tid anses formålstjenlig.
I gjeldende lov omtales egenbeskyttelse som sivilforsvar for
den enkelte faste eiendom. Med fast eiendom menes her både privat
og offentlig eiendom og eiendom som inngår i industrivirksomhet
(industrivern). Departementet har ansett det som hensiktsmessig
i forslag til ny lov å skille mellom egenbeskyttelse for fast eiendom
og egenbeskyttelse for virksomheter. Dette fordi det vil kunne være
ulike tiltak som er aktuelle å iverksette avhengig av om det dreier
seg om en privat eiendom eller en industrivirksomhet. I praksis
er det også et skille mellom disse typene i dag i forskriftsverket.
Hensikten med egenbeskyttelsestiltak knyttet til den enkelte
eiendom er å gi beskyttelse mot hendelser som kan true personer,
dyr, miljø, eiendom og løsøre. Aktuelle sikringstiltak både i krigs-
og fredstid kan være flomsikring, brannsikring, sikring av vinduer
og løse gjenstander mv.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en lovbestemmelse som
gir anledning til å pålegge eier og bruker av fast eiendom å forberede
og sette i verk egenbeskyttelsestiltak for eiendommen. Nærmere bestemmelser
om egenbeskyttelsestiltak for fast eiendom vil kunne gis av departementet.
Industrivern er den enkelte virksomhets egenbeskyttelse mot uønskede
hendelser, og skal verne liv og helse, miljø og materielle verdier.
Industrivernpliktige virksomheter plikter å organisere, utstyre,
lære opp og øve et industrivern som er best mulig tilpasset virksomhetens
risikoforhold og egenart. Det er et betydelig antall personer knyttet
til norske virksomheters industrivern. Virksomhetens ansatte vil raskt
kunne respondere i beredskapssituasjoner, og dra veksler på spesialkunnskap
om lokale forhold. Industrivernets innsats er av stor betydning
for hendelsenes utfall. Etter departementets syn tilsier disse forholdene
at ordningen med industrivern bør videreføres i lovverket.
Etter departementets syn bør reglene om egenbeskyttelse omfatte
virksomheter der dennes potensial for uønskede hendelser og konsekvensene
av disse bør være utslagsgivende for hvorvidt det utløses en plikt
til å etablere egenbeskyttelsestiltak for virksomheten.
Egenbeskyttelsestiltak etter disse bestemmelsene vil primært
være tiltak for beskyttelse av personell og materiell ved den enkelte
virksomhet. Virksomhetens potensial for skader i nærmiljøet vil
imidlertid kunne gi grunnlag for tiltak som også kommer andre enn
virksomhetens egne ansatte til gode. Begrepet «egenbeskyttelse»
bør derfor gis et relativt vidt innhold.
Det foreslås at departementet gis hjemmel til å gi nærmere bestemmelser
om egenbeskyttelse ved virksomheter, herunder bestemmelser om risiko-
og sårbarhetsanalyser, beredskapsklasser, beskyttelsestiltak med
mer. Ved utforming av forskriftsbestemmelser må det også ses hen
til beredskapskrav pålagt virksomheter etter annen lovgivning.
Komiteen mener at ett av de sentrale,
tradisjonelle sivilforsvarstiltakene sammen med tilfluktsromsbeskyttelse
og krigsutflytting, er varsling av befolkningen. Komiteen legger
til grunn at hensikten med varsling som sivilforsvarstiltak tradisjonelt har
vært å gi varsel om viktig informasjon fra myndighetene og å gi
varsel ved luftangrep, slik at befolkningen får anledning til å
søke beskyttelse, herunder oppsøke tilfluktsrom.
Komiteen vil påpeke at det fortsatt bør være en
statlig oppgave å etablere og drive systemer for varsling av befolkningen.
Varslingens betydning som sentralt element i beredskapsplaner tilsier
at ordningen synliggjøres direkte i loven. Komiteen mener
derfor at det er riktig at det foreslås en hjemmel som gir Sivilforsvaret
adgang til å installere og inspisere varslingsanlegg på eiendommer.
Etter gjeldende rett har Sivilforsvaret eventuelt måtte bruke ekspropriasjonshjemmelen
for å sikre denne adgangen dersom noen skulle ha motsatt seg slik
installering eller inspisering av varslingsanlegg
Komiteen er enig i at man ikke går videre med lovforslag
om evakuering i fredstid for tilfeller som ikke er av akutt karakter.
Komiteen viser også til at evakuering av sivilbefolkningen
ligger i kjerneområdet for de oppgaver som etter komiteens syn
bør tilligge Sivilforsvaret i krig. Komiteen mener
Sivilforsvaret besitter et betydelig antall mannskap spredt over
hele landet, og vil gjennom sitt apparat og sine funksjoner kunne ivareta
befolkningens interesser under en evakueringsprosess.
Komiteen deler synet på at terrorhandlingen den
11. september 2001 viste at det også er behov for å tenke gjennom
hvordan samfunnet kan beskytte sivilbefolkningen mot andre hendelser
enn krig. Ved atomulykker og terrorhandlinger med masseødeleggelsesvåpen
må andre virkemidler enn tilfluktsrom brukes for å beskytte befolkningen.
Slike midler vil blant annet kunne være varsling og evakuering. Komiteen mener
det er viktig å ha et gjennomtenkt konsept for å beskytte befolkningen
også mot slike situasjoner, og at dette blant annet blir reflektert
i Sivilforsvarets oppgaveportefølje. Komiteen registrerer
at tilfluktsrom fortsatt skal være en del av den beskyttelse samfunnet
skal kunne gi borgerne.
Komiteen mener at det bør foretas en bred utredning
av hvorvidt tilfluktsrom skal videreføres som del av et fremtidig
beskyttelseskonsept for sivilbefolkningen.
Komiteen viser til at tilfluktsrom bør kunne benyttes
til fritidsaktiviteter, næringsformål og lignende, forutsatt at
dette ikke virker inn på tilfluktsrommets verneevne og de krav som
gjelder for klargjøring i beredskapssituasjoner.
Komiteen registrerer at Justisdepartementet har
ansett det som hensiktsmessig i forslag til ny lov å skille mellom
egenbeskyttelse for fast eiendom og egenbeskyttelse for virksomheter.
Dette fordi det vil kunne være ulike tiltak som er aktuelle å iverksette avhengig
av om det dreier seg om en privat eiendom eller en industrivirksomhet. Komiteen er
enig i dette.
Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og
Sivilforsvaret kapittel V inneholder bestemmelser om ekspropriasjon
til sivilforsvarsformål. Av loven fremgår det at departementet kan kreve
avstått til staten til eie, bruk eller annen særlig rådighet over
fast eiendom, rettigheter og løsøre av ethvert slag og elektrisk
kraft.
Departementet anser det som nødvendig å ha en rekvisisjonsadgang
i medhold av loven, for å kunne oppfylle det viktige samfunnsoppdraget
som Sivilforsvaret har. En rekvisisjonadgang er først og fremst nødvendig
av hensyn til tidsaspektet. Det kan heller ikke utelukkes at det
faktum at en rekvisisjonsadgang eksisterer kan gjøre det enklere
å komme frem til frivillige avtaler. I tilfeller hvor den annen
part av ulike grunner motsetter seg å avstå gjenstanden kan rekvisisjon
være eneste utvei. Gjenstander det vil kunne være behov for å rekvirere
kan være husrom, mat, klær, strøm mv.
Det som er nytt er forslag om å kunne iverksette forberedende
tiltak med sikte på rekvisisjon. Departementet anser dette som nødvendig
i forhold til å sikre nødvendige kapasiteter før en uønsket situasjon
i fredstid eller krig oppstår. Departementet skal i forkant kunne
peke ut ting som er planlagt rekvirert, utstede varsel til eier
eller bruker av tingen som er utpekt for eventuell senere avståelse,
og gi pålegg til eier og bruker av løsøre om at tingen i nærmere
angitte tilfeller skal stilles til rådighet på angitt sted.
Rekvisisjonsbestemmelsene etter loven må være egnet til bruk
både i fred, krise og krig. Ved utformingen er det vektlagt at bestemmelsene
innehar nødvendig fleksibilitet i forhold til å kunne ivareta beredskapshensyn
og samfunnets krav til beskyttelse i vid forstand. Dette er gitt
seg utslag i relativt vide hjemler for rekvirering innenfor lovens
formål, og et regelverk tilpasset situasjoner som vil kunne kreve øyeblikkelig
gjennomføring.
Det skal gis erstatning for det som er rekvirert og tap og utgifter
ved å etterkomme pålegg gitt i medhold av rekvisisjonsbestemmelsene.
Komiteen registrerer at departementet
har valgt å endre begrepsbruken og erstatte «ekspropriasjon» med
«rekvisisjon», og at dette er gjort for å være i samsvar med øvrig
beredskapslovgivning som har regler om rekvisisjon. Komiteen mener
dette ikke innebærer større realitetsendring i forhold til gjeldende
rett.
Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og
Sivilforsvaret inneholder bestemmelser som regulerer tilsyn med
pliktsubjekter etter loven, herunder regler om opplysningsplikt,
adgang til tilsynsobjekt og gjennomføring av tilsyn.
I høringsbrevet ble det pekt på at dagens bestemmelser om tilsyn
fremkommer noe spredt, og at disse bør gis en mer systematisk fremstilling.
For å sikre nødvendig fleksibilitet i forhold til eventuelle fremtidige
endringsbehov, ble det foreslått at departementet tillegges myndighet
til å utpeke tilsynsmyndighet etter loven.
I utgangspunktet legges det opp til en videreføring av de tilsynsordninger
som foreligger etter gjeldende rett. Loven bør gi nødvendig fleksibilitet
i forhold til eventuelle fremtidige endringsbehov. Loven bør derfor
etter departementets syn ikke gi direkte anvisning på tilsynsmyndigheter,
men overlates til departementet å bestemme.
Komiteen er enig i at bestemmelser
som berører tilsyn forekommer noe spredt i gjeldende lov og bør
derfor gis en mer systematisk fremstilling, slik at bl.a. bestemmelser
om opplysningsplikt, tilgang til tilsynsobjekt og bestemmelser for
gjennomføring av tilsyn samles. Komiteen registrerer
at det i utgangspunktet legges opp til en videreføring av de tilsynsordninger
som foreligger etter gjeldende rett, slik de fremkommer av endringer
foretatt gjennom Ot.prp. nr. 67 (1999–2000) og Ot.prp. nr. 61 (2008–2009). Komiteen mener
loven bør gi nødvendig fleksibilitet i forhold til eventuelle fremtidige
endringsbehov. Loven bør derfor etter komiteens syn
ikke gi direkte anvisning på tilsynsmyndigheter, men overlates til
regjeringen å bestemme.
Komiteen mener at et lovfestet tilsyn gir fylkesmennene
anledning til å måle og påpeke avvik, samt kunne benytte sanksjoner
dersom dette ikke følges opp. Plikten til å bygge, utstyre og innrede
offentlige tilfluktsrom er en del av kommunens samlede beredskap.
Etter komiteens syn vil de hensyn som begrunner tilsyn
med kommunal beredskapsplikt, også gjøre seg gjeldende for kommunens
oppfyllelse av plikter i forbindelse med tilfluktsrom. Komiteen er
derfor enig i at departementet foreslår å videreføre tilsyn med
kommunale tilfluktsrom. Det samme gjelder for tilsyn med kommunens
lagring og vedlikehold av sivilforsvarsmateriell, jf. lovforslaget
§ 13.
Straffebestemmelsene fremgår av gjeldende lov § 62. Lovens første
ledd bestemmer at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne
lov eller forskrifter eller pålegg som er gitt med hjemmel i loven, straffes
med bot eller fengsel i inntil 1 år hvis ikke forholdet rammes av
strengere straffebud. På samme måte straffes forsøk på og medvirkning
til slik overtredelse. Overtredelsene er forseelser.
Plikten til å gjøre tjeneste i Sivilforsvaret er av stor samfunnsmessig
betydning og hensynet til effektiv gjennomføring av tjenesten er
et viktig moment ved fastlegging av reaksjonsnivå. Departementet
anser det som nødvendig å opprettholde straffebestemmelser på dette
området.
Departementet foreslår at det subjektive skyldkravet for overtredelser
av bestemmelser om tjenesteplikt skal være forsettlig og grovt uaktsomt.
Dette innebærer en noe redusert straffesanksjonering i forhold til
gjeldende lov som oppstiller skyldkravet til forsettlig og uaktsom
(simpel uaktsomhet).
Departementet foreslår også at bestemmelsene som gir plikter
for allmennhetens bistandsplikt i akuttsituasjoner og evakuering,
plikten til å bygge tilfluktsrom, plikten til å sørge for tilfluktsromtjeneste i
en beredskapssituasjon og plikt pålagt etter rekvisisjonsreglene
bør straffesanksjoneres. Etter departementets oppfatning er det
nødvendig for å sikre gjennomføring av lovens bestemmelser at det
knyttes straffesanksjoner til disse bestemmelsene. Dette er typer
situasjoner som er enten akutte, eller skal tjene sivilbefolkningen
i akutte situasjoner. Brudd på disse bestemmelsene kan medføre større
skade på sivilbefolkningen. Departementet mener imidlertid at skyldformen
forsett er tilstrekkelig i disse situasjonene, og at strafferammen
settes til bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.
Gjeldende lov § 62 straffer på samme måte forsøk på og medvirkning
til overtredelse.
Komiteen registrerer at forslag til
ny straffebestemmelse er tilpasset endringer i straffelovens alminnelige
del, både i forhold til hva som bør straffes, skyldkrav og straffens
lengde.
Komiteen mener at plikten til å gjøre tjeneste i
Sivilforsvaret er av stor samfunnsmessig betydning og hensynet til
effektiv gjennomføring av tjenesten er et viktig moment ved fastlegging
av reaksjonsnivå. Komiteen slutter seg derfor til
departementet som anser det nødvendig å opprettholde straffebestemmelser
på dette området. Tradisjonelt har brudd på tjenesteplikten i Sivilforsvaret
blitt straffet noe mildere enn uteblivelse fra militærtjeneste.
Rettspraksis på dette området viser at det stort sett blir reagert
med bøter og subsidiær fengselsstraff i saker som gjelder forsømmelser
av tjenesteplikten.
Forvaltningsloven gjelder også for lov om kommunal beredskapsplikt,
sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvarets område, men med enkelte
tilpasninger for ivaretakelse av lovens formål.
Uønskede hendelser eller katastrofer inntreffer ofte uten forvarsel,
og tiltak må kunne treffes raskt. Forvaltningsloven forutsetter
prosesser av til dels tidkrevende karakter, og slike prosesser vil
ikke alltid kunne gjennomføres der tidsmomentet er kritisk. Forvaltningsloven
bør derfor kunne fravikes, enten individuelt i den enkelte sak,
eller som resultat av generelle unntak.
Etter departementets syn skal forhåndsvarsel kunne unnlates dersom
antall parter i saken er stort, eller et stort antall saker behandles
under ett eller forhåndsvarsel kan medføre at saken forsinkes på
en uheldig måte. Det samme gjelder når det av hensyn til partene
i saken ikke synes påkrevet.
I tillegg bør det gis hjemmel til å kunne bestemme at vedtak
etter loven ikke skal kunne kreves grunngitt eller påklages når
riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet
er i fare. Det samme bør gjelde ved enkelte uønskede hendelser i fredstid.
Unntakene fra forvaltningsloven er i hovedsak i samsvar med tilgrensende
lovgivning av beredskapsmessig karakter.
Myndighet til å gi forskrifter etter loven er i de fleste tilfeller
lagt til departementet. Dette er begrunnet med at lovens forskrifter
i stor grad ligger innenfor ett departements ansvarsområde. Unntak
er vedtak om krigsutflytting, som anses som et så stort og omfattende
inngrep at overordnet beslutning foreslås truffet av Kongen.
Komiteen har ingen merknader til dette
kapittelet.
Lovforslaget er i stor grad innrettet mot hendelser i krigstid
og ved uønskede hendelser i fred. Dette betyr at de økonomiske og
administrative konsekvensene av flere av forslagets bestemmelser
først vil manifestere seg dersom en slik situasjon skulle oppstå.
Mange av lovbestemmelsene representerer en videreføring av bestemmelser
fra gjeldende lov i modernisert form, og innebærer ingen endringer
som i seg selv medfører nye økonomiske og administrative konsekvenser.
Lovforslaget er i det vesentlige lagt opp som en rammelov som
forutsettes utfylt av forskrifter. Det betyr at en del administrative
og økonomiske konsekvenser først vil kunne estimeres nærmere i tilknytning
til revisjon av forskriftsverket.
Lovforslaget skal gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer.
Komiteen har ingen merknader til dette kapittelet.