Jeg viser til representantforslag 78 S (2009- 2010)
hvor stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Kjell Ivar Larsen
og Oskar Jarle Grimstad fremmer følgende forslag:
Stortinget ber regjeringen
fremme forslag for Stortinget om en evaluering av regelverk og praksis
for bygging av kraftlinjer, deriblant en drøfting rundt grensedragning
for valg av luftspenn kontra jord- eller sjøkabel.
Vi står foran en periode med behov for vesentlige
investeringer i kraftnettet. Dette er nødvendig både av hensyn til
forsyningssikkerheten og for å legge til rette for utbygging av
fornybar energi. Samtidig er det viktig at denne utbyggingen og
opprustingen av kraftledningsnettet gjøres så skånsomt som mulig
av hensyn til andre miljø- og samfunnsinteresser. Regjeringen la i
Ot.prp. nr.62 (2008-2009) derfor frem en strategi for økt hensyn
til miljø, estetikk og lokalsamfunn i kraftledningssaker.
Forslagsstillerne etterlyser at energiloven
eller energilovforskriften burde gi klarere føringer for bruk av
luftledning eller kabel.
Formålsparagrafen i energiloven slår fast at produksjon,
omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi skal
foregå på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas
hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt. Hva som
er den beste løsning for miljø og samfunn i den enkelte sak avhenger
av mange forhold. Vurdering av én type avbøtende tiltak kan vanskelig
isoleres fra vurderingen av andre alternativer for prosjekttilpasning.
Hvis føringer for bruk av kabel skulle nedfelles i et regelverk,
måtte også svært mange andre hensyn blitt omtalt. Regjeringen har
tidligere med tilslutning fra Stortinget derfor kommet til at dette
ikke er hensiktsmessig. Dette er bakgrunnen for at utdypende drøftinger
av vekting av ulike hensyn og føringer for bruk av avbøtende tiltak
i stedet er lagt frem for Stortinget i andre dokument, herunder
St.prp. nr. 19 (2000-2001) og Ot.prp. nr.62 (2008-2009).
Til grunn for kraftledningsstrategien regjeringen la
frem i Ot.prp. nr.62 (2008-2009) lå en grundig gjennomgang av hvordan
kraftledninger planlegges og konsesjons-behandles, og en evaluering
av hva som kunne gjøres enda bedre. Det blir gitt en helhetlig redegjørelse
for ulike typer avbøtende tiltak på tvers av spenningsnivå. Fordeler,
ulemper og utfordringer ved valg av kabel på de ulike spenningsnivå
er diskutert i strategien. Naturinngrep, forsyningssikkerhet, teknologiske
utfordringer, kostnader og muligheter for tilknytningspunkter og
systemmessige tiltak ble diskutert. Ut fra denne drøftingen konkluderes
det i strategien med at kabling oftere er et samfunnsmessig rasjonelt
tiltak på lavere spenningsnivå enn på høyere spenningsnivå. Med
bakgrunn i dette slås det fast at kabel skal være hovedregel i distribusjonsnettet,
mens bruken skal være gradvis mer restriktiv med økende spenningsnivå.
Jord- eller sjøkabel er mest aktuelt for begrensede strekninger
med betydelige verneinteresser eller store estetiske ulemper på
lavere spenningsnivå, men kan også være aktuelt på strekninger der
det gir særlige miljøgevinster på de høyeste spenningsnivåene.
Stortinget fikk gjennom behandlingen av regjeringens
kraftledningsstrategi anledning til nettopp det representantene
nå etterlyser; en overordnet debatt om grensedragningen for valg av
luftspenn kontra jord- eller sjøkabel. I strategien og debatten
rundt denne ble spørsmålet om kabling vurdert i et helhetlig perspektiv,
og muligheter og utfordringer ved også andre former for prosjekttilpasning
ble belyst. En debatt begrenset til kabling på høyere spenningsnivåer
løsriver vurderingsgrunnlaget fra denne helheten.
Jeg minner om at strategien ble vedtatt av et samlet
Storting gjennom Innst. O. nr. 104 (2008-2009) og Besl. O. nr. 107
(2008-2009) i juni 2009. Jeg betrakter en strategi som inngår i
en lovproposisjon som formalisert og forpliktende, og mener stortingsbehandlingen
av strategien på en forsvarlig måte ivaretok de hensyn forslagstillerne
fremmer.