Jeg viser til forslag fra stortingsrepresentantene Ketil
Solvik-Olsen, Henning Skumsvoll, Oskar Jarle Grimstad og Torkil
Åmland om å styrke lokal forvaltning av arealer i strandsonen. Det foreslås
endringer i plan- og bygningsloven med hensikt å overføre mer makt
og råderett over strandsonen til kommunene. Det foreslås også at adgangen
til innsigelse og klage fra statlige myndigheter blir begrenset
til lovlighetskontroll.
Liknende forslag om å begrense innsigelses-
og klageretten er fremmet 3 ganger tidligere, men ble ikke fulgt
opp ved Stortingets behandling.
Regjeringen har en klar politikk om å unngå uheldig
bygging i strandsonen. Strandsonen som nasjonal interesse er tydeliggjort
ved det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen.
Forbudet har eksistert siden 1965 og er videreført i gjeldende plan-
og bygningslov § 1-8. Det er likevel et vedvarende press om å få bygge
i strandsonen mange steder.
I St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk
og rikets miljøtilstand fremheves det som en viktig arealpolitisk
føring at strandsonen skal bevares som et natur- og friluftsområde tilgjengelig
for alle. Kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn oppfordres til
en streng praksis ved behandlingen av plansaker og dispensasjoner
i 100-metersbeltet langs sjøen.
Plansystemet er bygget opp slik at det som utgangpunkt
er kommunene som avgjør arealbruken innen sitt geografiske område,
forutsatt at dette skjer innenfor de rammer og retningslinjer som
er gitt fra nasjonale og regionale myndigheter. Dette gjelder også
i 100-metersbeltet langs sjøen, der bygging som utgangspunkt er forbudt.
Statlige og regionale myndigheter skal medvirke i
kommunens planarbeid, slik at nasjonale og regionale interesser
blir tilfredsstillende ivaretatt. Fylkesmannen og fylkeskommunen
har myndighet til å fremme innsigelse til planer som ikke i tilstrekkelig
grad ivaretar nasjonale og regionale natur- og friluftsinteresser,
herunder hensynet til strandsonen. De har også rett til å klage
på dispensasjoner som gis av kommunene, også dispensasjoner fra
det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet.
Innsigelsesordningen skal sikre at nasjonale
og viktige regionale interesser ivaretas og følges tilstrekkelig
opp i kommunale planer, og at plansaker løftes opp til sentral avgjørelse
når det er uenighet mellom myndigheter om viktige spørsmål. For
å øke forutsigbarheten og effektiviteten i plansystemet, er klageretten
til berørte statlige organer, regionale organer og kommunene avskåret
i plansaker der de er gitt anledning til å fremme innsigelse. Miljøverndepartementet får
ca. 2 % av alle plansaker til endelig avgjørelse på grunn av innsigelser
som ikke er løst gjennom den ordinære planprosessen eller ved mekling.
Dette tallet viser at de fleste plansaker blir løst lokalt.
Som øverste planmyndighet har staten, ved behandlingen
av en innsigelse eller klage, full anledning til å overprøve kommunestyrets vurdering
og vektlegging av nasjonale og viktige regionale interesser i den
kommunale planleggingen. Derimot skal staten vise stor varsomhet med
å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold.
Jeg mener at bestemmelsene om innsigelse og klage
er nødvendige for å sikre at nasjonale og viktige regionale hensyn,
herunder strandsonevernet, blir tilstrekkelig ivaretatt i den kommunale planleggingen.
Ansvars- og oppgavefordelingen mellom myndighetene i arealplanleggingen
er videreført i plandelen i plan- og bygningsloven av 27.06.2008.
I denne sammenheng ble bestemmelsene om innsigelse og klage grundig
gjennomgått og vurdert. Jeg viser til dette lovarbeidet.
For øvrig viser jeg til at forslag til statlige
planretningslinjer for en differensiert forvaltning av strandsonen
langs sjøen har vært på høring. Forslaget bearbeides nå videre på
grunnlag av høringen. Retningslinjene skal danne grunnlag for planleggingen
i kommunene og ta hensyn til at det er ulike forhold langs kysten.