Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til Dokument nr. 12:21 (2007–2008) om rett til å nedlegge sitt verv som stortingsrepresentant på visse vilkår.

Bakgrunnen for forslaget er den praksis som har vokst frem der det i helt spesielle tilfeller er gitt langvarig permisjon til representanter som ønsker å kunne tiltre stillinger som formelt ikke er forenlige med stortingsvervet. Det er også eksempler på at en representant har fått anledning til å tiltre en stilling som det har vært ansett for å være av nasjonal interesse for Norge at vedkommende bekler. Til dette kommer situasjoner hvor den personlige belastning ved å utføre vervet som stortingsrepresentant blir uforholdsmessig stor. I slike tilfeller har det vært innvilget langvarige velferdspermisjoner.

Det er fremmet tre alternative forslag hvor vilkårene for fritak er forskjellig. Det mest liberale alternativet har ingen andre vilkår enn at representanten selv søker om fritak. Det mest restriktive alternativet går ut på at fritak kun gis dersom dette er av nasjonal interesse. Det tredje alternativet gir Stortinget en viss frihet til selv å fastsette vilkårene.

Komiteen mener forslaget åpner for en uønsket tenkning rundt den forpliktelse det er å være stortingsrepresentant og det ansvar en representant etter Grunnloven er pålagt. Videre er forslaget etter komiteens oppfatning på grensen, eller over grensen, til ikke å være i tråd med Grunnlovens ånd.

Komiteen viser til at stortingsvervet er en grunnlovsfestet plikt. Det er i utgangspunktet ikke mulig for personer som er valgbare, å motsette seg valg. Utgangspunktet er altså at alle som er valgbare, plikter å ta imot et valg som stortingsrepresentant.

Det blir da etter komiteens syn ikke riktig om Stortinget selv i etterkant kan innvilge fritak etter søknad. Det mest liberale alternativet vil i praksis fjerne plikten til å motta valg som stortingsrepresentant. Komiteen mener det er viktig for forståelsen av vervet som stortingsrepresentant at det fortsatt skal være en borgerplikt for dem som velges til det.

Komiteen viser også til at forslaget åpner for press mot enkeltrepresentanter som opplever ulike livskriser. I stedet for å beholde vervet som stortingsrepresentant kan den enkelte bli presset til å trekke seg av hensyn til partiet og vararepresentanten for å sikre stabilitet, selv om det for eksempel er sannsynlig at det vil være mulig å fortsette i vervet etter en viss tid.

Komiteen mener at dagens regelverk i praksis fungerer godt i situasjoner der det kan være vanskelig å kombinere stortingsvervet med livet for øvrig.

Komiteen tilrår på denne bakgrunn at det fremlagte forslaget – samtlige alternativer – ikke bifalles.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at disse partier har vært skeptiske de gangene representanter har trådt ut av stortingsvervet for å bli statssekretærer eller lignende. Etter flertallets oppfatning er det tilstrekkelig adgang permisjoner i det gjeldende regelverk til å ta høyde for ekstraordinære situasjoner uten at det er påkrevet endring i Grunnloven.