Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Abid Q. Raja, viser til at dokumentet har vært oversendt finansminister Sigbjørn Johnsen for uttalelse. Svarbrev av 12. februar 2010 følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, tar til etterretning finansministerens redegjørelse om at det helt siden den islandske finanssektoren brøt sammen høsten 2008, har vært regjeringens linje å gå foran i det internasjonale samarbeidet for å stabilisere Islands økonomi. Flertallet viser til at det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal være solidarisk med Island i den vanskelige situasjonen landet er kommet i.

Flertallet understreker at Norge ikke har gjort de konkrete IceSave-avtalene mellom Island, Nederland og Storbritannia til en betingelse for videre utbetaling av lånet til Island. Det er imidlertid en betingelse for at de gjenstående transjene av lånet skal gjøres tilgjengelig for Island, at IMFs styre godkjenner de neste gjennomgangene av Islands stabiliseringsprogram, og at Island står ved sine innskytergaranti-forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.

Flertallet viser til at det viktigste nå er å få på plass grunnlaget for at IMFs styre kan behandle og godkjenne neste gjennomgang av stabiliseringsprogrammet. Det er dette islandske myndigheter er opptatt av, og det er også det den norske regjeringen arbeider for.

Flertallet understreker at dette likevel ikke er til hinder for at Island kan prøve saken om innskytergarantiforpliktelser for en internasjonal domstol dersom Island selv skulle ønske dette.

Flertallet viser til at vilkårene for det norske lånet er beskrevet i St.prp. nr. 47 (2008–2009) Om statsgaranti for Norges Banks lån til Sedlabanki Islands. I proposisjonen heter det blant annet:

«Danmark, Finland, Norge og Sverige har satt som forutsetning for lånet at Island følger stabiliseringsprogrammet med IMF, og at gjennomgangene av dette programmet godkjennes i IMF-styret. I dette ligger blant annet at Island overholder sine internasjonale forpliktelser, herunder innskuddsgarantiforpliktelser i henhold til EØS-regelverket, samt at Island gjennomfører nødvendig konsolidering av offentlige finanser for å gjenreise tilliten til Islands økonomi. Det er også en forutsetning at de landene som er mest berørt av underdekningen i den islandske innskuddsgarantiordningen, gir lån for å finansiere de forpliktelser som den islandske stat tar på seg i den sammenheng.»

Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag i proposisjonen etter enstemmig innstilling fra finanskomiteen, jf. Innst. S. nr. 221 (2008–2009).

Flertallet påpeker viktigheten av at regjeringen følger utviklingen på Island nøye, og legger som finansministeren, vekt på at Norge skal gjøre det som er mulig for å støtte den islandske regjeringens arbeid for å stabilisere økonomien og få tillit fra det internasjonale samfunnet. Flertallet viser til at kollapsen av de store islandske bankene med den påfølgende økonomiske krisen på Island, har påført staten en betydelig økt gjeldsbyrde, og at det er liten tvil om at innbyggere på Island vil merke de økonomiske innstrammingene som vil måtte komme i offentlige budsjetter som følge av denne økte gjeldsbyrden.

Flertallet viser til at Island har ønsket en bred internasjonal økonomisk hjelpepakke. Flertallet vil understreke at dersom det kommer andre forespørsler fra Island om støtte, vil Norge selvsagt diskutere dette.

Flertallet viser til at Norges tilsagn om støtte så langt er knyttet opp til en IMF-pakke, og mener at den kan gå videre basert på stabiliseringsprogrammet som IMF har lagt opp. Denne pakken er etter flertallets syn ikke koblet til utfallet av IceSave-forhandlingene, så lenge betingelsene oppfylles etter det programmet som er avtalt med IMF, herunder at Island honorerer sine EØS-forpliktelser. Flertallet viser til at den islandske regjeringen veldig klart sier at betingelsene oppfylles, og mener derfor Norge bør være åpne for å diskutere dette programmet i IMF.

Flertallet tilrår på denne bakgrunn at representantforslaget vedlegges protokollen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Island i forbindelse med den globale finansuroen har opplevd den største bankkrisen, relativt til landets størrelse, som noe land noen gang har opplevd. De tre største bankene på Island tok i 2007 opp lån tilsvarende om lag ni ganger landets årlige vare- og tjenesteproduksjon, og Island kommer til å slite i mange år med å nedbetale den store gjelden. For at Island skal gjøre opp for bankenes forpliktelser til kunder i Storbritannia og Nederland, har den islandske regjeringen gjennom den såkalte IceSave-avtalen tatt på seg et gjeldsansvar som tilsvarer om lag 100 000 kroner for hver islending.

Dette medlem viser til at Det internasjonale pengefondet (IMF), de nordiske landene, Russland, Polen og Færøyene har lånt Island til sammen om lag 5 mrd. dollar for å hjelpe landet med å importere helt nødvendige basisvarer som mat og brensel. Disse pengene blir utbetalt i porsjoner, og mye av utbetalingene gjenstår å betale. Da disse låneavtalene ble inngått ønsket, ifølge IMF, de nordiske landene å stille krav om at Island måtte overholde IceSave-avtalen dersom landet skulle få hjelp. Kun Polen og Færøyene har unnlatt å stille krav om overholdelse av IceSave-avtalen for at Island skal få hjelp.

Dette medlem viser til at situasjonen fortsatt er fastlåst, og at 93 prosent av islendingene nylig sa nei til IceSave-avtalen i en folkeavstemning. Det er usikkert om Island er forpliktet til å betale så mye som avtalen legger opp til, ettersom det ikke har vært noen liknende saker tidligere. Det kan virke som om Storbritannia og Nederland har brukt sin makt mot relativt lille Island, og fått til en avtale som innebærer at Island må betale mer enn det som er rimelig, ikke minst tatt i betraktning den prekære økonomiske situasjonen på øya.

Dette medlem håper at IMF snart kan gi nye lån til Island, noe som er helt nødvendig for at Islands økonomi kan stabiliseres. Dessverre kan det se ut til at Nederland og Storbritannia bruker IMF som brekkstang for å sikre sine posisjoner i forhold til Island, og at dette er en medvirkende årsak til at det trekker ut med nye lån.

Dette medlem viser til at det ofte tales i positive ordelag om det nordiske samarbeidet. Dette medlem håper et slikt samarbeid også kan synes i handling, og at det er førende for Norges posisjoner i IMF. Det er ikke akseptabelt at IMF, som følge av press fra Nederland og Storbritannia, tyner Island i forhandlinger. De uløste spørsmål mellom Island på den ene side, og Nederland og Storbritannia på den annen side, bør selvsagt få sin løsning, men den løsningen bør komme i separate forhandlinger. Dette medlem mener på denne bakgrunn at Norge bør kunne tilby lån til Island dersom det låser seg på alle fronter.

Dette medlem tar opp forslag fremsatt i Dokument 8:46 S (2009–2010).