Til Stortinget
Olje- og energidepartementet gjer i proposisjonen framlegg til
lov om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova), og det
vert presentert eit framlegg for ein strategi for utvikling av næringsliv
og energiressursar knytt til havbasert fornybar energi. Framlegget
svarer til framlegget i Ot.prp. nr. 107 (2008–2009) Om lov om fornybar
energiproduksjon til havs (havenergilova), som blei satt fram for
Odelstinget i den førre sesjonen.
Framlegg til lov om fornybar energiproduksjon til havs skal gi
det rettslege rammeverket for å gi konsesjonar og på annan måte
regulere forhold knytt til planlegging, utbygging, drift og nedlegging
av anlegg for produksjon av fornybar energi og anlegg for omforming
og overføring av elektrisitet til havs. Lovframlegget er basert
på arealvurderingar med tilhøyrande prosedyre for konsekvensutgreiingar.
Regjeringa vil at Noreg skal utviklast vidare som ein miljø-
og klimavennleg energinasjon, og å vere leiande innanfor utviklinga
av miljøvennleg energi. Ein viser til Stortingets handsaming av
St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk. Som del av ein klimaavtale
der òg andre industriland tek på seg store pliktar, var partane
i klimaforliket einige om at Noreg skal ha eit forpliktande mål
om karbonnøytralitet seinast i 2030. Det inneber at Noreg skal sørgje
for utslippsreduksjonar svarande til norske utslepp i 2030. Satsing
på energieffektivisering, varme og elektrisitet frå fornybare energikjelder
er sentrale element i regjeringas klimapolitikk. Det er mogleg å auke
energiproduksjonen monaleg, og energien kan nyttast meir effektivt.
Samanlikna med andre land har Noreg ein spesiell energisituasjon.
– Noregs elektrisitetsproduksjon er basert på fornybar energi, og
det er framleis god tilgang på fornybare energiressursar på land
som kan takast i bruk, og som er rimelegare enn havbasert fornybar
energi. Regjeringa meiner likevel det er viktig at Noreg medverkar
til å utvikle konkurranseevna for havbasert energi, og ein visar
til at det er fire element i dette: Kompetanse, fornybare energiressursar
til havs, infrastruktur og regulerbar vasskraft.
Regjeringa vil prioritere arbeid med å utfylle regelverket slik
at alle vesentlege forhold er avklart når det er aktuelt å opne
havareal for konsesjonssøknader. I første omgang vil ein særleg
prioritere arbeid med arealvurderingar, tryggleiksspørsmål og kvalifikasjonskrav
til konsesjonærar. Det vises til at det vil straks bli sett i gang
eit arbeid med å vurdere havareal som kan vere eigna for utbygging
av vindkraft til havs, og dermed for eventuell avgjerd om opning
for konsesjonssøknader.
Utviklinga av fornybar energiproduksjon og infrastruktur til
havs må sjåast i samanheng med utviklinga av overføringsnettet på
land. Moglege løysningar for infrastruktur vil inngå i vurderinga
av havareal som kan vere eigna for utbygging av vindkraft til havs.
Eit framtidig kraftnett i Nordsjøen kan bli utvikla stegvis, for
eksempel ved at kablar frå vindkraftanlegg i havet til lands over
tid blir knytt saman i eit meir omfattande nett. I samband med dette
vil det vere ein vesentleg fordel om val av teknologiske løysingar
blir harmoniserte slik at det er lagt til rette for ei seinare samankopling.
Framlegget til ei havenergilov legg til rette for ei stegvis utvikling
av kraftnett til havs.
Departementet viser til at spørsmål om føresegner om den økonomiske
reguleringa av produksjon og overføring, mellom anna regelverk knytt
til nettregulering, vil krevje nærare utgreiingar for å sikre at ei
slik regulering blir føremålstenleg utforma. Man vil prioritere
høgt å utarbeide slikt regelverk, slik at lovføresegner og forskrifter
ligg føre i god tid før det er aktuelt med store investeringar innan
lova sitt verkeområde. Man meiner vidare det er viktig at kostnadene
ved slik nettutbygging blir gjort synlege for produsentar og andre
som tek avgjerder.
Departementet viser og til at ei vidareutvikling av norsk regulerbar
vasskraft kan medverke til å leggje til rette for utbygging av vindkraft
og annan uregulerbar fornybar energiproduksjon. Ei vidareutvikling
av norsk regulerbar vasskraft må skje innan miljømessig forsvarlege
rammer, og miljøkonsekvensane må vurderast opp mot nytten av tiltaka.
Ein viser til at NVE no gjennomfører arbeid med å vurdere korleis
vasskrafta sine reguleringseigenskapar kan utviklast vidare på ein
miljømessig forsvarleg måte. Vidare viser ein til at forskingsinnsatsen
òg skulle bli styrkt ved at det i 2009 blei etablert eit forskingssenter
der samspelet mellom vass- og vindkraft og miljøverknader av vasskraftreguleringar
vil vere sentrale forskingstema.
Behovet for å redusere utsleppa av klimagassar frå energiproduksjon
utan å svekkje forsyningstryggleiken kan bli ein vesentleg faktor
i å utvikle ei meir klimavennleg energiforsyning i Nord-Europa og
i andre land med høvelege havareal. Ei årsak til dette er at tilgjengeleg
areal for produksjon av fornybar energi på land er avgrensa, og
det teoretiske potensialet for fornybar energiproduksjon til havs
er svært stort.
Utbygging av havbasert energi i stor skala vil medføre vesentlege
utfordringar og krav til internasjonal koordinering. EU-kommisjonen
har i 2008 gjeve ei fråsegn om ein handlingsplan for havbasert vindenergi,
som er ein del av EUs oppfølging av den framlagte energi- og klimapakken
frå januar 2008, og der fornybardirektivet inngjekk. EUs mål er
at 20 prosent av energibruken kjem frå fornybar energi i 2020. Fornybardirektivet
inneber at landa skal ta på seg nasjonale mål og levere handlingsplanar
for gjennomføringa av måla.
Departementet viser til at vindkraft til havs har eit svært stort
ressursgrunnlag i Noreg. Teknologistatus, teknologiutfordringar
og høva framover til å utvikle ulike teknologiar for havbasert fornybar
energi, med særleg merksemd på vindkraft til havs, er presentert
i proposisjonen. Andre teknologiar for fornybar energi til havs
som er omtala er knytt til bølgje- og tidvasskraft og saltkraft.
Teknologi for havbasert kraftproduksjon er framleis i ein tidleg
fase, og det er eit stort potensial for kostnadsreduksjonar. Ein
viser til at det fram til og med 2008 var installert totalt 200
vindturbinar fordelte på 18 vindkraftverk i Noreg, og totalt har
om lag 1300 MW vindkraft motteke endeleg konsesjon i Noreg. Om lag
430 MW av desse er sette i drift. Om lag 870 MW har fått endeleg
konsesjon, men er ikkje sette i drift eller er under byggjing.
Viktige utviklingsområde dei næraste åra er utviklinga av store
vindkraftverk tilpassa tøft klima på land og til havs, med sterk
vind, turbulent vind, ising og kaldt klima. Auka bruk av kraftelektronikk,
ny generatorteknologi, betre system for styring og kontroll, og
vidare utvikling mot lettare konstruksjonar (materialteknologi)
vil medverke til reduserte kostnader. Betre vindvarslingsteknikkar
kan auka verdien av vindenergien ved å varsle vindtilhøva for eksempel
6 til 48 timar på førehand.
Det er i proposisjonen gjort rede for investeringskostnader og
kostnader knytt til drift og vedlikehald for vindkraftproduksjon
på land og til havs.
Regjeringa meiner både styresmakter og næringslivet vil ha nytte
av betre kunnskap og kompetanse om dei samfunnsmessige premissa
som ligg til grunn for at nye energiløysingar vert utvikla og tekne i
bruk. Fagmiljøa innafor feltet må styrkast, og det må stimulerast
til nærare samarbeid.
Norsk vindkraftbransje er i ein oppstartfase, og regjeringa meiner
det er nødvendig å utvikle teknologi, kunnskap, kapasitet i nett
og generell bransjekompetanse for å leggje grunnlaget for ein framtidig
storskala norsk vindkraftproduksjon. Dette krev auka investeringar
og auka innsats.
For å få til dette er erfaring frå landbasert vindkraft nødvendig,
og man vil sjå til at det blir gjort ein grundig analyse av dei
førebelse erfaringane med til drift av norske landbaserte vindkraftverk.
Energi som skal matast inn i eit kraftnett må tilpassast normer,
standardar og kapasitetsgrenser i nettet. Vindkraft til havs har
ein fordel i forhold til landbasert vindkraft, ved at vinden er
meir stabil. Det gjeld særleg langt til havs. Men vindkraft til
havs har andre utfordringar knytt til kabelteknologi under vatn og
transport av kraft over lange avstandar. I tillegg til at det må
leggjast overføringskablar på havbotnen, må det etablerast omformaranlegg
til havs.
Vindkraftproduksjon til havs har kjenneteikn som medfører at
det er særskilt påkravd at dette står sentralt i vurderinga. Det
finst knapt infrastruktur for overføring av kraft til havs, og vurdering
av forhold knytt til slik infrastruktur må gå hand i hand med vurdering
av havareal for vindkraftproduksjon. Etablering av slik infrastruktur
er dyrt, og overføring av krafta medfører krafttap. Investeringskostnader
og krafttap avheng av overføringsavstand, overføringskapasitet og
spenningsnivå, og om elektrisiteten blir overførd som likestraum
eller vekselstraum.
Utfordringane knytt til stabilitet i kraftsystemet og forsterking
av linjenett på land kan påverke dei fysiske høva til å mate vindkraft
frå norske havområde inn i andre land sine kraftsystem, og dermed
omfanget av framtidig utbygging i norske havområde. Det kan òg ha
betyding for kor framtidig utbygging i norske havområde bør lokaliserast,
og dermed for arbeidet med arealavgrensing.
I forslaget til havenergilov er det lagt opp til at etablering
av fornybar energiproduksjon til havs i utgangspunktet berre kan
skje etter at staten har opna nærare bestemte geografiske område
for søknader om konsesjon. I medhald av lovforslaget skal det gjennomførast
konsekvensutgreiing før opning av areal i statleg regi.
Norske havområde dekkjer eit svært stort areal, og det tekniske
potensialet for fornybar energi i norske havområde er derfor svært
stort. Ei konsekvensutgreiing i statleg regi må avgrensast til areal
som ut frå ei heilskapleg vurdering kan synast mest aktuelle for
utbygging. Før konsekvensutgreiingar kan setjast i verk, må det
såleis gjerast eit arbeid med arealavgrensing. Den skal ta utgangspunkt
i ei vurdering av tekniske og økonomiske forhold som vil vere avgjerande
for kor vidt utbygging vil vere aktuelt. Dette inkluderer blant
anna vindressursar, havdjup, kraftoverføring, forsynings- og marknadsmessige
forhold.
Miljøforhold og andre arealbruksinteresser til havs må vidare
vurderast i arealavgrensinga. I proposisjonen er omtala dei viktigaste
faktorane – biologisk mangfald, visuelle verknader, kulturminne,
fiskeri, sjøtransport, petroleumsverksemd og forsvarsinteresser.
Det er òg gjeve ei omtale av heilskaplege forvaltningsplanar for
norske havområde.
Forholdet mellom arealavgrensing, strategisk konsekvensutgreiing
og prosjektspesifikke konsekvensutgreiingar er drøfta i proposisjonen,
og det er gjeve ein omtale av korleis arbeid med arealavgrensing
og konsekvensutgreiingar er lagt opp i Danmark og Storbritannia.
Vidare er det beskrive korleis departementet vil setje i verk arbeid
med arealavgrensing og konsekvensutgreiing utanfor grunnlinjene.
Arealvurderingane for vindkraft til havs må sjåast i samanheng
med lokalisering og vidareutvikling av regulerbar vasskraft og utvekslingskapasitet.
I tillegg til innmating i kraftsystemet på land i Noreg eller
utlandet, kan vindkraft til havs òg medverke til å forsyne petroleumsinstallasjonar
med elektrisitet. Fordi vindkraft ikkje er regulerbar kan ikkje
dette vere den einaste kraftforsyninga til slike installasjonar.
Det vil vere nødvendig med annan krafttilgang i tillegg, anten i
form av gassturbinar eller ved tilknyting til kraftsystemet på land.
I ei arealvurdering vil det vere relevant å vurdere tekniske, kostnadsmessige
og andre forhold knytt til slike løysingar.
Eventuelle miljøkonsekvensar av etablering og drift av offshore
vindkraft forventes i hovedsak for miljøverdier lokalt i nærområdene
til anleggene og eventuelle skader på enkeltindivider. Det er imidlertid
en del usikkerhet knyttet til konsekvenser av offshore vindkraft
for sjøfugl. Usikkerheten er relatert til kollisjonsrisiko for lokale
og trekkende fugler, samt eventuelle barriereeffekter. Med hensyn
til fisk og sjøpattedyr er det noe manglende kunnskap om eventuelle
adferdsmessige virkninger av støy fra vindturbinene.
St.meld. nr. 8 (2005–2006) Helhetlig forvaltning av havområdene
utenfor Lofoten (forvaltningsplanen) peika ikkje ut særskilde område
for vindkraft. Planen nemnde heller ikkje særskilde område der vindkraft
utan vidare er uaktuelt.
Departementet viser til at det i utgangspunktet er eit potensial
for konflikt mellom energiproduksjon til havs og fiskeriverksemd.
Etableringar av vindkraftverk eller bølgjekraftverk kan, avhengig
av storleik og plassering, hindre fiske dersom installasjonane blir
plasserta i fiskeområde. Ved etablering av botnfaste vindturbinar
er det område grunnare enn 100 meter som er aktuelle. Slike bankar
kan samtidig vere viktige område for fiske, og arealkonflikt med
fiskeflåten kan oppstå. Dialog med fiskerinæringa vil såleis vere
ein viktig del av ein prosess for å identifisere eigna område for
havbasert vindkraft.
Sjøkablar vil føre energien frå vind- eller bølgjekraftverk til
havs inn til land. I område der det er fare for at reiskap skal
setje seg fast i straumkablane, kan kabelen anten gravast ned eller
dekkjast over med stein. Nedgravne kablar vil medføre små problem
for fisket.
Ein visar og til at dersom verkeområdet til havenergilova blir
utvida i dei indre farvatn, vil potensialet for arealkonflikt med
akvakulturverksemd auke. I vurderinga av moglege areal for energiproduksjon til
havs må det takast omsyn til noverande og framtidige område med
potensial for akvakultur.
Departementet vil setje i gang arbeid med å vurdere havareal
som kan vere eigna for utbygging av vindkraftanlegg. Norske havområde
er store og ei konsekvensutgreiing av heile det norske havarealet vil
vere svært ressurs- og tidkrevjande. Ein skal først gjere ei avgrensing
av kva havområde som skal omfattast av ei strategisk konsekvensutgreiing,
deretter skal strategisk konsekvensutgreiing gjennomførast i medhald
av lovforslaget. Avhengig av utviklinga i teknologi, kostnader,
etterspørsel, kunnskapsutvikling mv. vil det i åra framover vere
aktuelt å gjennomføre fleire slike rundar for å opne areal for søknadar.
Arbeidet med arealavgrensing skal ta utgangspunkt i at havområde
som er venta å vere mest aktuelle for utbygging på grunnlag av faktorar
som vindressursar, havdjup, kraftoverføring, forsynings- og marknadsmessige
forhold. Dette tilseier at det er særleg relevant å vurdere område
i den sørlege delen av Nordsjøen. For andre norske havområde (midtre
og nordlege del av Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet) kan utbygging
av eit kraftnett til havs liggje lengre fram i tid. Vindkraft til
havs i desse områda må tilknytast nettet på land, og ei slik utbygging
må vurderast opp mot utbygging av fornybar elektrisitetsproduksjon
på land.
Mange stader langs kysten er det avgrensingar i overføringsnettet,
og ei utbygging av vindkraft til havs med ilandføring kan då redusere
høva til å auke fornybar elektrisitetsproduksjon på land. Dette
kan endrast, blant anna ved ei eventuell framtidig utbygging av
petroleumsverksemd. I ei vurdering av elektrifisering av slike anlegg
kan kostnadsbiletet endrast, og havbasert kraftproduksjon vil då
vurderast opp mot landbasert kraftproduksjon. Forholda er annleis
i Midt-Noreg, med underskot på kraft og avgrensingar i overføringsnettet.
Utanfor kysten er det her òg havareal som er eigna for botnfaste
installasjonar. Ei eventuell utbygging til havs skal likevel vurderast
opp mot at det ligg føre betydelege planer for utbygging av landbasert
kraftproduksjon i området og forsterking av overføringsnettet.
Departementet finn det føremålstenleg at man òg gjennomfører
vurderingar av utvalte havområde nord for sørlege Nordsjøen som
synest særleg aktuelle for framtidig utbygging, og at man inkluderer
havareal innafor grunnlinja.
Vidare skal ein gjere ei særskilt vurdering av tekniske, økonomiske
og andre relevante forhold vedrørande utbygging av vindkraft til
havs i tilknyting til eksisterande og nye petroleumsinstallasjonar
i alle havområda.
Departementet viser til at ei gruppe samansett av medlemer frå
ulike direktorater (direktoratgruppe) skal leggje fram resultat
av det vidare arbeidet andre halvår 2010. Det kan bli aktuelt å
gjennomføre strategisk konsekvensutgreiing for utvalte havareal
i 2011. Status og plan for det vidare arbeidet vil bli lagt fram
for Stortinget ved oppdatering av strategien i 2012.
Framlegg til havenergilov vil mellom anna gje grunnlag for å
handsame energianlegg utafor grunnlinjene. Vindkraftanlegg og andre
fornybare energikjelder som er lokaliserte i sjø innafor grunnlinjene, blir
i dag konsesjonshandsama etter energilova.
Ein visar til at NVE i samråd med departementet har utarbeidd
kriterium for korleis sakene bør prioriterast. Formålet er å leggje
til rette for snøggare handsaming av dei mest realistiske prosjekta,
samtidig som planlegginga av dei minst realistiske prosjekta kan
bli avslutta. Dette kan over noko tid medverke til snøggare utbygging
av vindkraft og redusert konfliktnivå.
Departementet meiner det er føremålstenleg at NVE inntil vidare
ikkje prioriterer å handsame nye meldingar om større vindkraftprosjekt
innafor grunnlinjene. NVE skal likevel framleis gi høg prioritet
til handsaming av mindre prosjekt som er ledd i utvikling og utprøving
av teknologi.
Tekniske og kostnadsmessige forhold ved overføringssamband mellom
havbasert elektrisitetsproduksjon og forbruk på land og prinsippa
for ei føremålstenleg utbygging av overføringskapasiteten er presentert
i proposisjonen. Vidare er det gjeve ei oversikt over planar og
prosjekt for havvind i andre land rundt Nordsjøen som kan vere aktuelle
for tilknyting til eit eventuelt nett til havs. Ein visar til at overføringsnettet
til utanlandet gjer det mogleg å utveksle kraft med nabolanda og
slik halde ein høg forsyningstryggleik med mindre total produksjonskapasitet.
Departementet meiner at det er nødvendig å få på plass nokre
prinsipp for infrastrukturen som gjer utvikling mogleg i den første
fasen, og man vil arbeide vidare med dei prinsippa som bør gjelde.
Nærare avklaringar og prinsipp vil bli presenterte i den vidareutvikla
nasjonale strategien for fornybar energi til havs.
Overføringsnettet til havs vil på sikt kunne sjåast på som ein
heilskap der kablar for alle former for fornybar kraftproduksjon
til havs og elektrifisering av petroleumsverksemda inngår. I den
tidlege fasen vil enkeltkablar bli utbygde etter behov. Vurdering
av behovet og utbygging av utanlandskablar må halde fram uavhengig
av utviklinga av vindkraft til havs.
Overføringsnettet til havs vil skilje seg frå det på land ved
at det blant anna har ein annan funksjon og i større grad blir nytta
til eksport. Nettkundar på land skal ikkje dekkje kostnadene for
eit overføringsnett til havs. Aktøren pliktar ved tilkopling til
overføringsnettet på land, å halde seg til dei vilkåra som gjeld
for kraftmarknaden og tilknyting til overføringsnettet.
Ein meiner vidare at det førebels ikkje er nødvendig å ta standpunkt
til om nett- og systemverksemda knytt til havenergi bør samlast
i eitt selskap. Dette spørsmålet vil ein komme tilbake til ved framlegginga
av oppdatert strategi. Ved etablering av ein eventuell systemoperatør
til havs vil det vere naturleg å vurdere om Statnett skal få utvida
si rolle til også å omfatte systemoperatør til havs.
Ved eit framtidig overføringsnett til havs der for eksempel både
forbrukarar og produsentar kan vere tilknytta den same kabelen,
vil det òg vere behov for utforming av eit regelverk for tariffering.
Det vil i den samanhengen vere naturleg å vurdere føremålstenleg
utforming av tarifferingsprinsipp.
Det er i dag ikkje noko fullstendig konsesjonslovverk for etablering
av vindkraftanlegg utafor grunnlinjene. Enkelte slike anlegg vil
truleg kunne falle inn under petroleumslovgivinga. Andre lover som
tek vare på spesielle interesser kan i noko grad òg komme inn, utan
at dette dekkjer heilskapen i ei etablering av vindkraftanlegg til
havs. Omsynet til effektive og føreseielege prosessar for etablering
av fornybar energiproduksjon med tilhøyrande infrastruktur tilseier
at det blir lagt opp til ein heilskapleg og koordinerande konsesjonsprosess
for nye energiproduksjonsanlegg til havs.
Regjeringa vil ved lovforslaget leggje til rette for utvikling
av ny fornybar energiproduksjon til havs, og å ha samfunnsmessig
kontroll med arealbruk og produksjons- og overføringsanlegg. Den
foreslåtte havenergilova skal regulere planlegging, utbygging, drift
og nedlegging av anlegg for fornybar energiproduksjon og anlegg
for omforming og overføring av elektrisk energi til havs.
Det er foreslått ei føresegn som slår fast at retten til å utnytte
fornybare energiressursar til havs tilhøyrer staten.
Forslaget inneheld ei føresegn om opning av areal med sikte på
tildeling av konsesjon til fornybar energiproduksjon. Føresegna
sikrar at planlegging og utbygging av fornybar energiproduksjon
og overføringsanlegg skjer i eit heilskapleg perspektiv der alle relevante
interesser og tilhøve blir vurderte.
Lovforslaget fastset konsesjonsplikt for å byggje, eige og drive
anlegg for fornybar energiproduksjon og anlegg for omforming og
overføring av elektrisk energi til havs. I konsesjonen kan det stillast
vilkår som tek vare på omsynet til mellom anna energiforsyning,
miljø, tryggleik, næringsverksemd og andre interesser ved utbygging,
drift og nedlegging av slike anlegg. Lovforslaget inneheld òg andre
føresegner som tek vare på desse omsyna.
Lovforslaget inneheld førebels ikkje føresegner om økonomisk
regulering av selskapa. På eit seinare tidspunkt vil føresegner
om fleire av dei forholda som er omtalte under bli tekne inn i lov
eller forskrift.
Lovforslaget gir departementet heimel til å bestemme at delar
av lova i enkelte tilfelle kan gjelde for ikkje-fornybar elektrisitetsproduksjon
til havs. Dette kan for eksempel vere aktuelt ved eventuell planlegging
av storskala gasskraftverk til havs for leveransar til kraftsystemet
på land.
Lovforslaget inneheld føresegner om systemansvar som skal handtere
den fortløpande drifta av eit framtidig kraftsystem til havs.
Departementet har funne det nødvendig å ha lovføresegner som
slår fast sentrale prinsipp, men som samtidig er fleksible slik
at det er mogleg raskt å kunne regulere ulike problemstillingar
som oppstår. Dette inneber at loven må utfyllast med forskrifter.
Over tid kan det vere nødvendig å revidere lovverket i takt med
utviklinga.
I arbeidet med lovforslaget har departementet òg vurdert føresegner
knytt til nettregulering, marknadsplass, funksjonelt og selskapsmessig
skilje mellom produsent og nettoperatør, kraftforsyningsberedskap mv.
Desse spørsmåla krev nærare utgreiingar for å sikre at ei slik regulering
blir utforma på ein føremålstenleg måte. Man vil prioritere å utarbeide
eit slikt regelverk, slik at lovføresegner og forskrifter ligg føre
i god tid før det er aktuelt med store investeringar innan lova
sitt verkeområde.
Det er i proposisjonen gjeve rede for gjeldande rett innafor
havenergiområdet og om forholdet til folkeretten. Folkerettslege
rammer for kyststatane sin jurisdiksjon i tilliggjande havområde
følgjer av folkerettsleg sedvane og av traktatar Noreg er bunde
av, så som Havrettskonvensjonen av 1982.
Man viser til at norsk sjøterritorium omfattar området innanfor
12 nautiske mil utanfor grunnlinjene, jf. lov om norsk territorialfarvann
og tilstøtende sone frå 2003. Innanfor denne grensa har den norske
staten høve til reguleringar som er nesten like omfattande som på
land.
Forslaget til formålsføresegn legg opp til at energiproduksjon
til havs skal skje etter ei avveging av samfunnsmessige målsetjingar
og at energianlegg blir planlagde, bygde og disponerte slik at omsynet
til energiforsyning, miljø, næringsverksemd og andre interesser
blir teke vare på.
Energianlegg skal planleggjast, byggjast og disponerast slik
at omsynet til energiforsyning, miljø, tryggleik, næringsverksemd
og andre interesser blir teke vare på. «Miljø» er i denne samanhengen
eit samleomgrep for alle miljøtema, under dette naturvern, biologisk
mangfald, klima, kulturminne og kulturmiljø. Denne forståinga av
omgrepet er i samsvar med miljøforvaltninga av i dag.
Departementet foreslår at lova utan vidare skal gjelde generelt
i territorialfarvatnet utanfor fastlandet og på kontinentalsokkelen.
Kongen kan vidare bestemme at føresegner i lova skal gjelde for
soner oppretta i medhald av lov om Norges økonomiske sone og for
sjøterritoriet og indre farvatn ved Svalbard og Jan Mayen.
Departementet meiner delar av havenergilova kan gjerast gjeldande
i dei indre farvatna òg, ein foreslår ei tilføying i verkeområdeføresegna
som opnar for å utvide det stadlege verkeområdet til dei indre farvatna.
I energilova er foreslått ei tilføying som opnar for å ikkje bruke
einskilde føresegner i saker som blir handsama etter havenergilova.
Departementet foreslår ei føresegn som gir anledning til å setje
heile eller delar av lova til side i forskrift eller vedtak. Føresegna
kan nyttast der tiltak omfatta av § 1-2 første ledd kan handsamast
etter anna lovverk, typisk for energianlegg som utgjer en integrert
del av petroleumsverksemda, skipsfart eller tilsvarande.
Det er ikkje føreslått å opne for generelt å nytte lova på ikkje-fornybar
energiproduksjon til havs.
Etablering av fornybar energiproduksjon til havs kan i utgangspunktet
berre finne stad etter at staten har opna nærare bestemte stadlege
område for søknader om konsesjon. Formålet er å sikre staten kontroll med
at planlegging og utbygging av fornybar energiproduksjon med tilhøyrande
infrastruktur skjer i eit heilskapleg og langsiktig perspektiv,
der alle relevante interesser og forhold blir høyrde og vurderte
i ein tidleg fase. Det vil òg leggje til rette for at den påfølgjande
konsesjonsprosessen blir meir føreseieleg. Tal, storleik og lokalisering
av utlyst areal må vurderast som ledd i ein kartleggings- og konsesjonsprosess.
Departementet finn at vedtak om opning av areal er ei så vidtgåande
avgjerd for samfunnet at myndet bør liggje hos Kongen i statsråd.
Ved opning av areal vil det elles normalt følgje ein tidsfrist
for innsending av konsesjonssøknad. Har det ikkje komme inn søknader
ved utgangen av fristen, står styresmaktene i utgangspunktet fritt
til å vurdere om området bør lysast ut på nytt.
Nettanlegg vil bli omfatta av den arealplanlegginga lovforslaget
legg opp til. Nettkapasitet, høve til avsetning og andre forhold
knytte til nett vil ha betyding for kva område det er aktuelt å
vurdere for opning. Departementet finn det ikkje nødvendig å slå fast
at nettanlegg generelt skal omfattast av reglane om opning av areal.
Nettanlegg til havs vil berre bli planlagt når det er trong for
overføring av elektrisk energi.
Departementet foreslår nærare føresegner om retten til å søkje
om og få konsesjon for energianlegg til havs, og lovforslaget opnar
blant anna for at det kan etablerast ei form for prekvalifisering
eller for at gjennomføringsevne blir lagt vekt på ved handsaming
av søknad om konsesjon. Regionale verknader må òg vurderast.
Staten skal stå for kartlegging og opning av areal. Departementet
foreslår at det overfor konsesjonæren kan stillast tidsfristar for
ulike steg i utviklinga av prosjektet, og at det kan fastsetjast
sanksjonar ved avvik. Konsesjonsstyresmakta kan ved avvik trekkje konsesjonen
tilbake. Konsesjonen kan i slike høve gis til annan aktør på nærare
gitte vilkår.
Departementet legg til grunn at konsesjon for energianlegg etter
lova kan givast for inntil 30 år, konsesjonstida skal gjelde frå
anlegget blir sett i drift. Lovframlegget opnar for fornying av
konsesjonen ved utløp av konsesjonstida, og konsesjonær kan søkje
om forlenga konsesjon.
I konsesjonsprosessen må det vurderast kor vidt konsesjonæren
skal få einerett på å utnytte det aktuelle havarealet til fornybar
energiproduksjon, eller om departementet på visse vilkår skal kunne
gi konsesjon til annan part til å installere supplerande produksjon
innan området.
Lovframlegget gir heimel til å kunne fastsetje vilkår om tilrettelegging
for eller tilkopling til andre anlegg eller system innan verkeområdet
for lova.
Lovframlegget inneheld føresegner om konsekvensutgreiingar, som
skal vere ein del av ein open og offentleg prosess der blant anna
utgreiingsprogrammet blir sendt på høyring og lagt ut til offentleg ettersyn.
Kva omfang konsekvensutgreiingar skal ha før ei opning, er ikkje
regulert i detalj i lovforslaget.
Lovframlegget føreset at eventuelle konsekvensar for fiske blir
vurderte før areal blir opna for konsesjonshandsaming. Ein har føresegner
som svarar til føresegnene i petroleumsloven, og foreslår at tilsvarande
ordning som for petroleumsverksemd blir etablert for verksemd som
blir omfatta av denne lova.
Departementet viser til at ei arealavgift kan sjåast på som leige
for bruk av areal, og kan bidra til framdrift i planlegging og utbygging.
Ei arealavgift kan òg medverke til at areal blir effektivt utnytta.
Departementet legg til grunn at arealavgift ikkje er aktuelt i ein
innleiande fase i utvikling og etablering av vindkraft til havs
i Noreg, men man finn det likevel rett å ta inn heimel for å kunne
innføre arealavgift seinare.
Det er teke inn ei presisering i lovteksten om at arealavgift
kan påleggjast ved tildeling av konsesjon eller seinare.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per
Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle Grimstad,
Kjell Ivar Larsen og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai Astrup,
Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti,
Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande,
og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser
til at Norges havområder har gode vindforhold og et stort teoretisk
potensial for å utvikle havbasert fornybar energi.
Komiteen viser til at Olje- og energidepartementet
i proposisjonen legger frem både en strategi for utvikling av næringsliv
og energiressurser knyttet til havbasert fornybar energi og et forslag
til lov om fornybar energi til havs (havenergiloven).
Komiteen peker på at strategien er en oppfølging
av klimaforliket mellom regjeringspartiene og Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre fra januar 2008 der det heter:
«Partene er enige om at det skal lages en nasjonal strategi
for kraftproduksjon fra havmøller og andre marine fornybare energikilder.
En slik strategi må se på behovet for særskilt forskningsinnsats,
vurdere å opprette et eget senter for forskingsdrevet innovasjon på
området, utrede nødvendige lovendringer for å kunne utstede konsesjoner,
se utplassering av havmøller i sammenheng med elektrifisering av
aktivitet på sokkelen og gjennomføre en arealvurdering for utplassering
av fremtidige anlegg hvor hensynet til fiskeriene, det marine miljøet
og andre næringer ivaretas.»
Komiteen peker videre på at lovforslaget fastsetter
konsesjonsplikt for å bygge, eie og drive anlegg for fornybar energiproduksjon
og anlegg for omforming og overføring av elektrisk energi til havs.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, peker på at klimautfordringen sannsynligvis
er vår tids største utfordring. Bruk av fossil energi står for 70
prosent av klimagassutslippene globalt, og energibruken i verden
øker med folketallet og bedret levestandard. Flertallet mener
at energi og klima må sees i en sammenheng for å finne gode løsninger.
Økt produksjon av fornybar energi vil være et viktig bidrag til
bedre miljø globalt. Flertallet har merket seg at
Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at fornybar energi
vil måtte medvirke til 23 prosent av de nødvendige utslippsreduksjonene.
Dette krever et massivt skift fra fossile til fornybare energikilder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at økt produksjon av fornybar energi vil være med på å redusere
klimagassutslippene globalt. Havvindkraft vil på sikt kunne gi et betydelig
tilskudd til den fornybare energien som produseres i Norge i dag.
Disse medlemmer er helt på linje med Det internasjonale
energibyrået (IEA) som peker på at det de neste 20–30 år er viktigst
å redusere bruken av kull. IEA peker på at Norges bidrag med økning
av både olje og gass fram mot 2030 vil være et viktig element i
reduksjon av klimagasser fra kullbruk.
Videre vil komiteen peke på at en satsing
på havbasert fornybar energi representerer muligheter for norske
bedrifter og kompetansemiljøer. Komiteen viser til
at det globale markedet for vindkraft til havs er forventet å øke
raskt. European Wind Energy Technology Platform forventer at det
innen 2020 vil være installert 40 GW vindkraft til havs. Dette innebærer
investeringer på rundt 800 mrd. kroner. Det kan gi store muligheter
også for norsk industri og kompetansemiljøer. Norske bedrifter har
betydelig kompetanse fra petroleumsvirksomheten til havs og kraftproduksjon
på land som kan gi muligheter også innen fornybar energiproduksjon
til havs. Komiteen vil understreke betydningen av
at posisjonering i forhold til disse markedsmulighetene er viktig,
og at det også haster med å utvikle et hjemmemarked for denne type
industri og kompetanse.
Komiteen viser til at Norge i dag har en viktig posisjon
som energileverandør til blant annet Europa. Ved å satse ytterligere
på energiproduksjon, vil vi videreutvikle Norges rolle som energistormakt.
Komiteen viser til at regulerbar vannkraft i kombinasjon
med energiproduksjon som ikke kan reguleres, som vindkraft, er en
effektfull kombinasjon i forhold til å være en stabil energileverandør. Komiteen vil
derfor understreke betydningen av at en nasjonal strategi for fornybar
havenergi blir satt i sammenheng med en politikk for bedre utnyttelse
av vannkraftressursene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at vannkraft har vært og er grunnpilaren i det innenlandske
forbruket av energi, både til industri og husholdninger. Disse medlemmer ser
behovet for en havenergilov, og er i store trekk enige med regjeringens
forslag til ny lov, men vil påpeke at produksjon av fornybar havenergi
fra norske arealer på dypt vann blir neppe aktuelt ennå på lang
tid, og at denne satsingen derfor ikke må gå på bekostning av norsk
satsing på vannkraft.
Disse medlemmer peker på at landet har store potensialer
fra både regulerbare og ikke regulærbare energikilder, som ikke
er utnyttet. Reserver i vannkraft er ikke ubetydelig, og bør kunne
utnyttes. Vernede vassdrag må vurderes på nytt sett i lys av dagens
miljøvennlige utbyggingsmuligheter. Energi fra vannkraft er billig
å produsere, og bør i langt større grad enn i dag bygges ut. Vannkraft
vil bli enda viktigere når EUs fornybardirektiv blir gjort gjeldende. På
vindstille dager og når behovet for elektrisk strøm er særlig stort
innenfor EU, kan et stort norsk vannkraftoverskudd være den beste
garantien for lavere klimagassutslipp fra EU-landene. Alternativet
for norsk vannkraft vil i stor grad være kullkraft.
Disse medlemmer viser til at vindkraft fra landbaserte
anlegg har også et meget stort energi-potensiale, og vil bli prioritert
før anlegg bygges på dypt vann i norske farvann.
Disse medlemmer ser et stort behov for en grundig
gjennomgang av gjenværende vann- og vindressurser i Norge. Når slike
oversikter foreligger, vil prioritering være lettere. Uten slike
prioriteringer vil det også være vanskelig å planlegge og bygge
et tilfredsstillende nett for framføring av den elektriske kraften.
Komiteen har merket seg at regjeringen
tar sikte på å legge frem en videreutviklet strategi for havenergi
for Stortinget i 2012, og er enig i vurderingen som legges til grunn
om at arbeidet med spørsmål innen arealvurderinger, sikkerhet og
kvalitetskrav til konsesjonærer prioriteres i første omgang i den
videre prosessen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti peker på betydningen av å utvikle ny teknologi
for å møte klimautfordringen. Dersom vi skal nå målet om et nullutslippssamfunn med
en reduksjon på minst 85 prosent i verdens klimagassutslipp innen
2050, vil det kreve et teknologisk kvantesprang. Det må derfor satses
maksimalt på å utvikle nye teknologiske løsninger som ikke nødvendigvis
er kostnadseffektive i dag, men som er nødvendige dersom vi skal
nå klimamålene i 2050. Vi må ta i bruk ny teknologi som gjør vår
produksjon og vårt forbruk bærekraftig. Havbasert vindkraft kan være
en slik teknologi.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker
videre på betydningen av at demonstrasjonsanlegg sikres tilstrekkelig
støtte, og at dette er viktig for blant annet å prekvalifisere norske
aktører med tanke på markeder utenfor Norge. Disse medlemmer viser
til et representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg,
Trond Helleland, Nikolai Astrup og Siri A. Meling der det blir
foreslått å opprette ett eller flere fond av en betydelig størrelse
der avkastningen brukes til å stimulere utvikling og utprøving av
ny, klimavennlig teknologi. Dagens virkemiddelapparat, slik som
Innovasjon Norge og Enova, er etablert med andre mål. Forvaltningen
av fondet og dets avkastning bør derfor skje utenom dagens etablerte
virkemiddelapparat.
Komiteen viser til at lovforslaget
er basert på Norges lange erfaring med forvaltning av vannkraftressurser,
petroleumsressurser og infrastruktur for elektrisitet og gass, og
at forslaget innebærer en regulering av planlegging, utbygging,
drift og nedlegging av anlegg for fornybar energiproduksjon og anlegg for
omforming og overføring av elektrisk energi til havs.
Komiteen har merket seg at regjeringen i lovforslaget
slår fast at retten til å utnytte fornybare ressurser til havs tilhører
staten, og baserer dette på den retten folkeretten gjennom havrettskonvensjonen
gir til kyststaten. Komiteen viser til at petroleumslovens
§ 1-1 legger eiendomsretten til petroleumsressursene til staten. Komiteen har
merket seg at det i proposisjonen sies at fornybare energiressurser
som vind, bølger etc. ikke er underlagt eiendomsrett. Verdien oppstår
når havareal kan utnyttes i anlegg som utnytter vind og bølger til
å produsere elektrisk energi, og ved at denne blir ført frem til
forbruker gjennom å etablere anlegg for omforming og overføring av
elektrisk energi til havs. Vanligvis må anleggene bli knyttet til
kraftsystemet i Norge eller i et annet land, slik at den produserte
kraften kan omsettes i kraftmarkedet. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen har merket seg at lovforslaget også gir
Olje- og energidepartementet hjemmel til å bestemme at deler av
loven i enkelte tilfeller også kan gjelde for ikke-fornybar energiproduksjon
til havs.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
har merket seg at regjeringen foreslår en konsesjonsperiode på 30
år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at denne type investeringer er kostnadskrevende
og krever en langsiktighet. Disse medlemmer viser
til at konsesjonsperioden for vindkraft til havs i Storbritannia
er satt til 50 år, og det kan være hensiktsmessig å tilrettelegge
så like konkurransevilkår som mulig i forhold til Storbritannia. Disse
medlemmer mener derfor at konsesjonsperioden bør settes
til 50 år.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 3-5 (Konsesjonsvedtak mv.) andre ledd skal lyde:
Konsesjonar etter §§ 3-1 og 3-2 blir gjeven for inntil 50 år
frå anlegget er sett i drift. Konsesjonstida kan forlengast etter
søknad frå konsesjonæren.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti legger til grunn at Petroleumstilsynet
vil få ansvaret for helse-, miljø og sikkerhet for energianleggene
til havs.
Komiteen viser til det foreslåtte prinsipp
om at strømkundene på land ikke skal dekke kostnadene for et overføringsnett
til havs og gir sin støtte til dette.
Komiteen har merket seg at flere land
allerede har satset betydelig på utvikling av havenergi, og da spesielt
offshore vindmøller som faste installasjoner på relativt små dyp.
Videre har EU-kommisjonen allerede varslet en handlingsplan for
vindbasert havenergi som en del av deres fornybardirektiv. De enkelte
medlemsland skal innen medio 2010 innrapportere nasjonale handlingsplaner
som skal benyttes til å fremme satsingen på havbasert vind. Komiteen viser
til at EU mener at en utnytting av fornybarpotensialet til havs
vil kreve gode og stabile rammevilkår. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen viser til at teknologi for
havbasert kraftproduksjon fremdeles er i en tidlig fase, spesielt når
det gjelder flytende havmøller. Komiteen viser til
at det er betydelige tekniske og økonomiske utfordringer knyttet
til produksjon av vindkraft fra flytende installasjoner, og at vindkraft
fra flytende installasjoner ikke vil være kommersielt tilgjengelig
på mange år ennå. Når denne typen kraftproduksjon eventuelt vil
være kommersielt tilgjengelig vil det imidlertid ha et enormt potensial
for å møte verdens energibehov. Det er derfor viktig med forskning
og teknologiutvikling innen dette området. Komiteen har
merket seg at det i Norge er gjort betydelig forsknings- og utviklingsarbeid
innenfor dette området, og at verdens eneste fullskala flytende
vindmølle (testvindmølle) tilhørende selskapet Hywind nylig ble satt
i drift ved Karmøy i Rogaland.
Komiteen viser videre til at Statkraft nylig åpnet
et lite anlegg i Hurum for å prøve ut saltkraftteknologi, og at
dette anlegget er det første i verden. Komiteen vil
understreke betydningen av et fortsatt fokus på forskning og utvikling
knyttet til mulighetene for å utvinne fornybar energi til havs,
og ser det som positivt at ulike programmer og forskningssentre
er etablert for å underbygge en god utvikling innenfor havenergi.
Komiteen viser til at infrastruktur knyttet til nett
og omformeranlegg til havs vil også være en krevende teknologisk
øvelse, og at Norge har betydelig erfaring med sjøkabler. Det er
blant annet gjort betydelige teknologiske fremskritt innenfor energi-
og petroleumssektoren med bakgrunn i blant annet krevende kunder
med høy teknisk kompetanse og vilje til å satse på ny teknologi.
Komiteen viser til at norsk næringsliv og forskingsmiljø
har høg kompetanse innan ulike sider av offshore-teknologi, marine
operasjonar og andre tema som er viktige ved utbygging og drift
av fornybare energikjelder og infrastruktur til havs. Norske aktørar
deltek allereie i utviklinga av prosjekt internasjonalt, både på
teknologi-, leverandør- og utbyggjarsida. For Noreg vil det vere
ulike krav til kompetanse i rolla som teknologileverandør og som
energiprodusent. Gjennom målretta satsing på forsking, utvikling
og demonstrasjonsprosjekt vil myndigheitene medverke til at denne
kompetansen blir utvikla vidare slik at norsk næringsliv kan medverke
vesentleg til å utvikle meir kostnadseffektive og pålitelege teknologiar,
utbyggings- og driftsløysingar.
Komiteen er positiv til at regjeringen
ønsker å igangsette en prosess for å vurdere egnede havarealer for
energiproduksjon og registrerer at produksjonspotensialet for havvindmøller
er stort, både når det gjelder faste og flytende installasjoner. Komiteen har
merket seg at elementer som havdyp, vindressurser, avstand til land
og muligheter for kraftoverføring er blant momenter som må vurderes.
Komiteen peker på at det største konfliktpotensialet
sannsynligvis retter seg mot fiskeriinteresser. Komiteen mener
at det er avgjørende at en satsing på havenergi lar seg forene med
god sameksistens med fiskeriinteressene langs kysten. Etablering av
vindkraftproduksjon til havs eller bølgekraftanlegg kan påvirke
fisket negativt dersom installasjonene blir plassert i fiskeriområder.
I dag er det lite havbruksvirksomhet utenfor grunnlinjen, men komiteen vil
understreke betydningen av at det må tas hensyn til nåværende og
fremtidige områder med potensial for akvakultur. Videre vil miljøhensyn,
hensynet til biologisk mangfold, sjøtransport og petroleumsvirksomhet
være viktige faktorer å ivareta.
Komiteen viser til at det etter første prosess med
arealavgrensing legges opp til en strategisk konsekvensutredning
med utgangspunkt i livsløpet til en vindpark til havs, nemlig lokalisering,
konsesjon, overvåking, utbygging og drift samt nedlegging og fjerning. Komiteen er
enig i at den strategiske konsekvensutredningen med høring skal
være grunnlag for åpning av areal for konsesjonssøknader, og at det
legges opp til at vindkraftaktørene søker konsesjon innenfor åpnet
areal.
Med bakgrunn i den interessen som er rundt utnyttelse av havenergi,
mener komiteen at det er viktig å ha en god dynamikk
i den videre prosessen og har merket seg at den foreslåtte direktoratsgruppen
som skal vurdere egnede havareal, skal legge frem resultater av
sitt arbeid andre halvår 2010, og at dette i neste omgang sammen
med at planprogram for strategisk konsekvensutredning vil bli sendt
på offentlig høring. Komiteen vil understreke betydningen
av at strategiske konsekvensutredninger for egnede havareal faktisk
blir gjennomført i 2011.
Komiteen vil understreke at det i disse prosessene
er en god dialog med berørte interesser, og peker her særlig på
fiskerinæringen.
Komiteen har merket seg at vindkraftanlegg og
andre fornybare energianlegg innenfor grunnlinjen i dag blir konsesjonsbehandlet
etter energiloven, og at regjeringen foreslår at enkelte deler av
havenergiloven også kan gjøres gjeldende innenfor grunnlinjen.
Komiteen meiner ein i tida framover bør gå breitt
ut for å framskaffe best mulig grunnlag for utpeiking av areal eigna
for utbygging av vindkraftanlegg ut frå tekniske og økonomiske forhold.
Areal i sørlege Nordsjø vil ha kortast overføringsavstand til forbruksmarknadene
i Europa – men har utfordringar knytt til samvariasjon med andre
store planlagde utbyggingar i same havområde. Areal i nordlege Nordsjø
har lengre overføringsavstandar til marknadene, men vil på grunn
av andre vind- og vêrsystem ha mindre grad av samvariasjonsproblematikk
ved straumeksport og har også større vindressursar. I begge havområde
er det også ønskjeleg å få fram meir kunnskap om mulig elektrifisering
av sokkelen med offshore vindkraft.
Komiteen meiner det difor er viktig at ein i dei arealutgreiingane
som no skal bli gjort vurderer mulige areal i nordlege Nordsjø i
tilegg til i den sørlege Nordsjø ut frå dei tekniske og økonomiske
forholda det er peikt på i proposisjonen, og i begge havområde får
fram vurderingar om mulig elektrifisering av sokkelen med havbasert
vindkraft. Dette vil etter komiteen sitt syn sikre
ein best mulig avgjerdsgrunn.
Komiteen vil understreke betydningen
av at vurderinger av forhold som er knyttet til overføring og omforming
av elektrisitetsproduksjon til havs må inngå i vurderingen av havareal
for vindkraftproduksjon. Komiteen peker på at potensialet
for vindkraft til havs, både fra faste og flytende installasjoner, langt
overstiger forventet behov for elektrisk kraft i Norge de kommende
årene. Det er derfor viktig at det er gode muligheter for avsetning
av elektrisk kraft fra norsk vindkraftproduksjon til havs i det
europeiske kraftmarkedet. Komiteen peker på at norsk
vindkraft til havs kan spille en viktig rolle i å møte Europas behov
for fornybar energi i fremtiden, både i forhold til å redusere klimagassutslippene
og for å sikre Europas forsyningssikkerhet for elektrisk kraft.
Komiteen peker på at en god infrastruktur for overføring
av elektrisitet derfor er avgjørende for utviklingen av fornybar
energiproduksjon til havs, forsyningssikkerhet og en fornuftig bruk
av ressursene. Et nytt 3. generasjons hovednett for overføring av kraft
i sjøkabel langs kysten, et såkalt «supernett», vil kunne være viktig
i så måte. Dersom et slikt nytt nett skal bygges, betyr det store
investeringer, men det vil også legge til rette for store framtidige
inntekter. Utbygging av et slikt nett kan kreve en annen teknologi enn
det vi har for kraftoverføring på land. Det er derfor viktig at
et slikt nett blir utredet grundig, og at man må sette i gang de
første utredningene allerede nå.
Komiteen vil peke på at det i en tidlig fase av utvikling
av havenergi sannsynligvis vil være aktuelt å benytte kabler til
land eller utenlandskabler, men at det på sikt bør kobles sammen
til et sentralnett til havs.
Komiteen registrerer at regjeringen ønsker å foreta
nærmere avklaringer og prinsipper knyttet til nettpolitikken i en
videreutviklet nasjonal strategi for fornybar energi til havs som
er varslet i 2012.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at vinteren 2010 igjen har vist at
den norske kraftforsyningen basert på vannkraft er sårbar når det
er lite nedbør, kombinert med sterk kulde og problemer med kraftleveransene fra
våre naboland.
Disse medlemmer viser til at EU har store ambisjoner
om å styrke sin forsyningssikkerhet gjennom både fornybardirektivet
og målsettingen om 20 prosent effektivisering i energiforbruket
innen 2020. Dette er langt høyere ambisjoner enn myndighetene i Norge
så langt har presentert. Disse medlemmer mener derfor
at det haster for Norge å slutte oss til EU sitt viktige arbeid
for å styrke forsyningssikkerheten. Det er viktig at Norge klarer
å utnytte vårt potensial for industribygging, arbeidsplasser og
verdiskaping basert på våre fornybare energiressurser og innen energieffektivisering.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
I lov om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) skal
§ 3-5 (Konsesjonsvedtak mv.) andre ledd lyde:
Konsesjonar etter §§ 3-1 og 3-2 blir gjeven for inntil 50 år
frå anlegget er sett i drift. Konsesjonstida kan forlengast etter
søknad frå konsesjonæren.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
viser til proposisjonene og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om fornybar energiproduksjon til havs
(havenergilova)
Kapittel 1. Innleiande føresegner
§ 1-1 (Formål)
Denne lova skal leggje til rette for utnytting av fornybare
energiressursar til havs i samsvar med samfunnsmessige målsetjingar,
og for at energianlegg blir planlagde, bygde og disponerte slik
at omsynet til energiforsyning, miljø, tryggleik, næringsverksemd
og andre interesser blir tekne vare på.
§ 1-2 (Verkeområde)
Lova gjeld fornybar energiproduksjon og omforming og overføring
av elektrisk energi til havs.
Lova gjeld på norsk sjøterritorium utanfor grunnlinjene
og på kontinentalsokkelen.
Lova gjeld med dei avgrensingane som følgjer av folkeretten.
Kongen kan bestemme at føresegner i lova skal gjelde i
jurisdiksjonsområder oppretta i medhald av lov 17. desember 1976
nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomisk soneloven).
Kongen kan i forskrift eller i det einskilde høve bestemme
at føresegner i lova skal gjelde for sjøterritoriet og indre farvatn
ved Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsetje særlege reglar av omsyn
til tilhøve der.
Kongen kan i forskrift eller i det einskilde høve avgrense
bruken av heile eller delar av denne lova når det gjeld innretningar,
formål eller verksemder til havs omfatta av anna lov.
Kongen kan i forskrift eller i det einskilde høve utvide
verkeområdet for einskilde føresegner i denne lova til indre farvatn.
Kongen kan bestemme at lova skal gjerast gjeldande på andre
produksjonsanlegg enn dei som er omfatta av § 1-4 andre ledd.
§ 1-3 (Retten til energiproduksjon til havs)
Retten til å utnytte fornybare energiressursar til havs
tilhøyrer staten.
§ 1-4 (Definisjonar)
Med fornybar energiproduksjon er meint produksjon av elektrisk
energi ved utnytting av fornybare energiressursar, til dømes vind,
bølgjer og tidvatn.
Med produksjonsanlegg er meint utrusting og tilhøyrande
bygningstekniske konstruksjonar for utnytting av fornybare energiressursar
til produksjon av elektrisk energi.
Med nettanlegg er meint elektrisk utrusting og tilhøyrande
bygningstekniske konstruksjonar for omforming og overføring av elektrisk
energi.
Med energianlegg er meint både produksjonsanlegg og nettanlegg.
Med konsesjonær er meint den som er gjeven konsesjon eller
andre rettar i eller i medhald av denne lova. Er konsesjon eller
andre rettar gjeven til fleire slike personar saman, kan omgrepet
konsesjonær omfatte både personane samla og den einskilde.
§ 1-5 (Vektlegging av samiske interesser)
Ved vedtak i medhald av lova som direkte rører ved samiske
interesser, skal det innanfor dei rammene som gjeld for den einskilde
føresegna leggjast tilbørleg vekt på omsynet til naturgrunnlaget
for samisk kultur.
Kapittel 2. Planlegging
§ 2-1 (Forundersøkingar)
Departementet kan gje forskrifter om forundersøkingar,
så som om bruken av måleinnretningar og undersøkingar av botntilhøve.
§ 2-2 (Opning av areal)
Kongen i statsråd kan fastsetje at eit nærare stadleg avgrensa
område som er omfatta av § 1-2 skal opnast med sikte på tildeling
av konsesjon etter § 3-1.
Før opning av område etter første ledd kan skje skal det
utarbeidast konsekvensutgreiingar. Konsekvensutgreiingane skal inkludere
vurderingar av miljømessige og samfunnsmessige konsekvensar av fornybar
energiproduksjon, så som konsekvensar for andre næringsinteresser.
Framlegg til opning av område med gjennomførte konsekvensutgreiingar
skal sendast på høyring og leggjast ut til offentleg ettersyn.
Departementet kan gjere unntak frå reglane om opning av
areal i særskilte tilfelle.
Departementet kan gje forskrifter om opning av areal.
Kapittel 3. Konsesjonar
§ 3-1 (Produksjonsanlegg)
Produksjonsanlegg kan ikkje byggjast, eigast eller drivast
utan etter konsesjon frå departementet. Det same gjeld ombygging
eller utviding av eksisterande anlegg.
Før bygging av produksjonsanlegg med konsesjon etter første
ledd kan ta til, skal konsesjonæren leggje fram ein detaljplan for
utbygging og drift for departementet til godkjenning. Detaljplanen
skal gjere greie for dei tekniske, tryggleiksmessige og miljømessige
tilhøva og elles utfylle konsesjonen så langt det er fastsett. Departementet
kan i særlege tilfelle fråfalle krav om detaljplan.
Før godkjenning av detaljplan etter andre ledd, skal konsekvensutgreiing
av utbyggingstiltaket vere godkjent med mindre anna er fastsett
i medhald av § 4-1 tredje ledd.
§ 3-2 (Nettanlegg)
Nettanlegg kan ikkje byggjast, eigast eller drivast utan
etter konsesjon frå departementet. Det same gjeld ombygging eller
utviding av eksisterande anlegg.
Før bygging av nettanlegg med konsesjon etter første ledd
kan ta til, skal konsesjonæren leggje fram ein detaljplan for utbygging
og drift for departementet til godkjenning. Detaljplanen skal gjere
greie for dei tekniske, tryggleiksmessige og miljømessige tilhøva
og elles utfylle konsesjonen så langt det er fastsett. Departementet
kan i særlege tilfelle fråfalle krav om detaljplan.
Konsekvensutgreiingar skal leggjast ved søknader om konsesjon
til nettanlegg med mindre anna er fastsett i medhald av § 4-1 tredje
ledd.
§ 3-3 (Søknad og handsaming av konsesjonssøknad og
detaljplan)
Konsesjonssøknad og detaljplan etter §§ 3-1 og 3-2 skal
sendast til departementet. Departementet kan gje forskrifter om
konsesjonssøknad og detaljplan, mellom anna om:
1. rett til å søke om og få konsesjon, inklusive
prekvalifiseringsføresegner,
2. kva slag opplysningar ein søknad skal innehalde,
3. kva slag opplysningar ein detaljplan skal innehalde,
4. kva slag undersøkingar søkjaren må syte for og
5. krav til kunngjering, offentleg ettersyn, høyring og
medverknad frå relevante styresmaktar og interesser.
§ 3-4 (Vilkår)
For konsesjonar eller godkjenning av detaljplan etter §§
3-1 og 3-2 kan departementet gje forskrifter og fastsetje vilkår:
1. om påbyrjing, bygging, utføring, vedlikehald, drift
og nedlegging av energianlegg,
2. om tidsfristar for utarbeiding av detaljplan ved tildelt
konsesjon, for oppstart av anleggsarbeid og for å setje i drift
anlegget eller delar av dette,
3. om beredskap og tryggleik,
4. om tilrettelegging for eller tilkopling til andre anlegg
eller system,
5. om tiltak for å unngå eller avgrense skade eller ulempe
for miljø, mangfaldet i naturen, kulturminne og annan arealbruk,
6. om for- og etterundersøkingar,
7. av omsyn til ei rasjonell energiforsyning,
8. av omsyn til andre næringsinteresser og
9. om bruk av eksterne oppdragstakarar og konsesjonærens
ansvar for desse.
Departementet kan i samband med den einskilde konsesjon
fastsetje ytterlegare vilkår dersom omsyn til allmenne eller private
interesser krev det.
§ 3-5 (Konsesjonsvedtak mv.)
Konsesjon blir gjeven til juridisk person som er stifta
i medhald av norsk lovgiving og er registrert i Føretaksregisteret,
når anna ikkje følgjer av internasjonale avtaler.
Konsesjonar etter §§ 3-1 og 3-2 blir gjeven for inntil
30 år frå anlegget er sett i drift. Konsesjonstida kan forlengast
etter søknad frå konsesjonæren.
Departementet kan gje forskrifter og fastsetje vilkår om
påbyrjing og forlenging av konsesjonstida.
Kapittel 4. Sakshandsaming ved konsekvensutgreiingar
§ 4-1 (Sakshandsaming)
Før oppstart av konsekvensutgreiingar skal det utarbeidast
melding med framlegg til utgreiingsprogram. Framlegg til utgreiingsprogram
skal sendast på høyring og leggjast ut til offentleg ettersyn før
program blir fastsett.
Ved opning av areal etter § 2-2, og ved konsesjon eller
godkjenning av detaljplan etter §§ 3-1 og 3-2, skal det i saksframlegget
eller i vedtaket gå fram korleis konsekvensutgreiingane og innkomne
fråsegner er vurderte, og kva dei har hatt å seie for avgjerda.
Departementet kan gje forskrifter om konsekvensutgreiingar
etter denne lova, så som nærare føresegner om harmonisering av utgreiingskrav
for dei ulike planstadia og konsesjonane, og om kva slag tiltak
og planar som er omfatta av krav om konsekvensutgreiingar.
§ 4-2 (Konsekvensutgreiingar ved grenseoverskridande
verknader)
Dersom tiltak eller planar som blir handsama etter denne
lova kan få vesentlege negative miljøverknader i ein annan stat,
skal departementet varsle relevante styresmakter i vedkommande stat,
og gje høve til å medverke i plan- eller utgreiingsprosessen etter denne
lova.
Kapittel 5. Tryggleik mv.
§ 5-1 (Beredskap, tryggleik og arbeidsmiljø)
Bygging, drift og nedlegging av energianlegg i medhald
av denne lova skal gå føre seg slik at eit høgt tryggleiksnivå kan
haldast ved lag og utviklast i takt med den teknologiske utviklinga.
Departementet kan gje forskrifter om krav til beredskap
og tryggleik knytt til bygging, drift, ombygging og nedlegging av
energianlegg som er omfatta av denne lova, under dette krav til
tekniske konstruksjonar, arbeidstilhøve og kvalifikasjonar.
§ 5-2 (Tryggleikssoner og merking)
Departementet kan gje forskrifter om tryggleikssoner med
forbod mot aktivitet i eit nærare bestemt område i og rundt energianlegg
som er omfatta av denne lova. Departementet kan gje forskrifter
om merking og andre tiltak av omsyn til navigering.
Kapittel 6. Nedlegging og oreigning
§ 6-1 (Nedlegging)
Ved nedlegging av energianlegg skal anlegget fjernast,
med mindre departementet fastset noko anna.
Den som har konsesjon for energianlegg skal i god tid før
utløpet av konsesjonen leggje fram ein avslutningsplan for departementet.
Departementet kan fråfalle krav om avslutningsplan dersom det blir
søkt om forlenga konsesjon.
Departementet kan gje forskrifter om nedlegging av energianlegg.
§ 6-2 (Oreigning)
Departementet kan gjere vedtak om oreigning av nettanlegg.
Det kan gjevast løyve til oreigning dersom omsynet til
samfunnsmessig rasjonell produksjon, omforming og overføring av
elektrisk energi eller allmenne interesser elles tilseier det.
Kapittel 7. Systemansvar
§ 7-1 (Systemansvar)
Departementet kan tildele mynde til å utøve systemansvar
innan det stadlege verkeområdet for lova på nærare fastsette vilkår.
Den systemansvarlege skal syte for at det til kvar tid
er balanse i kraftsystemet og kan gje dei pålegg som er nødvendige
under utøvinga av dette ansvaret.
Departementet kan gje forskrifter og fastsetje vilkår om
systemansvar innanfor verkeområdet for denne lova. Dette kan mellom
anna omfatte samordning av systemansvar etter denne lova og etter
lov 29. juni 1990 nr. 50 (energiloven) kapittel 6, og energianlegg etter
denne lova som ikkje er knytt til kraftsystemet på land.
Kapittel 8. Utførsel og innførsel av elektrisk
energi
§ 8-1 (Utførsel og innførsel av elektrisk energi)
Utførsel og innførsel av elektrisk energi til og frå framand
stat kan ikkje skje utan konsesjon frå departementet.
I konsesjonen kan det setjast vilkår dersom allmenne omsyn
krev det.
Departementet kan i særlege tilfelle gje fritak for konsesjonsplikt.
Kapittel 9. Skadebot til fiskarar i Noreg
§ 9-1 (Sakleg verkeområde og definisjonar)
Økonomisk tap som vert påført fiskarar i Noreg som følgje
av at verksemda legg beslag på fiskefelt, medfører forureining og
avfall eller ved at energianlegg eller tiltak i samanheng med energianlegg
valdar skade, kan dekkjast etter kapitlet her.
Med forureining og med avfall er i dette kapitlet meint
forureining og avfall som nemnt i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern
mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 6 første
ledd nr. 1 og 2 og § 27 første ledd.
Med fiskarar i Noreg er i dette kapitlet meint personar
registrerte i fiskarmanntalet og eigarar av fartøy innført i registeret
over merkepliktige norske fiskefarkostar.
§ 9-2 (Beslaglegging)
Dersom verksemda etter denne lova i eit område heilt eller
delvis legg beslag på eit fiskefelt, pliktar staten i den utstrekninga
fisket blir gjort umogleg eller vesentleg vanskelegare å gje skadebot
for det økonomiske tapet dette medfører.
Skadebota kan fastsetjast heilt eller delvis som ein eingongssum
eller som faste årlege summar. Tap som er oppstått meir enn sju
år etter beslaglegginga, kan normalt ikkje krevjast stetta.
Staten kan krevje regress av konsesjonær dersom konsesjonæren
burde ha avverja tapet.
§ 9-3 (Ansvar for forureining og avfall)
Konsesjonær er utan omsyn til skuld ansvarleg for økonomisk
tap som følgje av forureining og avfall frå verksemd omfatta av
denne lova, og for utgifter til rimelege tiltak for å avverje eller
avgrense slik skade eller slikt tap.
Ansvar etter første ledd gjeld òg for forureining og avfall
frå forsynings- eller hjelpefartøy og for transport eller bygging
av energianlegg.
For at skadebot skal kunne krevjast for tapt fangsttid
i samband med lokalisering, merking, opptak eller ilandføring av
gjenstandar, må gjenstandane merkjast forsvarleg eller førast i
land og visast fram for den departementet gjev mynde, med mindre
det ligg føre absolutte hindringar. Posisjonen må i alle fall meldast.
Det som er nemnt i tredje ledd gjeld òg ved skadebot for
anna tap for så vidt det er rimeleg å krevje slik merking, posisjonsoppgiving
eller ilandføring.
Ansvaret omfattar òg andre fartøy som hjelper eit fiskefartøy
med å bringe gjenstandar til land.
Dersom det er valda skade omfatta av denne føresegna utan
at skadevaldar kan identifiserast, skal konsesjonærar vere solidarisk
ansvarlege i den utstrekninga skaden kan tenkjast å vere forårsaka
av verksemd i tilknyting til vedkommande sin konsesjon.
§ 9-4 (Innretning som valdar skade)
Dersom innretning eller tiltak i samband med plassering
av innretning valdar skade som ikkje er dekt av reglane i § 9-2,
er konsesjonær ansvarleg utan omsyn til skuld for det økonomiske
tapet som fiskarane lir som følgje av skaden.
§ 9-5 (Nemnd)
Krav som blir fremja i medhald av dette kapitlet skal avgjerast
av ei nemnd. Departementet kan gje nærare forskrifter om samansetjinga
av nemnda og sakshandsaming, og reglar om klagehandsaming.
Vedtak i klageinstansen kan innan to månader etter at vedkommande
part har fått melding om vedtaket ved stemning bringast direkte
inn for tingretten.
Krav fastsett av nemnda eller av klageinstansen er tvangsgrunnlag
for utlegg etter at klagefristen eller fristen som nemnt i andre
ledd har gått ut.
Ved oversitjing av fristen i andre ledd kan klageinstansen
etter reglane i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker
(forvaltningsloven) § 31 vedta at tingretten tek saka til handsaming. Vedtak
om fristoversitjing kan ankast til tingretten.
Kapittel 10. Ymse føresegner
§ 10-1 (Handsamingsgebyr)
Det kan krevjast gebyr for handsaming av søknader, godkjenningar
og kontroll etter denne lova.
§ 10-2 (Arealavgift)
For bruk av areal til fornybar energiproduksjon kan konsesjonær
ved tildeling av konsesjon eller seinare påleggjast å betale arealavgift
til staten.
Departementet kan gje forskrifter om betaling av arealavgift,
mellom anna om storleiken på og grunnlaget for avgifta.
Avgiftskrav med tillegg av renter og kostnader er tvangsgrunnlag
for utlegg.
§ 10-3 (Garanti)
Departementet kan ved tildeling av konsesjon eller seinare
bestemme at konsesjonæren skal stille slik garanti som departementet
godkjenner for oppfylling av dei pliktene konsesjonæren har påteke
seg, og for mogleg ansvar i samband med energianlegg etter denne
lova.
§ 10-4 (Opplysningsplikt)
Alle som eig eller driv verksemd omfatta av denne lova
pliktar uavhengig av reglar om teieplikt å gje departementet dei
opplysningane som er nødvendige for å utøve mynde etter denne lova,
og for å ta vare på Noreg sine internasjonale plikter.
Informasjonsplikta omfattar òg opplysningar og statistikk
av teknisk karakter knytt til utbygging, drift og produksjon, og
ressurs- eller miljøtilhøve av interesse for departementet.
Departementet kan gje forskrifter om opplysningsplikt,
teieplikt og om utlevering av opplysningar. Det gjeld òg forskrifter
om kva slag opplysningar ansvarlege etter denne føresegna pliktar
å innhente og å sitje inne med.
§ 10-5 (Kontroll)
Departementet fører kontroll med at føresegner gjevne i
eller i medhald av denne lova blir overhaldne.
Departementet kan gje dei pålegga som er nødvendige for
gjennomføringa av føresegner fastsette i eller i medhald av denne
lova.
§ 10-6 (Tvangsmulkt)
Departementet kan gjere vedtak om tvangsmulkt for å sikre
at ei plikt som følgjer av eller i medhald av denne lova eller vilkår
som er sette for konsesjon eller vedtak i eller i medhald av denne
lova, blir oppfylte. Vedtak om tvangsmulkt kan òg gjerast ved oversitjing
av fristar for detaljplan, byggjestart eller andre fristar knytt
til framdrift av tiltaket.
Tvangsmulkta kan fastsetjast som ei fortløpande mulkt
eller som ein eingongssum. Tvangsmulkta tilfell statskassen. Pålagd
tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 10-7 (Tilbaketrekking av konsesjon)
Dersom konsesjon er gjeven på grunnlag av urette eller
ufullstendige opplysningar om vesentlege omstende, eller konsesjonæren
bryt denne lova eller føresegner eller pålegg gjevne i medhald av
lova og brotet er vesentleg, kan konsesjonen trekkjast tilbake.
Konsesjon kan òg trekkjast tilbake dersom dette følgjer
av konsesjonsvedtaket, ved oversitjing av fristar for detaljplan,
byggjestart eller andre fristar knytt til framdrift av tiltaket.
Blir konsesjon for eit etablert anlegg trekt tilbake, skal
det fastsetjast ein frist til å syte for at anlegget blir overteke
av andre som lovleg kan drive det. Føresegnene i lov 28. november
2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) § 19
gjeld tilsvarande dersom fristen ikkje er overhalden.
Blir konsesjon etter andre ledd trekt tilbake kan departementet
lyse ut konsesjonen for innhenting av søknader frå andre interesserte,
eller påleggje frist for overdraging etter tredje ledd. Ved utlysing
gjeld kapittel 3 for handsaming av søknader så langt det passar.
§ 10-8 (Omgjering)
I særlege tilfelle kan dei fastsette vilkåra endrast av
omsyn til allmenne interesser. Ved avgjerda skal det takast omsyn
til kostnadene ei endring vil påføre konsesjonæren og dei fordelane
og ulempene endringa elles vil medføre.
Endringar i vilkåra kan òg gjerast etter søknad frå konsesjonæren.
Føresegnene i kapittel 3, jf. kapittel 4, gjeld for søknader etter
denne føresegna så langt dei høver.
§ 10-9 (Lovbrotsgebyr)
Departementet kan påleggje gebyr for den som forsettleg
eller aktlaust bryt eller medverkar til brot på føresegner gjevne
i eller i medhald av denne lova.
Betalingsfristen for pålagt gebyr er fire veker frå vedtakstidspunktet.
Pålagt gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Gebyr blir kravd inn
av Statens innkrevjingssentral. Innkrevjingssentralen kan drive
inn kravet ved trekk i lønn og andre liknande ytingar etter reglane
i lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven)
§ 2-7. Innkrevjingssentralen kan òg drive inn kravet ved å stifte
utleggspant for kravet dersom panteretten kan gjevast rettsvern
ved registrering i eit register eller ved melding til tredjeperson,
jf. lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) kapittel 5, og
utleggsforretninga kan haldast på Innkrevjingssentralens kontor
etter lov 19. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven)
§ 7-9 første ledd.
Når eit brot på føresegn som kan medføre gebyr etter første
ledd er gjort av nokon som har handla på vegner av eit føretak,
kan gebyr påleggjast føretaket. Dette gjeld sjølv om gebyr for brotet
ikkje kan påleggjast nokon enkeltperson. Med føretak er her meint selskap,
enkeltpersonføretak, stifting, foreining eller anna samanslutning,
bu eller offentleg verksemd.
Ved avgjerd av om eit føretak skal påleggjast gebyr for
brot på føresegn og ved utmåling av sanksjonen skal det særleg leggjast
vekt på:
1. kor alvorleg brotet er,
2. om føretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring,
kontroll eller andre tiltak kunne ha førebygd brotet,
3. om brotet er gjort for å fremje føretaket sine interesser,
4. om føretaket har hatt eller kunne ha oppnådd ein fordel
ved brotet,
5. om det er tale om gjentaking og
6. den økonomiske stillinga for føretaket.
§ 10-10 (Forskrifter)
Kongen kan gje forskrifter til gjennomføring og utfylling
av lova og verkeområdet til lova, inklusive forskrifter som er nødvendige
for å oppfylle Noreg sine internasjonale plikter.
Kapittel 11. Ikraftsetjing
§ 11-1 (Ikraftsetjing)
Denne lova gjeld frå den tida Kongen fastset.
Kapittel 12. Endringar i anna lovverk
§ 12-1 (Endringar i anna lovverk)
Frå den tid lova vert satt i kraft, vert det gjort følgjande
endringar i andre lover:
I lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, overføring,
omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) blir gjort
følgjande endringar:
§ 1-1 nytt tredje ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift eller i det enkelte tilfelle
begrense anvendelsen av enkelte bestemmelser i denne lov hva gjelder
innretninger, formål eller virksomheter omfattet av havenergilova.
§ 1-1 noverande tredje til femte ledd blir fjerde til sjette
ledd.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 4. mars 2010
Erling Sande |
Siri A. Meling |
leder |
ordfører |