Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at forslagsstillerne foreslår at Stortinget skal be regjeringen med hjemmel i påtaleinstruksen umiddelbart ta i bruk akkrediterte rettsgenetiske laboratorier med ledig kapasitet slik at Stortingets intensjoner bak DNA-reformen raskere kan realiseres. Videre ber forslagsstillerne om at det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett fremlegges oppdatert og kvalitetssikret statistikk over saksbehandlingstid, kostnader mv. knyttet til Rettmedisinsk institutts (RMIs) DNA-tjenester til strafferettspleien. Samtidig ber forslagsstillerne om at det gjennomføres en gjennomgang av tilsvarende DNA-reformer i andre land, som for eksempel Sverige og Storbritannia.

Komiteen mener det er svært viktig at bruk av DNA benyttes i alle de saker hvor slikt genetisk materiale foreligger. Dette vil bidra til en raskere og sikrere oppklaring av saker som uten bruk av DNA kanskje ikke ville ha blitt oppklart. For at DNA skal kunne benyttes suksessfullt i straffesaker, er det avgjørende at DNA-funn raskt blir analysert og at etterforskere får tilgang på resultatet i løpet av kort tid. Det er komiteens oppfatning at Norge bør være ledende i verden på bruk av DNA i straffesaker og at det finnes et godt apparat som kan bidra til å analysere slike funn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at DNA-reformen er nedfelt i Soria-Moria-erklæringen og i regjeringens politiske plattform. Formålet med reformen er å oppklare mer og forebygge bedre. Det gjelder både den kriminalitet som rammer folk flest, som for eksempel innbrudd i bolig og bil, og mer alvorlig kriminalitet. Satsingen medfører at langt flere person- og sporprøver blir sendt til analyse. Flertallet vil vise til at det er investert betydelig i personell, opplæring og utstyr for å sikre effektivitet og kvalitet i alle ledd. Det vil si fra politiet sikrer spor på åstedet, til DNA-profiler fremstilles og registreres, og resultatene brukes i etterforskning og iretteføring. RMI har i dag ansvaret for de rettsgenetiske undersøkelser som utføres for politiet og i påtalemyndigheten i forbindelse med straffesaker.

Flertallet er tilfreds med at regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil legge fram oppdatert og kvalitetssikret statistikk for produksjon og drift knyttet til RMIs undersøkelser av biologiske spor til strafferettspleien. Flertallet mener det er for tidlig nå å gjennomføre en sammenligning av måloppnåelse i DNA-prosjektet i Norge med Sverige og England. Disse landene har gjennomført lignende reformer over lang tid; 5–7 år. Det er under 1,5 år siden Norge fikk ny DNA-lovgivning. Erfaringer fra andre land viser at det vil ta noe tid før man har full effekt av registrene etter at lovendringene trer i kraft.

Flertallet viser til at volumet av DNA-analyser har økt betraktelig under DNA-reformen. Antall sporsaker fra politidistriktet har økt fra ca. 350 saker før 1. september 2008 til over 1 000 saker pr. måned 1. november–1. desember 2009. Flertallet viser til svarbrev av 8. januar 2010 (vedlagt) fra Justisdepartementet hvor, ifølge Politidirektoratet, alle prioriterte analysesaker behandles innenfor de gitte tidsfrister i prosjektperioden. Flertallet viser til at det ved utgangen av 2009 ikke forelå restanser hos RMI for analyse av personprøver.

Flertallet er kjent med at det fremmes påstander om at prioriterte straffesaker er forsinket grunnet for lang saksbehandlingstid hos RMI. Flertallet vil hevde at dette ikke er tilfelle. I de sakene som har vært gjennomgått har ikke politiet bedt om prioritering, og/eller det innsendte materialet har vært mangelfullt. Når det gjelder voldtektssaker, så er dette ofte komplekse saker som kan strekke seg over lang tid uansett om det er biologisk spormateriale eller ikke. I de saker som går til RMI er det ofte mange prøver som er tatt av helsevesenet i tillegg til det som politiet sikrer.

Flertallet viser til at en konkret sak straks vil kunne omprioriteres, hvis oppdragsgiver ber om dette, f.eks. hvis det som ledd i etterforskningen rettes mistanke mot en bestemt person, eller det foreligger tidsfrister i forhold til varetekt og iretteføring.

Flertallet vil hevde at å åpne for å ta i bruk private laboratorier, ikke vil gi politidistriktene noen raskere saksbehandling. Kvalitetskravet på materialet som sendes inn for analyse vil uansett være absolutt. Flertallet viser videre til at ifølge Politidirektoratet må saksbehandlingen endres og IKT-systemet tilpasses, for at systemet skal kunne håndtere private aktører som analyseinstitusjon. I arbeidet med å effektivisere og tilrettelegge for samhandlingen mellom politi og analyseinstitusjon, vil flere aktører komplisere prosessen.

Flertallet er imot å kommersialisere DNA-analyser som utføres av RMI for politiet og påtalemyndigheten. Flertallet mener at det er flere grunner til at disse oppgavene hører til politiet og påtalemyndigheten, og derfor fortsatt bør ivaretas av det offentlige og uavhengig av private forretningsinteresser. Flertallet viser til at det sjelden stilles spørsmål ved hvorvidt analysemetoden og rutinene ved laboratoriet kan ha ført til en feiltolkning av beviset.

Flertallet mener også at regjeringen har varslet at det skal etableres et selvstendig DNA-laboratorium knyttet til universitetet i Tromsø. Dette vil føre til at vi får to fagmiljøer. Flertallet viser også til at både Sverige og Danmark gjør alle analysene i offentlig regi, og det er der heller ikke et miljø for «second opinion».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at i høring avholdt av komiteen den 8. februar 2010 fremholdt flere høringsinstanser at situasjonen i dag er lite tilfredsstillende og at RMI bruker for lang tid på å analysere de funn som politiet leverer inn. I andre sammenlignbare land tar tilsvarende analyser langt kortere tid, noe som fører til at langt flere DNA-analyser i Norge er av så dårlig kvalitet at de ikke kan bidra til oppklaring av saken. Disse medlemmer mener det er viktig å ha flere fagmiljøer som kan ta på seg slike analyseoppdrag, både for å sikre at analyser kan gjennomføres raskere, men også for å ha muligheten for å gjennomføre såkalte «second opinion» som vil bidra til å sikre kvaliteten på resultatet av prøvene. Disse medlemmer vil peke på det gode fagmiljøet som er representert i GENA i Stavanger og mener dette er et miljø som kan bidra med tjenester på lik linje med RMI. Disse medlemmer mener det er viktig å slippe til nye og kompetente fagmiljøer som kan bidra til at landet faglig hever seg på analyser av DNA.

Disse medlemmer viser til at regjeringen gjentatte ganger har blitt oppfordret til å presentere statistikk over saksbehandlingstid og kostnadsberegninger over hva hver DNA-prøve koster ved RMI. På tross av dette har justiskomiteen ved behandlingen av Dokument 8:34 S (2009–2010) fortsatt ikke oversikt over tilstanden ved RMI. En fullgod sammenligning med hvor effektiv saksbehandlingen er ved andre, og frittstående, rettsgenetiske laboratorier kan dermed ikke gjennomføres.

Disse medlemmer vil videre trekke frem den åpenbare svakheten det medfører at RMI fremdeles ikke har ISO-sertifisering. Når det er mulig å sikre en gjennomgående høy kvalitet på arbeidet som gjøres ved RMI, er det med forundring det registreres at regjeringen ikke har fremlagt en tidsplan over når slik sertifisering vil kunne fullføres.

Disse medlemmer vil fremheve konklusjonene i voldtektsutvalgets rapport i NOU 2008 nr. 4, hvor en analysetid på 72 timer ble trukket frem som ønskelig. En slik tidsfrist vil også være tilsvarende den straffeprosessuelle bestemmelsen om fremstilling for varetekt, straffeprosessloven § 183 første ledd. Rettssikkerheten til både offeret og den mistenkte vil styrkes betraktelig ved en hovedregel om tre dagers frist i overgrepssaker. Videre vil politiets straffesaksbehandling bli langt mer effektiv når det ikke lenger er behov for etterforskningsmessige tiltak rettet mot tidligere mistenkte, som på grunnlag av DNA-prøver ikke lenger vil ha status som mistenkt.

Disse medlemmer viser til at det i England er vanlig med en svarfrist på fem virkedager for laboratoriene som utfører DNA-analysene. For disse medlemmer er det vanskelig å finne ut av hvorfor tilsvarende analyser i Norge ikke kan utføres innenfor tilsvarende tidsrammer.

Disse medlemmer vil videre poengtere at den teknologiske utviklingen innen DNA-analyser går svært fort. Dagens analyser er raskere å gjennomføre, sikrere i funnene, mer tilpasset prøver med lite biologisk materiale og rimeligere å gjennomføre enn for få år siden. Det er ingen grunn til å anta at denne utviklingen ikke vil fortsette i samme tempo i tiden som kommer. Dette er etter disse medlemmers oppfatning alene god nok grunn til å ha konkurrerende miljøer som arbeider med analyser av DNA-prøver.

Disse medlemmer vil også vise til brev fra Høyres stortingsgruppe til justisministeren, sendt 10. februar 2010. Disse medlemmer imøteser regjeringens svar på en rekke konkrete spørsmål om effekten av DNA-reformen og den reelle effektiviteten og kvaliteten ved RMI.