I dokumentet fremmes følgende forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til innføring av mobbeombud i hvert fylke.
II
Stortinget
ber Regjeringen utforme krav til skolene om at de enten skal ha
et antimobbeprogram eller en forpliktende handlingsplan mot mobbing."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Anna Ljunggren, Hadia Tajik, Truls Wickholm
og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug,
Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein
Harberg og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel
Hagen, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti,
Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til representantforslaget.
Komiteen mener at både det fysiske
og det psykososiale miljøet i skolen er av stor betydning for elevenes
helse, trivsel og læreevne. Komiteen viser til at
opplæringsloven § 9 a slår fast i lovs form at skolemiljøet ikke
skal forårsake eller forsterke helseplager eller mistrivsel, eller ødelegge,
hindre eller forstyrre læringen. Dette kravet gjelder både det fysiske
og psykososiale miljøet. Loven slår fast at hvert enkelt barn har rett
til et godt psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring.
Skolemiljøet skal være fritt for mobbing og vold, seksuell trakassering, rasisme
og annen krenkende atferd.
Komiteen mener at en skal ha
nulltoleranse overfor mobbing i skolen. Å forhindre mobbing er et
viktig virkemiddel for å bedre læringen i skolen.
Komiteen registrerer at færre
skoler tar i bruk frivillige antimobbeprogrammer som Olweus og Zero. Komiteen mener
slike program gir en stor grad av valgfrihet og fleksibilitet til
skolene slik at de kan tilpasses det lokale miljøet, samtidig som
det har nasjonale retningslinjer som gjør det lettere for skoleledelsen
å følge. Videre vil komiteen understreke at skolenes
engasjement i saken er essensielt for å føre frem i kampen mot mobbing.
En ser at informasjonsarbeid mot skolene for å øke fokuset, det
lokale arbeidet og skoleleders oppmerksomhet mot temaet er skritt i
riktig retning.
Komiteen viser til at departementet
nå har varslet en skjerping av arbeidet mot mobbing, og synes dette
er svært positivt.
Komiteen viser til at det av
opplæringsloven § 9 a-3 implisitt fremgår at skolene skal jobbe aktivt
og systematisk for å fremme et godt psykososialt miljø. Loven slår
fast plikten skolens ansatte har til å undersøke, varsle om og eventuelt
gripe inn i tilfeller hvor elever opplever mobbing. Videre viser komiteen til
at det i tillegg til opplæringsloven § 9 a finnes lovbestemmelser om
skolemiljøutvalg, elevenes organisering i grupper, skolens plikt
til å ha ordensreglement og om skolehelsetjeneste som er viktige
instanser for å bekjempe mobbing.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til nye tiltak mot mobbing i skolen som har blitt satt i gang
i stortingsperioden 2005–2009, høsten 2009 og videreføring av tiltak
igangsatt av regjeringen Bondevik II.
Flertallet viser spesielt til
det nye Manifest mot mobbing underskrevet i februar 2009 av representanter
fra regjeringen, Utdanningsforbundet, Kommunenes Sentralforbund,
Foreldreutvalget for grunnopplæringen, Fagforbundet og Skolens landsforbund,
der partene har forpliktet seg til å gjennomføre en rekke tiltak
som skal bidra til å hindre mobbing på skolen eller andre arenaer
der barn oppholder seg. Dette manifestet viderefører arbeidet mot
mobbing nedfelt i manifest fra 2002, 2005 og 2006.
Flertallet viser til at det gjennom
de siste stortingsperioder er blitt gjennomført et kontinuerlig arbeid
mot mobbing fra de ulike sittende regjeringer, og viser til den
seneste lanseringen: "Bedre læringsmiljø 2009–2014." Flertallet viser
til at dette er et samarbeid mellom departementet og Utdanningsdirektoratet
om en fornyet satsing på arbeidet med læringsmiljø i skolen. Satsingen
legger særlig vekt på å presentere krav, kunnskapsbaserte arbeidsmåter
og tiltak for hvordan hele skoleorganisasjonen skal jobbe for å
sikre et godt lærings- og oppvekstmiljø, og skal synliggjøre det
ansvaret skolen er pålagt for å skape et godt læringsmiljø. Skolene
skal gis veiledning om hvordan regelverket skal forstås og etterleves.
Flertallet viser til at det i
2010 og 2011 skal føres nasjonalt tilsyn med skoleeierne og skolenes
ansvar for å følge opp opplæringsloven § 9 a, spesielt bestemmelsen
om elevenes psykososiale læringsmiljø. Flertallet viser
i denne sammenheng til at det er knyttet en straffebestemmelse til
§ 9 a, som innebærer at sanksjoner kan gis.
Flertallet viser til Dokument
nr. 8:97 (2008–2009) Tiltak for å styrke arbeidet mot mobbing i skolen
og Innst. S. nr. 262 (2008–2009), der Stortinget vedtok å be Regjeringen
utarbeide forslag til hvordan det på best mulig måte kan innføres
anti-mobbeprogram eller en handlingsplan mot mobbing ved alle skoler. Flertallet viser
til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at kampen mot
mobbing må være konstant. Den innsatsen som ble satt inn tidlig
ved årtusenskiftet, gav resultater, og mobbingen gikk ned. Disse
medlemmer registrerer dessverre at mens fokuset og innsatsen
på området er gradvis trappet ned de siste årene, er antall barn
utsatt for alvorlig mobbing og trakassering, økt. Disse medlemmer ønsker
å vise til tallene fra Senter for atferdsforskning ved Universitetet
i Stavanger som viser at mobbing har økt de siste fire årene. Med
dette ønsker disse medlemmer å understreke at kampen
må intensiveres og at situasjonen krever nye tiltak for å snu trenden
igjen.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen læreren har som klasseleder, og mener det er særdeles
viktig at klasseledelse igjen blir et viktig element i lærerutdanningene. Disse
medlemmer vil understreke at det er læreren som er leder
i klassesituasjonen, og således den som har det overordnede ansvaret
for arbeidsmiljøet i klassen. Disse medlemmer mener
at et av de beste forebyggende tiltakene knyttet til å redusere
mobbing i skolen er gode lærere som er trygge på seg selv, som er
trygge på faget sitt, og som er trygge ledere i et klasserom.
Disse medlemmer registrerer at
bl.a. Elevundersøkelsen viser at en del elever føler seg mobbet
av læreren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener dette er uakseptabelt,
og vil understreke at lærere som mobber elever, ikke hører hjemme
i skolen. Disse medlemmer mener at skikkethetsvurderingen
i lærerutdanningene, samt rektors rolle som sjef for skolen og leder
av lærerkollegiet, er viktig i denne forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er behov
for veiledningsmateriell for impliserte parter – foreldre, lærere, elever
– som en slags "dreiebok" for hvordan man går fram i mobbesaker. Disse
medlemmer merker seg at det nylig er fremlagt veiledningsmateriell
fra Utdanningsdirektoratet, og mener det er viktig at man fra departementets side
ser hvordan man kan supplere dette i tiden som kommer. Eksempelvis
mener disse medlemmer at det å bruke konfliktråd
som metode kan være fruktbart for å lære barn og unge å takle konflikter. Disse
medlemmer vil for øvrig understreke at man så tidlig som
mulig, gjerne fra barnehagealder, må etablere gode standarder for å
motvirke mobbing i skolen.
Disse medlemmer merker seg at
dokumentasjonskravene på læreres vegne synes å øke. På generelt
grunnlag vil disse medlemmer advare mot å lage rutiner
knyttet til mobbebekjempelse som byråkratiserer lærernes hverdag
ytterligere, og som således også gir lærerne mindre tid sammen med
elevene.
Disse medlemmer viser videre
til behovet for flere yrkesgrupper inn i skolen. Disse medlemmer mener
det er viktig at man sikrer et bredt sammensatt team som kan bistå
skoler i forbindelse med bl.a. mobbesaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil i denne forbindelse
vise til viktigheten av en velfungerende helsesøstertjeneste, samt
tilstrekkelig mange spesialpedagoger som arbeider tett på elevene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener bekjempelse
av mobbing må foregå på den enkelte skole. God ledelse, tydelige
regler for orden og oppførsel, og lærere som kan faget sitt, er
de viktigste faktorene for å hindre at mobbing får spre seg. Disse
medlemmer vil understreke at for fremtidige lærere er lærerutdanningen
nøkkelen til tydelige lærere med kompetanse på god klasseledelse,
og forutsetter at de nye lærerutdanningene vil vektlegge denne ferdigheten.
Samtidig er det viktig at øvrige lærere får høynet sin kompetanse
på området.
Disse medlemmer mener det er
riktig med en null-visjon mot mobbing. Altfor mange barn og ungdommer
får oppvekst og skolegang helt eller delvis ødelagt som følge av
mobbing. Samfunnet må ta klar avstand fra og markere at mobbing
er totalt uakseptabel atferd. Ambisjonen må være å få slutt på all
mobbing.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av at mobbing engasjerer
mange, og at det er tatt ulike initiativ ute i kommunene, samt at
det er flere grupper på Facebook om temaet. Felles for mange av
ytringene er at man ikke opplever at mobbing blir tatt tilstrekkelig
på alvor ved den enkelte skole og i den enkelte kommune. Disse
medlemmer mener dette kan tyde på at det fortsatt er behov
for klarere kjøreregler i slike saker, og særlig med hensyn til
de klagemuligheter elever og foreldre har dersom dialogen med skolen
og kommunen ikke fører frem. Disse medlemmer finner
videre grunn til å understreke at i tilfeller der saken ikke kan løses
uten at den ene parten bytter skole, må hovedregel være at det er
mobber som må ta belastningen med flytting, mens offeret må skjermes.
Disse medlemmer mener at det
å bli mobbet kan sette varige spor. Mange bruker hele livet sitt
til å bearbeide vonde opplevelser fra barne- og ungdomsårene. Seks
av ti barn og unge som blir henvist til barnepsykiatriske institusjoner, har
opplevd å bli mobbet. Flere tusen elever gruer seg hver eneste dag
til å gå på skolen. Dette må vi få en slutt på.
Disse medlemmer har merket seg
at flere undersøkelser som er lagt frem de siste år, viser at utviklingen
igjen går den gale veien. Antallet som blir mobbet har gått opp,
mens antallet nye skoler som tok i bruk antimobbeprogram, som Olweus-programmet
og Zero, har gått ned. Selv om bruk av mobbeprogram og lignende
ikke er en garanti mot mobbing, ligger likevel mobbefrekvensen på
skoler med slike program blant 7. klassinger 25–30 pst. under landsgjennomsnittet.
Disse medlemmer er glad for signalene
om at Regjeringen nå vil sette kampen mot mobbing på dagsordenen
igjen, og imøteser de tiltak som måtte komme. Disse medlemmer mener økningen
vi har sett de senere årene, viser at kampen mot mobbing ikke er
gjort en gang for alle. Den må føres hele tiden.
Disse medlemmer mener det må
innføres klare krav om at alle skoler skal ha et antimobbeprogram
eller en handlingsplan mot mobbing. Nøkkelen til resultater ligger
i å ta mobbeproblemet opp i hver klasse og bli enige om regler for
hva som er akseptabel atferd. Da blir det legitimt og lettere å
ta opp konkrete mobbetilfeller og få slutt på dem. Derfor kan vi
alle bidra ved å gjøre mobbing til et naturlig tema der vi er hver
dag.
Disse medlemmer fremmer forslag
II i dokumentet om krav til skolene om enten å ha et antimobbeprogram
eller en forpliktende handlingsplan mot mobbing.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å vise til at det i dag foreligger flere eksempler på brudd på opplæringsloven som
helhet, særlig loven § 9 a, uten at dette medfører sanksjoner eller
konsekvenser verken for lærer, skoleledelse eller skoleeier. Disse
medlemmer vil derfor anbefale at denne problemstillingen
blir løftet opp og at sanksjoner innføres.
Disse medlemmer mener kampen
mot mobbing er en av de mest presserende og viktige kamper vi har
i norsk skole og samfunnet for øvrig i dag. Det er en problemstilling
som må tas på alvor og et tema en må ha konstant press på for å få
fjernet. Mobbing kan gi alvorlige konsekvenser for tusenvis av menneskeliv
og er et problem som er stadig økende i vårt samfunn. Disse medlemmer påpeker
at mobbing har langvarige konsekvenser både for den som mobber og
for den som blir mobbet. Flere av dem som er i kontakt med psykisk
helsevesen gjennom livet har vært tidligere mobbeoffer, mens flere
kriminelle ungdommer og voksne har bakgrunn som tidligere mobbere. Disse
medlemmer mener dette understreker viktigheten av en god
forebygging av og null-toleranse mot mobbing. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:97 (2008–2009) fremmet av Fremskrittspartiets
medlemmer Anders Anundsen og Jon Jæger Gåsvatn om tiltak for å styrke
arbeidet mot mobbing i skolen.
Disse medlemmer mener at også
foresatte må ansvarliggjøres i en mobbesituasjon. Disse medlemmer legger
vekt på at skolens mandat i utgangspunktet er kunnskapsformidling,
ikke oppdragelse. Oppdrageransvaret skal ligge hos foreldrene. Når
et barn mobber, kan det ofte være et uttrykk for egen usikkerhet
eller atferdsvansker, og dette må foresatte vite om og bidra til
å forbedre. Disse medlemmer mener skolene bør varsle
foresatte til barn som blir mobbet og barn som mobber, umiddelbart
etter at mobbing er oppdaget. Samtidig er det viktig at i de tilfeller
skolen og skoleledelsen finner det naturlig å kalle inn foresatte
til møte eller henting av barn i løpet av skoledagen, så blir foresatte
til både mobberen og mobbeofferet innkalt. Disse medlemmer mener
at slik varslingsplikt for forhold vedrørende opplæringsloven § 9 a
burde forskriftfestes.
Disse medlemmer ønsker å understreke
rektors rolle i en mobbesituasjon på skolen. Rektor representerer
skoleledelsen og har slik et ansvar for at opplæringsloven følges
på hans/hennes skole. Videre opplever disse medlemmer at situasjonen
rundt mobbing, hvordan denne tas tak i og stoppes, avgjøres av den
enkelte rektor på skolen. Disse medlemmer registrerer
at sakens utgang i stor grad avgjøres etter hvilken innsats, eller
manglende sådan, som gjøres av rektor. Disse medlemmer viser
til den nylig oppstartede rektorutdanningen og er positive til denne.
Videre mener disse medlemmer det er en forutsetning
at problematikken omkring mobbing løftes og fokuseres på i denne
utdanningen. Rektorer må lære hvordan en oppdager mobbing og hvordan
en best skal gå frem for å løse problemet. Disse medlemmer registrerer
at det i dag ikke finnes konsekvenser for de rektorer som bryter
med loven. Disse medlemmer viser til utdanningsdirektoratets
skriv om ordensreglement i grunnskoler og videregående, hvor det påpekes
at det må foreligge klare sanksjoner for brudd på reglene. Dette
momentet er etter disse medlemmers oppfatning også
viktig å implementere når det gjelder rektors rolle for opplæringsloven.
Disse medlemmer mener at elevombudets rolle
og fremtidige mandat i forhold til opplæringsloven bør synliggjøres
i denne utdanningen.
Disse medlemmer registrerer at
en i dag ser at de fleste tilfeller med mobbing ender med at mobbeofferet
må bytte skole fordi belastningen blir for stor. Disse medlemmer mener
dette er en urimelig praksis som medfører en ytterligere straff
for de barna som blir utsatt for mobbing. En har eksempler hvor
familier har måttet tatt ut egne barn fra skolen, slutte i jobben
og flytte til en annen kommune for å sikre sitt barns trygghet.
En slik situasjon er uverdig, og sender signaler til barna om at
mobbeofferet er den tapende part også i "voksenverdenen". Disse
medlemmer understreker at det er offeret som skal ivaretas
og at dette også må vises gjennom praksis. Formuleringene i opplæringsloven
er for svake når det gjelder hvilke reaksjoner som skal rettes mot
en mobber. Regelverket må tydeliggjøres, slik at en ved gjentatt
mobbing på en skole kan bli tvangsflyttet til annen skole, eventuelt
til et særlig tilrettelagt opplegg i den enkelte kommune som kan
håndtere vanskelige elever, dersom et slikt tilbud er etablert.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:97 (2008–2009), jf. Innst. S nr. 262 (2008–2009), hvor liknende
forslag ble avvist av regjeringspartiene med forklaring om at eksisterende lovverk
åpner for dette. Disse medlemmer ser imidlertid at
til tross for dette er ikke det gjeldende praksis. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vedta nasjonale
instrukser til skoleeiere om hvordan mobbere bør tvangsflyttes fra
en skole dersom vedkommende varig mobber andre. Dersom endring i
opplæringsloven er påkrevd, fremmes eget lovforslag om dette."
Videre er det avgjørende at nasjonale myndigheter
stiller klare krav til lokale skoleeieres systematiske arbeid mot
mobbing, og at en presiserer det klare ansvar kommunen som skoleeier
har overfor de elevene som blir utsatt for mobbing. I mange slike
tilfeller er det åpenbart at kommunen som skoleeier bør komme til
erstatningsrettslig ansvar overfor elever som vedvarende blir mobbet
i skolen. Dette må også gjelde for private skoleeiere. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag
for å sikre mobbeofre reell rett til erstatning når skoleeier har
sviktet sitt ansvar. Det vurderes om ansvarsgrunnlaget bør være
objektivt."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil
vise til at regjeringen Bondevik II tok et viktig initiativ med
sitt mobbemanifest frontet av daværende statsminister og utdanningsminister.
I nær allianse med lærere, foreldre og elever, skoleeiere, barneombud
og forskere, ble mobbing i 2002 løftet opp på den skolepolitiske
dagsorden. Disse medlemmer vil påpeke at arbeidet
for å forebygge mobbing gikk parallelt med utarbeidelsen av Kunnskapsløftet
og at det er en nær sammenheng mellom fravær av mobbing, et godt læringsmiljø
og elevenes utbytte av opplæringen. Disse medlemmer er
kjent med at det frem til regjeringsskiftet i 2005 var regelmessig oppfølgingsmøter
i regi av departementet, der manifestpartnerne møttes sammen med
bl.a. forskere på feltet. Disse medlemmer mener innsatsen
mot mobbing ikke har vært prioritert høyt nok etter 2005 og vil
understreke betydningen av kontinuitet for å lykkes i det holdningsskapende
arbeidet. Det er derfor positivt når dagens kunnskapsminister igjen
vil gi myndighetenes innsats mot mobbing høy prioritet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at regjeringen Bondevik II i 2002 lanserte
"Manifest mot mobbing" og sin null-visjon. Bakgrunnen var økende
forekomst av mobbing i norske skoler og sterkt mediefokus på den
negative utviklingen. Etter dette var det et sterkt fokus på bekjempelse av
mobbing. Disse medlemmer viser til at mens mobbingen
økte med gjennomsnittlig ti prosent i året i perioden 1995 til 2001,
var mobbingen i 2004 redusert med 30 pst.
Komiteen ønsker å
understreke at i kampen mot mobbing kreves det et godt lovverk,
men også instanser som sørger for at dette faktisk blir fulgt opp.
I dag kan fylkene frivillig opprette et elevombud som skal arbeide
for elever i den videregående skolen.
Komiteen viser til at 15 av landets
fylker allerede har opprettet dette i dag, og responsen har vært
positiv til tiltaket. Likevel peker flere på ønsket om en nasjonal
koordinering av ombudet, da spesielt elevombudene selv.
Komiteen viser til at elevombudene
i dag kan velge fokusområde for sin virksomhet, og det foreligger
ingen nasjonale føringer eller hjelpelinjer. Det er et uttalt ønske
fra elevombudene å få dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at departementet har varslet en utredning av om elevenes rettssikkerhet
er godt nok ivaretatt gjennom det eksisterende lovverket, og på
det grunnlaget vil vurdere om det bør opprettes et sentralt elevombud.
Flertallet vil avvente utredningen
før konklusjon trekkes.
Flertallet viser videre til at
et av tiltakene i Manifest mot mobbing er å innhente erfaringer med
ordninger med uavhengige kontrollutvalg/ombud for elever.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener ansvaret for at opplæringsloven følges
ligger hos skoleeier, kommuner og fylker. Loven forplikter skoleeier
til å agere for å forebygge og bekjempe mobbing, et ansvar som ikke kan
overføres til andre. Disse medlemmer mener en ombudsordning
snarere kan virke som en sovepute og svekke den lokale innsatsen
mot mobbing på den enkelte skole, og kan på denne bakgrunn ikke
støtte forslaget om innføring av et mobbeombud i hvert fylke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at dagens ordning med fylkesmannen i en tilsynsrolle ikke fungerer
godt nok.
Disse medlemmer viser til de
gode tilbakemeldingene fra elevombudsordningen, og ønsker denne
styrket og utvidet til også å gjelde for elever i grunnskolen. Det
som i dag er en frivillig ordning for fylkene bør være en lovpålagt
oppgave, da ombudets mandat skal være å følge opp brudd på opplæringsloven.
Disse medlemmer viser til forslaget
om innføring av mobbeombud i alle landets fylker. Disse medlemmer ser
dette som positivt, da en slik får en egen instans som skal arbeide
for å sikre og trygge barns skolehverdag. Alle barn har rett til
en skolehverdag uten innslag av mobbing og trakassering.
Disse medlemmer viser til at
et slikt tiltak vil forsterke fokuset på mobbing, samt operere som en
instans hvor barna selv, deres foreldre og pårørende, lærere eller
skoleledere kan henvende seg for å innrapportere tilfeller av mobbing ved
deres skole. Et slikt organ vil også fungere som en juridisk instans
utstyrt med hjelpemiddel for å kunne føre saker og situasjoner rundt
mobbing videre i systemet, og tilby bistand både til enkeltpersoner
berørt av temaet og til skoler som trenger ekstra hjelp til å ta
tak i et problem ved egen skole.
Disse medlemmer peker på at det
i dag foreligger et elevombud i 15 av landets 19 fylker. Elevombudet
har som ansvar å sørge for at opplæringsloven blir fulgt og fungerer
som en klageinstans for elever. Disse medlemmer påpeker
at elevombudene i landet selv peker på manglende sanksjonsmuligheter
som en stor utfordring, samt at manglende nasjonal koordinering
skader arbeidets effektivitet. Videre registrerer disse medlemmer at
arbeidet elevombudet gjør i fylkene har mottatt svært positive tilbakemeldinger
fra både foreldre og elever, og har vist seg å være et ombud som
arbeider for opprettholdelse og styrking av elevers rettigheter
og interesser. I dag omfatter elevombudet kun videregående skole.
Disse medlemmer mener de siste
årenes utvikling med økende mobbing, spesielt på barneskolen, viser
at det er behov for en utvidelse av dette mandatet. Forebygging
av mobbing må skje allerede fra 1. klasse. Disse medlemmer er
positiv til ideen bak forslaget om innføring av et mobbeombud, men
ønsker at et slikt ombud skal favne flere aspekter. Disse
medlemmer mener det er viktig å ha et ombud som kjemper for
ivaretakelse av alle de rettigheter elevene har nedfelt i opplæringsloven,
da en ser klare brudd på denne over hele landet. Samtidig er det
under opprettelsen av et ombud viktig at også lærere og skoleledelse
kan benytte seg av dette ombudets kompetanse. Disse medlemmer viser
til at lærere som opplever mobbing av elever i sin klasse, ofte
kan føle at det er vanskelig å gripe fatt i situasjonen og vite
hva en skal gjøre. Disse medlemmer mener derfor at
også de ansatte i skoleverket skal kunne søke råd og veiledning
i vanskelige og grove mobbesaker fra skoleombudet. Et slikt skoleombud
skal være ombud for både elever, lærere og skoleledelse når det gjelder
å forebygge og følge opp brudd i opplæringsloven. Det er viktig
at ombudet har et samarbeid med Barneombudet og har særlig fokus
på forebygging og bekjemping av mobbing i skolen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette et eget
skoleombud som også skal ivareta mobbede elevers rettigheter overfor
skoleeier."
Samtidig ser disse medlemmer at
en slik opprettelse vil være tidkrevende og kreve omfattende arbeid
av direktoratet i forkant for hvordan dette ombudet skal opprettes. Disse
medlemmer finner det derfor formålstjenlig å understreke
at kampen mot mobbing må begynne i dag. Disse medlemmer ønsker
derfor å understreke viktigheten av innføring av tiltak som vil ha
umiddelbar effekt. Dagens ordning med elevombud bør styrkes slik
at den omfatter alle landets fylker. Videre bør en ha en nasjonal koordinering
for disse, gjerne i samarbeid med Barneombudet, for å sikre at kampen
mot mobbing står øverst på agendaen fremover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener kampen mot
mobbing i skolen må intensiveres. Ingen skal behøve å grue seg til å
gå på skolen på grunn av mobbing. Først og fremst skal mobbeproblemer
gripes fatt i lokalt, i et samspill mellom elever, foreldre og skole.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ser imidlertid at det dessverre er en del tilfeller
der elev og foreldre ikke opplever at skolen i tilstrekkelig grad
griper fatt i eller er i stand til å finne en løsning. Disse familiene
må slippe å føre en kamp mot systemet i tillegg til de utfordringene
de allerede har. Derfor vil dette medlem ha et mobbeombud
i hvert fylke. Mobbeombudet skal både være elevens og foreldrenes
talerør og en ressurs i den løpende innsatsen mot mobbing, og når
problemet ikke kan løses lokalt. Dette medlem vil
understreke viktigheten av å ha en instans som det oppleves lettere
å kontakte enn fylkesmannen i dag, og at dette er en instans som
det vil være naturlig både for elever, foreldre og lærere å få råd,
hjelp og kompetanse fra.
Dette medlem mener vi for å unngå
mobbing trenger tydelige voksne, engasjerte lærere og politikere,
og medelever som bryr seg. Dette medlem har tro på
at det er mulig å få til en holdningsendring, uten at vi dermed
er kvitt alle problemer. Vi har ikke råd til ikke å bruke mer tid
på å bli kvitt den grove mobbingen, som ødelegger menneskers liv.
Hvis alle lærere og voksenledere stanser det de med det blotte øye kan
se av mobbing, så vil det innebære noe som ligner en revolusjon.
For dette medlem er dette et verdispørsmål. Det dreier
seg dypest sett om menneskeverd og likeverd. Vi trenger en dyp mobilisering
av holdninger basert på at vi har bestemt oss for at vi ikke vil
ha mobbing i skolen.
Dette medlem fremmer forslag
I i dokumentet om innføring av et mobbeombud i hvert fylke.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at komiteen drøftet opprettelsen av
et særskilt mobbeombud i Innst. S. nr. 262 (2008–2009). Disse
medlemmer viser i den forbindelse til følgende merknad fra
Høyre og Venstre i nevnte innstilling:
"Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til
at det er kun fire fylker som ikke har opprettet eller har vedtatt
å opprette elevombud allerede. Disse medlemmer mener det vil være naturlig
å tillegge disse elevombudene en rolle med hensyn til mobbing i
stedet for å opprette nye ombud. De erfaringene man nå har med eget barne-
og elevombud i Sverige, kan gi verdifulle innspill til hvordan rollen
skal utformes."
Komiteens medlem fra Venstre er
kritisk til det dette medlem oppfatter som en inflasjon
i antall ombud i samfunnet. Dette medlem mener at
folkevalgte politikere i størst mulig grad bør fungere som ombud
for dem som har stemmerett. Elever har imidlertid ikke stemmerett,
og dette medlem støtter bl.a. av denne grunn elevombudenes
arbeid.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utforme krav til skolene
om at de enten skal ha et antimobbeprogram eller en forpliktende
handlingsplan mot mobbing.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen vedta nasjonale instrukser
til skoleeiere om hvordan mobbere bør tvangsflyttes fra en skole
dersom vedkommende varig mobber andre. Dersom endring i opplæringsloven
er påkrevd, fremmes eget lovforslag om dette.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag
for å sikre mobbeofre reell rett til erstatning når skoleeier har
sviktet sitt ansvar. Det vurderes om ansvarsgrunnlaget bør være
objektivt.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen opprette et eget
skoleombud som også skal ivareta mobbede elevers rettigheter overfor
skoleeier.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til
innføring av mobbeombud i hvert fylke.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:9 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide,
Geir Jørgen Bekkevold og Øyvind Håbrekke om forsterket innsats i
kampen mot mobbing i skolen – vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 12. januar 2010
Marianne Aasen |
Mette Hanekamhaug |
leder |
ordfører |