Presidentskapet viser til at
selv om Johnsen-utvalgets tilrådinger er konkrete i forhold til hvordan
de fremtidige pensjonsordninger for de aktuelle kategorier bør være,
gjenstår selve lovarbeidet. Det er omfattende, og til dels teknisk komplisert.
Utvalget anbefaler at forslagene, etter innstilling fra presidentskapet,
først bør forelegges Stortinget med invitasjon til å treffe prinsippvedtak
om valg av modell mv. som skal legges til grunn for den konkrete
utforming av reglene. Presidentskapet er enig i dette,
og foreslår at Stortinget samtidig tar stilling til hvordan det
påfølgende lovarbeid skal organiseres.
Presidentskapet viser
til at samtlige politiske partier som var representert på Stortinget
forrige periode, deltok aktivt i arbeidet med utforming av en ny
pensjonsordning gjennom medlemmene i Pensjonsutvalget.
Johnsen-utvalgets flertall fremholder at politiske verv
sjelden utgjør den totale yrkeskarriere, og at pensjon må ses i
en mer livsløpsbasert sammenheng. Dette taler for en nettobasert
ytelsesordning der hvert år i vervet gir en livsvarig pensjon av
en bestemt størrelse. Utvalgets flertall viser også til at et bredt
politisk flertall har vedtatt en pensjonsreform som innebærer større
samsvar mellom hva den enkelte betaler inn og hva man får igjen.
En bruttoordning, slik SPK-modell er, gir en garanti om et bestemt
ytelsesnivå uavhengig av den enkeltes folketrygd. Det svekker etter flertallet
syn ansvaret for egen pensjonsopptjening vesentlig sammenliknet
med det som ellers gjelder i privat sektor.
Presidentskapet mener det er
viktig at det videre lovarbeidet har bred politisk tilslutning. Presidentskapet legger
til grunn at den foreslåtte modellen vil gi en rimelig pensjonsordning der
det legges vesentlig vekt på at de aktuelle grupper bør ha ordninger
som ikke avviker i vesentlig grad fra pensjonsordninger for andre
grupper.
Presidentskapet støtter etter
dette forslaget fra Pensjonsutvalgets flertall til ny pensjonsordning
for stortingsrepresentanter, statsråder, høyesterettsdommere, sivilombudsmannen
og riksrevisor.
Når det gjelder det videre lovarbeidet, peker presidentskapet på
at det foreligger flere alternativer. En mulighet er at Stortinget
gir presidentskapet i oppdrag å leie inn nødvendig ekspertise til
å utarbeide lovutkast for alle kategorier som omfattes av utvalgets
mandat. En annen mulighet er at presidentskapets oppdrag begrenses
til de som mer direkte hører under Stortinget, nemlig representantene,
riksrevisor og sivilombudsmannen, mens det overlates til regjeringen
å følge opp forslagene i forhold til regjeringens medlemmer og høyesterettsdommere.
En slik oppdeling av lovarbeidet synes imidlertid lite hensiktsmessig.
En bedre løsning er etter presidentskapets mening
at Stortinget ber Regjeringen utarbeide en proposisjon med forslag
til de nødvendige lovvedtak basert på den modell Stortinget fastsetter. Presidentskapet peker
på at den pensjonsfaglige ekspertisen i stor grad befinner seg i departementene,
som også arbeider med lovforslag til øvrige pensjonsordninger. Både
praktiske, faglige og tidsmessige hensyn taler for at Regjeringen
bør stå for utarbeidelsen av de aktuelle lovregler.
Det presiseres at Regjeringen i utgangspunktet ikke
skal fremme nye realitetsforslag, men kun foreta det nødvendige
juridiske arbeidet for å bringe de forslag Stortinget har sluttet
seg til over i korrekt lovmessig form. Der hvor det i Pensjonsutvalget
er reist tvil om grunnlovsmessigheten av utvalgets forslag, jf.
høyesterettsdommer Gunnar Aaslands argumentasjon på side 78–79 i
Dokument nr. 19 (2008–2009), dvs. når det gjelder fremtidig regulering
av allerede opparbeidede rettigheter, forutsettes det likevel at
Regjeringen foretar en selvstendig vurdering av spørsmålet.