Vedlegg
- Brev fra Trond Dolva, leder av URI til Stortingets presidentskap, datert 11. juni 2009
Denne henvendelsen – som skjer på vegne av lederne i Stortingets tre utvalg for rettferdsvederlag – har som formål å få en avklaring av forståelsen av ovennevnte vedtak. Brevets pkt 2–7 gjelder avgrensningen av ordningen. Pkt 8 gjelder beviskrav.
Vedtakets del I og II lyder slik (min utheving):
"I
Stortinget tilkjenner erstatning etter ei utvida og tilpassa rettferdsvederlagsordning for dei tidlegare barneheims- og spesialskuleelevane for eit beløp på inntil 300 000 kroner.
II
Stortinget tilkjenner erstatning etter ei utvida og tilpassa rettferdsvederlagsordning for dei barna som blei plassert av det offentlege i fosterheim for eit beløp på inntil 300 000 kroner."
Vedtaket ble fattet uten debatt i Stortinget på grunnlag av en enstemmig innstiling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, Innst. S. nr. 217 (2004-2005, vedlegg 1), St.meld. nr. 24 (2004-2005), vedlegg 2, og "Befringrapporten", NOU 2004:23, "Barnehjem og spesialskoler under lupen. Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945-1980.", vedlegg 3.
Rettferdsutvalg I og II har i sin praksis lagt til grunn at den tilpassete ordningen for barnehjemsbarn mv er avgrenset til forhold vedrørende de institusjoner som er omfattet av Befringutvalgets mandat og behandlet i NOUen. Det er i URIII som trådte i funksjon i 2008, reist tvil om en slik avgrensing er i samsvar med Stortingets intensjon, jf at vedtakets del I nevner "spesialskuleelevane" uten den avgrensing til barn i "skuleheimar/spesialskular for barn og ungdom med tilpassingsvanskar" som framgår av forarbeidene. Spesialskoler som ikke omfattes av Befringrapporten er særlig spesialskoler for barn med lærevansker (evneveike), men det finnes også andre.
Innst.S. nr 217 ble vedtatt uten debatt i Stortinget. Det er derfor i komitémerknadene man må søke Stortingets intensjon. I Innst. s. 9 sp. 2 øverst i punktet "Avgrensing" heter det:
"Komitéen vil understreke at denne innstillinga omhandlar dei gruppene og den tidsperioden som var omfatta av mandatet til kartleggingsutvalet.", se vedlegg 1.
Tilsvarende avgrensing framgår av St.Meld. s.28 sp. 2, (som det refereres til i Innst. s. 5 pkt 1.6.2.) se vedlegg 2.
Begge dokumentene viser altså til Befringutvalget, som i NOUen på s. 15 i pkt.2.2 "Utvalgets mandatfortolking" bl.a. uttaler: "På denne bakgrunn har utvalget funnet at utredningen må rette søkelys mot barnehjem, skolehjem/spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker, tvangsskoler og verneskoler.", se vedlegg 3.
(Jeg nevner at det i de samme avsnittene i Innst. og Meld. presiseres at den tilpassete ordningen skal omfatte alle barn i slike institusjoner "uavhengig av plasseringsgrunnlag". Dette innebærer at også barn plassert av andre erm barnevernet og på annet rettsgrunnlag skal omfattes av ordningen – men forutsatt at de er plassert på de samme institusjonene.)
Det ovenstående er "hovedlinjen" i den forståelse av Stortingets vedtak som URI og URII i samsvar med de forberedende instanser har lagt til grunn. Den noe videre ordlyden i selve vedtaket er således sett som en kortfattet henvisning til det som omfattes av komiteens avgrensingsmerknader Også leder og nestleder i URIII er enige i at vedtaket må forstås slik..
Argumenter for en videre forståelse av vedtaket er særlig at vedtaket nevner "spesialskuleelevane" uten slik begrensning, supplert med reelle argumenter og likhetshensyn som kan tale for at også andre grupper i hvert fall bør komme inn under ordningen.
Spørsmålet om å gå ut over den avgrensing som Befringutvalgets mandat omfattet, ble uttrykkelig reist i Meld. på s. 29 sp. 2 i umiddelbar tilknytning til det som tidligere er sitert. Det framgår her at det fra flere hold var reist spørsmål om det, men det heter her:
"Regjeringen meiner at i den grad barn i andre statlige spesialskular eller institusjonar for funksjonshemma har vore i same situasjon som det kartleggingsutvalet har avdekka, vil Stortinget kunne ta stilling til om ei tilpassing av rettferdsvederlagsordninga for barneheims/spesialskulebarna og skal gjelde for desse."
I Innst. refereres det kort til denne uttalelsen i komiteens omtale av forarbeidene på s. 3 sp. 2 øverst og s. 5 sp. 2. Uttalelsen kommenteres imidlertid ikke i komiteens egne merknader i Innst. del 2 – heller ikke i komiteens omtale av "Innspill frå interessegrupper" på s. 7 sp. 2 nederst. Komiteen foretar uttrykkelig én utvidelse av ordningen, idet den i siste avsnitt i punktet om "Avgrensing" sier at "barn plassert av det offentlege i fosterhjem" også skal omfattes. Dette er fulgt opp i vedtakets del II.
Dette støtter den forståelse av vedtaket som praksis bygger på.
Det er allerede tatt initiativ til å foreta en prinsipiell gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen. I brev 03.02.2009 fra Stortingets president til Justisdepartementet bes Regjeringen, under henvisning bl.a. til St.prp. nr. 12 (2008-2009), om å utrede spørsmålet om "andre grupper enn de som i dag har fått en utvidet og tilpasset ordning, også burde hatt det samme" og om "denne ordningen passer sammen med de andre velferdsordningene", se vedlegg 4 og 5. Denne utredningen vil gi grunnlaget for en helhetlig vurdering av spørsmål om utvidelse av ordningen til å omfatte andre grupper. En slik utredning må imidlertid forutsettes å ta forholdsvis lang tid.
Den omforente arbeidsfordelingen mellom utvalgene og utvalgenes sammensetning framgår av vedlegg 6 og 7. Arbeidsfordelingen innebærer at saker som omfattes av Befringrapporten er behandlet av URII og – siden utvalget trådte i funksjon i 2008 – også av URIII. Av totalt om lag 2800 slike saker er om lag halvparten avgjort, men det kommer fremdeles inn nye søknader.
Saker som gjelder opphold på institusjoner som ikke omfattes av Befringrapporten, er behandlet av URI – som også behandler saker som gjelder opphold ved institusjonstyper som omfattes av Befringrapporten, men som ikke omfattes av den tilpassete ordningen, fordi de gjelder forhold etter 1980.Hvor mange saker som dette gjelder og hvor mange som er avgjort, foreligger det ikke oppgaver over, men det dreier seg om et betydelig mindre antall enn "Befringsakene" (men antall elever på de aktuelle institusjonene i perioden er stort). "Blandete saker"gjør at den angitte arbeidsdelingen i noen tilfeller fravikes, men det vil da bli konferert mellom utvalgene i nødvendig utstrekning.
Forskjellene mellom behandlingen etter den tilpassete ordningen og den alminnelige rettferdsvederlagsordningen kan kort angis slik: Etter den tilpassete ordningen kan utvalget innvilge rettferdsvederlag med inntil kr 300 000, men utvalgets fullmakt i den ordinære ordningen er begrenset til kr 200 000. Når det gjelder bevisreglene skal det i den tilpassete ordningen legges stor/avgjørende vekt på søkerens troverdige egenerklæring, men det i den ordinære ordningen kreves sannsynlighetsovervekt, slik at det regelmessig må foreligge bevismomenter i tillegg til søkerens egenerklæring.
Da spørsmålet om tolkingstvil kom opp, ble det besluttet midlertidig å utsette behandlingen av de saker som gjelder opphold på institusjoner utenfor den avgrensing som framgår av Befringrapporten. Dette er naturligvis en ulempe, idet i hvert fall noen av sakene er gamle (tilbake til 2006). Det er derfor ønskelig å få en avklaring av tolkingsspørsmålet.
Dersom forholdet er at det vil ta tid før slik avklaring kan foreligge, antas det -hensett til det grunnlag for praksis somdet er redegjort for her – at det må være forsvarlig å fortsette behandlingen av de berørte sakene etter den etablerte praksis, men slik at man er beredt til å behandle sakene på ny, dersom Stortinget senere fastslår en annen tolking.
Det framgår av Stortingets vedtak del II at Stortinget foretok én utvidelse av den foreslåtte ordningen for barnehjemsbarn mv, nemlig slik at den også skal omfatte fosterhjemsbarn plassert av det offentlige.
En slik utvidelse var ikke foreslått eller utredet av de forberedende instanser, og de eneste forarbeidene til vedtaket er komiteens uttalelse i Innst s. 9 sp. 2, hvor det heter:
"Komiteen finner det ikke usannsynlig at noen barn som ble plassert av det offentlige i fosterhjem, også kan ha vært utsatt for overgrep. Komiteen mener at denne gruppen må komme inn under den samme erstatningsordningen som barn som var plassert i barnehjem og skole/spesialskoler."
Den umiddelbare forståelse av denne uttalelsen er at akkurat de samme regler skal følges ved behandlingen av søknader fra fosterhjemsbarn som for barnehjemsbarn, hvor det framgår av Innst. at egenerklæringen skal tillegges avgjørende vekt. I praksis er det imidlertid lagt til grunn at tungtveiende personvernhensyn gjør at bevisreglene – egenerklæringens vekt – ikke kan praktiseres fullt ut på samme måte i fosterhjemssakene som i barnehjemssakene.
Denne praksis er trukket i tvil av stortingsrepresentantene i URIII, som har gitt uttrykk for at egenerklæringen må tillegges den samme vekt i fosterhjemssaker som i barnevernsaker. Det foreligger således uenighet her.
Som bakgrunn for praksis kan det nevnes at det etter den alminnelige rettferdsvederlagsordningen gjelder et skjerpet beviskrav når det gjelder anførsler som innebærer alvorlige anklager mot en person (straffbare handlinger som fysiske og seksuelle overgrep). Det gjelder her krav om klar sannsynlighetsovervekt. Dette har vært praktisert i en årrekke (fra før de nåværende utvalg trådte i funksjon). Denne praksis bygger på de samme personvernhensyn som domstolene legger til grunn etter den alminnelige erstatningsrett, hvor det praktiseres beviskrav som er strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, men ikke så strengt som det som gjelder for å konstatere straffeskyld, jf, Rt. 1996 side 864.
Det følger av føringer i Innst. at det skal praktiseres et lempelig beviskrav også i fosterhjemssakene, men de hensyn som gjør seg gjeldende i den alminnelige rettferdsvederlagsordningen kommer inn også her ved anførsler om straffbare forhold. Man har videre lagt til grunn at personvernhensyn kommer tyngre inn i fosterhjemsforhold enn i institusjonsforhold, hvor forholdet retter seg mer mot institusjonen. Ved avgjørelsen må man bestrebe seg på å unngå at vedtaket medfører et nytt overgrep (mot den som eventuelt uten grunn er anført som overgriper).
Praksis i UII går derfor ut på at det i slike saker legges stor vekt på egenerklæringen, I utgangspunktet innebærer det at det må foreligge bevismoment i tillegg til egenerklæringen, men slik at utvalget likevel i enkelte saker har funnet en svært troverdig egenerklæring tilstrekkelig. Det er således lagt til grunn at bevisspørsmålet ikke kan anses avgjort ved en ren henvisning til at det gjelder samme ordning, idet det foreligger reelle forskjeller. Det må imidlertid understrekes at utvalgene, basert på rettferdsvederlagsordningens særlige funksjon, ved avgjørelse av den enkelte sak alltid må utøve et forholdsvis bredt skjønn.
Det kan i denne sammenheng nevnes at det ved behandlingen i disse sakene er særlig viktig å gi anført overgriper anledning til å uttale seg, dersom det er mulig. Det vil derved foreligge andre opplysninger enn søkerens egenerklæring. (Søkeren kan reservere seg mot dette, men det må i tilfelle også hensyntas ved avgjørelsen.)
Stortinget bes avklare også dette spørsmål.
Det dreier seg om et forholdsvis begrenset antall saker. Dersom det vil ta tid før avklaring kan foreligge, antas det også for disse sakene å være forsvarlig at UII fortsetter å behandle slike saker overensstemmende med den praksis som det er redegjort for, men slik at man er beredt til å behandle sakene på ny, dersom Stortinget fastslår en annen forståelse, mens UIII foreløpig ikke behandler slike saker.