Billighetserstatningsutvalgene vil fra og med 2008
selv orientere Stortinget om sitt arbeid. Praksis har tidligere
vært at Regjeringen har rapportert til Stortinget om arbeidet i
utvalgene. Endringen i praksis skjer i samsvar med føringer gitt
i St.prp. nr. 12 (2008–2009) og Innst. S. nr. 107 (2008–2009). For
senere år vil orienteringen for Stortinget legges frem i løpet av
den påfølgende vårsesjon.
Høyesterettsdommer Trond Dolva har på vegne av
seg selv og de to andre lederne for Stortingets tre utvalg for rettferdsvederlag,
sendt brev til Stortingets presidentskap 11. juni 2009. Brevet har
som formål å få en avklaring fra Stortinget på avgrensning og hvilke
beviskrav som stilles i forhold til "erstatningsordningar for barn
i barneheimar og spesialskolar for barn med åtferdsvanskar", jf.
St.meld. nr. 24 (2004–2005), Innst. S. nr. 217 (2004–2005). Brevet
følger vedlagt denne innstillingen.
Ved behandlingen av St.prp. nr. 12 (2008–2009) har
Stortinget vedtatt at Stortingets billighetserstatningsordning skal
endre navn til Stortingets rettferdsvederlagsordning, idet dette
gir et mer dekkende uttrykk for hva ordningen står for. Betegnelsen
rettferdsvederlag har derfor fra 1. januar 2009 avløst begrepet
billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget heter fra årsskiftet
Utvalget for rettferdsvederlag.
Justissekretariatene, som ivaretar sekretariatsfunksjonen
for Utvalget for rettferdsvederlag har fra 1. januar 2009 endret
navn til Statens sivilrettsforvaltning.
Årsrapporten for 2008 gjelder perioden forut
for endringenes ikrafttredelse. Her benyttes derfor de begrepene
som gjaldt fram til 1. januar 2009.
Billighetserstatningsordningen er Stortingets egen
vederlagsordning, der enkeltpersoner som er kommet særlig uheldig
ut, kan søke om en skjønnsmessig kompensasjon av staten. Ordningen
er basert på sedvane. Sakene avgjøres av Stortingets billighetserstatningsutvalg.
Justissekretariatene er tillagt oppgaven som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget.
Billighetserstatningsutvalg I og II har vært
i arbeid gjennom hele året 2008. Utvalg III begynte sitt arbeid
i mai måned, slik at det fra siste halvår 2008 har vært holdt månedlige
møter i alle tre utvalgene. Til sammen er det avholdt 30 møter.
Året 2008 har vært preget av høy aktivitet i utvalgene
og stor produksjon. Antall avgjorte saker er på linje med resultatet
i 2007. Det har vært en betydelig økning i antallet saker avgjort etter
St.meld. nr. 24 (2004–2005) Erstatningsordningar for barn i barneheimar
og spesialskular for barn med åtferdsvanskar. Antallet nye søknader
har gått ned.
Fristen for å søke billighetserstatning etter
Stortingets utvidede ordning for krigsbarn er utløpt. Det var ved
fristens utløp til sammen mottatt 2 028 søknader fra krigsbarn fra
særordningen trådte i kraft. Av disse er 1 701 avgjort, mens 327
fortsatt er til behandling. Det er innvilget billighetserstatning
i 1 553 saker, tilsvarende 91 pst. av sakene.
Utvalgsledelsen har samarbeidet med Justissekretariatene
og flere av faginstansene, som i løpet av våren 2008 har gjennomgått
alle ledd i saksbehandlingen av billighetserstatningssaker med tanke
på å redusere saksbehandlingstiden ytterligere. Arbeidsgruppen fremla
en rekke forslag til effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak i
de saksforberedende instansene, som alle er gjennomført.
Det er i 2008 mottatt 1 266 søknader om billighetserstatning.
Dette er en vesentlig nedgang fra 2007, da det ble mottatt 2 148
nye søknader. Nedgangen har sammenheng med at søknadsfristen for
krigsbarn er utløpt, slik at denne søkergruppen er falt bort. Det
er videre konstatert en generell nedgang også for de øvrige særordningsgruppene,
mens antallet søknader etter alminnelig billighetserstatningsordning
har en svak økning.
Utvalgene har behandlet svært mange saker i 2008.
De har avgjort 2 204 saker, hvilket er det høyeste antallet sett
bort fra rekordåret 2007, da 2 244 saker ble avgjort av utvalgene.
Det har således vært nedlagt en betydelig innsats i alle billighetserstatningsutvalgene
også i 2008.
I hovedtrekk har utvalgene hatt en omforent
arbeidsfordeling som innebærer at Utvalg III utelukkende har behandlet
saker etter St.meld. nr. 24 (2004–2005). Utvalg II har hatt denne
sakstypen som hovedområde i tillegg til saker etter St.meld. nr.
44 (2003–2004) så vidt gjelder samer og kvener. Utvalg I har behandlet
alle saker etter alminnelig billighetserstatningsordning, i tillegg
til saker etter St.meld. nr. 44 (2003–2004) så vidt gjelder krigsbarn
og tatere.
For sakene etter St.meld. nr. 24 (2004–2005)
er utvalget gitt fullmakt til å innvilge billighetserstatning med
inntil kr 300 000, mens den øvre beløpsgrensen er kr 200 000 for
alle øvrige billighetserstatningsordninger. Det er derfor en naturlig
følge av flerdoblingen i antallet ferdigstilte saker etter denne
særordningen at samlet utbetaling av billighetserstatning økte betydelig. I
2008 utgjør beløpet 227,2 mill. kroner, mens det i 2007 ble utbetalt
134,3 mill. kroner.
Det følger av særordningen for romanifolk/tatere at
det etter nærmere vilkår kan tilkjennes billighetserstatning, som
i sum overskrider kr 200 000 dersom saken inneholder flere erstatningsgrunnlag.
Det har i 2008 vært behandlet 8 slike saker. Disse sakene gjelder
blant annet forhold som omfattes av St.meld. nr. 24 (2004–2005)
og inngår derfor i denne kategorien.
Billighetserstatningsutvalget har i 2008 i én
sak tilrådd billighetserstatning utover den øvre grense som gjelder
for den alminnelige billighetserstatningsordningen. Saken ble derfor
fremlagt for Stortinget for avgjørelse. Grunnlaget for søknaden
var manglende inngripen fra barnevernets side, i tillegg til gjentatte
grove seksuelle overgrep fra tidlige barneår. Søker er påført alvorlig
personskade. Stortinget har ved vedtakelse av Innst. S. nr. 107
(2008–2009) besluttet at søker innvilges billighetserstatning med kr 300 000.
Saksbehandlingstiden varierer normalt mellom 12
måneder og 24 måneder, avhengig av tidsbruk i forberedende instanser.
Noen saker tar dessverre lengre tid av ulike årsaker.
Ved inngangen til 2009 er tre utvalg i arbeid.
Det planlegges månedlige møter i hvert av utvalgene, med unntak
for feriemåneden. Med tre utvalg i arbeid og stor saksmengde vil
det være en utfordring å sikre likebehandling av sakene. Utvalgene
vil derfor ha særlig oppmerksomhet rettet mot dette.
Stortingets Utvalg for rettferdsvederlag vil
i 2009 fortsette sin deltakelse i det etablerte samarbeidet med
Statens sivilrettsforvaltning og faginstanser, for å bidra til at
søknader om rettferdsvederlag sikres en god saksgang.
Utvalgene har også merket seg at Regjeringen
i løpet av 2009 vil iverksette en prinsipiell gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Morten Ørsal Johansen, Tor Sigbjørn Utsogn og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til at billighetserstatningsordningen er Stortingets egen
ordning. Den er basert på sedvane og dermed ikke regulert i formelle
regler. Ordningen er tenkt for at enkeltpersoner som har kommet
særskilt uheldig ut, skal kunne søke om skjønnsmessig kompensasjon.
Komiteen er fornøyd med den høye
aktiviteten billighetserstatningsutvalgene har hatt i 2008 og viser
i den forbindelse til at det ble behandlet nesten like mange saker
som i rekordåret 2007. Samtidig tar komiteen til
etterretning at utbetalingen av erstatninger har blitt markert høyere, og komiteen ser
dette i sammenheng med utvidelsen av nedslagsfeltet for utvalgene
som følge av St.meld. nr. 24 (2004–2005).
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ei eventuell endra tolking av regelverket vil vere vanskeleg
å ta stilling til utan ei nærare utgreiing av dette spørsmålet.
Fleirtalet viser til brev av
3. februar 2009 frå stortingspresident Thorbjørn Jagland til Justis- og
politidepartementet der Presidentskapet meiner at det er behov for
ein prinsipiell gjennomgang av billighetserstatningsordninga, og
at det vil vere mest naturleg at Regjeringa tar initiativ til å
utgreie dette.
På denne bakgrunnen vil fleirtalet ikkje
ta stilling til spørsmål om tolking av regelverket i den utvida
og tilpassa rettferdsvederlagsordninga no, men vil avvente nye utgreiingar
før slike vurderingar blir gjort.
Fleirtalet er einig i at når
det gjeld søknader frå fosterheimsbarn, bør ikkje eigenerklæringas vekt
praktiserast fullt ut på den same måten i fosterheimssaker som i
barneheimssaker. Dette av omsyn til tungtvegande personvernomsyn.
Derfor meiner fleirtalet at utvala skal fortsette
å behandle slike saker i samsvar med det som har vore praktisert
fram til no. Fleirtalet meiner likevel at utvala
for rettferdsvederlag må behandle desse sakene på ny dersom Stortinget
seinare fastslår ei anna forståing av regelverket.
Fleirtalet viser til merknaden
frå familie- og kulturkomiteen og sluttar seg til denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
fått seg forelagt spørsmål om avklaring av et tolkningsspørsmål
knyttet til praksis i utvalgene. I brev til Stortingets presidentskap 11. juni
2009 (vedlagt) har lederen for det ene billighetserstatningsutvalget
orientert om problemstillingen og bedt Stortinget avklare hvordan utvalgene
skal forholde seg fremover. Da utvalgene har stoppet behandlingen
av en del saker grunnet dette spørsmålet, er det ikke anledning til
å vente med avklaringen til den bebudede prinsipielle vurderingen
av billighetserstatningsutvalgenes virksomhet.
Etter disse medlemmers oppfatning
dreier tolkningstvilen seg om hvilke grupper som omfattes av den
nye bevisbyrden og behandlingsformen som ble innført etter St.meld.
nr. 24 (2004–2005). Stortingsmeldingen omfattet barnehjemsbarn og
elever med atferdsvansker i spesialskoler, men sa ingenting om dem
som var plassert i spesialskoler for såkalt "evneveike". Spørsmålet
er således om de som kom på sistnevnte type spesialskole, skal underlegges samme
behandlingsform i utvalgene som barnehjemsbarn og elever ved spesialskoler
for dem med atferdsvansker.
Disse medlemmer mener det ikke
er noen saklig grunn til forskjellig behandlingsmåte for de nevnte
grupper. For disse medlemmer fremstår det som litt
tilfeldig at spesialskoler for "evneveike" ikke er nevnt i St.meld.
nr. 24 (2004–2005) og at de som har en fortid der, således ikke
har blitt nevnt som kategori i den tilpassede ordningen. Videre
fremstår det for disse medlemmer som tilfeldig hvem
som i sin tid ble plassert i spesialskoler for elever med atferdsvansker
og hvem som ble plasser i spesialskoler for "evneveike". Dette
tilsier at sakene til de impliserte ikke behandles forskjellig.
Disse medlemmer viser til at
det i brevet til Stortingets presidentskap også etterspørres avklaring
på om barn plassert i fosterhjem av det offentlige skal omfattes
av den tilpassede ordning. Da spørsmål knyttet til fosterhjem i
større grad berører personvernet, mener disse medlemmer at
egenerklæringen fortsatt skal ha stor vekt, men ikke avgjørende
vekt ved vurderingen av om vederlag skal innvilges.
Disse medlemmer registrerer at
flertallet ikke ønsker å avklare de spørsmål som er bedt om avklaring
på fra billighetserstatningsutvalgene og Stortingets presidentskap.
Da billighetserstatning er Stortingets egen ordning, er det Stortingets
plikt å avklare de spørsmål som måtte oppstå i saksbehandlingen
i utvalgene. I flertallets merknader henvises det til "det syn som kommer
frem i brevet fra Trond Dolva". Dolva, som leder av det ene utvalget,
har ikke gitt uttrykk for noe syn, men forklart en problemstilling
for Stortinget som han ber om en avklaring på. Fra tredje siste
avsnitt på side 3 i brevet hitsettes:
"Da spørsmålet om tolkningstvil kom opp, ble det
besluttet midlertidig å utsette behandlingen av de saker som gjelder
opphold på institusjoner utenfor den avgrensning som fremgår av
Befringrapporten. Dette er naturligvis en ulempe, idet i hvert fall
noen av sakene er gamle (tilbake til 2006). Det er derfor ønskelig
å få en avklaring av tolkningsspørsmålet."
Når dette ses i sammenheng med første avsnitt på
samme side i brevet, fremgår det, etter disse medlemmers oppfatning,
at det ikke er tid til å vente på den helhetlige gjennomgang av
hele ordningen og at dette er bakgrunnen for at Dolva sendte brev
utelukkende for å få de prinsipielle spørsmål avklart.
Disse medlemmer finner det svært
kritikkverdig at alle de andre partiene fraskriver seg ansvaret
de har for avklaring av rettsspørsmål knyttet til billighetserstatningsutvalgene.
Videre er det svært kritikkverdig at de prøver å forkle ansvarsfraskrivelsen
under henvisning til den helhetlige gjennomgang som kommer etter hvert.
Dette spesielt sett i sammenheng med at tolkningsspørsmål Stortinget
er bedt om å avklare, berører noen av dem som har det vanskeligst
i samfunnet.
Disse medlemmer har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og fremmer følgende forslag
til vedtak:
"Den utvidede og tilpassede rettferdsvederlagsordningen
for tidligere barnehjems- og spesialskoleelever gjelder også for
barn som tidligere har vært i spesialskoler for evneveike, jf. Innst. S.
nr. 217 (2004–2005)."
"Egenerklæringen skal bevismessig gis stor vekt i
saker som omfatter noen som tidligere har blitt plassert i fosterhjem
av det offentlige, jf. Innst. S. nr. 217 (2004–2005)."
Komiteens medlemmer fra Høyre stiller spørsmål
ved om det er noen saklig grunn til forskjellig behandlingsmåte
for de nevnte grupper. For disse medlemmer fremstår
det som litt tilfeldig at spesialskoler for "evneveike" ikke er nevnt
i St.meld. nr. 24 (2004–2005), og at de som har en fortid der, således
ikke har blitt nevnt som kategori i den tilpassede ordningen. Videre fremstår
det for disse medlemmer som tilfeldig hvem som i
sin tid ble plassert i spesialskoler for elever med atferdsvansker
og hvem som ble plassert i spesialskoler for "evneveike". Dette
kan tilsi at sakene til de impliserte ikke behandles forskjellig.
Disse medlemmer viser til at
det i brevet til Stortingets presidentskap også etterspørres avklaring
på om barn plassert i fosterhjem av det offentlige skal omfattes
av den tilpassede ordning. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til Innst. S. nr. 217 (2004–2005) side 9 og siste merknad
under overskriften "Avgrensning". En enstemmig komité tar i klartekst
til orde for at de som er plassert i fosterhjem av det offentlige, skal
behandles under den tilpassede ordningen.
Disse medlemmer viser til at
lederen for det ene billighetsutvalget har bedt om avklaringer av hvordan
rettsferdsvederlagsutvalgene skal forholde seg fremover og har stoppet
behandlingen av en del saker grunnet dette. Disse medlemmer viser
til brev av 3. februar 2009 fra stortingspresident Thorbjørn Jagland
vedrørende behovet for en prinsipiell gjennomgang av billighetserstatningsordningen
og at det vil være naturlig at Regjeringen tar initiativ til en
slik utredning. Disse medlemmer vil ikke endelig ta
stilling til tolkningen av regelverket før slik utredning foreligger,
men legger til grunn at slik utredning må fremlegges for Stortinget
i løpet av første halvdel av 2010.
Disse medlemmer viser til merknad
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti i familie- og kulturkomiteen.
Disse medlemmer legger på denne
bakgrunn til grunn at et samlet storting ønsker en gjennomgang av
utvalgenes arbeid. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremlegge
en utredning som belyser konsekvensene av en utvidelse av utvalgenes
mandat, slik de fremkommer av årsrapporten fra utvalgene og brevet
fra Trond Dolva til Stortingets presidentskap av 11. juni 2009."
Komiteens utkast til innstilling
ble 17. november 2009 oversendt familie- og kulturkomiteen til uttalelse,
som i svar av 25. november 2009 hadde følgende merknad:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti
vil gi sin støtte til det syn som kommer frem i brevet fra Trond
Dolva på vegne av utvalgslederne om hvordan mandatet skal tolkes.
Flertallet mener dette skal legges til grunn for utvalgets videre
arbeid, slik at ytterligere forsinkelser i arbeidet unngås. Flertallet
er av den oppfatning at en eventuell utvidelse av ordningen til
andre grupper (inkludert kostnadskonsekvenser) bør inngå i gjennomgangen
av rettferdsvederlagsordningen som regjeringen har tatt til orde
for i St. prp. nr.12 (2008–2009) og som presidentskapet i sitt svar
av 3. februar 2009 har tatt til orde for bør forestås av regjeringen.
Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til de respektive
partiers merknader i justiskomiteens innstilling."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Den utvidede og tilpassede rettferdsvederlagsordningen
for tidligere barnehjems- og spesialskoleelever gjelder også for
barn som tidligere har vært i spesialskoler for evneveike, jf. Innst. S.
nr. 217 (2004–2005).
Forslag 2
Egenerklæringen skal bevismessig gis stor vekt
i saker som omfatter noen som tidligere har blitt plassert i fosterhjem
av det offentlige, jf. Innst. S. nr. 217 (2004–2005)."
Forslag fra Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremlegge
en utredning som belyser konsekvensene av en utvidelse av utvalgenes
mandat, slik de fremkommer av årsrapporten fra utvalgene og brevet
fra Trond Dolva til Stortingets presidentskap av 11. juni 2009.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 20 (2008–2009) – årsrapport fra Stortingets
billighetserstatningsutvalg – vedlegges protokollen.
Denne henvendelsen – som skjer på vegne av lederne
i Stortingets tre utvalg for rettferdsvederlag – har som formål
å få en avklaring av forståelsen av ovennevnte vedtak. Brevets pkt 2–7
gjelder avgrensningen av ordningen. Pkt 8 gjelder beviskrav.
Vedtakets del I og II lyder slik (min utheving):
"I
Stortinget tilkjenner erstatning etter ei utvida
og tilpassa rettferdsvederlagsordning for dei tidlegare barneheims-
og spesialskuleelevane for eit beløp på inntil 300 000 kroner.
II
Stortinget tilkjenner erstatning etter ei utvida
og tilpassa rettferdsvederlagsordning for dei barna som blei plassert
av det offentlege i fosterheim for eit beløp på inntil 300 000 kroner."
Vedtaket ble fattet uten debatt i Stortinget
på grunnlag av en enstemmig innstiling fra familie-, kultur- og
administrasjonskomiteen, Innst. S. nr. 217 (2004-2005, vedlegg 1),
St.meld. nr. 24 (2004-2005), vedlegg 2, og "Befringrapporten", NOU
2004:23, "Barnehjem og spesialskoler under lupen. Nasjonal kartlegging
av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945-1980.",
vedlegg 3.
Rettferdsutvalg I og II har i sin praksis lagt
til grunn at den tilpassete ordningen for barnehjemsbarn mv er avgrenset
til forhold vedrørende de institusjoner som er omfattet av Befringutvalgets
mandat og behandlet i NOUen. Det er i URIII som trådte i funksjon
i 2008, reist tvil om en slik avgrensing er i samsvar med Stortingets
intensjon, jf at vedtakets del I nevner "spesialskuleelevane" uten
den avgrensing til barn i "skuleheimar/spesialskular for barn og
ungdom med tilpassingsvanskar" som framgår av forarbeidene. Spesialskoler
som ikke omfattes av Befringrapporten er særlig spesialskoler for barn
med lærevansker (evneveike), men det finnes også andre.
Innst.S. nr 217 ble vedtatt uten debatt i Stortinget.
Det er derfor i komitémerknadene man må søke Stortingets intensjon.
I Innst. s. 9 sp. 2 øverst i punktet "Avgrensing" heter det:
"Komitéen vil understreke
at denne innstillinga omhandlar dei gruppene og den tidsperioden som
var omfatta av mandatet til kartleggingsutvalet.", se vedlegg 1.
Tilsvarende avgrensing framgår av St.Meld. s.28 sp.
2, (som det refereres til i Innst. s. 5 pkt 1.6.2.) se vedlegg 2.
Begge dokumentene viser altså til Befringutvalget,
som i NOUen på s. 15 i pkt.2.2 "Utvalgets mandatfortolking" bl.a.
uttaler: "På denne bakgrunn har utvalget funnet at utredningen må
rette søkelys mot barnehjem, skolehjem/spesialskoler for barn og
ungdom med tilpasningsvansker, tvangsskoler og verneskoler.", se
vedlegg 3.
(Jeg nevner at det i de samme avsnittene i Innst. og
Meld. presiseres at den tilpassete ordningen skal omfatte alle barn
i slike institusjoner "uavhengig av plasseringsgrunnlag". Dette
innebærer at også barn plassert av andre erm barnevernet og på annet
rettsgrunnlag skal omfattes av ordningen – men forutsatt at de er
plassert på de samme institusjonene.)
Det ovenstående er "hovedlinjen" i den forståelse
av Stortingets vedtak som URI og URII i samsvar med de forberedende
instanser har lagt til grunn. Den noe videre ordlyden i selve vedtaket
er således sett som en kortfattet henvisning til det som omfattes
av komiteens avgrensingsmerknader Også leder og nestleder i URIII
er enige i at vedtaket må forstås slik..
Argumenter for en videre forståelse av vedtaket er
særlig at vedtaket nevner "spesialskuleelevane" uten slik begrensning,
supplert med reelle argumenter og likhetshensyn som kan tale for
at også andre grupper i hvert fall bør komme inn under ordningen.
Spørsmålet om å gå ut over den avgrensing som Befringutvalgets
mandat omfattet, ble uttrykkelig reist i Meld. på s. 29 sp. 2 i
umiddelbar tilknytning til det som tidligere er sitert. Det framgår
her at det fra flere hold var reist spørsmål om det, men det heter
her:
"Regjeringen meiner at i den grad barn i andre statlige
spesialskular eller institusjonar for funksjonshemma har vore i
same situasjon som det kartleggingsutvalet har avdekka, vil Stortinget kunne
ta stilling til om ei tilpassing av rettferdsvederlagsordninga for
barneheims/spesialskulebarna og skal gjelde for desse."
I Innst. refereres det kort til denne uttalelsen
i komiteens omtale av forarbeidene på s. 3 sp. 2 øverst og s. 5
sp. 2. Uttalelsen kommenteres imidlertid ikke i komiteens egne merknader
i Innst. del 2 – heller ikke i komiteens omtale av "Innspill frå
interessegrupper" på s. 7 sp. 2 nederst. Komiteen foretar uttrykkelig
én utvidelse av ordningen, idet den i siste avsnitt i punktet om "Avgrensing"
sier at "barn plassert av det offentlege i fosterhjem" også skal
omfattes. Dette er fulgt opp i vedtakets del II.
Dette støtter den forståelse av vedtaket som praksis
bygger på.
Det er allerede tatt initiativ til å foreta
en prinsipiell gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen. I brev
03.02.2009 fra Stortingets president til Justisdepartementet bes
Regjeringen, under henvisning bl.a. til St.prp. nr. 12 (2008-2009), om
å utrede spørsmålet om "andre grupper enn de som i dag har fått
en utvidet og tilpasset ordning, også burde hatt det samme" og om
"denne ordningen passer sammen med de andre velferdsordningene",
se vedlegg 4 og 5. Denne utredningen vil gi grunnlaget for en helhetlig vurdering
av spørsmål om utvidelse av ordningen til å omfatte andre grupper.
En slik utredning må imidlertid forutsettes å ta forholdsvis lang tid.
Den omforente arbeidsfordelingen mellom utvalgene
og utvalgenes sammensetning framgår av vedlegg 6 og 7. Arbeidsfordelingen
innebærer at saker som omfattes av Befringrapporten er behandlet
av URII og – siden utvalget trådte i funksjon i 2008 – også av URIII.
Av totalt om lag 2800 slike saker er om lag halvparten avgjort,
men det kommer fremdeles inn nye søknader.
Saker som gjelder opphold på institusjoner som ikke
omfattes av Befringrapporten, er behandlet av URI – som også behandler
saker som gjelder opphold ved institusjonstyper som omfattes av Befringrapporten,
men som ikke omfattes av den tilpassete ordningen, fordi de gjelder
forhold etter 1980.Hvor mange saker som dette gjelder og hvor mange
som er avgjort, foreligger det ikke oppgaver over, men det dreier
seg om et betydelig mindre antall enn "Befringsakene" (men antall
elever på de aktuelle institusjonene i perioden er stort). "Blandete
saker"gjør at den angitte arbeidsdelingen i noen tilfeller fravikes, men
det vil da bli konferert mellom utvalgene i nødvendig utstrekning.
Forskjellene mellom behandlingen etter den tilpassete
ordningen og den alminnelige rettferdsvederlagsordningen kan kort
angis slik: Etter den tilpassete ordningen kan utvalget innvilge
rettferdsvederlag med inntil kr 300 000, men utvalgets fullmakt
i den ordinære ordningen er begrenset til kr 200 000. Når det gjelder
bevisreglene skal det i den tilpassete ordningen legges stor/avgjørende
vekt på søkerens troverdige egenerklæring, men det i den ordinære
ordningen kreves sannsynlighetsovervekt, slik at det regelmessig
må foreligge bevismomenter i tillegg til søkerens egenerklæring.
Da spørsmålet om tolkingstvil kom opp, ble det besluttet
midlertidig å utsette behandlingen av de saker som gjelder opphold
på institusjoner utenfor den avgrensing som framgår av Befringrapporten.
Dette er naturligvis en ulempe, idet i hvert fall noen av sakene
er gamle (tilbake til 2006). Det er derfor ønskelig å få en avklaring av
tolkingsspørsmålet.
Dersom forholdet er at det vil ta tid før slik
avklaring kan foreligge, antas det -hensett til det grunnlag for
praksis somdet er redegjort for her – at det må være forsvarlig
å fortsette behandlingen av de berørte sakene etter den etablerte
praksis, men slik at man er beredt til å behandle sakene på ny,
dersom Stortinget senere fastslår en annen tolking.
Det framgår av Stortingets vedtak del II at
Stortinget foretok én utvidelse av den foreslåtte ordningen for
barnehjemsbarn mv, nemlig slik at den også skal omfatte fosterhjemsbarn
plassert av det offentlige.
En slik utvidelse var ikke foreslått eller utredet av
de forberedende instanser, og de eneste forarbeidene til vedtaket
er komiteens uttalelse i Innst s. 9 sp. 2, hvor det heter:
"Komiteen finner det
ikke usannsynlig at noen barn som ble plassert av det offentlige
i fosterhjem, også kan ha vært utsatt for overgrep. Komiteen mener
at denne gruppen må komme inn under den samme erstatningsordningen
som barn som var plassert i barnehjem og skole/spesialskoler."
Den umiddelbare forståelse av denne uttalelsen er
at akkurat de samme regler skal følges ved behandlingen av søknader
fra fosterhjemsbarn som for barnehjemsbarn, hvor det framgår av
Innst. at egenerklæringen skal tillegges avgjørende
vekt. I praksis er det imidlertid lagt til grunn at tungtveiende
personvernhensyn gjør at bevisreglene – egenerklæringens vekt –
ikke kan praktiseres fullt ut på samme måte i fosterhjemssakene
som i barnehjemssakene.
Denne praksis er trukket i tvil av stortingsrepresentantene
i URIII, som har gitt uttrykk for at egenerklæringen må tillegges
den samme vekt i fosterhjemssaker som i barnevernsaker. Det foreligger
således uenighet her.
Som bakgrunn for praksis kan det nevnes at det etter den alminnelige rettferdsvederlagsordningen gjelder
et skjerpet beviskrav når det gjelder anførsler som innebærer alvorlige
anklager mot en person (straffbare handlinger som fysiske og seksuelle
overgrep). Det gjelder her krav om klar sannsynlighetsovervekt.
Dette har vært praktisert i en årrekke (fra før de nåværende utvalg
trådte i funksjon). Denne praksis bygger på de samme personvernhensyn som
domstolene legger til grunn etter den alminnelige erstatningsrett,
hvor det praktiseres beviskrav som er strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt,
men ikke så strengt som det som gjelder for å konstatere straffeskyld,
jf, Rt. 1996 side 864.
Det følger av føringer i Innst. at det skal
praktiseres et lempelig beviskrav også i fosterhjemssakene, men
de hensyn som gjør seg gjeldende i den alminnelige rettferdsvederlagsordningen kommer
inn også her ved anførsler om straffbare forhold. Man har videre
lagt til grunn at personvernhensyn kommer tyngre inn i fosterhjemsforhold
enn i institusjonsforhold, hvor forholdet retter seg mer mot institusjonen.
Ved avgjørelsen må man bestrebe seg på å unngå at vedtaket medfører
et nytt overgrep (mot den som eventuelt uten grunn er anført som
overgriper).
Praksis i UII går derfor ut på at det i slike
saker legges stor vekt på egenerklæringen,
I utgangspunktet innebærer det at det må foreligge bevismoment i
tillegg til egenerklæringen, men slik at utvalget likevel i enkelte
saker har funnet en svært troverdig egenerklæring tilstrekkelig.
Det er således lagt til grunn at bevisspørsmålet ikke kan anses
avgjort ved en ren henvisning til at det gjelder samme ordning,
idet det foreligger reelle forskjeller. Det må imidlertid understrekes
at utvalgene, basert på rettferdsvederlagsordningens særlige funksjon,
ved avgjørelse av den enkelte sak alltid må utøve et forholdsvis
bredt skjønn.
Det kan i denne sammenheng nevnes at det ved behandlingen
i disse sakene er særlig viktig å gi anført overgriper anledning
til å uttale seg, dersom det er mulig. Det vil derved foreligge
andre opplysninger enn søkerens egenerklæring. (Søkeren kan reservere
seg mot dette, men det må i tilfelle også hensyntas ved avgjørelsen.)
Stortinget bes avklare også dette spørsmål.
Det dreier seg om et forholdsvis begrenset antall saker.
Dersom det vil ta tid før avklaring kan foreligge, antas det også
for disse sakene å være forsvarlig at UII fortsetter å behandle
slike saker overensstemmende med den praksis som det er redegjort
for, men slik at man er beredt til å behandle sakene på ny, dersom
Stortinget fastslår en annen forståelse, mens UIII foreløpig ikke
behandler slike saker.
Oslo, i justiskomiteen, den 1. desember 2009
Per Sandberg |
leder og ordfører |