Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips

Innstilling fra justiskomiteen om årsrapport for 2008 fra Stortingets billighetserstatningsutvalg

Dette dokument

Tilhører sak

Årsrapport fra Stortingets billighetserstatningsutvalg
Gå til saker

Alt om

Rettferdsvederlag
Gå til alle temaer

Innhold

Til Stortinget

Billighetserstatningsutvalgene vil fra og med 2008 selv orientere Stortinget om sitt arbeid. Praksis har tidligere vært at Regjeringen har rapportert til Stortinget om arbeidet i utvalgene. Endringen i praksis skjer i samsvar med føringer gitt i St.prp. nr. 12 (2008–2009) og Innst. S. nr. 107 (2008–2009). For senere år vil orienteringen for Stortinget legges frem i løpet av den påfølgende vårsesjon.

Høyesterettsdommer Trond Dolva har på vegne av seg selv og de to andre lederne for Stortingets tre utvalg for rettferdsvederlag, sendt brev til Stortingets presidentskap 11. juni 2009. Brevet har som formål å få en avklaring fra Stortinget på avgrensning og hvilke beviskrav som stilles i forhold til "erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskolar for barn med åtferdsvanskar", jf. St.meld. nr. 24 (2004–2005), Innst. S. nr. 217 (2004–2005). Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Ved behandlingen av St.prp. nr. 12 (2008–2009) har Stortinget vedtatt at Stortingets billighetserstatningsordning skal endre navn til Stortingets rettferdsvederlagsordning, idet dette gir et mer dekkende uttrykk for hva ordningen står for. Betegnelsen rettferdsvederlag har derfor fra 1. januar 2009 avløst begrepet billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget heter fra årsskiftet Utvalget for rettferdsvederlag.

Justissekretariatene, som ivaretar sekretariatsfunksjonen for Utvalget for rettferdsvederlag har fra 1. januar 2009 endret navn til Statens sivilrettsforvaltning.

Årsrapporten for 2008 gjelder perioden forut for endringenes ikrafttredelse. Her benyttes derfor de begrepene som gjaldt fram til 1. januar 2009.

Billighetserstatningsordningen er Stortingets egen vederlagsordning, der enkeltpersoner som er kommet særlig uheldig ut, kan søke om en skjønnsmessig kompensasjon av staten. Ordningen er basert på sedvane. Sakene avgjøres av Stortingets billighetserstatningsutvalg. Justissekretariatene er tillagt oppgaven som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget.

Billighetserstatningsutvalg I og II har vært i arbeid gjennom hele året 2008. Utvalg III begynte sitt arbeid i mai måned, slik at det fra siste halvår 2008 har vært holdt månedlige møter i alle tre utvalgene. Til sammen er det avholdt 30 møter.

Året 2008 har vært preget av høy aktivitet i utvalgene og stor produksjon. Antall avgjorte saker er på linje med resultatet i 2007. Det har vært en betydelig økning i antallet saker avgjort etter St.meld. nr. 24 (2004–2005) Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar. Antallet nye søknader har gått ned.

Fristen for å søke billighetserstatning etter Stortingets utvidede ordning for krigsbarn er utløpt. Det var ved fristens utløp til sammen mottatt 2 028 søknader fra krigsbarn fra særordningen trådte i kraft. Av disse er 1 701 avgjort, mens 327 fortsatt er til behandling. Det er innvilget billighetserstatning i 1 553 saker, tilsvarende 91 pst. av sakene.

Utvalgsledelsen har samarbeidet med Justissekretariatene og flere av faginstansene, som i løpet av våren 2008 har gjennomgått alle ledd i saksbehandlingen av billighetserstatningssaker med tanke på å redusere saksbehandlingstiden ytterligere. Arbeidsgruppen fremla en rekke forslag til effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak i de saksforberedende instansene, som alle er gjennomført.

Det er i 2008 mottatt 1 266 søknader om billighetserstatning. Dette er en vesentlig nedgang fra 2007, da det ble mottatt 2 148 nye søknader. Nedgangen har sammenheng med at søknadsfristen for krigsbarn er utløpt, slik at denne søkergruppen er falt bort. Det er videre konstatert en generell nedgang også for de øvrige særordningsgruppene, mens antallet søknader etter alminnelig billighetserstatningsordning har en svak økning.

Utvalgene har behandlet svært mange saker i 2008. De har avgjort 2 204 saker, hvilket er det høyeste antallet sett bort fra rekordåret 2007, da 2 244 saker ble avgjort av utvalgene. Det har således vært nedlagt en betydelig innsats i alle billighetserstatningsutvalgene også i 2008.

I hovedtrekk har utvalgene hatt en omforent arbeidsfordeling som innebærer at Utvalg III utelukkende har behandlet saker etter St.meld. nr. 24 (2004–2005). Utvalg II har hatt denne sakstypen som hovedområde i tillegg til saker etter St.meld. nr. 44 (2003–2004) så vidt gjelder samer og kvener. Utvalg I har behandlet alle saker etter alminnelig billighetserstatningsordning, i tillegg til saker etter St.meld. nr. 44 (2003–2004) så vidt gjelder krigsbarn og tatere.

For sakene etter St.meld. nr. 24 (2004–2005) er utvalget gitt fullmakt til å innvilge billighetserstatning med inntil kr 300 000, mens den øvre beløpsgrensen er kr 200 000 for alle øvrige billighetserstatningsordninger. Det er derfor en naturlig følge av flerdoblingen i antallet ferdigstilte saker etter denne særordningen at samlet utbetaling av billighetserstatning økte betydelig. I 2008 utgjør beløpet 227,2 mill. kroner, mens det i 2007 ble utbetalt 134,3 mill. kroner.

Det følger av særordningen for romanifolk/tatere at det etter nærmere vilkår kan tilkjennes billighetserstatning, som i sum overskrider kr 200 000 dersom saken inneholder flere erstatningsgrunnlag. Det har i 2008 vært behandlet 8 slike saker. Disse sakene gjelder blant annet forhold som omfattes av St.meld. nr. 24 (2004–2005) og inngår derfor i denne kategorien.

Billighetserstatningsutvalget har i 2008 i én sak tilrådd billighetserstatning utover den øvre grense som gjelder for den alminnelige billighetserstatningsordningen. Saken ble derfor fremlagt for Stortinget for avgjørelse. Grunnlaget for søknaden var manglende inngripen fra barnevernets side, i tillegg til gjentatte grove seksuelle overgrep fra tidlige barneår. Søker er påført alvorlig personskade. Stortinget har ved vedtakelse av Innst. S. nr. 107 (2008–2009) besluttet at søker innvilges billighetserstatning med kr 300 000.

Saksbehandlingstiden varierer normalt mellom 12 måneder og 24 måneder, avhengig av tidsbruk i forberedende instanser. Noen saker tar dessverre lengre tid av ulike årsaker.

Ved inngangen til 2009 er tre utvalg i arbeid. Det planlegges månedlige møter i hvert av utvalgene, med unntak for feriemåneden. Med tre utvalg i arbeid og stor saksmengde vil det være en utfordring å sikre likebehandling av sakene. Utvalgene vil derfor ha særlig oppmerksomhet rettet mot dette.

Stortingets Utvalg for rettferdsvederlag vil i 2009 fortsette sin deltakelse i det etablerte samarbeidet med Statens sivilrettsforvaltning og faginstanser, for å bidra til at søknader om rettferdsvederlag sikres en god saksgang.

Utvalgene har også merket seg at Regjeringen i løpet av 2009 vil iverksette en prinsipiell gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Tor Sigbjørn Utsogn og lederen Per Sandberg, fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at billighetserstatningsordningen er Stortingets egen ordning. Den er basert på sedvane og dermed ikke regulert i formelle regler. Ordningen er tenkt for at enkeltpersoner som har kommet særskilt uheldig ut, skal kunne søke om skjønnsmessig kompensasjon.

Komiteen er fornøyd med den høye aktiviteten billighetserstatningsutvalgene har hatt i 2008 og viser i den forbindelse til at det ble behandlet nesten like mange saker som i rekordåret 2007. Samtidig tar komiteen til etterretning at utbetalingen av erstatninger har blitt markert høyere, og komiteen ser dette i sammenheng med utvidelsen av nedslagsfeltet for utvalgene som følge av St.meld. nr. 24 (2004–2005).

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at ei eventuell endra tolking av regelverket vil vere vanskeleg å ta stilling til utan ei nærare utgreiing av dette spørsmålet.

Fleirtalet viser til brev av 3. februar 2009 frå stortingspresident Thorbjørn Jagland til Justis- og politidepartementet der Presidentskapet meiner at det er behov for ein prinsipiell gjennomgang av billighetserstatningsordninga, og at det vil vere mest naturleg at Regjeringa tar initiativ til å utgreie dette.

På denne bakgrunnen vil fleirtalet ikkje ta stilling til spørsmål om tolking av regelverket i den utvida og tilpassa rettferdsvederlagsordninga no, men vil avvente nye utgreiingar før slike vurderingar blir gjort.

Fleirtalet er einig i at når det gjeld søknader frå fosterheimsbarn, bør ikkje eigenerklæringas vekt praktiserast fullt ut på den same måten i fosterheimssaker som i barneheimssaker. Dette av omsyn til tungtvegande personvernomsyn. Derfor meiner fleirtalet at utvala skal fortsette å behandle slike saker i samsvar med det som har vore praktisert fram til no. Fleirtalet meiner likevel at utvala for rettferdsvederlag må behandle desse sakene på ny dersom Stortinget seinare fastslår ei anna forståing av regelverket.

Fleirtalet viser til merknaden frå familie- og kulturkomiteen og sluttar seg til denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har fått seg forelagt spørsmål om avklaring av et tolkningsspørsmål knyttet til praksis i utvalgene. I brev til Stortingets presidentskap 11. juni 2009 (vedlagt) har lederen for det ene billighetserstatningsutvalget orientert om problemstillingen og bedt Stortinget avklare hvordan utvalgene skal forholde seg fremover. Da utvalgene har stoppet behandlingen av en del saker grunnet dette spørsmålet, er det ikke anledning til å vente med avklaringen til den bebudede prinsipielle vurderingen av billighetserstatningsutvalgenes virksomhet.

Etter disse medlemmers oppfatning dreier tolkningstvilen seg om hvilke grupper som omfattes av den nye bevisbyrden og behandlingsformen som ble innført etter St.meld. nr. 24 (2004–2005). Stortingsmeldingen omfattet barnehjemsbarn og elever med atferdsvansker i spesialskoler, men sa ingenting om dem som var plassert i spesialskoler for såkalt "evneveike". Spørsmålet er således om de som kom på sistnevnte type spesialskole, skal underlegges samme behandlingsform i utvalgene som barnehjemsbarn og elever ved spesialskoler for dem med atferdsvansker.

Disse medlemmer mener det ikke er noen saklig grunn til forskjellig behandlingsmåte for de nevnte grupper. For disse medlemmer fremstår det som litt tilfeldig at spesialskoler for "evneveike" ikke er nevnt i St.meld. nr. 24 (2004–2005) og at de som har en fortid der, således ikke har blitt nevnt som kategori i den tilpassede ordningen. Videre fremstår det for disse medlemmer som tilfeldig hvem som i sin tid ble plassert i spesialskoler for elever med atferdsvansker og hvem som ble plasser i spesialskoler for "evneveike". Dette tilsier at sakene til de impliserte ikke behandles forskjellig.

Disse medlemmer viser til at det i brevet til Stortingets presidentskap også etterspørres avklaring på om barn plassert i fosterhjem av det offentlige skal omfattes av den tilpassede ordning. Da spørsmål knyttet til fosterhjem i større grad berører personvernet, mener disse medlemmer at egenerklæringen fortsatt skal ha stor vekt, men ikke avgjørende vekt ved vurderingen av om vederlag skal innvilges.

Disse medlemmer registrerer at flertallet ikke ønsker å avklare de spørsmål som er bedt om avklaring på fra billighetserstatningsutvalgene og Stortingets presidentskap. Da billighetserstatning er Stortingets egen ordning, er det Stortingets plikt å avklare de spørsmål som måtte oppstå i saksbehandlingen i utvalgene. I flertallets merknader henvises det til "det syn som kommer frem i brevet fra Trond Dolva". Dolva, som leder av det ene utvalget, har ikke gitt uttrykk for noe syn, men forklart en problemstilling for Stortinget som han ber om en avklaring på. Fra tredje siste avsnitt på side 3 i brevet hitsettes:

"Da spørsmålet om tolkningstvil kom opp, ble det besluttet midlertidig å utsette behandlingen av de saker som gjelder opphold på institusjoner utenfor den avgrensning som fremgår av Befringrapporten. Dette er naturligvis en ulempe, idet i hvert fall noen av sakene er gamle (tilbake til 2006). Det er derfor ønskelig å få en avklaring av tolkningsspørsmålet."

Når dette ses i sammenheng med første avsnitt på samme side i brevet, fremgår det, etter disse medlemmers oppfatning, at det ikke er tid til å vente på den helhetlige gjennomgang av hele ordningen og at dette er bakgrunnen for at Dolva sendte brev utelukkende for å få de prinsipielle spørsmål avklart.

Disse medlemmer finner det svært kritikkverdig at alle de andre partiene fraskriver seg ansvaret de har for avklaring av rettsspørsmål knyttet til billighetserstatningsutvalgene. Videre er det svært kritikkverdig at de prøver å forkle ansvarsfraskrivelsen under henvisning til den helhetlige gjennomgang som kommer etter hvert. Dette spesielt sett i sammenheng med at tolkningsspørsmål Stortinget er bedt om å avklare, berører noen av dem som har det vanskeligst i samfunnet.

Disse medlemmer har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og fremmer følgende forslag til vedtak:

"Den utvidede og tilpassede rettferdsvederlagsordningen for tidligere barnehjems- og spesialskoleelever gjelder også for barn som tidligere har vært i spesialskoler for evneveike, jf. Innst. S. nr. 217 (2004–2005)."

"Egenerklæringen skal bevismessig gis stor vekt i saker som omfatter noen som tidligere har blitt plassert i fosterhjem av det offentlige, jf. Innst. S. nr. 217 (2004–2005)."

Komiteens medlemmer fra Høyre stiller spørsmål ved om det er noen saklig grunn til forskjellig behandlingsmåte for de nevnte grupper. For disse medlemmer fremstår det som litt tilfeldig at spesialskoler for "evneveike" ikke er nevnt i St.meld. nr. 24 (2004–2005), og at de som har en fortid der, således ikke har blitt nevnt som kategori i den tilpassede ordningen. Videre fremstår det for disse medlemmer som tilfeldig hvem som i sin tid ble plassert i spesialskoler for elever med atferdsvansker og hvem som ble plassert i spesialskoler for "evneveike". Dette kan tilsi at sakene til de impliserte ikke behandles forskjellig.

Disse medlemmer viser til at det i brevet til Stortingets presidentskap også etterspørres avklaring på om barn plassert i fosterhjem av det offentlige skal omfattes av den tilpassede ordning. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 217 (2004–2005) side 9 og siste merknad under overskriften "Avgrensning". En enstemmig komité tar i klartekst til orde for at de som er plassert i fosterhjem av det offentlige, skal behandles under den tilpassede ordningen.

Disse medlemmer viser til at lederen for det ene billighetsutvalget har bedt om avklaringer av hvordan rettsferdsvederlagsutvalgene skal forholde seg fremover og har stoppet behandlingen av en del saker grunnet dette. Disse medlemmer viser til brev av 3. februar 2009 fra stortingspresident Thorbjørn Jagland vedrørende behovet for en prinsipiell gjennomgang av billighetserstatningsordningen og at det vil være naturlig at Regjeringen tar initiativ til en slik utredning. Disse medlemmer vil ikke endelig ta stilling til tolkningen av regelverket før slik utredning foreligger, men legger til grunn at slik utredning må fremlegges for Stortinget i løpet av første halvdel av 2010.

Disse medlemmer viser til merknad fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i familie- og kulturkomiteen.

Disse medlemmer legger på denne bakgrunn til grunn at et samlet storting ønsker en gjennomgang av utvalgenes arbeid. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremlegge en utredning som belyser konsekvensene av en utvidelse av utvalgenes mandat, slik de fremkommer av årsrapporten fra utvalgene og brevet fra Trond Dolva til Stortingets presidentskap av 11. juni 2009."

Komiteens utkast til innstilling ble 17. november 2009 oversendt familie- og kulturkomiteen til uttalelse, som i svar av 25. november 2009 hadde følgende merknad:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil gi sin støtte til det syn som kommer frem i brevet fra Trond Dolva på vegne av utvalgslederne om hvordan mandatet skal tolkes. Flertallet mener dette skal legges til grunn for utvalgets videre arbeid, slik at ytterligere forsinkelser i arbeidet unngås. Flertallet er av den oppfatning at en eventuell utvidelse av ordningen til andre grupper (inkludert kostnadskonsekvenser) bør inngå i gjennomgangen av rettferdsvederlagsordningen som regjeringen har tatt til orde for i St. prp. nr.12 (2008–2009) og som presidentskapet i sitt svar av 3. februar 2009 har tatt til orde for bør forestås av regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til de respektive partiers merknader i justiskomiteens innstilling."

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

Den utvidede og tilpassede rettferdsvederlagsordningen for tidligere barnehjems- og spesialskoleelever gjelder også for barn som tidligere har vært i spesialskoler for evneveike, jf. Innst. S. nr. 217 (2004–2005).

Forslag 2

Egenerklæringen skal bevismessig gis stor vekt i saker som omfatter noen som tidligere har blitt plassert i fosterhjem av det offentlige, jf. Innst. S. nr. 217 (2004–2005)."

Forslag fra Høyre:

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremlegge en utredning som belyser konsekvensene av en utvidelse av utvalgenes mandat, slik de fremkommer av årsrapporten fra utvalgene og brevet fra Trond Dolva til Stortingets presidentskap av 11. juni 2009.

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument nr. 20 (2008–2009) – årsrapport fra Stortingets billighetserstatningsutvalg – vedlegges protokollen.

Denne henvendelsen – som skjer på vegne av lederne i Stortingets tre utvalg for rettferdsvederlag – har som formål å få en avklaring av forståelsen av ovennevnte vedtak. Brevets pkt 2–7 gjelder avgrensningen av ordningen. Pkt 8 gjelder beviskrav.

Vedtakets del I og II lyder slik (min utheving):

"I

Stortinget tilkjenner erstatning etter ei utvida og tilpassa rettferdsvederlagsordning for dei tidlegare barneheims- og spesialskuleelevane for eit beløp på inntil 300 000 kroner.

II

Stortinget tilkjenner erstatning etter ei utvida og tilpassa rettferdsvederlagsordning for dei barna som blei plassert av det offentlege i fosterheim for eit beløp på inntil 300 000 kroner."

Vedtaket ble fattet uten debatt i Stortinget på grunnlag av en enstemmig innstiling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, Innst. S. nr. 217 (2004-2005, vedlegg 1), St.meld. nr. 24 (2004-2005), vedlegg 2, og "Befringrapporten", NOU 2004:23, "Barnehjem og spesialskoler under lupen. Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945-1980.", vedlegg 3.

Rettferdsutvalg I og II har i sin praksis lagt til grunn at den tilpassete ordningen for barnehjemsbarn mv er avgrenset til forhold vedrørende de institusjoner som er omfattet av Befringutvalgets mandat og behandlet i NOUen. Det er i URIII som trådte i funksjon i 2008, reist tvil om en slik avgrensing er i samsvar med Stortingets intensjon, jf at vedtakets del I nevner "spesialskuleelevane" uten den avgrensing til barn i "skuleheimar/spesialskular for barn og ungdom med tilpassingsvanskar" som framgår av forarbeidene. Spesialskoler som ikke omfattes av Befringrapporten er særlig spesialskoler for barn med lærevansker (evneveike), men det finnes også andre.

Innst.S. nr 217 ble vedtatt uten debatt i Stortinget. Det er derfor i komitémerknadene man må søke Stortingets intensjon. I Innst. s. 9 sp. 2 øverst i punktet "Avgrensing" heter det:

"Komitéen vil understreke at denne innstillinga omhandlar dei gruppene og den tidsperioden som var omfatta av mandatet til kartleggingsutvalet.", se vedlegg 1.

Tilsvarende avgrensing framgår av St.Meld. s.28 sp. 2, (som det refereres til i Innst. s. 5 pkt 1.6.2.) se vedlegg 2.

Begge dokumentene viser altså til Befringutvalget, som i NOUen på s. 15 i pkt.2.2 "Utvalgets mandatfortolking" bl.a. uttaler: "På denne bakgrunn har utvalget funnet at utredningen må rette søkelys mot barnehjem, skolehjem/spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker, tvangsskoler og verneskoler.", se vedlegg 3.

(Jeg nevner at det i de samme avsnittene i Innst. og Meld. presiseres at den tilpassete ordningen skal omfatte alle barn i slike institusjoner "uavhengig av plasseringsgrunnlag". Dette innebærer at også barn plassert av andre erm barnevernet og på annet rettsgrunnlag skal omfattes av ordningen – men forutsatt at de er plassert på de samme institusjonene.)

Det ovenstående er "hovedlinjen" i den forståelse av Stortingets vedtak som URI og URII i samsvar med de forberedende instanser har lagt til grunn. Den noe videre ordlyden i selve vedtaket er således sett som en kortfattet henvisning til det som omfattes av komiteens avgrensingsmerknader Også leder og nestleder i URIII er enige i at vedtaket må forstås slik..

Argumenter for en videre forståelse av vedtaket er særlig at vedtaket nevner "spesialskuleelevane" uten slik begrensning, supplert med reelle argumenter og likhetshensyn som kan tale for at også andre grupper i hvert fall bør komme inn under ordningen.

Spørsmålet om å gå ut over den avgrensing som Befringutvalgets mandat omfattet, ble uttrykkelig reist i Meld. på s. 29 sp. 2 i umiddelbar tilknytning til det som tidligere er sitert. Det framgår her at det fra flere hold var reist spørsmål om det, men det heter her:

"Regjeringen meiner at i den grad barn i andre statlige spesialskular eller institusjonar for funksjonshemma har vore i same situasjon som det kartleggingsutvalet har avdekka, vil Stortinget kunne ta stilling til om ei tilpassing av rettferdsvederlagsordninga for barneheims/spesialskulebarna og skal gjelde for desse."

I Innst. refereres det kort til denne uttalelsen i komiteens omtale av forarbeidene på s. 3 sp. 2 øverst og s. 5 sp. 2. Uttalelsen kommenteres imidlertid ikke i komiteens egne merknader i Innst. del 2 – heller ikke i komiteens omtale av "Innspill frå interessegrupper" på s. 7 sp. 2 nederst. Komiteen foretar uttrykkelig én utvidelse av ordningen, idet den i siste avsnitt i punktet om "Avgrensing" sier at "barn plassert av det offentlege i fosterhjem" også skal omfattes. Dette er fulgt opp i vedtakets del II.

Dette støtter den forståelse av vedtaket som praksis bygger på.

Det er allerede tatt initiativ til å foreta en prinsipiell gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen. I brev 03.02.2009 fra Stortingets president til Justisdepartementet bes Regjeringen, under henvisning bl.a. til St.prp. nr. 12 (2008-2009), om å utrede spørsmålet om "andre grupper enn de som i dag har fått en utvidet og tilpasset ordning, også burde hatt det samme" og om "denne ordningen passer sammen med de andre velferdsordningene", se vedlegg 4 og 5. Denne utredningen vil gi grunnlaget for en helhetlig vurdering av spørsmål om utvidelse av ordningen til å omfatte andre grupper. En slik utredning må imidlertid forutsettes å ta forholdsvis lang tid.

Den omforente arbeidsfordelingen mellom utvalgene og utvalgenes sammensetning framgår av vedlegg 6 og 7. Arbeidsfordelingen innebærer at saker som omfattes av Befringrapporten er behandlet av URII og – siden utvalget trådte i funksjon i 2008 – også av URIII. Av totalt om lag 2800 slike saker er om lag halvparten avgjort, men det kommer fremdeles inn nye søknader.

Saker som gjelder opphold på institusjoner som ikke omfattes av Befringrapporten, er behandlet av URI – som også behandler saker som gjelder opphold ved institusjonstyper som omfattes av Befringrapporten, men som ikke omfattes av den tilpassete ordningen, fordi de gjelder forhold etter 1980.Hvor mange saker som dette gjelder og hvor mange som er avgjort, foreligger det ikke oppgaver over, men det dreier seg om et betydelig mindre antall enn "Befringsakene" (men antall elever på de aktuelle institusjonene i perioden er stort). "Blandete saker"gjør at den angitte arbeidsdelingen i noen tilfeller fravikes, men det vil da bli konferert mellom utvalgene i nødvendig utstrekning.

Forskjellene mellom behandlingen etter den tilpassete ordningen og den alminnelige rettferdsvederlagsordningen kan kort angis slik: Etter den tilpassete ordningen kan utvalget innvilge rettferdsvederlag med inntil kr 300 000, men utvalgets fullmakt i den ordinære ordningen er begrenset til kr 200 000. Når det gjelder bevisreglene skal det i den tilpassete ordningen legges stor/avgjørende vekt på søkerens troverdige egenerklæring, men det i den ordinære ordningen kreves sannsynlighetsovervekt, slik at det regelmessig må foreligge bevismomenter i tillegg til søkerens egenerklæring.

Da spørsmålet om tolkingstvil kom opp, ble det besluttet midlertidig å utsette behandlingen av de saker som gjelder opphold på institusjoner utenfor den avgrensing som framgår av Befringrapporten. Dette er naturligvis en ulempe, idet i hvert fall noen av sakene er gamle (tilbake til 2006). Det er derfor ønskelig å få en avklaring av tolkingsspørsmålet.

Dersom forholdet er at det vil ta tid før slik avklaring kan foreligge, antas det -hensett til det grunnlag for praksis somdet er redegjort for her – at det må være forsvarlig å fortsette behandlingen av de berørte sakene etter den etablerte praksis, men slik at man er beredt til å behandle sakene på ny, dersom Stortinget senere fastslår en annen tolking.

Det framgår av Stortingets vedtak del II at Stortinget foretok én utvidelse av den foreslåtte ordningen for barnehjemsbarn mv, nemlig slik at den også skal omfatte fosterhjemsbarn plassert av det offentlige.

En slik utvidelse var ikke foreslått eller utredet av de forberedende instanser, og de eneste forarbeidene til vedtaket er komiteens uttalelse i Innst s. 9 sp. 2, hvor det heter:

"Komiteen finner det ikke usannsynlig at noen barn som ble plassert av det offentlige i fosterhjem, også kan ha vært utsatt for overgrep. Komiteen mener at denne gruppen må komme inn under den samme erstatningsordningen som barn som var plassert i barnehjem og skole/spesialskoler."

Den umiddelbare forståelse av denne uttalelsen er at akkurat de samme regler skal følges ved behandlingen av søknader fra fosterhjemsbarn som for barnehjemsbarn, hvor det framgår av Innst. at egenerklæringen skal tillegges avgjørende vekt. I praksis er det imidlertid lagt til grunn at tungtveiende personvernhensyn gjør at bevisreglene – egenerklæringens vekt – ikke kan praktiseres fullt ut på samme måte i fosterhjemssakene som i barnehjemssakene.

Denne praksis er trukket i tvil av stortingsrepresentantene i URIII, som har gitt uttrykk for at egenerklæringen må tillegges den samme vekt i fosterhjemssaker som i barnevernsaker. Det foreligger således uenighet her.

Som bakgrunn for praksis kan det nevnes at det etter den alminnelige rettferdsvederlagsordningen gjelder et skjerpet beviskrav når det gjelder anførsler som innebærer alvorlige anklager mot en person (straffbare handlinger som fysiske og seksuelle overgrep). Det gjelder her krav om klar sannsynlighetsovervekt. Dette har vært praktisert i en årrekke (fra før de nåværende utvalg trådte i funksjon). Denne praksis bygger på de samme personvernhensyn som domstolene legger til grunn etter den alminnelige erstatningsrett, hvor det praktiseres beviskrav som er strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, men ikke så strengt som det som gjelder for å konstatere straffeskyld, jf, Rt. 1996 side 864.

Det følger av føringer i Innst. at det skal praktiseres et lempelig beviskrav også i fosterhjemssakene, men de hensyn som gjør seg gjeldende i den alminnelige rettferdsvederlagsordningen kommer inn også her ved anførsler om straffbare forhold. Man har videre lagt til grunn at personvernhensyn kommer tyngre inn i fosterhjemsforhold enn i institusjonsforhold, hvor forholdet retter seg mer mot institusjonen. Ved avgjørelsen må man bestrebe seg på å unngå at vedtaket medfører et nytt overgrep (mot den som eventuelt uten grunn er anført som overgriper).

Praksis i UII går derfor ut på at det i slike saker legges stor vekt på egenerklæringen, I utgangspunktet innebærer det at det må foreligge bevismoment i tillegg til egenerklæringen, men slik at utvalget likevel i enkelte saker har funnet en svært troverdig egenerklæring tilstrekkelig. Det er således lagt til grunn at bevisspørsmålet ikke kan anses avgjort ved en ren henvisning til at det gjelder samme ordning, idet det foreligger reelle forskjeller. Det må imidlertid understrekes at utvalgene, basert på rettferdsvederlagsordningens særlige funksjon, ved avgjørelse av den enkelte sak alltid må utøve et forholdsvis bredt skjønn.

Det kan i denne sammenheng nevnes at det ved behandlingen i disse sakene er særlig viktig å gi anført overgriper anledning til å uttale seg, dersom det er mulig. Det vil derved foreligge andre opplysninger enn søkerens egenerklæring. (Søkeren kan reservere seg mot dette, men det må i tilfelle også hensyntas ved avgjørelsen.)

Stortinget bes avklare også dette spørsmål.

Det dreier seg om et forholdsvis begrenset antall saker. Dersom det vil ta tid før avklaring kan foreligge, antas det også for disse sakene å være forsvarlig at UII fortsetter å behandle slike saker overensstemmende med den praksis som det er redegjort for, men slik at man er beredt til å behandle sakene på ny, dersom Stortinget fastslår en annen forståelse, mens UIII foreløpig ikke behandler slike saker.

Oslo, i justiskomiteen, den 1. desember 2009

Per Sandberg

leder og ordfører

Første kapittel