Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Siv Jensen, Tone Liljeroth, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Ivar Kristiansen, Janne Fardal Kristoffersen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, viser til at de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk ligger fast, og at disse senest ble stadfestet under behandlingen av Innst. S. nr. 336 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard, våren 2009.

Komiteen viser til at de overordende målene innebærer en konsekvent og fast håndheving av suvereniteten, korrekt overholdelse av og kontroll med etterlevelsen av Svalbardtraktaten, bevaring av ro, stabilitet og den særegne naturen i området, samt opprettholdelsen av norske samfunn på øygruppa.

Komiteen vil peke på at Svalbard er en integrert del av våre nordområder, og at en vedvarende satsing på aktivitet og nærvær på Svalbard er i tråd med de målene som ligger fast. Komiteen slutter opp om målsettingen at nordområdene er ett av Norges viktigste strategiske satsingsområder, også i årene som kommer. Ivaretakelse av Norges økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord bør fortsatt prioriteres høyt.

Komiteen vil videre framheve Norges betydelige ansvar for å sikre fred, stabilitet, vern av villmarksmiljøet og en ansvarlig ressursutnyttelse og -forvaltning på Svalbard.

Komiteen vil også vise til de samfunnsmessige utviklingstrekk. Økt næringsaktivitet har gitt sterk befolkningsvekst i Longyearbyen, og komiteen vil påpeke at Longyearbyen nå opplever press på arealer, på boliger og annen infrastruktur som barnehage og skole. Komiteen har merket seg at det i Innst. S. nr. 336 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 22 (2008–2009), er anført at "Det er på denne bakgrunn ikke naturlig å se for seg en tilsvarende vekst fremover".

Komiteen viser til at skatteinntektene på Svalbard har økt de senere år som følge av den generelle aktivitetsøkningen, men at utgiftene på svalbardbudsjettet er større enn inntektssiden. Svalbardbudsjettet sikrer Stortinget en helhetlig fremstilling av utviklingen på øygruppen, samtidig som det orienterer om myndighetenes prioriteringer og satsinger på øygruppen. Komiteen har merket seg at artikkel 8 i Svalbardtraktaten avgrenser muligheten for å kreve inn skatter og avgifter, og at dette er en grunn for at det fremmes et eget svalbardbudsjett. Komiteen slutter opp om dette og ønsker å videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett, i tråd med tidligere henvisninger.

På Svalbard er det viktig at Sysselmannen har tilstrekkelige rammer til å ivareta sine pålagte oppgaver, og at det økte fokus på nordområdene og Svalbard har generert økt arbeid for Sysselmannen. Komiteen merker seg den økning på 4 mill. kroner som kommer Sysselmannen til del som en følge av utviklingen.

Komiteen vil vise til at utøvelsen av politikk på Svalbard er summen av innsatsen til flere departementer. Koordineringen av denne innsatsen er viktig, og det er helt nødvendig for å få en god ressursutnyttelse i samsvar med de generelle politiske og de mer spesifikke miljøpolitiske målsettinger. Komiteen understreker igjen at det ifølge Innst. S. nr. 336 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 22 (2008–2009), er ønskelig med en konsultasjonsordning mellom Polarutvalget og Longyearbyen lokalstyre for å bedre koordineringen.

Komiteen vil vise til at det arktiske landskapet er sårbart, og det er viktig at det tas hensyn til denne sårbarheten ved en videre satsing på næringsutvikling og reiseliv, og at disse hensyn må balanseres mot det generelle ønsket om stabil familiebosetting.

Komiteen vil derfor understreke viktigheten av at næringen gis forutsigbare og stabile rammebetingelser og at næringen tas med på råd når det gjelder forslag om endringer i disse rammene.