Statens pensjonsfond skal understøtte statlig sparing
for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og underbygge
langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter. Statens
pensjonsfond består av Statens pensjonsfond – Utland og Statens
pensjonsfond – Norge. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten
overføres i sin helhet til Statens pensjonsfond – Utland. Den årlige
overføringen fra Statens pensjonsfond – Utland til statsbudsjettet skal
dekke det oljekorrigerte underskuddet, slik det anslås i nysaldert
budsjett.
I lov om Statens pensjonsfond har Stortinget
gitt Finansdepartementet i oppgave å forvalte fondet. Departementet
fastsetter retningslinjer for forvaltningen og følger opp den operative
forvaltningen i Norges Bank (Statens pensjonsfond – Utland) og Folketrygdfondet
(Statens pensjonsfond – Norge). Målet for forvaltningen av fondet
er å oppnå høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko.
God avkastning på lang sikt er avhengig av bærekraftig utvikling
i økonomisk, miljømessig og sosial forstand. Slik kan også framtidige
generasjoner få glede av petroleumsinntektene. I kraft av våre langsiktige
investeringer i svært mange av verdens selskaper har vi både et
ansvar for og en egeninteresse i å bidra til god selskapsstyring
og til at miljø og sosiale hensyn ivaretas. I forvaltningen av fondet
vektlegges derfor rollen som ansvarlig investor.
I meldingen om forvaltningen av Statens pensjonsfond
i 2008, St.meld. nr. 20 (2008–2009), varslet Regjeringen at den
ville foreta en ekstern gjennomgang av status for risikostyringen
og erfaringene med den aktive forvaltningen i Norges Bank. Regjeringen
vil komme tilbake til Stortinget våren 2010 med et bredt beslutningsgrunnlag
og en vurdering av hvorvidt eller i hvilket omfang aktiv forvaltning
i Statens pensjonsfond – Utland skal videreføres.
I St.meld. nr. 20 (2008–2009) la departementet opp
til flere endringer i investeringsstrategien for Statens pensjonsfond
– Utland, bl.a. etablering av et nytt investeringsprogram innen
miljø og et mulig investeringsprogram innen bærekraftig utvikling
i framvoksende markeder. I meldingen var det også en bred gjennomgang av
resultatene fra evalueringen av de etiske retningslinjene for Statens
pensjonsfond – Utland. Departementet arbeider nå med å følge opp hovedkonklusjonene
fra denne evalueringsprosessen, med sikte på at dette reflekteres
i rammeverket for forvaltningen. Gjennomføringen av disse endringene
er nærmere omtalt i kapittel 5 i Meld. St. 1 (2009–2010), hvor det
også gjøres rede for resultatene i forvaltningen av Statens pensjonsfond
i første halvår 2009.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en enstemmig
utenrikskomité i Innst. S. nr. 269 (2008–2009), samt et flertall
i finanskomiteen i Innst. S. nr. 277 (2008–2009) uttalte at etablering
av et nytt investeringsfond for fattige u-land "vil være riktig
fra et etisk ståsted". Dette trengs nå, ikke minst for å motvirke
negative følger for investeringer og næringsutvikling i utvalgte
lavinntektsland som følge av den internasjonale økonomikrisen. Disse
medlemmer vil fremsette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag
om et investeringsprogram for investeringer i bærekraftig utvikling
i fattige land, med en målsetting om samlet investeringsramme på minimum
10 mrd. kroner."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Statens pensjonsfond består av Statens pensjonsfond – Utland
og Statens pensjonsfond – Norge. Oppbyggingen av kapital i Statens
pensjonsfond – Utland er for en vesentlig del omgjøring av olje-
og gassressurser i Nordsjøen til finansielle fordringer i utlandet.
Innbetalingene varierer blant annet i takt med svingninger i oljeprisen.
Midlene i fondet kan bare anvendes til en beløpsmessig overføring
til statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget. Overføringen dekker
det "oljekorrigerte budsjettunderskuddet". Avsetningen av fondsmidler
inngår i en helhetlig budsjettprosess og synliggjør statens bruk
av petroleumsinntekter.
Fondsoppbyggingen gjenspeiler dermed det faktiske
overskudd på statsbudsjettet. Retningslinjene for budsjettpolitikken
(handlingsregelen) innebærer at det strukturelle, oljekorrigerte
budsjettunderskuddet over tid skal svare til forventet realavkastning
av kapitalen i utenlandsdelen av Statens pensjonsfond (+/– 4 pst.).
Opprettelsen av Statens pensjonsfond var i realiteten
kun en navnreform, og kapitalen som er bundet opp i fondet er ikke
øremerket dagens eller fremtidens pensjoner. Disse medlemmer er
prinsipielt tilhenger av et pensjonsfond. Forutsetningen må imidlertid
være at et pensjonsfond styres av et reglement som sikrer at fondets
midler øremerkes dagens og fremtidens pensjoner. Disse medlemmer støtter
derfor ikke dagens struktur eller uavklarte formål i Statens pensjonsfond.
Den totale verdien av Statens pensjonsfond vil iht.
Regjeringens anslag utgjøre 2 931 mrd. kroner ved utgangen av 2010,
hvorav Statens pensjonsfond – Norge vil utgjøre 107 mrd. kroner. Økningen
fra 2009 er beregnet å være 227 mrd. kroner. Regjeringens egne beregninger
har tidligere vist at Statens pensjonsfond i 2015 vil nærme seg
5 000 mrd. kroner, noe som vil utgjøre ca. 1 mill. kroner per innbygger.
Statens pensjonsfond ble opprettet ved lov 21. desember
2005 som en overbygging over det som tidligere var Statens Petroleumsfond
og Folketrygdfondet. Argumentene som de øvrige partiene benyttet
for en slik etablering, var at Statens pensjonsfond skal understøtte
statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter
og underbygge langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter.
Disse medlemmer deler Regjeringens
betraktninger om at kapitalen i Statens pensjonsfond kun kan benyttes
en gang, mens realavkastningen kan brukes hvert år uten at formuesverdien
reduseres. Et slikt resonnement betyr derimot ikke at en slik bruk
av petroleumsinntektene nødvendigvis er den mest samfunnsøkonomisk
lønnsomme. Disse medlemmer har derfor ved flere anledninger understreket
at investeringer i realkapital i form av nasjonal infrastruktur
i svært mange tilfeller vil gi en langt høyere avkastning på sikt,
enn passivt eierskap i våre konkurrentlands bedrifter i utlandet.
Investeringer i eksempelvis samferdselsprosjekter og forskning
og teknologiutvikling innenfor petroleumsnæringen vil kunne danne
grunnlag for økt økonomisk vekst, og samtidig sikre oss et bedre
grunnlag for alternative næringsveier den dagen olje- og gassforekomstene
er ferdig utnyttet.
Stortinget vedtok i 2007 at Statens pensjonsfond –
Utland skulle øke andelen av aksjer i fondet fra 40 pst. til 60
pst., og at investeringen i obligasjoner skulle reduseres tilsvarende. Disse
medlemmer gikk imot denne endringen.
Disse medlemmer fremhevet i den
forbindelse at Regjeringens risikoanalyse var mangelfull, og at
den historiske fremstillingen av aksjemarkedet ga et lite korrekt
bilde av risikoen fondet faktisk blir utsatt for. At Regjeringen hevder
å investere i et 100 års perspektiv endrer ikke dette bildet. Disse
medlemmer understreker at dersom man gjør en bredere analyse
av ekstreme hendelser og effekten av disse i andre land, så vil
konklusjonen bli svært annerledes. En majoritet av verdens land
har i løpet av siste 100 årsperiode opplevd politiske, sosiale og økonomiske
omveltninger som ville ha gjort at samtlige aksjeinvesteringer ville
ha gå tapt.
Med bakgrunn i Statens pensjonsfonds omfattende
globale investeringsportefølje, anser disse medlemmer at
fondet vil ha få muligheter til hurtig å kunne selge seg ut av markeder
som står i fare for å bli rammet av indre eller ytre omveltninger.
I de tilfeller hvor det "blir trangt i døra" for å komme seg ut
av spesifikke selskaper eller markeder, vil pensjonsfondets politiske
styringsstruktur hindre raske og nødvendige beslutninger.
Disse medlemmer mener også at
Regjeringens risikoanalyse i for stor grad vektlegger de historiske
erfaringene som dramatiske hendelser har hatt på utviklingen på
verdens børser, og mener Regjeringen undervurderer de potensielle konsekvensene
av fremtidige dramatiske hendelser. Konkursen i det amerikanske
finansforvaltningsselskapet Lehman Brothers, og den påfølgende internasjonale
finanskrisen, er nettopp en slik hendelse disse medlemmer advarte
mot.
Finanskrisen førte til store tap for Statens
pensjonsfond, noe som delvis kunne vært unngått dersom fondet hadde
valgt en lavere risikoprofil. At fondet fikk finansielle tap utover
børsindeksen grunnet opptak av store lån og aktiv forvaltning, gjør
at disse medlemmer er ytterst skeptiske til hvorvidt
Statens pensjonsfond bør videreføre sin praksis med aktiv forvaltning. Disse
medlemmer ønsker uansett å innføre ordninger som i større
grad ansvarliggjør hver enkelt forvalter mht. realiserte investeringstap. Disse
medlemmer ønsker derfor å innføre en ordning med nedside-bonus
for fondets forvaltere.
Disse medlemmer ønsker å gjøre
fondet mer robust for fremtidige svingninger i finansmarkedene,
og ønsker av den grunn følgende investeringsprofil for Statens pensjonsfond
– Utland: 50 pst. obligasjoner – 40 pst. aksjer – 10 pst. eiendom.
I dag settes forvaltningen av Statens pensjonsfond
– Utland bort til utenlandske forvaltningsselskap. Disse
medlemmer mener dette er en lite fornuftig måte å forvalte
fellesskapets verdier på. Disse medlemmer har derfor
fremmet forslag om at Regjeringen utreder mulighetene for å etablere
et norsk kapitalforvaltermiljø med bakgrunn i investeringene som
foretas gjennom Statens pensjonsfond – Utland.
Bakgrunnen for forslaget er at kapital i dag
er et av Norges komparative fortrinn, og at vi bør utnytte vår nye
ressurs til også å bygge opp et ledende kapitalforvaltermiljø. Disse
medlemmer påpeker at kan dette gjøres ved at det stilles krav
til utenlandske forvalterselskap om at selskap etablerer virksomhet
i Norge eller at eksisterende virksomhet utvides. Dette samtidig som
selskapene forplikter seg til å skolere norske forvaltere. Dersom
en slik strategi iverksettes, vil Norge kunne utvikles til å bli
Nordens finanshovedstad. Konsekvensen av ovennevnte strategi vil
være at også relaterte næringer vil finne det interessant å etablere
seg i Norge.
Frihandel og markedsøkonomi har gjennom tidene
hjulpet hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom. Rigid
politisk styring har uten unntak ført til det motsatte. Disse
medlemmer har derfor ved gjentatte anledninger uttrykt bekymring
for hvordan Regjeringen forsøker å temme markedskreftene gjennom
til stadighet å øke omfanget av Statens pensjonsfonds etiske retningslinjer.
Rigid og selektiv praktisering av etiske retningslinjer er ikke
til hjelp for verdens fattige, men bidrar tvert imot til mindre
vekst og velstand i de landenes som berøres.
Disse medlemmer mener at Regjeringens politikk
i realiteten er en form for etisk imperialisme, hvor blant annet
bedrifter i land som må ta sine beslutninger i lys av sitt globale
ansvar blir pålagt å følge Norges subjektive og selektive syn på
etikk. Videre er det betenkelig at bedrifter i land som er på et
langt lavere utviklingsnivå enn Norge, ikke får nye godt av våre
investeringer fordi de ikke tilfredsstiller de etiske standarder Norges
regjering setter. Norske bedrifter ville aldri akseptert å bli påtvunget
andre lands selektive etikk for sin virksomhet, og Regjeringen burde
derfor heller benytte sin innflytelse til påvirke de institusjonene
som har til oppgave å overvåke internasjonal handel.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at sentralbanksjef Gjedrem advarte
Regjeringen ved rentemøte i oktober 2009 om faren for såkalt hollandsk
syke for Norge. Det følger av sterk vekst i offentlige utgifter
ved for rask bruk av inntekter fra en ikke-fornybar naturressurs
som olje og gass. Da blir kostnadsnivået for høyt til at andre private
næringer klarer seg. Det er en advarsel disse medlemmer mener
må tas på alvor.
"Hollandsk syke er et økonomisk fenomen hvor et lands
eksport av en naturressurs fører til avindustrialisering, fordi
eksporten blir motsvart av en like høy importetterspørsel. I det
gitte scenario vil verdien av et lands valuta øke i verdi, slik at
landets produserte varer blir mindre konkurransedyktige. Importen
vil stige, og eksporten minke og produktiviteten falle." (Kilde:
Finansdepartementet)
Paradokset er at skjermet sektor vil oppleve
relativt gode tider i 2010. Usikkerheten er derimot stor for konkurranseutsatte
virksomheter. Det er følgende momenter som gjør deres hverdag vanskelig:
Fortsatt svake markeder
ute
Økende rentedifferanse mot utlandet fra
1,5 til 2 prosentpoeng
Sterkere krone enn dagens historisk sterke (p.g.a.
dollaren spesielt)
Forsterket nedgang i 2010 p.g.a. lange
kontrakter og utløp av valutasikring
Høyt kostnadsnivå med ca 50 pst. høyere
industrilønn (i felles valuta) enn våre handelspartnere
Offentlig investeringer og forbruk kan
fortrenge private investeringer (crowding out)
Reversering av startavskrivninger for industrien og
mangel på skattelettelser til bedriftene
Disse medlemmer mener at det
er argumenter som taler mot hollandsk syke i Norge. Det at vi har
en regel for langsiktig innfasing av oljepengene er det viktigste.
Den har gitt internasjonal anerkjennelse frem til i dag. Handlingsregelen
er fleksibel. Det betyr at vi kan bruke mer enn 4-pst. grensen i
perioder med svak økonomi, og at det bør brukes mindre i høykonjunktur.
Troverdigheten til handlingsregelen står på spill etter 2010-budsjettforslaget
som er i overkant ekspansivt. De offentlige utgiftene vil ifølge
Nasjonalbudsjettet utgjøre nesten 57 pst. av fastlandsøkonomien
i 2010.
Trygghet for pensjon:
Det er viktig at alle pensjonister, både i dag og i fremtiden, kan
føle trygghet for at pensjonen står på konto hver måned. Mens andre
land har valgt å spare til pensjon gjennom private pensjonsfond,
sparer Norge gjennom Statens Pensjonsfond – Utland. Pensjonsforpliktelsene
er fortsatt større enn pensjonsfondet. Det er derfor viktig å fortsette oppbyggingen
av fondet.
Generasjonsperspektivet: Oljeinntektene
er en formue som må forvaltes til beste for flere generasjoner.
Det er riktig å spare deler av oljeformuen, slik at neste generasjon
kan beholde velferdsnivået som vi har i dag. Videre er det ikke
solidarisk med kommende generasjoner å påføre dem en økende skatteregning
for en eller to generasjoners overforbruk.
Langsiktig innfasing: Det er viktig å fase
inn oljepengene på en forsvarlig måte som hindrer sterk svekkelse
i konkurranseevnen. Vi må sikre at vi kan opprettholde bredden av
norsk næringsliv og hindre unødig raske omstillinger med de kostnader
som følger for ansatte og samfunnet.
Øke vekstevnen i økonomien: Det lå i intensjonen
i handlingsregelen at bruken av de ekstra oljepengene skulle benyttes
til å øke vekstevnen i norsk økonomi. Det var spesifisert at satsing
på utdanning og forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte-
og avgiftslettelser burde prioriteres. Regjeringen har dessverre
ikke klart å følge opp den forrige Høyre-sentrumsregjeringens gode
innsats her.
Disse medlemmer viser til at
da handlingsregelen ble vedtatt i 2001, la både regjering og storting
klare føringer på hvordan oljepengene skulle brukes. Den gang var
det enighet om at oljepengene skulle brukes til fremtidsrettede
investeringer, og ikke gå direkte inn i det store driftsbudsjettet.
Den daværende Stoltenberg-regjeringen skrev
i St.meld. nr. 29 (2000–2001):
"Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet
som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også
vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter
kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen
styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt
tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling,
bidra til å styrke vekstevnen."
En analyse utført av NHO viser at den borgerlige regjeringen
fulgte opp dette i perioden 2001 til 2005. Samtidig viser analysen
at Stoltenberg II-regjeringen har sviktet investeringer på de tre hovedområdene.
Dette gjør oss mer sårbare i nedgangskonjunkturer og kan svekke
velferden på sikt.
Disse medlemmer viser til at
investeringer i kunnskap, infrastruktur og gode rammebetingelser
har blitt prioritert ned og tilføres en stadig mindre andel av det
økte handlingsrommet under regjeringen Stoltenberg II.
Disse medlemmer mener at det
økte handlingsrommet som oljeinntektene gir det norske samfunnet,
må prioriteres til investeringer i kunnskap og forskning, infrastruktur
og konkurransefremmende tiltak for å styrke langsiktig vekstevne,
som bedre skattebetingelser for verdiskaping i næringslivet.
Disse medlemmer vil holde fast
ved denne prioriteringen, men mener at miljøinvesteringer som kan
bidra til å skape en bærekraftig utvikling også må prioriteres innenfor
det økte handlingsrommet.
Disse medlemmer mener at det
bør etableres et særlig rapporteringssystem i de årlige budsjettdokumentene
for hvordan veksten i oljepengene disponeres.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn
for fremtidige budsjettforslag at de økte bevilgningene handlingsregelen
årlig tilfører statsbudsjettet, skal brukes til å øke vekstevnen
i norsk økonomi gjennom satsing på forskning og utdanning, vei og
annen infrastruktur, miljøinvesteringer og vekstfremmende skattelettelser."
"Stortinget ber Regjeringen fra Nasjonalbudsjettet
for 2011 etablere et særlig rapporteringssystem i de årlige budsjettdokumentene
for hvordan veksten i oljepengene disponeres."