Til Stortinget

1. Sammendrag

1.1 Innledning

Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtok i møte 5. mai 2009 å igangsette forberedelser i en egen sak til Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10 fjerde ledd. Grunnlaget var Riksrevisjonens undersøkelse av kvalitet og samarbeid i pleie- og omsorgstjenestene til eldre – Riksrevisjonens administrative rapport nr. 1 2009, som ble lagt frem 18. februar 2009.

Hovedanalyserapporter som ikke blir sendt til Stortinget som et Dokument nr. 3, blir utgitt som "administrative rapporter". Hovedkriteriet for at Riksrevisjonen ikke sender rapporten til Stortinget som egen sak, er at den omfatter mindre vesentlige funn, at forvaltningen allerede har gjort nødvendige forbedringer, eller at Stortinget er orientert eller i nærmeste framtid vil bli orientert om planlagte tiltak som kan gjøre rapporten mindre relevant. Administrative rapporter sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen og aktuelle departementer til orientering og omtales i Dokument nr. 2 som er Riksrevisjonens årsmelding.

1.2 Bakgrunn for undersøkelsen

Siden introduksjonen av Handlingsplan for eldreomsorgen i 1997 har kapasitets- og kvalitetsforbedring av pleie- og omsorgstjenesten stått sentralt, og da særlig tilbudet til eldre tjenestemottakere. De første satsingene på området var rettet mot kapasitet, men i St.meld. nr. 28 (1999–2000) ble også kvaliteten på tjenestene inkludert. I stortingsmeldingen pekes det på at økonomi, personell og strukturelle rammer er viktige forutsetninger, men at dette alene ikke er nok for å sikre god kvalitet på tjenestene. Satsingen på kvalitet er videreført i senere meldinger, som St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer. Meldingen peker på at selv om tidligere handlingsplaner har medført forbedringer, har en rekke reformer ført til at pleie- og omsorgstjenesten har fått ansvar for å yte tjenester til en rekke nye brukergrupper. I tillegg vil en voksende eldre befolkning stille tjenesten overfor nye utfordringer. St.meld. nr. 25 (2005–2006) presenterer en rekke tiltak for å utvikle kvaliteten og kapasiteten i pleie- og omsorgstjenesten. Tiltakene er i hovedsak samlet i Omsorgsplan 2015, med delplanene "Demensplan 2015 Den gode dagen" og "Kompetanseløftet 2015".

Stortinget har gjennom helse- og sosiallovgivningen stilt krav til at pleie- og omsorgstjenesten i kommunene skal ha et tilstrekkelig omfang og en forsvarlig kvalitet. Flere undersøkelser har de senere årene likevel gitt indikasjoner på at personer med behov for pleie- og omsorgstjenester ikke får et godt nok tilbud. Videre er det vist at samarbeidet mellom tjenestenivåene ikke fungerer godt nok. Samhandling mellom pleie- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten er viktig for å sikre et helhetlig tjenestetilbud.

Driften av pleie- og omsorgssektoren, som i all hovedsak finansieres gjennom kommunenes frie inntekter, har siden 2005 utgjort bortimot en tredel av kommunale driftsutgifter. I 2007 mottok om lag 200 000 personer pleie- og omsorgstjenester fra kommunene. Av disse fikk i underkant av 80 prosent tjenester i eget hjem, mens de øvrige fikk tjenester i institusjon. Tjenestene ble utført av rundt 118 000 årsverk.

1.3 Mål og problemstilling

Målet med undersøkelsen har vært å vurdere om kommunenes eldre mottakere av pleie- og omsorgstjenester får tjenester av tilstrekkelig kvalitet, og i hvilken grad samarbeidet mellom pleie- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten er tilrettelagt for eldre tjenestemottakere. Det er utarbeidet fem problemstillinger:

• 1. Hvordan er ressurs- og kapasitetssituasjonen i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste?

• 2. I hvilken grad får eldre tjenestemottakere pleie- og omsorgstjenester av tilstrekkelig kvalitet?

• 3. Hvordan sikrer kommunene at tjenestetilbudet til eldre tjenestemottakere har tilstrekkelig kvalitet?

• 4. I hvilken grad er samarbeidet mellom kommunenes pleie- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten tilpasset eldre tjenestemottakere?

• 5. I hvilken grad har Helse- og omsorgsdepartementet iverksatt tilstrekkelige tiltak og oppfølging for å kunne bedre kvaliteten i tilbudet til eldre pleie- og omsorgsmottakere?

Undersøkelsen bygger på data fra intervjuer, saksmappegjennomgang, dokumentgjennomgang, statistikk og en gjennomgang av tilsynsrapporter fra Helsetilsynet i fylkene for årene 2006 til 2008. I tillegg er det innhentet informasjon fra offentlige utredninger og forskningspublikasjoner. Undersøkelsen er begrenset til pleie- og omsorgsmottakere som er 67 år og eldre.

Det er foretatt dybdeundersøkelser i syv kommuner.

Det var ønskelig å belyse i hvilken grad Helse- og omsorgsdepartementet har iverksatt tilstrekkelige tiltak og oppfølging for å bedre kvaliteten i tilbudet til eldre pleie- og omsorgsmottakere. Av den grunn ble Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn og KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) intervjuet.

Riksrevisjonens rapport redegjør nærmere for metodisk tilnærming og gjennomføring av undersøkelsen. Videre omtales revisjonskriteriene.

1.4 Oppsummering av undersøkelsen

1.4.1 Hvordan er ressurs- og kapasitetssituasjonen i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste?

Undersøkelsen viser at det har skjedd en økning i bemanning og fagkompetanse i pleie- og omsorgstjenesten mellom 2003 og 2007. Videre har det vært en økning i legeårsverk i institusjon, og det har vært en økning i andel enerom i institusjon.

Det fremgår videre at antall institusjonsplasser har økt i samme periode. Til tross for dette er dekningsgraden for institusjonsplasser for eldre over 80 år redusert med syv prosent fra 2003 til 2007.

Det går frem av undersøkelsen at omkring fire av ti sysselsatte i pleie- og omsorgstjenesten har en avtalt arbeidstid som utgjør mellom 1 og 19 timer per uke. Det innebærer en utbredt bruk av deltidsstillinger. Stor bruk av deltidsstillinger medfører manglende kontinuitet i tjenestetilbudet ettersom mange ulike pleiere står for tjenesteytingen.

Det forventes at befolkningen i aldersgruppen 67 år og eldre vil øke betraktelig i årene fremover. Det medfører et økt behov for pleie- og omsorgstjenester, og det indikerer et behov for kontinuerlig styrking av pleie- og omsorgstjenesten for eldre.

1.4.2 I hvilken grad får eldre tjenestemottakere pleie- og omsorgstjenester av tilstrekkelig kvalitet?

Det fremgår av undersøkelsen at kommunene ikke alltid klarer å sikre at alle tjenestemottakere mottar et tjenestetilbud i tråd med sitt registrerte bistandsbehov. Flere av kommunene benytter ventelister på enkelte av sine pleie- og omsorgstjenester. Undersøkelsen viser videre at enkelte med relevant bistandsbehov får avslag på institusjonsplass som følge av manglende tilgjengelighet.

Videre avdekker undersøkelsen at institusjonsplasser benyttes til andre formål enn hva de er avsatt til. Flere av kommunene benytter plasser avsatt til tidsbegrenset opphold, til tjenestemottakere med vedtak om langtidsplass i institusjon. Feil bruk av institusjonsplasser begrenser tilgjengeligheten og medfører at enkelte tjenestemottakere ikke får et godt nok tilbud ut fra sitt bistandsbehov.

Et godt utbygd dagtilbud bidrar til at eldre tjenestemottakere kan bo lenger i eget hjem, og reduserer presset på institusjonstjenestene. Kommunene i undersøkelsen fremhever at de ikke har tilstrekkelig kapasitet til å tilby dagtilbud i det omfang tjenestemottakerne har behov for. Dagtilbudet er i liten grad tilpasset tjenestemottakernes forskjellige behov, og flere av kommunene mener det er nødvendig med økt differensiering av dagtilbudet for i større grad å kunne ivareta tjenestemottakernes ulike aktivitetsbehov.

Det fremgår av undersøkelsen at kommunene har liten tilgang på fysioterapi- og ergoterapitjenester til eldre institusjonsbeboere. Det kommer også frem at det er mangler i oppfølgingen av tjenestemottakernes ernæringsstatus, både i hjemmetjenesten og i institusjon.

Undersøkelsen viser at det er mangler i legetilbudet til eldre institusjonsbeboere. Flere av kommunene har lav legedekning på sykehjemmene, og de fleste tilsynslegene er ansatt i små stillingsbrøker.

Ifølge undersøkelsen er det mange medisinske aktører involvert i helsetilbudet til eldre tjenestemottakere. Undersøkelsen viser videre at det er mangler i samarbeidet og kommunikasjonen mellom de medisinske aktørene. Manglende samhandling mellom aktørene medfører i enkelte tilfeller at de medisinske aktørene har ulik informasjon om tjenestemottakerne.

1.4.3 Hvordan sikrer kommunene at tjenestetilbudet til eldre tjenestemottakere har tilstrekkelig kvalitet?

Alle kommunene i undersøkelsen har etablert et internkontroll- og kvalitetssystem. Systemet er i varierende grad tatt i bruk, og ansatte har i varierende grad kjennskap til systemet.

Kommunene har utarbeidet systemer for avvikshåndtering. Likevel viser undersøkelsen at det er en klar underrapportering av avvik, og at kommunene i liten grad har utarbeidet kriterier for hva som skal defineres og meldes som avvik. At uheldige hendelser i liten grad identifiseres og innrapporteres, innebærer at kommunene har mangler i systemene for å korrigere svakheter i tjenesten.

Faglært bemanning er viktig for å sikre et godt tjenestetilbud. Undersøkelsen viser at kommunene har en utfordring når det gjelder å sikre tilstrekkelig bemanning med riktig kompetanse. Det fremgår også av undersøkelsen at få av kommunene har oversikt over hvilken kompetanse de har behov for på sikt, og hvordan kompetansen skal rekrutteres.

1.4.4 I hvilken grad er samarbeidet mellom kommunenes pleie- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten tilrettelagt for eldre tjenestemottakere?

Alle kommunene har etablert en samarbeidsavtale med det lokale sykehuset. Avtalene er imidlertid i varierende grad tatt i bruk på alle nivåer både i kommunene og på sykehusene. Undersøkelsen viser at avtalene i liten grad fungerer som retningslinjer for det daglige samarbeidet.

Samarbeidsavtalene inneholder rutiner for inn- og utskrivning melom sykehusene og kommunene. Det fremgår av undersøkelsen at det er mangler i informasjonsflyten mellom tjenestenivåene ved inn- og utskrivning. Manglende informasjonsflyt mellom kommunene og sykehusene medfører at helsepersonell i enkelte tilfeller ikke har nødvendig informasjon om tjenestemottakerne. Det fører til at enkelte tjenestemottakere ikke gis et koordinert og helhetlig helsetilbud.

1.4.5 I hvilken grad har Helse- og omsorgsdepartementet iverksatt tilstrekkelige tiltak og oppfølging for å kunne bedre kvaliteten i tilbudet til eldre mottakere av pleie- og omsorgstjenester?

På bakgrunn av avdekkede svakheter i pleie- og omsorgstjenesten har Helse- og omsorgsdepartementet igangsatt en rekke tiltak gjennom Omsorgsplan 2015 og de underliggende delplanene, "Demensplan 2015 Den gode dagen" og "Kompetanseløftet 2015". Tiltakene retter seg mot flere av svakhetene som påpekes i denne undersøkelse.

Dybdeundersøkelsen viser at det er behov for en styrking av kommunenes institusjonstilbud. Helse- og omsorgsdepartementet opprettet i 2008 et investeringstilskudd hvor kommunene kan søke om tilskudd til etablering av plasser tilrettelagt for heldøgns omsorg og pleie.

Tilstrekkelig faglært bemanning er sentralt for å sikre god kvalitet. Undersøkelsen viser at Helse- og omsorgsdepartementet har igangsatt flere tiltak som har gitt en økning både i bemanningskapasitet og i fagkompetanse. Den enkelte kommune har et selvstendig ansvar for å sikre tilstrekkelig bemanning med relevant kompetanse.

Helse- og omsorgsdepartementet er kjent med at legedekningen i sykehjem er lav. For å adressere problemet påla departementet i 2008 kommunene å fastsette en lokal norm for legedekning i sykehjem. Av fremtidige legehjemler planlegger Helse- og omsorgsdepartementet at hovedtyngden av hjemlene skal innvilges til kommunehelsetjenesten. Den enkelte kommune har et ansvar for å sikre en tilstrekkelig legedekning.

Dybdeundersøkelsen viser at det er svakheter i legemiddelhåndteringen i kommunene. Helse- og omsorgsdepartementet er kjent med svakhetene. For å bedre legemiddelhåndteringen ble det i 2008 innført en ny forskrift for legemiddelhåndtering.

Helse- og omsorgsdepartementet er kjent med at kommunenes dagtilbud er for dårlig, og sendte i 2007 ut et rundskriv hvor det fremheves at dagaktiviteter skal være en del av det kommunale tjenestetilbudet. Gjennom det nye investeringstilskuddet kan kommunene søke om etablering av lokaler for dagtilbud i tilknytning til sykehjem og omsorgsbolig. Helsedirektoratet rapporterte i august 2008 til departementet at Husbanken hittil hadde mottatt få søknader. Kommunene har et selvstendig ansvar for å sikre at pleie- og omsorgsmottakere gis muligheten til å delta på dagaktiviteter.

Dybdeundersøkelsen viser svakheter i samarbeidet mellom kommunenes pleie- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten. For å bedre samhandlingen har departementet, i samarbeid med KS, etablert en nasjonal rammeavtale for samhandling. I 2008 ble det i tillegg startet en samhandlingsreform som innen april 2009 skal utarbeide forslag til juridiske og økonomiske grep for å bedre samhandling mellom første- og andrelinjetjenesten.

Helsetilsynet i fylkene er et viktig virkemiddel for å følge utviklingen i pleie- og omsorgstjenesten. Undersøkelsen viser at Helsetilsynet gjennom flere år har rapportert svakheter på flere av områdene som er belyst. Helsetilsynet peker på at oppfølgingen av avvik i hovedsak rettes mot den enkelte virksomhet, og det er derfor usikkert hvorvidt læringseffekten av avvikene spres til resten av kommunen samt til andre kommuner med tilsvarende problemområder.

Etter revisors vurdering retter Helse- og omsorgsdepartementet for tiden stor oppmerksomhet mot pleie- og omsorgstjenester til eldre. Ettersom hovedtyngden av tiltakene nylig er igangsatt, er det for tidlig å fastslå tiltakenes virkning.

1.5 Helse- og omsorgsdepartementets svar

Helse- og omsorgsdepartementet viser i sitt svarbrev til Riksrevisjonen av 7. januar 2009 til at merknadene også bygger på kommentarer fra Helsedirektoratet, som har fått utkastet til gjennomsyn fra Riksrevisjonen med beskjed om å spille inn eventuelle merknader gjennom departementet.

Det fremgår:

"Generelt

Riksrevisjonens undersøkelse gir en god oversikt over utviklingen i de kommunale omsorgstjenestene de siste årene og har en beskrivelse av tjenestetilbudet som i hovedsak er i samsvar med Helse- og omsorgsdepartementets oppfatning av situasjonen. Undersøkelsen viser at det har skjedd en økning i bemanning og fagkompetanse, og at tjenestetilbudet er betydelig styrket de siste årene. Undersøkelsen peker i oppsummeringen blant annet på at bare en av ti hjemmetjenestemottakere har et dagtilbud, at det er for liten tilgang på fysioterapi- og ergoterapitjenester, at legetilbudet er for svakt og at det er nødvendig å ha fokus på matservering og ernæring både i hjemmetjenester og institusjon. Undersøkelsen peker også på at behovet for heldøgns omsorgsplasser øker, men at feil bruk av sykehjemsplasser ment for korttidsopphold bidrar til å begrense tilgjengeligheten.

Riksrevisjonens undersøkelse bekrefter derfor i stor grad den analyse som ligger til grunn for Omsorgsplan 2015 i St.meld. nr. 25 (2005–2006) om fremtidas omsorgsutfordringer, og understreker nødvendigheten av de strategier og tiltak som er nedfelt i de fire hovedsatsingene i omsorgsplanen:

10 000 nye årsverk

12 000 heldøgns omsorgsplasser

Demensplan 2015

Kompetanseløftet

Helse- og omsorgsdepartementet vil understreke at det ikke bare er Demensplanen og Kompetanseløftet som er knyttet til kvalitative mål i omsorgsplanen, slik en kan få inntrykk av i innledning og avslutning av Riksrevisjonens undersøkelse (kapittel 1.1 og 9). Bygging av 12 000 heldøgns omsorgsplasser innebærer vekst, fornyelse og modernisering som gir standardheving både av boforhold og arbeidsforhold i omsorgstjenestene. På samme måte er det knyttet målsettinger om kompetanseheving og større faglig bredde til satsingen på 10 000 nye årsverk. Tilstrekkelig kapasitet av fagpersonell og tilrettelagte botilbud er for Helse- og omsorgsdepartementet et grunnleggende kvalitetskrav. Derfor er oppfyllelsen av tallfestede mål på disse områdene noen av de viktigste kvalitetsindikatorene.

I tillegg til de eldste aldersgruppene, som har vært gjenstand for Riksrevisjonens undersøkelse, dekker Omsorgsplan 2015 også et voksende antall yngre brukergrupper. Utviklingen i de kommunale omsorgstjenestene de siste 15 år med et større mangfold av boformer og faglige tilnærminger må derfor også ses i lys av den sterke veksten i hjemmetjenestebrukere under 67 år.

Riksrevisjonens undersøkelse understreker videre behovet for regjeringens nye Samhandlingsreform, og har i den sammenheng blant annet merket seg at Riksrevisjonen påpeker mangler i informasjonsoverføringen mellom sykehus og kommuner i forkant av innleggelse og utskriving, og at sykehusene heller ikke har gode rutiner for behandling av avviksmeldinger fra kommunene.

Utover dette har Helse- og omsorgsdepartementet følgende merknader:

Representativitet

I kapittel 2 bør Riksrevisjonen etter vår oppfatning understreke at utvalget av kommuner i dybdeundersøkelsen ikke pretenderer å være representativt, drøfte dette forholdet, og være tydelige på at funnene ikke trenger å være gyldige for alle norske kommuner. Det er rimelig å anta at kommunestørrelse har betydning for de funn som er gjort, når den minste kommunen i utvalget har 24 000 innbyggere, og en stor andel av kommunene i Norge har mindre enn 5 000 innbyggere. Betydningen av dette forholdet fremgår i undersøkelsens punkt 5.3, hvor det blir vist til Helsedirektoratets rapport IS‑1420 som konkluderer med at kommunikasjon og samhandling mellom pleie- og omsorgstjenesten og fastlegen avtar med økende kommunestørrelse.

"Tilstrekkelig omfang og en forsvarlig kvalitet"

Riksrevisjonens undersøkelse har heller ikke drøftet kvalitetsbegrepet brukt i sammenheng med pleie- og omsorgstjenestene. Vi har tidligere vist til litteratur som tar opp de metodiske problemene med å måle kvalitet i eldreomsorgen og pekt på behovet for å klargjøre hvor undersøkelsen legger lista i forhold til hva som er "forsvarlig" eller "tilstrekkelig". Vi mener det burde vært gjort mer eksplisitt i kapittel 2. Det ville vært en styrke for dybdeundersøkelsen, og gjort det lettere å forholde seg til vurderinger og konklusjoner som noe mer enn en oppsummering av synspunkter fra ulike aktører i kommunene. Interessant ville det i den sammenheng også vært om undersøkelsen hadde sammenholdt dekningsgrader og statistiske data fra den enkelte kommune med de utsagn som kom frem i intervjuene.

Undervisningssykehjemmene

Både Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet har en mer nyansert og positiv oppfatning av undervisningssykehjemmenes rolle og resultater enn det som kommer til uttrykk i litt bastante konklusjoner under punkt 6.2:

"Undervisningssykehjemmene klarer i liten grad å spre kunnskapen til de resterende sykehjemmene, og fungerer mer som "mønstersykehjem" i kommunen."

Utsagnet gjentas litt mindre bastant under punkt 8.1.4.

Vårt inntrykk er tvert imot at de fleste av undervisningssykehjemmene har fått svært mye ut av små ressurser, og i flere deler av landet driver en svært utadrettet virksomhet. Det er imidlertid mulig at dette gir størst utslag i små kommuner med mindre fagmiljø enn de som har vært gjenstand for Riksrevisjonens dybdeundersøkelse.

Om dagtilbud og lovfesting

To steder i undersøkelsen står det at "dagtilbud er ikke en lovpålagt oppgave" (punkt 5.2 og 8.1.2). Vi foreslår at disse utsagnene strykes, i det vi viser til Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-5/2007 om Aktiv omsorg som tydeliggjør hvordan kommunens ansvar og plikt i denne sammenheng er å forstå, selv om tiltaket ikke eksplisitt er listet opp i loven.

Pårørende

Departementet har merket seg et av funnene i dybdeundersøkelsen: "Flere mener innsatsen pårørende yter er avgjørende for at eldre kan bli boende hjemme, og at et mer omfattende tjenestetilbud kunne gjort det lettere for pårørende å fortsette å ha ansvar for eldre hjemmeboende". Riksrevisjonen viser samtidig til Helsetilsynet som i oppsummeringen av det landsomfattende tilsynet med avlastning og støttekontakt konkluderte med at støttekontakt i liten grad er en tjeneste som gis til eldre, og at eldre også i liten grad for tilbud om hjemmebasert avlastning. Utbygging av hjemmetjenester, dagaktivitetstilbud og avlastningstiltak må derfor være sentrale virkemidler for å videreutvikle samarbeidet med pårørende i møte med fremtidas omsorgsutfordringer.

Omsorg i plan

I punkt 8.1.4 er det referert til "Omsorg i plan" som et tiltak under Kompetanseløftet. "Omsorg i plan" har imidlertid vært en overskrift departementet i regi av Omsorgsplan 2015 har brukt på arbeidet med å få kommunene til å sette fremtidas omsorgsutfordringer på dagsorden i kommunal planlegging (kommuneplan, økonomiplan). Dette er ut fra en erkjennelse av at disse utfordringene ikke er et ansvar for helse- og sosialtjenestene alene, men vil berøre de fleste av samfunnets sektorer, og må involvere organisasjoner, familie, frivillige og lokalsamfunn. Dette gjelder ikke minst de utfordringer som er knyttet til "det aldrende samfunn". Kommunenes planarbeid blir nå oppsummert gjennom et prosjekt ved Høgskolen i Telemark/Senter for omsorgsforskning Sør."

1.6 Riksrevisjonens samlede vurderinger

Helse- og omsorgsdepartementet har rettet oppmerksomhet mot styrking av pleie- og omsorgssektoren. I 2007 og 2008 ble det etablert en rekke tiltak for å styrke kommunenes pleie- og omsorgstilbud i forbindelse med "Omsorgsplan 2015" og de underliggende delplanene, "Demensplan 2015 Den gode dagen" og "Kompetanseløftet 2015".

Kommunene har et selvstendig ansvar for å nyttiggjøre seg tiltakene Helse- og omsorgsdepartementet igangsetter. Kommunene er selv ansvarlig for å sikre at de har et pleie- og omsorgstilbud som er tilstrekkelig for å dekke innbyggernes behov for tjenester.

Undersøkelsen viser at det har skjedd en økning i bemanning og fagkompetanse mellom 2003 og 2007. Det fremgår også av undersøkelsen at antall institusjonsplasser har økt i samme periode. Til tross for dette er dekningsgraden for institusjonsplasser for eldre over 80 år redusert med 7 prosent fra 2003 til 2007. For å styrke antall plasser med heldøgns omsorg og pleie i kommunene innførte Helse- og omsorgsdepartementet i 2008 et nytt investeringstilskudd.

Dybdeundersøkelse i syv kommuner viser at kommunene ikke alltid klarer å sikre et tilstrekkelig pleie- og omsorgstilbud til alle eldre med behov. Flere av kommunene benytter ventelister på enkelte av sine pleie- og omsorgstjenester. Videre viser undersøkelsen at institusjonsplasser brukes til andre formål enn hva de er avsatt til. I flere av kommunene benyttes plasser avsatt til tidsbegrenset opphold av tjenestemottakere med vedtak om langtidsplass i institusjon. Feil bruk av institusjonsplasser begrenser tilgjengeligheten og medfører at enkelte tjenestemottakere ikke får et godt nok tilbud i forhold til sitt bistandsbehov.

Et godt utbygd dagtilbud bidrar til at eldre tjenestemottakere kan bo lenger i eget hjem, og reduserer presset på institusjonstjenestene. Undersøkelsen viser at tilgang til dagtilbud er begrenset, og på landsbasis mottar kun én av ti hjemmetjenestemottakere dagopphold eller dagsentertilbud. Videre fremgår det at dagtilbudet i liten grad er tilpasset tjenestemottakernes forskjellige behov, og at flere av kommunene mener det er nødvendig med økt differensiering av dagtilbudet for i større grad å kunne ivareta tjenestemottakernes ulike aktivitetsbehov. For å øke oppmerksomheten rundt dagtilbudet i kommunene sendte Helse- og omsorgsdepartementet i 2007 ut et rundskriv hvor det fremheves at dagaktiviteter skal være en del av det kommunale pleie- og omsorgstjenestetilbudet.

Det fremgår av dybdeundersøkelsen at kommunene har liten tilgang på fysioterapi- og ergoterapitjenester til eldre institusjonsbeboere. Undersøkelsen viser også at det er mangler i oppfølgingen av tjenestemottakernes ernæringsstatus, både i hjemmetjenesten og i institusjon.

Det fremgår av dybdeundersøkelsen at det er mangler i legetilbudet til eldre sykehjemsbeboere. På tross av en økning i legeårsverk i institusjon viser undersøkelsen at tilsynslegedekningen generelt er lav. Videre fremgår det at de fleste tilsynslegene er ansatt i små stillingsbrøker. Departementet rettet i 2008 oppmerksomhet mot legetilbudet i kommunene ved å pålegge kommunene å fastsette en lokal norm for legedekning i sykehjem. I 2008 ble det også innført en ny forskrift for legemiddelhåndtering.

Godt samarbeid mellom kommunenes pleie- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten er av vesentlig betydning for å kunne tilby et helhetlig helsetilbud. Dybdeundersøkelsen viser at alle kommunene har etablert samarbeidsavtale med det lokale sykehuset. Avtalene er imidlertid i varierende grad tatt i bruk på alle nivåer i både sykehusene og kommunene. Dybdeundersøkelsen viser videre at samarbeidsavtalene i liten grad fungerer som retningslinjer for det daglige samarbeidet. Det fremgår også av undersøkelsen at kommunikasjonen ved inn- og utskrivninger er mangelfull. Manglende informasjonsutveksling fører til at enkelte tjenestemottakere ikke gis et koordinert og helhetlig helsetilbud.

For å bedre samhandlingen om helsetilbudet har Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med KS, etablert en nasjonal rammeavtale for samhandling. Helse- og omsorgsdepartementet startet i 2008 også et arbeid med en samhandlingsreform som frem mot april 2009 skal utarbeide forslag til juridiske og økonomiske grep for å bedre samhandlingen mellom første- og andrelinjetjenesten.

Dybdeundersøkelsen viser at få av kommunene har oversikt over hvilken kompetanse det er behov for på sikt, og hvordan kompetansen skal rekrutteres. Undersøkelsen viser videre at det er utbredt bruk av deltidsstillinger i pleie- og omsorgstjenesten. Nesten fire av ti sysselsatte i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste har en avtalt arbeidstid på mellom 1 og 19 timer per uke. Utbredt bruk av deltidsstillinger medfører manglende kontinuitet i tjenestetilbudet ettersom mange ulike pleiere står for tjenesteytingen.

Alle kommunene i undersøkelsen har etablert et internkontroll- og kvalitetssystem. Det fremgår at ansatte har varierende kjennskap til systemet grunnet manglende opplæring. Kommunene har utarbeidet systemer for avvikshåndtering, men undersøkelsen viser at det er en klar underrapportering av avvik. At uheldige hendelser i liten grad identifiseres og innrapporteres, innebærer at kommunene har mangler i systemene for å korrigere svakheter i tjenesten.

Helsetilsynet i fylkene er et viktig virkemiddel for å følge utviklingen i pleie- og omsorgstjenesten. Undersøkelsen viser at Helsetilsynet gjennom flere år har rapportert svakheter på flere av områdene som er belyst. Helsetilsynet peker på at oppfølgingen av avvik i hovedsak rettes mot den enkelte virksomhet, og det er derfor usikkert hvorvidt læringseffekten av avvikene spres til resten av kommunen samt til andre kommuner med tilsvarende problemområder.

2. Behandling i komiteen

Som ledd i komiteens behandling av saken ble det 4. juni 2009 avholdt en åpen kontrollhøring.

De hovedproblemstillinger komiteen ønsket å få belyst under høringen, var:

• Undersøkelsen viser en tydelig underrapportering av avvik og usikkerhet i hva som betegnes som avvik. Hvilke tiltak bør settes inn for å sikre avvikshåndteringen?

• Presset på institusjonsplasser er stort i flere av de undersøkte kommunene. Nødvendige korttidsplasser blir omgjort til langtidsplasser, og hjemmeboende får derfor ikke nødvendig korttidsopphold når behovet melder seg. Er dimensjoneringen av institusjonsplasser i tråd med behovene?

• I hvor stor grad planlegger de undersøkte kommunene for vekst i pleie- og omsorgstjenestene?

• Samarbeidsavtaler mellom kommunene og helseforetak er på plass i alle de undersøkte kommunene. Hva kan gjøres for å få disse avtalene til å fungere som retningslinjer for det daglige samarbeidet?

Følgende var invitert og deltok på den åpne kontrollhøringen:

• Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

• Tidligere helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen

• Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)

• Fagforbundet

• Norsk Sykepleierforbund

• Den norske legeforening

• Norsk Pensjonistforbund

• Seniorsaken.

Det ble tatt stenografisk referat fra deler av høringen. Referatet fra høringen med helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen følger som vedlegg til innstillingen.

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, viser til Riksrevisjonens undersøkelse av kvalitet og samarbeid i pleie- og omsorgstjenestene til eldre – Riksrevisjonens administrative rapport nr. 1 2009.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Riksrevisjonen har besluttet å utgi undersøkelsen som en administrativ rapport. Riksrevisorkollegiet har ikke avgitt uttalelse i saken, og rapporten er ikke sendt Stortinget som egen sak.

Flertallet viser til at undersøkelsen peker på at kvaliteten på den omsorg som kommunene yter, er varierende. Riksrevisjonens undersøkelse viser blant annet feil bruk av institusjonsplasser, manglende dagaktivitetstilbud, begrenset tilgang til fysio- og ergoterapitjenester for eldre brukere, lav legedekning, mangler i systemer for avvikshåndtering og manglende implementering av samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Flertallet viser til Riksrevisjonens vurdering av bemanningsutviklingen i pleie- og omsorgssektoren. Rapporten slår fast at det har vært en økning totalt i antall årsverk i perioden 2003–2007, og at økningen har gjort seg særlig gjeldende fra 2005–2007. Under høringen opplyste statsråd Bjarne Håkon Hanssen at økningen til nå i denne perioden er på vel 11 000 årsverk. Flertallet deler Riksrevisjonens vurdering av at dette skyldes en nasjonal satsing på å styrke bemanningen i pleie- og omsorgssektoren i denne perioden.

Flertallet konstaterer at departementet har satt i gang en rekke tiltak gjennom Omsorgsplan 2015. Det gjelder blant annet innføring av et investeringstilskudd til etablering av plasser tilrettelagt for heldøgns pleie og omsorg og tiltak for økt bemanningskapasitet og styrket fagkompetanse. Departementet har videre pålagt kommunene å innføre en lokal norm for legedekning i sykehjem og gjennom rundskriv påminnet kommunene om at de skal tilby dagtilbud. Det er også etablert en nasjonal rammeavtale for samhandling.

Flertallet viser til at de som deltok under den åpne høringen, i stor grad deler Riksrevisjonens beskrivelse av kvalitet og samarbeid i pleie- og omsorgstjenesten. Flere av høringsinstansene understreket behovet for å øke antall heldøgns omsorgsplasser. Flertallet ber departementet følge dette området tett og vurdere dimensjoneringen av tilskuddet slik også statsråden gav uttrykk for under høringen.

Riksrevisjonen mener Helse- og omsorgsdepartementet har stor oppmerksomhet rettet mot pleie- og omsorgstjenester til eldre. Flertallet er tilfreds med at departementet gjennom mange tiltak og et godt samarbeid med blant annet KS har tatt på alvor de utfordringene kommunene som tjenesteytere står overfor.

Flertallet viser til at det i høringen kom fram ulike syn og vurderinger på hvorvidt det bør satses på omsorgsboliger eller sykehjem og at finansieringsmåten i noen grad er avgjørende for hva kommunene velger å bygge. Helseministeren viste til at det mange steder ikke var noen forskjell på det tilbudet beboere på sykehjem og beboere i omsorgsboliger fikk, og mente at det er et unaturlig skille i måten disse var finansiert på. Flertallet viser til at Regjeringen har varslet at den vil fremme en ny felles helse- og sosiallov i første del av neste stortingsperiode og mener det der vil være viktig å rydde opp i finansieringsordningene som gjelder institusjon og heldøgns omsorgsboliger.

Flertallet viser til at det under høringen ble gitt inntrykk av at det av ulike årsaker var krevende å rekruttere leger til sykehjem. Helseministeren understreket under høringen at det er nødvendig å styrke legetjenesten i sykehjem og i kommunehelsetjenesten som helhet. Flertallet ber helseministeren gjennom den varslede samhandlingsreformen foreslå ulike rekrutteringstiltak slik at en sikrer en god faglig legetjeneste for alle som er under kommunal heldøgns omsorg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. S. nr. 150 (2006–2007) der representanter for Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti gikk inn for en forpliktende opptrappingsplan for omsorgstjenesten med konkrete måltall for å styrke tilbudet, samt vedtak om fremdriftsplan og bevilgninger. Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiene ikke støttet dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret over de mangler i eldreomsorgen som blir beskrevet av Riksrevisjonen. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i svært mange år har ment at eldreomsorgen er langt fra tilfredsstillende i Norge, noe som blir underbygget av Riksrevisjonens vurderinger.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjetter, hvor det har vært en kraftig satsing på sykehjemsutbygging. Dersom Fremskrittspartiets budsjettforslag hadde vært vedtatt, er det etter disse medlemmers syn liten tvil om at sykehjemsdekningen i antall innbyggere over 80 år hadde hatt en positiv utvikling i årene 2003–2007. Det vises i denne sammenheng til Riksrevisjonens rapport, som slår fast at det har vært en nedgang på 7 prosent i forhold til dekningsgraden.

Disse medlemmer har registrert at representanter for Regjeringen i en rekke sammenhenger har uttalt at det er kommet over 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen. Dette er sterkt misvisende, da de nye årsverkene er beregnet for hele pleie- og omsorgssektoren. Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) har imidlertid konkludert med at det reelle tallet for nye årsverk i eldreomsorgen anslagsvis er et sted mellom 4 500–4 900. Sett i lys av det økte behovet for eldreomsorgstjenester i befolkningen er dermed disse medlemmer av den oppfatning at det ikke har vært en reell styrking av tilbudet til eldre pleietrengende de fire siste årene. Disse medlemmer viser videre til fagbladet Sykepleien nummer 08-2009, der overskriften på forsiden er "Etterlyst: 10 000 nye hender". Videre kan vi lese:

"Nå innrømmer også helseminister Bjarne Håkon Hanssen overfor Sykepleien at tallmaterialet regjeringen opererer med er høyst usikkert. Blant annet vet han ikke hvor mye pleiebehovet har økt. For pasienten kan det bety at det egentlig er færre hender ved senga."

Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at den skinnende eldreomsorgen som var omtalt i valgkampen 2005, dessverre er langt unna å bli en realitet.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen slår fast at det er manglende legedekning ved sykehjemmene. Det vises i denne sammenheng til St.meld. nr. 25 (2005–2006) hvor komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet i Innst. S. nr. 150 (2006–2007) foreslo en minstenorm på 1/80 leger, noe som ville vært en betydelig forbedring fra dagens dekningsgrad.

Disse medlemmer er svært bekymret over Riksrevisjonens rapport som viser at personer med stadfestet behov for pleie- og omsorgstjenester ikke blir gitt et slikt bistandsbehov, samt at enkelte med relevant bistandsbehov får avslag på institusjonsplass. Disse medlemmer mener det er et paradoks at friske barn med ressurssterke foreldre har lovfestet rett til barnehageplass, mens eldre pleietrengende ikke har en slik lovfestet rett til sykehjemsplass. Det vises i denne sammenheng til en rekke forslag om en slik rett, som er fremmet av Fremskrittspartiet, blant annet i Dokument nr. 8:83 (2006–2007).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er kjent med at kommuner som velger å kjøpe institusjonsplasser i andre kommuner får redusert sine overføringer fra staten, da disse følger den enkeltes bostedsadresse i innbyggertilskuddet. Disse medlemmer er av den oppfatning at det er den kommunen som står for finansieringen av slike opphold, som må bli gitt det økonomiske tilskuddet fra statlige overføringer. Disse medlemmer mener derfor, innenfor dagens finansieringssystem, at det er nødvendig med en endring slik at dette blir en realitet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker at Fremskrittspartiets primære finansieringssystem, der pengene følger bruker til det sted hvor omsorgstjenesten utføres, ville medført at denne problemstillingen ikke var aktuell.

Disse medlemmer merket seg Seniorsakens påpekninger under høringen med hensyn til kvaliteten og behovene innenfor norsk eldreomsorg. Dette er et syn som disse medlemmer støtter. Det vises i denne sammenheng til Dokument nr. 8:83 (2006–2007) om en fremdriftsplan for å sikre en varm, valgfri og verdig eldreomsorg som skinner. Disse medlemmer er av den klare oppfatning at tiltakene som ligger i representantforslaget ville medført en betydelig bedring i norsk eldreomsorg, uavhengig av den enkeltes lommebok og bostedsadresse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det i forskriften for investeringstilskudd til nye omsorgs- og sykehjemsplasser er krav om at bare kommuner kan motta dette for plasser som kommunen disponerer i 20 år. I Husbankens retningslinjer er det imidlertid innført en ny og meget restriktiv begrensning ved at private bedrifter som tilbyr seg å bygge og vedlikeholde disse ved leie til kommunen i 20 år eller mer for kommunens drift, er skviset ut. Dette er fullstendig meningsløst og saboterer det påståtte regjeringsønsket om å få bygget flest mulig nye omsorgs- og sykehjemsplasser. Det er mange nå som har ferdige prosjekter for bygging av omsorgs- og sykehjemsplasser innenfor forskriftens ramme og som kommuner står klar til å leie på langsiktige kontrakter, som blir stoppet. Slik bygging ville også sikret arbeidsplasser i en hardt rammet byggenæring. Når dette sees i sammenheng med det forhold som er nevnt over om at en kommune som leier plasser i en annen kommune mister statstilskudd, så er det åpenbart at Regjeringen bløffer når den snakker om satsing på en bedre eldreomsorg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at takket være de private barnehagene er dekningen av barnehageplasser i rute. Da er det meningsløst at Regjeringen ikke ønsker private samme adgang til bygging og drift av omsorgs- og sykehjemsplasser for å sikre en best mulig dekning raskest mulig. Disse medlemmer vi vise til et økt investeringstilsudd foreslått i revidert nasjonalbudsjett og fjerning av tildelingstaket på 2 500 plasser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre kommuneøkonomiopplegget slik at den betalende kommune for omsorgs- og sykehjemsplasser også tildeles statstilskuddet for disse brukerne i stedet for bostedskommunen."

"Stortinget ber Regjeringen sikre at statstilskuddet til nye omsorgs- og sykehjemsplasser tildeles kommunene uavhengig av hvem som bygger og eier bygningene så lenge det er kommunen som disponerer disse i 20 år."

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at det blir den samme adgang for private til å tilby omsorgs- og sykehjemsplasser inkludert drift som det som er gjeldende ordninger for private barnehager."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:115 (2001–2002)-forslag fra stortingsrepresentantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om å be Regjeringen foreta en endring i FOR 2000-12-21 nr. 1379: Forskrift om lisens til medisinske studenter og til helsepersonell over 75 år, slik at eldre leger som kan utføre sitt yrke på forsvarlig vis, innvilges lisens uavhengig av det omfang eller den art deres virksomhet har, eller skal ha. Forslaget ble, i Innst. S. nr. 76 (2002–2003) som ble behandlet i Stortinget 16. desember 2002, støttet av komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, men falt med 51 mot 46 stemmer. Imot stemte medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, som hadde følgende merknad i innstillingen:

"Desse medlemene vil vise til brev av 29. november 2002 frå helseminister Dagfinn Høybråten der han seier at han finn at regelverket etter hans oppfatning er fleksibelt nok til å kunne ivareta dei hensyna som ligg bak, nemleg at dei som er fysisk og psykisk i stand til å utføre eit bestemt arbeid, skal kunne få ein lisens til dette samt formålet med å sikre kvaliteten på dei lækjarane som skal utøve lækjarverksemd, slik at pasientane kan kjenne seg trygge og framleis ha tillit til lækjaren og helsetenesta. Desse medlemene er samde i dette. Desse medlemene meiner derfor at det ikkje er nokon grunn til å endre nåverande ordning.

Desse medlemene foreslår på denne bakgrunn at Dokument nr. 8:155 vert lagt ved protokollen."

Disse medlemmer vil vise til den generelle utvikling i samfunnet med forventninger til at eldre arbeidstakere skal stå lenger i arbeid, for eksempel for å oppnå ønsket pensjonsnivå, og for å styrke den samfunnsøkonomiske utviklingen. Det er også, etter det disse medlemmer mener å registrere, en utvikling i retning av generelt bedre helse blant eldre, og mange holder seg "unge" lenger. Situasjonen i helsevesenet, der det er behov for all kvalifisert arbeidskraft, burde også slik disse medlemmer ser det, føre til at leger, med sin lange utdannelse, høye kompetanse og sitt betydelige erfaringsgrunnlag, burde få anledning til å følge den generelle utviklingen og bruke sin kompetanse også etter fylte 75 år dersom deres fysiske og psykiske tilstand tillater dette. I Dokument nr. 8:115 (2001–2002) ble det fremholdt at det særlig er overfor eldre pasienter generelt og som tilsynsleger ved sykehjem spesielt at det er behov for den innsats som eldre leger kan yte. Dersom eldre leger over 75 år kan dokumentere tilfredsstillende fysisk og psykisk helse og at de har holdt seg faglig oppdatert, mener disse medlemmer at alder som isolert kriterium ikke skal legges til grunn for om en lege skal kunne fortsette å praktisere sin legegjerning.

Disse medlemmer viser til at vårt land de siste 28 år har hatt en særnorsk lovbestemmelse om bortfall av autorisasjon og av lisens til å utøve legevirksomhet for leger ved fylte 75 år. Bestemmelsen kom inn i legeloven (§ 6) ved dennes revisjon i 1980. Fra 1. januar 2000 finnes bestemmelsen i lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven). Både i den reviderte legeloven og i dagens helsepersonellov gis det adgang til å søke om tidsbegrenset forlengelse av lisens etter fylte 75 år. Muligheten til oppnåelse av slik lisensforlengelse har vært – og er – regulert av egne forskrifter. Inntil utløpet av 1999 var forskriften knyttet opp mot den reviderte legeloven, og fra januar 2000 av etter en ny forskrift knyttet opp mot helsepersonelloven.

De gjeldende forskrifter, og måten de har vært håndhevet på, har i betydelig grad medvirket til at et stadig økende antall leger over 75 år i dagens Norge er/blir fratatt retten til den yrkesutøvelse de er utdannet for, etter de opplysninger disse medlemmer har mottatt. De gjeldende bestemmelser og den praksis som følges på dette felt, oppleves, ifølge de henvendelser disse medlemmer har mottatt, som både krenkende og urimelige av et stort antall eldre leger med bibeholdt innsatslyst og innsatsevne.

Disse medlemmer anser at utviklingen har vist at det er nødvendig å gjenoppta forslaget i Dokument nr. 8:115 (2001–2002) for å fjerne det unødvendige avkall på høy kompetanse og kvalifikasjoner som samfunnet trenger, og å sørge for at også leger får anledning til å etterleve den generelle samfunnsutviklingen som innebærer lengre yrkesaktiv innsats og aktivitet. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å endre FOR 2000-12-21 nr. 1379: Forskrift om lisens til medisinske studenter og til helsepersonell over 75 år slik at eldre leger som kan utføre sitt yrke på forsvarlig vis, innvilges lisens uavhengig av det omfang eller den art deres virksomhet har eller skal ha."

Komiteens medlem fra Høyre viser til Høyres alternative budsjett for perioden 2007–2009 der det er foreslått å styrke rekruttering av fagpersonell som leger og sykepleiere, blant annet gjennom tilskudd til utjevning av lønnsforskjeller mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, samt en kompetansepott som omfatter sykepleiere. Det er også foreslått flere kvalifiseringstiltak for ufaglærte, samt økt støtte til forskning og fagutvikling i omsorgssektoren. Videre viser dette medlem til at Høyre har gått inn for å utvikle flere desentraliserte tilbud i spesialisthelsetjenesten som kan understøtte den kommunale helse- og omsorgstjenesten, eksempelvis i form av ambulerende team.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens tiltak i omsorgsmeldingen (St.meld. nr. 25 (2005–2006)) var for lite målrettede og forpliktende til å håndtere de utfordringer som ligger i å gi gode helse- og omsorgstjenester til eldre. Rammeoverføringer til kommunene og oppfordringer om å inngå avtaler mellom kommunene og spesialisthelsetjenestene, blant annet for å løse samhandlingsutfordringene, var ikke tilstrekkelig. Dette har åpenbart Regjeringen innsett siden den omsider vil legge frem en samhandlingsreform. Høsten 2007 ble det inngått en eldreavtale mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Der ble det enighet om noen konkretiseringer av omsorgsplan 2015, blant annet styrking av eldres rettigheter gjennom innføring av en verdighetsgaranti. Dette medlem mener det haster med å få på plass en verdighetsgaranti, og understreker at Regjeringen må få fortgang i dette arbeidet, blant annet på bakgrunn av det som fremkommer i Riksrevisjonens undersøkelse.

Dette medlem konstaterer, som statistikken viser, at det har vært en stor vekst i antall omsorgsmottakere under 67 år, mens omsorgsmottakere mellom 67 og 89 år er redusert. Det er uklart hvor mange av de nye årsverkene i omsorgssektoren som har kommet de sykeste eldre til gode. Det er viktig at tiltakene må målrettes sterkere for å sikre en verdig eldreomsorg gjennom flere kvalifiserte ansatte.

Dette medlem har merket seg at det kun er sju prosent av hjemmeboende demente som har tilbud om dagsenter. Kristelig Folkeparti har fremmet forslag om stimuleringstilskudd for etablering av dagsenter for demente for å sikre flere et slikt tilbud, og for å få fortgang i dette arbeidet.

Dette medlem viser til eldreavtalen der det ble enighet om å vurdere årlig behovet for nye omsorgsplasser, blant annet på bakgrunn av søknader om investeringstilskudd til Husbanken. Dette medlem viser til at Husbanken fikk inn søknader om mer enn 5 000 enheter i 2008, der 1 000 ble innvilget tilskudd, noe som viser at Regjeringens innsats på dette området bør justeres kraftig opp.

4. forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen endre kommuneøkonomiopplegget slik at den betalende kommune for omsorgs- og sykehjemsplasser også tildeles statstilskuddet for disse brukerne i stedet for bostedskommunen.

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen sikre at statstilskuddet til nye omsorgs- og sykehjemsplasser tildeles kommunene uavhengig av hvem som bygger og eier bygningene så lenge det er kommunen som disponerer disse i 20 år.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at det blir den samme adgang for private til å tilby omsorgs- og sykehjemsplasser inkludert drift som det som er gjeldende ordninger for private barnehager.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 4

Stortinget ber Regjeringen om å endre FOR 2000-12-21 nr. 1379: Forskrift om lisens til medisinske studenter og til helsepersonell over 75 år slik at eldre leger som kan utføre sitt yrke på forsvarlig vis, innvilges lisens uavhengig av det omfang eller den art deres virksomhet har eller skal ha.

5. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

Riksrevisjonens administrative rapport nr. 1 2009 – om Riksrevisjonens undersøkelse av kvalitet og samarbeid i pleie- og omsorgstjenestene til eldre – vedlegges protokollen.

Open høyring i kontroll- og konstitusjonskomiteen torsdag den 4. juni 2009 kl. 18.11

Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 15. juni 2009