19.12 Kap. 4638 Sal av klimakvotar
I saldert budsjett 2009 er det bevilget 2 565 mill. kroner på posten. Bevilgningen er basert på en kvotepris på 190 kroner. Markedsprisen på klimakvoter har falt betraktelig siden høsten 2008, og prisanslaget for klimakvoter er nå redusert til 100 kroner pr. kvote. Inntektene reduseres ytterligere som følge av den endelige godkjenningen av Norges allokeringsplan. Denne innebærer at antall kvoter som skal selges, reduseres fra 13,5 mill. kvoter til 12,7 mill. kvoter. På denne bakgrunn foreslås bevilgningen redusert med 1 295 mill. kroner.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Høgre og Venstre, sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at Regjeringen har budsjettert med salg av klimakvoter over Finansdepartementets budsjett for 1 270 mill. kroner. Dette er en nedgang i anslåtte inntekter med 1 295 mill. kroner i forhold til statsbudsjettet for 2009. Hovedgrunnen til nedgangen er en nedjustering av anslått pris på klimakvoter. I saldert budsjett for 2009 var det lagt til grunn en salgspris på 190 kroner, mens prisen på klimakvoter hittil i år har ligget på gjennomsnittlig 100 kroner pr. kvote.
Disse medlemmer viser til at mengden kvoter som det er budsjettert med salg av er på 13,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarer om lag 1/4 av Norges årlige klimagassutslipp eller om lag 9 år med full drift ved Energiverk Mongstad uten CO2-håndtering. Disse medlemmer viser til at klimakvotene skal selges inn i EUs klimakvotehandelssystem (ETS).
Disse medlemmer har merket seg at miljøeffekten av et slikt kvotesalg ikke er drøftet i proposisjonen.
Disse medlemmer viser til at det totale utslipp av klimagasser for de sektorer og land som er omfattet av kvotesystemet bestemmes av det totale antall tilgjengelige kvoter. Miljøeffekten av kvotesalget er at de globale utslippene av CO2 øker med samme mengde som selges. Når en stat selger en utslippskvote i markedet, vil kjøperen (f.eks. et kraftverk på kontinentet) bruke kvoten til å dekke sin egen forpliktelse til å levere inn kvoter tilsvarende egne utslipp. Kjøperen gjør dette fordi kjøp av kvoten er billigere enn å redusere eget utslipp (dette er hele poenget med kvotesystemet). Det sentrale her er at staten som selger ikke må redusere sine egne utslipp for å frigjøre en kvote for salg – slik som bedrifter må gjøre for å kunne selge kvoter i markedet.
Disse medlemmer peker på at det norske slaget av klimakvoter derfor vil ha som direkte konsekvens at utslippene av klimagasser fra de sektorer i EØS-området som er omfattet av kvotesystemet vil øke med 13,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter i forhold til om Regjeringen hadde valgt å slette kvotene frem for å selge dem. Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet har bekreftet dette i svar på spørsmål fra Høyre, der departementet svarer:
"Dersom slettingen i alternativt skulle komme i tillegg til den allerede varslede overoppfyllelsen, ville dette innebære en reduksjon i klimagassutslipp på 13,5 mill. tonn."
Disse medlemmer viser til at Norge skiller seg fra resten av Europa ved at vi har en relativt sett betydelig høyere andel kvoter som enten kan selges eller slettes fordi offshorenæringen er tatt med i beregningen av Norges kvotemengde, men får ikke tildelt gratiskvoter. Det norske salget tilsvarer altså utslippene fra offshoresektoren, mens enkelte andre land selger mengder som tilsvarere under 10 pst. av samlede nasjonale utslipp.
Disse medlemmer er tilhengere av handel med utslippskvoter og er enig i at salg av kvoter er en naturlig del av kvotehandel. Disse medlemmer peker likevel på at Regjeringen gjennom å slette kvotene fremfor å selge dem i markedet kunne ha bidratt til en betydelig nedgang i Europas klimagassutslipp til en relativt lav pris.
Disse medlemmer har merket seg at statsminister Jens Stoltenberg en rekke ganger fremhever at Regjeringen vil overoppfylle Norges Kyoto-forpliktelser. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen vil gjøre dette gjennom bruk av Kyoto-mekanismen "Den grønne utviklingsmekanismen" (CDM) som gir kvotekreditter fra finansiering av prosjekter i land uten utslippforpliktelser, det vil si utviklingsland og nyindustrialiserte land. Disse medlemmer har merket seg at et vannkraftprosjekt i Kina og et skogplantingsprosjekt i Tanzania er to av disse prosjektene. Disse medlemmer har videre merket seg at det er betydelig uenighet om den reelle utslippseffekten av disse prosjektene. Disse medlemmer har merket seg at prisen på de kvoter Regjeringen kjøper gjennom skogplantingsprosjektet i Tanzania for å overoppfylle Norges Kyoto-forpliktelser er anslått til omlag 25 kroner pr. kvote, mens salgsprisen ved salg av klimakvoter til Europa er på 100 kroner pr. kvote.
Disse medlemmer peker på at sletting av klimakvoter fremfor salg er ett av de mest treffsikre og virkningsfulle klimatiltaket norske politikere kan gjennomføre. Ett alternativ til å redusere kvotesalget kan være å bruke inntektene fra salget til å investere i utslippsreduserende tiltak.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for 2010 legge frem en vurdering av effekten ved helt eller delvis å slette klimakvoter fremfor å selge disse i markedet sammenliknet med å øremerke gevinsten ved kvotesalget til andre utslippsreduserende tiltak, og legge frem forslag om enten redusert kvotesalg eller øremerking av salgsgevinster til klimatiltak."