Til Stortinget

1. Innledning

Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtok i møte 12. februar 2008 å igangsette forberedelser i en egen sak til Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10 sjette ledd om forhold vedrørende terrorangrepet på hotell Serena i Kabul 14. januar 2008.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre, statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen, Forsvarsdepartementet og statsråd Knut Storberget, Justisdepartementet ble 13. februar 2008 tilskrevet om at komiteen hadde igangsatt forberedelser i en egen sak til Stortinget.

2. Sammenfatning av saken

2.1 Bakgrunn

Utenriksministeren gjennomførte en reise til Afghanistan i januar 2008. Reisen var planlagt til perioden 14.–17. januar, og formålet med reisen var å gjennomføre bilaterale samtaler med afghanske myndigheter og synliggjøre og markere langsiktig norsk utviklingsbistand. Utenriksministeren skulle også ha møter med representanter for internasjonale organisasjoner i Afghanistan og med norske frivillige organisasjoner og norske militære styrker.

Den 14. januar 2008, samme dag som utenriksministeren og hans følge ankom Kabul, ble hotell Serena der delegasjonen bodde, rammet av et terrorangrep. Tre tungt bevæpnede personer tok seg inn på hotellets område, og etter hvert inn i selve hotellet. Utfallet av angrepet var at minst seks personer mistet livet, herunder journalist Carsten Thomassen fra Dagbladet. Videre ble minst åtte personer skadet i angrepet, herunder UD-ansatte Bjørn Svenungsen.

Utenriksministeren, forsvarsministeren og justisministeren redegjorde om terrorangrepet for Stortinget i Den utvidede utenrikskomité 6. februar 2008. Samme dag publiserte de tre departementene som var involvert i utenriksministerens reise og i håndteringen av terrorangrepet, hver sin redegjørelse.

Komiteen henvendte seg i brev av 7. februar 2008 til Utenriksdepartementet og anmodet om å få oversendt redegjørelsene om terrorangrepet. Redegjørelsene ble oversendt fra Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet i brev av henholdsvis 7. februar, 8. februar og 12. februar 2008.

I møte 12. februar 2008 besluttet komiteen å igangsette forberedelser i egen sak til Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10, sjette ledd der det fremgår at kontroll- og konstitusjonskomiteen kan foreta de undersøkelser i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen.

Som et ledd i sine undersøkelser sendte komiteen 15. februar 2008 brev til Utenriksdepartementet med til sammen 11 spørsmål. Henvendelsen ble besvart i brev av 25. februar 2008 fra Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet.

Komiteen valgte også å skrive til de pressefolkene som deltok på reisen og ba dem komme med en skriftlig redegjørelse. Journalistene Fredrik Græsvik, TV2, Tor Arne Andreassen, Aftenposten og Hans Henrik Torgersen, ABC Nyheter har sendt slik redegjørelse til komiteen.

2.2 Utenriksministerens reise til Kabul

Planlegging av reisen

Det var tre departementer som var involvert i planleggingen av utenriksministerens reise til Afghanistan. Foruten Utenriksdepartementet var Forsvarsdepartementet involvert ved at Etterretningstjenesten bisto i utarbeidelse av trusselvurdering for Afghanistan. Videre bisto militærrådgiveren ved Norges ambassade i Kabul som bindeledd mellom ambassaden, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Forsvaret. De norske styrker i Afghanistan bidro med personell og kjøretøyer. Justis- og politidepartementets befatning med reisen besto i at PST hadde ansvar for utarbeidelse av trusselvurdering i forkant av reisen. Videre hadde PST ansvar for livvakttjenesten under oppholdet i Afghanistan.

I de tre departementenes redegjørelser av 6. februar 2008 blir det forklart hvordan planleggingen av utenriksministerens reise til Afghanistan ble foretatt. Det kommer fram at det var ønsket at besøket skulle gjennomføres i såkalt "sivil regi". Følgende fremgår i Utenriksdepartementets redegjørelse:

UDs Afghanistan-team, som består av representanter for enheter som særlig arbeider med Afghanistan, utarbeidet i samarbeid med ambassaden i Kabul 23. november 2007 et strateginotat med forslag til overordnede rammer for besøket. På basis av de føringer som ble gitt om samtalepartnere, prosjektbesøk, forholdet til media med videre, ble et revidert strateginotat framsendt til utenriksministeren 18. desember 2007. Notatet ble drøftet med utenriksministeren 4. januar 2008.

Forslaget til program i strateginotatet reflekterte ønsket om å føre politiske samtaler med den afghanske regjeringen, understreke den norske sivile og militære innsatsen i Afghanistan, samt avlegge besøk til norske militære styrker. Det framgår videre at besøket skulle gjennomføres i sivil regi med sikkerhetsstøtte fra PST, og at det skulle anmodes om støtte fra Forsvaret ved besøket i Kabul og til det regionale stabiliseringslaget (PRT) i Maimana.

Som ledd i forberedelsene besøkte UDs politiske direktør Kabul 3. – 5. januar. Det fant også sted en prinsipiell drøfting av situasjonen i Afghanistan og norske politiske prioriteringer i et møte i departementets strategiske ledergruppe før besøket, der også E-tjenesten holdt en orientering.

PST ble første gang varslet om besøket 14. desember 2007 ved at UD oversendte strateginotatet til dem. Her framgikk det blant annet at UD ønsket et besøk i sivil regi, med sikkerhetsstøtte fra PST. Sivil regi innebærer for programmets del at besøket i første rekke skulle være rettet mot sivile myndigheter, FN, EU og frivillige organisasjoner, og gi mulighet til å besøke prosjekter som viser norsk utviklingsinnsats og humanitær innsats i Afghanistan. I tillegg innebærer sivil regi i denne sammenheng at afghansk politi skulle ha ansvaret for eskorten, samt at PST vurderte hvilken tilleggsstøtte det var behov for fra Forsvaret.

Ved alle internasjonale besøk er utgangspunktet at det er vertslandets myndigheter som har ansvar for sikkerheten. Dette følger av folkerettens regler om suverenitet og utøvelse av politimyndighet, herunder også maktanvendelse. Når norske sikkerhetsvakter har adgang til å utføre nærsikring av statsråder, i dette tilfellet av utenriksministeren, er grunnlaget for denne adgangen til å bruke makt på fremmed territorium et samtykke fra afghanske myndigheter, blant annet til å bære våpen.

Også ved dette besøket hadde afghanske myndigheter et overordnet ansvar for sikkerheten, samtidig som PST hadde ansvaret for nærsikring av utenriksministeren. Ved besøk i militær regi til Afghanistan er det vanlig at sikkerheten ivaretas av den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF, som også opererer på grunnlag av samtykke fra afghanske myndigheter. Også ved besøk i militær regi er det PSTs livvakter som har ansvaret for nærsikring av ministeren, uansett departementstilhørighet.

Ved besøk til konfliktområder med høy risiko, vil norske myndigheter alltid foreta en selvstendig vurdering av sikkerhetssituasjonen. UD og ambassaden var etter 14. desember 2007 i løpende kontakt med PST om de sikkerhetsmessige sider ved besøket. PST utarbeidet i samsvar med vanlig praksis en trusselvurdering som ble oversendt JD og UD 9. januar 2008. Den viste at trusselnivået i Kabul ble vurdert som høyt. Dette var i samsvar med de vurderinger som har vært gjort siden november 2005.

I Forsvarsdepartementets redegjørelse om terrorangrepet mot hotell Serena skrives det følgende om Forsvarsdepartementets og Forsvarets involvering i forberedelsene av utenriksministerens Afghanistan-besøk:

Etterretningstjenestens rolle:

Før utenriksministerens besøk sendte PST en anmodning til E-tjenesten om en trusselvurdering for Afghanistan og Islamabad (Pakistan). Henvendelsen ble besvart 4. januar 2008. E-tjenestens vurdering inngår i grunnlaget for PST’s utarbeidelse av anbefalte beskyttelsestiltak. Dette er vanlig prosedyre.

E-tjenesten får mange meldinger om trusler om angrep på mål i Kabul med høy tilstedeværelse av vestlige representasjoner og offisielle institusjoner. Påliteligheten av disse meldingene er svært varierende, og bare unntaksvis er truslene fulgt av faktiske anslag. De jevnlige truslene har likevel ført til at trusselnivået i Kabul i en lang periode har vært vurdert som høyt av E-tjenesten, noe som også har fremkommet av de trusselvurderingene som rutinemessig utarbeides.

Alle meldinger som kommer inn og som har relevans for en pågående reise oversendes PST med eventuelle kommentarer og vurderinger. Umiddelbart før delegasjonens ankomst fikk E-tjenesten tilgang til en melding som varslet et mulig angrep av en selvmordsbomber i nærheten av hotell Serena/innenriksdepartementet. Politieskorten (forpartiet) ble orientert av ambassaden om meldingen om morgenen 14. januar.

(…)

Milråds første kontakt med PST i fm dette besøket var den 2. januar. Etter dette var det fortløpende kontakt og PSTs støttebehov fra Forsvaret ble formidlet videre til sjef NSE. Fredag den 11. januar. ble det avholdt et møte hvor PST fikk generell informasjon ang situasjonen og programmet for besøket. Lørdag 12. januar ble brukt til rekognosering i Kabul samt møter med sikkerhetsansvarlig i afghansk UD, sikkerhetsansvarlig ved presidentens kontor og sikkerhetsansvarlig på hotell Serena. Søndag 13. januar ble brukt til møte med NIC ved ISAF HQ samt til å kjøre gjennom planlagt rute for tirsdag den 15. januar. Mandag 14. januar ble PST hentet på KAIA og kjørt til hotellet.

Forsvarets rolle:

Samarbeidet mellom den norske ambassaden i Kabul og det norske styrkebidraget til ISAF er og har vært meget godt så lenge Norge har hatt styrker i Afghanistan. Båndene ble ytterligere forsterket da det ble opprettet en militær rådgiverstilling ved ambassaden i 2007. De norske styrkene har støttet ambassaden ved flere besøk med både personell og kjøretøy i forbindelse med transport og sikringsoppdrag. Tilsvarende har ambassaden støttet med tilrettelegging ved besøk til ambassaden samt lån av kjøretøy. PSTs støttebehov under dette besøket var en sikringsstyrke, inkludert sanitet, under transport og ressurser til støtte ved evakuering. Disse behovene ble drøftet mellom representanten fra PST, Milråd og NCC. På denne bakgrunn besluttet nasjonal kontingentsjef (NCC) å transportere en SISU fra Masar e-Sharif samt forsterke NSE på KAIA med personell. Dette kjøretøyet var ikke innredet som ambulanse, men har kapasitet til å frakte en bårepasient i tillegg til et antall sitteplasser.

I forbindelse med utenriksminister Støres besøk er følgende forespørsler mottatt, og forberedelser gjort fra Forsvarets side (…):

17. desember 2007 ble NSE kontaktet uformelt første gang av ambassaden i Kabul. Forespørselen gjaldt da kun tilrettelegging av et dagsbesøk med overnatting til PRT Meymaneh, herunder bruk av Forsvarets innleide Fokker-50 til transport.

8. januar 2008 mottok NSE en ny forespørsel fra ambassaden i Kabul om ytterligere støtte under besøket i Kabul. Denne inkluderte.

• lån av stridsvester og hjelmer

• støtte til prøveskyting av våpen

• støtte til rekognosering

• mottak av personell som ankommer KAIA på ulike fly

• sikringsbil med medisinsk kapasitet i forbindelse med diverse transport i Kabul.

9. januar 2008 fikk Militærpolitiet (MP) ved NCC melding fra stabssjefen om denne anmodningen om støtte. MP fikk i oppgave å planlegge og å lede Forsvarets støtte ved besøket. Ordre for oppdraget ble utarbeidet samme dag og ble underskrevet av NCC.

12. januar 2008 ble det gjennomført koordineringsmøte mellom MP, Milråd og forpatruljen til PST. Det ble her avtalt at Forsvaret skulle stille med sikringsbil under transport i Kabul. Sikringen skulle følge bak VIP-kortesjen og sikkerhetsstyrken som var satt opp i regi av afghanske myndigheter, og skulle fungere som støtte ved eventuelle anslag mot VIP-kjøretøyet. I tillegg skulle kjøretøyet oppholde seg i nærheten av de ulike stedene som skulle besøkes 15. januar når VIP var inne. Mulighet for umiddelbar støtte fra andre ISAF enheter ble diskutert, og PST og NCC/MP ble enige om i tillegg å ha et pansret personellkjøretøy (SISU) tilgjengelig ved NSE. Dette kjøretøyet ankom Kabul fra Mazar e-Sharif 14. januar sammen med ekstra personell.

13. januar 2008 gjennomførte MP rekognosering i Kabul sammen med PST og ambassaden i Kabul på de ulike stedene som skulle besøkes. Det ble ikke gjennomført rekognosering på Serena hotell eller presidentpalasset av Forsvaret, da personellet fra PST hadde gjennomført dette tidligere samme uke. Samme kveld ble det gjennomført en orientering for ambassaden, PST og MP om sikkerhetssituasjonen i Kabul av National Intelligence Cell (NIC) ved ISAF HQ. Orienteringen inneholdt i hovedsak siste perioders hendelser i byen samt trender. Kartreferanser på ulike stedene som skulle besøkes ble utvekslet med NIC.

Justis- og politidepartementet skriver i sin rapport om terrorangrepet at departementet ikke har vært direkte involvert i planleggingen av besøket. Politiets sikkerhetstjeneste har imidlertid, i direkte samarbeid med Utenriksdepartementet, deltatt i forberedelsene til besøket. I Justis- og politidepartementets redegjørelse skrives det blant annet følgende om PSTs deltakelse i planleggingen av utenriksministerens reise til Afghanistan:

PST ble 14. desember 2007 informert av Utenriksdepartementet (UD) om at utenriksminister Jonas Gahr Støre planla et besøk til Afghanistan i tidsrommet 14. til 17. januar 2008. Det fremkom at besøket skulle gjennomføres i sivil regi med sikkerhetsstøtte fra PST. På bakgrunn av henvendelsen fra UD sendte PST en anmodning til ETJ om en trusselvurdering for utenriksministerens besøk.

14. desember mottok PST informasjon fra UD om at ambassaden i Kabul skulle bestille rom på Kabul Serena Hotel for delegasjonen. Kabul Serena Hotel er et hotell norske delegasjoner har benyttet tidligere, og har blitt ansett som et av de tryggeste stedene man kan bo på i Kabul.

9. januar 2008 ferdigstilte PST trusselvurderingen for utenriksministerens reise til Afghanistan. PSTs trusselvurdering var basert på ETJs beskrivelse og vurdering av trusselbildet. ETJ vurderte trusselnivået i Kabul som høyt. På denne bakgrunn konkluderte PST med at utenriksminister Gahr Støre kunne være truet, og at angrep ikke kunne utelukkes. Det ble besluttet iverksatt nærsikring med norske livvakter for statsråden. I tillegg til nærsikring skulle livvaktene ha en liaisonfunksjon mot norske offisielle representasjoner og samordne sikkerhetstiltakene med lokale myndigheter og norsk personell fra Forsvaret som er deployert i Afghanistan. Livvaktene skulle også forestå sikkerhetsrådgivning overfor utenriksministeren og delegasjonen. Når det gjelder statsråders reiseprogram har PST overfor departementene presisert viktigheten av å vurdere hvilken informasjon som ikke bør offentliggjøres. PST’s UD-liason ble 21. desember 2007 kontaktet av utenriksministerens sekretariat med spørsmål om utenriksministerens reiseprogram til Afghanistan kunne legges ut på departementets intranett. PST frarådet dette av sikkerhetsmessige årsaker. Dette ble meddelt utenriksministerens sekretariat av PST’s liason i UD.

Fase II: Planlegging av livvaktoppdraget

(…)

20. desember ble det utpekt tre livvakter for reisen til Afghanistan. PST forespurte i denne forbindelse ambassaden i Kabul om bistand til å anmode afghanske myndigheter om å ivareta statsrådens sikkerhet under oppholdet med tilstrekkelig livvakttjeneste og sikring av bosted.

2. januar mottok PST en melding fra ambassaden i Kabul der det ble opplyst at overnatting var bestilt og at ambassaden ønsket bruk av afghansk politi og livvakter som eskorte.

PSTs erfaring med et slikt opplegg er at kortesjeruten blir sperret for all annen trafikk. En sivil profil med sikkerhet fra afghanske politi- og sikkerhetsmyndigheter, med kortesjer i høy hastighet i stengte gater, gir således nødvendigvis ikke dårligere sikkerhet enn et militært "signaturkjøretøy". Et slikt kjøretøy forflytter seg saktere eller kan risikere å bli stående fast i trafikk. Dette er kritisk på en terrorutsatt strekning som veien fra flyplassen og inn til sentrum av Kabul.

Livvaktleder ønsket likevel ytterligere bistand i form av et pansret kjøretøy fra ISAF med lokalkjent sjåfør, to soldater og medisinsk personell. Dette kjøretøyet skulle inngå i kortesjen, og skulle benyttes ved en eventuell akutt hendelse. Livvaktene ønsket også tilgang til et militært samband, slik at det ville være mulig å ha direkte kontakt med kjøretøyet og ISAF. Livvaktene anmodet 7. januar militærrådgiveren ved ambassaden og ISAF om slik bistand.

I et møte mellom livvaktleder, militærrådgiveren og norske ISAF-representanter 12. januar ble det enighet om i tillegg å ha et pansret personellkjøretøy (SISU) tilgjengelig ved KAIA. Dette kjøretøyet ankom Kabul fra Mazar e-Sharif 14. januar sammen med ekstra personell.

PST mottok løpende informasjon om endringer i sammensetningen av utenriksministerens delegasjon med politikere og embetsmenn. Siste informasjon om delegasjonen ble mottatt 13. januar. PST var kjent med at et varierende antall journalister ville slutte seg til turen etter UDs invitasjon, men mottok ikke navnene på disse.

Frem til avreise 10. januar var det regelmessig kontakt mellom livvaktene og ambassaden i Kabul. Samme dag varslet for øvrig PST rutinemessig et medisinsk team fra Global Medical Support (GMS) om reisen. GMS har kapasitet til å evakuere skadet personell i utlandet med fly.

10. januar reiste livvakter fra PST på forpatrulje til Afghanistan, og ankom Kabul dagen etter.

12. januar avholdt PSTs livvakter, ambassaden og UD flere møter med afghanske myndigheter. Dette var møter som tok for seg detaljer i sikkerhetsopplegget rundt besøket i Kabul. Senere samme dag hadde livvaktene et møte med sikkerhetssjefen på Kabul Serena Hotel. Sammen med sikkerhetssjefen gjennomgikk livvaktene hotellets sikkerhetsrutiner og gjennomførte den første inspeksjonen av lokalitetene. Livvaktene gjorde også de nødvendige avtaler med Forsvaret om oppfølging i kortesjen, avklaring av kjøreruter, avtale om sikre steder for evakuering og medisinsk bistand til delegasjonen.

13. januar gjennomførte livvaktene først et møte med ambassaden. Temaet på møtet var en gjennomgang av programmet for besøket i Afghanistan. Deretter hadde livvaktene møte med representanter for ISAF for en sikkerhetsorientering. Det var på dette tidspunktet ingen indikasjoner på at forestående angrep eller trusler mot det kommende besøket. ISAF-representanter ble også konsultert om mulige sikkerhetsmessige utfordringer under kortesjekjøring og ellers. Senere på dagen ble det sammen med militærrådgiveren ved ambassaden og ISAF gjennomført en befaring av fastsatte og mulige besøkssteder i Kabul. Et av programpostene bortfalt på anbefaling av livvaktleder på grunn av sikkerhetsmessige forhold. På kvelden fikk livvaktene beskjed av ambassaden om at det var fremkommet opplysninger av betydning for besøket og ble bedt om å møte hos ISAF dagen etter.

Om morgenen 14. januar ble livvaktene orientert av representanter for ISAF om at det forelå informasjon om en mulig trussel som sammenfalt med besøket til utenriksministeren samme dag. Denne informasjonen varslet om en mulig selvmordsaksjon ved bruk av et kjøretøy i området rundt Kabul Serena Hotel og Innenriksdepartementet. Målet for aksjonen var NATOs koalisjonsstyrker. Trusselen omfattet ikke utenriksminister Gahr Støre og hans delegasjon. Det norske etterretningselementet viste til at slike trusler er vanlig i Kabul og at de svært sjelden resulterer i terroraksjoner.

Etter møtet med ISAF-representantene reiste livvaktene til Kabul Serena Hotel. Sammen med hotellets sikkerhetssjef ble det gjort en ny, detaljert gjennomgang av sikkerhetsrutinene. Gjennomgangen inkluderte lokalisering av møterom som skulle benyttes av delegasjonen og sikkert rom for evakuering. Hotellet har en høy kraftig mur og en innpasseringssluse med to kraftige bommer hvor kjøretøy blir kontrollert nøye før de slippes inn. Flere sikkerhetsvakter fra et privat selskap som bevokter innpasseringen. Vaktene er bevæpnet med automatvåpen. I tillegg må alle besøkende passere gjennom en metalldetektor og all bagasje sendes gjennom en røntgenmaskin.

Sikkerhetssjefen underrettet i denne forbindelse også om at det p.t. befant seg en delegasjon med livvakter fra Estland på hotellet, samt flere vestlige polititjenestemenn som var bevæpnet. Det ble likeledes orientert om at Den australske ambassaden er lokalisert på hotellet og er bevoktet av bevæpnet personell. Livvaktene fikk også beskjed om at de skulle få tildelt en kjentmann på hotellet.

Informasjon om reisen i forkant

Det fremgår av dokumentasjonen oversendt fra Utenriksdepartementet at den første informasjonen/offentliggjøringen om utenriksministerens reise til Afghanistan januar 2008, var meldingen som ble lagt ut på departementets nettsider 20. desember 2007 der pressen ble invitert til å delta. Formålet med reisen ble oppgitt, samt at utenriksministeren skulle ha møter med afghanske myndigheter, internasjonale organisasjoner, norske NGO-er og militære styrker.

På UDs nettsider ble utdrag fra departementets program i uke 1 og 2, 2008, publisert i en pressemelding 28. desember 2007. Det fremgikk at utenriksministeren den 8. januar 2008 skulle møte forskere og representanter fra norske NGO-er i forbindelse med det planlagte besøket til Afghanistan. Samme dag som det bebudede møtet fant sted, publiserte departementet utenriksministerens momenter til innledning på dette møtet.

I en pressemelding fra Utenriksdepartementet publisert 11. januar 2008 fremgikk det at utenriksministeren skulle besøke Pakistan og Afghanistan fra søndag 13. januar – torsdag 17. januar.

Pressens deltakelse på reisen

Den første kontakten med media angående deltakelse på den forestående reisen ble tatt i midten av desember ved at en kommunikasjonsrådgiver i UD sendte en e-post til de redaksjonene som hadde deltatt på utenriksministerens reise til Afghanistan januar 2007. Den 20. desember 2007 ble det sendt ut en melding til redaksjonene med informasjon om utenriksminsterens besøk. Dette ble også publisert på departementets nettsider. Pressen ble invitert til å være med, det ble opplyst om tentative datoer for reisen, alternativ flytransport til Kabul for pressens representanter, samt praktisk bistand som transport og innkvartering som ambassaden og departementet kunne bistå pressen med i forkant av, og under besøket til Afghanistan.

UD opplyser i sitt brev til komiteen av 25. februar 2008 at departementet legger ut informasjon i forkant om denne typen reiser slik at media selv kan bestemme om de ønsker å delta. I forkant av besøket til Kabul ble det opplyst at programmet av sikkerhetsmessige årsaker først ville bli delt ut ved ankomst til Kabul. De påmeldte journalistene fikk imidlertid på telefon et omriss av opplegget for reisen dersom de ba om det.

Til sammen åtte pressefolk meldte seg på til å delta på reisen. Dagbladets journalist Carsten Thomassen meldte seg på etter at frist for påmelding var utløpt. På grunn av sen påmelding var det ikke plass til Thomassen i det chartrede flyet med utenriksministeren hvor de øvrige pressefolkene hadde fått plass. Carsten Thomassen reiste derfor på egen hånd, med rutefly.

Pressens deltakelse på denne typen delegasjonsreiser innebærer at pressefolkene ikke er medlem av delegasjonen, men at de er akkreditert. Det er den enkelte sjefredaktør som er ansvarlig for pressefolkenes sikkerhet.

En kommunikasjonsrådgiver fra UD reiste til Kabul 9. januar 2008. Hovedoppgaven var å ferdigstille et presseprogram som skulle fungere i forhold til det offisielle programmet. Reiserutene ble kjørt opp i samarbeid med PST for å kartlegge hvor pressen kunne delta. Videre ble heftet "Informasjon til pressen" med fakta og bakgrunnsinformasjon ferdigstilt. Heftet inneholdt også diverse kontaktinformasjon, herunder telefonnumre til UDs kommunikasjonsrådgiver, til ambassaden og hotellet samt en liste over numrene til de deltakende journalistene.

Ankomst Kabul

Utenriksministeren og hans følge ankom Kabul International Airport (KAIA) mandag 14. januar 2008 noen minutter etter kl. 15.00 lokal tid. I UDs redegjørelse beskrives ankomsten og transporten til hotellet slik:

Utenriksministeren med følge gikk rett fra flyet til kortesjen som sto oppstilt på flyplassen. Den bestod av ambassadens pansrede biler, en upansret minibuss og flere kjøretøy tilhørende afghanske sikkerhetsmyndigheter som var ansvarlige for kortesjen.

Journalistene og kommunikasjonsrådgiveren fra UD tok plass i minibussen som var forhåndsutpekt til dem. Samtlige journalister hadde fått tilbud om å låne skuddsikre vester og hjelm, men alle hadde tatt med seg slikt utstyr selv. Kortesjen startet straks alle var om bord. Den holdt høy hastighet og kom fram til hotell Serena etter få minutter.

Et stykke bak kortesjen fulgte den pansrede norske ISAF-bilen med medisinsk og militært personell, slik PST gjennom militærrådgiver ved ambassaden hadde anmodet om. PST besluttet som planlagt å returnere bilen til KAIA kort tid etter at kortesjen ankom hotellet og holde den i beredskap der. Også det pansrede personellkjøretøyet (SISUen) stod tilgjengelig på flyplassen.

I UDs redegjørelse fremgår det at utenriksministeren og hans følge hadde et forberedende møte ca. kl. 16.30. Møtet fant sted på hotell Serena. Livvaktlederen fra PST orienterte om sikkerhetsforanstaltninger og evakueringsplaner i tilfelle angrep på hotellet. Videre ble det orientert om en nylig innkommet trussel mot mål i nærheten av hotellet. Det ble videre opplyst at slike trusler ikke var uvanlige.

I redegjørelsen fremgår det videre at UDs kommunikasjonsrådgiver ca. kl. 16.00 ga en orientering til journalistene om programmet og om sikkerhetsspørsmål. Pressen ble gitt de samme praktiske råd angående sikkerhet som PST ga den øvrige delegasjonen. Det ble blant annet advart mot å gå ut av hotellet. Journalistene ble imidlertid ikke orientert om den nylig innkomne trusselen mot mål i nærheten av hotellet. Dagbladets journalist, Carsten Thomassen, som hadde reist på egen hånd, ankom først mot slutten av orienteringen. Kommunikasjonsrådgiveren gjentok de viktigste punktene overfor Thomassen.

Kl. 17.40 begynte første punkt på det offisielle programmet for reisen; et møte med leder for den afghanske menneskerettsorganisasjonen, Sima Samar. Møtet fant sted i underetasjen på hotellet. Det var mens dette møtet pågikk at angrepet mot hotell Serena startet.

Angrepet mot hotell Serena

Angrepet mot hotellet startet kl. 18.05 lokal tid. Tre bevæpnede menn i politiuniform tok seg inn på hotellets område utstyrt med selvmordsvester, håndgranater og automatvåpen. De stormet inngangspartiet, kastet håndgranater og skjøt mot vaktene. Det var en større eksplosjon i sikkerhetsslusen ved inngangen til hotellet, og det er antatt at en av angriperne sprengte seg selv i denne delen av angrepet. To av angriperne fortsatte, hvorav den ene ble sprengt på plassen mellom gjerdet og inngangen til hotellet. Kun den tredje av angriperne tok seg helt inn på hotellet, der han begynte å skyte i resepsjonsområdet.

Da utenriksministerens delegasjon ble klar over at hotellet var under angrep, ble det foretatt en evakuering ledet av livvaktene. Evakueringen startet kl. 18.25 og var fullført kl. 18.40. I redegjørelsen fra Justis- og politidepartementet omtales evakueringen av utenriksministeren og hans følge slik:

I det skytingen begynte iverksatte livvakten i møterommet tiltak for å beskytte utenriksministeren og delegasjonen. De øvrige livvaktene sikret deretter selve møterommet. På dette tidspunktet var skytingen i første etasje fremdeles kraftig.

Kort tid etter kontaktet en av livvaktene situasjonssenteret i PST og orienterte om situasjonen. Mens skytingen fremedels pågikk, planla livvaktene en kontrollert evakuering av utenriksministeren og delegasjonen til sikkert rom. Evakueringen ble deretter gjennomført som planlagt og rommet sikret. Livvaktene fikk der støtte fra to tyske bevæpnete polititjenestemenn. På dette tidspunktet varslet livvaktene kontaktpersonen som hadde ansvaret for det militære støttekjøretøyet. Vedkommende fikk beskjed om at hotellet var angrepet og at han derfor måtte etablere en beredskapsposisjon i nærheten av hotellet.

Da angrepet startet, befant blant annet UDs kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen, ambassaderåden og journalist Carsten Thomassen seg i lobbyområdet. Både Svenungsen og Thomassen ble skutt og såret. Ambassaderåden mottok kl. 18.22 en oppringning fra Svenungsen om at han var såret. Hun tok seg fram til ham og fikk etter hvert hjelp av to andre hotellgjester med god kjennskap til førstehjelp. Litt etter kl. 18.40 er det registrert at ambassaderåden ringte til en av de andre ansatte ved ambassaden som på det tidspunktet befant seg sammen med utenriksministeren etter evakueringen til trygt sted i hotellets kjeller. Ambassaderåden opplyste om at Svenungsen var hardt skadet og trengte legehjelp. Av Utenriksdepartementets redegjørelse fremgår det at det på nytt ble tatt kontakt for å sikre at evakueringskjøretøy og ambulanse ble sendt til hotellet:

Delegasjonen ankom tilfluktsrommet ca kl 18.40 (15.10). Straks etter fikk ambassadesekretær A, som var sammen med utenriksministeren, telefon fra ambassaderåden som informerte om at Svenungsen var hardt skadet og trengte legehjelp. Ambassadesekretær A informerte umiddelbart en av livvaktene, som ga beskjed om at han allerede hadde ringt norsk militært personell på KAIA. Livvakten ringte på nytt ca. kl 18.45 (15.15) sin kontaktperson på KAIA og varslet om akutt behov for legehjelp og transport til sykehus. Ambassadesekretær A ringte på sin side lederen for det norskstøttede ambulanseprosjektet i Kabul (Røde Kors). Ambulanseprosjektlederen sa at ambulansen var framme ved hotellet, men at ambulansepersonellet ikke slapp gjennom sikkerhetskontrollen. Ambassaderåden og ambassadesekretær A fortsatte å ha telefonkontakt om Svenungsens situasjon, som ambassaderåden mente var ytterst kritisk.

Av redegjørelsene fra de tre journalistene som har skrevet til komiteen, kommer det frem at TV2s journalist Fredrik Græsvik sammen med sin fotograf tok seg ned i lobbyen etter at angrepet hadde startet. Kl. 18.25 fant de Bjørn Svenungsen og bisto i førstehjelpsarbeidet. Omtrent på dette tidspunktet mottok Græsvik den første tekstmelding fra UDs kommunikasjonssjef. Kl. 18.35 løp Græsvik til resepsjonen for å forsøke å skaffe ambulanse. Der traff han to av de andre norske journalistene som fortalte at Carsten Thomassen var hardt skadet. Etter at de hadde forsikret seg om at Svenungsen fikk kyndig hjelp, tok journalistene seg over til området det Thomassen lå.

Kl. 18.44 ringte Græsvik til UDs kommunikasjonssjef og opplyste om at også Thomassen var skutt og skadet. Det ble avtalt at Græsvik skulle være bindeleddet mellom journalistene og UDs folk.

Under ledelse av VGs fotograf Harald Henden ble det utført et omfattende førstehjelpsarbeid på Thomassen. Samtlige norske journalister bisto i dette. I tillegg ble det i en periode, litt før kl. 19.00, gitt bistand fra amerikanske sanitetssoldater. Disse trakk seg imidlertid raskt tilbake, på grunn av at hotellet ble ansett som for utrygt. De amerikanske soldatene bestilte medisinsk evakuering.

Litt før kl. 19.00 ble utenriksministerens delegasjon gjort kjent med at ambulansen ikke ble sluppet inn på hotellområdet. Det ble da bestemt at to av ambassadens medarbeidere; ambassadøren og en ambassadesekretær, samt en av livvaktene, skulle prøve å komme seg opp i lobbyområdet for å bistå i arbeidet med evakuering. De tre ble imidlertid stanset av afghanske sikkerhetsstyrker som nektet dem adgang til lobbyen, og de måtte returnere.

Det er gitt noe ulike opplysninger om hvorvidt det på dette tidspunktet var kjent for delegasjonen at også Thomassen var skadet. I UDs redegjørelse av 6. februar står det følgende:

Kommunikasjonssjefen sendte to sms’er etter hverandre til Svenungsen og journalistene for å finne ut om de var i sikkerhet. Etter den andre meldingen ca kl 18.45 (15.15), ringte TV2s journalist på hotellet tilbake. Kommunikasjonssjefen oppfattet journalisten dithen at Svenungsen var meget hardt skadet, og at også Carsten Thomassen var hardt skadet. Videre oppfattet hun at alle journalistene var sammen med Thomassen, og at TV2s journalist ville fortsette å være kontaktpunkt. Hun fikk like etter en sms fra ABCs journalist på hotellet som bekreftet at Thomassen var skadet. Kommunikasjonssjefen gjorde dette kjent for utenriksministeren, ambassadøren og andre som stod rundt.

Delegasjonen i kjelleren forventet på dette tidspunktet at de ankomne ambulansene utgjorde en reell medisinsk evakueringsmulighet for de to sårede, og at begge to var lokalisert og at de fikk akutt førstehjelp. De to sårede befant seg på ulike steder i lobbyområdet.

Da utenriksministeren noe før kl. 19.00 (15.30) ble kjent med at ambulansen ikke ble sluppet inn for å hente de sårede, ba han en av livvaktene eskortere ambassadesekretær A opp til første etasje for å bidra til at de ble evakuert. Ambassadøren, en av hotellets ansatte og en tysk politimann ble også med. Gruppen ble imidlertid stanset av afghanske sikkerhetsvakter innerst i lobbyområdet. Situasjonen var kaotisk og farlig. De så at en afghaner var pågrepet, men de afghanske sikkerhetsstyrkene sa at det fortsatt kunne være flere angripere inne på hotellet. Gruppen fikk derfor ordre om å gå tilbake til evakueringsrommet.

I redegjørelsen fra Justis- og politidepartementet kommer det frem at livvaktleder fikk beskjed om at Thomassen var skadet da de returnerte etter forsøket på å komme opp i lobbyen. Dette omtales på følgende måte i redegjørelsen:

Livvaktleder og en tysk polititjenestemann, i følge med UD-medarbeiderne, sikret forflytningen opp i resepsjonsområdet. Der påtraff de afghansk sikkerhetspersonell og fikk opplyst at situasjonen var uavklart, og at en selvmordsaksjonist trolig befant seg i bygningen. Livvaktleder og UD-medarbeiderne fikk også beskjed om at den sårede medarbeideren i UD var evakuert til sykehus. Afghansk sikkerhetspersonell beordret så livvaktene tilbake til sikkert rom. På vei til sikkert rom fikk livvaktleder beskjed fra en av UD-medarbeiderne om at en norsk journalist også var såret. Hva skaden gikk ut på og hvor vedkommende befant seg var ukjent. Kort tid etter kom det melding til UD-medarbeideren om at journalisten var skuddskadet, men at situasjonen var stabil.

I Utenriksdepartementets brev av 25. februar omtales informasjonen om at Thomassen var skadd på følgende måte:

Litt før kl. 19.00 prøvde to av ambassadens medarbeidere, med støtte fra en av PSTs livvakter, å ta seg opp i lobbyområdet for å bistå med medisinsk evakuering til ambulansen som da var utenfor hotellet. Livvakten og de ambassadeansatte var på dette tidspunkt ikke kjent med at Thomassen var skadet. Det ble de først ca. et kvarter senere da ambassadesekretær A fikk kontakt med den øvrige delegasjonen. Afghanske sikkerhetsstyrker nektet imidlertid livvakten og ambassadesekretæren å bevege seg ut til hotellets inngangsparti for å lokalisere de sårede og bistå med evakuering.

Det pansrede kjøretøyet; SISU-en, ankom hotellet kl. 19.11. Den norske legen som var om bord, fant Svenungsen som var lagt inn i en lokal ambulanse. Han ble flyttet til SISU-en. UD beskriver de videre hendelser slik i sin rapport av 5. februar:

Livvaktlederen informerte lederen for evakueringslaget om at også Carsten Thomassen var alvorlig skadet og hadde behov for evakuering. På dette tidspunkt var det uklart for ambassadesekretær A og livvaktlederen nøyaktig hvor Thomassen befant seg. Ambassadesekretær A ba imidlertid ambassaderåden avklare hvorvidt det var plass til Thomassen i SISUen. Hun fikk beskjed fra evakueringslaget om at det ikke var plass til mer enn én pasient om gangen. Omtrent samtidig var ambassadesekretær A igjen i kontakt med TV2s journalist som bistod Thomassen, og ga beskjed om at SISUen ville returnere til hotellet så snart som mulig. Ambassadesekretær A oppfattet TV2s journalist dithen at Thomassens situasjon var kritisk, men at den var under kontroll og at han fikk førstehjelp av amerikansk sanitetspersonell som vurderte evakuering til den amerikanske militære basen på Bagram.

Da tilstanden til Svenungsen ble vurdert som kritisk, valgte evakueringslederen å returnere til sykehuset så fort som mulig. SISUen med Svenungsen forlot Serena hotell kl 19.31 (16.01) og ankom sykehuset på KAIA ni minutter senere.

SISU-en returnerte til hotellet kl. 19.51, Carsten Thomassen ble lagt om bord, og kl. 20.00 forlot kjøretøyet hotellet. De ankom feltsykehuset på flyplassen kl. 20.08.

De norske journalistene ble evakuert til tilfluktsrommet ca. kl. 21.00. Kl. 22.40 ble utenriksministeren og hans følge evakuert til KAIA av norske og amerikanske styrker. Ved ankomst til KAIA ble det informert om at Carsten Thomassens liv ikke sto til å redde. Thomassen døde kl. 22.32.

Journalist Fredrik Græsvik har i sin rapport til komiteen redegjort for sin opplevelse av hendelsene under terrorangrepet. Han har skrevet følgende konklusjon:

Det tok veldig lang tid før Carsten Thomassen ble evakuert, og fikk medisinsk behandling – ca halvannen time. Det tok over en time fra UD ble varslet, til en norsk SISU kunne frakte ham vekk. Det er likevel noen momenter jeg mener er viktige, når man nå skal vurdere om noe sviktet.

Jeg trodde evakueringen var i de beste hender allerede 18:45, da jeg hørte amerikanerne bestille MEDEVAC. Det gikk lang tid før jeg forstod at vi måtte forsøke andre alternativer. Det var en svært farlig og uoversiktlig situasjon på hotellet i hele denne perioden. Væpnede menn, noen sivile, noen uniformerte løp gjennom hotellgangene med skuddklare våpen. Etter at Carsten ble evakuert pågrep amerikanske og afghanske styrker en mann, Muhammed Ramadan. Han var ifølge afghansk politi en av angriperne og var tidligere på kvelden iført et selvmordsbelte. Han oppholdt seg visstnok en trapp opp fra der vi behandlet Carsten i to timer.

Det har vært lagt vekt på at det ikke er plass til mer enn en båre i en SISU. Dette er riktig. Da Carsten ble hentet, sa noen av soldatene i evakueringslaget dette til noen som forsøkte å sende vekk en død kvinne på båre. Men det er åpenbart at to dødelig sårede pasienter ville fått plass i den norske SISU’en.

Det er også blitt vektlagt at evakueringslaget ikke fikk vite hvor på Serena Carsten befant seg. Jeg vet ikke om det ble gjort, men det ville ikke vært vanskelig for meg å forklare UD/ambassaden hvor på hotellet vi var. Vi var i første etasje ved heisen i delegasjonens fløy. Men. Det ville vært kompliserende, og kanskje forsinkende, om et evakueringslag som ikke kjente hotellet skulle ta seg fram via instrukser gitt av en tredjepart. Det ville tatt meg få sekunder å springe ut i borggården hvis jeg visste at evakueringslaget var på plass. Jeg vet ikke om utenriksministerens følge var klar over at de norske soldatene var på Serena da Svenungsen ble evakuert. Jeg vet heller ikke om de var klar over at vi ikke befant oss på en plass som ikke var lett synlig for evakueringslaget. Hadde en direkte forbindelse vært opprettet mellom meg og de norske soldatene før de ankom Serena, ville vi fått Carsten med på den første evakueringen til feltsykehuset ved KAIA. Denne forbindelsen ble ikke opprettet i tide. Kommunikasjonssvikten kan kanskje lastes både meg og de som satt sammen med utenriksministeren i hotellets kjeller.

Det er ikke slik at jeg som journalist på reiser til krigssoner forventer at norske myndigheter skal ta ansvar for evakuering. Heller ikke på delegasjonsreiser som dette. Vi ventet derfor ikke på at UD eller ambassaden skulle agere, men ba amerikanerne om hjelp.

Jeg forventer at alle ledd gjør det de kan for å hjelpe til i en situasjon som dette. Det håper jeg også ble gjort på hotell Serena 14. januar.

Hjemtransport

Det ble besluttet at besøket i Kabul skulle avbrytes og at delegasjonen skulle reise tilbake til Norge. Utenriksministeren, deler av hans følge og de fleste journalistene returnerte med charterfly og ankom Oslo om kvelden 15. januar.

Bjørn Svenungsen ble evakuert fra Kabul med ambulansefly 17. januar, og han ble deretter kjørt til Ullevål universitetssykehus for videre behandling.

Båren til Carsten Thomassen ankom Norge 17. januar.

Redegjørelsene om angrepet

6. februar 2008 offentliggjorde de tre involverte departementene sine redegjørelser om terrorangrepet. I samtlige redegjørelser gis det uttrykk for at normale samarbeidsrutiner ved planlegging og gjennomføring av denne typen besøk er fulgt. Videre kommer det frem at samarbeidet har fungert godt og vært uten uoverensstemmelser. En felles konklusjon er således at rutiner, retningslinjer og prosedyrer, ut fra eksisterende planer og lovverk, i hovedsak ble fulgt. I Utenriksdepartementets redegjørelse sies det i tillegg at etter departementets vurdering har ikke de mangler som er avdekket, hatt vesentlig innvirkning på hendelsesforløpet.

Det kommer videre frem at Utenriksdepartementet i lys av terrorangrepet har iverksatt en rekke tiltak for å stå bedre rustet til å møte denne typen situasjoner, både i Afghanistan og i andre konfliktområder. Følgende tiltak er omtalt i departementets redegjørelse:

Det er allerede iverksatt en fornyet vurdering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan for norsk, sivilt personell og andre sivilt utsendte.

Det er besluttet å opprette en stilling som sivil sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul.

Det er besluttet å styrke UDs oppsett for krisehåndtering ved blant annet opprettelse av en stilling som sikkerhetskoordinator i departementet. Stillingen vil bli brukt til å koordinere samarbeidet med politiet og militær etterretning for å sikre mest mulig sammenfallende vurderinger av sikkerhetsbehovet ved besøk og utestasjonering. Den vil også bli brukt til å holde nær kontakt med frivillige organisasjoner og andre som har nærvær i utsatte områder.

UD ønsker også i fremtiden å tilrettelegge best mulig for deltakelse av presserepresentanter på reiser til ulike områder, også til utsatte områder. Dette bør gjøres i dialog med pressens egne organer ettersom pressens ansvar for egen sikkerhet og myndighetenes ansvar i forbindelse med delegasjonsreiser berører prinsipielle spørsmål for pressen selv. Disse spørsmålene vil bli behandlet i den arbeidsgruppen som er besluttet nedsatt og som vil bli ledet av JD.

Departementets planverk for beredskap og krisehåndtering blir alltid vurdert etter større hendelser med sikte på å innarbeide nye erfaringer. Dette vil også bli gjort etter denne hendelsen.

Erfaringene fra terrorangrepet i Kabul vil gå inn i UDs program for opplæring og kursing av egne ansatte i krisehåndtering. Det organiseres allerede kurs og øvelser for UDs ansatte både ute og hjemme. Det er likevel behov for å styrke opplæring og øving både av krisestab, utsendte i konfliktområder, deltakere på delegasjonsreiser, samt ansatte i departementet for øvrig. Dette gjelder også førstehjelpsopplæring.

Som arbeidsgiver har norske media i likhet med UD et selvstendig ansvar for å vurdere sikkerheten for sitt personell i forbindelse med reiser til konfliktområder, også ved deltakelse i reiser med norske regjeringsrepresentanter. Terrorangrepet i Kabul har aktualisert behovet for en bred vurdering av sikkerhetssituasjonen for offentlig ansatte som tjenestegjør i eller besøker slike konfliktområder. UDs arbeidsgiveransvar tilsier at departementet grundig vurderer disse spørsmålene og iverksetter nødvendige tiltak for å styrke de ansattes sikkerhet og trygghet.

I forbindelse med komiteens høring 13. mars 2008 opplyste utenriksministeren at det er nedsatt en arbeidsgruppe på departementsnivå under ledelse av departementsråden i Justis- og politidepartementet. Gruppen har startet arbeidet med å vurdere sikkerhetsspørsmål knyttet til utenlandsreiser for offisielle delegasjoner med følge, herunder journalister. Arbeidsgruppen har dialog med pressens organer.

2.3 Kontrollhøringer

Som et ledd i behandlingen av saken har komiteen avholdt to kontrollhøringer. Den første høringen ble holdt 13. mars 2008. Følgende ble invitert og møtte til denne høring:

• Statsråd Jonas Gahr Støre, Utenriksdepartementet

• Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen, Forsvarsdepartementet

• Statsråd Knut Storberget, Justis- og politidepartementet

• Ambassadør Jan Erik Leikvang

• Redaktør Anne Aasheim og redaktør Stein Gauslaa, Norsk Presseforbund

• Journalistene Fredrik Græsvik og Harald Henden

• Høringen var i utgangspunktet en åpen kontrollhøring, men det ble avholdt en lukket del der utenriksministeren deltok.

Hovedproblemstillinger komiteen ønsket å få belyst i den første høringen, var:

• Utenriksministerens besøk til Kabul; forberedelsene, gjennomføringen og håndteringen

• Situasjonen rundt terrorangrepet og krisehåndteringen av norske myndigheter i Kabul og i Norge.

• Erfaringene fra hendelsen og ev. endrede rutiner som følge av disse.

Den andre høringen ble holdt 10. april 2008. Til denne høringen møtte sjef for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holme. I tillegg deltok justisminister Knut Storberget. Høringen var todelt; med først en åpen del, og deretter en del som var lukket for publikum og presse. Følgende problemstillinger lå til grunn for høringen:

• Hvilke råd om sikkerhetsopplegg ble gitt av PST til Utenriksdepartementet i forkant av utenriksministerens besøk til Kabul?

• PST sin deltakelse og rolle i forberedelsene til besøket i Norge og i Kabul, og PST sin rolle og håndtering under besøket/ terrorangrepet?

• Erfaringene fra hendelsen og eventuelt endrede rutiner som følge av disse?

Det ble tatt stenografisk referat fra høringene. Referatene fra de åpne delene av høringene følger som vedlegg til denne innstillingen.

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til at de åpne høringene som har vært avholdt både med berørte statsråder, representanter for pressen og PST har gitt nyttige innspill til komiteens behandling av saken om terrorangrepet i Kabul. Både utenriksministeren og pressefolkene som opplevde terrorangrepet, ga alle i sine innledninger og svar klare uttrykk for den uoversiktlige, kaotiske og dramatiske situasjonen som oppstod på hotell Serena under og etter angrepet.

Komiteen vil understreke at hensikten med å opprette en sak om terrorangrepet har vært å få belyst saken bredere og å skaffe lærdom som kan nyttiggjøres i fremtiden.

Komiteen vil peke på at Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet alle har foretatt egne gjennomganger av hendelsesforløpet forut for, under og etter angrepet. En arbeidsgruppe på departementsnivå ledet av Justis- og politidepartementet har startet arbeidet med sikkerhetsspørsmål knyttet til utenlandsreiser for offisielle delegasjoner med følge, herunder journalister. Her er det også dialog med pressens organer. Norsk Presseforbund har i etterkant av hendelsen nedsatt et sikkerhetsutvalg for å koordinere sikkerhetsspørsmål i forhold til mediene og for kontakt med myndighetene.

Komiteen viser til at det ikke har vært gitt noen åpen redegjørelse til Stortinget i plenum i etterkant av terrorangrepet. De tre berørte departementer har laget hver sine redegjørelser som de tre statsråder presenterte på en pressekonferanse 6. februar 2008. Komiteen mener det er viktig at Stortinget nå får mulighet til å drøfte saken ved behandlingen av denne innstillingen.

Komiteen vil peke på at gjennom komiteens behandling av saken har det vært mulig å innhente utfyllende svar fra de berørte departementer gjennom spørsmål og høringer. Det har også vært mulig å innhente synspunkter fra de pressefolk som deltok på reisen og bringe deres erfaringer og refleksjoner i vurderingen av saken. Komiteen mener dette har gitt verdifulle bidrag til mulighetene for å få en best mulig oversikt over hendelsesforløpet og derved et bredere grunnlag for å trekke nødvendige erfaringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det ville vært hensiktsmessig om Utenriksdepartementet hadde hatt en bredere tilnærming i sin gjennomgang av saken. Blant annet burde departementet også hatt samtaler med andre enn sine egne ansatte som var med på reisen og som opplevde terrorangrepet. Det gjelder både pressefolk og andre berørte som ville hatt erfaringer og refleksjoner å tilføre. Dette ville vært fullt mulig uten at disse måtte hefte for Utenriksdepartementets vurderinger og synspunkter.

Disse medlemmer vil understreke at en åpen kontrollhøring ikke kan sammenliknes med en full gransking eller en rettssak. Det vil derfor ikke gjennom en høring være mulig å få klarhet i alle forhold og svar på alle spørsmål. Disse medlemmer mener mye taler for at det burde vært foretatt en uavhengig gjennomgang av saken i tillegg til en normal intern vurdering. Det ville vært nyttig for å få saken enda bedre og bredere belyst.

Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementets egen redegjørelse om saken har hatt som formål å gjennomgå Utenriksdepartementets egen planlegging og håndtering av krisen. I etterkant av Tsunamikatastrofen har departementet bygget opp en ny kriseorganisasjon, det er utarbeidet et omfattende planverk, og opplæring av ansatte i krisehåndtering er styrket. På den åpne høringen uttalte utenriksministeren bl.a.:

"Angrepet i Kabul viser at planverket ikke har særlig utviklede retningslinjer når kriseledelsen selv er rammet og står midt i krisen"…

"Slik jeg opplevde krisen, vil jeg være klar på at planverket ikke stod i veien for den måten vi håndterte krisen på. Problemet i Kabul var ikke det planverket vi hadde, men snarere det planverket og den beredskapen vi ikke hadde i møte med denne type krise."

Komiteen har videre merket seg at Utenriksdepartementet i lys av hendelsene i Kabul vil oppdatere planverket og setter i verk bl.a. følgende tiltak:

• Departementet vil være mer restriktiv med å legge ut informasjon om reiseplaner på nettet når reisene går til utsatte områder.

• Det ansettes en sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul.

• Det opprettes en stilling som sikkerhetskoordinator i Utenriksdepartementet.

• En gjennomgang av krise- og beredskapsarbeidet ved ambassaden i Kabul.

• Sikkerhetsopplæringen over et bredt felt i Utenriksdepartementet styrkes.

Komiteen vil understreke at det synes som om Utenriksdepartementet har tatt fatt i saken og iverksatt en del forbedringer. Komiteen mener at den beste trening i kriseløsninger fås gjennom øvelser. Erfaring viser at det ikke er uvanlig at det vil være hendelser i tilknytning til en krise som en verken har planer for eller har trent på. Derfor er det spesielt viktig å trene på improvisering og på å finne løsninger i stadig nye situasjoner. Terrorangrepet i Kabul viste også hvor viktig det er å ha kjennskap til førstehjelp. Det bør derfor være et krav at alle ansatte og politiske medarbeidere som reiser til slike utsatte områder, får opplæring i førstehjelp.

Komiteen vil understreke at øvelser i krisehåndtering er helt avgjørende for å håndtere reelle krisesituasjoner. Det har ikke vært krisehåndteringsøvelser ved ambassaden i Kabul siden 2005. Komiteen viser til brev fra utenriksministeren til komiteen 24. april 2008 der det fremgår at ambassadens krisehåndteringssystem ble testet ved to anledninger i 2006 og at det var planlagt en øvelse mot slutten av 2007, men at denne ble utsatt og først gjennomført i begynnelsen av april i år. Komiteen vil påpeke viktigheten av at relevante øvelser avholdes jevnlig. Spesielt er dette påkrevd på ambassader i utsatte områder.

Komiteen viser til at sivilt kontra militært preg på utenriksministerens reise og bosted har vært diskusjonstemaer i etterkant. Komiteen har i den sammenheng merket seg at sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holme, på den åpne høringen ga uttrykk for at et besøk med sivilt preg og bruk av hotell Serena var et forsvarlig opplegg som PST ikke fant grunn til å stille spørsmål ved. Han uttalte videre følgende:

"Hvis UD ikke hadde skrevet noe om profilen i det hele tatt, er jeg temmelig sikker på at det hadde blitt et besøk med sivil profil"

Komiteen vil peke på at alle som har uttalt seg overfor komiteen, har gitt uttrykk for at hotell Serena var det tryggeste stedet å bo for utlendinger i Kabul hvis en ser bort fra militære forlegninger. Det kom tydelig fram i høringene med de tre statsrådene at de fleste sivile møter må finne sted utenfor militærområdene, slik at bosted f.eks. på KAIA ville medført at en del møter likevel måtte vært avviklet på Serena eller andre sivile steder. Dette kunne gitt større sikkerhetsmessige utfordringer siden transportetappene er de mest utsatte terrormål i Kabul.

Komiteen finner, ut fra det som har kommet fram i høringene, ikke grunnlag for å kritisere valg av bosted eller det sivile preg på reisen.

Komiteen viser til at det er besøkslandet (i dette tilfellet Afghanistan) som er ansvarlig for sikkerheten ved denne typen besøk. Komiteen vil peke på at sikkerheten og vaktholdet ved inngangspartiet til hotellet viste seg å ha svakheter siden terrorister kom seg gjennom sperringene. Norske myndigheter må i kontakt og samarbeid med afghanske myndigheter søke å få klarlagt hva som skjedde og hvordan dette kunne inntreffe. Norske myndigheter bør søke å bidra til å få klarhet i hendelsen og til at det tas forholdsregler og iverksettes tiltak for om mulig å forhindre at det kan skje igjen. Gjennom kontakt med myndighetene i Afghanistan vil en kunne bidra til at sikkerhetsoppleggene blir bedre. Komiteen legger til grunn at sikkerheten rundt og ved inngangen til oppholdssteder vil bli underlagt enda mer oppmerksomhet ved lignende besøk i fremtiden, og regner med at PST i særlig grad vil følge opp dette ,basert på den kunnskap om svikten i sikkerhetsrutinene som afghanske myndigheters etterforsking av angrepet avdekker.

Komiteen har merket seg at det i Kabul hver eneste uke er ett eller flere alvorlige angrep (terrorangrep). I tillegg er det et høyt antall trusler om angrep, men at det sjelden er en sammenheng mellom trusler og gjennomførte handlinger. Trusselen som ble mottatt kvelden før utenriksministerens ankomst, ble ifølge Jørn Holme vurdert dithen at det ikke ga grunnlag for å endre det planlagte sikkerhetsopplegget, men den førte til at livvaktleder ga anbefalinger om ikke å forlate hotellet, og en programpost ble avlyst.

Komiteen vil peke på at det er grunn til å drøfte og klarlegge i hvilken grad og i tilfelle hvordan medfølgende presse skal få del i nødvendig informasjon om eventuelle trusler og andre forhold av betydning for egen sikkerhet, uten at det blir konfliktfylt med hensyn til pressens frie stilling. Komiteen er kjent med at det er redaktøren som har ansvaret for sine ansattes sikkerhet. Likevel er det viktig at det drøftes mellom pressen og myndighetene også hva medfølgende presse skal motta av informasjon, også om f.eks. evakueringsmuligheter, evakueringsrom og telefonnummer til ambulanse og nødhjelp. Hvilke begrensninger på friheten til å videreformidle denne type informasjon pressen i slike tilfelle må være villig til å underlegge seg, er noe myndighetene i samarbeid med pressens organer må finne kjøreregler for.

Komiteen har merket seg at det er satt i gang et arbeid i Utenriksdepartementet med sikte på å gjennomgå sikkerheten rundt medfølgende ansatte som deltar i statsråders følge på denne type reiser. Komiteen mener det er påkrevd at forhold som angår sikkerheten for alle som deltar i en delegasjonsreise, blir drøftet, og at en finner gode opplegg som ivaretar sikkerheten best mulig så vel for medfølgende politikere som for embetsverk og presse.

Komiteen viser til at terrorangrepet på hotell Serena førte til at seks mennesker ble drept, blant dem en norsk journalist. Like mange ble skadet, blant dem en norsk UD-tjenestemann.

Komiteen vil peke på at redegjørelsene, besvarelsene på spørsmålene og høringene gir en detaljert beskrivelse av hendelsene fra terrorangrepet startet, hvordan de to nordmennene ble rammet, den fantastisk innsats som kolleger av de skadede ytte med fare for eget liv, og det som ble gjort for å få de skadede til sykehus, så langt det har vært mulig å rekonstruere de ulike elementene i disse hendelsene i ettertid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Utenriksdepartementets gjennomgang av retningslinjer og prosedyrer og de mangler ved regelverket denne krisen avdekket, ikke var av en slik karakter at det kan sies å ha hatt innvirkning på hendelsesforløpet. Det er med andre ord ingen grunn til å anta at andre prosedyrer ville gitt et annet utfall av det drama som utspant seg på hotell Serena.

Flertallet vil peke på at prosedyrer og retningslinjer for krisesituasjoner er et rammeverk som skal bidra til at de som rammes, skal evne å handle mest mulig rasjonelt for å begrense mulige skadevirkninger. Det terrorangrep med selvmordsbombere som hotell Serena ble utsatt for, skapte en dramatikk som stilte usedvanlig store krav til de berørtes evne til å håndtere situasjonen og samtidig la sterke begrensninger på de handlingsmuligheter de hadde i en situasjon hvor afghanske politi- og militærmyndigheter tok kontroll over hotellet og området omkring. Flertallet er imponert over den innsats som ble utført av enkeltmennesker i den dramatiske og uoversiktlige situasjonen som utspant seg på hotellet.

Flertallet mener at det på denne bakgrunn ikke er riktig å gå inn i og foreta vurderinger om hvorvidt andre valg enn de som ble foretatt av de mange som ytte sitt beste for å bistå de som ble rammet, kunne gitt andre utfall enn det dette angrepet fikk.

Flertallet vil understreke at det er komiteens ønske at gjennomgangen av saken skal bidra til at systemer og rutiner er best mulig, men at det ikke er mulig å gardere seg mot det drama og den uoversiktlighet som denne type terroranslag medfører for dem som havner midt oppe i det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at redegjørelsene fra de tre departementer, komiteens høringer og departementenes svar på spørsmål fra komiteen på enkelte områder, gir litt ulike fremstillinger av hendelser og oppfatninger. Det er også stilt enkelte spørsmål og reist enkelte problemstillinger som det etter komiteens oppfatning ikke er gitt fullgode svar på. Komiteens muligheter for å fremskaffe opplysninger er gjennom brev, spørsmål og høringer. Dersom en skulle fått fram mer i denne saken, måtte det trolig i tillegg vært gjennomført en uavhengig gransking.

Disse medlemmer finner det bl.a. ikke godt nok forklart hvordan Utenriksdepartementet i svar til komiteen kan si at det ikke ble ansett som noe problem at en ikke visste nøyaktig hvor Carsten Thomassen var. Dette at personellet på SISU-en ikke visste hvor han var, var årsaken til at de ikke kunne ta seg tid til å lete etter ham når det samtidig var en hardt skadet person i bilen. Det virker i ettertid vanskelig å forstå at det ikke ble brakt på det rene nøyaktig hvor Carsten Thomassen befant seg, og at det ikke ble sørget for en direkte kontakt mellom journalistene rundt Thomassen og mannskapet i SISU-en som var på vei, og gitt informasjon til disse om at det var to skadde nordmenn. Det kan også stilles spørsmål ved hvordan det var mulig at ingen av dem som var på vei fra underetasjen til lobbyen i håp om å kunne hjelpe ambulansene inn på hotellets område, hadde fått vite at også Thomassen var skadet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng også til uttalelsene fra PST-sjef Jørn Holme som svar på spørsmål fra komiteen vedrørende usikkerheten om hvor Thomassen befant seg. Mye tyder på at koordineringen av kommunikasjonen ikke har fungert godt nok.

Disse medlemmer har merket seg at utenriksministeren i høringen også ga uttrykk for at med den kunnskap en har i ettertid, er det ting som kunne vært gjort annerledes. Han nevnte i denne sammenheng spesielt at det ville vært en fordel om det hadde vært opprettet telefonkontakt mellom journalistene og SISU-en før denne ankom hotellet.

Disse medlemmer har også merket seg at utenriksministeren har beklaget overfor de pårørende den feilinformasjon som ble gitt om Carsten Thomassens tilstand både til pårørende og offentligheten den dagen terrorangrepet skjedde.

Disse medlemmer vil peke på at de som bistod de to skadede nordmennene, gjorde en fantastisk innsats, og dette viser hvor viktig det er å ha kjennskap til førstehjelp når kriser oppstår. Innsatsen ble gjort selv om det innebar fare for eget liv. Bjørn Svenungsen overlevde, til tross for de store skadene han fikk. Det er tragisk at til tross for stor innsats fra kolleger og andre stod ikke livet til å redde for Carsten Thomassen.

Komiteen vil understreke viktigheten av at Utenriksdepartementet og de øvrige involverte nøye gjennomgår alt rundt reisen og hendelsene i tilknytning til terrorhandlingen og tar lærdom av dette. Det er viktig også å være villig til å innrømme hva som ikke fungerte godt nok, da er det lettere å gjøre noe med rutinene i ettertid.

Komiteen vil avslutningsvis trekke fram følgende punkter som det er nyttig å ha med seg i det videre arbeid med krisehåndtering:

• Viktigheten av god krisehåndtering og operative kriseplaner.

• Planverket må ta høyde også for utenkelige situasjoner og at enhver krise er annerledes enn den forrige.

• Trening/øvelser i krisehåndtering og kommunikasjon.

• Gjennomgang av kommunikasjonsrutiner ved kriser.

• Betydningen av gode førstehjelpskunnskaper.

• Samarbeidet med PST om planlegging og sikkerhetsopplegg.

• Sikkerhetsopplegg rundt politikere, embetsverk, presse og andre som reiser i en VIP-persons følge.

• Informasjon om trusler og sikkerhetsopplegg overfor medfølgende presse og andre.

• Grundig gjennomgang av vertslandenes sikkerhetsopplegg.

4. Komiteens tilrådning

Komiteen viser til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Innstilling S. nr. 240 (2007–2008) – Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vedrørende terrorangrepet på hotell Serena i Kabul 14. januar 2008 – vedlegges protokollen.

Vedlegg 1

Redegjørelse fra Utenriksdepartementet, datert 5. februar 2008

Terrorangrepet på hotell Serena i Kabul 14. januar 2008. Utenriksdepartementets redegjørelse

1. Innledning

14. januar 2008 ble en offisiell norsk delegasjon i utlandet for første gang direkte rammet av et terrorangrep. Minst seks personer mistet livet i angrepet på hotell Serena i Kabul, blant dem den norske journalisten Carsten Thomassen. Videre ble åtte personer skadet, blant dem kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen fra Utenriksdepartementet (UD).

Etter det UD kjenner til, foreligger det i pr. dag ingen indikasjoner på at angrepet var spesielt rettet mot Norge. Etterforskningen på afghansk side pågår fortsatt.

Utenriksministeren besluttet dagen etter terrorangrepet at UD skulle foreta en grundig gjennomgang av hendelsesforløpet og omstendighetene rundt dette. Tilsvarende gjennomganger er utført i Justisdepartementet (Politiets sikkerhetstjeneste - PST) og Forsvarsdepartementet (FD).

Nedenfor følger en redegjørelse for planleggingen av utenriksministerens besøk til Afghanistan, samt en gjennomgang av hendelsesforløpet og krisehåndteringen under og etter terrorangrepet. Det gis videre en vurdering av hvilke lærdommer som kan trekkes fra UDs håndtering av besøket, herunder hvilke føringer dette gir for framtidige rutiner og retningslinjer for delegasjonsreiser og offentlige besøk til konfliktområder, og for departementets videre krisehåndteringsarbeid.

Det er stilt mange spørsmål til UD etter terrorangrepet. En rekke av spørsmålene berører andre departementers ansvarsområder. Denne rapporten er skrevet på bakgrunn av bred grunnlagsinformasjon fra UD, ambassaden, samt innspill fra FD, Justisdepartementet (JD) og deres underliggende etater.

Hovedinntrykk fra gjennomgangen er:

• 1. Retningslinjer og prosedyrer, ut fra eksisterende planer og lovverk, er i hovedsak fulgt. Det er vår vurdering at de mangler som er avdekket ikke har hatt vesentlig innvirkning for hendelsesforløpet.

• 2. Det er behov for å se nærmere på hvordan et samlet sikkerhetsopplegg bedre kan tilpasses alle deltakere i en delegasjon, samt medfølgende presse. Hendelsene i Kabul har synliggjort at det er nødvendig tydeligere å fastlegge og avgrense ansvarsforhold og behov med hensyn til medfølgende presse. En slik gjennomgang bør gjøres i dialog med pressens egne organer ettersom pressens ansvar for egen sikkerhet og myndighetenes ansvar i forbindelse med delegasjonsreiser berører prinsipielle spørsmål for pressen selv. Disse spørsmålene vil bli behandlet i den arbeidsgruppen som er besluttet nedsatt og som vil bli ledet av JD.

• 3. Det er også behov for ytterligere å styrke samarbeidsrutinene mellom de etater som står ansvarlig for planlegging og sikkerhet i forbindelse med reiser til utsatte områder, samt å tilpasse UDs kriseorganisasjon i lys av de erfaringer UD, Forsvaret og justismyndighetene har høstet etter terrorangrepet i Kabul. Dette arbeidet vil bli igangsatt snarlig.

2. Planlegging av besøket

UDs Afghanistan-team, som består av representanter for enheter som særlig arbeider med Afghanistan, utarbeidet i samarbeid med ambassaden i Kabul 23. november 2007 et strateginotat med forslag til overordnede rammer for besøket. På basis av de føringer som ble gitt om samtalepartnere, prosjektbesøk, forholdet til media med videre, ble et revidert strateginotat framsendt til utenriksministeren 18. desember 2007. Notatet ble drøftet med utenriksministeren 4. januar 2008.

Forslaget til program i strateginotatet reflekterte ønsket om å føre politiske samtaler med den afghanske regjeringen, understreke den norske sivile og militære innsatsen i Afghanistan, samt avlegge besøk til norske militære styrker. Det framgår videre at besøket skulle gjennomføres i sivil regi med sikkerhetsstøtte fra PST, og at det skulle anmodes om støtte fra Forsvaret ved besøket i Kabul og til det regionale stabiliseringslaget (PRT) i Maimana.

Som ledd i forberedelsene besøkte UDs politiske direktør Kabul 3. – 5. januar. Det fant også sted en prinsipiell drøfting av situasjonen i Afghanistan og norske politiske prioriteringer i et møte i departementets strategiske ledergruppe før besøket, der også E-tjenesten holdt en orientering.

PST ble første gang varslet om besøket 14. desember 2007 ved at UD oversendte strateginotatet til dem. Har framgikk det blant annet at UD ønsket et besøk i sivil regi, med sikkerhetsstøtte fra PST. Sivil regi innebærer for programmets del at besøket i første rekke skulle være rettet mot sivile myndigheter, FN, EU og frivillige organisasjoner, og gi mulighet til å besøke prosjekter som viser norsk utviklingsinnsats og humanitær innsats i Afghanistan. I tillegg innebærer sivil regi i denne sammenheng at afghansk politi skulle ha ansvaret for eskorten, samt at PST vurderte hvilken tilleggsstøtte det var behov for fra Forsvaret.

Ved alle internasjonale besøk er utgangspunktet at det er vertslandets myndigheter som har ansvar for sikkerheten. Dette følger av folkerettens regler om suverenitet og utøvelse av politimyndighet, herunder også maktanvendelse. Når norske sikkerhetsvakter har adgang til å utføre nærsikring av statsråder, i dette tilfellet av utenriksministeren, er grunnlaget for denne adgangen til å bruke makt på fremmed territorium et samtykke fra afghanske myndigheter, blant annet til å bære våpen.

Også ved dette besøket hadde afghanske myndigheter et overordnet ansvar for sikkerheten, samtidig som PST hadde ansvaret for nærsikring av utenriksministeren. Ved besøk i militær regi til Afghanistan er det vanlig at sikkerheten ivaretas av den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF, som også opererer på grunnlag av samtykke fra afghanske myndigheter. Også ved besøk i militær regi er det PSTs livvakter som har ansvaret for nærsikring av ministeren, uansett departementstilhørighet.

Ved besøk til konfliktområder med høy risiko, vil norske myndigheter alltid foreta en selvstendig vurdering av sikkerhetssituasjonen. UD og ambassaden var etter 14. desember 2007 i løpende kontakt med PST om de sikkerhetsmessige sider ved besøket. PST utarbeidet i samsvar med vanlig praksis en trusselvurdering som ble oversendt JD og UD 9. januar 2008. Den viste at trusselnivået i Kabul ble vurdert som høyt. Dette var i samsvar med de vurderinger som har vært gjort siden november 2005.

Den norske ambassaden i Kabul, ved militærrådgiveren, fungerte som kontaktledd mellom PST og afghanske sikkerhetsmyndigheter. Militærrådgiveren ivaretok også kontakten mellom PST og de norske ISAF-styrkene i Kabul, og formidlet blant annet en anmodning om å få forsterket beredskapen under transportetappene i Kabul med en sikringsbil med medisinsk personell. Denne anmodningen ble etterkommet. I tillegg ble PST og Forsvaret enige om å ha et pansret personellkjøretøy (SISU) tilgjengelig på Kabul International Airport (KAIA). SISUen ble hentet fra Mazar-e-Sharif til Kabul i anledning besøket.

PSTs forpatrulje ankom Kabul 11. januar. I dagene som fulgte gjennomgikk de sikkerhetsopplegget ved besøket i detalj sammen med ambassaden og blant annet Forsvaret, afghanske myndigheter og sikkerhetspersonellet på hotell Serena. Koordineringen mot Forsvaret ble hovedsaklig gjort lokalt via militærrådgiveren på ambassaden. I kontakt mellom UD og FD ble det avtalt deltakelse fra FD ved besøk til norske militære avdelinger. UD orienterte 10. januar 2008 den interdepartementale embetsmannsgruppen for Afghanistan om programmet. På dette møtet deltok representanter for JD, FD og UD.

I tillegg til utenriksministeren deltok i alt åtte medarbeidere fra UD og Statsministerens kontor (SMK) i besøket. Det deltok også tre livvakter fra PST. I tråd med vanlig praksis ble det åpnet for at pressen kunne følge besøket og det deltok i alt åtte representanter for media.

Informasjon om utenriksminsterens besøk ble 20. desember 2007 sendt ut i form av en melding til redaksjonene (en såkalt priv. til red.) og publisert på UDs hjemmeside (www.regjeringen.no/ud). Pressen ble invitert til å være med, opplyst om tentative datoer for reisen, alternativ flytransport til Kabul for pressens representanter, samt praktisk bistand som transport og innkvartering som ambassaden og UD kunne bistå pressen med i forkant av, og under besøket til Afghanistan. Det vises i denne forbindelse til punkt 6 i gjennomgangen (s. 13).

En kommunikasjonsrådgiver fra UD reiste til Kabul 9. januar 2008 for å bistå ambassaden i å ferdigstille medieprogrammet.

3. Hendelsesforløpet

Nedenfor følger en gjennomgang av hovedelementer i hendelsesforløpet basert på UDs undersøkelser og samtaler med involverte i Kabul og Oslo.

Ankomst Kabul

Utenriksministerens fly landet på KAIA noen minutter etter kl 15.00 (11.30 norsk tid1). Utenriksministeren med følge gikk rett fra flyet til kortesjen som sto oppstilt på flyplassen. Den bestod av ambassadens pansrede biler, en upansret minibuss og flere kjøretøy tilhørende afghanske sikkerhetsmyndigheter som var ansvarlige for kortesjen.

Norsk tid i parentes i resten av dokumentet der ikke annet er eksplisitt angitt

Journalistene og kommunikasjonsrådgiveren fra UD tok plass i minibussen som var forhåndsutpekt til dem. Samtlige journalister hadde fått tilbud om å låne skuddsikre vester og hjelm, men alle hadde tatt med seg slikt utstyr selv. Kortesjen startet straks alle var om bord. Den holdt høy hastighet og kom fram til hotell Serena etter få minutter.

Et stykke bak kortesjen fulgte den pansrede norske ISAF-bilen med medisinsk og militært personell, slik PST gjennom militærrådgiver ved ambassaden hadde anmodet om. PST besluttet som planlagt å returnere bilen til KAIA kort tid etter at kortesjen ankom hotellet og holde den i beredskap der. Også det pansrede personellkjøretøyet (SISUen) stod tilgjengelig på flyplassen.

På hotellet

Om lag en halv time etter ankomst til hotellet, det vil si om lag kl 16.00 (12.30), orienterte kommunikasjonsrådgiveren journalistene om programmet og om sikkerhetsspørsmål. Han informerte om den alvorlige sikkerhetssituasjonen i Kabul og ga pressen de samme praktiske råd når det gjaldt sikkerhet som de PST ga den øvrige delegasjonen. Pressen ble bedt om å utvise forsiktighet under oppholdet og de ble advart mot å gå ut av hotellet. Journalist Carsten Thomassen fra Dagbladet kom først mot slutten av orienteringen. Kommunikasjonsrådgiveren gjentok de viktigste punktene for ham.

Sikkerhet var første punkt på programmet da utenriksministeren og hans delegasjon møttes til et forberedende møte på hotellet ca. kl 16.30 (13.00). Livvaktlederen fra PST viste til betydningen av å bruke utdelt vest og hjelm under all transport, og orienterte om evakueringsplanen i tilfelle angrep på hotellet. Han kom også inn på en nylig innkommet sikkerhetstrussel mot mål i nærheten av hotell Serena eller Innenriksministeriet, og vurderingen av denne. Livvaktlederen viste til at slike trusler ikke var uvanlige, men at trusselen i dette tilfellet var mer spesifikk enn vanlig. Han anbefalte som følge av denne senere avreise enn planlagt fra hotellet neste dag, og varslet at eventuelle nye trusler kunne få konsekvenser for programmet.

Etter sikkerhetsorienteringen ble det åpnet for spørsmål, og utenriksministeren spurte om det var rom for å ta en tur ut av hotellet. Dette ble frarådet av livvaktlederen, og utenriksministeren forholdt seg til dette.

Første punkt på utenriksministerens offisielle program var et møte med Sima Samar, lederen for den afghanske menneskerettighetsorganisasjonen. Før møtet snakket utenriksministeren med Carsten Thomassen i lobbyområdet, der Thomassen blant annet ba om et intervju senere på kvelden.

Møtet med Samar begynte ca kl 17.40 (14.10), ti minutter forsinket. Det fant sted i underetasjen, i et trangt møterom uten vinduer. Møterommet lå vegg-i-vegg med det stedet som var utpekt som samlingspunkt for delegasjonen i tilfelle en krisesituasjon.

Terrorangrepet

Møtet hadde vart i ca en halv time da deltakerne hørte støy ovenfra. De forstod ikke umiddelbart at hotellet var under angrep og prøvde å fortsette møtet. Ca kl 18.15 (14.45) hørte de en kraftig eksplosjon etterfulgt av intens skyting. Livvakten beordret samtlige i rommet ned på gulvet. Etter kort tid fikk han forsterkning fra sine to kolleger.

UDs kommunikasjonsrådgiver og ambassaderåden oppholdt seg på dette tidspunkt i lobbyområdet, like bak resepsjonen. UDs politiske direktør og nestleder på ambassaden (NK) hadde akkurat forlatt hotellet etter en kort samtale med Carsten Thomassen, som de møtte i lobbyområdet. Rett før angrepet kjørte de ut av hovedporten for møter i presidentpalasset. De ble imidlertid stanset før de kom fram og fikk kort tid etter beskjed om at møtet var avlyst.

Ca kl 18.45 (15.15) fikk NK en sms fra ambassadesekretær A der det stod at NK og politisk direktør ikke måtte komme tilbake til hotellet pga skyting. NK ringte ambassadesekretær B og ba ham kontakte gjestene som var invitert til utenriksministerens middag kl 19.00, og si at de ikke måtte komme til hotellet. Deretter dro NK og politisk direktør hjem til NK der de i løpet av kvelden hadde kontakt med blant annet administrativ ambassadesekretær og ambassadenes militærrådgiver som befant seg i ISAF-hovedkvarteret. Politisk direktør holdt kontakt med utenriksministeren gjennom hele kvelden. Ca kl 19.10 (15.40) sørget NK for å få på plass bommene som blokkerer innpasseringen til ambassaden, og ba kommandanten øke beredskapsnivået.

I samme øyeblikk som NK og politisk direktør forlot hotellet, kom lederen for Kirkens Nødhjelp i Afghanistan, og lederen for Styrkebrønnen til Serena. Begge var invitert til utenriksministerens middag. De løp i dekning straks skytingen begynte.

JDs beredskapsgruppe for internasjonal sivil krisehåndtering på justisområdet

Ambassaderåden hadde søkt dekning under et skrivebord i et lite avlukke i hotellets businessenter. Ca kl 18.22 (14.52) mottok hun en telefonoppringning fra Bjørn Svenungsen som sa at han var skutt og trengte hjelp. Hun ba ham holde linjen til situasjonen roet seg. Like etter kl 18.30 (15.00) fant hun ham like ved hotellets kaffebar, hardt skadet og med store smerter. Svenungsen fikk ganske umiddelbart hjelp av en av hotellets gjester med god kjennskap til førstehjelp ved større skader. Snart kom også andre til og bistod. Ambassaderåden forble ved Svenungsens side helt til han ankom det tsjekkiske feltsykehuset på KAIA.

Ambassadens militærrådgiver var på vei til KAIA da han ca. kl 18.15 (14.45) ble varslet av NK om en eksplosjon. Han dro deretter til ISAFs hovedkvarter, som ligger mellom KAIA og hotellet, og fikk der bekreftet et angrep på hotell Serena. Militærrådgiveren etablerte seg der sammen med blant annet den norske kontingentsjefen i ISAF. Norske militære enheter på KAIA ble kort tid etter angrepet informert av PST, der de ble anmodet om å bringe SISUen til en posisjon i nærheten av hotellet.

Omtrent kl 18.25 (14.55) ledet utenriksministerens livvakter en kontrollert evakuering fra møterommet til hotellets personalkantine. Kantinen, som ligger i underetasjen midt i hotellet, var på forhånd utpekt til tilfluktsrom.

Delegasjonen ankom tilfluktsrommet ca kl 18.40 (15.10). Straks etter fikk ambassadesekretær A, som var sammen med utenriksministeren, telefon fra ambassaderåden som informerte om at Svenungsen var hardt skadet og trengte legehjelp. Ambassadesekretær A informerte umiddelbart en av livvaktene, som ga beskjed om at han allerede hadde ringt norsk militært personell på KAIA. Livvakten ringte på nytt ca. kl 18.45 (15.15) sin kontaktperson på KAIA og varslet om akutt behov for legehjelp og transport til sykehus. Ambassadesekretær A ringte på sin side lederen for det norskstøttede ambulanseprosjektet i Kabul (Røde Kors). Ambulanseprosjektlederen sa at ambulansen var framme ved hotellet, men at ambulansepersonellet ikke slapp gjennom sikkerhetskontrollen. Ambassaderåden og ambassadesekretær A fortsatte å ha telefonkontakt om Svenungsens situasjon, som ambassaderåden mente var ytterst kritisk.

Kommunikasjonssjefen sendte to sms’er etter hverandre til Svenungsen og journalistene for å finne ut om de var i sikkerhet. Etter den andre meldingen ca kl 18.45 (15.15), ringte TV2s journalist på hotellet tilbake. Kommunikasjonssjefen oppfattet journalisten dithen at Svenungsen var meget hardt skadet, og at også Carsten Thomassen var hardt skadet. Videre oppfattet hun at alle journalistene var sammen med Thomassen, og at TV2s journalist ville fortsette å være kontaktpunkt. Hun fikk like etter en sms fra ABCs journalist på hotellet som bekreftet at Thomassen var skadet. Kommunikasjonssjefen gjorde dette kjent for utenriksministeren, ambassadøren og andre som stod rundt.

Delegasjonen i kjelleren forventet på dette tidspunktet at de ankomne ambulansene utgjorde en reell medisinsk evakueringsmulighet for de to sårede, og at begge to var lokalisert og at de fikk akutt førstehjelp. De to sårede befant seg på ulike steder i lobbyområdet.

Da utenriksministeren noe før kl 19.00 (15.30) ble kjent med at ambulansen ikke ble sluppet inn for å hente de sårede, ba han en av livvaktene eskortere ambassade-sekretær A opp til første etasje for å bidra til at de ble evakuert. Ambassadøren, en av hotellets ansatte og en tysk politimann ble også med. Gruppen ble imidlertid stanset av afghanske sikkerhetsvakter innerst i lobbyområdet. Situasjonen var kaotisk og farlig. De så at en afghaner var pågrepet, men de afghanske sikkerhetsstyrkene sa at det fortsatt kunne være flere angripere inne på hotellet. Gruppen fikk derfor ordre om å gå tilbake til evakueringsrommet.

Rundt kl 19.00 (15.30) hadde ambassaderåden og hennes medhjelpere fraktet Svenungsen ut til hotellets forgård for raskest mulig evakuering. De oppfattet imidlertid at situasjonen her ble stadig mer kaotisk og de la derfor Svenungsen inn i en lokal ambulanse for å beskytte ham. Mens de ventet, diskuterte ambassaderåden med delegasjonen i underetasjen om de skulle sende ham med den afghanske ambulansen til et lokalt sykehus eller vente på SISUen som hun hadde fått opplyst var på vei. De var usikre på om den afghanske ambulansen ville slippe inn på KAIA. Det var enighet om å vente på SISUen, blant annet fordi den hadde lege om bord. Etter hvert ble det opprettet direkte kontakt mellom ambassaderåden og den norske legen i SISUen.

Mens ambassadøren ble eskortert tilbake til personalkantinen for å informere utenriksministeren, gjorde ambassadesekretær A og livvakten et nytt forsøk på å nå fram til Svenungsen, men igjen ble de stanset. De ble stående på kjøkkenet for å se situasjonen an. Mens de stod der fikk ambassadesekretær A kontakt med TV2s journalist som fortalte ham at også Thomassen var hardt skadet. Ambassadesekretær A informerte om at det var planlagt evakuering. Han orienterte delegasjonen og livvaktlederen løpende.

SISUen ankom utenfor hotellet kl 19.11 (15.41). Personellet tok seg gjennom sideporten og inn i forgården. Den norske legen begynte å stabilisere Svenungsen som befant seg på en båre i en lokal ambulanse. Han ble deretter flyttet over i SISUen.

Livvaktlederen informerte lederen for evakueringslaget om at også Carsten Thomassen var alvorlig skadet og hadde behov for evakuering. På dette tidspunkt var det uklart for ambassadesekretær A og livvaktlederen nøyaktig hvor Thomassen befant seg. Ambassadesekretær A ba imidlertid ambassaderåden avklare hvorvidt det var plass til Thomassen i SISUen. Hun fikk beskjed fra evakueringslaget om at det ikke var plass til mer enn én pasient om gangen. Omtrent samtidig var ambassadesekretær A igjen i kontakt med TV2s journalist som bistod Thomassen, og ga beskjed om at SISUen ville returnere til hotellet så snart som mulig. Ambassadesekretær A oppfattet TV2s journalist dithen at Thomassens situasjon var kritisk, men at den var under kontroll og at han fikk førstehjelp av amerikansk sanitetspersonell som vurderte evakuering til den amerikanske militære basen på Bagram.

Da tilstanden til Svenungsen ble vurdert som kritisk, valgte evakueringslederen å returnere til sykehuset så fort som mulig. SISUen med Svenungsen forlot Serena hotell kl 19.31 (16.01) og ankom sykehuset på KAIA ni minutter senere.

SISUen returnerte som avtalt umiddelbart etter å ha levert Svenungsen på sykehuset. Den kom tilbake til hotellet kl 19.51 (16.21). Transporten forlot hotellet igjen med Thomassen og VG-fotografen ca. kl 20.00 (16.30) og ankom feltsykehuset på KAIA kl 20.08 (16.38). Underveis – ca kl 20.05 (16.35) – konstaterte den norske legen at Thomassens tilstand var meget kritisk.

Sikkerhetssituasjonen på hotellet var fortsatt uavklart og farlig. Amerikanske styrker overtok etter hvert kontrollen fra de afghanske sikkerhetsstyrkene, men ingen fikk bevege seg fritt. Også i tilfluktsrommet var situasjonen under terrorangrepet også uavklart og spent. Bevæpnet militært personell kom ved flere anledninger løpende inn i rommet og agerte truende overfor medlemmer av delegasjonen. I den spente situasjonen var det ikke åpenbart for delegasjonen at det ikke befant seg terrorister blant de bevæpnede. Ca. kl 21.00 (17.30), ble de norske journalistene evakuert til tilfluktsrommet i underetasjen av en av de norske livvaktene.

Først ca kl 21.30 (18.00) ble hotellet erklært sikret og evakueringen ut av hotellet kunne begynne.

Afghansk protokolltjeneste ønsket å få brakt utenriksministeren i sikkerhet i presidentpalasset og henvendte seg gjentatte ganger til ambassadøren om dette. President Karzai ringte ca. kl 20.20 (16.50) selv til utenriksministeren med tilbud om å innlosjere både ham og delegasjonen. Utenriksministeren takket nei til dette tilbudet med henvisning til at han ønsket å være i nærheten av de sårede på KAIA. Utenriksministeren ba de afghanske myndighetsrepresentantene om å evakuere Sima Samar. Dette ble gjort.

På ambassaden

På ambassaden prøvde den administrative ambassadesekretæren å få kontakt med de ambassadeansatte på hotellet. Hun fikk ved et par anledninger forbindelse med ambassadesekretær A og ambassadøren. Ca kl 20.00 (16.30) fikk den administrative ambassadesekretæren opplyst at Svenungsen var livstruende skadet, samt at Thomassen var skadet, men stabil, ved bevissthet og under behandling av amerikansk helsepersonell. Dette ble videreformidlet til UD. UD henvendte seg til den administrative ambassadesekretæren gjentatte ganger med anmodning om mer informasjon, men hun hadde problemer med å få kontakt med hotellet og hadde følgelig begrenset informasjon å videreformidle. Den administrative ambassadesekretæren hadde også kontakt med militærrådgiveren, NK og andre nordmenn utenfor hotellet, for å få et oppdatert bilde av situasjonen. Den informasjonen hun mottok, formidlet hun til UD.

I utenriksdepartementet

I Oslo fikk utenriksråden beskjed om angrepet ca. ti minutter etter at det hadde funnet sted. Han besluttet å innkalle UDs krisestab, som består av UD-personell som står i beredskap med operativt ansvar for UDs krisehåndtering, og satte seg umiddelbart ned med statssekretær Johansen og embetsmenn i departementets ledergruppe for å drøfte situasjonen. UDs krisevarslingssystem ble iverksatt, og de første av krisestabens medlemmer møttes kort tid senere. Krisestaben hadde sitt første møte kl 15.45 (19.15 i Kabul). Liaisoner fra FD, Politidirektoratet, PST og Helse- og sosialdirektoratet ble innkalt. Også SMK sendte en liaison til krisestaben. Parallelt med dette etablerte departementets ledelse kontakt med afghanske myndigheter.

Krisestaben startet umiddelbart med å innhente mest mulig informasjon som grunnlag for videre håndtering av situasjonen. Et sentralt spørsmål var hvorvidt angrepet var rettet mot utenriksministeren eller mot Norge, og om det var et enkeltstående angrep eller om det var del av en større koordinert aksjon som kunne sette flere nordmenn i fare. En annen viktig oppgave var å skaffe oversikt over hvor delegasjonsmedlemmene, journalistene og de ambassadeansatte befant seg, for å kunne varsle deres pårørende. Krisestaben forsøkte også å bringe på det rene om det kunne være flere nordmenn på hotellet enn det som til nå var rapportert, og tok i den forbindelse kontakt med frivillige organisasjoner, det norske politiprosjektet i Kabul samt de utsendte fra Styrkebrønnen.

Basert på krisestabens foreløpig situasjonsanalyse besluttet ledergruppen å tilrå at besøket skulle avbrytes og at delegasjonen skulle transporteres ut av Afghanistan så raskt som mulig.

Så snart det ble klart at det var flere sårede ble det iverksatt tiltak for å kartlegge og sikre medisinsk evakuering ut av Kabul. Den direkte kontakten med Forsvaret i Kabul ble ivaretatt av FDs liaison i krisestaben. Det ble utarbeidet alternativer for raskest mulig uttransportering av samtlige delegasjonsmedlemmer fra Kabul. I tråd med beredskapsplanen inngikk medarbeidere fra UDs kommunikasjonsenhet i krisestaben hvor de håndterte pressearbeidet.

UDs personalmedarbeidere tok umiddelbart kontakt med pårørende. Lederen og nestlederen i departementets administrative avdeling (KR-avdelingen) fikk ansvaret for kontakten med de pårørende til henholdsvis Svenungsen og Thomassen. De pårørende ble første gang kontaktet ca kl 15.35 (19.05 i Kabul). UDs publikumstelefon ble åpnet kl 16.54 (20.24 i Kabul) for å svare på spørsmål som ikke var fra direkte pårørende til delegasjonsmedlemmene, journalistene og de ambassadeansatte.

Krisestaben arbeidet kontinuerlig med å få pålitelig informasjon om de sårede. De hadde ingen medisinske vurderinger å forholde seg til, kun opplysninger fra henholdsvis ambassaderåden, delegasjonen på hotell Serena og journalistene rundt Thomassen. Først noe før kl 17.30 (21.00 i Kabul) mottok krisestaben i UD via FDs liaison informasjon fra det norske støtteelementet på KAIA om at både Svenungsen og Thomassen var under behandling på sykehuset og at tilstanden var kritisk for begge. Dette ble formidlet til de pårørende per telefon av lederen og nestlederen i KR-avdelingen.

Evakuering fra hotell Serena

I Kabul ble utenriksministeren og hans følge evakuert fra hotellet av norske og amerikanske styrker ca. kl 22.40 (19.10) og ankom KAIA kl 23.00 (19.30). Av sikkerhetsgrunner var de blant de siste som ble evakuert. De fikk straks etter ankomst til KAIA vite at Carsten Thomassen døde kl 22.32 (19.02).

Informasjon til media

Terrorangrepet førte umiddelbart til stor mediepågang. I UD ble det utarbeidet et pressebudskap som var koordinert og klarert mellom kommunikasjonsenheten i UD og kommunikasjonssjefen. Budskapet gikk ut på at utenriksministeren var i sikkerhet, at UD ikke kommenterte spørsmål om sårede nordmenn og at det ble arbeidet med å innhente mer informasjon. Før dette budskapet var ferdig formulert og godkjent, ga pressevakten et intervju til TV2 Nyhetskanalen om at det var gått av en bombe og at delegasjonen var i sikkerhet i kjelleren. Opplysningene viste seg å være mangelfulle og ble korrigert kort tid etter.

Ca kl 16.40 (20.10 i Kabul) ble pressebudskapet oppdatert på bakgrunn av informasjon fra krisestaben. UD bekreftet at en journalist og en UD-ansatt var skadet, at de var brakt til sykehus og at UD hadde åpnet et eget telefonnummer for pårørende.

Basert på informasjon fra delegasjonen på hotell Serena klarerte krisestaben et pressepunkt om at Thomassen var lettere skadet enn Svenungsen. Denne informasjonen ble også benyttet av de som hadde kontakt med de pårørende, som dermed fikk et for positivt inntrykk. Kommunikasjonssjefen hadde også en samtale med lederen av Samfunnsavdelingen i Dagbladet der dette inntrykket ble formidlet. Den samme mangelfulle informasjon ble også brukt av pressevakten overfor enkelte medier som dermed fikk inntrykk av at Thomassen var lettere skadet enn Svenungsen.

Først noe før kl 17.30 (21.00 i Kabul) fikk krisestaben i UD via FDs liaison beskjed om at situasjonen var kritisk for både Svenungsen og Thomassen. Kommunikasjonssjefen ble imidlertid ikke umiddelbart oppdatert om dette. Dermed samsvarte ikke informasjonen som ble gitt direkte til de pårørende og til media.

I Kabul ga utenriksministeren intervjuer til hovedsendingene i NRK Dagsnytt, Dagsrevyen og TV2 kl kl18.30 (22.00 i Kabul). Kommunikasjonssjefen ga ikke intervjuer til norske medier etter dette. Kommunikasjonssjefen hadde likevel en ny samtale med lederen for Samfunnsavdelingen i Dagbladet da delegasjonen var i SISUen på vei til KAIA ca kl 19.20 (22.50 i Kabul). Ettersom hun ikke hadde oppdatert informasjon, ble det også i denne samtalen gitt et feilaktig inntrykk av situasjonen for Carsten Thomassen.

Etter å ha forsikret seg om at familien var orientert, og etter at Dagbladet i samråd med nestleder i kommunikasjonsenheten hadde publisert nyheten om Carsten Thomassens bortgang, publiserte UD en melding om dette kl 21.47 (01.17, 15. januar i Kabul) med utenriksministerens reaksjoner.

4. Hjemtransport

Utenriksministeren besluttet å avbryte besøket i Kabul, i samsvar med tilrådingen fra departementets ledelse, men gjennomførte de planlagte politiske samtalene den 15. januar i henhold til programmet.

Plan for hjemtransport og mottak av utenriksministeren og hans følge ble utarbeidet så snart det var besluttet å avbryte besøket i Afghanistan. Det samme gjaldt hjemtransport av Carsten Thomassens båre. Forberedelser til medisinsk evakuering av Bjørn Svenungsen ble også igangsatt, basert på norske myndigheters avtale med Global Medical Support.

En medarbeider fra UD returnerte med Forsvarets faste flytransport tirsdag den 15. januar med ankomst Gardermoen militære flyplass kl 18.00. Utenriksministeren og deler av hans følge, samt de fleste av journalistene ankom med charterfly samme sted kl 21.00. Alle ble møtt av representanter fra UD samt psykologer fra Forsvarets sanitet/UD. Både berørte og deres pårørende fikk tilbud om (og aksepterte) samtale med psykolog.

To journalister fra Dagbladet dro til Kabul med Forsvarets faste flytransport samme kveld for å følge båren til Carsten Thomassen hjem. På grunn av dårlig vær ble dette flyet stående fast i Istanbul og ankom Kabul ett døgn forsinket. Etter en minnestund på Kabul flyplass ble båren fløyet hjem til Norge med ankomst 17. januar om kvelden. På Gardermoen militære flyplass var det lagt opp til en enkel minnestund med den nærmeste familie, kolleger og venner fra media samt offisielle representanter, blant dem utenriksministeren.

Evakueringen av Bjørn Svenungsen fant også sted torsdag 17. januar. Kommunikasjonssjefen fulgte med i flyet sammen med medisinsk personale. Svenungsen ble umiddelbart etter ankomst kjørt med ambulanse til Ullevål sykehus.

Samtlige ambassadeansatte i Kabul deltok den 19. januar i en telefonkonferanse med Personalseksjonen i UD og alle fikk tilbud om hjemreise med samtale med psykolog. Det ble laget en omfattende oppfølgingsplan med hensyn til utreise og samtaler med psykolog i Oslo.

5. Sikkerhet og kriseberedskap

Ved besøk til andre land ligger det overordnede ansvaret for sikkerheten til både utenriksministeren, hans delegasjon og de medfølgende journalister hos myndighetene i det landet der besøket finner sted. Ansvaret til PSTs livvakttjeneste er begrenset til beskyttelse av myndighetspersoner, i dette tilfellet til utenriksministeren.

Ved besøk til andre land vil UD formidle samme råd og praktiske veiledning om sikkerhet både til deltakerne i den offisielle delegasjonen og eventuelle medfølgende representanter fra for eksempel media og frivillige organisasjoner.

Selv om det overordnede ansvaret for sikkerheten ligger hos afghanske myndigheter, er ambassaden i Kabul i henhold til UDs krisehåndterings- og beredskapsplaner tillagt et ansvar for å bistå sivile nordmenn i krisesituasjoner. Ambassadøren har det overordnede ansvaret for krisehåndteringen på krisestedet, herunder ansvaret for å lede arbeidet når en krise oppstår og for at de lokale krise- og evakueringsplaner til enhver tid er oppdatert. Ambassaden i Kabul har utarbeidet et omfattende planverk, herunder en risiko- og sårbarhetsanalyse, en krise- og evakueringsplan og en sikkerhetshåndbok. Flere av ambassadens medarbeidere har nylig vært på sikkerhetskurs i Oslo for å stå best mulig rustet til å håndtere ulike krisesituasjoner. I lys av den spesielle situasjonen i Afghanistan, baserer ambassaden seg på støtte fra Forsvaret og bruk av militærsykehuset på KAIA blant annet til medisinsk evakuering.

Ansvaret for den overordnede organiseringen av utenrikstjenestens beredskapsarbeid og for å bistå den enkelte ambassade i konkrete situasjoner ligger i UD. UDs kriseorganisasjon har de senere årene gjennomgått en betydelig utvikling både når det gjelder planverk, organisering og personell. Kriseorganisasjonen er først og fremst rettet inn mot situasjoner der et større antall nordmenn rammes av en krise i utlandet, og dreier seg særlig om praktisk bistand til evakuering samt informasjonsformidling.

6. Vurdering

• Gjennomgangen viser at retningslinjer og prosedyrer, ut fra eksisterende planer og lovverk, i hovedsak er fulgt. Det er vår vurdering at de mangler som er avdekket ikke har hatt vesentlig innvirkning for hendelsesforløpet.

• Videre viser gjennomgangen at det er behov for å se nærmere på hvordan et samlet sikkerhetsopplegg bedre kan tilpasses alle deltakere i en delegasjon, samt medfølgende presse. Hendelsene i Kabul har synliggjort at det er nødvendig tydeligere å fastlegge og avgrense ansvarsforhold og behov med hensyn til medfølgende presse. En slik gjennomgang bør gjøres i dialog med pressens egne organer ettersom pressens ansvar for egen sikkerhet og myndighetenes ansvar i forbindelse med delegasjonsreiser berører prinsipielle spørsmål for pressen selv. Disse spørsmålene vil bli behandlet i den arbeidsgruppen som er besluttet nedsatt og som vil bli ledet av JD.

• Gjennomgangen viser også at det er behov for ytterligere å stramme inn samarbeidsrutinene mellom de etater som står ansvarlig for planlegging og sikkerhet i forbindelse med reiser til utsatte områder, samt å tilpasse UDs kriseorganisasjon i lys av de erfaringer UD, Forsvaret og justismyndighetene har høstet etter terrorangrepet i Kabul.

Planleggingen

Sikkerhetsopplegget for besøket ble fastsatt i tråd med gjeldende rutiner og prosedyrer. Dette innebar at UD ba PST om å vurdere sikkerheten knyttet til besøket. PST baserte sin vurdering på innspill fra Etterretningstjenesten, som i flere år har vurdert sikkerhetssituasjonen i Kabul som meget alvorlig. Ut fra denne vurderingen anbefalte PST et sikkerhetsopplegg for utenriksministerens besøk som de anså som tilfredsstillende, og som ble fulgt.

Gjennomgangen viser at verken utenriksministeren eller UD på noe tidspunkt under planleggingen eller gjennomføringen av besøket ga uttrykk for ønsker om reduserte sikkerhetstiltak.

Valg av hotell Serena ble gjort i forståelse med PST. Hotellet ble vurdert som det sikreste overnattingsstedet i Kabul foruten ISAF-leiren. Hendelsen viste at hotellets omfattende sikkerhetsopplegg likevel sviktet, noe som gjorde det mulig for væpnede inntrengere å komme inn på hotellet.

PST sendte alle departementer i februar 2007 et generelt råd om å utvise forsiktighet med offentliggjøring av statsrådenes reiseprogram. Detaljert reiseprogram for utenriksministeren er etter dette ikke lagt ut til offentligheten. Dette skjedde heller ikke i forbindelse med reisen til Afghanistan. Avgrenset informasjon om tentative besøksdatoer, praktiske opplysninger til journalister og mulige reiseruter for dem, samt tilbud om bistand til hotellbestillinger og tilbud om transport upansret kjøretøy, ble lagt ut på UDs hjemmeside 20. desember 2007.

På uformelt grunnlag spurte en medarbeider i UD PSTs liaison i departementet om råd for publisering av reisefravær for politisk ledelse for første halvår 2008 på UDs intranett. PST-liaisonen ga noen dager senere muntlig beskjed til samme medarbeider om at PST ikke ville tilrå å legge ut reiseplanene for politisk ledelse på intranettet, men at dette var opp til UD selv å vurdere.

UD valgte på dette grunnlaget ikke å fravike etablert praksis basert på PSTs generelle råd av februar 2007. Det er i etterkant konstatert at denne uformelle informasjonsutvekslingen er tillagt forskjellig tolkning i PST og UD. Dette understreker i seg selv et behov for å etablere tydeligere rutiner for den løpende informasjonsutvekslingen mellom UD og PST.

Utenriksministeren har også allerede besluttet at fra nå av vil ingen forhåndsinformasjon om konkrete forhold knyttet til besøk i konfliktområder bli offentliggjort, med mindre UD og vedkommende sikkerhetsmyndighet kommer til at det ikke innebærer noen endring av risikobildet om informasjonen offentliggjøres.

Gjennomgangen har vist at det i hele planleggingsfasen var et godt samarbeid mellom UD og de instanser i politiet og Forsvaret som deltok i forberedelsene og gjennomføringen av besøket.

Det er gjennom mediene framkommet uttalelser om ulike vurderinger mellom UD og FD når det gjelder planlegging og gjennomføring av sikkerhetsopplegget ved besøket. Det er i gjennomgangen ikke avdekket opplysninger som skulle tilsi noen slik uenighet mellom ansvarlige i berørte etater. Etablerte prosedyrer har vært fulgt og det har vært åpne kanaler mellom de berørte. FDs ønske om å delta i delegasjonen ble etterkommet på de deler av programmet som omfattet Norges deltakelse i ISAF. Samtidig er det grunn til å påpeke at slik deltakelse ikke berørte sikkerheten ved besøket.

Det har også vært reist spørsmål ved hvorfor den pansrede bilen med medisinsk personell ble sendt tilbake til flyplassen etter at kortesjen ankom hotellet. Gjennomgangen har vist at dette var i tråd med planen og i henhold til sikkerhetsvurderingen fra PST, som mente at det ikke var behov for den etter ankomst til hotellet.

Krisehåndteringen på stedet

Ambassaden er tillagt ansvaret for å bistå sivile nordmenn i Afghanistan i krisesituasjoner. Ambassadøren er tillagt det overordnede ansvaret for krisehåndteringen på stedet, herunder ansvaret for å lede arbeidet når en krise oppstår.

Ambassadøren og en annen av ambassadens medarbeidere befant seg på hotell Serena sammen med utenriksministeren både under og i timene etter angrepet. Krisen ble derfor i all hovedsak håndtert derfra og sentrale beslutninger tatt der. Situasjonen var meget krevende, men telefonkontakt gjorde det mulig å viderebringe en rekke beskjeder og instrukser. Ambassaden og PST varslet tidlig Røde Kors og Forsvaret om behovet for akutt legehjelp. Fra tilfluktsrommet i hotellet ble det også holdt kontakt med de som bistod de to sårede i resepsjonsområdet, og med norske styrker og sanitetspersonell på flyplassen. Det ble også holdt kontakt med UDs krisestab. Det ble gjort to forsøk på å komme opp i resepsjonsområdet for å bistå med evakueringen av de sårede, men dette ble forhindret av afghanske sikkerhetsstyrker.

Situasjonen på hotellet var i lang tid etter angrepet uavklart og farlig som følge av at man antok at det fortsatt befant seg en eller flere terrorister inne i bygningen. I denne uavklarte situasjonen fikk ikke de tilkalte sivile hjelpearbeiderne fra Røde Kors anledning til å gjennomføre evakuering av de sårede.

Gjennomgangen viser at den medfølgende norske pressedelegasjonen gjorde en stor innsats for å hjelpe Carsten Thomassen. De gjorde også en stor innsats i å informere om den dramatiske situasjonen i resepsjonsområdet. Denne informasjonen gjorde det klart at det var behov for evakuering av Thomassen. Dette ble av ambassadens personell videreformidlet til det norske evakueringslaget. Avgjørelsen om evakuering av Svenungsen ble tatt på medisinsk grunnlag av ansvarlig lege. Da tilstanden hans ble vurdert til kritisk, valgte lederen av evakueringslaget å returnere til flyplassen. Gjennomgangen viser likeledes at ambassaden ba om at SISUen måtte returnere umiddelbart for evakuering av Thomassen.

Håndteringen i UD

Ansvaret for den overordnede organiseringen av utenrikstjenestens beredskapsarbeid og for å bistå den enkelte ambassade i konkrete situasjoner ligger i UD. Gjennomgangen viser at krisehåndteringsapparatet i UD ble iverksatt i samsvar med etablerte retningslinjer og fungerte i hovedsak etter planverket. Departementets ledelse og krisestab trådte sammen kort tid etter angrepet på hotellet. Dette ble ansett nødvendig for å bringe klarhet i situasjonen, bistå de rammede nordmennene på hotellet, etablere nødvendig kommunikasjon mellom krisestab, utenriksministerens delegasjon og ambassaden i Kabul og håndtere den store pågangen av norske og internasjonale media. Det var også viktig å holde kontakt med de pårørende.

Det var behov for rask, løpende og nøyaktig informasjon om situasjonen. Kommunikasjonsbehovet ble koordinert og ivaretatt både i Kabul og i Oslo. Mediehåndteringen foregikk i hovedsak i tråd med planverket.

Samtidig understreker gjennomgangen at det er behov for presis informasjon i krisesituasjoner, og at ikke pågangen fra media skyver dette hensynet til side. Det er likeledes behov for en presisering av ansvarsforhold og funksjoner mellom dem som er direkte berørt av krisen, og staben i Oslo. Dette er særlig viktig når UDs medarbeidere og ambassaden er direkte berørt.

Mediadeltakelsen under besøket

Gjennomgangen har vist at det praktiske opplegget for deltakelse under besøket ble gjort kjent for pressen før avreise. Dette gjaldt også transporten til hotellet i en upansret minibuss. Denne inngikk i den offisielle kortesjen som afghanske myndigheter organiserte som ansvarlige for sikkerheten.

Videre har gjennomgangen vist at UD tilbød pressen sikkerhetsutstyr for transportetappene. Pressedelegasjonen fikk også en sikkerhetsorientering av generell karakter. Gjennomgangen har videre vist at journalistene i likhet med den øvrige delegasjonen ble frarådet å bevege seg ut av hotellet til fots.

Det har i media fremkommet ulike vurderinger av hvilket ansvar UD bør ha for ledsagende journalister i denne type delegasjoner. Dette forhold samt den brede pressedeltakelsen under besøket til Kabul, viser etter departementets syn behovet for en grundig vurdering av de rutiner og retningslinjer som legger rammene for deltakelse i offisielle delegasjonsbesøk til konfliktområder, herunder opplysninger om høyt graderte trussel- og sikkerhetsvurderinger. En slik gjennomgang bør gjøres i dialog med pressens egne organer. Disse spørsmålene vil bli behandlet i den arbeidsgruppen som er besluttet nedsatt og som vil bli ledet av JD.

Informasjonsarbeidet

Mediehåndteringen foregikk i hovedsak i tråd med krisekommunikasjonsplanen. Det er imidlertid avdekket avvik. UD ga på et svært tidlig tidspunkt, om lag kl 15.20 et intervju til TV2 Nyhetskanalen hvor det ble sagt at delegasjonen var i sikkerhet og befant seg i kjelleren, basert på pressevaktens forståelse av en telefon fra kommunikasjonssjefen. Noe senere formidlet UD at Thomassen var lettere skadet enn Svenungsen. Det er ikke i samsvar med UDs retningslinjer å gi uttalelser om medisinske tilstander. Slike uttalelser burde derfor ikke vært gitt.

Som det framgår av redegjørelsen for hendelsene var kommunikasjonssjefen i et tidsrom ikke oppdatert på samme måte som departementets stab om omfanget av personskadene, særlig ikke om Carsten Thomassens svært kritiske tilstand. Derfor samsvarte på et tidspunkt ikke informasjonen som ble gitt til media med informasjonen som ble gitt til de pårørende av andre representanter for departementet. Dette skal ikke forekomme og er et brudd på retningslinjene. Utenriksministeren har beklaget forholdet, både overfor Carstens Thomassens etterlatte og overfor offentligheten.

Det må understrekes at dette forholdet ikke påvirket arbeidet for å få Thomassen evakuert.

7. Tiltak

Angrepet på Hotell Serena og det tragiske utfallet av denne terroraksjonen har vist behovet for å iverksette tiltak for å stå bedre rustet for å møte denne type situasjoner i fremtiden i Afghanistan og i andre konfliktområder. Følgende tiltak er igangsatt.

• Det er allerede iverksatt en fornyet vurdering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan for norsk, sivilt personell og andre sivilt utsendte.

• Det er besluttet å opprette en stilling som sivil sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul.

• Det er besluttet å styrke UDs oppsett for krisehåndtering ved blant annet opprettelse av en stilling som sikkerhetskoordinator i departementet. Stillingen vil bli brukt til å koordinere samarbeidet med politiet og militær etterretning for å sikre mest mulig sammenfallende vurderinger av sikkerhetsbehovet ved besøk og utestasjonering. Den vil også bli brukt til å holde nær kontakt med frivillige organisasjoner og andre som har nærvær i utsatte områder.

• UD ønsker også i fremtiden å tilrettelegge best mulig for deltakelse av presserepresentanter på reiser til ulike områder, også til utsatte områder. Dette bør gjøres i dialog med pressens egne organer ettersom pressens ansvar for egen sikkerhet og myndighetenes ansvar i forbindelse med delegasjonsreiser berører prinsipielle spørsmål for pressen selv. Disse spørsmålene vil bli behandlet i den arbeidsgruppen som er besluttet nedsatt og som vil bli ledet av JD.

• Departementets planverk for beredskap og krisehåndtering blir alltid vurdert etter større hendelser med sikte på å innarbeide nye erfaringer. Dette vil også bli gjort etter denne hendelsen.

• Erfaringene fra terrorangrepet i Kabul vil gå inn i UDs program for opplæring og kursing av egne ansatte i krisehåndtering. Det organiseres allerede kurs og øvelser for UDs ansatte både ute og hjemme. Det er likevel behov for å styrke opplæring og øving både av krisestab, utsendte i konfliktområder, deltakere på delegasjonsreiser, samt ansatte i departementet for øvrig. Dette gjelder også førstehjelpsopplæring.

• Som arbeidsgiver har norske media i likhet med UD et selvstendig ansvar for å vurdere sikkerheten for sitt personell i forbindelse med reiser til konfliktområder, også ved deltakelse i reiser med norske regjeringsrepresentanter. Terrorangrepet i Kabul har aktualisert behovet for en bred vurdering av sikkerhetssituasjonen for offentlig ansatte som tjenestegjør i eller besøker slike konfliktområder. UDs arbeidsgiveransvar tilsier at departementet grundig vurderer disse spørsmålene og iverksetter nødvendige tiltak for å styrke de ansattes sikkerhet og trygghet.

Vedlegg 2

Forsvarsdepartementets redegjørelse i forbindelse med anslaget mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008, datert 5. februar 2008

REDEGJØRELSE I FORBINDELSE MED ANSLAGET MOT hOTELL SERENA I KABUL 14. JANUAR 2008

Redegjørelsen belyser Forsvarsdepartementets og Forsvarets involvering i forberedelser og gjennomføring av Utenriksministerens besøk til Afghanistan 14‑17. januar 2008.

Forberedelser forut for besøket

Etterretningstjenestens rolle:

Før utenriksministerens besøk sendte PST en anmodning til E-tjenesten om en trusselvurdering for Afghanistan og Islamabad (Pakistan). Henvendelsen ble besvart 4. januar 2008. E-tjenestens vurdering inngår i grunnlaget for PSTs utarbeidelse av anbefalte beskyttelsestiltak. Dette er vanlig prosedyre.

E-tjenesten får mange meldinger om trusler om angrep på mål i Kabul med høy tilstedeværelse av vestlige representasjoner og offisielle institusjoner. Påliteligheten av disse meldingene er svært varierende, og bare unntaksvis er truslene fulgt av faktiske anslag. De jevnlige truslene har likevel ført til at trusselnivået i Kabul i en lang periode har vært vurdert som høyt av E-tjenesten, noe som også har fremkommet av de trusselvurderingene som rutinemessig utarbeides.

Alle meldinger som kommer inn og som har relevans for en pågående reise oversendes PST med eventuelle kommentarer og vurderinger. Umiddelbart før delegasjonens ankomst fikk E-tjenesten tilgang til en melding som varslet et mulig angrep av en selvmordsbomber i området hotell Serena/innenriksdepartementet. Politieskorten (forpartiet) ble orientert av ambassaden om meldingen om morgenen 14. januar.

Militærrådgiverens (Milråd) rolle:

I hovedsak består Milråds rolle i formidling av kommunikasjon mellom ambassaden, PST og Forsvaret. Dette innebærer blant annet:

• Kontakt med PST før ankomst Afghanistan.

• Ankomstmottak og innledende brief for PST og sjef nasjonalt støtteelement (NSE) på Kabul Internasjonale Flyplass (KAIA).

• Organisering og deltagelse ved PSTs rekognosering og møter med afghanske myndigheter, sikkerhetsansvarlig på hotellet og den norske etterretningscelle (NIC).

• Innmelding av PSTs støttebehov fra Forsvaret til sjef NSE.

• Brief om sikkerhet for besøket for de som var ankommet søndag 13. januar.

Oppgaver Milråd ikke har vært involvert i:

• Journalistenes del av besøket, inkludert transportplanlegging.

• Planleggingen av programmet for besøket annet enn logistisk støtte.

• Forbindelse med UD annet enn tilstedeværelse på telefonkonferanser.

Milråds første kontakt med PST i fm dette besøket var den 2. januar. Etter dette var det fortløpende kontakt og PSTs støttebehov fra Forsvaret ble formidlet videre til sjef NSE. Fredag den 11 januar ble det avholdt et møte hvor PST fikk generell informasjon ang situasjonen og programmet for besøket. Lørdag 12. januar ble brukt til rekognosering i Kabul samt møter med sikkerhetsansvarlig i afghansk UD, sikkerhetsansvarlig ved presidentens kontor og sikkerhetsansvarlig på hotell Serena. Søndag 13. januar ble brukt til møte med NIC ved ISAF HQ samt til å kjøre gjennom planlagt rute for tirsdag den 15. januar. Mandag 14. januar ble PST hentet på KAIA og kjørt til hotellet.

Forsvarets rolle:

Samarbeidet mellom den norske ambassaden i Kabul og det norske styrkebidraget til ISAF er og har vært meget godt så lenge Norge har hatt styrker i Afghanistan. Båndene ble ytterligere forsterket da det ble opprettet en militær rådgiverstilling ved ambassaden i 2007. De norske styrkene har støttet ambassaden ved flere besøk med både personell og kjøretøy i forbindelse med transport og sikringsoppdrag. Tilsvarende har ambassaden støttet med tilrettelegging ved besøk til ambassaden samt lån av kjøretøy. PSTs støttebehov under dette besøket var en sikringsstyrke, inkludert sanitet, under transport og ressurser til støtte ved evakuering. Disse behovene ble drøftet mellom representanten fra PST, Milråd og NCC. På denne bakgrunn besluttet nasjonal kontingentsjef (NCC) å transportere en SISU fra Masar e‑Sharif samt forsterke NSE på KAIA med personell. Dette kjøretøyet var ikke innredet som ambulanse, men har kapasitet til å frakte en bårepasient i tillegg til et antall sitteplasser.

I forbindelse med Utenriksminister Gahr Støres besøk er følgende forespørsler mottatt, og forberedelser gjort fra Forsvarets side (da besøket til Meymaneh ikke ble gjennomført, er forberedelser gjort der ikke tatt med i denne redegjørelsen):

• 17. desember 2007 ble NSE kontaktet uformelt første gang av ambassaden i Kabul. Forespørselen gjaldt da kun tilrettelegging av et dagsbesøk med overnatting til PRT Meymaneh, herunder bruk av Forsvarets innleide Fokker-50 til transport.

• 8. januar 2008 mottok NSE en ny forespørsel fra ambassaden i Kabul om ytterligere støtte under besøket i Kabul. Denne inkluderte.

• • lån av stridsvester og hjelmer

  • støtte til prøveskyting av våpen

  • støtte til rekognosering

  • mottak av personell som ankommer KAIA på ulike fly

  • sikringsbil med medisinsk kapasitet i forbindelse med diverse transport i Kabul.

• 9. januar 2008 fikk Militærpolitiet (MP) ved NCC melding fra stabssjefen om denne anmodningen om støtte. MP fikk i oppgave å planlegge og å lede Forsvarets støtte ved besøket. Ordre for oppdraget ble utarbeidet samme dag og ble underskrevet av NCC.

• 12. januar 2008 ble det gjennomført koordineringsmøte mellom MP, Milråd og forpatruljen til PST. Det ble her avtalt at Forsvaret skulle stille med sikringsbil under transport i Kabul. Sikringen skulle følge bak VIP-kortesjen og sikkerhetsstyrken som var satt opp i regi av afghanske myndigheter, og skulle fungere som støtte ved eventuelle anslag mot VIP-kjøretøyet. I tillegg skulle kjøretøyet oppholde seg i nærheten av de ulike stedene som skulle besøkes 15.januar når VIP var inne. Mulighet for umiddelbar støtte fra andre ISAF enheter ble diskutert, og PST og NCC/MP ble enige om i tillegg å ha et pansret personellkjøretøy (SISU) tilgjengelig ved NSE. Dette kjøretøyet ankom Kabul fra Mazar e-Sharif 14. januar sammen med ekstra personell.

• 13. januar 2008 gjennomførte MP rekognosering i Kabul sammen med PST og ambassaden i Kabul på de ulike stedene som skulle besøkes. Det ble ikke gjennomført rekognosering på Serena hotell eller presidentpalasset av Forsvaret, da personellet fra PST hadde gjennomført dette tidligere samme uke. Samme kveld ble det gjennomført en orientering for ambassaden, PST og MP om sikkerhetssituasjonen i Kabul av National Intelligence Cell (NIC) ved ISAF HQ. Orienteringen inneholdt i hovedsak siste perioders hendelser i byen samt trender. Kartreferanser på ulike stedene som skulle besøkes ble utvekslet med NIC.

• Forsvaret er utover dette ikke blitt anmodet om mer støtte i forbindelse med Utenriksministerens besøk.

Angående deltagelse fra FD under besøket

Den 9. januar ble det informert om at det ikke var planlagt med deltagelse fra FD under UMINs besøk ved de norske styrkene i Afghanistan og at dette skulle tas opp med UD. Etter kontakt med UD ble det avklart at FD skulle delta under besøket ved de norske styrkene.

Gjennomføring av besøket

Milråd ble sent på kvelden søndag den 13. informert om en spesifikk trusselmelding som nevnte to objekter hvorav det ene var hotell "Serena". Trusselmeldingen ble gitt til PST.

14. januar 2008 ble det første sikringsoppdraget gjennomført i forbindelse med transport fra KAIA til Serena hotell ca. klokken 15:00. 15 minutter etter ankomst på hotellet ble personellet kontaktet av PST. De avtalte oppmøte på hotellet neste dag og sikringspersonellet ble deretter dimittert av PST. Kjøretøyet returnerte til KAIA.

Hovedpunkter i hendelsesforløpet den 14. januar 2008 er som følger:

15. januar 2008 ledet MP eskorten av Utenriksministeren til presidentpalasset og videre til ISAF HQ etter ønske fra PST.

Annen støtte fra Forsvaret etter anslaget

I tillegg til den taktiske støtten som er beskrevet over, støttet NSE delegasjonen i etterkant av hendelsen med innkvartering og forpleining på KAIA frem til de kunne reise hjem. De organiserte også et minnerom med bilde og kondolanseprotokoll, varme klær og andre behov som dukket opp utover kvelden den 14. januar og de påfølgende dagene. Feltprest ble hentet fra Mazar e-Sharif for å bistå i arbeidet med båretransport hjem og minnehøytidligheter over den drepte.

Da Forsvarets Sanitet hadde flere leger og en psykiater tilstede på KAIA i forbindelse med rotasjon og besøk til Forsvarets enheter, stilte Forsvaret også med liaisonoffiserer til det tsjekkiske feltsykehuset og gjennomførte debrief for Forsvarets eget personell, PST og andre som hadde deltatt under hendelsen.

Som en følge av at Utenriksdepartementet besluttet å få delegasjonen og journalister hjem til Norge så raskt som mulig, stilte Forsvaret tilgjengelige plasser på Forsvarets logistikkflyginger tirsdag og onsdag. Kun et fåtall av disse plassene ble faktisk benyttet da Utenriksdepartementet valgte å hente inn det chartrede flyet fra Air Alsie til hjemreisen. Samtidig tilbød Forsvaret å frakte båren med den omkomne hjem med logistikkflygingen onsdag. Dette takket Utenriksdepartementet ja til. I tilknytning til dette fikk to medarbeidere fra Dagbladet plass på den norske flygingen til Kabul for å følge båren hjem til Norge. Denne flygingen ble senere forsinket til torsdag da været gjorde at flyet ikke kunne lande i Kabul onsdag.

Medisinsk evakuering av den skadde medarbeideren fra Utenriksdepartementet ble koordinert av FOHK gjennom stående avtale med Global Medical Support AS. Det var en stund usikkerhet om det var Utenriksdepartementet eller Forsvaret som skulle ha ansvaret for denne flygingen, men etter noe diskusjon ble dette overlatt Forsvaret og FOHK da de har erfaring med slik evakuering og allerede hadde sitt medisinske personell tilstede hos pasienten. Flygingen ble gjennomført 17. januar 2008, så raskt som mulig etter at pasienten var erklært transportdyktig.

Siden de fleste flygingene ble gjennomført med Forsvarets fly ble det igangsatt mottak ved Gardermoen militære flyplass. Dette ble gjort ut fra en ren hensiktsmessig vurdering og uten påtrykk fra Forsvaret. Gardermoen flystasjon stilte fasiliteter tilgjengelig for både mottak og debrief av personellet som returnerte fra Kabul. I tillegg ble det organisert rom der Utenriksministeren kunne holde pressekonferanse da han ankom Norge. I forbindelse med at båren til Carsten Thomassen kom hjem med Forsvarets logistikkflyging torsdag 17. januar ble det gjennomført en mottaksseremoni på Gardermoen. Dette ble gjort etter ønske fra Utenriksdepartementet og den dreptes familie. Forsvaret hadde ingen rolle i denne seremonien bortsett fra at man stilte fasiliteter og ressurser tilgjengelig for familie, Utenriksdepartementet og presse.

For å koordinere Forsvarets innsats stilte Forsvarsdepartementet en liaisonoffiser til Utenriksdepartementets krisestab fra hendelsen startet mandag 14. januar, til båren med den drepte og den medisinske evakueringen var fullført om kvelden torsdag 17. januar.

Hovedkonklusjonen i redegjørelsen

• De normale samarbeidsrutiner i forbindelse med planlegging og gjennomføring av slike besøk er fulgt opp på vanlig måte fra E-tjenesten og Milråd i Kabul.

• Det er i Forsvarsdepartementets redegjørelse ikke fremkommet noen uoverensstemmelser eller prosedyreavvik mellom Forsvarsdepartementet og andre instanser, verken i vurderingen, planleggingen eller gjennomføringen av aktuelle tiltak for dette besøket.

• Forsvaret har støttet i forbindelse med planlegging og gjennomføring til besøket gjennom koordinering med ambassaden i Kabul og personell fra PST. Støtte har vært gitt i henhold til Utenriksdepartementets og PSTs ønsker og forutsetninger.

Vedlegg 3

Terrorangrepet i Kabul – Justisdepartementets redegjørelse, datert 5. februar 2008

TERRORANGREPET I KABUL 14.1.2008 - UTENRIKSMINISTERENS BESØK - JUSTISDEPARTEMENTETS REDEGJØRELSE

Justisdepartementet har ikke vært direkte involvert i planleggingen av besøket. Dette har skjedd i direkte kontakt mellom Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Utenriksdepartementet og øvrige samarbeidspartnere.

Justisdepartementet er orientert ved at PST’s trusselvurderinger ble sendt departementet.

Justisdepartementet har anmodet PST om en redegjørelse om deres rolle.

Justisdepartementet har ingen merknader til måten PST har gjennomført planlegging, gjennomføring og opptreden under angrepet. Departementets vurdering er at PST’s arbeid er gjennomført i samsvar med gjeldende regelverk og instrukser.

Justisdepartementet har mottatt følgende redegjørelse fra PST:

"REDEGJØRELSE FRA POLITIETS SIKKERHETSTJENESTE I FORBINDELSE MED TERRORAKSJONEN MOT KABUL SERENA HOTEL MANDAG 14. JANUAR 2008

Innledning

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har gjennomgått saken som knytter seg til tjenestens arbeide før og under utenriksminister Gahr Støres og delegasjonens besøk til Kabul. Gjennomgangen er delt inn i fire faser; arbeidet med trusselvurderingen (fase I), planleggingen av livvaktoppdraget (fase II), gjennomføringen av livvaktoppdraget før terrorangrepet (fase III) og gjennomføringen av livvaktoppdraget under og etter angrepet (fase IV). Arbeidet med trusselvurderingen har til dels gått parallelt med planlegging av livvaktoppdraget.

Fase I: Trusselvurderingen

PSTs ansvar for trusselvurderinger er fastsatt i politiloven § 17 c og er nærmere utdypet i PST-instruksen (fastsatt ved kgl. res. av 19. august 2005). I PST-instruksen § 6 heter det:

"Politiets sikkerhetstjeneste skal av eget tiltak, eller etter anmodning fra Justisdepartementet, utarbeide trusselvurderinger og gi råd om tiltak av betydning for norske interesser, virksomheter og enkeltpersoners sikkerhet. Tjenesten kan yte tilsvarende bistand til departementene, Politidirektoratet, politidistriktene og sjefene for politiets særorganer".

Når norske myndighetspersoner (medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen og Høyesterett) reiser til utlandet vil det i hvert enkelt tilfelle bli vurdert om en trusselvurdering skal utarbeides for den konkrete reisen. Dette gjelder særlig myndighetspersoners reiser til konfliktområder. Disse trusselvurderingene utarbeider PST i samarbeid med Etterretningstjenesten (ETJ). På bakgrunn av det trusselbildet som beskrives og den vurderingen som blir gjort av dette blir det eventuelt anbefalt om reisen krever politioperative beskyttelsestiltak.

PST ble 14. desember 2007 informert av Utenriksdepartementet (UD) om at utenriksminister Jonas Gahr Støre planla et besøk til Afghanistan i tidsrommet 14. til 17. januar 2008. Det fremkom at besøket skulle gjennomføres i sivil regi med sikkerhetsstøtte fra PST. På bakgrunn av henvendelsen fra UD sendte PST en anmodning til ETJ om en trusselvurdering for utenriksministerens besøk.

14. desember mottok PST informasjon fra UD om at ambassaden i Kabul skulle bestille rom på Kabul Serena Hotel for delegasjonen. Kabul Serena Hotel er et hotell norske delegasjoner har benyttet tidligere, og har blitt ansett som et av de tryggeste stedene man kan bo på i Kabul.

9. januar 2008 ferdigstilte PST trusselvurderingen for utenriksministerens reise til Afghanistan. PSTs trusselvurdering var basert på ETJs beskrivelse og vurdering av trusselbildet. ETJ vurderte trusselnivået i Kabul som høyt. På denne bakgrunn konkluderte PST med at utenriksminister Gahr Støre kunne være truet, og at angrep ikke kunne utelukkes. Det ble besluttet iverksatt nærsikring med norske livvakter for statsråden. I tillegg til nærsikring skulle livvaktene ha en liaisonfunksjon mot norske offisielle representasjoner og samordne sikkerhetstiltakene med lokale myndigheter og norsk personell fra Forsvaret som er deployert i Afghanistan. Livvaktene skulle også forestå sikkerhetsrådgivning overfor utenriksministeren og delegasjonen. Når det gjelder statsråders reiseprogram har PST overfor departementene presisert viktigheten av å vurdere hvilken informasjon som ikke bør offentliggjøres. PST’s UD-liason ble 21. desember 2007 kontaktet av utenriksministerens sekretariat med spørsmål om utenriksministerens reiseprogram til Afghanistan kunne legges ut på departementets intranett. PST frarådet dette av sikkerhetsmessige årsaker. Dette ble meddelt utenriksministerens sekretariat av PST’s liason i UD.

Fase II: Planlegging av livvaktoppdraget

PST har ansvaret for utførelse av livvakttjenesten for statsledelsen i henhold til PST-instruksen § 9 annet ledd (med unntak for medlemmer av Kongehuset som ivaretas av Den kongelige politieskorte ved Oslo politidistrikt) samt særlig utsatte representanter for tilsvarende myndigheter, herunder ambassadører.

Livvakttjeneste i utlandet innebærer planlegging av det konkrete sikkerhetsopplegg med besøkslandets myndigheter, ofte i samarbeid med vår egen ambassade. Det er myndighetene i landet som norske myndighetspersoner besøker som har ansvaret for sikkerheten, og dette gjelder også besøk til Afghanistan. Dersom Norge har deployert norske styrker i landet som besøkes (som i Afghanistan), vil de også kunne bli trukket med i sikkerhetsopplegget. Under livvaktoppdraget er den norske livvaktlederen liaison til besøkslandets myndigheter, og som oftest tillater besøkslandet at PSTs livvakter kan utføre væpnet nærsikring av egen myndighetsperson. Livvaktene vil også gi sikkerhetsråd til myndighetspersonen og dennes delegasjon.

PST har etter PST-instruksen § 5 tredje ledd som oppgave å:

"…forebygge trusler mot myndighetspersoner som nevnt i politiloven § 17 d første ledd bokstav c" (medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen og Høyesterett og tilsvarende representanter for utenlandske myndigheter)

20. desember ble det utpekt tre livvakter for reisen til Afghanistan. PST forespurte i denne forbindelse ambassaden i Kabul om bistand til å anmode afghanske myndigheter om å ivareta statsrådens sikkerhet under oppholdet med tilstrekkelig livvakttjeneste og sikring av bosted.

2. januar mottok PST en melding fra ambassaden i Kabul der det ble opplyst at overnatting var bestilt og at ambassaden ønsket bruk av afghansk politi og livvakter som eskorte.

PSTs erfaring med et slikt opplegg er at kortesjeruten blir sperret for all annen trafikk. En sivil profil med sikkerhet fra afghanske politi- og sikkerhetsmyndigheter, med kortesjer i høy hastighet i stengte gater, gir således nødvendigvis ikke dårligere sikkerhet enn et militært "signaturkjøretøy". Et slikt kjøretøy forflytter seg saktere eller kan risikere å bli stående fast i trafikk. Dette er kritisk på en terrorutsatt strekning som veien fra flyplassen og inn til sentrum av Kabul.

Livvaktleder ønsket likevel ytterligere bistand i form av et pansret kjøretøy fra ISAF med lokalkjent sjåfør, to soldater og medisinsk personell. Dette kjøretøyet skulle inngå i kortesjen, og skulle benyttes ved en eventuell akutt hendelse. Livvaktene ønsket også tilgang til et militært samband, slik at det ville være mulig å ha direkte kontakt med kjøretøyet og ISAF. Livvaktene anmodet 7. januar militærrådgiveren ved ambassaden og ISAF om slik bistand.

I et møte mellom livvaktleder, militærrådgiveren og norske ISAF- representanter 12. januar ble det enighet om i tillegg å ha et pansret personellkjøretøy (SISU) tilgjengelig ved KAIA. Dette kjøretøyet ankom Kabul fra Mazar e-Sharif 14. januar sammen med ekstra personell.

PST mottok løpende informasjon om endringer i sammensetningen av utenriksministerens delegasjon med politikere og embetsmenn. Siste informasjon om delegasjonen ble mottatt 13. januar. PST var kjent med at et varierende antall journalister ville slutte seg til turen etter UDs invitasjon, men mottok ikke navnene på disse.

Frem til avreise 10. januar var det regelmessig kontakt mellom livvaktene og ambassaden i Kabul. Samme dag varslet for øvrig PST rutinemessig et medisinsk team fra Global Medical Support (GMS) om reisen. GMS har kapasitet til å evakuere skadet personell i utlandet med fly.

10. januar reiste livvakter fra PST på forpatrulje til Afghanistan, og ankom Kabul dagen etter.

12. januar avholdt PSTs livvakter, ambassaden og UD flere møter med afghanske myndigheter. Dette var møter som tok for seg detaljer i sikkerhetsopplegget rundt besøket i Kabul. Senere samme dag hadde livvaktene et møte med sikkerhetssjefen på Kabul Serena Hotel. Sammen med sikkerhetssjefen gjennomgikk livvaktene hotellets sikkerhetsrutiner og gjennomførte den første inspeksjonen av lokalitetene. Livvaktene gjorde også de nødvendige avtaler med Forsvaret om oppfølging i kortesjen, avklaring av kjøreruter, avtale om sikre steder for evakuering og medisinsk bistand til delegasjonen.

13. januar gjennomførte livvaktene først et møte med ambassaden. Temaet på møtet var en gjennomgang av programmet for besøket i Afghanistan. Deretter hadde livvaktene møte med representanter for ISAF for en sikkerhetsorientering. Det var på dette tidspunktet ingen indikasjoner på at forestående angrep eller trusler mot det kommende besøket. ISAF-representanter ble også konsultert om mulige sikkerhetsmessige utfordringer under kortesjekjøring og ellers. Senere på dagen ble det sammen med militærrådgiveren ved ambassaden og ISAF gjennomført en befaring av fastsatte og mulige besøkssteder i Kabul. Et av programpostene bortfalt på anbefaling av livvaktleder på grunn av sikkerhetsmessige forhold. På kvelden fikk livvaktene beskjed av ambassaden om at det var fremkommet opplysninger av betydning for besøket og ble bedt om å møte hos ISAF dagen etter.

Om morgenen 14. januar ble livvaktene orientert av representanter for ISAF om at det forelå informasjon om en mulig trussel som sammenfalt med besøket til utenriksministeren samme dag. Denne informasjonen varslet om en mulig selvmordsaksjon ved bruk av et kjøretøy i området rundt Kabul Serena Hotel og Innenriksdepartementet. Målet for aksjonen var NATOs koalisjonsstyrker. Trusselen omfattet ikke utenriksminister Gahr Støre og hans delegasjon. Det norske etterretningselementet viste til at slike trusler er vanlig i Kabul og at de svært sjelden resulterer i terroraksjoner.

Etter møtet med ISAF-representantene reiste livvaktene til Kabul Serena Hotel. Sammen med hotellets sikkerhetssjef ble det gjort en ny, detaljert gjennomgang av sikkerhetsrutinene. Gjennomgangen inkluderte lokalisering av møterom som skulle benyttes av delegasjonen og sikkert rom for evakuering. Hotellet har en høy kraftig mur og en innpasseringssluse med to kraftige bommer hvor kjøretøy blir kontrollert nøye før de slippes inn. Flere sikkerhetsvakter fra et privat selskap som bevokter innpasseringen. Vaktene er bevæpnet med automatvåpen. I tillegg må alle besøkende passere gjennom en metalldetektor og all bagasje sendes gjennom en røntgenmaskin.

Sikkerhetssjefen underrettet i denne forbindelse også om at det p.t. befant seg en delegasjon med livvakter fra Estland på hotellet, samt flere vestlige polititjenestemenn som var bevæpnet. Det ble likeledes orientert om at Den australske ambassaden er lokalisert på hotellet og er bevoktet av bevæpnet personell. Livvaktene fikk også beskjed om at de skulle få tildelt en kjentmann på hotellet.

På ettermiddagen dro livvaktene til flyplassen for å møte utenriksministeren og delegasjonen. Etter at delegasjonen hadde landet opplyste livvaktene at de ønsket å holde en sikkerhetsorientering for delegasjonen så raskt som mulig etter ankomst til hotellet. Før avreise fra flyplassen fikk delegasjonens medlemmer utlevert skuddsikker vest og hjelm. Livvaktene var bevæpnet i samsvar med trusselbildet. Kortesjekjøringen til hotellet forløp uten problemer.

Fase III: Utførelse av livvakttjenesten før angrepet

Ved ankomst til hotellet opplyste utenriksminister Gahr Støre at han skulle oppholde seg på hotellet resten av dagen. I forståelse med norsk militært personell besluttet PSTs livvaktleder at det militære kjøretøyet kunne returnere til flyplassen, men måtte være tilgjengelig for en eventuell hendelse.

Etter at delegasjonsmedlemmene hadde fått tildelt rom, samlet livvaktene utenriksministeren, delegasjonen og ambassadepersonellet til en sikkerhetsorientering. Ettersom orienteringen var basert på gradert informasjon som krever sikkerhetsklarering, deltok ikke de norske journalistene på denne. Orienteringen omfattet en redegjørelse for hva livvaktene hadde gjort i forberedelsen for besøket og for det videre sikkerhetsopplegget. Det ble videre opplyst at livvaktene samme morgen hadde fått informasjon om en trussel og gitt en vurdering av denne. På bakgrunn av informasjonen anbefalte livvaktene visse programmessige endringer og varslet at eventuelle nye trusler også ville kunne få konsekvenser for besøket. Ved et eventuelt angrep mot hotellet ble delegasjonen forklart at de ville bli evakuert til sikkert sted i kjelleren på hotellet.

Etter sikkerhetsorienteringen ytret utenriksministeren ønske om å gjøre noen private ærender i Kabul, men dette ble frarådet av livvaktene. Utenriksministeren etterkom anbefalingen.

Fra kl. 1730 avholdt utenriksministeren og delegasjonen et møte i hotellets kjeller med lederen for den afghanske menneskerettighetskommisjonen. Møterommet var plassert i nærhet til det rommet som var avtalt som sikkert evakueringssted.

Fase IV: Livvakttjenesten under og etter angrepet

Kl. 1805 registrerte de norske livvaktene skyting utenfor hovedporten til hotellet. Kort tid etter ble det registrert skyting også innenfor hotellporten og det ble hørt eksplosjoner som livvaktene oppfattet som håndgranater. Etter hvert ble skytingen intensivert, og angriperne hadde tatt seg inn i resepsjonsområdet. På samme tid ble en bombe utløst rett utenfor hotellbygningen.

I det skytingen begynte iverksatte livvakten i møterommet tiltak for å beskytte utenriksministeren og delegasjonen. De øvrige livvaktene sikret deretter selve møterommet. På dette tidspunktet var skytingen i første etasje fremdeles kraftig.

Kort tid etter kontaktet en av livvaktene situasjonssenteret i PST og orienterte om situasjonen. Mens skytingen fremedels pågikk, planla livvaktene en kontrollert evakuering av utenriksministeren og delegasjonen til sikkert rom. Evakueringen ble deretter gjennomført som planlagt og rommet sikret. Livvaktene fikk der støtte fra to tyske bevæpnete polititjenestemenn. På dette tidspunktet varslet livvaktene kontaktpersonen som hadde ansvaret for det militære støttekjøretøyet. Vedkommende fikk beskjed om at hotellet var angrepet og at han derfor måtte etablere en beredskapsposisjon i nærheten av hotellet.

Noen minutter etter at livvaktene og delegasjonen hadde tatt tilhold i sikkert rom ble det gitt beskjed om at en medarbeider i UD var skutt og såret. Livvaktene underrettet det militære støttekjøretøyet om dette og anmodet om umiddelbar bistand og evakuering til sykehus. Utenriksminister Gahr Støre ga uttrykk for sterk bekymring for denne situasjonen og ba umiddelbart livvaktene om å lokalisere den sårede UD-medarbeideren slik at han kunne få nødvendig medisinsk førstehjelp. Livvaktene organiserte derfor mannskap for å lokalisere den sårede. To UD-medarbeidere ønsket å bli med for å lete etter sin kollega.

Livvaktleder og en tysk polititjenestemann, i følge med UD-medarbeiderne, sikret forflytningen opp i resepsjonsområdet. Der påtraff de afghansk sikkerhetspersonell og fikk opplyst at situasjonen var uavklart, og at en selvmordsaksjonist trolig befant seg i bygningen. Livvaktleder og UD-medarbeiderne fikk også beskjed om at den sårede medarbeideren i UD var evakuert til sykehus. Afghansk sikkerhetspersonell beordret så livvaktene tilbake til sikkert rom. På vei til sikkert rom fikk livvaktleder beskjed fra en av UD-medarbeiderne om at en norsk journalist også var såret. Hva skaden gikk ut på og hvor vedkommende befant seg var ukjent. Kort tid etter kom det melding til UD-medarbeideren om at journalisten var skuddskadet, men at situasjonen var stabil.

Cirka 20 minutter etter at livvaktene returnerte til sikkert rom fikk de beskjed om at journalisten var evakuert fra hotellet og var på vei til sykehus.

Livvaktene fikk etter dette beskjed av en UD-medarbeider om at en norsk dommer, som tilhører Justisdepartementets prosjekt "Styrkebrønn" i Kabul, så vidt hadde unnsluppet å bli skutt og satt gjemt under en trapp i nærheten av resepsjonsområdet. Livvaktene fikk lokalisert dommeren og brakt ham i sikkerhet i sikkert rom.

Kort tid etter ankom sivilt og uniformert sikkerhetspersonell fra Innenriksdepartementet til sikkert rom. Sammen med dem var en høytstående embetsmann fra samme departement for å snakke med utenriksminister Gahr Støre. Samtidig ble det organisert en evakuering av de norske journalistene i 1. etasje til sikkert rom. Livvaktene iverksatte så evakuering av den norske delegasjonen og journalistene ved bruk av det norske militære kjøretøy. Evakueringen ble gjennomført som planlagt, og delegasjonens medlemmer og journalistene ble plassert i kjøretøyer som fraktet dem til flyplassen.

Konklusjon

PSTs arbeid med trusselvurderingen, samt planleggingen og gjennomføringen av livvaktoppdraget, ble utført i henhold til gjeldende regelverk og prosedyrer.

Samarbeidet med andre instanser, herunder Utenriksdepartementet, Etterretningstjenesten, Forsvaret og Norges ambassade i Kabul, var i alle faser av planleggingen og besøket uttømmende og godt.

Det er PSTs oppfatning at samtlige nasjonale parter gjennom hele prosessen har utført sitt arbeid i overensstemmelse med de rutiner, regelverk og prosedyrer som gjelder."

Vedlegg 4

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen v/fungerende komitéleder til Utenriksdepartementet v/statsråden, datert 7. februar 2008

Redegjørelser om terrorangrepet i Kabul 14. januar 2008

Kontroll- og konstitusjonskomiteen vil med dette anmode om å få oversendt rapportene som er utarbeidet av henholdsvis Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet om sikkerhetstiltakene ved utenriksministerens reise til Afghanistan i januar 2008.

Vedlegg 5

Brev fra Utenriksdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 7. februar 2008

Redegjørelser om terrorangrepet i Kabul 14. januar 2008

Under henvisning til brev med anmodning fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen av 7. februar d.å. oversendes Utenriksdepartementets redegjørelse om terrorangrepet på hotell Serena i Kabul 14. januar d.å. De to øvrige rapporter vil bli oversendt komiteen fra hhv. Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet.

Vedlegg 6

Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 8. februar 2008

Redegjørelse om terrorangrepet i Kabul 14. januar 2008

Jeg viser til komiteens henvendelse til utenriksministeren av 7. februar 2008, med anmodning om å få oversendt de rapportene som er utarbeidet av henholdsvis Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet om sikkerhetstiltakene ved utenriksministerens reise til Afghanistan i januar 2008.

Vedlagt oversender jeg Justisdepartementets redegjørelse.

Vedlegg 7

Brev fra Forsvarsdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 12. februar 2008

REDEGJØRELSER I FORBINDELSE MED ANSLAGET MOT HOTELL SERENA I KABUL 14. JANUAR 2008

Det vises til brev av 7. februar 2008 fra kontroll- og konstitusjonskomiteen hvor Utenriksdepartementet anmodes om å oversende rapportene som er utarbeidet i sakens anledning fra Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet. Etter avtale departementene imellom fremmer Forsvarsdepartementet vedlagt sin redegjørelse.

Vedlegg 8

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen v/saksordfører til Utenriksdepartementet v/statsråden, datert 15. februar 2008

Terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008 - spørsmål

Det vises til komiteens brev av 12. februar d.å. der det orienteres om at komiteen har vedtatt å igangsette forberedelser i egen sak til Stortinget om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008.

Som ledd i sin behandling av ønsker komiteen å stille følgende spørsmål:

• 1. Komiteen ber om å få oversendt kopi av den informasjon som var lagt ut på Utenriksdepartementets hjemmesider vedrørende utenriksministerens besøk i forkant av reisen. Vi ber også om kopi av det som var lagt ut på hjemmesidene vedrørende reisefravær for politisk ledelse første halvår 2008 (jf. UDs redegjørelse s. 7).

• 2. Det fremgår av redegjørelsene at delegasjonen med utenriksministeren i spissen fikk en redegjørelse om sikkerhetssituasjonen etter ankomst hotellet, mens medfølgende presse fikk en egen informasjon om dette. Var det andre enn pressefolkene av dem som var med i reisefølget som ikke fikk del i samme informasjon som utenriksministeren og hans medarbeidere? Hva slags type informasjon var så sensitiv at det ikke var mulig å la pressefolkene få del i den? Hva er bakgrunnen for at ikke alle (inklusive) pressefolkene fikk vite om terrortrusselen som forelå?

• 3. Hvilken bistand ble pressefolkene som reiste sammen med delegasjonen tilbudt, mht. transportopplegg, innkvartering, personlig sikkerhetsutstyr, kommunikasjonsopplegg med delegasjonens presseansvarlig og evt. andre i delegasjonen osv.?

• 4. I UDs redegjørelse av 6. februar nevnes den norske ambassadøren til Afghanistan knapt med et ord. Hva er bakgrunnen for dette? Komiteen ber Utenriksdepartementet gjøre rede for hvilken instruks som gjaldt for ambassadøren i tilfelle alvorlige hendelser som terroraksjoner, samt hvorvidt denne ble fulgt.

• 5. Komiteen ber om å få oversendt kopi av all informasjon som er sendt fra forsvarspersonell som var tilstede i Afghanistan, under og etter angrepet, til Fellesoperativt hovedkvarter. Det bes om at dette inkluderer all informasjon fra militært og eventuelt sivilt sanitetspersonell som var tilstede ved evakueringen av sårede fra Hotell Serena og ved mottak av de sårede ved KAIA/feltsykehuset.

• 6. Komiteen ber om å få oversendt kopi av all korrespondanse mellom Fellesoperativt hovedkvarter og Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet i sakens anledning.

• 7. Komiteen ber om å få en utdyping av det forhold at det tok så lang tid før Carsten Thomassen ble lokalisert. Hva ble gjort for å klarlegge hvor han befant seg?

• 8. I Utenriksdepartementets redegjørelse sies det i punkt 1 følgende: "Retningslinjer og prosedyrer ut fra eksisterende planer og lovverk er i hovedsak fulgt." Komiteen ber om å få oversendt det som omtales som "eksisterende planer og lovverk".

• 9. På side 4 under hovedpunkt 3 i redegjørelsen vises til at gjennomgangen av hovedelementene i hendelsesforløpet er basert på UDs undersøkelser og samtaler med involverte i Kabul og Oslo. Hva er begrunnelsen for at de 7 pressemedarbeiderne som fulgte besøket ikke er benyttet som kilde for å beskrive de hendelser som utspant seg under terrorangrepet?

• 10. Hva slags kommunikasjonsutstyr benyttet delegasjonen seg av under besøket for å kunne holde kontakt seg i mellom og med ambassadens og forsvarets personell - ordinære mobiltelefoner eller eget sambandsutstyr? I tilfelle eget sambandsutstyr ikke ble benyttet, ble dette vurdert i forkant?

• 11. I avsnitt 3 i redegjørelsen under "Planleggingen" vises det til at Hotell Serena og ISAF-leiren var de sikreste overnattingssteder i Kabul. Hvorfor ble ikke ISAF-leiren med norske soldater valgt som overnattingssted?

Komiteen ber om at svarene ved behov koordineres med Forsvars-departementet og Justisdepartementet.

Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at det kan bli aktuelt å stille ytterligere spørsmål i sakens anledning; enten fra komiteen eller fra de enkelte fraksjoner.

Vedlegg 9

Brev fra Forsvarsdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, udatert

TERRORANGREPET MOT HOTELL SERENA I KABUL 14. JANUAR 2008 - SVAR

Etter avtale med Utenriksdepartementet oversendes vedlagt svar på spørsmål 5 og 6 til utenriksministeren fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Forsvarsdepartementet har et underlagsmateriale til spørsmålene som er gradert opp til hemmelig ut fra stridstekniske og operasjonelle forhold. Jeg er åpen for en dialog med komiteen om hvordan dette materialet eventuelt kan gjøres tilgjengelig, om dette anses ønskelig fra komiteens side.

Vedlegg 1

Spørsmål 5:

Spørsmål: Komiteen ber om å få oversendt kopi av all informasjon som er sendt fra forsvarspersonell som var tilstede i Afghanistan, under og etter angrepet, til Fellesoperativt hovedkvarter. Det bes om at dette inkluderer all informasjon fra militært og eventuelt sivilt sanitetspersonell som var tilstede ved evakueringen av sårede fra Hotell Serena og ved mottak av de sårede ved KAIA/feltsykehuset.

Svar: All korrespondanse mellom Forsvarets personell som var til stede i Afghanistan, under og etter angrepet, og Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) er inkludert i rapporten til nasjonal kontingentsjef (NCC) datert 18. januar 2008. Denne rapporten er gradert og er derfor ikke vedlagt, men kan gjøres tilgjengelig om dette anses ønskelig fra komiteens side.

I tillegg foreligger tre e-poster fra militærrådgiveren ved ambassaden i Kabul, hvor en var til Utenriksdepartementet (UD) med kopi til Forsvarsdepartementet (FD) og to til FD direkte. Den første er gradert, datert 22. januar 2008 og gir en generell utdyping av situasjonen. Den andre (med to vedlegg) er ugradert, datert 23. januar 2008 og beskriver hendelsesforløpet og militærrådgiverens rolle og aktiviteter. Denne e-posten er vedlagt som undervedlegg. Den tredje e-posten er også gradert, datert 30. januar og beskriver nærmere gjennomføring av sikkerhetsorienteringen ved ambassaden den 13. januar. De to graderte e-postenene er ikke vedlagt, men kan gjøres tilgjengelig om ønskelig som nevnt over.

Undervedlegg:

- (U) E-post fra Militærrådgiver ved ambassaden i Kabul til FD, datert 23. januar 2008.

Spørsmål 6:

Spørsmål: Komiteen ber om å få oversendt kopi av all korrespondanse mellom Fellesoperativt hovedkvarter og Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet i sakens anledning.

Svar: Etter anslaget ba Forsvarsdepartementet (FD) om en redegjørelse om Forsvarets involvering fra Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK). Dette oppdraget ble gitt i melding datert 18. januar 2008. Samtidig ble fungerende sjef for Forsvarets Sanitet (FSAN) bedt om en tilsvarende redegjørelse for hans inntrykk av hendelsen. Han var på tjenestereise til Afghanistan og derfor tilfeldigvis til stede på Kabul internasjonale flyplass.

Korrespondanse mellom FOHK og FD før, under og etter anslaget mot hotell Serena er inkludert i rapporten til sjef FOHK datert 21. januar 2008. Denne rapporten er gradert og er derfor ikke vedlagt, men kan gjøres tilgjengelig om dette anses ønskelig fra komiteens side.

Undervedlegg:

- (U) Fungerende sjef FSANs redegjørelse om observasjoner under håndtering av angrepet ved hotell Serena i Kabul, datert 21. januar 2008.

Vedlegg 10

Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 25. februar 2008

Terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008 - spørsmål

Jeg viser til Kontroll - og konstitusjonskomiteens brev av 15. februar 2008 til utenriksministeren.

I samråd med utenriksministeren, vil spørsmål nr. 2, 10 og 11 i ovennevnte brev bli besvart av undertegnede.

Spørsmål nr. 2

Under sikkerhetsorienteringen som Politiets sikkerhetstjenestes (PST) livvakter ga utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans delegasjon, var også personell fra den norske ambassaden i Kabul til stede. Pressefolkene og Utenriksdepartementets kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen deltok ikke.

Omtrent samtidig med PSTs sikkerhetsorientering til delegasjonen, orienterte kommunikasjonsrådgiveren pressefolkene om programmet, og om den alvorlige sikkerhetssituasjonen i Kabul. Pressen ble i denne forbindelse gitt de samme praktiske råd når det gjelder sikkerhet, som de råd PST ga delegasjonen.

Pressefolk er ofte med for å dekke norske myndighetspersoners reiser til utlandet. PST opplyser at de ikke har erfart at pressefolk har ytret ønske om å få delta på sikkerhetsorienteringer til myndighetsperson og dennes delegasjon. Pressefolk er heller ikke en del av den offisielle delegasjonen under en slik reise, og har ofte et eget program. PST opplyser for øvrig at deres erfaring er at pressefolk ofte har god kjennskap til sikkerhetssituasjonen i områder som besøkes.

Under sikkerhetsorienteringen ble det redegjort for en trussel. Denne informasjonen hadde PST mottatt fra ISAF. Informasjonen var gradert "NATO Secret", som er på nivå med HEMMELIG, og kunne derfor kun formidles til personer med nødvendig sikkerhetsklarering.

Informasjonen inneholdt varsel om en mulig selvmordsaksjon ved bruk av et kjøretøy i området rundt Kabul Serena Hotel og Innenriksdepartementet. Målet for aksjonen var NATOs koalisjonsstyrker. Trusselen omfattet ikke utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans delegasjon. Representanter for ISAF viste til at slike trusler er vanlig i Kabul, og at de svært sjelden resulterer i terroraksjoner.

Spørsmål nr. 10

PSTs livvakter kommuniserer på et eget samband. I forbindelse med transporten fra Kabul international airport (KAIA) til Kabul Serena Hotel ønsket PSTs livvakter også tilgang til et militært samband, slik at det ville være mulig å ha direkte kontakt med ISAF-kjøretøyet tilknyttet kortesjen og ISAF. Livvaktene anmodet 7. januar militærrådgiveren ved ambassaden og ISAF om slik bistand. Dette var et vanlig bærbart og håndholdt sambandsmiddel, utlånt fra ISAF. Rekkevidden til et slikt samband er noe begrenset, avhengig av bebyggelse og lignende, og skulle benyttes under kortesjekjøringen.

Avstanden mellom Kabul Serena Hotel og KAIA er større enn rekkevidden til dette sambandet. Etter ankomst til hotellet, ble lederen for ISAF-kjøretøyet og PSTs livvakter derfor enig om at det ville være mest effektivt å holde kontakt per mobiltelefon. Lederen for ISAF-kjøretøyet tok med seg sambandsmidlet, og ville medbringe dette i forbindelse med kortesjekjøringen dagen etter.

Kontakten med afghanske sikkerhetsmyndigheter ble ivaretatt gjennom en afghansk tolk, som var tilgjengelig for PSTs livvakter hele tiden.

Spørsmål nr. 11

Utenriksdepartementet besluttet å benytte Kabul Serena Hotel som overnattingssted.

Hotellet er ansett for å være svært godt sikret. Denne oppfatningen er utbredt, og hotellet benyttes jevnlig av vestlige myndighetspersoner. Australia har for øvrig plassert sin ambassade på Kabul Serena Hotel.

Sikkerheten ved hotellet ivaretas først og fremst gjennom omfattende fysiske sikkerhetstiltak. Hotellet har en høy kraftig mur og en innpasseringssluse med to kraftige bommer, hvor kjøretøy blir kontrollert nøye før de slippes inn. Flere sikkerhetsvakter fra et privat selskap bevokter innpasseringen. Vaktene er bevæpnet med automatvåpen. I tillegg må alle besøkende passere gjennom en metalldetektor, og all bagasje sendes gjennom en røntgenmaskin. Hotellet har også en hensiktsmessig beliggenhet i forhold til naturlige besøkssteder i Kabul. Derimot anses strekningen fra KAIA/ISAF-leiren og inn til Kabul sentrum som særlig terrorutsatt, og denne transportetappen utgjør således en sikkerhetsmessig utfordring.

Vedlegg 11

Brev fra Utenriksdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 25. februar 2008

Terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008. Svar på spørsmål

Det vises til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen av 12. februar 2008 vedrørende terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008, brev av 15. februar 2008 der komiteen stiller elleve spørsmål som ledd i sin behandling av saken, samt brev av 20. februar 2008 der komiteen anmoder om å få oversendt en liste med navnene på de journalistene som fulgte min reise til Afghanistan i januar 2008.

Vedlagt følger svar på spørsmålene 1,3,4,7,8 og 9, som alle faller inn under mitt ansvarsområde. Sammen med svarene følger fem vedlegg, samt en egen saksmappe for spørsmål 8. Navn på medfølgende journalister framgår av vedlegg 3.

Øvrige spørsmål vil bli besvart av henholdsvis justisministeren og forsvarsministeren.

Vedleggene under pkt. 6 og 7 i saksmappen for spørsmål 8 inneholder opplysninger om krise- og evakueringsplaner m.v. som av sikkerhetshensyn ikke bør gjøres tilgjengelig for allmennheten. De er derfor unntatt offentlighet med hjemmel i offentlighetsloven §§ 5.1 og 6.1.1. Vi ber om at Stortinget i sin behandling av disse dokumentene tar hensyn til dette og sørger for at de ikke gjøres tilgjengelig for andre enn de som har et saklig behov for det. Spesielt i en situasjon med gjentatte trusler mot den norske ambassaden og våre ansatte er det avgjørende at ikke utenforstående får innsyn i ambassadens krise- og evakueringsplaner.

Vedlegg 1

Terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008. Utenriksdepartementets svar på spørsmål fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité av 15. februar 2008

1. Komiteen ber om å få oversendt kopi av den informasjon som var lagt ut på Utenriksdepartementets hjemmesider vedrørende utenriksministerens besøk i forkant av reisen. Vi ber også om kopi av det som var lagt ut på hjemmesidene vedrørende reisefravær for politisk ledelse første halvår 2008 (jf. UDs redegjørelse s.7).

Nedenfor følger en oversikt over informasjon som ble lagt ut på Utenriksdepartementets hjemmesider (www.regjeringen.no/ud) i forkant av utenriksminister Jonas Gahr Støres besøk til Afghanistan i januar 2008.

Oversikten viser dato informasjonen på UDs hjemmeside ble publisert, tittel på dokumentet og lenke til dokumentet på hjemmesiden. Utskrift av de seks dokumentene følger vedlagt (vedlegg 1).

Publisert 20.12.2007: Deltagelse fra pressen på utenriksminister Støres reise til Afghanistan (priv. til red.)

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/Pressesenter/pressemeldinger/2007/storeafghanistan.html?id=494947

Publisert 28.12.2007: Utdrag fra Utenriksdepartementets program uke 1 og 2, 2008 (priv. til red.)

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/Pressesenter/pressemeldinger/2007/uke1.html?id=495390

Publisert 07.01.2008: Utenriksministeren møter norske NGOer før reise til Afghanistan (priv. til red.)

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/Pressesenter/pressemeldinger/2008/afghanistan ngo.html?id=495841

Publisert 08.01.2008: Møte med frivillige organisasjoner og forskningsmiljøer i forkant av reisen til Afghanistan (innledning)

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dep/Utenriksminister Jonas Gahr Store/taler artikler/2008/afghanistan forkant.html?id=496617

Publisert 08.01.2008: Norge øker støtten til Afghanistan (pressemelding) http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/Pressesenter/pressemeldinger/2008/afghanistan bistand.html?id=496070

Publisert 11.01.2008: Utdrag fra Utenriksdepartementets program uke 3,2008 (priv. til red.)

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/Pressesenter/pressemeldinger/2008/program uke3.html?id=496527

Reisefravær for politisk ledelse er ikke tilgjengelig på Utenriksdepartementets åpne hjemmesider. Dette er et internt nettverktøy som unntatt fra offentlighet publiseres på Utenriksdepartementets intranett og for de ansatte i UD (jf. UDs redegjørelse s. 7). Oversikter legges ut i etterkant av halvårlige reiseplansprosesser og oppdateres deretter løpende. Dette er et "levende" nettdokument. Vedlagt er en papirversjon av planleggingsmatrisen som viser utenriksministerens reise til Afghanistan i januar 2008. (Vedlegg 2)

3. Hvilken bistand ble pressefolkene som reiste sammen med delegasjonen tilbudt, mht. transportopplegg, innkvartering, personlig sikkerhetsutstyr, kommunikasjonsopplegg med delegasjonens presseansvarlig og evt. andre i delegasjonen osv.?

Bakgrunn

I forbindelse med reiser hvor politisk ledelse skal delta, samarbeider Kommunikasjonsenheten i UD nært med utenriksministerens sekretariat, den ansvarsvarlige fagenhet og ambassaden om det praktiske opplegget for besøket. I forbindelse med besøket til Afghanistan i januar 2008 ble det praktiske mediearbeidet håndtert av kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen (pressekontakt) under ledelse av UDs kommunikasjonssjef (presseansvarlig).

Forberedelser av mediehåndtering før besøket

UD hadde omfattende kontakt med flere medier under planleggingen av reisen til Pakistan og Afghanistan. Den aller første kontakten med media ble tatt i midten av desember 2007. Kommunikasjonsrådgiver Svenungsen sendte da en e-post til de redaksjonene som hadde deltatt under utenriksministerens besøk til Afghanistan i januar 2007. E-posten ble sendt for å gjøre dem oppmerksomme på at besøket skulle finne sted. Den 20. desember 2007 ble det så lagt ut informasjon til alle redaksjonene i form av en såkalt "Priv. til red." (se vedlegg 1). Åtte ulike medier/uavhengige journalister meldte sin interesse. Av disse ble åtte journalister/fotografer fra seks ulike medier med på reisen.

"Priv. til red." datert 20. desember 2007 redegjør for hovedtrekkene av hvilken bistand journalistene kunne påregne fra UD/ambassaden. Her gis det en redegjørelse for:

• Tentativt tidspunkt for reisen. Tidspunktet ble senere endret.

• Frist for påmelding til å delta på reisen settes til 2. januar 2008.

• Ambassaden vil kunne bistå journalistene med å bestille flybilletter og reservere hotell.

• Priser for rom på hotell Serena. Dette hotellet ble oppgitt fordi det ble regnet som det tryggeste innkvarteringsalternativet i Kabul.

• Tilgang på trådløst internett på hotellet.

• Mobildekning i Kabul og anbefalt valg av nett.

• Informasjon om elektrisitet (strømstyrke og tilkoblingsmuligheter).

• Transport i Afghanistan: Informasjon om at UD kun kan tilby ikke-pansret minibuss i Kabul. Årsaken til at media ble tilbudt ikke-pansret minibuss var at ambassaden ikke hadde flere pansrede kjøretøyer tilgjengelig. Det ble gitt informasjonen om dette i "Priv. til red." slik at pressen i forkant av reisen selv skulle kunne ta stilling til om de ønsket å delta på reisen under disse betingelsene.

• Flyruter til og fra Kabul: Det ble opplyst om alternative flyruter og priser for fly til og fra Kabul, og at ambassaden ville kunne bistå med å bestille billetter til disse. For utenriksministeren ble det vurdert chartret fly - noe som senere ble valgt. Informasjonen om de alternative flyrutene som det opplyses om i "Priv. til red." ble lagt ut for å avhjelpe representanter fra pressen med å planlegge reisen for deres del. Videre ble det informert om at pressen måtte ordne øvrig transport de måtte ønske i Afghanistan selv.

• Kontaktperson og adresse til UD

• Krav til informasjon i påmelding om institusjon/media, navn på påmeldt representant fra media, funksjon/arbeidsoppgaver, fødselsdato, blodtype, nasjonalitet, passnummer, mobiltelefonnummer, e-postadresse og eventuelle behov for bistand fra UD/ambassaden. Denne informasjon ble senere sammenstilt i en matrise av Svenungsen (se vedlegg 3).

Det er media selv som bestemmer hvorvidt de vil delta på arrangementer eller reiser der politisk ledelse deltar når det legges opp til dette. UD legger ut informasjon om reisen slik at media selv kan bestemme om de ønsker å delta.

I UDs kontakt med pressen før reisen ble det opplyst at selve programmet for besøket (dvs. detaljer om hvem utenriksministeren skulle møte, og når og hvor dette ville finne sted) av sikkerhetshensyn ikke ville bli delt ut til pressen før ved ankomst til Kabul. Det ble imidlertid gitt en et omriss av opplegg for reisen på telefon til de påmeldte journalistene som ba om dette.

VG, TV2, Scanpix og ABC-nyheter var raskt ute med påmelding, mens Dagbladet lenge vurderte om de skulle delta. NRK og uavhengig journalist fra Bergen, som tidligere hadde meldt interesse, deltok ikke. Carsten Thomassen ringte Svenungsen etter fristen i "Priv. til red.". På grunn av sen påmelding fra Dagbladet ble det ikke mulig å få plass til Thomassen på det chartrede flyet med utenriksministeren hvor de øvrige presserepresentantene hadde fått plass.

Forberedelser av presseprogrammet i Kabul

Kommunikasjonsrådgiver Svenungsen ankom Kabul 9. februar 2008 for å forberede presseopplegget for besøket. Hans hovedoppgave var å lage et presseprogram (se vedlegg 4) som fungerer i forhold til det offisielle programmet. Svenungsen kjørte også opp reiserutene rundt i Kabul sammen med PST for å kartlegge hvor og når pressen ville kunne delta.

Mens Svenungsen var i Kabul ble koordinering overfor pressen i Norge håndtert av UDs kommunikasjonssjef. Før avreise fikk journalistene tilbud om lån av hjelmer og skuddsikre vester. Kommunikasjonssjefen fikk før avreise bekreftet at ingen av journalistene ønsket slikt utstyr ettersom de hadde det selv.

Under oppholdet i Kabul bodde Svenungsen på hotell Serena og arbeidet ved ambassaden hvor han ferdigstilte presseprogram og heftet "Informasjon til pressen" (dvs. bakgrunn om møtene med fakta om organisasjonene utenriksministeren skulle møte, saker som skulle diskuteres og biografier for de han skulle møte osv) - vedlegg 5. Det var i uken før besøket daglige møter på ambassaden om logistikken knyttet til besøket.

Flere av journalistene hadde i dagene før besøket direkte kontakt med ambassaden i Kabul om praktiske spørsmål som booking av hotell.

Det ble videre planlagt for besøket utenfor Kabul hvor alle journalistene skulle ha vært med på det ene flyet som skulle bringe utenriksministeren og hans delegasjon til Maimana. Der skulle journalistene overnatte inne i PRT-leiren (den norsk/latviske militærleiren). Det var planlagt for en egen pressebrief i Maimana om sikkerhetssituasjonen. Svenungsen hadde vært i kontakt med pressekoordinator i leiren om dette, blant annet fordi det ville være begrensinger mht fotografering.

Svenungsen hadde selv to mobiltelefoner, en norsk og en afghansk. Begge disse telefonnumrene var oppgitt under "Kontaktinformasjon" i heftet "Informasjon til pressen". Her var det også opplyst om kontaktnummer til ambassaden (satellittelefon, digitaltelefon, mobiltelefon og vakttelefon) i tillegg til gateadresse, e-postadresse og nettside. Det var også kontaktinformasjon til hotellet.

Journalistene/fotografene hadde alle norske mobiltelefonnumre som var listet i matrisen (se vedlegg 3). Carsten Thomassen hadde i tillegg en mobiltelefon med et afghansk abonnement.

Gjennomføring av besøket

Ved ankomst til Kabul møtte Svenungsen pressen på flyplassen. Svenungsen og pressen tok plass i den ikke-pansrede minibussen (pressebussen) som sto klar sammen med øvrig kortesje. Ved ankomst til flyplassen overtok ambassadesekretær A fra ambassaden passene til samtlige presserepresentanter som kommunikasjonssjefen hadde samlet inn på flyet. Ambassadesekretær A tok dette gjennom passkontrollen på flyplassen, mens journalistene/fotografene gikk inn i pressebussen som fulgte utenriksministerens kortesje inn til hotellet. En politibil fulgte bak pressebussen. Bak kortesjen fulgte et norsk militært kjøretøy.

Transporten til hotellet gikk noe raskere enn forventet og gjennomføringen av presseprogrammet på ettermiddagen den 14. januar ble derfor framskyndet noe. Ved ankomst til hotellet avtalte Svenungsen en orientering om programmet og sikkerhetsspørsmål med media som skulle finne sted om lag kl 16.00 lokal tid i lobbyområdet.

Svenungsen ledet denne orienteringen, mens kommunikasjonssjefen var til stede ved begynnelsen av gjennomgangen. Seks av de i alt åtte pressemedarbeideme var til stede ved starten av gjennomgangen. Fotograf Harald Henden kom noe senere, mens Carsten Thomassen kom mot slutten av Svenungsens orientering.

Basert på en nylig gjennomført samtale med Svenungsen har han følgende erindring av den orienteringen han ga. Han gikk gjennom sikkerhetsopplegget, presseprogrammet og heftet "Informasjon til pressen" som inneholder bakgrunnsinformasjon til media (se vedlegg 5). Han refererte videre til samtale med sikkerhetssjefen på hotellet og orienterte om at det blant annet var begrensninger mht fotografering inne på hotellområdet. Det var blant annet ikke tillatt å fotografere gjester, utgangsparti, porter osv. Dette var av sikkerhetsårsaker. Han orienterte videre om at det ville være mulig å stå på hotellets tak for å fotografere.

I følge Svenungsen orienterte han videre om sikkerhetssituasjonen i Kabul og hvilke sikkerhetsregler ambassaden følger. Dette innebærer blant annet å utvise forsiktighet og ikke bevege seg utendørs til fots. Han sa videre at hotellet ble regnet som et sikkert sted. Han oppfordret pressen til å følge disse reglene. Videre var det en kort diskusjon om det planlagte opplegget for besøket til Maimana.

Svenungsen hadde tidligere samme dag snakket med Carsten Thomassen på telefon fra Islamabad, hvor de hadde gjort en avtale om at ambassaden skulle hente Thomassen på flyplassen ettersom han kom med rutefly senere enn utenriksministeren chartrede fly. Svenungsen tok dette opp med ambassaden, som sendte en pansret bil med sjåfør til flyplassen og hentet Thomassen.

Ved ankomst til hotellet fikk Thomassen presseprogrammet og Svenungsen gjentok hovedpunktene fra orienteringen med de øvrige journalistene.

Etter orienteringen fikk Svenungsen alle passene tilbake fra ambassadesekretær A. Han tok så en kort tur på hotellrommet, før han returnerte til lobbyområdet for å levere passene til journalistene/fotografene. Han skulle også koordinere eventuelle intervjuhenvendelser fra media til utenriksministeren etter møtet han var i.

Kort tid etter at Svenungsen kom tilbake til lobbyområdet startet angrepet.

4. I UDs redegjørelse av 6. februar nevnes den norske ambassadøren til Afghanistan knapt med et ord. Hva er bakgrunnen for dette? Komiteen ber Utenriksdepartementet gjøre rede for hvilken instruks som gjaldt for ambassaden i tilfelle alvorlige hendelser som terroraksjoner, samt hvorvidt denne ble fulgt.

UDs redegjørelse gir en samlet gjennomgang av hendelsesforløpet og utenrikstjenestens håndtering av krisen basert på grunnlagsdokumentasjon innhentet blant annet fra UD-ansatte i Kabul og Oslo. Det gis ikke særskilt omtale av enkeltmedarbeidere, annet enn der deres operative håndtering er viktig for forståelse av hendelsesforløpet. Ambassadøren hadde strategisk ledelsesansvar på stedet og var bare i liten grad involvert i operative beslutninger. Dette er årsaken til at han bare omtales i begrenset grad i UDs redegjørelse.

Ambassadenes krise- og evakueringsplaner danner rammene for utenriksstasjonenes stedlige håndtering av alvorlige situasjoner, herunder også ved terrorhandlinger. I henhold til krise- og evakueringsplanen for ambassaden i Kabul (s. 1 - Ansvar og s. 2 - Arbeidsfordeling) har "stasjonssjefen det overordnede ansvar for gjennomføringen av krise- og beredskapsplanen. Stasjonssjefen skal fortløpende vurdere behovet for etablering av en kriseorganisasjon (...) og han skal gå ut med så bred informasjon som mulig til sine medarbeidere på ambassaden. Stasjonssjefen skal likeledes forløpende vurdere behovet for å anmode om støtte til styrking av kriseorganisasjonen.

I henhold til planen skal stasjonssjefen ha muligheten til å beholde den overordnede oversikten og ledelse. Dette er dessuten i samsvar med "Overordnede retningslinjer for beredskap og krisehåndtering i Utenriksdepartementet", pkt 5.3 om Operativ ledelse av krisen i utlandet - ansvar og funksjon, der det heter: "Stasjonssjef/stedfortreder har ansvar for å iverksette de disposisjoner som anses nødvendige i en krisesituasjon ..." Den lokale krise- og evakueringsplanen og UDs overordnede retningslinjer reflekterer et grunnleggende skille mellom strategisk og operativ ledelse i en krisesituasjon.

Situasjonen i Kabul var spesiell i den forstand at det dreide seg om et terrorangrep og både Utenriksministeren og hans delegasjon, inkludert ambassadøren og deler av hans stab, ble selv rammet av angrepet. Ambassadens ansatte befant seg delvis i hotellets underetasje, delvis i lobbyen og delvis på ulike steder i Kabul. Hendelsene utspant seg innenfor hotellområdet, som i en tid var avskåret fra ekstern bistand. Videre var delegasjonen, ambassadøren og andre personer i hotellets tilfluktsrom i kjelleren av sikkerhetsmessige grunner fysisk avskåret fra å bevege seg både til lobbyområdet og andre deler av hotellet.

Situasjonen stilte store krav til kommunikasjon og koordinering under ytterst vanskelige forhold. Dette var hovedoppgaven til ambassadøren. Vesentlige deler av den operative håndtering ble ivaretatt under hans ledelse av den ambassadesekretæren som var assisterende sikkerhetsleder ved ambassaden, og som befant seg sammen med ambassadøren da angrepet startet. Inne på hotell Serena ivaretok ambassadesekretæren kontakt med personer som befant seg sammen med de skadde personene, samt ambassadens øvrige ansatte som deltok i krisehåndteringen. Av sentral betydning i så henseende var kontakt med ambassadens militærrådgiver, som befant seg ved ISAF-hovedkvarteret.

Ambassadøren var opptatt av å være telefonisk tilgjengelig for sine medarbeidere ved ambassaden, afghanske myndigheter, Utenriksdepartementet og andre, og hadde i løpet av kvelden en rekke samtaler med både ambassadens ansatte og afghanske myndigheter, foruten å bistå Utenriksministeren.

Vakthavende og sikkerhetsleder ved ambassaden ble varslet om angrepet og var kort tid etter på ambassaden. Hun forsøkte umiddelbart å opprette kontakt med ambassadens øvrige medarbeidere og delegasjonen på hotellet. Hun hadde etter hvert utstrakt kontakt med andre involverte i Kabul, herunder ambassadøren, og UDs krisestab i Oslo.

Ambassadens militærrådgiver, som i det daglige bl.a. fungerte som ambassadens sikkerhetsrådgiver og hadde en sentral rolle i de sikkerhetsmessige forberedelsene til besøket, befant seg ikke langt fra ISAF-hovedkvarteret da angrepet startet. Fra dette hovedkvarteret etablerte han kontakt både med vaktansvarlig ved ambassaden, ambassadens ansatte på hotellet (herunder tett kontakt med ambassaderåden som befant seg sammen med en av de skadde) og øvrige ansatte. Han forsikret seg også om at det norske støtteelementet (NSE og NCC) gjorde klart til håndtering av situasjonen. Dette var også i samsvar med ambassadens kriseplan.

Fra det sikre tilfluktsrommet i kjelleren på hotell Serena mottok ambassadøren allerede kort tid etter angrepet en jevn strøm av henvendelser fra afghanske myndigheter, herunder afghansk sikkerhetstjeneste, og presidentens kontor. Ambassadøren var i løpende kontakt med flere ansatte ved ambassaden, herunder ambassadens vaktansvarlige og andre som var direkte involvert. Hans hovedrolle iht. instruksverket var å koordinere arbeidet, videreformidle informasjon og etter hvert vurdere og ta stilling til ulike muligheter for evakuering av skadde og deretter alternativer for evakuering av de øvrige norske på hotellet, hvilket han gjorde.

På ett tidspunkt ble ambassadøren direkte involvert i den operative håndteringen av situasjonen. Når det ble besluttet at ambassadesekretær og en av livvaktene fra PST skulle forsøke å ta seg opp til de skadde i lobbyområdet besluttet ambassadøren å følge med opp. Dette fordi han anså sine muligheter til å forhandle med eventuelle sikkerhetsvakter eller militært personell som større, i kraft av sin stilling som ambassadør. Følget ble imidlertid stoppet under henvisning til at hotellet ikke var sikret, og at man mente at en selvmordsbomber fremdeles befant seg på hotellet. De fikk beskjed om å returnere til underetasjen. De ble enige om at ambassadesekretæren og livvakten skulle gjøre et nytt forsøk på å finne de skadde og at ambassadøren skulle returnere til kjelleren for å oppdatere Utenriksministeren og hans delegasjon.

Under hele hendelsesforløpet rådet det kaotiske forhold på selve hotellet. I påvente av sikring av de ulike delene av hotellet, var det dessuten ikke klart at denne situasjonen ville vedvare, og det viste seg vanskelig å skaffe til veie en dekkende situasjonsoversikt.

Det vises for øvrig til UDs redegjørelse av 5. februar 2008.

7. Komiteen ber om å få en utdypning av det forhold at det tok så lang tid før Carsten Thomassen ble lokalisert. Hva ble gjort for å klarlegge hvor han befant seg?

I henhold til den informasjon UD har innhentet, ble UDs kommunikasjonssjef klar over at Carsten Thomassen var skadet litt etter kl. 18:45 (Kabul-tid). Denne informasjonen kom fra de norske journalistene rundt Thomassen. Kommunikasjonssjefen meddelte dette umiddelbart til utenriksministeren, ambassadøren og andre som sto rundt henne i evakueringsrommet. Samme informasjon ble straks kommunisert til UD i Oslo. Av UDs materiale fremgår det ikke hvorvidt journalistene informerte om hvor Thomassen befant seg eller ble forespurt om dette.

Litt før kl. 19:00 prøvde to av ambassadens medarbeidere, med støtte fra en av PSTs livvakter, å komme opp i lobbyområdet for å bistå med medisinsk evakuering til ambulansen som da var utenfor hotellet. Livvakten og de ambassadeansatte var på dette tidspunkt ikke kjent med at Thomassen var skadet. Det ble de først ca. et kvarter senere da ambassadesekretær A fikk kontakt med den øvrige delegasjonen. Afghanske sikkerhetsstyrker nektet imidlertid livvakten og ambassadesekretæren å bevege seg ut til hotellets inngangsparti for å lokalisere de sårede og bistå med evakuering.

Få minutter senere fikk ambassadesekretær A beskjed også fra TV2s journalist om at Thomassen var skadet. Ambassadesekretæren fortalte da at norsk militært personell var kontaktet og at en SISU var på vei til hotellet, men uten at man drøftet evakuering nærmere. Ambassadesekretæren prøvde å finne ut hvor Thomassen befant seg, men var ikke i stand til å danne seg noe klart bilde av dette, og antok at han var på utsiden av bygningen i en av hotellfløyene. Ambassadesekretæren oppfattet for øvrig TV2s journalist dit hen at selv om Thomassens var hardt skadet, så var situasjonen under kontroll. Han forsto det slik at Thomassen var ved bevissthet og fikk førstehjelp av amerikansk sanitetspersonell, og hadde inntrykk av at amerikanske soldater ville assistere med videre håndtering.

Heller ikke andre delegasjonsmedlemmer som var i kontakt med journalistene var klar over nøyaktig hvor Thomassen befant seg. De visste imidlertid at han var i nærheten av lobbyområdet. Det ble ikke vurdert som noe problem å finne ham når evakueringspersonellet først fikk tilgang til hotellet.

UD har ingen utfyllende forklaring på hvorfor man ikke lykkes med å lokalisere Thomassen før SISUen returnerte for å evakuere ham kl. 19:51, dvs. 20 minutter etter at den forlot hotellet første gang. Når dette vurderes i etterhånd, er det etter UDs vurdering viktig å ha i mente at situasjonen på hotellet på dette tidspunkt var uavklart og farlig og at de involverte var under meget strekt press. Situasjonen både i lobbyen og utenfor hotellet var svært anspent, uoversiktlig og til dels kaotisk. All kontakt med journalistene skjedde via mobiltelefon der forbindelsene ofte var dårlige.

8. I Utenriksdepartementets redegjørelse sies det i punkt I følgende: "Retningslinjer og prosedyrer ut fra eksisterende planer og lovverk er i hovedsak fulgt". Komiteen ber om å få oversendt det som omtales som eksisterende planer og lovverk.

Se egen saksmappe for spørsmål 8.

9. På side 4 under hovedpunkt 3 i redegjørelsen vises til at gjennomgangen av hovedelementene i hendelsesforløpet er basert på UDs undersøkelser og samtaler med involverte i Kabul og Oslo. Hva er begrunnelsen for at de 7 pressemedarbeiderne som fulgte besøket ikke er benyttet som kilde for å beskrive de hendelser som utspant seg under terrorangrepet?

Etter terrorangrepet mot hotell Serena 14. januar, ble det besluttet at de tre berørte departementer skulle foreta egne gjennomganger av hendelsesforløpet forut for, under og etter angrepet. I Utenriksdepartementets redegjørelse gjennomgås planleggingen av besøket, hendelsesforløpet, krisehåndteringen og oppfølgingen etter angrepet. Videre gis det en vurdering av lærdommer som kan trekkes fra UDs håndtering av besøket. Formålet med UDs redegjørelse var å gjennomgå utenrikstjenestens egen planlegging og håndtering av krisen. Hensikten var ikke å gi et etterretningslignende komplett bilde av alle hendelser i forbindelse med angrepet eller vurdere den enkeltes opptreden under krisen.

Redegjørelsen baserer seg på et bredt tilfang av kilder, herunder skriftlig gjennomgang av hendelsesforløpet fra UD-ansatte i både Kabul og Oslo, logger fra UDs krisestab, forsvaret, ISAF/NATO, graderte og ugraderte rapporter fra FD, JD og andre etater, samt opptak fra overvåkingskameraer på hotell Serena. Departementet har også benyttet informasjon som er fremkommet i media, bl.a. uttalelser fra de pressemedarbeidere som fulgte besøket, for å få et best mulig bilde av hendelsesforløpet og UDs håndtering av krisen.

Departementet har ikke bedt pressens representanter eller andre utenfor departementet om å forklare seg om hendelsesforløpet eller håndtering en av dette. Verken representanter for norske frivillige organisasjoner, hotellets ansatte, andre hotellgjester, afghansk politi eller øvrige afghanske myndigheter er kontaktet om dette. Det har heller ikke vært direkte kontakt mellom UD og enkeltpersoner i Forsvaret eller med livvaktene fra PST.

Denne tilnærmingen har sikret at Utenriksdepartementet har kunnet gi sin vurdering av hendelsesforløpet og av krisehåndteringen uten å ta pressens representanter eller andre til inntekt for sin fremstilling. Departementet mener at både pressens representanter og andre må kunne stå fritt til å gi sin egen vurdering av terroraksjonen og kunne kommentere UDs framstilling og handlemåte på helt uavhengig grunnlag.

Utenriksdepartementets redegjørelse representerer departementets beste vurdering av hendelsesforløpet basert på de benyttede kilder. UD ønsker tilleggsinformasjon og vurderinger fra andre velkommen, både for å få en mer fullstendig oversikt over hva som faktisk skjedde og for å kunne høste ytterligere lærdommer slik at vi kan stå bedre rustet for fremtiden.

Vedlegg 12

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Utenriksdepartementet v/statsråden, datert 7. mars 2008

Vedrørende sak om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008 – spørsmål

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til tidligere brev om ovennevnte sak, og ber med dette om svar på følgende spørsmål:

• Hvilke type sikkerhetsopplegg har utenriksministere fra andre NATO-land rundt seg når de besøker Afghanistan? Er det stor forskjell på dette og slik det legges opp fra norsk side? Er det vanlig å reise sivilt eller militært?

• Hvilke omlegginger er gjort i Utenriksdepartementet når det gjelder krisehåndtering, opplæring av personell, rutiner med mer i etterkant av erfaringene med tsunamien?

• Hvilken opplæring har tjenestemenn i utenrikstjenesten generelt i forhold til sikkerhetsforholdsregler, førstehjelp, krisehåndtering? Gis det noen spesialopplæring ved tjeneste i risikoområder? Gis det noen spesialopplæring for de som reiser på tjenestereiser til risikoområder? Ble det gitt noen spesiell opplæring utover informasjonsmøtet ved ankomst for utenriksministeren eller den øvrige delegasjonen som var med på besøket i Afghanistan?

Av hensyn til den videre behandlingen av saken ber komiteen om snarlig svar.

Vedlegg 13

Brev fra Utenriksdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 12. mars 2008

Terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008. Svar på spørsmål

Det vises til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen av 7. mars 2008 der komiteen ber om svar på ytterligere tre spørsmål som ledd i sin behandling av saken.

Vedlagt følger svar på spørsmålene.

Vedlegg 1

Terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008. Svar på spørsmål fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité av 7. mars 2008

• 15. Hvilke type sikkerhetsopplegg har utenriksministere fra andre NATO-land rundt seg når de besøker Afghanistan? Er det stor forskjell på dette og slik det legges opp fra norsk side? Er det vanlig å reise sivilt eller militært?

De fleste andre NATO-land har tilsvarende sikkerhetsopplegg som Norge ved besøk av sine utenriksministre til Afghanistan. Reisene til Kabul foregår normalt i sivil regi der afghansk politi har hovedansvaret for sikkerheten, med støtte fra de polititjenestemenn som ledsager ministeren og eventuelt også fra ISAF. Transport foregår i sivile pansrede biler og utenriksministrene innlosjeres normalt i ambassadørens residens eller på hotell. Ved besøk utenfor Kabul, ivaretas sikkerheten normalt av det regionale stabiliseringslag (PRT) med ansvar for området. Både transport og innlosjering skjer da i militær regi.

• 16. Hvilke omlegginger er gjort i Utenriksdepartementet når det gjelder krisehåndtering, opplæring av personell, rutiner med mer i etterkant av erfaringene med tsunamien?

Utenrikdepartementet har etter tsunamikatastrofen i 2004 bygget opp en ny kriseorganisasjon med tilhørende opplærings- og øvingsopplegg. Kriseorganisasjonen er særlig innrettet mot kriser som involverer et større antall nordmenn og er ment å støtte opp under hjelpeinnsatsen i regi av lokale myndigheter og hjelpeorganisasjoner.

UDs kriseorganisasjon har bistått nordmenn ved flere kriser de senere år, som under terroanslaget i London sommeren 2005, orkanen Katrina i USA høsten 2005 og Libanonkrisen sommeren 2006. UDs krisehåndteringsapparat forbedres løpende på bakgrunn av erfaringer og lærdommer fra disse og andre krisesituasjoner.

UDs krisehåndteringsapparat er betydelig styrket i etterkant av tsunamien i 2004. Endringene er basert på tilrådningene i St. meld nr. 37 (2004-2005), egne lærdommer så vel som som erfaringer og råd fra nærstående land, andre departementer, forsvaret, politiet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Det organisatoriske kriseoppsettet er forandret, det er ansatt nye medarbeidere med spesialkunnskap om krisehåndtering og det er utarbeidet et helt nytt plan- og instruksverk for utenrikstjenesten. Videre gis opplæring og øvelser en langt mer fremtredende plass enn tidligere på alle nivåer i utenrikstjenesten.

Dagens kriseorganisasjon bygger på et skille mellom strategisk og operativt nivå, i tråd med prinsippene for moderne kriseledelse. Det strategiske nivå består av UDs politiske ledelse og strategisk ledelse på øverste embetsnivå ledet av utenriksråden. De har det overordnede ansvar for håndtering av kriser.

Det operative nivå ledes i Oslo av enten ledelsen i den involverte avdeling eller av krisestabssjef, dersom det besluttes å etablere krisestab.

Det operative ansvar på krisestedet ledes av ambassaden, ved ambassadøren eller den han bemyndiger. Til grunn for den operative krisehåndteringen ligger stasjonens planverk som omfatter både risiko- og sårnbarhetsanalyser og krise og evakueringsplaner. Kristestabens medlemmer går i beredskapsturnus og skal til enhver tid kunne stille i UDs krisesentral på én times varsel. Også ambassadene har krisevaktordninger. Det er etablert faste utrykningsteam i Oslo som skal kunne reise til det kriserammede området på seks timers varsel. I UDs kriseoppsett inngår det faste liaisonkontakter fra Forsvarsdepartementet, Politidirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet. Også utrykningsteamene omfatter personer med særlig kjennskap til og erfaring fra krisesituasjoner.

Høsten 2007 ble alle sider ved UDs arbeid for sikkerhet, beredskap, krisehåndtering og konsulær bistand lagt i samme fagseksjon. Det har resultert i at departementets innsats på disse områdene er blitt bedre integrert og mer effektiv, spesielt i krisens første fase.

UDs kriseplanverk er tilpasset den nye kriseorganisasjonen og understøtter denne. Planverket ble oversendt Kontroll- og konstitusjonskomiteen 25. februar d.å.

I tillegg til departementets overordnede planer og instrukser, har utenriksstasjonene utarbeidet egne risiko- og sårbarhetsanalyser samt beredskaps- og evakueringsplaner tilpasset de lokale forhold. Både det overordnede planverket og de lokale planene oppdateres i tråd med nye utfordringer og lærdommer.

Opplæring i krisehåndtering tilbys alle ansatte i utenrikstjenesten og er obligatorisk for UDs aspiranter og de ansatte som inngår i departementets beredskapsorganisasjon. Krisehåndtering har siden 2005 inngått som fast post på UDs årlige lederkonferanse, som samler både stasjonssjefene og departementets øverste ledelse.

Sikkerhet, beredskap og krisehåndtering inngår også som del av stasjonssjefenes obligatoriske opplæringsprogram før utestasjonering. Noe mindre omfattende kurs er obligatorisk også for alle andre som reiser ut. Samtlige som inngår i krisestaben får opplæring i beredskapsarbeid og krisehåndtering med spesiell vekt på deres funksjoner.

Krisestabssjefene møtes månedlig for å drøfte erfaringer fra krisestabsarbeidet og diskutere hvordan dette kan forbedres. Samtlige som inngår i krisestaben har et årlig møte der de sammen med utenforstående krisehåndteringseksperter diskuterer erfaringer og forbedringsmuligheter i UDs kriseorganisasjon.

Det øves jevnlig på krisehåndtering både i UD og ved utenriksstasjonene. UD planla og ledet fem øvelser i Norge og tolv heldagsøvelser ved utenriksstasjonene i 2007. I tillegg kommer øvelser stasjonene gjennomførte på eget initiativ. UD deltar også i større samøvelser med andre departementer, og var i 2007 involvert i tre slike.

I all øvelsesvirksomhet legges det stor vekt på at både stasjonssjefen, andre utsendte og lokalt ansatte deltar, og at erfaringer og lærdommer inkorporeres i det lokale planverket og meldes til UD slik at også andre dra nytte av dette.

• 17. Hvilken opplæring har tjenestemenn i utenrikstjenesten generelt i forhold til sikkerhetsforholdsregler, førstehjelp, krisehåndtering? Gis det noen spesialopplæring ved tjeneste i risikoområder? Gis det noen spesialopplæring for de som reiser på tjenestereiser til risikoområder? Ble det gitt noen spesiell opplæring utover informasjonsmøtet ved ankomst for utenriksministeren eller den øvrige delegasjonen som var med på besøket i Afghanistan?

Som det fremgår ovenfor, er opplæring i sikkerhet, beredskap og krisehåndtering obligatorisk for stasjonssjefene og andre som inngår i UDs beredskapsorganisasjon, både ute og hjemme. Alle andre UD-ansatte har tilbud om deltakelse på slike kurs.

Som følge av den økte vekt som er lagt på krisehåndtering etter tsunamien, får nå aspirantene i tillegg til den mer generelle leseundervisningen også opplæring i bl.a. personellsikkerhet, kriseledelse og krisepsykologi. Førstehjelpskurs er obligatorisk for alle aspiranter og et tilbud til øvrige ansatte.

Det gjennomføres årlige kurs for sikkerhetsledere ved utestasjonene. I 2007 ble det gjennomført tre slike kurs, hver av én ukes varighet og med om lag 25 deltakere pr. kurs.

Utenriksdepartement arrangerer videre såkalte kollegastøttekurs, basert på tilsvarende kurs i politiet. Disse kursene gir grunnleggende kunnskap om og ferdighetstrening i hvordan man kan støtte kolleger og andre som har vært utsatt for alvorlige hendelser. Kursene tilbys alle stasjoner, men stasjoner i særlig utsatte områder gis prioritet.

UD samarbeider nå med Forsvarets sanitet om å utvikle et utvidet førstehjelpskurs for personell som skal til særlig utsatte områder. I tillegg arbeides det med kurs som skal gjøre de ansatte bedre rustet til å komme best mulig ut av en eventuell gisselsituasjon samt kurs omkring sikkerhetstiltak knyttet til improviserte sprenglegeméer (IEDs). Disse kursene vil tilbys alle ansatte ved særlig utsatte stasjoner.

Utover informasjonsmøtet for pressen og det forberedende møtet for utenriksministeren og hans delegasjon, ble det ikke gitt noen spesiell informasjon eller opplæring om beredskap og sikkerhet ved ankomst til Kabul.

Vedlegg 14

Brev fra Forsvarsdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 13. mars 2008

Terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008 – Forespørsel om avgradering av underlagsmateriale

I forbindelse med den planlagte høringen 13. mars 2008 vedrørende terrorangrepet på hotell Serena 14. januar 2008 har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité anmodet om at FD vurderer å avgradere følgende dokumenter:

• Brev fra NCC til FOHK datert 18. januar 2008, Redegjørelse for hendelser før, under og etter angrepet på hotell Serena

• Vedlegg 8, 13 og 14 til ovennevnte dokument.

Forsvarsdepartementet har vurdert graderingen av både brevet fra NCC og vedleggene. Når det gjelder brevet fra NCC og vedlegg 14 ønsker ikke departementet å avgradere disse.

For begge dokumenter vil departementet anføre at graderingen opprettholdes ut fra en helhetlig vurdering av operasjonssikkerheten til norsk personell. Dokumentene omtaler detaljer som også vil kunne brukes i forbindelse med fremtidige besøk, herunder:

• prosedyrer og retningslinjer for besøk

• planlegging, gjennomføring og praktiske forberedelser

• disponering/rotering av personell

Når det gjelder vedlegg 8 og 13 kan disse anses avgradert.

Vedlegg 15

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen v/fungerende komitéleder til Utenriksdepartementet v/statsråden, datert 2. april 2008

Vedrørende kontrollhøring 13. mars 2008

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til kontrollhøringen 13. mars 2008 i sak om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul.

I den første delen av høringen ga utenriksministeren følgende opplysning om tidspunktet for at evakueringslaget ble varslet om at det var to skadde nordmenn på hotellet:

"Nå var det også slik at ambassadesekretæren varslet det militære kjøretøyet som kjørte med SISUen, om at det var to, og det var også slik at evakueringskjøretøyet, da det kom, var klar over at det var to sårede nordmenn."

I et intervju med utenriksministeren som sto på trykk i Dagbladet 14. mars 2008 kommer det frem at denne informasjonen ikke var korrekt.

Komiteen vil med dette anmode utenriksministeren om å presisere hva som er den korrekte fremstillingen på dette punktet.

Vedlegg 16

Brev fra Utenriksdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 7. april 2008

VEDRØRENDE KONTROLLHØRING 13. MARS 2008

Jeg viser til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen av 2. april d.å. der det henvises til min uttalelse under den åpne del av kontrollhøringen 13. mars d.å. om ".... at ambassadesekretæren varslet det militære kjøretøyet som kjørte med SISU-en, om at det var to, og det var også slik at evakueringskjøretøyet, da det kom, var klar over at det var to sårede nordmenn".

Denne fremstillingen er ikke korrekt. Det korrekte er, slik jeg også presiserte i mitt åpningsinnlegg under den lukkede delen av høringen, at det var PST-vakten som ledsaget ambassadesekretæren som ga evakueringslaget beskjed om at det var to skadde nordmenn. For øvrig er fremstillingen riktig.

Det forhold at det var PST-liwakten, og ikke ambassadesekretæren, som informerte redningsmannskapet, ble meddelt Komiteen under den lukkede del av høringen.

Vedlegg 17

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen v/komitéleder til Utenriksdepartementet v/statsråden, datert 22. april 2008

Sak om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008

Det vises til ovennevnte sak.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen er kjent med at det i Dagbladet 4. april i år var et oppslag om at det ikke har vært avholdt kriseøvelse ved ambassaden i Kabul siden 2005, jf. vedlegg.

I den forbindelse ønsker komiteen å få opplyst om dette medfører riktighet? Hva er i så fall årsaken til dette? Hvor ofte skal slike øvelser holdes etter regelverket?

Vedlegg 18

Brev fra Utenriksdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 25. april 2008

Sak om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008

Det vises til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen av 22. april d.å. om ovennevnte sak.

I henhold til Utenriksdepartementets overordnede retningslinjer for beredskap og krisehåndtering, skal utenriksstasjonene gjennomføre årlige øvelser.

Ambassaden i Kabul gjennomførte kriseøvelse basert på sitt nye planverk i 2005. Deretter har krisehåndteringssystemet vært gjennomtestet i to situasjoner i 2006; i forbindelse med "karikaturstriden" og under opptøyene 29. mai 2006, hvor både nordmenn og ambassaden var truet av alvorlige, voldelige demonstrasjoner. Lokal krisestab ble satt og innsatsen evaluert i ettertid. En ny øvelse var opprinnelig planlagt mot slutten av 2007, men den ble utsatt til etter utenriksminister Støres besøk i januar i år. Full øvelse med bistand fra Utenriksdepartementet ble gjennomført i begynnelsen av april i år.

Nøkkelpersoner ved ambassaden anses å være godt trent når det gjelder krisehåndtering. Både den daværende og fungerende stasjonssjef i Kabul har deltatt på kriseøvelser i Oslo under det årlige stasjonssjefsmøtet. To av ambassadens medarbeidere, som var sentrale i krisehåndteringen under attentatet i Kabul, har deltatt i opplæring og kriseøvelser under departementets kurs for stasjonenes sikkerhetsleder. Dette skjedde i Norge i 2006 og i 2007.

Vedlegg 19

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen v/komitéleder til Politiets sikkerhetstjeneste v/sjef for Politiets sikkerhetstjeneste, datert 22. april 2008

Sak om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008

Det vises til ovennevnte sak, og til kontrollhøringen 10. april d.å.

Under den åpne høringen uttalte PST-sjefen seg på en slik måte at det ble sittende igjen inntrykk av at journalistene ikke visste hvor de var da de var rundt Carsten Thomassen. Dette stemmer ikke med det journalistene selv har uttalt. Har PST-sjefen noen utdypende kommentarer til dette?

Vedlegg 20

Brev fra Politiets sikkerhetstjeneste til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 25. april 2008

KOMMENTARER TIL REFERATET FRA KONTROLLHØRINGEN 10. APRIL 2008 OG SVAR PÅ TILLEGGSSPØRSMÅL (U)

Det vises til Kontroll- og konstitusjonskomiteens korrespondanse til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vedrørende kontrollhøringen 10. april 2008. I korrespondansen ber Kontroll- og konstitusjonskomiteen om at PST meddeler eventuelle kommentarer til referatet fra kontrollhøringen. Det etterspørres også en utdyping av to av svarene som Sjef PST gav.

Merknader til referat fra åpen del av kontrollhøringen

På side 14 refereres en uttalelse fra Sjef PST om at en opplysning "var gradert NATO-sikret" (jamfør Holmes siste kommentar på side 14). I referatet bør det fremkomme at opplysningen "var gradert NATO-secret". Essensen i denne uttalelsen er at opplysningen var gradert tilsvarende HEMMELIG.

Merknader til referat fra lukket del av kontrollhøringen

PST har ingen merknader til innholdet i referatet fra lukket del av kontrollhøringen.

Tilleggsspørsmål til PST fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen

Kontroll- og konstitusjonskomiteen etterspør en utdyping av to spørsmål etter kontrollhøringen 10. april:

• 1) Det første spørsmålet gjelder antallet selvmordsbombere. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har ut fra dokumentasjon fått forståelsen av at det var tre selvmordsbombere som angrep Kabul Serena Hotel, og påpeker at Sjef PST under kontrollhøringen uttalte at det var to selvmordbombere. Hva er det riktige antallet?

PSTs informasjon om at antallet selvmordsbombere var to, har bakgrunn i flere informasjonskilder.

Kort tid etter at det først ble hørt skyting og eksplosjoner på Kabul Serena Hotel, observerte PSTs livvakter at en person, kledd som en politimann, bevegde seg mot resepsjonsområdet samtidig som han avfyrte skudd i samme retning. Dette viste seg å være den ene selvmordsbomberen/angriperen. På samme tid så livvaktene en stor eksplosjon i hotellets forgård. Dette har vist seg å være den andre selvmordsbomberen som utløste sitt bombebelte.

Afghanske og andre lands sikkerhetsmyndigheter som har etterforsket terrorangrepet, har informert PST om at to selvmordsbombere deltok under aksjonen. En tredje person skal ha transportert selvmordsbomberne til hotellet.

Oppfatningen av at tre selvmordsbombere skal ha deltatt i aksjonen, skyldes formodentlig først og fremst at det i situasjonen som rådet på hotellet i tiden etter skytingen begynte, verserte flere rykter om antallet selvmordsbombere som var involvert. En versjon var at det befant seg ytterligere én selvmordsbomber på hotellet. Dette var også den vesentlige årsaken til at sikkerhetssituasjonen på hotellet i en periode ble oppfattet som dramatisk og uavklart.

• 2) Det andre spørsmålet knytter seg til min uttalelse under kontrollhøringen om at journalistene som gav førstehjelp til Carsten Thomassen, ikke var kjent med hvor på hotellet de befant seg. I følge Kontroll- og konstitusjonskomiteen stemmer ikke dette med de aktuelle journalistenes uttalelser. Hva skyldes denne divergensen?

Min uttalelse, jamfør side 25 i referatet, viser til samtaler mellom norske representanter, herunder UD- og ambassadepersonell, i sikkert rom og journalistene. I informasjonen som ble videreformidlet til livvaktene fra personene som var i kontakt med journalistene, fremkom det ikke hvor Thomassen befant seg.

Jeg så klart etter høringen at setningen "man hadde problemer med å fortelle hvor man var", burde vært formulert på en annen måte, da man kan gi det inntrykk at journalisten som var i mobilkontakt med ambassadesekretæren ikke visste hvor han var. Jeg har gjennom faktaklarlegging fra vår livvaktleder ikke grunnlag for å hevde dette.

Det ble imidlertid formidlet til vår livvaktleder fra UD-personell at de ikke visste hvor Thomassen var, til tross for kontakten med journalisten. Det synes således å være en eller annen form for kommunikasjonssvikt mellom journalisten og ambassadesekretæren på dette kritiske punkt. Dette rettet jeg umiddelbart opp med en slik presisering i et intervju med Dagbladet samme ettermiddag da høringen var avsluttet.

PST kan neppe bidra med noen nærmere klarlegging her, da våre ansatte ikke var involvert i den angjeldende kommunikasjon.

Vedlegg 21

Likelydende brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen v/saksordfører til journalistene som deltok på utenriksministerens reise, datert 26. februar 2008

Vedr. sak om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har fått opplyst at du deltok på utenriksministerens reise til Kabul i januar i år. Som du sikkert er kjent med har komiteen opprettet sak om håndteringen av terrorangrepet mot hotell Serena 14. januar. Undertegnede er valgt til saksordfører.

I forbindelse med komiteens arbeid med saken ønsker vi å få innspill fra dere journalister som deltok på reisen. Vi vil derfor gjerne ha synspunkter på hendelsesforløpet, annen informasjon du mener kan være nyttig for komiteens arbeid og evt. synspunkter på tiltak som bør iverksettes ved liknende besøk i terrorutsatte områder.

Vedlegg 22

Brev mottatt fra Fredrik Græsvik, Utenriks, TV2, Postboks 7222, 5020 Bergen til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 2. mars 2008

Vedr. ønske om innspill ifm sak om håndtering av terrorangrepet i Kabul 14. januar

Jeg ønsker med dette å komme med innspill når det gjelder hendelsesforløpet under terrorangrepet mot Serena Hotell i Kabul, 14. januar i år. Når det gjelder synspunkt på tiltak som bør iverksettes ved liknende besøk i terrorutsatte områder, viser jeg til utvalget som er opprettet av Norsk Presseforbund for å se på nettopp dette. Jeg sitter selv i utvalget, som vil ha første møte tirsdag 4. mars, samt møte utenriksminister Jonas Gahr Støre 5. mars. Utvalget har som mål, i forståelse med departementet, å lage retningslinjer for journalister som følger offentlige delegasjoner.

Alle tidspunkt er Kabul-tid, dvs norsk tid + 3,5 timer. Noen tider, som tidspunkt for angrepet og telefonsamtaler er nøyaktig loggført ved hjelp av utskrift fra Telenor og kameraklokken på TV 2s kamera.

Men. Kaoset som rådet i minuttene og timene til Carsten Thomassen ble evakuert, bidrar til at andre tidspunkt jeg opererer med her kan avvike veldig fra virkeligheten.

Min rolle

Mens angrepet pågikk, og til vi ble evakuert ned i kjelleren til utenriksministerens delegasjon, var jeg bindeleddet mellom de norske journalistene i lobbyen og UDs delegasjon i kjelleren, den norske ambassaden, Politiets Sikkerhetstjeneste og Forsvaret.

En gang etter 2100 blir vi seks journalistene som fortsatt befinner oss på Serena evakuert til det sikre rommet i kjelleren. Andreas Løvold fra ambassaden og en av politiets livvakter følger oss ned.

Mellom 2230 og 2300 evakuere norske soldater utenriksministerens følge vekk fra Serena, og til den norske leiren ved KAIA. Vi journalister evakueres samtidig av vakter fra det amerikanske selskapet Blackwater.

Min konklusjon

Det tok veldig lang tid før Carsten Thomassen ble evakuert, og fikk medisinsk behandling - ca halvannen time. Det tok over en time fra UD ble varslet, til en norsk SISU kunne frakte ham vekk. Det er likevel noen momenter jeg mener er viktige, når man nå skal vurdere om noe sviktet.

Jeg trodde at evakueringen var i det beste hender allerede 18:45, da jeg hørte amerikanerne bestille MEDEVAC. Det gikk lang tid før jeg forstod at vi måtte forsøke andre alternativer. Det var en svært farlig og uoversiktelig situasjon på hotellet i hele denne perioden. Væpnede menn, noen sivile, noen uniformerte løp gjennom hotellgangene med skuddklare våpen. Etter at Carsten ble evakuert pågrep amerikanske og afghanske styrker en mann, Muhammed Ramadan. Han var ifølge afghansk politi en av angriperne og var tidligere på kvelden iført et selvmordsbelte. Han oppholdt seg visstnok en trapp opp fra der vi behandlet Carsten i to timer.

Det har vært lagt vekt på at det ikke er plass til mer enn en båre i en SISU. Dette er riktig. Da Carsten ble hentet, sa noen av soldatene i evakueringslaget dette til noen som forsøkte å sende vekk en død kvinne på båre. Men det er åpenbart at to dødelig sårede pasienter ville fatt plass i den norske SISU'en.

Det har også blitt vektlagt at evakueringslaget ikke fikk vite hvor på Serena Carsten befant seg. Jeg vet ikke om det ble gjort, men det ville ikke vært vanskelig for meg å forklare UD/ambassaden hvor på hotellet vi var. Vi var i første etasje ved heisen i delegasjonens fløy. Men. Det ville vært kompliserende, og kanskje forsinkende, om et evakueringslag som ikke kjente hotellet skulle ta seg fram via instrukser gitt av en tredjepart. Det ville tatt meg få sekunder å springe ut i borggården hvis jeg visste at evakueringslaget var på plass. Jeg vet ikke om utenriksministerens følge var klar over at de norske soldatene var på Serena da Svenungsen ble evakuert. Jeg vet heller ikke om de var klar over at vi ikke befant oss på en plass som ikke var lett synlig for evakueringslaget. Hadde en direkte forbindelse vært opprettet mellom meg og de norske soldatene før de ankom Serena, ville vi fått Carsten med på den første evakueringen til feltsykehuset ved KAIA. Denne forbindelsen var ikke opprettet i tide. Kommunikasjonssvikten kan kanskje lastes både meg og de som satt sammen med utenriksministeren i hotellets kjeller.

Det er ikke slik at jeg som journalist på reiser til krigssoner forventer at norske myndigheter skal ta ansvar for evakuering. Heller ikke på delegasjonsreiser som dette. Vi ventet derfor ikke på at UD eller ambassaden skulle agere, men ba amerikanerne om hjelp.

Jeg forventer at alle ledd gjør det de kan for å hjelpe til i en situasjon som dette. Det håper jeg også ble gjort på hotell Serena 14. januar.

Høring

Jeg håper at deler av dette kan være til hjelp for Kontroll- og konstitusjonskomiteen når dere nå skal gå gjennom saken. Jeg har reagert sterkt på at ingen myndighetsinstanser har tatt kontakt med oss journalister som var sammen med Carsten, i de snart to månedene som har gått siden angrepet. Verken norsk eller afghansk politi har kontaktet oss. Jeg ønsker å bidra på best mulig måte for at omstendighetene rundt Carstens død skal bli gransket, og stiller selvfølgelig opp for å svare på spørsmål ved en høring.

Vedlegg 23

Brev fra Hans Henrik Torgersen, ABD Nyheter, ABC Nyheter, Sagveien 21a, 0459 Oslo til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité

Redegjørelse i forbindelse med åpen høring om angrepet på Hotel Serena

Som en av journalistene som var til stede under terrorangrepet 14. januar i år har jeg blitt bedt om å komme med en skriftlig redegjørelse. Hensikten med redegjørelsen er å prøve å kaste lys over Utenriksdepartementets håndtering av situasjonen i de første timene etter terrorangrepet.

Redegjørelsen min blir gjort etter min egen hukommelse, og i en tidslinje som løper fra jeg hørte de første smellene rett utenfor hotellet.

14. januar 2008, klokken 18.05 lokal tid befant jeg meg på mitt hotellrom i tredje etasje av Hotel Serena i Kabul. Nøyaktig på dette tidspunktet hadde jeg satt på alarm for å vekke meg selv etter en lur jeg tok da jeg kom til hotellet. Etter planen skulle jeg, og de syv andre pressefolkene på hotellet møte utenriksminister Jonas Gahr Støre 18.15.

Kl. 18.08: Jeg hører to smell utenfor hotellet, og kommer meg raskt ut av sengen. Jeg går bort til vinduet, og ser at folk løper på plassen utenfor. Så høres det mye automatgevær-ild fra plassen. Jeg ringer redaksjonene hjemme i Norge og sier kjapt at hotellet Støre bor på er under angrep. Samtidig løper jeg til inngangsdøren til hotellrommet, åpner denne, og ser ut i gangen. Der ser jeg ryggen til en av PST-folkene mens han løper med et tohåndsvåpen i den ene hånda, mens han slenger på seg en skuddsikker vest med den andre. Jeg husker ikke navnet på vedkommende, men det var den samme politimannen som var med flyet fra Islamabad tidligere på dagen.

Kl. 18:10-18:12: Jeg ringer Stian Solum, mest fordi han er den eneste av pressefolkene jeg har telefonnummeret klart til. Han forteller at han er nede i lobbyen, og at det smeller noe voldsomt. Samtidig som jeg snakker med Solum går jeg bort til vinduet. Da smeller det en voldsom eksplosjon utenfor vinduet, og jeg ser en svær ildkule som begynner nede på plassen i borggården av hotellet. Stian gjør det klart for meg at han akkurat har sett Carsten Thomassen, og at Solum selv prøver å komme seg opp på rommet igjen. I bakgrunnen høres mer skyting. Plutselig brytes kontakten mellom meg og Solum. Deretter ringes vi opp igjen, og Solum forteller at han er blitt skutt på av det han mener var en afghansk politimann.

Kl. 18:13-18:20: Solum kommer seg opp i tredjeetasje, og mens han får fortalt mer om hva han så nede, finner vi også ut at vi må ta oss ned igjen for å finne ut hva som skjer. Vi tar på oss skuddsikre vester og hjelmer, før vi tar oss ned til førsteetasje.

Kl. 18:20-18:45: Med en gang vi kommer ned finner vi Carsten Thomassen liggende på gulvet. Ved hans side sitter Harald Henden og Per Olav Ødegård og gir førstehjelp. Etter å ha bistått kort med dette ber Henden om at noen forsøker å skaffe mer førstehjelpsutstyr. Jeg sjekker telefonen på dette tidspunktet, og ser at Anne Lene Dale Sandsten har sendt en tekstmelding eller to, der hun sier at de befinner seg i kjelleren på hotellet, og spør hvor vi journalistene er. Jeg prøver å ringe henne, men nettverket er opptatt. Jeg tar meg ut i lobbyen, der jeg treffer Fredrik Græsvik. Han kommer fra motsatt side av hotellet, og har så langt bistått i førstehjelpen til Bjørn Svenungsen. Jeg blir med dit, og etter en rask diskusjon finner vi ut at TV2 har førstehjelpsutstyr, og fotograf Aage Aune henter dette, mens Fredrik Græsvik blir med bort til Carsten. Her prøver vi å stoppe blødningene, spesielt den i benet, og på ryggen er vanskelig. Selv med koagulerende pulver klarer vi ikke å få kontroll på blødningen i ryggen. Kort tid etter kommer Aune med førstehjelpsutstyr. På dette tidspunktet sender jeg en melding til Sandsten, og deretter får Græsvik kontakt med henne på telefon. Han forteller da om begge skadde, deretter er jeg ikke sikker på hva kommunikasjonen gikk i.

Kl. 18:40-19:00: På dette tidspunktet er situasjonen fortsatt kaotisk. Afghanske politimenn og militære strømmer inn i hotellet, men ingen prøver å kommunisere med oss. En liten gruppe amerikanere, fem totalt, kommer inn i vår fløy. De har med seg en førstehjelpsmann som med en gang prøver å bistå Carsten. Han har med seg utstyr som får stoppet blødningen i ryggen på Carsten. Hele tiden kommuniserer Fredrik Græsvik med UD i kjelleren på hotellet. De amerikanske soldatene blir ikke lenge. De er alene, og utfra informasjonen de har befinner det fortsatt seg en selvmordsbomber i bygningen. Når de forlater, så vet jeg ikke om det blir formidlet til UD.

Kl. 19:00-19:20: Mens vi står nokså ensom i denne perioden, så snakkes det om evakuering. Vi vet ikke om noen muligheter, og vi vurderer situasjonen umiddelbart utenfor hotellet som for farlig til at vi tar sjansen på å ta Carsten ut dit. I allefall når vi ikke har en konkret avtale om at noen plukker opp båren.

Kl. 19:20-19:40: Nye amerikanske soldater kommer til. De har med seg en lege. Han prøver å behandle Carsten, men utfra det vi forstår er det snakk om indre blødninger. Kort tid etter at han kom så prater amerikanerne om mulighet for å fly Carsten til Bagram flyplass. Likevel tar det tid. Cirka klokken 19:30 har vi fått Carsten over på en båre, og er klare til å flytte han når vi får beskjed om at transport er klar. Den beskjeden kommer, og vi er i ferd med å flytte Carsten når vi får beskjed om at en norsk Sisu er på vei fra KAIA. Græsvik får beskjeden fra ambassadesekretæren, og prøver å finne ut om det finner kirurg på KAIA. Det gjør det, og vi går for å frakte Carsten dit.

Kl. 19:40-20:00: Carsten bæres ut på båre umiddelbart utenfor hotellet. En norsk løytnant kommer inn i borggården, og seks fem av pressefolkene sammen med en annen person bærer båren ut til Sisuen.

Kl. 20:00-20:20: Det går fortsatt litt tid, mens vi venter på samme sted som vi har behandlet Carsten, men så kommer ambassadesekretæren og en av PSTs menn til der vi er, og vi evakueres ned i kjelleren hvor utenriksministeren og hans stab befinner seg.

PS! Denne redegjørelsen er som sagt tatt ut fra hukommelse, og kan fravike noe fra de faktiske tidspunktene. Ber om at det tas høyde for det. Utenom det er alt så presist som mulig, snart to måneder etter hendelsen.

Vedlegg 24

Brev fra Tor Arne Andreassen, journalist i Aftenposten, til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 3. mars 2008

Terrorangrepet på hotell Serena i Kabul 14. januar 2008

Dette er det jeg vet om hendelsesforløpet

18.15: Angrepet starter

Cirka 18.30: Jeg blir klar over at Carsten Thomassen er skuddskadet. Jeg ser at skadene er alvorlige. Noen av mine kolleger er allerede på plass og gir ham førstehjelp.

Cirka 18.35: Jeg blir klar over at Bjørn Svenungsen er skadet. Jeg oppfatter at skadene hans er alvorlige og at han får førstehjelp av noen andre personer på hotellet.

Cirka 19.00: De første amerikanske soldatene kommer dit vi er på hotellet. En sanitetssoldat begynner å hjelpe oss med førstehjelpen til Carsten Thomassen.

Cirka 19.40: TV2s Fredrik Græsvik forklarer for ambassadeansatte Andreas Løvold hvor Carsten Thomassen befinner seg på hotellet. Græsvik får beskjed om at en norsk SISU vil komme og hente Thomassen.

Cirka 19.50-20.00: En amerikansk sanitetssoldat undersøker Carsten Thomassen og sier at han må evakueres raskt. Pressefolkene bærer Carsten Thomassen ut av hotellet. Et alternativ er å få ham med helikopter til Bagram-basen, men vi velger å få ham inn i den norske SISUen som kjører ham til feltsykehuset ved flyplassen.

Betraktninger for øvrig:

Jeg tror Fredrik Græsvik kan si mye mer om kontakten med UDs folk i kjelleren, siden det var han som holdt telefonkontakten med dem. Den første timen etter angrepet var det få mennesker som tok seg inn i hotellet for å hjelpe. De som tok seg inn på hotellet, både av amerikanske og afghanske soldater, syntes å ha lite fokus på å få de skadede til sykehus. Jeg er enig i det jeg har sett Fredrik Græsvik uttale til media, om at dersom vi hadde fått vite at det var en norsk SISU på vei eller at den faktisk stod rett utenfor hotellbygningen, så ville det ha tatt svært kort tid for oss å få Carsten Thomassen ut dit hvor SISUen sto. Det ideelle hadde vært om de i UD eller PST som hadde kontakt med personellet i den norske SISUen hadde gitt Græsvik et kontaktnummer, slik at Græsvik og SISU-personellet hadde hatt mulighet for direkte kontakt fra et så tidlig tidspunkt som mulig.

Om Carsten Thomassen kunne ha vært reddet om han hadde kommet til feltsykehuset med SISUen på første tur, og ikke 28 minutter senere, kan kanskje legene som foretok obduksjonen uttale seg om. De kan kanskje også si noe om den behandlingen Thomassen fikk på feltsykehuset, særlig sett i forhold til dødstidspunktet, som så vidt jeg vet var et par timer senere.

Når det gjelder sikkerhetsopplegget for turen og oppholdet i Afghanistan, var det ikke noe spesielt jeg reagerte over før angrepet. Vi pressefolkene var vel ikke særlig fornøyd med å bli satt i en sliten minibuss som så vidt holdt følge med resten av kolonnen på vei fra flyplassen til hotellet, men vi regnet med at det gikk bra, og det gjorde det jo også, i første omgang. En annen ting er at våre skuddsikre vester da lå igjen sammen med resten av bagasjen på flyplassen, og ankom hotellet først senere.

Like etter at vi kom til hotellet holdt Bjørn Svenungsen, som hadde ansvaret for kontakten med pressen, en briefing for pressefolkene. Han nevnte da at vi av sikkerhetsgrunner ikke burde gå til fots i byen, men sa ikke noe om trusselen som kan ha ligget til grunn for at han sa dette. Jeg tror det ville ha vært en fordel om vi hadde fått vite om terrortrusselen mot hotellet, men jeg tror ikke at det nødvendigvis hadde hatt noe å si for utfallet av angrepet.

I ettertid kan man si at det hadde vært en fordel om den norske sisuen og noen norske soldater hadde blitt på hotellet etter at delegasjonen kom fra flyplassen, både med tanke på muligheten for å slå et angrep tilbake, og med tanke på en snarlig evakuering av skadede nordmenn, men man kan spørre seg om det er rimelig at UD og Jonas Gahr Støre burde sett for seg at det var behov for at norske soldater sto permanent ved hotellet. Jeg antok også at jeg var trygg på hotellet, men overvurderte altså sikkerhetstiltakene på hotellet.

Spørsmålet er om fremtidige delegasjoner som besøker Afghanistan må belage seg på å bo i en av militærleirene i landet.

PDF-vedlegg fra open høyring

Gå til PDF-vedlegg fra open høyring

Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 20. mai 2008