2. Sammenfatning av saken
Utenriksministeren gjennomførte en reise til Afghanistan i januar 2008. Reisen var planlagt til perioden 14.–17. januar, og formålet med reisen var å gjennomføre bilaterale samtaler med afghanske myndigheter og synliggjøre og markere langsiktig norsk utviklingsbistand. Utenriksministeren skulle også ha møter med representanter for internasjonale organisasjoner i Afghanistan og med norske frivillige organisasjoner og norske militære styrker.
Den 14. januar 2008, samme dag som utenriksministeren og hans følge ankom Kabul, ble hotell Serena der delegasjonen bodde, rammet av et terrorangrep. Tre tungt bevæpnede personer tok seg inn på hotellets område, og etter hvert inn i selve hotellet. Utfallet av angrepet var at minst seks personer mistet livet, herunder journalist Carsten Thomassen fra Dagbladet. Videre ble minst åtte personer skadet i angrepet, herunder UD-ansatte Bjørn Svenungsen.
Utenriksministeren, forsvarsministeren og justisministeren redegjorde om terrorangrepet for Stortinget i Den utvidede utenrikskomité 6. februar 2008. Samme dag publiserte de tre departementene som var involvert i utenriksministerens reise og i håndteringen av terrorangrepet, hver sin redegjørelse.
Komiteen henvendte seg i brev av 7. februar 2008 til Utenriksdepartementet og anmodet om å få oversendt redegjørelsene om terrorangrepet. Redegjørelsene ble oversendt fra Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet i brev av henholdsvis 7. februar, 8. februar og 12. februar 2008.
I møte 12. februar 2008 besluttet komiteen å igangsette forberedelser i egen sak til Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10, sjette ledd der det fremgår at kontroll- og konstitusjonskomiteen kan foreta de undersøkelser i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen.
Som et ledd i sine undersøkelser sendte komiteen 15. februar 2008 brev til Utenriksdepartementet med til sammen 11 spørsmål. Henvendelsen ble besvart i brev av 25. februar 2008 fra Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet.
Komiteen valgte også å skrive til de pressefolkene som deltok på reisen og ba dem komme med en skriftlig redegjørelse. Journalistene Fredrik Græsvik, TV2, Tor Arne Andreassen, Aftenposten og Hans Henrik Torgersen, ABC Nyheter har sendt slik redegjørelse til komiteen.
Det var tre departementer som var involvert i planleggingen av utenriksministerens reise til Afghanistan. Foruten Utenriksdepartementet var Forsvarsdepartementet involvert ved at Etterretningstjenesten bisto i utarbeidelse av trusselvurdering for Afghanistan. Videre bisto militærrådgiveren ved Norges ambassade i Kabul som bindeledd mellom ambassaden, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Forsvaret. De norske styrker i Afghanistan bidro med personell og kjøretøyer. Justis- og politidepartementets befatning med reisen besto i at PST hadde ansvar for utarbeidelse av trusselvurdering i forkant av reisen. Videre hadde PST ansvar for livvakttjenesten under oppholdet i Afghanistan.
I de tre departementenes redegjørelser av 6. februar 2008 blir det forklart hvordan planleggingen av utenriksministerens reise til Afghanistan ble foretatt. Det kommer fram at det var ønsket at besøket skulle gjennomføres i såkalt "sivil regi". Følgende fremgår i Utenriksdepartementets redegjørelse:
UDs Afghanistan-team, som består av representanter for enheter som særlig arbeider med Afghanistan, utarbeidet i samarbeid med ambassaden i Kabul 23. november 2007 et strateginotat med forslag til overordnede rammer for besøket. På basis av de føringer som ble gitt om samtalepartnere, prosjektbesøk, forholdet til media med videre, ble et revidert strateginotat framsendt til utenriksministeren 18. desember 2007. Notatet ble drøftet med utenriksministeren 4. januar 2008.
Forslaget til program i strateginotatet reflekterte ønsket om å føre politiske samtaler med den afghanske regjeringen, understreke den norske sivile og militære innsatsen i Afghanistan, samt avlegge besøk til norske militære styrker. Det framgår videre at besøket skulle gjennomføres i sivil regi med sikkerhetsstøtte fra PST, og at det skulle anmodes om støtte fra Forsvaret ved besøket i Kabul og til det regionale stabiliseringslaget (PRT) i Maimana.
Som ledd i forberedelsene besøkte UDs politiske direktør Kabul 3. – 5. januar. Det fant også sted en prinsipiell drøfting av situasjonen i Afghanistan og norske politiske prioriteringer i et møte i departementets strategiske ledergruppe før besøket, der også E-tjenesten holdt en orientering.
PST ble første gang varslet om besøket 14. desember 2007 ved at UD oversendte strateginotatet til dem. Her framgikk det blant annet at UD ønsket et besøk i sivil regi, med sikkerhetsstøtte fra PST. Sivil regi innebærer for programmets del at besøket i første rekke skulle være rettet mot sivile myndigheter, FN, EU og frivillige organisasjoner, og gi mulighet til å besøke prosjekter som viser norsk utviklingsinnsats og humanitær innsats i Afghanistan. I tillegg innebærer sivil regi i denne sammenheng at afghansk politi skulle ha ansvaret for eskorten, samt at PST vurderte hvilken tilleggsstøtte det var behov for fra Forsvaret.
Ved alle internasjonale besøk er utgangspunktet at det er vertslandets myndigheter som har ansvar for sikkerheten. Dette følger av folkerettens regler om suverenitet og utøvelse av politimyndighet, herunder også maktanvendelse. Når norske sikkerhetsvakter har adgang til å utføre nærsikring av statsråder, i dette tilfellet av utenriksministeren, er grunnlaget for denne adgangen til å bruke makt på fremmed territorium et samtykke fra afghanske myndigheter, blant annet til å bære våpen.
Også ved dette besøket hadde afghanske myndigheter et overordnet ansvar for sikkerheten, samtidig som PST hadde ansvaret for nærsikring av utenriksministeren. Ved besøk i militær regi til Afghanistan er det vanlig at sikkerheten ivaretas av den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF, som også opererer på grunnlag av samtykke fra afghanske myndigheter. Også ved besøk i militær regi er det PSTs livvakter som har ansvaret for nærsikring av ministeren, uansett departementstilhørighet.
Ved besøk til konfliktområder med høy risiko, vil norske myndigheter alltid foreta en selvstendig vurdering av sikkerhetssituasjonen. UD og ambassaden var etter 14. desember 2007 i løpende kontakt med PST om de sikkerhetsmessige sider ved besøket. PST utarbeidet i samsvar med vanlig praksis en trusselvurdering som ble oversendt JD og UD 9. januar 2008. Den viste at trusselnivået i Kabul ble vurdert som høyt. Dette var i samsvar med de vurderinger som har vært gjort siden november 2005.
I Forsvarsdepartementets redegjørelse om terrorangrepet mot hotell Serena skrives det følgende om Forsvarsdepartementets og Forsvarets involvering i forberedelsene av utenriksministerens Afghanistan-besøk:
Etterretningstjenestens rolle:
Før utenriksministerens besøk sendte PST en anmodning til E-tjenesten om en trusselvurdering for Afghanistan og Islamabad (Pakistan). Henvendelsen ble besvart 4. januar 2008. E-tjenestens vurdering inngår i grunnlaget for PST’s utarbeidelse av anbefalte beskyttelsestiltak. Dette er vanlig prosedyre.
E-tjenesten får mange meldinger om trusler om angrep på mål i Kabul med høy tilstedeværelse av vestlige representasjoner og offisielle institusjoner. Påliteligheten av disse meldingene er svært varierende, og bare unntaksvis er truslene fulgt av faktiske anslag. De jevnlige truslene har likevel ført til at trusselnivået i Kabul i en lang periode har vært vurdert som høyt av E-tjenesten, noe som også har fremkommet av de trusselvurderingene som rutinemessig utarbeides.
Alle meldinger som kommer inn og som har relevans for en pågående reise oversendes PST med eventuelle kommentarer og vurderinger. Umiddelbart før delegasjonens ankomst fikk E-tjenesten tilgang til en melding som varslet et mulig angrep av en selvmordsbomber i nærheten av hotell Serena/innenriksdepartementet. Politieskorten (forpartiet) ble orientert av ambassaden om meldingen om morgenen 14. januar.
(…)
Milråds første kontakt med PST i fm dette besøket var den 2. januar. Etter dette var det fortløpende kontakt og PSTs støttebehov fra Forsvaret ble formidlet videre til sjef NSE. Fredag den 11. januar. ble det avholdt et møte hvor PST fikk generell informasjon ang situasjonen og programmet for besøket. Lørdag 12. januar ble brukt til rekognosering i Kabul samt møter med sikkerhetsansvarlig i afghansk UD, sikkerhetsansvarlig ved presidentens kontor og sikkerhetsansvarlig på hotell Serena. Søndag 13. januar ble brukt til møte med NIC ved ISAF HQ samt til å kjøre gjennom planlagt rute for tirsdag den 15. januar. Mandag 14. januar ble PST hentet på KAIA og kjørt til hotellet.
Forsvarets rolle:
Samarbeidet mellom den norske ambassaden i Kabul og det norske styrkebidraget til ISAF er og har vært meget godt så lenge Norge har hatt styrker i Afghanistan. Båndene ble ytterligere forsterket da det ble opprettet en militær rådgiverstilling ved ambassaden i 2007. De norske styrkene har støttet ambassaden ved flere besøk med både personell og kjøretøy i forbindelse med transport og sikringsoppdrag. Tilsvarende har ambassaden støttet med tilrettelegging ved besøk til ambassaden samt lån av kjøretøy. PSTs støttebehov under dette besøket var en sikringsstyrke, inkludert sanitet, under transport og ressurser til støtte ved evakuering. Disse behovene ble drøftet mellom representanten fra PST, Milråd og NCC. På denne bakgrunn besluttet nasjonal kontingentsjef (NCC) å transportere en SISU fra Masar e-Sharif samt forsterke NSE på KAIA med personell. Dette kjøretøyet var ikke innredet som ambulanse, men har kapasitet til å frakte en bårepasient i tillegg til et antall sitteplasser.
I forbindelse med utenriksminister Støres besøk er følgende forespørsler mottatt, og forberedelser gjort fra Forsvarets side (…):
17. desember 2007 ble NSE kontaktet uformelt første gang av ambassaden i Kabul. Forespørselen gjaldt da kun tilrettelegging av et dagsbesøk med overnatting til PRT Meymaneh, herunder bruk av Forsvarets innleide Fokker-50 til transport.
8. januar 2008 mottok NSE en ny forespørsel fra ambassaden i Kabul om ytterligere støtte under besøket i Kabul. Denne inkluderte.
lån av stridsvester og hjelmer
støtte til prøveskyting av våpen
støtte til rekognosering
mottak av personell som ankommer KAIA på ulike fly
sikringsbil med medisinsk kapasitet i forbindelse med diverse transport i Kabul.
9. januar 2008 fikk Militærpolitiet (MP) ved NCC melding fra stabssjefen om denne anmodningen om støtte. MP fikk i oppgave å planlegge og å lede Forsvarets støtte ved besøket. Ordre for oppdraget ble utarbeidet samme dag og ble underskrevet av NCC.
12. januar 2008 ble det gjennomført koordineringsmøte mellom MP, Milråd og forpatruljen til PST. Det ble her avtalt at Forsvaret skulle stille med sikringsbil under transport i Kabul. Sikringen skulle følge bak VIP-kortesjen og sikkerhetsstyrken som var satt opp i regi av afghanske myndigheter, og skulle fungere som støtte ved eventuelle anslag mot VIP-kjøretøyet. I tillegg skulle kjøretøyet oppholde seg i nærheten av de ulike stedene som skulle besøkes 15. januar når VIP var inne. Mulighet for umiddelbar støtte fra andre ISAF enheter ble diskutert, og PST og NCC/MP ble enige om i tillegg å ha et pansret personellkjøretøy (SISU) tilgjengelig ved NSE. Dette kjøretøyet ankom Kabul fra Mazar e-Sharif 14. januar sammen med ekstra personell.
13. januar 2008 gjennomførte MP rekognosering i Kabul sammen med PST og ambassaden i Kabul på de ulike stedene som skulle besøkes. Det ble ikke gjennomført rekognosering på Serena hotell eller presidentpalasset av Forsvaret, da personellet fra PST hadde gjennomført dette tidligere samme uke. Samme kveld ble det gjennomført en orientering for ambassaden, PST og MP om sikkerhetssituasjonen i Kabul av National Intelligence Cell (NIC) ved ISAF HQ. Orienteringen inneholdt i hovedsak siste perioders hendelser i byen samt trender. Kartreferanser på ulike stedene som skulle besøkes ble utvekslet med NIC.
Justis- og politidepartementet skriver i sin rapport om terrorangrepet at departementet ikke har vært direkte involvert i planleggingen av besøket. Politiets sikkerhetstjeneste har imidlertid, i direkte samarbeid med Utenriksdepartementet, deltatt i forberedelsene til besøket. I Justis- og politidepartementets redegjørelse skrives det blant annet følgende om PSTs deltakelse i planleggingen av utenriksministerens reise til Afghanistan:
PST ble 14. desember 2007 informert av Utenriksdepartementet (UD) om at utenriksminister Jonas Gahr Støre planla et besøk til Afghanistan i tidsrommet 14. til 17. januar 2008. Det fremkom at besøket skulle gjennomføres i sivil regi med sikkerhetsstøtte fra PST. På bakgrunn av henvendelsen fra UD sendte PST en anmodning til ETJ om en trusselvurdering for utenriksministerens besøk.
14. desember mottok PST informasjon fra UD om at ambassaden i Kabul skulle bestille rom på Kabul Serena Hotel for delegasjonen. Kabul Serena Hotel er et hotell norske delegasjoner har benyttet tidligere, og har blitt ansett som et av de tryggeste stedene man kan bo på i Kabul.
9. januar 2008 ferdigstilte PST trusselvurderingen for utenriksministerens reise til Afghanistan. PSTs trusselvurdering var basert på ETJs beskrivelse og vurdering av trusselbildet. ETJ vurderte trusselnivået i Kabul som høyt. På denne bakgrunn konkluderte PST med at utenriksminister Gahr Støre kunne være truet, og at angrep ikke kunne utelukkes. Det ble besluttet iverksatt nærsikring med norske livvakter for statsråden. I tillegg til nærsikring skulle livvaktene ha en liaisonfunksjon mot norske offisielle representasjoner og samordne sikkerhetstiltakene med lokale myndigheter og norsk personell fra Forsvaret som er deployert i Afghanistan. Livvaktene skulle også forestå sikkerhetsrådgivning overfor utenriksministeren og delegasjonen. Når det gjelder statsråders reiseprogram har PST overfor departementene presisert viktigheten av å vurdere hvilken informasjon som ikke bør offentliggjøres. PST’s UD-liason ble 21. desember 2007 kontaktet av utenriksministerens sekretariat med spørsmål om utenriksministerens reiseprogram til Afghanistan kunne legges ut på departementets intranett. PST frarådet dette av sikkerhetsmessige årsaker. Dette ble meddelt utenriksministerens sekretariat av PST’s liason i UD.
Fase II: Planlegging av livvaktoppdraget
(…)
20. desember ble det utpekt tre livvakter for reisen til Afghanistan. PST forespurte i denne forbindelse ambassaden i Kabul om bistand til å anmode afghanske myndigheter om å ivareta statsrådens sikkerhet under oppholdet med tilstrekkelig livvakttjeneste og sikring av bosted.
2. januar mottok PST en melding fra ambassaden i Kabul der det ble opplyst at overnatting var bestilt og at ambassaden ønsket bruk av afghansk politi og livvakter som eskorte.
PSTs erfaring med et slikt opplegg er at kortesjeruten blir sperret for all annen trafikk. En sivil profil med sikkerhet fra afghanske politi- og sikkerhetsmyndigheter, med kortesjer i høy hastighet i stengte gater, gir således nødvendigvis ikke dårligere sikkerhet enn et militært "signaturkjøretøy". Et slikt kjøretøy forflytter seg saktere eller kan risikere å bli stående fast i trafikk. Dette er kritisk på en terrorutsatt strekning som veien fra flyplassen og inn til sentrum av Kabul.
Livvaktleder ønsket likevel ytterligere bistand i form av et pansret kjøretøy fra ISAF med lokalkjent sjåfør, to soldater og medisinsk personell. Dette kjøretøyet skulle inngå i kortesjen, og skulle benyttes ved en eventuell akutt hendelse. Livvaktene ønsket også tilgang til et militært samband, slik at det ville være mulig å ha direkte kontakt med kjøretøyet og ISAF. Livvaktene anmodet 7. januar militærrådgiveren ved ambassaden og ISAF om slik bistand.
I et møte mellom livvaktleder, militærrådgiveren og norske ISAF-representanter 12. januar ble det enighet om i tillegg å ha et pansret personellkjøretøy (SISU) tilgjengelig ved KAIA. Dette kjøretøyet ankom Kabul fra Mazar e-Sharif 14. januar sammen med ekstra personell.
PST mottok løpende informasjon om endringer i sammensetningen av utenriksministerens delegasjon med politikere og embetsmenn. Siste informasjon om delegasjonen ble mottatt 13. januar. PST var kjent med at et varierende antall journalister ville slutte seg til turen etter UDs invitasjon, men mottok ikke navnene på disse.
Frem til avreise 10. januar var det regelmessig kontakt mellom livvaktene og ambassaden i Kabul. Samme dag varslet for øvrig PST rutinemessig et medisinsk team fra Global Medical Support (GMS) om reisen. GMS har kapasitet til å evakuere skadet personell i utlandet med fly.
10. januar reiste livvakter fra PST på forpatrulje til Afghanistan, og ankom Kabul dagen etter.
12. januar avholdt PSTs livvakter, ambassaden og UD flere møter med afghanske myndigheter. Dette var møter som tok for seg detaljer i sikkerhetsopplegget rundt besøket i Kabul. Senere samme dag hadde livvaktene et møte med sikkerhetssjefen på Kabul Serena Hotel. Sammen med sikkerhetssjefen gjennomgikk livvaktene hotellets sikkerhetsrutiner og gjennomførte den første inspeksjonen av lokalitetene. Livvaktene gjorde også de nødvendige avtaler med Forsvaret om oppfølging i kortesjen, avklaring av kjøreruter, avtale om sikre steder for evakuering og medisinsk bistand til delegasjonen.
13. januar gjennomførte livvaktene først et møte med ambassaden. Temaet på møtet var en gjennomgang av programmet for besøket i Afghanistan. Deretter hadde livvaktene møte med representanter for ISAF for en sikkerhetsorientering. Det var på dette tidspunktet ingen indikasjoner på at forestående angrep eller trusler mot det kommende besøket. ISAF-representanter ble også konsultert om mulige sikkerhetsmessige utfordringer under kortesjekjøring og ellers. Senere på dagen ble det sammen med militærrådgiveren ved ambassaden og ISAF gjennomført en befaring av fastsatte og mulige besøkssteder i Kabul. Et av programpostene bortfalt på anbefaling av livvaktleder på grunn av sikkerhetsmessige forhold. På kvelden fikk livvaktene beskjed av ambassaden om at det var fremkommet opplysninger av betydning for besøket og ble bedt om å møte hos ISAF dagen etter.
Om morgenen 14. januar ble livvaktene orientert av representanter for ISAF om at det forelå informasjon om en mulig trussel som sammenfalt med besøket til utenriksministeren samme dag. Denne informasjonen varslet om en mulig selvmordsaksjon ved bruk av et kjøretøy i området rundt Kabul Serena Hotel og Innenriksdepartementet. Målet for aksjonen var NATOs koalisjonsstyrker. Trusselen omfattet ikke utenriksminister Gahr Støre og hans delegasjon. Det norske etterretningselementet viste til at slike trusler er vanlig i Kabul og at de svært sjelden resulterer i terroraksjoner.
Etter møtet med ISAF-representantene reiste livvaktene til Kabul Serena Hotel. Sammen med hotellets sikkerhetssjef ble det gjort en ny, detaljert gjennomgang av sikkerhetsrutinene. Gjennomgangen inkluderte lokalisering av møterom som skulle benyttes av delegasjonen og sikkert rom for evakuering. Hotellet har en høy kraftig mur og en innpasseringssluse med to kraftige bommer hvor kjøretøy blir kontrollert nøye før de slippes inn. Flere sikkerhetsvakter fra et privat selskap som bevokter innpasseringen. Vaktene er bevæpnet med automatvåpen. I tillegg må alle besøkende passere gjennom en metalldetektor og all bagasje sendes gjennom en røntgenmaskin.
Sikkerhetssjefen underrettet i denne forbindelse også om at det p.t. befant seg en delegasjon med livvakter fra Estland på hotellet, samt flere vestlige polititjenestemenn som var bevæpnet. Det ble likeledes orientert om at Den australske ambassaden er lokalisert på hotellet og er bevoktet av bevæpnet personell. Livvaktene fikk også beskjed om at de skulle få tildelt en kjentmann på hotellet.
Det fremgår av dokumentasjonen oversendt fra Utenriksdepartementet at den første informasjonen/offentliggjøringen om utenriksministerens reise til Afghanistan januar 2008, var meldingen som ble lagt ut på departementets nettsider 20. desember 2007 der pressen ble invitert til å delta. Formålet med reisen ble oppgitt, samt at utenriksministeren skulle ha møter med afghanske myndigheter, internasjonale organisasjoner, norske NGO-er og militære styrker.
På UDs nettsider ble utdrag fra departementets program i uke 1 og 2, 2008, publisert i en pressemelding 28. desember 2007. Det fremgikk at utenriksministeren den 8. januar 2008 skulle møte forskere og representanter fra norske NGO-er i forbindelse med det planlagte besøket til Afghanistan. Samme dag som det bebudede møtet fant sted, publiserte departementet utenriksministerens momenter til innledning på dette møtet.
I en pressemelding fra Utenriksdepartementet publisert 11. januar 2008 fremgikk det at utenriksministeren skulle besøke Pakistan og Afghanistan fra søndag 13. januar – torsdag 17. januar.
Den første kontakten med media angående deltakelse på den forestående reisen ble tatt i midten av desember ved at en kommunikasjonsrådgiver i UD sendte en e-post til de redaksjonene som hadde deltatt på utenriksministerens reise til Afghanistan januar 2007. Den 20. desember 2007 ble det sendt ut en melding til redaksjonene med informasjon om utenriksminsterens besøk. Dette ble også publisert på departementets nettsider. Pressen ble invitert til å være med, det ble opplyst om tentative datoer for reisen, alternativ flytransport til Kabul for pressens representanter, samt praktisk bistand som transport og innkvartering som ambassaden og departementet kunne bistå pressen med i forkant av, og under besøket til Afghanistan.
UD opplyser i sitt brev til komiteen av 25. februar 2008 at departementet legger ut informasjon i forkant om denne typen reiser slik at media selv kan bestemme om de ønsker å delta. I forkant av besøket til Kabul ble det opplyst at programmet av sikkerhetsmessige årsaker først ville bli delt ut ved ankomst til Kabul. De påmeldte journalistene fikk imidlertid på telefon et omriss av opplegget for reisen dersom de ba om det.
Til sammen åtte pressefolk meldte seg på til å delta på reisen. Dagbladets journalist Carsten Thomassen meldte seg på etter at frist for påmelding var utløpt. På grunn av sen påmelding var det ikke plass til Thomassen i det chartrede flyet med utenriksministeren hvor de øvrige pressefolkene hadde fått plass. Carsten Thomassen reiste derfor på egen hånd, med rutefly.
Pressens deltakelse på denne typen delegasjonsreiser innebærer at pressefolkene ikke er medlem av delegasjonen, men at de er akkreditert. Det er den enkelte sjefredaktør som er ansvarlig for pressefolkenes sikkerhet.
En kommunikasjonsrådgiver fra UD reiste til Kabul 9. januar 2008. Hovedoppgaven var å ferdigstille et presseprogram som skulle fungere i forhold til det offisielle programmet. Reiserutene ble kjørt opp i samarbeid med PST for å kartlegge hvor pressen kunne delta. Videre ble heftet "Informasjon til pressen" med fakta og bakgrunnsinformasjon ferdigstilt. Heftet inneholdt også diverse kontaktinformasjon, herunder telefonnumre til UDs kommunikasjonsrådgiver, til ambassaden og hotellet samt en liste over numrene til de deltakende journalistene.
Utenriksministeren og hans følge ankom Kabul International Airport (KAIA) mandag 14. januar 2008 noen minutter etter kl. 15.00 lokal tid. I UDs redegjørelse beskrives ankomsten og transporten til hotellet slik:
Utenriksministeren med følge gikk rett fra flyet til kortesjen som sto oppstilt på flyplassen. Den bestod av ambassadens pansrede biler, en upansret minibuss og flere kjøretøy tilhørende afghanske sikkerhetsmyndigheter som var ansvarlige for kortesjen.
Journalistene og kommunikasjonsrådgiveren fra UD tok plass i minibussen som var forhåndsutpekt til dem. Samtlige journalister hadde fått tilbud om å låne skuddsikre vester og hjelm, men alle hadde tatt med seg slikt utstyr selv. Kortesjen startet straks alle var om bord. Den holdt høy hastighet og kom fram til hotell Serena etter få minutter.
Et stykke bak kortesjen fulgte den pansrede norske ISAF-bilen med medisinsk og militært personell, slik PST gjennom militærrådgiver ved ambassaden hadde anmodet om. PST besluttet som planlagt å returnere bilen til KAIA kort tid etter at kortesjen ankom hotellet og holde den i beredskap der. Også det pansrede personellkjøretøyet (SISUen) stod tilgjengelig på flyplassen.
I UDs redegjørelse fremgår det at utenriksministeren og hans følge hadde et forberedende møte ca. kl. 16.30. Møtet fant sted på hotell Serena. Livvaktlederen fra PST orienterte om sikkerhetsforanstaltninger og evakueringsplaner i tilfelle angrep på hotellet. Videre ble det orientert om en nylig innkommet trussel mot mål i nærheten av hotellet. Det ble videre opplyst at slike trusler ikke var uvanlige.
I redegjørelsen fremgår det videre at UDs kommunikasjonsrådgiver ca. kl. 16.00 ga en orientering til journalistene om programmet og om sikkerhetsspørsmål. Pressen ble gitt de samme praktiske råd angående sikkerhet som PST ga den øvrige delegasjonen. Det ble blant annet advart mot å gå ut av hotellet. Journalistene ble imidlertid ikke orientert om den nylig innkomne trusselen mot mål i nærheten av hotellet. Dagbladets journalist, Carsten Thomassen, som hadde reist på egen hånd, ankom først mot slutten av orienteringen. Kommunikasjonsrådgiveren gjentok de viktigste punktene overfor Thomassen.
Kl. 17.40 begynte første punkt på det offisielle programmet for reisen; et møte med leder for den afghanske menneskerettsorganisasjonen, Sima Samar. Møtet fant sted i underetasjen på hotellet. Det var mens dette møtet pågikk at angrepet mot hotell Serena startet.
Angrepet mot hotellet startet kl. 18.05 lokal tid. Tre bevæpnede menn i politiuniform tok seg inn på hotellets område utstyrt med selvmordsvester, håndgranater og automatvåpen. De stormet inngangspartiet, kastet håndgranater og skjøt mot vaktene. Det var en større eksplosjon i sikkerhetsslusen ved inngangen til hotellet, og det er antatt at en av angriperne sprengte seg selv i denne delen av angrepet. To av angriperne fortsatte, hvorav den ene ble sprengt på plassen mellom gjerdet og inngangen til hotellet. Kun den tredje av angriperne tok seg helt inn på hotellet, der han begynte å skyte i resepsjonsområdet.
Da utenriksministerens delegasjon ble klar over at hotellet var under angrep, ble det foretatt en evakuering ledet av livvaktene. Evakueringen startet kl. 18.25 og var fullført kl. 18.40. I redegjørelsen fra Justis- og politidepartementet omtales evakueringen av utenriksministeren og hans følge slik:
I det skytingen begynte iverksatte livvakten i møterommet tiltak for å beskytte utenriksministeren og delegasjonen. De øvrige livvaktene sikret deretter selve møterommet. På dette tidspunktet var skytingen i første etasje fremdeles kraftig.
Kort tid etter kontaktet en av livvaktene situasjonssenteret i PST og orienterte om situasjonen. Mens skytingen fremedels pågikk, planla livvaktene en kontrollert evakuering av utenriksministeren og delegasjonen til sikkert rom. Evakueringen ble deretter gjennomført som planlagt og rommet sikret. Livvaktene fikk der støtte fra to tyske bevæpnete polititjenestemenn. På dette tidspunktet varslet livvaktene kontaktpersonen som hadde ansvaret for det militære støttekjøretøyet. Vedkommende fikk beskjed om at hotellet var angrepet og at han derfor måtte etablere en beredskapsposisjon i nærheten av hotellet.
Da angrepet startet, befant blant annet UDs kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen, ambassaderåden og journalist Carsten Thomassen seg i lobbyområdet. Både Svenungsen og Thomassen ble skutt og såret. Ambassaderåden mottok kl. 18.22 en oppringning fra Svenungsen om at han var såret. Hun tok seg fram til ham og fikk etter hvert hjelp av to andre hotellgjester med god kjennskap til førstehjelp. Litt etter kl. 18.40 er det registrert at ambassaderåden ringte til en av de andre ansatte ved ambassaden som på det tidspunktet befant seg sammen med utenriksministeren etter evakueringen til trygt sted i hotellets kjeller. Ambassaderåden opplyste om at Svenungsen var hardt skadet og trengte legehjelp. Av Utenriksdepartementets redegjørelse fremgår det at det på nytt ble tatt kontakt for å sikre at evakueringskjøretøy og ambulanse ble sendt til hotellet:
Delegasjonen ankom tilfluktsrommet ca kl 18.40 (15.10). Straks etter fikk ambassadesekretær A, som var sammen med utenriksministeren, telefon fra ambassaderåden som informerte om at Svenungsen var hardt skadet og trengte legehjelp. Ambassadesekretær A informerte umiddelbart en av livvaktene, som ga beskjed om at han allerede hadde ringt norsk militært personell på KAIA. Livvakten ringte på nytt ca. kl 18.45 (15.15) sin kontaktperson på KAIA og varslet om akutt behov for legehjelp og transport til sykehus. Ambassadesekretær A ringte på sin side lederen for det norskstøttede ambulanseprosjektet i Kabul (Røde Kors). Ambulanseprosjektlederen sa at ambulansen var framme ved hotellet, men at ambulansepersonellet ikke slapp gjennom sikkerhetskontrollen. Ambassaderåden og ambassadesekretær A fortsatte å ha telefonkontakt om Svenungsens situasjon, som ambassaderåden mente var ytterst kritisk.
Av redegjørelsene fra de tre journalistene som har skrevet til komiteen, kommer det frem at TV2s journalist Fredrik Græsvik sammen med sin fotograf tok seg ned i lobbyen etter at angrepet hadde startet. Kl. 18.25 fant de Bjørn Svenungsen og bisto i førstehjelpsarbeidet. Omtrent på dette tidspunktet mottok Græsvik den første tekstmelding fra UDs kommunikasjonssjef. Kl. 18.35 løp Græsvik til resepsjonen for å forsøke å skaffe ambulanse. Der traff han to av de andre norske journalistene som fortalte at Carsten Thomassen var hardt skadet. Etter at de hadde forsikret seg om at Svenungsen fikk kyndig hjelp, tok journalistene seg over til området det Thomassen lå.
Kl. 18.44 ringte Græsvik til UDs kommunikasjonssjef og opplyste om at også Thomassen var skutt og skadet. Det ble avtalt at Græsvik skulle være bindeleddet mellom journalistene og UDs folk.
Under ledelse av VGs fotograf Harald Henden ble det utført et omfattende førstehjelpsarbeid på Thomassen. Samtlige norske journalister bisto i dette. I tillegg ble det i en periode, litt før kl. 19.00, gitt bistand fra amerikanske sanitetssoldater. Disse trakk seg imidlertid raskt tilbake, på grunn av at hotellet ble ansett som for utrygt. De amerikanske soldatene bestilte medisinsk evakuering.
Litt før kl. 19.00 ble utenriksministerens delegasjon gjort kjent med at ambulansen ikke ble sluppet inn på hotellområdet. Det ble da bestemt at to av ambassadens medarbeidere; ambassadøren og en ambassadesekretær, samt en av livvaktene, skulle prøve å komme seg opp i lobbyområdet for å bistå i arbeidet med evakuering. De tre ble imidlertid stanset av afghanske sikkerhetsstyrker som nektet dem adgang til lobbyen, og de måtte returnere.
Det er gitt noe ulike opplysninger om hvorvidt det på dette tidspunktet var kjent for delegasjonen at også Thomassen var skadet. I UDs redegjørelse av 6. februar står det følgende:
Kommunikasjonssjefen sendte to sms’er etter hverandre til Svenungsen og journalistene for å finne ut om de var i sikkerhet. Etter den andre meldingen ca kl 18.45 (15.15), ringte TV2s journalist på hotellet tilbake. Kommunikasjonssjefen oppfattet journalisten dithen at Svenungsen var meget hardt skadet, og at også Carsten Thomassen var hardt skadet. Videre oppfattet hun at alle journalistene var sammen med Thomassen, og at TV2s journalist ville fortsette å være kontaktpunkt. Hun fikk like etter en sms fra ABCs journalist på hotellet som bekreftet at Thomassen var skadet. Kommunikasjonssjefen gjorde dette kjent for utenriksministeren, ambassadøren og andre som stod rundt.
Delegasjonen i kjelleren forventet på dette tidspunktet at de ankomne ambulansene utgjorde en reell medisinsk evakueringsmulighet for de to sårede, og at begge to var lokalisert og at de fikk akutt førstehjelp. De to sårede befant seg på ulike steder i lobbyområdet.
Da utenriksministeren noe før kl. 19.00 (15.30) ble kjent med at ambulansen ikke ble sluppet inn for å hente de sårede, ba han en av livvaktene eskortere ambassadesekretær A opp til første etasje for å bidra til at de ble evakuert. Ambassadøren, en av hotellets ansatte og en tysk politimann ble også med. Gruppen ble imidlertid stanset av afghanske sikkerhetsvakter innerst i lobbyområdet. Situasjonen var kaotisk og farlig. De så at en afghaner var pågrepet, men de afghanske sikkerhetsstyrkene sa at det fortsatt kunne være flere angripere inne på hotellet. Gruppen fikk derfor ordre om å gå tilbake til evakueringsrommet.
I redegjørelsen fra Justis- og politidepartementet kommer det frem at livvaktleder fikk beskjed om at Thomassen var skadet da de returnerte etter forsøket på å komme opp i lobbyen. Dette omtales på følgende måte i redegjørelsen:
Livvaktleder og en tysk polititjenestemann, i følge med UD-medarbeiderne, sikret forflytningen opp i resepsjonsområdet. Der påtraff de afghansk sikkerhetspersonell og fikk opplyst at situasjonen var uavklart, og at en selvmordsaksjonist trolig befant seg i bygningen. Livvaktleder og UD-medarbeiderne fikk også beskjed om at den sårede medarbeideren i UD var evakuert til sykehus. Afghansk sikkerhetspersonell beordret så livvaktene tilbake til sikkert rom. På vei til sikkert rom fikk livvaktleder beskjed fra en av UD-medarbeiderne om at en norsk journalist også var såret. Hva skaden gikk ut på og hvor vedkommende befant seg var ukjent. Kort tid etter kom det melding til UD-medarbeideren om at journalisten var skuddskadet, men at situasjonen var stabil.
I Utenriksdepartementets brev av 25. februar omtales informasjonen om at Thomassen var skadd på følgende måte:
Litt før kl. 19.00 prøvde to av ambassadens medarbeidere, med støtte fra en av PSTs livvakter, å ta seg opp i lobbyområdet for å bistå med medisinsk evakuering til ambulansen som da var utenfor hotellet. Livvakten og de ambassadeansatte var på dette tidspunkt ikke kjent med at Thomassen var skadet. Det ble de først ca. et kvarter senere da ambassadesekretær A fikk kontakt med den øvrige delegasjonen. Afghanske sikkerhetsstyrker nektet imidlertid livvakten og ambassadesekretæren å bevege seg ut til hotellets inngangsparti for å lokalisere de sårede og bistå med evakuering.
Det pansrede kjøretøyet; SISU-en, ankom hotellet kl. 19.11. Den norske legen som var om bord, fant Svenungsen som var lagt inn i en lokal ambulanse. Han ble flyttet til SISU-en. UD beskriver de videre hendelser slik i sin rapport av 5. februar:
Livvaktlederen informerte lederen for evakueringslaget om at også Carsten Thomassen var alvorlig skadet og hadde behov for evakuering. På dette tidspunkt var det uklart for ambassadesekretær A og livvaktlederen nøyaktig hvor Thomassen befant seg. Ambassadesekretær A ba imidlertid ambassaderåden avklare hvorvidt det var plass til Thomassen i SISUen. Hun fikk beskjed fra evakueringslaget om at det ikke var plass til mer enn én pasient om gangen. Omtrent samtidig var ambassadesekretær A igjen i kontakt med TV2s journalist som bistod Thomassen, og ga beskjed om at SISUen ville returnere til hotellet så snart som mulig. Ambassadesekretær A oppfattet TV2s journalist dithen at Thomassens situasjon var kritisk, men at den var under kontroll og at han fikk førstehjelp av amerikansk sanitetspersonell som vurderte evakuering til den amerikanske militære basen på Bagram.
Da tilstanden til Svenungsen ble vurdert som kritisk, valgte evakueringslederen å returnere til sykehuset så fort som mulig. SISUen med Svenungsen forlot Serena hotell kl 19.31 (16.01) og ankom sykehuset på KAIA ni minutter senere.
SISU-en returnerte til hotellet kl. 19.51, Carsten Thomassen ble lagt om bord, og kl. 20.00 forlot kjøretøyet hotellet. De ankom feltsykehuset på flyplassen kl. 20.08.
De norske journalistene ble evakuert til tilfluktsrommet ca. kl. 21.00. Kl. 22.40 ble utenriksministeren og hans følge evakuert til KAIA av norske og amerikanske styrker. Ved ankomst til KAIA ble det informert om at Carsten Thomassens liv ikke sto til å redde. Thomassen døde kl. 22.32.
Journalist Fredrik Græsvik har i sin rapport til komiteen redegjort for sin opplevelse av hendelsene under terrorangrepet. Han har skrevet følgende konklusjon:
Det tok veldig lang tid før Carsten Thomassen ble evakuert, og fikk medisinsk behandling – ca halvannen time. Det tok over en time fra UD ble varslet, til en norsk SISU kunne frakte ham vekk. Det er likevel noen momenter jeg mener er viktige, når man nå skal vurdere om noe sviktet.
Jeg trodde evakueringen var i de beste hender allerede 18:45, da jeg hørte amerikanerne bestille MEDEVAC. Det gikk lang tid før jeg forstod at vi måtte forsøke andre alternativer. Det var en svært farlig og uoversiktlig situasjon på hotellet i hele denne perioden. Væpnede menn, noen sivile, noen uniformerte løp gjennom hotellgangene med skuddklare våpen. Etter at Carsten ble evakuert pågrep amerikanske og afghanske styrker en mann, Muhammed Ramadan. Han var ifølge afghansk politi en av angriperne og var tidligere på kvelden iført et selvmordsbelte. Han oppholdt seg visstnok en trapp opp fra der vi behandlet Carsten i to timer.
Det har vært lagt vekt på at det ikke er plass til mer enn en båre i en SISU. Dette er riktig. Da Carsten ble hentet, sa noen av soldatene i evakueringslaget dette til noen som forsøkte å sende vekk en død kvinne på båre. Men det er åpenbart at to dødelig sårede pasienter ville fått plass i den norske SISU’en.
Det er også blitt vektlagt at evakueringslaget ikke fikk vite hvor på Serena Carsten befant seg. Jeg vet ikke om det ble gjort, men det ville ikke vært vanskelig for meg å forklare UD/ambassaden hvor på hotellet vi var. Vi var i første etasje ved heisen i delegasjonens fløy. Men. Det ville vært kompliserende, og kanskje forsinkende, om et evakueringslag som ikke kjente hotellet skulle ta seg fram via instrukser gitt av en tredjepart. Det ville tatt meg få sekunder å springe ut i borggården hvis jeg visste at evakueringslaget var på plass. Jeg vet ikke om utenriksministerens følge var klar over at de norske soldatene var på Serena da Svenungsen ble evakuert. Jeg vet heller ikke om de var klar over at vi ikke befant oss på en plass som ikke var lett synlig for evakueringslaget. Hadde en direkte forbindelse vært opprettet mellom meg og de norske soldatene før de ankom Serena, ville vi fått Carsten med på den første evakueringen til feltsykehuset ved KAIA. Denne forbindelsen ble ikke opprettet i tide. Kommunikasjonssvikten kan kanskje lastes både meg og de som satt sammen med utenriksministeren i hotellets kjeller.
Det er ikke slik at jeg som journalist på reiser til krigssoner forventer at norske myndigheter skal ta ansvar for evakuering. Heller ikke på delegasjonsreiser som dette. Vi ventet derfor ikke på at UD eller ambassaden skulle agere, men ba amerikanerne om hjelp.
Jeg forventer at alle ledd gjør det de kan for å hjelpe til i en situasjon som dette. Det håper jeg også ble gjort på hotell Serena 14. januar.
Det ble besluttet at besøket i Kabul skulle avbrytes og at delegasjonen skulle reise tilbake til Norge. Utenriksministeren, deler av hans følge og de fleste journalistene returnerte med charterfly og ankom Oslo om kvelden 15. januar.
Bjørn Svenungsen ble evakuert fra Kabul med ambulansefly 17. januar, og han ble deretter kjørt til Ullevål universitetssykehus for videre behandling.
Båren til Carsten Thomassen ankom Norge 17. januar.
6. februar 2008 offentliggjorde de tre involverte departementene sine redegjørelser om terrorangrepet. I samtlige redegjørelser gis det uttrykk for at normale samarbeidsrutiner ved planlegging og gjennomføring av denne typen besøk er fulgt. Videre kommer det frem at samarbeidet har fungert godt og vært uten uoverensstemmelser. En felles konklusjon er således at rutiner, retningslinjer og prosedyrer, ut fra eksisterende planer og lovverk, i hovedsak ble fulgt. I Utenriksdepartementets redegjørelse sies det i tillegg at etter departementets vurdering har ikke de mangler som er avdekket, hatt vesentlig innvirkning på hendelsesforløpet.
Det kommer videre frem at Utenriksdepartementet i lys av terrorangrepet har iverksatt en rekke tiltak for å stå bedre rustet til å møte denne typen situasjoner, både i Afghanistan og i andre konfliktområder. Følgende tiltak er omtalt i departementets redegjørelse:
Det er allerede iverksatt en fornyet vurdering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan for norsk, sivilt personell og andre sivilt utsendte.
Det er besluttet å opprette en stilling som sivil sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul.
Det er besluttet å styrke UDs oppsett for krisehåndtering ved blant annet opprettelse av en stilling som sikkerhetskoordinator i departementet. Stillingen vil bli brukt til å koordinere samarbeidet med politiet og militær etterretning for å sikre mest mulig sammenfallende vurderinger av sikkerhetsbehovet ved besøk og utestasjonering. Den vil også bli brukt til å holde nær kontakt med frivillige organisasjoner og andre som har nærvær i utsatte områder.
UD ønsker også i fremtiden å tilrettelegge best mulig for deltakelse av presserepresentanter på reiser til ulike områder, også til utsatte områder. Dette bør gjøres i dialog med pressens egne organer ettersom pressens ansvar for egen sikkerhet og myndighetenes ansvar i forbindelse med delegasjonsreiser berører prinsipielle spørsmål for pressen selv. Disse spørsmålene vil bli behandlet i den arbeidsgruppen som er besluttet nedsatt og som vil bli ledet av JD.
Departementets planverk for beredskap og krisehåndtering blir alltid vurdert etter større hendelser med sikte på å innarbeide nye erfaringer. Dette vil også bli gjort etter denne hendelsen.
Erfaringene fra terrorangrepet i Kabul vil gå inn i UDs program for opplæring og kursing av egne ansatte i krisehåndtering. Det organiseres allerede kurs og øvelser for UDs ansatte både ute og hjemme. Det er likevel behov for å styrke opplæring og øving både av krisestab, utsendte i konfliktområder, deltakere på delegasjonsreiser, samt ansatte i departementet for øvrig. Dette gjelder også førstehjelpsopplæring.
Som arbeidsgiver har norske media i likhet med UD et selvstendig ansvar for å vurdere sikkerheten for sitt personell i forbindelse med reiser til konfliktområder, også ved deltakelse i reiser med norske regjeringsrepresentanter. Terrorangrepet i Kabul har aktualisert behovet for en bred vurdering av sikkerhetssituasjonen for offentlig ansatte som tjenestegjør i eller besøker slike konfliktområder. UDs arbeidsgiveransvar tilsier at departementet grundig vurderer disse spørsmålene og iverksetter nødvendige tiltak for å styrke de ansattes sikkerhet og trygghet.
I forbindelse med komiteens høring 13. mars 2008 opplyste utenriksministeren at det er nedsatt en arbeidsgruppe på departementsnivå under ledelse av departementsråden i Justis- og politidepartementet. Gruppen har startet arbeidet med å vurdere sikkerhetsspørsmål knyttet til utenlandsreiser for offisielle delegasjoner med følge, herunder journalister. Arbeidsgruppen har dialog med pressens organer.
Som et ledd i behandlingen av saken har komiteen avholdt to kontrollhøringer. Den første høringen ble holdt 13. mars 2008. Følgende ble invitert og møtte til denne høring:
Statsråd Jonas Gahr Støre, Utenriksdepartementet
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen, Forsvarsdepartementet
Statsråd Knut Storberget, Justis- og politidepartementet
Ambassadør Jan Erik Leikvang
Redaktør Anne Aasheim og redaktør Stein Gauslaa, Norsk Presseforbund
Journalistene Fredrik Græsvik og Harald Henden
Høringen var i utgangspunktet en åpen kontrollhøring, men det ble avholdt en lukket del der utenriksministeren deltok.
Hovedproblemstillinger komiteen ønsket å få belyst i den første høringen, var:
Utenriksministerens besøk til Kabul; forberedelsene, gjennomføringen og håndteringen
Situasjonen rundt terrorangrepet og krisehåndteringen av norske myndigheter i Kabul og i Norge.
Erfaringene fra hendelsen og ev. endrede rutiner som følge av disse.
Den andre høringen ble holdt 10. april 2008. Til denne høringen møtte sjef for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holme. I tillegg deltok justisminister Knut Storberget. Høringen var todelt; med først en åpen del, og deretter en del som var lukket for publikum og presse. Følgende problemstillinger lå til grunn for høringen:
Hvilke råd om sikkerhetsopplegg ble gitt av PST til Utenriksdepartementet i forkant av utenriksministerens besøk til Kabul?
PST sin deltakelse og rolle i forberedelsene til besøket i Norge og i Kabul, og PST sin rolle og håndtering under besøket/ terrorangrepet?
Erfaringene fra hendelsen og eventuelt endrede rutiner som følge av disse?
Det ble tatt stenografisk referat fra høringene. Referatene fra de åpne delene av høringene følger som vedlegg til denne innstillingen.