Brev fra Tore Sandberg til Odelstinget, datert 18. september 2006.

Vitners navn er anonymisert.

Anmeldelse av høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius. Mistanke overtredelse av strl § 110 og/eller strl § 325 nr. 1

Under henvisning til Grunnloven § 86 og lov av 05.02.1932 om straff for handlinger som påtales ved riksrett (ansvarlighetsloven) – jfr. særlig § 17 c, anmelder undertegnede herved høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius med mistanke om at de ved sin behandling av Fritz Moen-saken høsten 2003 kan ha overtrådt straffelovens bestemmelse om å handle mot bedre vitende – jfr. strl § 110, 1. ledd – og/eller ha utvist grov uforstand i tjenesten – jfr. strl § 325 nr. 1.

Etter Grunnloven § 86, 2. ledd og ansvarlighetsloven § 5 er forholdene ikke foreldet da dette tidligst skjer etter 15 år.

De tre anmeldte dommerne begjæres avhørt for å søke avklart om det subjektive skyldkrav er oppfylt.

Dommernes rolle i saken

De tre anmeldte dommerne behandlet i 2003 Fritz Moens kjæremål over Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12.02.2002 der lagmannsretten nektet gjenopptatt begge de drapssakene som Fritz Moen var dømt for – Sigrid Heggheim (drept i september 1976 i Trondheim) og Torunn Finstad (drept i oktober 1977 i Trondheim). Ved kjennelse av 14.10.2003 tillot Høyesteretts kjæremålsutvalg Sigrid-saken gjenopptatt mens Torunn-saken ble nektet gjenopptatt.

Forholdet som anmeldes

Anmeldelsen gjelder dommernes behandling av en sentral del av vitnet As observasjon i åstedsområdet og dommernes vurdering av hvorfra A hørte en mann og en kvinne som snakket sammen. Anmelder anfører at de tre anmeldte dommere i sin kjennelse i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977 og Moens begjæring om gjenopptakelse – må ha visst at en slik flytting av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt. Nedenfor gjengis politiets skisse over åstedsområdet vedr. drapet på Torunn Finstad – en åstedsskisse som er gjengitt flere steder i den begjæring Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet (se for eksempel begjæringen s. 5) og som må forutsettes å være kjent for de anmeldte dommere.

Bevis 1: Politiets skisse av åstedsområdet – dok. III/14-4 (stor versjon)

Anmeldelsen knytter seg til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 14.10.2003, s. 17, pkt. 114-116 med særlig vekt på pkt. 116. Pkt. 114-116 gjengis nedenfor:

Bevis 2: Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 14.10.2003 s. 17, pkt. 114-116. Personnavn er anonymisert.

Som det fremgår av faksimilen av pkt. 114-116 - gjengitt på foregående side, har kjæremålsutvalget sitert fra vitnet As politiforklaring avgitt den 05.10.1977 – dagen før liket av Torunn Finstad ble funnet liggende ut i Nidelva sørvest for Stavne bru.

Nedenfor gjengis utsnitt av vitnet As politiforklaring den 05.10.1977 – dok. V/6, s. 1 i As forklaring – altså den politiforklaring som de tre høyesterettsdommerne selv har sitert fra i pkt. 115 i kjæremålsutvalgets kjennelse.

Bevis 3: Politiforklaring A – dok. V/6

Den delen av As forklaring som Høyesteretts kjæremålsutvalg siterte i sin kjennelse 14.10.2003, er avmerket med grått på ovenstående faksimile fra As politiforklaring.

Det fremgår i pkt. 115 i kjæremålsutvalgets kjennelse at utvalget helt korrekt angir at vitnet A og hans daværende forlovede (nå ektefelle) B gikk i østlig retning inn mot åstedsområdet (se faksimilen av utvalgets kjennelse gjengitt på foregående side). Kjæremålsutvalget gjengir også helt korrekt at A beskrev rop han hørte som et kvinneskrik (se ovenstående faksimile av As forklaring).

Høyesteretts kjæremålsutvalg avslutter sitt sitat fra As politiforklaring med setningen:

"…For vitnet syntes det som om skrikene og 'mumlingen' kom fra skotthyllbanen som ligger der…" (se avslutningen av pkt. 115)

Deretter trekker kjæremålsutvalget følgende konklusjon i kjennelsens pkt. 116:

"…Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. Finstad ble funnet på sørsiden – altså på motsatt side av stien…"

Det anføres fra anmelders side at effekten av kjæremålsutvalgets konklusjon i pkt. 116 er at As vitneutsagn blir uinteressant i forhold til drapet på Torunn Finstad idet As observasjon dermed ville være "flyttet ut" av åstedsområdet.

Det anføres videre at det utvilsomt er slik at dommernes konklusjon i pkt. 116 objektivt sett er uriktig i forhold til å fastslå hvor fra A hørte skrik og stemmer – en mann og en kvinne som snakket sammen. Dette fremgår allerede av det samme politiavhør av A (dok. V/6) som de tre dommerne har sitert fra i pkt. 115 i sin kjennelse. Det anføres at om de tre dommerne hadde begynt sitt sitat fra As politiforklaring en setning før sitatet begynner, så kunne dommerne umulig trekke den konklusjon de gjør i pkt. 116.

Den setningen anmelder her viser til, har følgende ordlyd (se faksimile på foregående side – for sammenhengens skyld siteres her de to siste setningene før starten på kjæremålsutvalgets sitat):

"…Da de var der, hørte vitnet også rop. I vitnets gangretning ble dette på høyre side…" (Anm-TS: min uthevning)

Gjennom kjæremålsutvalgets egen formulering i pkt. 115, linje 2 – "…det vil si i østlig retning…" – kan det ikke herske tvil om at de anmeldte dommere var klar over i hvilken himmelretning vitnene A/B gikk. Setningen som ikke er tatt med i kjæremålsutvalgets sitat, – "… . I vitnets gangretning ble dette på høyre side…" – er således i seg selv en entydig dokumentasjon for at A hørte lydene fra sørsiden, altså fra selve åstedsområdet.

Anmelder anfører at spørsmålet i forhold til mulig brudd på straffeloven § 110, 1. ledd og dermed straffansvar etter dette må bli om de tre dommerne var kjent med den setningen i As avhør der A opplyser at lydene kom fra hans høyre side i gangretningen.

Anmelder begjærer derfor at høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius avhøres og bes besvare følgende spørsmål:

Spørsmål 1: Var De kjent med – under hensyntagen til Kjæremålsutvalgets korrekte angivelse av at A/B gikk i østlig retning - at A gjennom setningen "… . I vitnets gangretning ble dette på høyre side…" har angitt hvorfra de omtalte lyder kom (fra sør)?

Spørsmål 2: Hvis De var kjent med setningen "… . I vitnets gangretning ble dette på høyre side…" – hva er da Deres begrunnelse for å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14.10.2003?

Anmelder anfører at – alene As politiforklaring – entydig dokumenterer at A hørte lydene fra sørsiden av gangstien og jernbanelinjen – ikke fra nordsiden slik kjæremålsutvalget konkluderer i pkt. 116. Anmelder anfører videre at dette også fremgår entydig av den gjenopptakelsesbegjæringen som var gjenstand for dommernes vurdering – se for eksempel Tore Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" av 29.02.2000 – s. 56-60.

Nedenfor gjengis s. 59 i begjæringen der undertegnedes foto av A er satt sammen med politifoto 1977:

Bevis 4: Tore Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" datert 29.02.2000 – s. 56-60

Anmelder anfører at ingen som har lest undertegnedes "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring", kan være i tvil om at fotodokumentasjonen av vitnet A entydig viser at A peker rett inn i åstedsområdet sør for gangstien og jernbanelinjen.

For å avklare om det kan foreligge et subjektivt straffansvar (jfr. strl § 110, 1. ledd) begjærer anmelder at høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius avhøres også om sitt kjennskap til dokumentasjonen i Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" og bes besvare følgende spørsmål:

Spørsmål 3: Var De kjent med dokumentasjonen som fremgår av Tore Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" s. 56-60 og særlig s. 59, der vitnet A peker rett mot åstedsområdet sør for gangstien som han og hans daværende forlovede befant seg på natt til 02.10.1977?

Spørsmål 4: Om De var kjent med den angitte dokumentasjon s. 56-60, – hva er da Deres begrunnelse for å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14.10.2003?

Straffbarhetsvilkår etter strl § 110

Straffeloven § 110, 1. ledd setter straff for dommer som handler mot bedre vitende. Anmelder viser i denne sammenheng til "Straffeloven Kommentarutgave – Anden del. Forbrydelser" redigert av Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (Universitetsforlaget 1995) – s. 101, pkt. 1 der det bl.a. fremgår:

"…Straffebudet verner den enkelte og samfunnet mot tjenestehandlinger som en dommer… …foretar mot bedre vitende…

…Straffetrusselen bidrar dermed også til å sikre at det treffes materielt riktige avgjørelser, men det er ikke noe vilkår for straffansvar at handlingen har hatt betydning for innholdet i den rettslige avgjørelsen…" (Anm-TS: min uthevning)

Se også samme kommentarutgave s. 102, pkt. 3.1:

"…3.1. Den straffbare handling er å handle "mot bedre Vidende". Det kreves ikke at handlingen skal være av en bestemt art eller at noen bestemt følge skal inntre, jfr. 47/468 (s. 471)…" (Anm-TS: min uthevning)

Under henvisning til spørsmål 1 og spørsmål 3 - gjengitt i det foranstående - anfører anmelder at om de tre anmeldte høyesterettsdommerne har vært kjent med de faktiske forhold som er gjengitt i disse spørsmålene, så må det innebære at de har formulert pkt. 116 i sin kjennelse av 14.10.2003 vitende om at innholdet i pkt. 116 gir uriktig opplysning om hvor fra vitnet A hørte de omtalte lydene.

Straffbarhetsvilkår etter strl § 325 nr. 1 – jfr. siste ledd

Anmelder anfører videre at om høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius ikke har vært/har gjort seg kjent med de faktiske forhold som er angitt i spørsmål 1 og spørsmål 3, så begjæres vurdert om de samme dommere har overtrådt straffelovens § 325 nr. 1 ved å ha utvist grov uforstand i tjenesten. De tre dommerne behandlet kjæremål i en sak der domfelte hadde sonet fengsel i 18 år og 5 måneder for to seksualdrap i Trondheim som han ble dømt for å ha begått – gjennom dommer i Frostating lagmannsrett i mai 1978 og i desember 1981. Det må legges til grunn at aktsomhetskravet må være særlig høyt i en så alvorlig sak.

Anmelder viser også i forhold til denne straffebestemmelse til "Straffeloven Kommentarutgave – Tredje del. Forseelser" redigert av Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (Universitetsforlaget 1995) – s. 7 der det bl.a. fremgår:

"Å vise "grov Uforstand" vil si grovt å unnlate å bruke sin forstand, jfr. Kierschow s. 781…"

Anmelder anfører at det å fremstille et faktum som klart uriktig – til tross for at de ved å lese det foreliggende materialet må ha forstått at deres konklusjon (i pkt. 116) måtte være uriktig – må rammes også av straffeloven § 325 nr. 1.

Anmelder anfører videre at det å fremstille et faktum som klart uriktig – ved å unnlate å sette seg inn i det foreliggende materialet – må rammes av straffeloven § 325 nr. 1. Under en hver omstendighet følger av ansvarlighetsloven § 3 at stilling kan fradømmes i saken. Anmelder anfører i denne sammenheng at aktsomhetskravet må være særlig høyt for dommere i Norges Høyesterett – særlig når deres vurdering gjelder de politiavhørte vitner (A og B) som har gjort de klart mest detaljerte og omfattende observasjoner av alle i åstedsområdet på et tidspunkt som må antas å ligge nær opp til drapstidspunktet – og når det dessuten er slik at den dømmende rett ikke ble gjort kjent med As/Bs observasjoner.

Under henvisning til Grunnloven § 86, 2. ledd og ansvarlighetsloven § 5 anføres at straffelovens alminnelige bestemmelse om foreldelse ikke kan komme til anvendelse ettersom handlinger som påtales ved riksrett, ikke i noe tilfelle er kortere enn 15 år.

De tre dommerne i Høyesteretts kjæremålsutvalg har begrunnet sin feilplassering av hvor fra vitnet A hørte lydene ved å sitere følgende setning fra politiavhøret 05.10.1977 med A - se kjennelsens pkt. 115:

"…For vitnet syntes det som om skrikene og 'mumlingen' kom fra skotthyllbanen som ligger der…"

Basert på ordet "skotthyllbanen" mente så Høyesteretts kjæremålsutvalg seg å vite at lydene ikke kom fra åstedsområdet – men fra helt motsatt retning:

"…Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. Finstad ble funnet på sørsiden – altså på motsatt side av stien…"

Anmelder anfører at det avgjørende i denne sammenheng må være hvor vitnet A mente/mener at "skotthyllbanen" var/er. Om de anmeldte dommere – ut fra den foreliggende dokumentasjon i saken – likevel skulle ha vært i tvil om hva vitnet A la i uttrykket "skotthyllbanen", så anføres det at det i så fall måtte være dommernes plikt å søke dette avklart før de trakk sin konklusjon – ved å søke dette avklart med A selv. Det har dommerne unnlatt å gjøre.

Den 10.11.2004 tok Tore Sandberg opp ny skriftlig forklaring med vitnet A. A ble ved denne anledningen foreholdt Høyesteretts kjæremålsutvalgs gjennomgang av vitnets observasjon og vitnets egen politiforklaring fra 05.10.1977. I den skriftlige forklaringen avgitt til Sandberg den 10.11.2004 forklarte A bl.a. følgende:

"…På spørsmål fra Sandberg om vitnet noen gang har vært av den oppfatning at han hørte "skrikene og mumlingen" fra nordsiden av gangstien og jernbanelinjen, sier vitnet at Høyesteretts kjæremålsutvalg her utvilsomt tar feil. Vitnet har alltid oppfattet det dit hen at "skotthyllbanen" ligger på sørsiden av gangstien og den bratte skråningen. Under en hver omstendighet var det fra denne sørsiden at vitnet hørte skrik og stemmene fra en kvinne og en mann om natten den 02.10.1977. Vitnet sier at dette også fremgår direkte av den samme forklaringen som kjæremålsutvalget har sitert fra. Kjæremålsutvalget har i sitt sitat unnlatt å ta med setningen "…i vitnets gangretning ble dette på høyre side…"…"

Bevis 5: Vitneforklaring A 10.11.2004 avgitt til Tore Sandberg

Under henvisning til det foranstående begjærer anmelder at påtalemyndigheten besørger høyesterettsdommer Magnus Matningsdal, høyesterettsdommer Eilert Stang Lund og høyesterettsdommer Karin M. Bruzelius avhørt med sikte på å avklare om de tre dommernes handlinger oppfyller straffbarhetsvilkårene i straffeloven § 110, 1. ledd og/eller straffeloven § 325 nr. 1.

Om avhør av de tre høyesterettsdommerne skulle vise at de formulerte kjennelsens pkt. 116 vitende om at det ikke var fra nordsiden A hørte lydene, begjærer anmelder de tre høyesterettsdommerne tiltalt og straffet for brudd på straffeloven § 110 og straffeloven § 325 nr. 1. Skulle slike avhør vise at dommerne ikke har satt seg inn i As entydige politiforklaring 05.10.1977 om at lydene kom fra området sør for gangstien – samt undertegnedes dokumentasjon om det samme i Fritz Moens begjæring om gjenopptakelse, begjæres dommerne tiltalt og straffet for brudd på straffeloven § 325 nr. 1.