Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, frå Framstegspartiet, Carl I. Hagen og leiaren Lodve Solholm, frå Høgre, Per-Kristian Foss, frå Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, frå Kristeleg Folkeparti, Ola T. Lånke, og frå Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Riksrevisjonen si undersøking av den akuttmedisinske vernebuinga (beredskapen) i spesialisthelsetenesta. Meininga med undersøkinga har vore å kartleggja i kva grad folk har tilfredsstillande og jamgodt tilgjenge til medisinsk naudhjelp gjennom AMK-sentralane, ambulansetenestene og akuttmottaka i sjukehusa. Dinest korleis ressursane vert styrte, organiserte og utnytta med sikte på å nå dei helsepolitiske måla om jamgodt tilbod og høg kvalitet i den akuttmedisinske kjeda.
Komiteen har merka seg at Riksrevisjonen
påviser at utgiftene til ambulansetenester varierer mellom
helseregionane. Målt som del av totale driftskostnader nyttar
Helse Øst 2,6 pst. til slike tenester, medan det tilsvarande
prosenttalet er 7,1 pst. i Helse Nord. Ein monaleg del av denne
variasjonen kjem av skilnader i geografi og busetnadsmønster. Komiteen meiner derimot
det er uheldig at ambulansar nokre stader vert nytta til reine transportoppdrag
der andre alternativ med føremon burde kunne nyttast. Komiteen sluttar seg
til Riksrevisjonen si vurdering av at ambulansetenesta generelt
sett bør leggja større vekt på kostnadseffektiv
drift, og legg til grunn at departementet følgjer opp dette.
Eit anna hovudfunn er at tilgjenget til akuttmedisinske
tenester varierer mellom helseregionane. Akuttutvalet (jf. NOU 1998:9)
tilrådde i si utgreiing at ved akuttoppdrag skal 90 pst.
av folkesetnaden i byar og tettstader kunne nåast av ambulanse
innan 12 minutt, medan 90 pst. av dei som bur i grisgrendte strok
skal kunne få same teneste innan 25 minutt. Riksrevisjonen finn
at medianventetida for alle AMK-distrikt er 10:15 minutt, men at
det er til dels store variasjonar mellom AMK-distrikta. Tid er ofte
ein kritisk faktor når det gjeld medisinsk naudhjelp.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner den
påviste responstida for ambulansetenesta i regelen held
mål.
Komiteen finn grunn
til å peika på at både liggjetid og ventetid
på lækjar i akuttmottaka kan vera langdryg og
difor er svært kritikkverdig. Dei sjukehusa som er med
i undersøkinga rapporterer til dømes om liggjetider
på mellom 1 og 4 timar. Ventetida dreg somme stader ut
av di lækjarar ikkje er tilgjengelege. I tillegg kjem tida
det tek før pasientar kan overførast til rett avdeling
ved sjukehuset. Komiteen har ei todelt vurdering
av dette. For det fyrste er det framleis rom for å betra
responstida somme stader når det gjeld ambulansetenestene.
Like fullt er det størst sjanse og rom for å spara
tid ved å syta for ei betre, tettare og meir effektiv oppfylging
av pasientane når dei faktisk kjem fram til sjukehusa. Komiteen legg
til grunn at departementet følgjer opp denne påpeikinga
på eigna vis.
Komiteen registrerer at kompetansen
i møtet med pasienten varierer. Stortinget har tidlegare
meint at det er viktig å stilla faglege krav til ambulanse-
og luftambulansetenesta, jf. Innst. S. nr. 300 (2000-2001). Komiteen har
merka seg at utviklinga går i retning av at stadig fleire
i denne tenesta får fagbrev, og ser dette som positivt.
Riksrevisjonen peikar samstundes på at delen av ambulansepersonell
som manglar fagbrev er høgast i dei helseregionane der
ambulansepersonellet i gjennomsnitt har lengst ansvar for pasientar under
akuttutrykingar.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner det
hadde vore på sin plass med ei vurdering av eventuelle
skilnader mellom realkompetanse og formell kompetanse på dette feltet.
Det kan tenkjast at mange års røynsle med slike oppdrag
er utbreidd mellom ambulansepersonell i desse regionane, sjølv
om den formelle kompetansen vantar.
Komiteen sluttar seg
elles til Riksrevisjonen si vurdering av at lækjarkompetansen
som vert nytta i akuttmottaka må vera tilstrekkeleg for å syta
for ei effektiv handsaming av pasientane. Komiteen legg til
grunn at departementet difor vurderer om røynde lækjarar
i større grad skal supplera turnuskandidatar ved mottak
og vurdering av pasientar i akuttmottaka.
Komiteen ser svært alvorleg
på Riksrevisjonen sine funn vedrørande samarbeidet
mellom primær- og spesialisthelsetenesta i akuttsituasjonar.
Lækjarar på vakt pliktar å vera tilkopla
helseradionettet, men dette ser ikkje alltid ut til å vera
tilfellet. Vidare peikar Riksrevisjonen på at medverknad
frå primærhelsetenesta ved akuttutrykingar ikkje
er like tilgjengeleg alle stader. Komiteen legg til
grunn at departementet følgjer opp og set i verk tiltak
som er eigna til å utbetra desse påviste manglane.
Tid kan vera avgjerande i akuttsituasjonar og
avgjera om pasientar overlever og påverka rehabiliteringspotensialet
deira. Difor er rask tilgang til akuttmedisinske tenester avgjerande
viktig. Komiteen sluttar seg difor til Riksrevisjonen
sine vurderingar av at departementet bør leggja stor vekt
og vinn på å utvikla betre styringsparametrar
på akuttområdet. Dette vil også kunna
gje vidare og djupare styringsinformasjon, og letta departementet
si oppfølging av vidare kvalitetsutvikling av dei akuttmedisinske
tenestene her til lands.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at Riksrevisjonen reiser spørsmål ved om det
i alle distrikter rettes tilstrekkelig oppmerksomhet mot en kostnadseffektiv
drift av ambulansetjenesten. Disse medlemmer refererer
til Riksrevisjonens merknader hvor det pekes på at ambulanse-tjenesten
enkelte steder brukes til rene transportoppdrag selv om disse kunne
utføres med andre transportmidler, for eksempel drosje.
Disse medlemmer viser til at
Riksrevisjonen påpeker at bare ca. halvparten av ambulansepersonellet har
fagbrev og at dette er et problem fordi ambulansepersonellet ofte
er alene om å kunne gi pasienten nødvendig behandling
i inntil en time før de når sykehuset. Slik disse
medlemmer vurderer det, kan mangelen på kompetanse
som tydelig fremkommer av Riksrevisjonens undersøkelse,
bli kritisk for pasienten.
Slik disse medlemmer vurderer
det, er akuttberedskapen i helsevesenet et svært viktig
område og en vesentlig faktor i borgernes trygghetsfølelse. Disse medlemmer peker
særlig på viktigheten av at ambulansepersonell
er utdannet til å klare de krevende oppgavene de kan bli
pålagt. At ambulanse benyttes når båre
ikke er påkrevd er sløsing med ressurser og dårlig utnyttelse
av kapasiteten i tillegg til at beredskapen svekkes slik disse
medlemmer bedømmer. Disse medlemmer merker
seg at Riksrevisjonen legger til grunn at det fortsatt er et potesial
for å redusere responstiden i mange distrikter.
På samme måte som Riksrevisjonen,
minner også disse medlemmer om at sosialkomiteen
har understreket betydningen av at det utvikles bedre kunnskaps-grunnlag
på akuttområdet og bedt departementet følge
nøye med i utviklingen i responstider.
De regionale helseforetakene må slik disse
medlemmer oppfatter situasjonen, sørge for at avtalene med
også private ambulansetjenesteytere bidrar til at tjenestene
dekker behovet og at responstidene i alle deler av landet er forsvarlige
og gir borgerne den nødvendige trygghet i akutte situasjoner.
Disse medlemmer henleder oppmerksomheten på Riksrevisjonens
konklusjon som viser at ventetiden kan bli for lang i akuttmottakene
og videre at i deler av landet er responstiden for AMK-sentralene
for lang.
Disse medlemmer registrerer også at
Riksrevisjonens merknader om manglende sengekapasitet og korridorpasienter
i foretakene er et hovedproblem og at manglende legekapasitet og
bruk av turnusleger med liten erfaring, bidrar til økt
tidsbruk. Det er innlysende, slik disse medlemmer vurderer
det, at effektiviteten i akuttmottaket er avhengig av hvordan resten
av foretaket fungerer. Der er derfor viktig å sørge
for at det ikke blir "flaskehalser" andre steder i systemet.
Videre mener disse medlemmer at
kapasiteten i de medisinske avdelingene må utvides slik
at problemet med korridorpasienter kan elimineres. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:36 (1999-2000) Forslag fra stortingsrepresentantene
John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om etablering av nye sengeplasser
ved medisinske avdelinger i norske sykehus, hvor Fremskrittspartiet
fremmet forslag om å utvide sengekapasiteten i medisinske
avdelinger i sykehus for å fjerne problemet med korridorpasienter.
Disse medlemmer registrerer at
Riksrevisjonen peker på at det er tvilsomt om departementet
har fulgt opp Stortingets understrekning av hvor viktig det er å stille
faglige krav til personellet og at departementet må klargjøre
hvordan forsvarlig tilsyn med pasientene skal sikres.
Det går tydelig frem av undersøkelsen
for disse medlemmer at departementet ikke har fulgt
opp Stortingets merknader og anbefalinger i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 43 (1999-2000) om akuttmedisinsk beredskap på en
rekke områder.
Disse medlemmer viser til at
primærhelsetjenesten har plikt til å bistå ved
akutthjelp, men at primærlegene, ifølge rapporten
fra Riksrevisjonen sjelden rykker ut for å bistå ambulansepersonellet
i akuttsituasjoner.
Det er også viktig slik disse
medlemmer vurderer det at lokalsykehus med akuttberedskap
er innenfor rekkevidde i en akuttsituasjon.
I akuttmottakene bør det etter disse
medlemmers oppfatning være spesialtrenede fagpersoner, eller
fagteam, til stede som kan vurdere, samt diagnostisere, korrekt
slik at tid kan spares og pasientene bli behandlet på riktig
nivå.
Disse medlemmer vil fremme forslag
om at Stortinget får seg forelagt en ny sak om akuttberedskapen
på bakgrunn av den nye ansvarssituasjonen - overføringen
til RHF’ene - og Riksrevisjonens rapport, med utgangspunkt
i fraksjonens merknader i tråd med ovennevnte.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak med gjennomgang av akuttberedskapen basert på Riksrevisjonens
rapport og overføringen av ansvaret til de regionale helseforetakene."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Bondevik II-regjeringen
sørget for å fastsette krav til kvalitet og beredskap
i den akuttmedisinske tjenesten, for å sikre et bedre og
mer likeverdig tilbud til pasienter i hele landet. Forskriften om
krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, som trådte
i kraft 1. april 2005, omfatter legevaktordningen, den medisinske
nødmeldetjenesten og ambulansetjenesten. Disse medlemmer forutsetter
at departementet sikrer oppfølging av forskriften i sin
eierstyring overfor de regionale helseforetakene.