Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, frå Framstegspartiet, Carl I. Hagen og leiaren Lodve Solholm, frå Høgre, Per-Kristian Foss, frå Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, frå Kristeleg Folkeparti, Ola T. Lånke, og frå Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Riksrevisjonen si undersøking av den akuttmedisinske vernebuinga (beredskapen) i spesialisthelsetenesta. Meininga med undersøkinga har vore å kartleggja i kva grad folk har tilfredsstillande og jamgodt tilgjenge til medisinsk naudhjelp gjennom AMK-sentralane, ambulansetenestene og akuttmottaka i sjukehusa. Dinest korleis ressursane vert styrte, organiserte og utnytta med sikte på å nå dei helsepolitiske måla om jamgodt tilbod og høg kvalitet i den akuttmedisinske kjeda.

Hovudfunn

Komiteen har merka seg at Riksrevisjonen påviser at utgiftene til ambulansetenester varierer mellom helseregionane. Målt som del av totale driftskostnader nyttar Helse Øst 2,6 pst. til slike tenester, medan det tilsvarande prosenttalet er 7,1 pst. i Helse Nord. Ein monaleg del av denne variasjonen kjem av skilnader i geografi og busetnadsmønster. Komiteen meiner derimot det er uheldig at ambulansar nokre stader vert nytta til reine transportoppdrag der andre alternativ med føremon burde kunne nyttast. Komiteen sluttar seg til Riksrevisjonen si vurdering av at ambulansetenesta generelt sett bør leggja større vekt på kostnadseffektiv drift, og legg til grunn at departementet følgjer opp dette.

Eit anna hovudfunn er at tilgjenget til akuttmedisinske tenester varierer mellom helseregionane. Akuttutvalet (jf. NOU 1998:9) tilrådde i si utgreiing at ved akuttoppdrag skal 90 pst. av folkesetnaden i byar og tettstader kunne nåast av ambulanse innan 12 minutt, medan 90 pst. av dei som bur i grisgrendte strok skal kunne få same teneste innan 25 minutt. Riksrevisjonen finn at medianventetida for alle AMK-distrikt er 10:15 minutt, men at det er til dels store variasjonar mellom AMK-distrikta. Tid er ofte ein kritisk faktor når det gjeld medisinsk naudhjelp.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner den påviste responstida for ambulansetenesta i regelen held mål.

Komiteen finn grunn til å peika på at både liggjetid og ventetid på lækjar i akuttmottaka kan vera langdryg og difor er svært kritikkverdig. Dei sjukehusa som er med i undersøkinga rapporterer til dømes om liggjetider på mellom 1 og 4 timar. Ventetida dreg somme stader ut av di lækjarar ikkje er tilgjengelege. I tillegg kjem tida det tek før pasientar kan overførast til rett avdeling ved sjukehuset. Komiteen har ei todelt vurdering av dette. For det fyrste er det framleis rom for å betra responstida somme stader når det gjeld ambulansetenestene. Like fullt er det størst sjanse og rom for å spara tid ved å syta for ei betre, tettare og meir effektiv oppfylging av pasientane når dei faktisk kjem fram til sjukehusa. Komiteen legg til grunn at departementet følgjer opp denne påpeikinga på eigna vis.

Komiteen registrerer at kompetansen i møtet med pasienten varierer. Stortinget har tidlegare meint at det er viktig å stilla faglege krav til ambulanse- og luftambulansetenesta, jf. Innst. S. nr. 300 (2000-2001). Komiteen har merka seg at utviklinga går i retning av at stadig fleire i denne tenesta får fagbrev, og ser dette som positivt. Riksrevisjonen peikar samstundes på at delen av ambulansepersonell som manglar fagbrev er høgast i dei helseregionane der ambulansepersonellet i gjennomsnitt har lengst ansvar for pasientar under akuttutrykingar.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner det hadde vore på sin plass med ei vurdering av eventuelle skilnader mellom realkompetanse og formell kompetanse på dette feltet. Det kan tenkjast at mange års røynsle med slike oppdrag er utbreidd mellom ambulansepersonell i desse regionane, sjølv om den formelle kompetansen vantar.

Komiteen sluttar seg elles til Riksrevisjonen si vurdering av at lækjarkompetansen som vert nytta i akuttmottaka må vera tilstrekkeleg for å syta for ei effektiv handsaming av pasientane. Komiteen legg til grunn at departementet difor vurderer om røynde lækjarar i større grad skal supplera turnuskandidatar ved mottak og vurdering av pasientar i akuttmottaka.

Komiteen ser svært alvorleg på Riksrevisjonen sine funn vedrørande samarbeidet mellom primær- og spesialisthelsetenesta i akuttsituasjonar. Lækjarar på vakt pliktar å vera tilkopla helseradionettet, men dette ser ikkje alltid ut til å vera tilfellet. Vidare peikar Riksrevisjonen på at medverknad frå primærhelsetenesta ved akuttutrykingar ikkje er like tilgjengeleg alle stader. Komiteen legg til grunn at departementet følgjer opp og set i verk tiltak som er eigna til å utbetra desse påviste manglane.

Avslutting

Tid kan vera avgjerande i akuttsituasjonar og avgjera om pasientar overlever og påverka rehabiliteringspotensialet deira. Difor er rask tilgang til akuttmedisinske tenester avgjerande viktig. Komiteen sluttar seg difor til Riksrevisjonen sine vurderingar av at departementet bør leggja stor vekt og vinn på å utvikla betre styringsparametrar på akuttområdet. Dette vil også kunna gje vidare og djupare styringsinformasjon, og letta departementet si oppfølging av vidare kvalitetsutvikling av dei akuttmedisinske tenestene her til lands.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at Riksrevisjonen reiser spørsmål ved om det i alle distrikter rettes tilstrekkelig oppmerksomhet mot en kostnadseffektiv drift av ambulansetjenesten. Disse medlemmer refererer til Riksrevisjonens merknader hvor det pekes på at ambulanse-tjenesten enkelte steder brukes til rene transportoppdrag selv om disse kunne utføres med andre transportmidler, for eksempel drosje.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen påpeker at bare ca. halvparten av ambulansepersonellet har fagbrev og at dette er et problem fordi ambulansepersonellet ofte er alene om å kunne gi pasienten nødvendig behandling i inntil en time før de når sykehuset. Slik disse medlemmer vurderer det, kan mangelen på kompetanse som tydelig fremkommer av Riksrevisjonens undersøkelse, bli kritisk for pasienten.

Slik disse medlemmer vurderer det, er akuttberedskapen i helsevesenet et svært viktig område og en vesentlig faktor i borgernes trygghetsfølelse. Disse medlemmer peker særlig på viktigheten av at ambulansepersonell er utdannet til å klare de krevende oppgavene de kan bli pålagt. At ambulanse benyttes når båre ikke er påkrevd er sløsing med ressurser og dårlig utnyttelse av kapasiteten i tillegg til at beredskapen svekkes slik disse medlemmer bedømmer. Disse medlemmer merker seg at Riksrevisjonen legger til grunn at det fortsatt er et potesial for å redusere responstiden i mange distrikter.

På samme måte som Riksrevisjonen, minner også disse medlemmer om at sosialkomiteen har understreket betydningen av at det utvikles bedre kunnskaps-grunnlag på akuttområdet og bedt departementet følge nøye med i utviklingen i responstider.

De regionale helseforetakene må slik disse medlemmer oppfatter situasjonen, sørge for at avtalene med også private ambulansetjenesteytere bidrar til at tjenestene dekker behovet og at responstidene i alle deler av landet er forsvarlige og gir borgerne den nødvendige trygghet i akutte situasjoner.

Disse medlemmer henleder oppmerksomheten på Riksrevisjonens konklusjon som viser at ventetiden kan bli for lang i akuttmottakene og videre at i deler av landet er responstiden for AMK-sentralene for lang.

Disse medlemmer registrerer også at Riksrevisjonens merknader om manglende sengekapasitet og korridorpasienter i foretakene er et hovedproblem og at manglende legekapasitet og bruk av turnusleger med liten erfaring, bidrar til økt tidsbruk. Det er innlysende, slik disse medlemmer vurderer det, at effektiviteten i akuttmottaket er avhengig av hvordan resten av foretaket fungerer. Der er derfor viktig å sørge for at det ikke blir "flaskehalser" andre steder i systemet.

Videre mener disse medlemmer at kapasiteten i de medisinske avdelingene må utvides slik at problemet med korridorpasienter kan elimineres. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:36 (1999-2000) Forslag fra stortingsrepresentantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om etablering av nye sengeplasser ved medisinske avdelinger i norske sykehus, hvor Fremskrittspartiet fremmet forslag om å utvide sengekapasiteten i medisinske avdelinger i sykehus for å fjerne problemet med korridorpasienter.

Disse medlemmer registrerer at Riksrevisjonen peker på at det er tvilsomt om departementet har fulgt opp Stortingets understrekning av hvor viktig det er å stille faglige krav til personellet og at departementet må klargjøre hvordan forsvarlig tilsyn med pasientene skal sikres.

Det går tydelig frem av undersøkelsen for disse medlemmer at departementet ikke har fulgt opp Stortingets merknader og anbefalinger i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 43 (1999-2000) om akuttmedisinsk beredskap på en rekke områder.

Disse medlemmer viser til at primærhelsetjenesten har plikt til å bistå ved akutthjelp, men at primærlegene, ifølge rapporten fra Riksrevisjonen sjelden rykker ut for å bistå ambulansepersonellet i akuttsituasjoner.

Det er også viktig slik disse medlemmer vurderer det at lokalsykehus med akuttberedskap er innenfor rekkevidde i en akuttsituasjon.

I akuttmottakene bør det etter disse medlemmers oppfatning være spesialtrenede fagpersoner, eller fagteam, til stede som kan vurdere, samt diagnostisere, korrekt slik at tid kan spares og pasientene bli behandlet på riktig nivå.

Disse medlemmer vil fremme forslag om at Stortinget får seg forelagt en ny sak om akuttberedskapen på bakgrunn av den nye ansvarssituasjonen - overføringen til RHF’ene - og Riksrevisjonens rapport, med utgangspunkt i fraksjonens merknader i tråd med ovennevnte.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak med gjennomgang av akuttberedskapen basert på Riksrevisjonens rapport og overføringen av ansvaret til de regionale helseforetakene."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Bondevik II-regjeringen sørget for å fastsette krav til kvalitet og beredskap i den akuttmedisinske tjenesten, for å sikre et bedre og mer likeverdig tilbud til pasienter i hele landet. Forskriften om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, som trådte i kraft 1. april 2005, omfatter legevaktordningen, den medisinske nødmeldetjenesten og ambulansetjenesten. Disse medlemmer forutsetter at departementet sikrer oppfølging av forskriften i sin eierstyring overfor de regionale helse­foretakene.