4. Verksemda til Noregs Bank i 2005
Årsmeldinga 2005 for Noregs Bank blei behandla og godkjend i hovudstyremøtet 1. mars 2006. Etter § 30 i "lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet" (sentralbanklova) skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget. Etter § 15b i instruks skal Riksrevisjonen "rapportere til Stortinget mulige bemerkninger til statsrådens myndighetsutøvelse overfor Norges Bank". Årsmeldinga følgjer denne meldinga som utrykt vedlegg.
Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd annet punktum at Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks. Etter § 12 i denne instruksen skal statsråden "snarest mulig etter at Norges Banks årsregnskap og årsberetning er mottatt i departementet oversende til Riksrevisjonen:
a) bankens årsregnskap, fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning
b) hovedstyrets årsberetning
c) representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller og eventuelt om andre forhold vedrørende banken, og
d) statsrådens beretning vedrørende departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker som gjelder Norges Bank."
Departementet sender dokumenta som er nemnde i instruksen § 12 a-c, til Riksrevisjonen når departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får også gjenpart av den korrespondansen som skjer mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere. Norges Bank ble ikke instruert med hjemmel i sentralbankloven § 2 tredje ledd i år 2005.
Det er i pkt. 4.1 i meldinga gjort greie for leiing og administrasjon samt verksemda til Norges Bank i 2005.
Komiteen tar dette til orientering.
Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere eit utøvande og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gi ut setlar og mynt og fremje eit effektivt betalingssystem. Vidare skal banken overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.
I St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken, som blei lagd fram 29. mars 2001, trekte ein opp dei noverande retningslinjene for pengepolitikken. Retningslinjene blei fastsette i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd og § 4 andre ledd, jf. boks 4.3 i meldingen.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske krona. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) står det vidare at ein ventar at konsumprisveksten som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall på +/- eitt prosentpoeng rundt målet for prisstigninga. Noregs Banks rentesetjing skal vere framoverretta i tid og ta tilbørleg omsyn til uvisse som er knytt til makroøkonomiske prognosar og vurderingar. Rentesetjinga skal ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt, og ho bør sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ein meiner ikkje påverkar den underliggjande pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke til å gi økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over tid fungerer på ein måte som medverkar til vekst og velstand. Forskrifta etablerer eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt må ein i skjønnsutøvinga av penge-politikken avvege omsynet til låg og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.
Forskrifta for pengepolitikken av 29. mars 2001 har gjort det naturleg at departementet si årlege vurdering av utøvinga av pengepolitikken i kredittmeldingane er blitt utvida og vidareutvikla. Ei slik utvida evaluering blei varsla i samband med Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) om endringar i sentralbanklova, og Stortinget slutta seg til dette. Ei utvida evaluering blei første gong gjennomført i Kredittmeldinga 2002, som blei lagd fram i oktober 2003. Med utgangspunkt i forskrifta er det naturleg å vurdere pengepolitikken både ut frå omsynet til å stabilisere prisutviklinga, ut frå omsynet til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing, og ut frå omsynet til stabile forventningar om valutakursutviklinga.
I pkt. 4.2.3 i meldinga gir Noregs Bank sine vurderingar av utøvinga av pengepolitikken i 2005.
Pkt. 4.2.4 gir ei oversikt over vurderingar frå andre instansar, mellom anna Norges Bank Watch og OECD. I pkt. 4.2.4 gir departementet sine vurderingar.
Komiteen viser til at komiteen 22. mai 2006 hadde høring med sentralbanksjef Svein Gjedrem om utøvelsen av pengepolitikken. Referat fra høringen følger som vedlegg til denne innstillingen. Komiteen tar omtalen til orientering.
Komiteen vil understreke at de ulike deler av den økonomiske politikken henger sammen, og at innretningen av finanspolitikken (budsjettpolitikken) også har stor betydning for pengepolitikken.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at sentralbanksjefen i den åpne høringen om kredittmeldingen blant annet uttalte følgende:
"[Om] man holder seg til handlingsregelen, men bare bruker noe mer, 20-30 milliarder kr mer - [vil man] ha en umiddelbar virkning i form av et høyere rentenivå og en sterkere kronekurs, et høyere norsk kostnadsnivå. Det høyere rentenivået vil vare til det konkurranseutsatte næringslivet er bygd så mye ned at det er blitt rom for den økte etterspørselen som en slik merbruk ville innebære. Og deretter må vi anta at rentenivået igjen tilpasser seg et internasjonalt rentenivå, mens kostnadsnivået forblir høyt så lenge man har en slik merbruk."
Flertallet legger til grunn handlingsregelen for budsjettpolitikken.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at en mer ekspansiv finanspolitikk prinsipielt kan ha samme effekt som om myndighetene, gjennom andre politiske tiltak, stimulerer til økt privat forbruk eller private investeringer. Flertallet vil understreke at det er den samlede økonomiske aktiviteten i offentlig og privat sektor som avgjør om vi har realressurser som er tilstrekkelig til å unngå skadelig press i økonomien.
Flertallet vil føre en finanspolitikk som bidrar til stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt hvor fellesskapets interesser prioriteres sterkere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at innenfor samme budsjettramme vil skattelettelser generelt virke mindre ekspansivt på økonomien enn økt forbruk i offentlig sektor. Disse medlemmer viser til at regjeringen Stoltenberg II deler dette synet. På spørsmål nr. 81 vedrørende St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2005), av 11. november 2005, svarer finansminister Kristin Halvorsen på vegne av Regjeringen:
"Skattelettelser vil generelt sett virke mindre ekspansiv på økonomien enn økt forbruk i offentlig sektor. Grunnen til dette er at en del av skattelettelsen vil bli spart, og således ikke vil bidra til økt etterspørsel på kort sikt. Importinnholdet er i tillegg høyere i privat sektors etterspørsel etter varer og tjenester enn for offentlig forbruk, og dette bidrar også til at etterspørselsimpulsene mot norsk økonomi blir større ved økt offentlig forbruk."
Disse medlemmer viser til at effekten av at en regjering, innenfor en gitt budsjettramme, fører en skattefinansiert mer ekspansiv finanspolitikk, kan være et høyere rentenivå. En høyere rente fører normalt til en høyere kronekurs, noe som svekker konkurranseevnen til norske bedrifter og arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer viser til at Regjeringen også ser denne faren, og at Regjeringen skriver i svaret på spørsmål nr. 81 fra Høyre:
"I perioder med lav ledighet og liten ledig kapasitet i økonomien kan imidlertid en mer ekspansiv finanspolitikk bidra til at pris- og lønnsveksten blir sterkere enn det som er forenlig med en balansert utvikling i økonomien."
Disse medlemmer viser også til at lavere skatter på arbeid normalt virker positivt på arbeidstilbudet. Når flere personer ønsker å øke sin arbeidsinnsats, bidrar det til å øke vekstevnen i økonomien. Det demper presset i økonomien, noe som legger til rette for et lavere rentenivå og derved normalt en svakere krone og styrket konkurransesituasjon for norske arbeidsplasser og bedrifter i konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer viser til at finansminister Kristin Halvorsen på vegne av Regjeringen i svar av spørsmål nr. 12 fra Høyre vedrørende St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2005) skriver:
"Det finnes erfaringer for at en økning i skatte- og avgiftsnivået isolert sett kan bidra til å dempe den underliggende veksten i arbeidstilbudet, og dermed øke presset mot privat næringsvirksomhet."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at skattelettelser fra sentrum-Høyre-regjeringen bidro til å stimulere den økonomiske veksten, samtidig som renten kunne holdes lav. Dette la et godt grunnlag for en videre utbygging av velferdssamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenig med flertallet i at sentralbanksjefens uttalelse så entydig kan tas til inntekt for at dagens handlingsregel skal legges til grunn for finanspolitikken. Disse medlemmer viser bl.a. til at sentralbanksjefen svarte følgende på spørsmål fra representanten Ulf Leirstein om hvorvidt det har noen betydning hvordan man eventuelt bruker noen milliarder mer, f.eks. at man prøver å skille mellom noe som er mer driftsrelatert kontra det mer investeringsmessige på budsjettsiden:
"Nå er det i generelle svar på spørsmål om dette naturlig å ta utgangspunkt i den bruken man har, og i generell kunnskap om at det som ser ut til å ligge høyest på prioriteringslisten i budsjettpolitikken, er å bruke penger på områder hvor også virkningen på sysselsettingen er ganske sterk. Utbygging av infrastruktur krever mye arbeidskraft og ressurser, og utbygging av helsevesen og kommunale tjenester krever ressurser. Skattelettelser til brede lag av befolkningen må man anta slår ut i høyere privat forbruk. Så det er et naturlig utgangspunkt. Det er mulig man kan tenke seg en helt finurlig bruk av pengene som ikke har så sterke utslag, men da vil det nok måtte gå på bekostning av det som i utgangspunktet er de mest prioriterte oppgavene, ville jeg tro. Ellers vil jo hvordan man bruker offentlige midler, ha betydning for vekstevnen i økonomien på lengre sikt. Det er noe annet enn den mer umiddelbare virkning på etterspørselen. Men infrastruktur dersom man bygger veier der det kjører biler, og skattelettelser hvis det fremmer økt arbeidstilbud - ikke alle skattelettelser gjør det - kan jo ha betydning for produksjonsevnen i økonomien over lang tid, hvis det kombineres med en god stabiliseringspolitikk."
Disse medlemmer viser til at sentralbanksjefen i dette svaret ikke er like klar som flertallets merknad forsøker å gi inntrykk av.
Disse medlemmer viser til at stadig flere fagøkonomer er uenig i stortingsflertallets ensidige fokus på handlingsregelen. Disse medlemmer viser også til at flere stortingsrepresentanter for regjeringspartiene og andre lokale og regionale folkevalgte representanter fra de samme partiene tar avstand fra at handlingsregelen er det eneste fornuftige.
Disse medlemmer konstaterer også at man siden handlingsregelen ble innført i 2001, har lagt seg til en ny tolkning av den, nemlig at forsvarlig bruk av oljepenger i norsk økonomi er den regjeringen til enhver tid finner tilstrekkelig. Siden 2001 har det vært brukt over 100 mrd. kroner mer enn handlingsregelen skulle tilsi.
Disse medlemmer mener det er forsvarlig å bruke mer penger enn handlingsregelen tilsier. Debatten om bruk av midler fra petroleumsvirksomheten burde heller være en debatt om hva man ønsker å bruke på drift og hva man ønsker å benytte til konkrete investeringer. Når man diskuterer investeringer, er det forsvarlig å vurdere investeringer i realkapital, fremfor kun å konsentrere seg om investeringer i utenlandske selskaper, gjennom aksjer og obligasjoner. Dagens bruk av handlingsregelen tar ikke hensyn til hvordan pengene blir brukt, kun ensidig fokus på hvor mye man bruker.
Disse medlemmer viser til at skattelettelser fra regjeringen Bondevik II etter påtrykk og støtte fra Fremskrittspartiet bidro til å stimulere den økonomiske veksten, samtidig som renten kunne holdes lav. Dette la et godt grunnlag for en videre utbygging av velferdssamfunnet.
Tabell 4.1 og 4.2 i meldinga viser Noregs Banks balanserekneskap ved utgangen av 2005, samanlikna med tilsvarande tal for 2004.
Komiteen tar dette til orientering.