Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 15 (2004-2005) har lagt frem den første stortingsmeldingen om konkurransepolitikk. Komiteen ser positivt på mulighetene for å drøfte konkurransepolitikken i et mer helhetlig perspektiv, og ser tidspunktet for fremlegging av meldingen som riktig sett i forhold til at det er i overkant av et år siden konkurranseloven fikk en vesentlig revidering.

Komiteen ser konkurransen som viktig for forbrukerne. Aktiv konkurranse kan gi forbrukerne lavere priser og økt mangfold, samtidig som konkurranseevnen til næringslivet blir styrket gjennom reduserte kostnader og økt innovasjonspress.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at et velfungerende marked innebærer at forbrukerne i all hovedsak styrer tilbudet gjennom sin etterspørsel. Et slikt system forutsetter størst mulig grad av fri adgang til markedene, uten konkurransebegrensende avtaler og samarbeid. Prisregulering og priskontroll blir dermed ideelt sett unødvendig fordi det vil være umulig for markedsaktørene å ta ut monopolistisk fortjeneste.Flertalletser det derfor som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og mener det er en offentlig oppgave å sikre at fri konkurranse ikke ødelegges gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. Flertallet ønsker derfor et sterkt Konkurransetilsyn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er viktig å sørge for utvalg og bredde på produkter og tjenester for å sikre valgfrihet hos forbrukere. Det er viktig med en offensiv politikk som stimulerer til produktutvikling, større produktutvalg, bedre kvalitet, nisjeproduksjon mv. Disse medlemmer viser derfor til gjentatte forslag om å styrke Innovasjon Norge, Designrådet samt etablering av et verdiskapingsprogram for fiskeriene.

Disse medlemmer viser til den siste Maktutredningen (St.meld. nr. 15 (2004-2005), som har påpekt en maktforskyvning fra organer som står til ansvar ved valg til tilsyn og domstoler. Disse medlemmer mener at Konkurransetilsynets økte makt, som den kanskje viktigste næringspolitiske utøveren i dag, og som kontrollerende og utøvende organ, illustrerer denne utviklingen. Disse medlemmer vil advare mot at delegeringen av kontroll- og tilsynsfunksjoner går så langt at næringspolitikken ikke lenger utformes av politisk valgte myndigheter.

Disse medlemmerviser videre til Sosialistisk Venstrepartis merknader ved behandlingen av konkurranseloven (Innst. O. nr. 50 (2003-2004), hvor det heter at

"Disse medlemmer påpeker at konkurranse kun er ett av flere virkemiddel for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det understrekes at langsiktig, offentlig eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler også er reelle og i mange tilfeller bedre alternativ til konkurranse som utviklingskraft."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener målsetningen bør være mest mulig internasjonal frihandel. Frihandel fører til konkurranse, lønnsom produktutvikling og fornuftig fordeling av ressurser, samt lavere priser. Proteksjonistisk politikk, med subsidiering av egenproduksjon, fører til at norsk næringsliv blir ensidig og dårlig tilpasset den internasjonale økonomi. Over tid kan proteksjonisme føre til sysselsettings- og distriktsproblemer. På lengre sikt lønner det seg derfor ikke å stenge utenlandske produkter ute fra det norske markedet. Disse medlemmer mener derfor norsk politikk, særlig innen landbruket, må være gjenstand for kontinuerlig fornyelse, med sikte på tilpasninger blant annet til de prosesser som går i WTO-forhandlingene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at landbruket spiller en vesentlig rolle for å sikre levende bygder og spredt bosetting. Et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur er dessuten viktig både av beredskapshensyn og av hensyn til behovet for trygg mat. Eiendomsretten og råderetten over ressursgrunnlaget er sterkt forankret i jordbrukssamfunnet. Dette utgjør et viktig grunnlag for et livskraftig landbruk og langsiktig ressursforvaltning. Ressursene må forvaltes på en bærekraftig måte slik at det biologiske grunnlaget og miljøkvaliteter i kulturlandskapet sikres.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil føre en politikk som sikrer Norge fortsatt handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk innenfor rammen av WTO og andre internasjonale avtaleverk. Både hensynet til handlingsrommet i landbrukspolitikken og behovet for bedre markedsbalanse nasjonalt tilsier en videre tilpassing til mer produksjonsnøytrale tilskuddsordninger.

Når det gjelder internasjonal handel viser komiteen til innstilling fra utenrikskomiteen om En verden av muligheter - globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, Innst. S. nr. 118 (2003-2004), hvor komiteen uttrykte bl.a. følgende:

"Komiteen slår fast at internasjonal handel slik den nå virker, har bidratt til bedre levekår og økt velferd for mange mennesker over hele verden, men også til større forskjeller og økte miljøproblemer. Komiteen mener derfor det er behov for et globalt handelsregime som gir bedre muligheter for økonomisk vekst og utvikling for fattige land og folk og som derved bidrar til å minske gapet mellom rike og fattige land i verden. Komiteen mener at institusjonelle og politiske endringer må finne sted internasjonalt for å bekjempe de negative sidene som er nevnt."

og

"Komiteen vil understreke at et forpliktende, multilateralt handelssystem er det beste virkemiddel mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett. WTO-regelverket beskytter mot diskriminering, og tvisteløsningsmekanismen sikrer etterlevelsen av regelverket. Komiteen vil derfor understreke at et slikt regelverk har stor betydning for både fattige og små land."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det bør føres en økonomisk politikk som legger til rette for økonomisk vekst. Høyere vekst gir høyere velferdsnivå for folk flest gjennom høyere disponible inntekter og et bedre offentlig tjenestetilbud. For å oppnå økonomisk vekst må det lønne seg å arbeide, slik at produktiviteten i samfunnet øker. Økt produktivitet oppnås også gjennom økte investeringer i norsk økonomi, og ved at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes mest mulig effektivt.

Flertallet mener det kan legges til rette for økt vekst gjennom et fornuftig skatte- og avgiftsopplegg, økt produktivitet i offentlig og skjermet sektor, en aktiv innovasjonspolitikk, et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem, investering i infrastruktur, god tilgang til energi og et mer fleksibelt arbeidsmarked.

Komiteen mener hovedoppgaven i nærings- og strukturpolitikken må være å øke verdiskapningen. Komiteen mener det skal legges til rette for næringsutvikling. For å få til dette må man fjerne og forenkle byråkratiske lover og bestemmelser som hindrer en slik utvikling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at alle bransjer i utgangspunktet skal drive næringsvirksomhet basert på prinsippet om fri konkurranse fordi dette også i praksis gir de beste samfunnsmessige løsninger. En reduksjon i skatte- og avgiftstrykket, effektivisering av offentlig tjenesteproduksjon, konkurranseutsetting av fellesskapets oppgaver, reduksjon i offentlige utgifter og systematisk deregulering og avbyråkratisering, vil være nødvendig for næringslivet og vil skape optimisme og utløse investeringslyst. På denne måten sikrer vi også norske arbeidsplasser i konkurranseutsatte bedrifter som i sin tur bidrar med verdiskapning for det norske samfunnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på at konkurranse tilrettelegger for innovasjon. Nye aktører motiveres av muligheten til å oppnå fortjeneste ved å tilby bedre varer og tjenester, samt utvikle og benytte bedre produksjonsteknologi. Konkurranse bidrar til at de etablerte aktørene både i offentlig og privat sektor må tenke nyskapende. I enkelte næringer er evne til innovasjon og nyskaping, og evne til å ta i bruk ny teknologi, en like viktig konkurranseparameter som pris alene. Flertallet viser til at høyteknologinæringen er et godt eksempel på dette.

Komiteen minner om at Norge møter et skjerpet konkurranseklima internasjonalt. Strukturendringer hos handelspartnere, konkurranse fra land med lavere arbeidslønninger, virksomheter med annen bedriftskultur og land med mer fleksible offentlige regelverk medfører at virksomheter flyttes ut av landet. Skal Norge tiltrekke seg både norske og utenlandske investorer som vil satse på verdiskapning, må det gis gode rammebetingelser for næringsvirksomhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil føre en aktiv nærings- og distriktspolitikk for å sikre framtidens velferdssamfunn. Disse medlemmer vil holde orden i økonomien og stille nødvendige verktøy til rådighet for vekst og verdiskaping, slik at gode velferdsordninger for alle kan sikres for framtiden. Disse medlemmer mener at staten må bidra til utviklingen av et innovativt og konkurransedyktig næringsliv gjennom bl.a. en aktiv og målrettet næringspolitikk, økt innsats i forskning og utvikling, økte investeringer i infrastruktur og teknologi og eierskap. Disse medlemmer understreker at ikke all utvikling kan overlates til markedet og markedskreftene. Disse medlemmer vil understreke at utviklingen av kunnskapssamfunnet får store konsekvenser for næringspolitikken. Norge må bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Det krever en aktiv næringspolitikk hvor staten er engasjert både i forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap. Disse medlemmer ønsker et bredt engasjement for å utvikle næringsvirksomhet i Norge. Disse medlemmer mener det offentlige må være like aktiv og bevisst i politikken som de land vi konkurrerer med. Vi må ha rammebetingelser som gjør at næringsmiljøer som er veletablerte og sterke i Norge skal kunne videreutvikle seg.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peker på at maktutredningen tok opp temaet konkurranseutsetting, hvor forsker Didrik Seip konkluderte med at "de fleste av de norske konkurranseeksperimentene har vært mislykket" ("Konkurranse på norsk", 2003). Her viser Seip til at prisene på jernbane, strøm, telefoni, drosje, vei og apotek faktisk har gått opp snarere enn ned etter at det har blitt økt konkurranse.

En tilsvarende rapport ble framlagt av den svenske regjeringen høsten 2004. Resultatene var at i fem av seks bransjer ble det dyrere for kundene etter at monopolene hadde falt. Etter at jernbanen ble åpnet for konkurranse i 1988 hadde billettprisene økt med 125 pst. - mens prisene ellers økte med 57 pst. Studien fant bl.a. at prisen på el- og posttjenester var nær fordoblet. "Vi har hatt problemer med å finne tydelige priseffekter av dereguleringen," sa Tomas Lindström i Konjunkturinstituttet om deres studier (Aftenposten 18. september 2004).

Disse medlemmer vil derfor peke på at Regjeringen i liten grad har realitetstestet dogmene som konkurransepolitikken baseres på, f.eks. i form av en kartlegging av reelle konkurransekostnader, eller en kartlegging av områder hvor påtvunget konkurranse gir redusert og ikke økt utvalg mv. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram en kartlegging av konkurransekostnader som følge av Regjeringens konkurransepolitikk."

Disse medlemmer vil videre peke på at etter frislippet i Norge økte tannlegeprisene tre ganger så mye som andre priser. Fram til 1995 var tannlegeprisen fastsatt gjennom forhandlinger med staten. Så ble prisene sluppet fri. Siden 1990 steg tannlegeprisene med 116 pst., mens økningen i konsumprisindeksen var på 35 pst. (Aftenposten 24. januar 2005).

I rapporten "Når omsorg blir en vare" konkluderer professor Rolf Rønning ved Høgskolen i Lillehammer at kommuner som organiserer hjemmetjenesten på tradisjonell måte har mer fornøyde brukere enn anbudskommuner. Rønning peker på at den opplevde kvaliteten på tjenestene er klart bedre i de to tradisjonelt organiserte kommunene, sammenlignet med de fire andre, uten at det er grunnlag for å hevde at de to tradisjonelle kommunene bruker særlig store ressurser på hjemmetjenestene. Rønning uttaler:

"Det avgjørende for brukertilfredsheten, er om kostnads- og effektiviseringskrav får for stor plass i samhandlingen mellom brukere og hjelpere." (Forskningsradet.no)

Disse medlemmer viser videre til at BI-amanuensis Espen Andersen peker på at bruk av anbud på konsulenttjenester lokker fram de som er bedre til å skrive billige anbud enn å løse problemer, samtidig som rigide anbudskrav kan holde gode kompetansemiljøer unna, fordi disse heller tar jobber med mindre formalkrav og større krav til resultat (Aftenposten 2. juli 2004). Disse medlemmer mener dette er et problem som kan gjelde i flere bransjer.

Disse medlemmer viser vider til at OECD-rapporten "Distributed Public Governance" om resultater av konkurranseutsetting og fristilling i Sverige, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Nederland og Spania fra 80-tallet og fram til i dag sier at dette ikke har vist seg å være økonomisk effektivt, men snarere ført til en voldsom oppblåsing av et teknokrati hvor det skal forhandles, inngås kontrakter, tjenester skal sammenlignes, det skal kontrolleres og føres tilsyn (Dagsavisen 17. oktober 2003).

Disse medlemmer viser til at Asplan Viak leverte Regjeringen en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor som viser at økt konkurranse på offentlige innkjøp ikke har ført til prisreduksjoner. Rapporten viser i tillegg at de administrative kostnadene for innkjøpere og leverandører har økt (Aftenposten 3. juli 2004).

Roger Pihl fra profileringsbedriften Tibe AS skriver at et anbudsoppdrag på 400 000 kroner raskt fører til kostnader og papirarbeid for bedriftene på nærmere to mill. kroner - fordi 30 bedrifter bruker ett ukesverk hver på å lage anbud og fylle anbudsskjemaer. Dette er kostnader som skaper økt "overhead" - og som betales av andre oppdrag (Dagens Næringsliv 27. november 2003).

Disse medlemmer peker på at i den norske kraftbransjen har økt liberalisering ført til økte priser og dokumenterte reduksjoner i vedlikehold av linjenettet (Brennpunkt 1. februar 2005).

Disse medlemmer viser til at Regjeringen peker på økt konkurranse i drosjesektoren som et positivt tiltak. Siden drosjetakstene ble sluppet fri i 2000, har prisene steget 44 pst. Målet med frislippet var større konkurranse og laver priser, men resultatet har blitt det motsatte. Næringen opplever færre passasjerer og lavere inntjening. Ventetiden for hver sjåfør blir stadig lengre. Ifølge Oslo Taxi lå antall turer i timen tidligere på 2,4, men er nå sunket til 1,6. - Seriøse eiere finner seg noe annet å gjøre, sier styreleder Glenn Tuxen i Oslo Taxi BA, og mener at dermed får folk dårligere sjåfører til en dyrere pris. Forsker ved Transport-Økonomisk institutt Jon-Terje Brekken sier han er overrasket over at Oslo kommune, som styres av Høyre og Fremskrittspartiet, har økt antall løyver uten å vurdere behovet, og peker på at "noen må betale for drosjene som venter på holdeplassen" (Aftenposten 9. februar 2005).

Disse medlemmer viser til Regjeringens politikk for økt konkurranse i meierimarkedet. Denne politikken illustrerer hvor sløsaktig konkurransepolitikken gjerne blir, om man først har bestemt seg for konkurranse. For å få en "effektiv konkurranse" måtte Konkurransetilsynet først pålegge TINE å selge to av sine egne meierier. Deretter måtte staten betale 50 øre per liter til Q-meieriene - til sammen over 50 mill. kroner - utelukkende "for å opprettholde konkurransen i meierimarkedet". Nye aktørers bidrag til utviklingen av meierimarkedet kan vurderes ut i fra omfanget av introduksjonen av radikalt nye produkter eller lavere priser. Disse medlemmerkan ikke se at dette har funnet sted.

Disse medlemmer viser også til at Telesektoren er et område som er konkurranseutsatt. Eli Skogerbø og Tanja Storsul har i 2003 gjennomgått liberaliseringen i telesektoren med tanke på om målene er oppnådde. De viser til at to av de viktigste faktorene bak prisnedgangen på 80- og 90-tallet ikke var konkurranse, men den teknologiske utviklingen som gjorde produkter og tjenester billigere, samt utbyggingen av et landsdekkende telenett, som i stor grad ble ferdigstilt i løpet av 1980-årene. De viser til at i perioden med tiltakende konkurranse - etter 2000 - har utviklingen med prisreduksjoner i stor grad stagnert. Noen priser har faktisk økt på 1990-tallet, særlig abonnementsavgiftene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen ønsker økt konkurranse i togsporet, uten at spørsmål om hvordan man kan konkurrere på infrastruktur, eller hvordan man kan skape konkurranse på "like vilkår" når NSB har investert og reinvestert i tog, verksteder og kompetanse er seriøst behandlet. Disse medlemmer viser til at Regjeringens løsning kan bli å frata NSB togene, til tross for at dette kan ende opp med å gjøre togtransporten dyrere for alle. Disse medlemmer viser til at for å få konkurranse på "like vilkår" må departementet antakelig tvinge NSB til å stille sitt materiell til konkurrentenes disposisjon. Resultatet av dette kan raskt bli økt kortsiktighet, og at NSB som en konsekvens av dette bygger ned sin virksomhet.

Disse medlemmer peker i den anledning til Storbritannia. Etter privatiseringen gikk vedlikeholdskostnadene først ned med 30 pst. Men fem år senere var kostnadene økt til 50 pst. over nivået før privatiseringen. Deretter gikk det privatiserte jernbanenettet konkurs - og ble renasjonalisert. Privatisert vedlikehold ble tatt tilbake igjen i oktober 2003 for å effektivisere og øke sikkerheten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti peker på at én måte å anslå konkurransekostnader er å ta fatt i den offentlige innkjøps- og anbudspolitikken. Hvert år kjøper det offentlige inn varer og tjenester for 220 mrd. kroner fra private. Alle kjøp på over 200 000 kroner må på anbud. For å anslå anbuds- og administrasjonsutgiftene kan man ta utgangspunkt i et gjennomsnittlig anbud på 5 mill. kroner, at hvert anbud har seks anbydere som deltar i én runde og at hvert anbud genererer ett ukesverk med papirarbeid. Med 44 000 kjøp og til sammen seks ukes­verk per anbud koster dette 264 000 ukesverk, eller 1 320 000 dagsverk - eller 7 300 årsverk i å skrive anbudspapirer. Om man anslår ett årsverk til forsiktige 450 000 kroner, koster anbudskonkurranse 3,3 mrd. kroner i året i form av anbudskostnader for de private. Dette er utgifter som i sin helhet må dekkes inn på andre måter, og kommer ut som høyere pris på varene. Disse medlemmer peker på at det ville vært samfunnsøkonomisk lønnsomt om offentlig sektor i mye større grad enn i dag utførte disse tjenestene selv.

Disse medlemmer viser til eksemplene nevnt innledningsvis, som viser at sammenhengene mellom konkurranse og økonomisk utvikling fremstår som mindre tydelige enn det Regjeringen påstår.

2.1 Offentlig sektor

Komiteen viser til at en vesentlig del av landets samlede ressurser brukes innenfor offentlig sektor. Dette kan illustreres ved at offentlig sektor legger beslag på en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge. Det innebærer for det første at det innenfor offentlig sektor produseres tjenester som både den enkelte borger og næringslivet er avhengig av.

Komiteen viser til at for det andre er de ressursene som brukes innenfor det offentlige, ikke tilgjengelige for produksjon av varer og tjenester innenfor privat sektor, for eksempel i konkurranseutsatt virksomhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen ved etableringen av Moderniseringsdepartementet har understreket den vekt som man legger på arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Samlingen av konkurransepolitikken i Moderniseringsdepartementet er en sentral del av dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og anslag på kostnadene ved konkurranse- og anbudsutsettinger, og at disse i mye større grad burde vært belyst for å gjøre en reell vurdering av den økonomiske nytten av denne politikken. Disse medlemmer mener at det er viktig at offentlig sektor som helse, kommunikasjon og skole utvikles til å bli et naturlig førstevalg for innbyggerne. Dette kan best sikres gjennom investeringer, forskning og bruk av ny kunnskap i offentlige tjenester; gjennom å utvikle og gi rom for nye undervisningsopplegg i skolen, forebygging i helsesektoren, tilstrekkelige investeringer i og utvikling av moderne utstyr, osv. En slik satsing på inno­vasjon i offentlig sektor krever vilje til satsing. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen ikke viser ambisjoner i disse retningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen har et omfattende og ambisiøst program for modernisering av offentlig sektor, hvor fokuset er bl.a. å flytte ressurser fra administrasjonen til tjenesteyting og å gjøre møtet med det offentlige enklere for innbyggere og næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at konkurransepolitikken er en unødvendig omvei for å oppnå de målene som alle er enige om, nemlig økt forskning, kompetanseutvikling, rekruttering og rom for langsiktig nærings- og industriell utvikling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at knivskarp konkurranse like gjerne kan bidra til at kortsiktigheten øker, og at investeringer i forskning, utvikling og kompetanse stagnerer. Den beste måten å sikre norsk konkurranseevne på er å sørge for tilstrekkelig høyt investeringsnivå i kunnskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at ressursrammene følger av de begrensninger en må legge på skattesatser blant annet ut fra hensyn til næringslivets konkurransedyktighet og motivasjonen for den enkelte til å arbeide. Videre er det et mål i seg selv å ha en stor og velfungerende privat sektor. Dette tilsier at en jevnlig bør ta stilling til hvor grensene for det offentlige ansvaret bør gå. Det rokker imidlertid ikke ved den brede enigheten om at det offentlige skal ha et betydelig ansvar for samfunnsutviklingen og for å finansiere for eksempel skole, sosial trygghet og velferd. Det betyr at det offentlige også i årene fremover vil bruke en vesentlig del av samfunnets ressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at de private sykehusene, som følge av en ambisiøs konkurransepolitikk og tilsvarende mangel på satsing på offentlige sykehus har gitt en rekke private helseoperatører urimelig gode inntekter. Kostnadene ved denne privatiseringen bør klarere frem.

Komiteen legger til grunn at moderniseringsarbeid i offentlig sektor skal ta utgangspunkt i at de tjenester som leveres skal være av høy kvalitet samtidig som innbyggerne kan være trygge på at virksomhetene drives på en effektiv måte, og sikrer det behov innbyggerne har for velferdstjenester. Næringslivet må også oppleve forvaltningen som ryddig og ubyråkratisk, og norsk offentlig tjenesteytelse som et konkurransefortrinn internasjonalt. Komiteen mener også at det er svært viktig at ansatte i det offentlige har arbeidsplasser som er spennende, utfordrende og utviklende, og samtidig føler trygghet og delaktighet i jobbsituasjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enig med Regjeringen i at konkurranse er et velegnet virkemiddel for å oppnå økt verdiskapning. Konkurranse fremmer mer effektive, desentraliserte og brukerrettede løsninger enn sentralstyrte former for organisering og styring. For å nå målene om brukerretting, effektivisering og forenkling bør prinsippene som ligger til grunn for en konkurranseøkonomi i utgangspunktet også benyttes selv om ikke alle forutsetninger for et fungerende marked er tilstede. Fritt sykehusvalg og "pengene følger brukeren" er eksempler på dette. Slike løsninger setter brukeren i fokus, hjelper tjenesteleverandørene til å velge mer effektive løsninger for å bli konkurransedyktige og forenkler hverdagen for alle involverte.

Komiteen viser til at behovene, særlig innenfor helse og omsorg, vil gi et betydelig press på offentlige budsjetter i årene fremover. Desto viktigere blir det at stat og kommune driver sin virksomhet på en mest mulig effektiv måte som sikrer at innbyggerne får mest mulig velferd igjen for ressursene.

Komiteen mener at økonomi, personell og infrastruktur vil være viktige rammebetingelser for å gi god omsorg, men at dette alene ikke er nok. Gode omsorgstjenester har ikke bare med kapasitet og strukturelle rammer å gjøre. Komiteen vil peke på at også verdier, holdninger og kultur påvirker kvaliteten på arbeidet som blir utført.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, legger til grunn at konkurranse skal bety at de offentlige tjenestene skal bli bedre for borgerne. Hvis den enkelte, uavhengig av egen betalingsevne, har muligheter til å velge mellom flere tilbud innen en gitt offentlig budsjettramme, vil kvalitet bli en konkurransefaktor og bidra til høyere kvalitet. I de tilfeller der det er vanskelig å få konkurranse om å tilby best mulig kvalitet, og der det er fare for at konkurranse om lavest mulig priser/kostnader eventuelt kan gi for lav kvalitet, må det offentlige definere kvalitetskrav som følges opp med kontroll.

Flertallet ser det som en forutsetning for konkurranseutsetting at det offentlige stiller kvalitetskrav som sikrer at omsorgen blir ivaretatt innenfor rammen av valgfrihet som den enkelte bruker får. Det er videre viktig at overvåkningen av om disse kvalitetskravene nås involverer brukeren og deres pårørende, spesielt gjelder dette grupper som pleietrengende under eldreomsorgen, funksjonshemmede og barn.

Flertallet slår fast at konkurranseutsetting ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel for å understøtte sentrale målsettinger som:

• – mer igjen for pengene

• – økt kvalitet og effektivitet i tjenesteytingen

• – stimulere til innovasjon i tjenesteytingen

• – klargjøring av roller i det offentlige

• – brukerorientering og større valgfrihet for brukerne

Flertallet er tilfreds med at Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til lovregler og eventuelt andre tiltak for å legge til rette for mer like konkurransevilkår for private og offentlige aktører. Flertallet er også tilfreds med at Moderniseringsdepartementet tar sikte på å utgi en veileder som vil gi generell informasjon om konkurranseeksponering og offentlig privat samarbeid (OPS) i første halvdel av 2005.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til ovenstående merknader som viser at konkurranse som utviklingskraft må balanseres mot langsiktige og kortsiktige kostnader ved konkurranse. Disse medlemmer viser videre til Sosialistisk Venstrepartis merknader ved behandlingen av konkurranseloven (Innst. O. nr. 50 (2003-2004)), hvor det heter følgende:

"Disse medlemmer påpeker at konkurranse kun er ett av flere virkemiddel for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det understrekes at langsiktig, offentlig eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler også er reelle og i mange tilfeller bedre alternativ til konkurranse som utviklingskraft".

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at ikke alle områder er egnet for konkurranse. Eksempler på dette er helse, omsorg, utdanning og offentlig forvaltning. På disse områdene vil samfunnsmessige hensyn være overordnet konkurranse og bli bestemt ut fra politiske valg. Disse medlemmer mener at den politiske styringen må beholdes og utvikles, ikke reduseres. Disse medlemmer viser for eksempel til prinsippet om anbudsutlysing for tjenesteproduksjon, hvor det er unntak for helse- og sosialsektoren. Disse medlemmer understreker at en slik avgrensning ikke er i strid med de forpliktelser Norge har gjennom EØS-avtalen. Et eksempel på et produkt som ikke egner seg for anbudsutlysing er produksjon av ortopedisk fottøy som nå er flyttet til Litauen. Dette har medført store problemer for brukerne. Disse medlemmer vil påpeke at nærhet og forståelse mellom bruker, ortopediingeniør og produksjonsenheter er avgjørende for at resultatet skal bli vellykket for brukerne. Derfor burde ikke anbud vært brukt i dette tilfellet. Disse medlemmer vil framheve at de offentlige velferdsordningene er viktige for å sikre utjevning og fordeling. Vi har hatt et godt utbygd offentlig helsevesen over hele landet, og et særtrekk ved det norske samfunn har vært at elever med ulik bakgrunn har møttes i den samme skolen. Disse medlemmer mener at privatisering av offentlige velferdstilbud innebærer at det offentlige fraskriver seg ansvaret for at alle får like muligheter og samme trygghet. Markedets logikk og mekanismer er ikke egnet til å løse viktige oppgaver som utdanning, helse og omsorg innenfor et solidarisk fellesskap. Forsøk på å skape markeder for velferdstjenester fører derfor til kostbare, byråkratiske og upraktiske løsninger. Disse medlemmer er derfor negative til privatisering og konkurranseutsetting av grunnleggende velferdstjenester.

Disse medlemmer understreker at de virkemidler en bruker for å nå målene for en virksomhet, må avveies kritisk. Disse medlemmer mener at offentlige virksomheter må organiseres og effektiviseres ut fra målet med virksomheten. Spørsmålet om bruk av konkurranse må også vurderes ut fra hvem som står som eiere av institusjonene og finansieringsordning. Eierskap påvirker mål og institusjonskultur.

2.2 IT-politikken

Komiteen merker seg at en helhetlig nasjonal IT-politikk er sentralt i Regjeringens arbeid med modernisering av offentlig sektor. Komiteen mener utviklingen av IT-politikken må bygge på prinsippene i konkurransepolitikken. For å sikre den videre utviklingen av tjenestene, er det sentralt at det etableres åpne løsninger. På denne måten sikrer en at konkurrerende aktører kan bidra til å utvikle tjenestene videre i årene som kommer. Gode grunnleggende IT-løsninger er av stor betydning når en skal skape konkurranse på innholdssiden. En god IT-politikk forutsetter at den gjennomføres på en konkurransekonform måte. Komiteen mener en politikk som legger til rette for at offentlig virksomhet bruker åpne programvarestandarder, er viktig for å fremme konkurransen på dette området.

Komiteen har med tilfredshet merket seg at Departementet arbeider for å utvikle prosjektet "Min Side", og samtidig legge til rette for en sikker elektronisk signatur.

Komiteen viser til at i arbeidet med en helhetlig IT-politikk er det mange konkurransepolitiske utfordringer. Etablering av åpne plattformer, lettere adgang for mindre aktører og å skape økt konkurranse om utvikling av nye produkter og tjenester er nevnt. Komiteen ber om at man følger dette nøye.

Komiteen mener god bredbåndsdekning vil være en sentral forutsetning for innovasjon og utvikling av et konkurransekraftig norsk næringsliv i årene fremover. God bredbåndsdekning gir grunnlag for næringsutvikling og fortsatt bosetting i distriktene, og dreier seg således om mye mer enn raskere tilgang til Internett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til Innst. S. nr. 133 (2003-2004) der et flertall mente det skulle være mulig å sikre bredbåndstilbud til alle i løpet av 2007, samt å øke bevilgningen til å stimulere etterspørselen og sikre et tilbud til hele landet, også i geografiske områder hvor en helt klart ser at det ikke er mulig med en markedsregulert utbygging. Flertallet viser til at til tross for at markedet skal bidra i størst mulig grad, må det offentlige gå inn med særegne tiltak de steder der markedet ikke strekker til. Utbygging og utvikling må skje i samhandling mellom markedet og det offentlige, hvor helheten ivaretas.

Flertallet viser til forslaget fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti som ble fremmet av næringskomiteen i Innst. S. nr. 133 (2003-2004):

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for å øke takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner kan nås i løpet av 2007. Regjeringen bes kommentere status for framdrift i budsjettene."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det nå er en meget dynamisk utvikling i bredbåndmarkedet. Nye anslag for bredbåndsdekning- og tilknytning i Norge viser at den nasjonale bredbåndsdekningen i mars var ca. 86 pst., mens 35 pst. av husstandene var tilknyttet bredbånd. Den kraftige veksten og konkrete utbyggingsplaner indikerer at dekningen i løpet av året vil overstige 90 pst. Konkurranse i bredbåndmarkedet, nye anvendelsesområder som for eksempel bredbåndstelefoni og ny teknologi som reduserer kostnadene har bidratt til den kraftige veksten. I mars var det bare ti kommuner som foreløpig ikke hadde et bredbåndstilbud i kommunen. Bare to kommuner hadde på dette tidspunktet ikke konkrete planer for utbyggingen. Disse medlemmer konstaterer at det dermed ligger godt til rette for å nå Stortingets målsettinger slik de er uttrykt i Innst. S. nr. 133 (2003-2004).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Innst. S. nr. 133 (2003-2004) fra næringskomiteen om breiband for kunnskap og vekst, hvor det heter at

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er på denne bakgrunn av den oppfatning at Regjeringens ambisjonsnivå for bredbåndsutbyggingen, slik det kommer til uttrykk i meldingens kapittel 7.2, er for lavt. Disse medlemmer går inn for at det overordnede målet for bredbåndsutbyggingen ikke kun skal omfatte utvalgte offentlige institusjoners bredbåndstilknytning, slik eNorge 2005 legger opp til, men utvides til også å omfatte bredbåndstilgang for alle landets bedrifter og husstander innen 2007. Slik disse medlemmer ser det, vil bredbånd være en særdeles viktig forutsetning for næringsutvikling i distriktene de nærmeste årene og derved også en forutsetning for nasjonens totale omstillingsevne. Disse medlemmer fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen øke takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner kan innfris innen 2007. Det fremlegges en årlig statusrapport for Stortinget.""

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i tillegg til at Regjeringens arbeid rundt åpne standarder og åpen kildekode burde vært mer ambisiøs, både ut fra demokratihensyn og fra muligheten til å kutte utgifter til lisenser.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har varslet at den om kort tid vil lansere en samlet politikk for åpne standarder og kildekoder.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at bredbånd i stor grad kan oppheve de avstandsulempene som måtte eksistere. Teknologien gir store muligheter for næringsetablering og innovasjon, samtidig som offentlige og private tjenester kan tilbys like lett over hele landet. Bredbåndsnett kan gi bedre og lettere tilgjengelige helsetjenester, og gjennom telemedisin kan institusjonenes spesialistkompetanse nå helt ut til legekontor i kommunene. Bredbånd gir store muligheter innen utdanning, kunnskaps- og forskningsformidling, kultur og underholdning. Gjennom en lett tilgjengelig og åpen elektronisk offentlighet, og med nye former for deltagelse og diskusjon, er bredbånd også en demokratiserende teknologi.

For disse medlemmer er det et mål at alle husstander, private og offentlige virksomheter skal ha tilgang til et framtidsrettet høyhastighetsnett, og at det ikke skal være geografiske prisforskjeller. Det trengs en sterk satsing for å få en raskere utbygging, og det offentlige må ta sterkere styring over utviklingen for å sikre alle tilgang til bredbånd. Det må opprettes et fond for kommuner og fylker for å stimulere til raskere utbyggingstakt.

Disse medlemmer mener at landet trenger en mer offensiv politikk for å utnytte de mulighetene som ny teknologi gir og vil at alle husstander, private og offentlige virksomheter skal ha tilgang til et framtidsrettet høyhastighetsnett (6 Mbs) innen 2007.

2.3 Offentlige anskaffelser

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det offentlige handler inn for ca. 220 mrd. kroner i året (2002-tall). At dette skjer i markeder der det er en reell konkurranse er vesentlig for å holde disse kostnadene på et fornuftig nivå. Flertallet merker seg med tilfredshet at revisjonen av innkjøpsregelverket er i full gang. Dette regelverket har vært til dels vanskelig tilgjengelig og flertallet ser frem til at det skal bli lettere håndterbart/enklere å forstå. Flertallet viser til at Regjeringen i meldingen bebuder en "pakkeløsning" der regelendringer, kompetansetiltak og virkemidler for etterlevelse blir sett i sammenheng. Når regelverket blir mer overkommelig å praktisere vil flertallet samtidig understreke at bevisste/overlagte brudd på regelverket må slås hardt ned på. Flertallet er derfor tilfreds med at det vil foreslås innført egne sanksjoner i det reviderte regelverket.

Flertallet vil understreke at en viktig forutsetning for effektiv konkurranse om de offentlige kontraktene, er at det offentlige opptrer som en profesjonell og krevende kunde, samtidig som det legges til rette for at private bedrifter, frivillige og ideelle organisasjoner og virksomheter også kan konkurrere om å levere varer og tjenester til det offentlige.

Flertallet har merket seg at departementet er i ferd med å vurdere om terskelverdiene skal justeres fra 200 000 kroner til 500 000 kroner. Flertallet er positiv til dette, og viser til NHOs brev til komiteen der det understrekes at det av hensyn til små og mellomstore bedrifter er viktig at det legges til rette for at også disse skal kunne være med i konkurransen (brev av 6. april 2005 og 22. april 2005).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at offentlige instanser har et særlig ansvar for å sikre like konkurransevilkår ved anbud og at disse ikke må stimulere til konkurranse basert på underminering eller omgåelse av etablerte sosiale ordninger, for eksempel pensjoner.

Disse medlemmer viser til at ILO-konvensjon nr. 94 om å stille krav til tariffavtaler ved offentlige innkjøp er ratifisert av Norge, og at Regjeringen har varslet at den vil bli implementert i en revisjon av innkjøpsinstruksen for statlig sektor som departementet tar sikte på å fremme våren 2005. Disse medlemmer mener konvensjonen må implementeres på en slik måte at den gjelder for alle virksomheter i så vel kommunal som statlig sektor.

2.4 Kraftsektoren

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at stortingsmeldingen slår fast at det fortsatt er viktig å fokusere på konkurranse i kraftsektoren. Flertallet deler dette synet. Flertallet merker seg at Regjeringen i løpet av 2005 vil fremme lovforslag om lovmessig krav om å skille ut selskaper for nettverk og for salg. Flertallet registrerer at bakgrunn for forslaget er at man ønsker å redusere mulighetene for kryssubsidiering hos aktører som har både nett- og kraftproduksjon.

Flertallet viser til at situasjonen i kraftmarkedet har fått betydelig oppmerksomhet etter vinteren 2002-2003 med høye kraftpriser. Flertallet mener det er særdeles viktig at befolkningen og næringslivet har tillit til at kraftforsyningen og prissettingen av kraft fungerer etter hensikten, og at man ikke lar noen få aktører utnytte en eventuell markedsmakt, spesielt med tanke på at alle de nasjonale kraftmarkedene i Norden er sterkt konsentrert når en tar hensyn til virkningen av krysseierskap. Flertallet understreker derfor viktigheten av at myndighetene oppfyller sin tilsynsrolle og samtidig legger til rette for et velfungerende kraftmarked med tilstrekkelig kraftproduksjon. Flertallet er derfor positiv til å videreutvikle det nordiske kraftmarkedet, slik at man får en best mulig ressursutnyttelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Regjeringens redegjørelse for situasjonen i kraftmarkedet. Flertallet er kjent med at det til tider eksisterer flaskehalser i overføringsnettet, og at det diskuteres hvorvidt dette gir mulighet til å utøve markedsmakt. Flertallet er klar over at flaskehalser kan bidra til at det etableres regionale markeder i det fellesnordiske engrosmarkedet for kraft, hvor markedsmakt lettere kan utøves. Flertallet har spesielt merket seg Konkurransetilsynets vurdering vedrørende markedet og tidsaspektet, så vel som tilsynets vurdering av kryssubsidiering ved vertikal integrasjon. Flertallet mener derfor det er viktig at Statnett fortsetter sitt arbeid for å fjerne flaskehalser, og at de i dette arbeid tar spesielt hensyn til dagens og den forventede fremtidige konkurransesituasjonen innen eksisterende og potensielle flaskehalsområder. Flertallet støtter også opp om at Konkurransetilsynet fortsatt skal være en aktiv pådriver for samarbeid mellom konkurransemyndighetene i de nordiske land vedrørende kraftmarkedet. Flertallet merker seg videre at Konkurransetilsynet mener opprydding i krysseierskap er et tiltak som bør vurderes, slik at aktørene i næringen i større grad er atskilt fra hverandre. Flertallet er meget positiv til at problemstillingen skal utredes nærmere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet er i utgangspunktet enig i at fusjoner som fører til økt markedsmakt må vurderes grundig. Disse medlemmer understreker dog at man i en slik vurdering skal ta hensyn til at man har et nordisk kraftmarked, og at man skal ta hensyn til de mulige utbedringer i transmisjonsnettet som kan/skal gjøres for å bedre konkurranseforholdene. Disse medlemmer ser gjerne at norske kraftselskap må ha muligheten til å utvikle seg til sterke internasjonale selskap, blant annet basert på at Norge er deres hjemmemarked, samtidig som det utvik­les flere sterke regionale kraftaktører i Norge som kan sikre at konkurransen opprettholdes i det "norske" markedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, legger til grunn at konkurransemyndighetene til enhver tid må utøve konkurranseloven slik at enkeltselskaper eller grupperinger i kraftmarkedet ikke får anledning til å utnytte dominerende markedsposisjoner til å svekke konkurransen til skade for forbrukere og næringslivet.

Flertallet mener man i størst mulig grad må sikre konkurranse også i det lokale strømnettet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at det lokale nettet er en naturlig monopolsituasjon, men vil påpeke at NVE, i sin rolle som regulator, bør stille strenge effektiviseringskrav gjennom de økonomiske rammene slik at forbrukerne kan nyte godt av lavere nettariffer.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det å sikre en effektiv konkurranse bare er ett av mange tiltak som er viktige for å skape en mer robust kraftforsyning, jf. St.meld. nr. 18 (2002-2003) om forsyningssikkerheten for strøm. Dette flertallet mener at fokusering på konkurranse og effektivitet i kraftbransjen er viktig for å sikre strømkundenes interesser. Samtidig må ikke dette fokuset medføre at andre viktige hensyn som generell opprustning av ledningsnettet, beredskap og forsyningssikkerhet blir forsømt.

Dette flertallet viser til flertallsmerknad (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) i Innst. O. nr. 109 (2002-2003):

"Flertallet er enig i at det er for snevert å regulere Statkraft kun med utgangspunkt i det norske markedet. Flertallet er enig i at Statkraft må få større albuerom til å vokse i det norske markedet all den tid Statkrafts posisjon bør vurderes opp mot svenske og finske selskap.

Dette tilsier endret adferd fra Konkurransetilsynet når det gjelder oppkjøp som Statkraft foretar, noe som ser ut til å fordre en endring av konkurranseloven."

Dette flertallet viser også til Innst. S. nr. 289 (2002-2003) der flertallet (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) viste til at konkurranseloven nylig var endret med en ny § 3.12, og videre uttalte:

"Flertallet mener dette åpner for Statkrafts vekst og vurdering av Statkrafts posisjon i markedet skal vurderes ut ifra et nordisk eller europeisk markedsperspektiv, såfremt deres eventuelle dominans ikke virker negativt for de norske kunder. Denne vurderingen av Statkrafts rolle må ses i sammenheng med Regjeringens arbeid med å utrede endringer i energiloven etter prisøkningene som har vært en ekstra belastning for norske strømkunder vinteren 2002-2003. Flertallet mener at Regjeringens vurdering også må ha et regionalt perspektiv og inneholde en vurdering av de regionale energiselskapene som viktige aktører i kraftmarkedet."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også understreke betydningen av å ha et sterkt nasjonalt og desentralisert offentlig eierskap til kraftselskap.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg at Regjeringen i forbindelse med gjennomføring av det nye el-markedsdirektivet, vurderer krav om selskapsmessig skille mellom nettvirksomheten og konkurranseutsatt virksomhet i kraftselskaper.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg avventende til at man skal stille strengere krav i Norge enn det kraftbransjen i våre konkurrentland vil møte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen vil stille strengere krav i Norge enn det minstekravet som følger av el-markedsdirektivet.

Komiteen har videre merket seg at kraftbransjen kan få ekstrakostnader grunnet pålagt omorganiseringer i bransjen som følge av nye selskapsmessige og funksjonelle krav for kraftselskapene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at dette er kostnader som isolert sett kan slå ut i høyere priser til forbruker. På den annen side er formålet med selskapsmessig skille og funksjonelle krav å sikre størst mulig grad av konkurranse. I den grad et integrert selskap foretar kryssubsidiering mellom monopoldelen (nettvirksomheten) og den konkurranseutsatte virksomheten (omsetning av kraft), vil dette føre til redusert konkurranse og høyere priser til forbruker. Flertallet mener at grensen for selskapsmessig skille og funksjonelle krav må settes slik at gevinstene ved økt konkurranse blir større enn de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å omdanne de aktuelle selskapene. Flertallet avventer derfor Regjeringens varslede forslag til lovendring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil fortsatt ha et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap til naturressursene for å sikre nasjonal forankring, råderett og kontroll over vannkraftressursene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til behandlingen av Dokument nr. 8:114 (2002-2003) og Innst. S. nr. 289 (2002-2003) samt behandling av Dokument nr. 8:99 (2002-2003) om lov om endring i lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) (ny § 3-12) i Innst. O. nr. 109 (2002-2003) hvor flertallet påla Regjeringen å endre konkurranseloven slik at Statkraft kan fortsette å vokse, også innenlands. Flertallet viser til at endringene skulle innebære at konkurranseloven ble tilpasset de situasjoner hvor det foreligger et velfungerende nordisk eller europeisk marked. Flertallet mener det er for snevert å regulere Statkraft kun med utgangspunkt i det norske markedet. Flertallet i Stortinget har ment at Statkraft må få større albuerom til å vokse i det norske markedet og at dette skulle tilsi endret adferd fra Konkurransetilsynet når det gjelder oppkjøp som Statkraft foretar. Flertallet fremmet derfor følgende forslag:

"Dersom en eller flere aktører på det norske marked er så dominerende at konkurranse hindres, skal Konkurransetilsynet likevel ikke etter § 3-11 gripe inn dersom det i bransjen foreligger et velfungerende nordisk eller europeisk marked, forutsatt at dominansen ikke virker negativt for de norske kunder."

Flertallet viser også til merknader i Innst. O. nr. 50 (2003-2004) om A) lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) og B) lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven) mv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Statkraft har fått pålegg fra Konkurransetilsynet om å selge seg ned i størrelsesorden 9 mrd. kroner. Dette øker risikoen for økt utenlands eierskap av norske vannkraftressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at meldingen vurderer konkurransen i sluttbrukermarkedet til å fungere godt. Det blir konstatert at det er et større antall aktører og at konkurransen i sluttbrukermarkedet regnes som velfungerende. Disse medlemmer finner dermed at det er liten sammenheng mellom omtalen av sluttbrukermarkedet i meldingen og tiltakene som blir varslet. De varslede tiltakene er i hovedsak knyttet til implementering av EUs nye el-markedsdirektiv i norsk rett. Det vises til at Regjeringen varsler at den ønsker å stille krav om selskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet i kraftselskaper. El-markedsdirektivet stiller krav om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet for selskap som har over 100 000 kunder. Regjeringen varsler at den vil sette strengere krav enn det EUs minstekrav tilsier.

Disse medlemmer mener at dagens krav om regnskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet er et tilstrekkelig krav for å hindre kryssubsidiering. Disse medlemmer mener at det særlig er viktig å unngå at mindre kraftselskaper får unødvendige krav om kostbare organisasjonsendringer. Det må videre legges vekt på at ønsket selskapsform kan beholdes, og at ikke alle kraftselskaper tvinges til organisere seg som aksjeselskaper.

Disse medlemmer stiller seg utforstående til at Regjeringen vil stille strengere krav enn det EUs minstekrav tilsier på dette området, og dermed pålegge krav om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet ikke bare for store kraftselskaper, men trolig også for flere mellomstore selskaper. Disse medlemmer viser til at de foreslåtte tiltakene vil føre til merkostnader og til at selskapene blir mer byråkratiske og juridisk komplekse, uten at dette vil ha dokumenterte positive effekter for kundene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge er en for oljeavhengig nasjon, og at det må etableres en politikk for å få til utvalg og økt konkurranse på likere vilkår mellom ulike energikilder. Disse medlemmer viser derfor til Sosialistisk Venstrepartis plan for 20 miljøvennlige TWh innen 2010, bl.a. gjennom økt satsing på bioenergi, vindkraft, solenergi, turbiner i drikkevannsrør og energisparing.

2.5 Kringkasting

Komiteen mener det er positivt at meldingen belyser enkelte problemstillinger i forhold til konkurransesituasjonen innen kringkastingssektoren.

Komiteen viser til at i stortingsmeldingen er konkurransesituasjonen innen kringkastingssektoren berørt flere steder. Det fremheves som et grunnleggende problem at begrensede frekvensressurser innebærer at det kun er plass til et begrenset antall kanaler i eteren. Dette har resultert i ulike konkurransevilkår mellom kanalene, og er en viktig forklaring på TV2s sterke stilling i det kommersielle kringkastingsmarkedet. Som påpekt i stortingsmeldingen vil knappheten på frekvensressurser bestå også etter digitaliseringen av bakkenettet. Man har erfaring med at den sterke stillingen enkelte aktører oppnår gjennom å få disponere begrensede frekvensressurser kan lede til uheldig konkurransevridning også i tilstøtende markeder. TV2s avtale med Telenor-eide Canal Digital er et eksempel på dette. TV2 har gjennom sin kringkastingskonsesjon i praksis blitt en "must have"-kanal for satellittoperatørene. Ved at kun Canal Digital, og ikke Viasat som er Canal Digitals eneste konkurrent på parabol, får distribuere TV2 til sine abonnenter, har Canal Digital på få år fått en dominerende stilling på satellittmarkedet i Norge.

Komiteen mener det følgelig er et problem for konkurransen.

Komiteen mener det er lite heldig at dagens konsesjoner utformes slik at aktører kan utnytte fordelen av å disponere begrensede ressurser på en slik måte. Komiteen mener det også generelt er betenkelig at begunstigede kanaler med et allmennkringkastingsoppdrag kan nekte å la seg distribuere til en stor gruppe seere gjennom konkurransevridende eksklusivavtaler.

Komiteen ber Regjeringen vurdere denne praksisen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at NTV ennå ikke er tildelt konsesjon for å etablere et digitalt bakkenett for fjernsyn. Konsesjonen ble i sin tid utlyst for tolv år. NTV har bedt om at konsesjonsperioden forlenges til 15 år. Myndighetene har kunngjort forlengelse av konsesjonen og åpnet for at eventuelt nye aktører kan melde sin interesse. Flertallet viser til at etter fristens utløp har kun Telenor meldt sin interesse.

Flertallet mener Telenors kandidatur reiser konkurransemessige problemstillinger på grunn av selskapets dominerende posisjon som tilbyder av fjernsyn via satellitt og kabel. Den opprinnelige utlysningen inneholdt en formulering om at konkurransehensyn ville bli vektlagt. Ekomloven inneholder dessuten en bestemmelse som gjør det mulig å ekskludere bestemte aktører fra en tildelingsprosess dersom konkurransemessige hensyn tilsier dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at dersom NTV får konsesjon til å drive det digitale bakkenettet i Norge, vil de konkurransemessige virkninger forsterkes all den tid allmennkringkasterne NRK og TV2 samtidig blir distributører. Disse medlemmer ber Regjeringen følge denne utviklingen nøye, og iverksette nødvendige tiltak for å sørge for virksom konkurranse.

Disse medlemmer vil også vise til den situasjon Telenors sterke posisjon i distribusjonsmarkedet skaper. Som nevnt i meldingen er Telenor sterkt inne på alle distribusjonsplattformene for kringkasting: bakkenett, kabel, satellitt og bredbånd. Dette innebærer at selskapet har en nøkkelposisjon i forhold til å gi innholdsleverandørene tilgang til seerne, og motsatt. De konkurransemessige problemene denne rollen leder til forsterkes av at Telenor selv er tungt inne som innholdsleverandør gjennom eierskapet til Canal Digital, samt at det er Telenor-eide Canal Digital som har eksklusiv rett til satellittdistribusjon av TV2. Disse medlemmer vil også vise til at den konkurransemessige betydning av bredbåndsdistribuert TV, hvor Telenor også er dominerende, dessuten vil kunne bidra til ytterligere å styrke Telenors allerede sterke posisjon i distribusjonsmarkedet.

Komiteen mener de strukturelle, eiermessige og tekniske forutsetningene som påvirker kringkastingsmarkedet er sammensatte og relativt kompliserte, og understreker at det føres en tydelig politikk for å sikre en sunn og rettferdig konkurranse samt mangfold i mediene.

Komiteen viser for øvrig til partenes respektive merknader i Innst. S. nr. 128 (2003-2004) om digitalt bakkenett for fjernsyn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at all infrastruktur, inkludert digitale nett, bør være offentlig eide. Disse medlemmer viser for øvrig til disse medlemmers merknader i Innst. S. nr. 128 (2003-2004) om digitalt bakkenett for fjernsyn.

2.6 Lokale og små markeder

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det for forbrukerne er konkurranse i lokale og små markeder sentralt og at disse ikke må glemmes av Konkurransetilsynet. Det må legges økt vekt på å stimulere konkurransen i disse markedene. Flertallet er enig med departementet i at det er et behov for tiltak for å fremme konkurransen innenfor yrkesgrupper som tannleger og advokater, og øke mulighetene til å sammenligne pris og kvalitet innenfor håndverkstjenester. Slik informasjon vil gjøre forbrukerne i stand til å gjøre gode valg og fremme konkurransen i disse næringene, og vil understreke at det også er viktig med mangfold i tilbudet i disse næringene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at i lokale og små markeder er det kjennskap, tillit og troverdighet som teller. Antall aktører blir derfor i seg selv ikke noe godt mål på om forbrukerinteresser ivaretas.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er avgjørende at alle uavhengig av økonomisk evne skal ha mulighet til å få sin rettssikkerhet ivaretatt. Lavere advokatpriser og et godt rettshjelpstilbud er viktig for at flere skal få sin rett. Regjeringens usosiale gjeninnføring av egenandeler på fri rettshjelp har gjort det dyrere å få rett for svært mange mennesker. Disse medlemmer mener dette er bekymringsfullt med tanke på den økende rettsliggjøring av stadig flere saker som kommer frem i maktutredningen. Disse medlemmer viser videre til sine merknader i behandlingen av lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) (Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)) der disse medlemmer foreslår makspris på advokattjenester (saker knyttet til barnefordeling, samvær, forbrukersaker, hus- og hjemsaker, forsikring og noen rettighetssaker) på linje med offentlig rettshjelpssats, og har ingen ytterligere merknader.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til KonkurranseNytt 1-2/2005 der det fremkommer at mange bedrifter bryter konkurranselovens meldeplikt for foretakssammenslutninger. Flertallet er tilfreds med at Konkurransetilsynet nå intensiverer kontrollen med at meldeplikten overholdes. Konkurranseloven av 2004 pålegger bedriftene å melde til Konkurransetilsynet om foretakssammenslutninger. Dette omfatter særlig fusjoner, oppkjøp og avtaler som gir bedriftene kontroll over en annen bedrift. Meldeplikten gjelder for transaksjoner hvor de involverte bedriftene har en samlet årlig omsetning i Norge på over 20 mill. kroner. Den omfattende meldeplikten ble innført for at Konkurransetilsynet skal kunne føre mer effektiv kontroll med konkurransen i små markeder, og i slike markeder er det viktig å hindre at bedrifter blir så dominerende at konkurransen blir vesentlig svekket til skade for samfunnet og den enkelte forbruker. Flertallet viser til at bedrifter som ikke oppfyller meldeplikten løper en betydelig risiko. For det første vil brudd på meldeplikten normalt resultere i at Konkurransetilsynet gir bedrifter et overtredelsesgebyr. Ved grove brudd på meldeplikten vil det kunne være snakk om betydelige beløp. For det andre vil foretakssammenslutninger som ikke er meldt heller ikke være klarert av Konkurransetilsynet. Det betyr at de involverte bedriftene i ettertid kan risikere at Konkurransetilsynet griper inn mot foretakssammenslutningen. Et slikt inngrep vil kunne innebære at transaksjonen må reverseres.

Flertallet viser videre til at i KonkurranseNytt 1-2/2005 står det å lese at Konkurransetilsynet i fjor mottok i underkant av 300 meldinger:

"Dette er et høyt antall meldinger, men likevel lavere enn det antallet foretakssammenslutninger som var meldepliktige. Brudd på meldeplikten gjør det vanskeligere for tilsynet å følge opp forutsetningene og mer omfattende kontroll i små markeder. Det må forventes at norske bedrifter og deres rådgivere nå kjenner meldeplikten i konkurranseloven. Konkurransetilsynet vil derfor intensivere arbeidet med å avsløre brudd på meldeplikten."

Flertallet er tilfreds med dette.

2.7 Bokbransjen

Komiteen ser det som et sentralt litteraturpolitisk mål at befolkningen skal være sikret god tilgang til et mangfold av titler og genre. I dette ligger det også et ønske om at det skal være mulig å nyte godt av bøkene uavhengig av hvor man bor.

Komiteen har merket seg at Regjeringen fremholder at dens litteraturpolitikk bygger på en erkjennelse av at markedet må suppleres med statlige virkemidler, dersom viktige litteraturpolitiske hensyn skal ivaretas. De statlige innkjøpsordningene for bøker og direkte støtte til forfattere er eksempler på slike virkemidler.

Komiteen viser til at bokbransjen har hatt unntak fra konkurranseloven, gjennom den såkalte "Bokbransjeavtalen". Ved kongelig resolusjon 17. desember 2004 ble det, som en overgangsordning, vedtatt at dagens avtale forlenges frem til 1. mai 2005. Den nye liberaliserte bokavtalen vil tre i kraft fra samme dato. Fra det tidspunkt forskriften trer i kraft, vil alle bokhandlere, bokklubber og øvrige forhandlere ha lik rett til å gi rabatter på bøker. Det gis imidlertid en overgangsperiode for omsetning av skolebøker til videregående skole, skolebøker i grunnskolen og fag- og lærebøker til universitets- og høyskolesektoren. Over-gangsordningen gir adgang for bokhandlerne til å videreføre fastprissystemet for skolebøker til videregående skole og lærebøker til universitets- og høyskolesektoren, samt bokhandlernes omsetningsmonopol for skolebøker til videregående skole, frem til 1. januar 2006. Fastprissystemet og bokhandlernes monopol på å selge bøker til grunnskolen oppheves 1. juli 2006.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer at Regjeringen fører en forbruker- og kulturvennlig politikk på området. Den nye forskriften som regulerer forholdene i bokmarkedet etter 1. mai 2005 fremmer viktige konkurranse- og kulturpolitiske mål. Økt konkurranse vil gi lavere priser på bøker som igjen vil styrke etterspørselen etter norsk litteratur. Den nye bokavtalen gir alle distribusjonskanaler lik rett til å gi rabatter. Bokhandlerne får dermed styrket sin konkurransesituasjon med bokklubbene. Disse medlemmer viser samtidig til innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur og den nye innkjøpsordningen for sakprosa som viktige litteraturpolitisk tiltak.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på betydningen av at ikke markedskrefter alene skal regulere litteraturområdet. Det er et viktig mål at alle i Norge skal ha adgang til god litteratur til lik og rimelig pris. Flertallet er enig med Regjeringen når den skriver i meldingen:

"Konkurranse i bokmarkedet vil ikke nødvendigvis frembringe det ønskede mangfold av titler, genrebredde og tilgjengelighet."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at bransjeavtalen frem til i dag har bidratt til å ivareta viktige litteraturpolitiske hensyn. Dette gjelder spesielt distribusjon samt utgivelse av smale titler.

Disse medlemmer er kritisk til måten Regjeringen har håndtert bokbransjeavtalen på. Disse medlemmer mener denne avtalen er en viktig del av litteratur- og kulturpolitikken, og at endringer i rammene for avtalen må ta hensyn til dette. Endringene fra Regjeringen er ikke begrunnet i kulturpolitiske mål, men markedspolitisk tenking. Disse medlemmer mener det også er viktig å sikre rimelige bøker til forbrukerne, men er bekymret for at den nye avtalen vil føre til at utvalget og mangfoldet blir mindre. Spesielt kan bokhandlere i Distrikts-Norge få store utfordringer i møte med konkurransen fra andre aktører. Dette kan føre til nedleggelse og dermed et dårligere tilbud for leserne. Disse medlemmer ber Regjeringen nøye følge utviklingen i bokbransjen. Disse medlemmer mener også at den tidligere bokbransjeavtalen burde revideres blant annet når det gjelder skolebøker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener Regjeringen i dette spørsmål har en for defensiv holding og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen, snarest og senest innen 1. juli 2005, innføre fri konkurranse - og oppheve alle restriksjoner innen bokbransjen."

2.8 Sosial- og helsepolitiske hensyn

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at hovedtyngden av de offentlige velferdstjenestene utføres i offentlig regi, av kommunene og av de statlig eide helseforetakene. I flere kommuner, og på flere områder i helsetjenesten, utgjør imidlertid private utførere en viktig del av det samlede tilbudet. Det offentlige har ansvaret for å finansiere og sikre innbyggernes tilgang til nødvendige tjenester, mens private (både kommersielle og ideelle aktører) står for driften etter avtale med kommunen eller det regionale helseforetaket. Flertallet ser positivt på dette.

Flertallet mener at kommunene fortsatt skal stå fritt med hensyn til hvordan de vil organisere helse- og omsorgstjenester. Mange kommuner har gjennomført et organisatorisk skille mellom offentlig myndighetsutøvelse og produksjon av tjenestene, og har lagt forholdene til rette for konkurranseutsetting. Slik organisering avklarer roller og ansvarsforhold. Det forutsettes at bestilleren definerer innhold og kvalitet på de tjenestene som skal leveres. Den viktigste oppgaven for offentlige myndigheter settes i fokus: Å sørge for et godt tjenestetilbud til innbyggerne, og klargjøre innholdet i dette "sørge for"-ansvaret. Forholdet mellom bestiller og utfører vil i stor grad være bestemt av kontrakter og økonomiske rammer. Tjenestene som bestilles må være godt definerte, slik at det ikke oppstår uklarheter om hva som ligger til grunn for oppdraget. Flertallet viser til at uklare bestillinger kan innebære en risiko for redusert kvalitet, og svekker forutsetningene for å kunne styre og kontrollere utformingen av tjenestetilbudet.

Flertallet viser til at undersøkelser Asplan Analyse har gjort av Trondheim og Oslo kommuner viser at skillet mellom bestiller- og utførerfunksjonene fører til en vesentlig kompetanseheving i den kommunale organisasjonen når det gjelder bestillerrollen og økt bevissthet om kvalitet og pris.

Komiteen mener det er et offentlig ansvar å sørge for at innbyggerne får nødvendige helse- og sosialtjenester ved behov. Kommunen har ansvaret for å finansiere tjenestene, i tillegg til å kontrollere og følge opp krav om kompetanse og kvalitet. Kommunene har også ansvaret for å tildele tjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at dette kan være tjenester kommunen selv tilbyr, tjenester kommunen har forhandlet direkte med ideelle, ikke-kommersielle virksomheter om, eller tjenester fremskaffet av tilbydere valgt gjennom konkurranseutsetting.

Flertallet viser til at formålet med konkurranseutsetting er å utnytte konkurranseelementet til å fremskaffe så gode og omfattende tjenester som mulig til brukerne.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er negative til privatisering og konkurranseutsetting av grunnleggende velferdstjenester og viser til innledningen av merknadene i innstillingen.

Disse medlemmer fastslår at det er det offentliges ansvar å sørge for at alle som trenger sykehusbehandling får det. Verken lommebok eller bosted skal avgjøre hvilke tilbud som gis, eller kvaliteten på dem. Disse medlemmer vil styrke sykehusenes økonomi, slik at flere pasienter behandles og ventetidene kortes ned. Disse medlemmer mener at sykehusene i det vesentlige skal være eid og drevet av det offentlige. Noen private sykehustilbud, spesielt de som drives av ideelle organisasjoner uten kommersielt formål, er et viktig supplement. Disse må drives i nært samvirke med det offentlige.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at de regionale helseforetakene kan oppfylle sitt "sørge for"-ansvar gjennom tjenester i egen regi (utført av heleide helseforetak) eller gjennom avtaler med private utførere.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at for å sikre en mer profesjonell gjennomføring av helsereformen i forhold til private aktører, har Helse- og omsorgsdepartementet fra 2005 stilt krav til de regionale helseforetakene om å etablere et tydeligere organisatorisk skille mellom de to kjernerollene som henholdsvis ivaretaker av "sørge for"-ansvaret og eier av helseforetakene.

Dette flertallet viser til at fritt sykehusvalg, økt konkurranse mellom offentlige og private sykehus og mer effektiv ressursbruk, har bidratt til en vesentlig kortere ventetid i spesialisthelsetjenesten. Dette flertallet viser til at pasienter som benytter seg av retten til fritt sykehusvalg, har redusert ventetiden med hele 70 dager.

Komiteen mener ideelle virksomheter uten et kommersielt formål utgjør et verdifullt supplement til det offentlige tjenestetilbudet. Komiteen er tilfreds med at Regjeringen vil legge til rette for at disse fortsatt kan spille en viktig rolle som utøvere av helse- og omsorgstjenester. Regjeringen har på denne bakgrunn gjort unntak fra anskaffelsesreglementet når det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester fra slike organisasjoner, slik at stat og kommuner kan velge om de vil gjennomføre ordinær konkurranse eller forhandle direkte med ideelle organisasjoner.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er naturlig at hovedtyngden av de offentlige velferdstjenestene utføres i offentlig regi siden det offentlige også har ansvaret for å finansiere og sikre innbyggernes tilgang til nødvendige velferdstjenester. Kvalitet på velferdstjenestene er uansett det viktigste og dette medlem er opptatt av at kommunene skal stå fritt i forhold til hvordan de vil organisere helse- og omsorgstjenester. Dette medlem vil vise til at mange kommuner har god erfaring med å benytte seg av ideelle, ikke-kommersielle virksomheter til å utføre velferdstjenester. Det er viktig at kommuner som konkurranseutsetter virksomheter tar hensyn til kompetansen og kvaliteten som er bygd opp også ved de ikke-kommersielle virksomhetene, da det bør være mer enn rene bedriftsøkonomiske hensyn som skal bety noe i forbindelse med konkurranseutsetting.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at disse partiene var imot helsereformen blant annet med bakgrunn i frykt for en økt privatisering av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer har merket seg at flere regionale helseforetak har konkurranseutsatt virksomhet som det offentlige tidligere tok seg av selv. Disse medlemmer er meget skeptisk til privatiseringen og sentraliseringen av spesialisthelsetjenesten som nå skjer som følge av helsereformens ensidige fokus på bedriftsøkonomi.

Disse medlemmer registrerer med uro at flere ideelle organisasjoner er i ferd med å miste eller har mistet pasientkontrakter på ikke-kommersielle rehabiliteringstilbud innen rus og psykiatri, og disse medlemmer er bekymret over det ensidige fokuset på bedriftsøkonomi innenfor de regionale helseforetakene hvor kompetanse og kvalitet dermed blir skadelidende. Tilbudet til pasientene svekkes pga. det høye fokuset på økonomi, effektivitet og kostnadsstyring.

2.9 Vinmonopol

Komiteen viser til at Regjeringen mener at sosial- og helsepolitiske hensyn på visse områder kan være tungtveiende argumenter for å iverksette tiltak som også begrenser konkurransen. Regjeringen viser her til tilgangsbegrensning med hensyn til alkohol. Begrensede salgstider, høye priser, reklameforbud og ordningen med Vinmonopol er tiltak som er satt i verk for å begrense tilgangen på alkohol - og som også begrenser konkurransen.

Komiteen merker seg at Regjeringen fortsatt aktivt vil bruke bl.a. Vinmonopolet som virkemiddel for å nå de sosialpolitiske målene på dette området.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at AS Vinmonopolet er det beste virkemiddelet til å begrense tilgjengelighet og holde kontroll med detaljsalget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har ingen tro på at norsk alkoholpolitikk i vesentlig grad bidrar til et redusert alkoholforbruk og derigjennom reduserte skader. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til undersøkelser som viser at opp mot halvparten av all alkohol som drikkes i Norge er fra hjemmebrenning, smugling osv. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om avvikling av Vinmonopolet og øvrige salgsbegrensninger (tid og sted) på alkohol."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at den beste måten Vinmonopolet kan beholde sin legitimitet på er å opprettholde kvalitet, kunnskap og et godt vareutvalg.

2.10 Distrikts- og regionalpolitiske hensyn

Komiteen viser til at Regjeringen i proposisjonen trekker frem jordbruks- og fiskerisektorene som eksempler på områder hvor det uttrykkelig er foretatt en avveining mot mål på andre politikkområder. Etter konkurranseloven skal Kongen i statsråd ved forskrift fastsette de unntak fra lovens forbudsbestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken. Slike forskrifter ble fastsatt i april 2004.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil føre en aktiv nærings- og distriktspolitikk for å sikre framtidens velferdssamfunn. I storedeler av landet spiller landbruket og marin sektor en viktig rolle for bosetting og sysselsetting. Det er derfor nødvendig med en aktiv og målrettet landbruks- og fiskeripolitikk. I forbindelse med behandlingen av ny konkurranselov foreslo Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at det skulle være unntak i loven fra forbudsbestemmelsene når det gjelder samarbeid om omsetning av jordbruks-, skogbruks- og fiskeriprodukter fra produsenter eller produsentorganisasjoner innen jordbruk, skogbruk og fiske. Årsaken er at næringene er preget av mange små produsenter og at det er viktig å sikre disse foretakene adgang til samarbeid.

Disse medlemmer vil peke på at landbruket har flere funksjoner: produsere trygg mat til forbruker og industri, sikre matforsyningen og samtidig bidra til sysselsetting og bosetting over hele landet. Disse medlemmer vil gi forbrukerne større valgmuligheter, og vil bidra til økt mangfold og større variasjon i landbruksproduksjonen, samtidig vil disse medlemmer ivareta landbruket gjennom markedsreguleringer og strukturtiltak som i dag. Disse medlemmer mener markedet alene ikke er i stand til å oppnå målene i landbrukspolitikken og mener derfor det er behov for særskilte virkemidler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at internasjonale avtaler og markedsforhold setter begrensninger for hva vi nasjonalt kan gjøre i landbrukspolitikken. Samtidig gir den åpne handelen over landegrensene større markedsmuligheter for norske virksomheter og norsk landbruk.

Disse medlemmer mener at et lite land med åpen økonomi er tjent med klare kjøreregler i internasjonal økonomi. Alternativet ville være den sterkestes rett. WTO-avtalen legger nye rammer for norsk landbruk som alle politiske partier må legge til grunn for framtidens landbrukspolitikk. Disse medlemmer vil bevare et nasjonalt handlingsrom som gir grunnlag for en bærekraftig landbruksdrift over hele landet. Disse medlemmer har derfor tatt til orde for en totalgjennomgang av norsk landbrukspolitikk basert på WTO-avtalen, hvor poenget må være å sikre næringsvirksomheten i distriktene, herunder både landbruket og næringsmiddelindustrien.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at mange næringsmiljøer med store utviklingsmuligheter ligger langs kysten. Utviklingen kommer imidlertid ikke av seg selv. Det kreves målrettet offentlig satsing på forskning, innovasjon og nyskaping og strukturtiltak for å utvikle næringene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i behandlingen av konkurranseloven (Innst. O. nr. 50 (2003-2004), og mener at næringsdrivende innen landbruks- og fiskeripolitikken i så stor grad som mulig bør behandles som andre næringsdrivende. Disse medlemmer mener derfor at man i minst mulig grad skal gi unntak fra konkurranseloven på disse felt. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om opphevelse av unntaksbestemmelsene for landbruks- og fiskeripolitikken i konkurranseloven."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil innledningsvis understreke at dagens markedsreguleringssystem innen landbrukssektoren bidrar til stabilitet og forutsigbarhet for produsent og kjøper, hindrer overproduksjon og gir landbruket rom for utvikling. Et velfungerende reguleringssystem er viktig for å bidra til bosetting og verdiskaping i hele landet, matsikkerhet og kort transportvei for mat.

Av hensyn til bondens inntektsdannelse og mulighet til selv å kunne skaffe avsetning for egne produkter, er det etter disse medlemmersoppfatning viktig at landbrukssamvirket som markedsregulator har anledning til å være en vertikalt integrert aktør i hele verdikjeden. Foredling av landbruksprodukter er et område med utpregede stordriftsfordeler, som med ny og fleksibel produksjonsteknologi gir godt grunnlag for effektivt å produsere et stort utvalg produkter til høy kvalitet. Dette er en styrke som alle landbrukssamvirkene bør videreutvikle.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen bl.a. har tatt til orde for at Konkurransetilsynet fra 1. januar 2006 skal overvåke markedet for meieriprodukter ut fra konkurranselovens bestemmelser. Disse medlemmer viser i den forbindelse til oppslag med landbruks- og matminister Lars Sponheim i avisa Nationen den 4. mars 2005:

"Han (Statsråd Sponheim) er også klokkeklar på at landbrukspolitikken rangerer over konkurranseloven. Det betyr at Konkurransetilsynet ikke kan iverksette sine forslag til endringer i meieribransjen - selv om tilsynet skulle mene at det er konkurransemessig riktig å sette ned melkeprisen en krone.

Melkeprisen er en del av landbrukspolitikken. Og konkurranseloven sier klart at den ikke går utenpå gjeldende landbrukspolitikk. Det har vært viktig å definere et skarpt skille mellom landbrukspolitikken og konkurransepolitikken. Landbrukspolitikken går til det punktet å oppnå en melkepris i henhold til jordbruksavtalen - og å utjevne denne melkeprisen for ulik anvendelse. Det er også avklart at for å kunne satse på å levere konsummelk i markedet, skal det fortsatt foreligge krav om at alle skal ha egne leverandører, sier Sponheim."

Disse medlemmer er enig med statsråd Sponheim i dette og vil understreke betydningen av det såkalte samvirkeunntaket i konkurranseloven.

Disse medlemmer vil videre peke på at Regjeringen på side 56 i meldingen, hevder at:

"sterk dominans i innenlandske markeder snarere bidrar til å svekke bedriftenes evne til å kunne konkurrere mot utenlandske aktører, fremfor å forberede dem på møtet med internasjonal konkurranse."

Videre anføres at

"Fravær av en effektiv konkurranse innenlands for å hjelpe fram norske aktører, vil derfor virke negativt på næringspolitiske målsettinger om verdiskaping."

Disse medlemmer vil også peke på at for norsk landbruksbasert næringsmiddelindustri er nasjonal konkurranse en viktig drivkraft for effektivisering, produktutvikling og forbrukerretting av virksomhetene. Effektiv konkurranse i det norske matvaremarkedet er derfor positivt både for industrien selv og for norske forbrukere.

Disse medlemmer vil videre peke på at industrielt og næringspolitisk kan imidlertid konkurransemyndighetenes statiske inngang til markedspolitikken kunne gi en kortsiktighet som kan bli svært skadelig. Fra et industripolitisk synspunkt er det vesentlig at det utformes en langsiktig, målrettet næringspolitikk - en politikk som inntar et overordnet samfunnsperspektiv, og ikke avgrenser seg til et kortsiktig konkurransepolitisk perspektiv.

Disse medlemmer mener at det grunnleggende næringspolitiske målet for landbruksbasert næringsmiddelindustri, er at Norge også i fremtiden skal ha en stor norskeid landbruksindustri basert på norske råvarer, og at denne skal sikres forutsigbare rammevilkår, til beste for forbrukerne, industrien, arbeidsplassene og et livskraftig landbruk i hele landet.

2.11 Samferdsel

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, registrerer med tilfredshet at Regjeringen har foreslått og gjennomført en rekke tiltak for å skape større konkurranse innenfor området samferdsel.

Flertallet er av den oppfatning at det innenfor området samferdsel er et meget stort potensial for konkurranseutsetting som vil resultere i særdeles store kostnadsreduksjoner og besparelser med det resultat at samfunnet får utrettet mer for de bevilgede midler.

Flertallet er av den mening at Regjeringens politikk har ført til en særdeles positiv utvikling innenfor de områder konkurranseelementet hittil er blitt gjennomført. Et særdeles godt eksempel er det utskilte Mesta AS som tidligere var anleggsdelen av Statens vegvesen. Ferske tall viser at konkurranseutsettingen av veibygging og hvor Mesta AS spiller en sentral rolle, har ført til at effektiviteten i Mesta AS har øket med langt over 30 pst. som betyr mer vei for de bevilgede beløp.

Flertallet mener at øket bruk av OPS (Offentlig-Privat-Samarbeid) innenfor veibygging vil bidra positivt til konkurranse innenfor veibygging - dog med et system uten bompenger. Elektroniske antenner registrerer antall passeringer og regningen går direkte til Samferdselsdepartementet og nedbetalingen av veianlegget går således over de årlige statsbudsjetter.

Flertallet er også av den oppfatning at riksfergenettet bør konkurranseutsettes og at de besparelser som der oppnås vil kunne komme opprustning av veinettet til gode.

Flertallet ønsker å fokusere på de særdeles store etterslep i veibyggingen og vedlikeholdet på stam- og riksveiene. Flertallet mener videre at en viktig faktor er å slippe utenlandske veientreprenører til for å rette opp dette etterslepet samtidig som dette vil virke som et positivt konkurranseelement.

Flertallet har registrert konkurranseutsettingen innenfor jernbanedrift hvor Gjøvikbanen er første banestrekning hvor andre enn den statlige monopolbedriften NSB vil kunne drifte andre jernbanestrekninger.

Flertallet foreslår at driften på samtlige jernbanestrekninger i Norge settes ut på anbud de nærmeste år. Med et totalbudsjett i 2005 på 5,8 mrd. kroner til jernbaneformål, mener flertallet at det her ligger et stort potensial for besparelser som kan komme andre prioriterte samferdselsformål til gode.

Flertallet er tilfreds med at Norwegians har oppnådd fotfeste i norsk luftfart og forutsetter at myndighetene legger til rette for fortsatt konkurranse og utvidelse av ruter innenfor det innenlandske rutenettet.

Flertallet viser også til togforbindelsen Oslo-Stockholm som i dag drives av Linx (et samarbeid mellom de svenske og norske statsbaner), ikke finner forbindelsen regningssvarende og ønsker å begrense kjøringen til helgene. Et privat selskap ønsker imidlertid å overta togdriften med daglige avganger idet de finner denne strekning regningssvarende. Imidlertid har de private investorer fått avslag av departementet på sin søknad. Flertallet mener at det fastgrodde konsesjonssystemet er en hindring for en fri konkurranse og ønsker dette avskaffes.

Flertallet mener at ekspressbusser og tog bør konkurrere på flest mulige strekninger og at fylkesgrensene ikke bør danne kunstige hindringer for på og avstigning i ekspressbusstrafikken.

Flertallet er av den mening at innenfor alle samferdselsområder finnes et utall av muligheter hvor konkurranseutsetting kan være aktuelt politikk. Dermed vil denne nye konkurransepolitikk kunne bidra til at samfunnet får langt større effektivitet og mer ut av sine ressurser. Flertallet ser klart at en øket konkurranseutsetting innefor samferdsel vil bidra til mer konkurransedyktig næringsliv som igjen betyr en langsiktig sikring av norske arbeidsplasser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er kritisk til konkurranseutsetting innen samferdselssektoren og vil hevde at det er viktig at eierskapet til infrastrukturen fremdeles skal være offentlig. Det vises i denne sammenheng blant annet til disse partiers merknader i Innst. S. nr. 240 (2004-2005) til Nasjonal Transportplan for 2006-2015, der det tas opp ulike sider ved den stadig økende konkurranseutsettingen innen denne sektoren.

Disse medlemmer registrerer at det fram til nå har vært et flertall for ytterligere konkurranseutsetting, og disse medlemmer er opptatt av at det i disse prosesser spesielt må tas høyde for å sikre de ansatte. Det må også være en klar forutsetning at det gjøres løpende vurderinger og evaluering av hvordan konkurranseutsettingen faktisk virker. Disse medlemmer mener det ikke bare må være rene bedriftsøkonomiske målsettinger som er gyldige for de politiske avgjørelser som skal være gjeldende på samferdselssektoren.

I denne sammenheng vil disse medlemmer spesielt vise til den siste utviklingen på postområdet. Distribusjon av post har opp gjennom tidene vært et offentlig anliggende der hovedmålet har vært likeverdige tjenester til lik pris i hele landet. Den gradvise avviklingen av postens enerett, som startet med liberalisering av postmarkedet i 1997, har ført til full konkurranse innen et område som har vært regnet som en av bærebjelkene i den felles infrastruktur landet har vært bundet sammen av. Disse medlemmer er urolig for at konkurranseutsetting innen postmarkedet ikke er forenlig med postpolitiske målsettinger om likeverdige tjenester i hele landet, og mener dette er et godt eksempel på at samfunnsøkonomiske hensyn ikke alltid er forenlige med bedriftsøkonomiske målsettinger innen samferdselssektoren.

2.12 Veiledningsplikt

Komiteen viser til at konkurranseloven i 2004 fikk en ny bestemmelse i § 9 andre ledd som ga Konkurransetilsynet plikt til å veilede foretak vedrørende forståelsen av loven, lovens rekkevidde og dens anvendelse i enkeltsaker.

Komiteen merker seg at Konkurransetilsynet har utarbeidet retningslinjer for sin veiledning om konkurranseloven.

Komiteen har merket seg at det fra NHOs side er gitt uttrykk for misnøye med hvordan denne veiledningsplikten praktiseres av Konkurransetilsynet (brev av 6. april 2005). Komiteen ber tilsynet innlede en dialog med næringslivet med henblikk på hvordan veiledningsbehov hos næringslivet kan dekkes.