Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips

Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om konkurransepolitikken

Dette dokument

  • Innst. S. nr. 193 (2004-2005)
  • Kildedok: St.meld. nr. 15 (2004-2005)
  • Dato: 19.05.2005
  • Utgiver: Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
  • Sidetall: 32
  • PDF

Tilhører sak

Konkurransepolitikken
Gå til saker

Alt om

Forbrukersaker
Priser og konkurranseforhold
Gå til alle temaer

Innhold

Til Stortinget

I tråd med regjeringserklæringen er konkurransepolitikken styrket for ytterligere å bidra til effektiv ressursbruk, et konkurransedyktig næringsliv og en tydeliggjøring av forbrukernes interesser. Styrkingen av konkurransepolitikken inngår som et ledd i Regjeringens moderniseringsprogram for offentlig sektor, hvor målene er brukerretting, effektivisering og forenkling.

I meldingen redegjøres det for utviklingen i konkurransepolitikken. Utfordringene fremover drøftes, og Regjeringen presenterer prioriteringene i utformingen av konkurransepolitikken.

Meldingens kapittel 2 tar opp de grunnleggende utfordringene i konkurransepolitikken og gir et sammendrag av meldingen. Kapittel 3 drøfter konkurransepolitikkens rolle i arbeidet med modernisering av offentlig sektor. Kapittel 4 redegjør for arbeidet med den konkurransepolitiske handlingsplanen. En drøfting av konsekvensene av den nye konkurranseloven er en sentral del av kapittelet. Kapittel 5 tar spesielt for seg offentlige innkjøp og statsstøtte som en integrert del av konkurransepolitikken. Kapittel 6 redegjør for ulike former for konkurranseeksponering. I kapittel 7 redegjøres det for forholdet mellom konkurransepolitikken og andre samfunnshensyn, med særlig utgangspunkt i bokbransjen. I kapittel 8 drøftes hvilken rolle konkurransepolitikken bør spille i liberaliseringsprosesser. Her trekker meldingen inn erfaringer fra andre land og gir eksempler fra norske liberaliseringsprosesser. Kapittel 9 redegjør for konkurransesituasjonen i det nordiske kraftmarkedet og svarer gjennom dette på Stortingets anmodningsvedtak om en slik redegjørelse.

Regjeringen har samlet ansvaret for virkemidlene i konkurransepolitikken hos moderniseringsministeren. Samlingen av de konkurransepolitiske virkemidlene åpner for utnytting av gjensidig utfyllende kompetanse og en mer helhetlig konkurransepolitikk.

Den tradisjonelle konkurranselovgivningen retter seg mot offentlig og privat næringsvirksomhet. Konkurranseloven skal sørge for at bedriftene må konkurrere seg imellom. Konkurransen bidrar til at bedriftene blir mer effektive, og dermed til å holde priser og kostnader nede, slik at norsk næringsliv blir mer konkurransedyktig.

Konkurranse er viktig for forbrukerne. De aktører som ikke er gode nok, faller ut av markedet, mens de beste blir igjen. I markeder med effektiv konkurranse kommer forbrukerne i fokus.

I arbeidet med å modernisere offentlig sektors tjenesteproduksjon, er Regjeringens mål å fremme valgfrihet, konkurranse og desentralisering framfor detaljerte reguleringer. Dette vil bidra til større mangfold og tjenester tilpasset enkeltmennesket. For samfunnet som helhet betyr det en mer effektiv offentlig sektor.

Konkurransepolitikken har en viktig rolle å spille i moderniseringen av offentlig sektor og i arbeidet med å sikre vår framtidige velferd gjennom et effektivt næringsliv som kan konkurrere i internasjonale markeder. Det er en viktig del av Regjeringens moderniseringsprogram å legge til rette for insentiver som fremmer konkurranse og konkurranselignende mekanismer innen offentlige tjenester.

Offentlig sektor har viktige oppgaver. Konkurranse er uansett ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å få mest mulig ut av gitte ressurser, herunder bedre kvalitet på offentlige tjenester.

Selv om ikke konkurranse og markedsløsninger er tilstrekkelig, er konkurranse normalt et godt virkemiddel for å oppnå økt effektivitet. Konkurransen bør suppleres med direkte støtteordninger eller særskilte sektorreguleringer dersom en ønsker å oppnå mål som markedsløsningen ikke realiserer.

Utviklingen av konkurransepolitikken de seneste årene preges av handlingsplanen for styrking av konkurransepolitikken som Regjeringen vedtok i november 2001. Handlingsplanen har følgende fem punkter:

  • – Styrke konkurransemyndighetene.

  • – Gjennomgå offentlige reguleringer og avtaler som kan virke konkurransebegrensende.

  • – Sikre at offentlige innkjøp stimulerer konkurranse og etableringsmuligheter.

  • – Påse at salg av statlige selskaper ikke bidrar til konkurransebegrensninger.

  • – Sørge for at offentlig virksomhet blir organisert og drevet på en måte som fremmer konkurranse.

Konkurranseloven som trådte i kraft 1. mai 2004 forbyr konkurransebegrensende samarbeid mellom foretak og utilbørlig utnyttelse av en dominerende stilling. De nye forbudsbestemmelsene innebærer en harmonisering av norske konkurranseregler og konkurranse­reglene i EU/EØS-retten. Loven gir konkurransemyndighetene atskillig sterkere og mer effektive virke-midler ved håndhevingen av reglene.

Den viktigste endringen er at Konkurransetilsynet kan ilegge foretak overtredelsesgebyr (en administrativt fastsatt bot).

Konkurranselovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.

Den nye loven tydeliggjør forbrukernes interesse i formålsparagrafen.

Virkemidlene i loven setter også Konkurransetilsynet bedre i stand til å føre tilsyn med regionale og lokale markeder.

Økt oppmerksomhet mot regionale og lokale markeder innebærer at Konkurransetilsynets håndheving blir mer krevende enn tidligere. For det første må tilsynet ha oppmerksomhet rettet mot flere aktører. For det andre må tilsynet skaffe seg tilstrekkelig informasjon og kunnskap om ulike lokale markeder.

Konkurransetilsynet må i denne sammenheng utnytte den preventive effekten som kontroller og sanksjoner ved overtredelse har.

Brudd på konkurransereglene kan også danne grunnlag for søksmål fra kunder eller konkurrenter som mener seg utsatt for atferd i strid med konkurranseloven.

Aktive og krevende forbrukere er viktig for at konkurransen skal fungere tilfredsstillende. Krav til prisopplysning og kvalitetsmerking bidrar til å bevisstgjøre forbrukerne.

I samarbeid mellom konkurranse- og forbrukermyndighetene vil det bli satt i gang et arbeid for å vurdere hvilken informasjon tilsynsmyndigheter bør fremskaffe og gjøre offentlig tilgjengelig, og hvilken informasjon tilbyderne selv bør fremskaffe.

Økt fokus på lokale markeder vil også ha betydning for Konkurransetilsynets kontroll med foretakssammenslutninger. Etter den nye konkurranseloven skal Konkurransetilsynet gripe inn mot en foretakssammenslutning dersom tilsynet finner at den vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med lovens formål.

Samtidig med ny konkurranselov ble det også gitt en ny EØS-konkurranselov. Endringene i forhold til den tidligere loven er i det vesentligste initiert av moderniseringen av EUs regler for håndheving av EF-traktaten artikkel 81 og 82 (tilsvarer artikkel 53 og 54 i EØS-avtalen).

Den nye konkurranselovgivningen gir grunnlag for å føre en mer effektiv kontroll med konkurransebegrensende handlinger blant de næringsdrivende i Norge. Samtidig kreves det økt innsats fra Konkurransetilsynet for å oppnå den ønskede effekten av det nye regelverket. Forbudsbestemmelsene i den nye konkurranseloven åpner videre for økt bruk av privat håndheving av konkurransereglene. Privat håndheving innebærer at bedrifter og privatpersoner kan bruke domstolen direkte for å håndheve brudd på konkurransereglene. Regjeringen ønsker å legge til rette for økt bruk av privat håndheving av konkurransereglene som et supplement til myndighetenes håndheving av de samme reglene.

Regjeringen vil derfor tilføre økte ressurser til konkurransetilsynsområdet generelt og til Konkurransetilsynet spesielt. Dette skal bidra til bedre utnyttelse av samfunnets ressurser og bedre ivaretakelse av forbrukernes interesser både lokalt og nasjonalt.

Offentlig sektor kjøpte i 2002 varer og tjenester for om lag 220 milliarder kroner. Dette utgjorde om lag 14,5 pst. av brutto nasjonalprodukt. Utformingen av reglene for offentlige anskaffelser er en viktig del av næringslivets rammebetingelser, og påvirker sterkt konkurranseforholdene i viktige markeder. Regelverket er derfor en viktig del av konkurransepolitikken. Gjennom å legge regelverket for offentlige anskaffelser til samme departement som har ansvaret for konkurransepolitikken, har Regjeringen gitt dette politikkområdet større tyngde. Målet er å sikre sunn konkurranse og bidra til at offentlige midler brukes effektivt.

Departementet vil fremover arbeide aktivt på flere fronter for å presentere en pakkeløsning der regel­forenkling, kompetansetiltak og virkemidler for etterlevelse blir sett i sammenheng. Målet er å finne en balanse der ressurseffektive regler, høy regeletterlevelse og økt profesjonalitet i innkjøpsarbeidet bidrar til sunn konkurranse og god utnyttelse av samfunnets ressurser.

Bevisste og overlagte brudd på et regelverk som er overkommelig å forstå og praktisere, kan ikke tillates. Regjeringen vil innføre egnede sanksjoner mot dette i det reviderte regelverket. Dette vil ha en klar preventiv virkning som sikrer større etterlevelse.

EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1 setter grenser for offentlig støtte til næringsvirksomhet. Offentlig støtte som truer med å vri konkurransen og samtidig påvirker samhandelen mellom avtalepartene, er i utgangspunktet forbudt.

Forbudet mot offentlig støtte er imidlertid ikke absolutt. Unntak er blant annet gitt for å fremme utviklingen i visse områder (regionalstøtte) og visse former for næringsvirksomhet eller atferd, eksempelvis støtte til små og mellomstore bedrifter, støtte til forskning og utvikling, samt støtte til miljøtiltak.

Felles støtteregler i EØS bidrar til å hindre en uheldig subsidiekonkurranse mellom EØS-land, og sikrer at aktørene i det indre markedet stilles overfor likere og mer forutsigbare konkurranse- og rammevilkår for næringsvirksomhet i hele EØS-området.

Skattefunn er et eksempel på støtte til forskning og utvikling som er gjennomført innenfor rammene av statsstøtteregelverket. Fra 1. januar 2002 har bedriftene hatt rett til skattefradrag for sine kostnader til forskning og utvikling. Skattefunn er et virkemiddel for å få bedriftene til å investere mer i forskning og utvikling.

Det eksisterende regelverket i EØS-avtalen gir ikke rom for den støtteordningen som Regjeringen anser som mest treffsikker i forhold til målene i distriktspolitikken, nemlig regionalt differensiert arbeidsgiveravgift. Norske myndigheter arbeider med sikte på å oppnå økt rom for et slikt virkemiddel i regelverket i forbindelse med den pågående revisjonen av retningslinjene for regional støtte.

Det er vesentlig at all støtte vurderes kritisk i forhold til måloppfyllelse og kostnader. Regjeringen vil tillegge hensynet til konkurranse og effektivitet større vekt i vurderingen både av eksisterende og framtidige støtteordninger.

Det er målet med støtteordningen som må være i fokus, ikke ordningen i seg selv. Kan målsettingen oppnås ved andre virkemidler, som ikke svekker konkurransen, er det grunnleggende positivt. Samtidig er det en målsetting for Regjeringen å bidra til å dempe konkurranseulempene som en del distrikter i Norge har. Regjeringen mener derfor at ordninger som bidrar til å styrke konkurransekraften i distriktene kan være hensiktsmessige.

Gjennom kulturpolitikken har Regjeringen som mål å bevare og formidle kulturarven og bidra til kulturelt mangfold. Det er viktig å stimulere til fornyelse og kvalitet, og sørge for at hele befolkningen har god tilgang til et mangfold av kulturelle uttrykk. Særlig viktig er det å nå fram til barn og unge.

Målsettingene i kulturpolitikken kan nås ved bruk av ulike virkemidler som vil gi forskjellige samfunnsøkonomiske konsekvenser. Regjeringen mener at det er viktig å velge de virkemidlene som bidrar til samfunnsøkonomisk gode løsninger uten å svekke målene for kulturpolitikken.

Bokbransjeavtalen mellom forleggere og bokhandlere har i lang tid hatt dispensasjon fra konkurranselovgivningen. Avtalepartene har ment at litteraturpolitiske mål som bredde av genre, antall titler samt god geografisk tilgjengelighet ikke vil bli ivaretatt dersom markedet med konkurranse får råde.

Regjeringen mener at konkurranse på mange måter støtter opp om de litteraturpolitiske målene. Økt konkurranse vil gi lavere priser på bøker, særlig på antatte "bestselgere".

Regjeringen mener at en videreføring av bokhandlernes monopol for omsetning av skolebøker anses som uaktuelt. Dessuten skal alle distribusjonskanaler ha mulighet til å selge med samme rabattsatser. Ingen distribusjonskanaler skal således ha eksklusiv mulighet til å gi rabatter.

Som en overgangsordning er det vedtatt at dagens bokavtale kan forlenges frem til 1. mai 2005. Den nye, liberaliserte bokavtalen vil tre i kraft fra samme dato. Samtidig vil alle bokhandlere, bokklubber og øvrige forhandlere få lik rett til å gi rabatter på bøker. Det gis imidlertid en overgangsperiode for skolebøker og fag- og lærebøker, som medfører at bokhandlernes omsetningsmonopol og fastprisen på disse fases ut. Fra 1. januar 2006 oppheves fastprisordningen for skolebøker til videregående skole og lærebøker til universitets- og høgskolesektoren, samt bokhandlernes omsetningsmonopol for skolebøker til videregående skole. Fra og med 1. juli 2006 har ikke lenger bokhandlerne monopol på salg av skolebøker til grunnskolen, samtidig omfattes disse bøkene ikke lenger av fastprisregimet. Regjeringen legger dermed forholdene til rette for større grad av konkurranse i bokbransjen.

Regjeringen vil gjennom moderniseringsprogrammet sette forbrukerne og brukerne i fokus. For å lykkes vil Regjeringen aktivt søke å bruke konkurranse som virkemiddel. Det har over lengre tid skjedd en utvikling mot liberalisering og markedsbaserte løsninger på mange områder. Denne utviklingen har bidratt til at samfunnet har fått bedre og billigere varer og tjenester på en rekke områder. Meldingen viser til

  • – omsetning av elektrisk kraft

  • – teletjenester

  • – etermediene

  • – post

  • – luftfart

  • – samferdsel for øvrig

  • – omsetning av medisiner

Meldingen viser videre til at det har skjedd en utvikling på bred front fra offentlige monopoler og offentlig regulerte markeder til mer markedsbaserte løsninger og konkurranse. På flere sektorer er det som tidligere ble oppfattet som utelukkende offentlige oppgaver, nå gjenstand for omsetning i ordinære markeder på linje med andre varer og tjenester. Forbrukerne har fått bedre tilbud og lavere priser, og utgiftene over offentlige budsjetter på de berørte områdene er redusert.

Områder som tradisjonelt har vært lite eksponert for konkurranse, er helsesektoren og undervisningssektoren. I helsesektoren har det skjedd en fremvekst av private klinikker som tilbyr ulike typer helsetjenester som supplement til det offentlige helsetilbudet. Innenfor undervisningssektoren har Regjeringen for øvrig gjort det lettere å etablere privatskoler som alternativ og supplement til de offentlige tilbudene. Regjeringen har merket seg at det foregår et arbeid med å effektivisere vann- og avløpstjenester. Regjeringen tar sikte på å følge opp dette arbeidet spesielt for å sikre at en tar i bruk konkurranseinsentiver for å øke effektiviteten i produksjonen.

Regjeringen vil arbeide videre med sikte på å gjennomføre tiltak for å etablere større grad av konkurranse på områder der offentlige monopoler eller reguleringer fortsatt utgjør en konkurransebegrensning, og der dette ikke er godt begrunnet i overordnede samfunnshensyn.

Regjeringen vil gi konkurransemyndighetene en sentral rolle i pågående og fremtidige liberaliseringsprosesser.

Som en del av gjennomføringen av handlingsplanen for styrking av konkurransepolitikken, har departementet i samarbeid med andre departementer igangsatt en særlig gjennomgang av offentlige reguleringer som kan påvirke konkurransen.

Målet med liberaliseringsprosesser er å bidra til gevinster for samfunnet gjennom økt samfunnsøkonomisk effektivitet, bedre produktinnovasjon og gunstige fordelingsvirkninger ved at forbrukerne får rimeligere og bedre tjenester. Samtidig skal særlige hensyn ivaretas, for eksempel hensynet til at befolkningen i alle deler av landet skal få et godt tilbud av de aktuelle varer og tjenester.

I liberaliserte markeder er det ofte et varig eller midlertidig behov for sektorspesifikke reguleringer som ivaretar konkurransehensynet, samt andre reguleringer for å sikre at markedet fungerer formålstjenlig. For kraft-, tele- og postsektoren er det foretatt en klarere oppgaveavgrensning mellom myndighetene med sikte på en mer funksjonsrettet tilsynsinndeling, der ansvaret for konkurranseoppgaver først og fremst ivaretas av konkurransemyndigheten, og i nødvendig utstrekning av sektormyndigheten. Regjeringen vil arbeide videre med å bygge ned unødig konkurransebegrensende reguleringer.

Når det gjelder kraftsektoren, synes tilsynsorganiseringen i det alt vesentlige å virke hensiktmessig. Det vil imidlertid bli gjort en nærmere vurdering av omfanget av vertikal integrasjon mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet innen kraftselskaper i sektoren. Dette vil bli fulgt opp av Regjeringen.

På området for elektronisk kommunikasjon skal sektorreguleringene bygges ned når de generelle konkurransereglene er tilstrekkelige til å ivareta konkurransen i markedene. Dette vil bidra til en klarere oppgavefordeling mellom tilsynene. Tilsynsmeldingen skal følges opp gjennom en samarbeidsavtale mellom Konkurransetilsynet og Post- og teletilsynet, for å sikre samordningen mellom tilsynene.

Når det gjelder postsektoren, vil oppfølgingen av tilsynsmeldingen ivaretas gjennom utformingen av nytt regelverk tilpasset et fullt ut liberalisert postmarked i 2007.

I tillegg til å styrke konkurransepolitikken direkte, er oppfølgingen av tilsynsmeldingen (St.meld. nr. 17 (2002-2003)) et viktig ledd i Regjeringens moderniseringsarbeid. En funksjonsrettet tilsynsinndeling vil innebære en forenkling for brukerne ved at det fremstår klarere hvem som utfører tilsyn, samtidig som det hindrer unødig dobbeltarbeid. En nedbygging av konkurransebegrensende reguleringer vil gjøre det enklere for aktører å etablere seg og samtidig øke kundenes valgfrihet.

Som en del av oppfølgingen av den konkurransepolitiske handlingsplanen, vil Regjeringen vurdere å innføre lovregler som skal sikre at offentlig virksomhet blir organisert og drevet på en måte som fremmer konkurranse. Det vil blant annet, i forbindelse med oppfølgingen av departementet og Konkurransetilsynets utredningsprosjekt "Konkurranse mellom offentlig og privat virksomhet", bli vurdert lovforslag med sikte på å legge bedre til rette for effektiv konkurranse gjennom like konkurransevilkår for private og offentlige aktører.

Regjeringen ønsker videre å følge opp de såkalte liberale erverv, som advokater, arkitekter og andre frie yrker for å sikre at konkurransen i disse bransjene ikke begrenses av unødvendige offentlige eller private reguleringer (selvreguleringer). I den sammenheng ønsker Regjeringen også å se nærmere på andre tjenester som ikke er en del av de liberale ervervene, for eksempel håndverkertjenester. Dette er tjenester som ofte har en geografisk begrensning og således er viktige i mange lokale markeder og av stor betydning for små bedrifter og forbrukerne.

Som grunnlag for departementets vurderinger har Konkurransetilsynet utarbeidet en redegjørelse om konkurranseforholdene i det nordiske kraftmarkedet. Det framgår av redegjørelsen at flaskehalser i overføringsnettet mellom de ulike deler av Norden i perioder bidrar til at det nordiske markedet er delt opp i separate delmarkeder. I perioder med flaskehalser vil det være de nasjonale prisområdene som er de relevante markedene i en konkurranseanalyse.

Det framgår av Konkurransetilsynets redegjørelse at de fire nasjonale markedene i Norden er sterkt konsentrerte når det tas hensyn til virkningen av krysseierskap. Det er en utpreget grad av krysseierskap nasjonalt, men også mellom aktører i de ulike landene er det en ikke ubetydelig grad av krysseie. Dette innebærer at det, også i de perioder hvor Norden utgjør et felles marked, er en høy konsentrasjon målt etter de vanlige konsentrasjonsindeksene.

De nordiske konkurransemyndighetene har i samarbeid utarbeidet en rapport om konkurranseforholdene i Norden og vurdert tiltak som kan fremme konkurransen. Departementet slutter seg til disse vurderingene og vil i denne forbindelse særlig peke på følgende:

  • – Fusjoner som fører til økt markedsmakt, må vurderes grundig.

  • – I tråd med formålsparagrafen om å gjennomføre investeringer etter samfunnsøkonomiske kriterier, må Statnett SF fortsatt ta konkurransehensyn inn i investeringsanalyser av ny transmisjonskapasitet. Statnett kan fortsette å gjennomføre tiltak for å redusere utbredelsen av flaskehalser.

  • – Samarbeidet mellom myndigheter på nordisk plan må videreføres. Informasjonsutveksling mellom konkurransemyndighetene i de ulike land er av spesiell betydning, men også informasjonsutveksling mellom Nord Pool, nordiske energimyndigheter, kredittmyndigheter og konkurransemyndigheter er viktig.

Det framgår av redegjørelsen til Konkurransetilsynet at det vil være ønskelig med en opprydning i de mange og tette båndene mellom kraftselskapene, særlig i forbindelse med felleseide kraftverk og andre former for produksjonssamarbeid. Når det gjelder spørsmålet om krysseie, felleseide kraftverk og leieavtaler mellom kraftprodusenter, er det behov for å kartlegge nærmere de konkurransemessige virkningene av dette. Det gjelder både vurdering av de konkrete samarbeidsformene som praktiseres, forholdet til konkurranselovgivningen og de konkurransemessige virkningene mer generelt. Konkurransemyndighetene vil utrede disse problemstillingene nærmere.

En monopolregulering kan aldri bli så presis at den alene kan sikre at konkurransevridende kryssubsidiering unngås. Det må derfor vurderes å gjennomføre et skarpere skille mellom monopoldel og konkurranseutsatt del av virksomheten. Regjeringen mener at et regnskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og produksjons-/omsetningsvirksomhet alene ikke er tilstrekkelig. For å sikre at markedet og konkurransen i kraftmarkedet skal fungere best mulig, vil Regjeringen i forbindelse med implementeringen av det nye el-markedsdirektivet fra EU (Direktiv 2003/54/EF), fremme et forslag om et lovbestemt selskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet i kraftmarkedet.

Etableringen av Moderniseringsdepartementet understreker den vekt som Regjeringen legger på arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Samlingen av konkurransepolitikken i Moderniseringsdepartementet er en sentral del av dette.

En vesentlig del av landets samlede ressurser brukes innenfor offentlig sektor. Dette kan illustreres ved at offentlig sektor legger beslag på en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge. Det innebærer for det første at det innenfor offentlig sektor produseres tjenester som både den enkelte borger og næringslivet er avhengig av. For det andre er de ressursene som brukes innenfor det offentlige, ikke tilgjengelige for produksjon av varer og tjenester innenfor privat sektor, for eksempel i konkurranseutsatt virksomhet.

Vi må derfor produsere de offentlige tjenestene med riktig bruk av ressurser for å få den optimale kombinasjonen av volum og kvalitet på de offentlige tjenestene innenfor gitte ressursrammer. Ressursrammene følger av de begrensninger en må legge på skattesatser blant annet ut fra hensyn til næringslivets konkurransedyktighet og motivasjonen for den enkelte til å arbeide. Videre er det et mål i seg selv å ha en stor og velfungerende privat sektor. Dette tilsier at en jevnlig bør ta stilling til hvor grensene for det offentlige ansvaret bør gå. Det rokker imidlertid ikke ved den brede enigheten om at det offentlige skal ha et betydelig ansvar for samfunnsutviklingen og for sosial trygghet og velferd. Det betyr at det offentlige også i årene fremover vil legge beslag på en stor del av samfunnets ressurser.

Konkurranse er et sentralt virkemiddel for å nå målene Regjeringen har satt seg i forhold til brukerretting, effektivisering og forenkling.

Regjeringen mener konkurranse er et velegnet virkemiddel for å oppnå økt verdiskapning. Konkurranse fremmer mer effektive, desentraliserte og brukerrettede løsninger enn sentralstyrte former for organisering og styring.

Konkurranse betyr at de offentlige tjenestene skal bli bedre for borgerne. Hvis den enkelte, uavhengig av egen betalingsevne, har muligheter til å velge mellom flere tilbud innen en gitt offenlig budsjettramme, vil kvalitet bli en konkurransefaktor og bidra til høyere kvalitet. Etablering av arenaer for fungerende konkurranse og etablering av riktige insentiver der markeder ikke kan innføres fullt ut, er et sentralt virkemiddel for å nå Regjeringens mål for moderniseringsarbeidet.

Regjeringen legger opp til at konkurransemyndighetene skal spille en viktig rolle i moderniseringsarbeidet. Gjennomføringen av den konkurransepolitiske handlingsplanen er viktig i denne sammenheng.

Mer konkurranse er et av flere virkemidler for modernisering og omstilling av offentlig sektor. Konkurranseeksponering kan bidra til å gi mer igjen for pengene i form av bedre effektivitet og kvalitet i tjenesteproduksjonen. En viktig forutsetning for effektiv konkurranse om de offentlige kontraktene, er at det offentlige opptrer som en profesjonell og krevende kunde, samtidig som det legges til rette for at private bedrifter, frivillige og ideelle organisasjoner og virksomheter også kan konkurrere om tjenesteproduksjon som tradisjonelt er utført i offentlig regi. Regjeringen ønsker fokus på konkurranseutsetting for å stimulere kvalitet, effektivitet og innovasjon.

Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til lovregler og eventuelt andre tiltak for å legge til rette for mer like konkurransevilkår for private og offentlige aktører. Moderniseringsdepartementet tar videre sikte på å utgi en veileder som vil gi generell informasjon om konkurranseeksponering og offentlig privat samarbeid (OPS) i første halvdel av 2005.

Departementet vil videre forbedre regelverket for offentlige innkjøp gjennom å eliminere uklarheter og gjøre det lettere for innkjøpere å etterleve regelverket. Departementet vil i løpet av første halvår 2005 vurdere om terskelverdiene skal justeres. Innkjøpsreglene alene kan imidlertid ikke dekke alle forhold som må ivaretas for å sikre at det offentlige kjøper inn sine varer og tjenester på best mulig måte. I tillegg til å ha en god regelkompetanse, må bestiller søke å profesjonalisere alle deler av innkjøpsprosessen. Regjeringen vil følge opp og støtte kommunenes arbeid med konkurranse som verktøy for utvikling av kvalitet, brukerorientering og effektivitet i tjenesteproduksjonen.

Arbeidet med modernisering av offentlig sektor har to sentrale virkemidler for å nå de ambisiøse målene Regjeringen har satt seg; en helhetlig nasjonal IT-politikk og en konkurransepolitikk som bidrar til å skape konkurranse i privat sektor, i offentlig sektor og i samspillet mellom de to sektorene. Til sammen vil dette gi større mangfold og effektivitet.

Utviklingen av IT-politikken må bygge på prinsippene i konkurransepolitikken. For å sikre den videre utviklingen av tjenestene, er det sentralt at det etableres åpne løsninger. På denne måten sikrer en at konkurrerende aktører kan bidra til å utvikle tjenestene videre i årene som kommer. Gode grunnleggende IT-løsninger er av stor betydning når en skal skape konkurranse på innholdssiden. En god IT-politikk forutsetter at den gjennomføres på en konkurransekonform måte.

En politikk som legger til rette for at offentlig virksomhet bruker åpne programvarestandarder, er viktig for å fremme konkurransen på dette området.

Departementet arbeider for å utvikle "Min Side" for alle borgere, og samtidig legge til rette for en sikker elektronisk signatur. Utviklingen av den nasjonale IT-politikken er også en utfordring for konkurransemyndighetene.

Høsten 2001 vedtok Regjeringen en handlingsplan for styrking av konkurransepolitikken. Handlingsplanens 5 punkter er sentrale for å få en forståelse av hvordan konkurransepolitikken skal påvirke moderniseringsarbeidet:

  • 1. Styrke konkurransemyndighetene.

  • 2. Gjennomgå offentlige reguleringer og avtaler som kan virke konkurransebegrensende.

  • 3. Sikre at offentlige innkjøp bidrar til å stimulere konkurranse og etableringsmuligheter.

  • 4. Påse at salg av statlige selskaper ikke bidrar til konkurransebegrensninger.

  • 5. Sørge for at offentlig virksomhet blir organisert og drevet på en måte som fremmer konkurranse.

Den nye konkurranseloven trådte i kraft 1. mai 2004. Den nye loven gir et godt grunnlag for å føre en effektiv konkurransepolitikk. Det er en moderne lov som er på linje med tilsvarende regelverk i EU/EØS og de fleste andre europeiske land. Loven innfører blant annet en meldeplikt forforetakssammenslutninger, som skal hindre at det etableres monopoler også i lokale markeder.

EØS-konkurranseloven er også endret. Den nye EØS-konkurranseloven er, blant annet med innføringen av desentralisert håndheving, tilpasset det tilsvarende systemet i EU som trådte i kraft 1. mai 2004. Endringene skal sikre norske næringsdrivende bedre rammebetingelser gjennom forutsigbarhet og like vilkår som næringslivet i resten av Europa. Regjeringen har besluttet å utsette ikrafttredelsen av den nye EØS-konkurranseloven inntil rådsforordning 1/2003, om gjennomføring av konkurransereglene i EF-traktaten artikkel 81 og 82, er implementert i EØS-avtalen. Det er usikkert når dette vil kunne skje. Både den nye konkurranseloven og EØS-konkurranseloven er resultater av en lang og grundig prosess. Lovene er viktige virkemidler i Regjeringens moderniseringsarbeid. Det nye regelverket og økt fokus på effektiv håndheving av dette, bidrar til at nærings- og distriktsutvikling fremmes gjennom virksom konkurranse og gode generelle rammevilkår for næringslivet.

For å styrke kontrollen med foretakssammenslutninger er det i den nye konkurranseloven innført en bestemmelse om alminnelig meldeplikt for foretakssammenslutninger. Meldeplikten gjør Konkurransetilsynet bedre i stand til å overvåke foretakssammenslutninger i slike markeder og forhindre at bedrifter får for stor markedsmakt.

Departementet vil evaluere meldeplikten for foretakssammenslutninger i løpet av 2005.

Regjeringen ønsker å legge til rette for privat håndheving av konkurranseregelvekst. Den private håndhevingen kan tenkes motivert både gjennom en rett til erstatning for skade som følge av handlinger i strid med konkurransereglene og at den konkurranseskadelige handlingen skal bringes til opphør gjennom forføyninger.

Regjeringen vil følge utviklingen av den private håndhevingen av konkurransereglene innenfor det eksisterende rettslige rammeverket. Regjeringen vil samordne vurderingen av behovet for spesialreguleringer med de tilsvarende vurderinger som gjøres av EF-kommisjonen.

Regjeringen ønsker også at konkurransemyndighetene skal bidra til den private håndhevingen ved å gi veiledning og informasjon på generelt nivå. Konkurransetilsynet vil bli bedt om å utarbeide nødvendig veiledningsmateriale.

Konkurransepolitikken og forbrukerpolitikken bidrar i betydelig grad til gjensidig å styrke hverandre. God forbrukerpolitikk skaper krevende kunder som igjen bidrar til økt konkurranse og større valgfrihet for forbrukerne. Forbrukerhensynet er tatt eksplisitt med i konkurranselovens formålsparagraf. Fordi det er en nær sammenheng mellom konkurransepolitikk og forbrukerpolitikk, vil Moderniseringsdepartementet trekke Barne- og familiedepartementet med i oppfølgingen av meldingen.

Markeder med konkurranse kjennetegnes ved at forbrukerne har valgmuligheter. Tilbyderne i markeder med konkurranse vil derfor i utgangspunktet ha insentiver til å levere best mulig produkter til lavest mulig pris. Det tilsier at det i stor grad vil være samsvar mellom forbrukerpolitiske mål om best mulig produkter til lavest mulig pris og virksom konkurranse.

Det er viktig at det finnes tvisteløsningsmekanismer som gjør at forbrukerne på en enkel og balansert måte kan få håndtert sine klager. Forbrukertvistutvalget og bransjevise reklamasjonsnemnder, opprettet etter avtale mellom vedkommende bransje og Forbrukerrådet, er eksempler på forenklede utenrettslige ordninger på dette området.

Forbrukernes kollektive interesser sikres gjennom generell lovgivning, som markedsføringsloven, og gjennom sektorregelverk som blant annet matvarelovgivningen og finanslovgivningen.

I noen sammenhenger kan det være konflikt mellom forbruker- og konkurransepolitikken. Det er da særlig viktig å kartlegge om det er politiske motsetninger eller om det er ulike oppfatninger om virkningene av ulike tiltak. Et mulig eksempel på et motsetningsforhold mellom de to politikkområdene kan være knyttet til informasjonsproblemer i markedet.

I samarbeid med Barne- og familiedepartementet vil Moderniseringsdepartementet vurdere behovet for ytterligere informasjonstiltak fra myndighetenes side for å ivareta forbrukernes informasjonsbehov og fremme konkurransen.

Økt oppmerksomhet mot de markedene som er viktige for forbrukerne er viktig for Regjeringen. Noen av disse markedene er nasjonale mens andre er lokale.

Hver for seg er mange lokale markeder små. Regjeringen vil spesielt følge opp de lokale markedene med henblikk på å øke konkurransen i markedene for håndverkstjenester.

Regjeringen mener at lokale og smale markeder må vies større oppmerksomhet, med sikte på å øke konkurransen i disse markedene. Det er i denne sammenheng viktig å fjerne etableringshindringer, øke informasjonen om alternativer for kundene, samt motivere kundene til å finne alternative leverandører når de eksisterende leverer for dyre og eller dårlige produkter. Regjeringen ønsker spesielt å se nærmere på tiltak for å øke konkurransen i markedene for håndverkstjenester.

Det er en viktig oppgave for Konkurransetilsynet å legge en fornuftig strategi for effektiv oppfølging av de lokale markedene i tiden fremover. Et samarbeid med forbrukermyndighetene kan bidra positivt til oppmerksomheten om lokale markeder. Regjeringen vil ta initiativet til en formalisering av et slikt samarbeid i løpet av 2005.

Godt utformede regelverk og effektivt tilsyn er viktig for å oppnå ulike samfunnsmål til lavest mulig kostnad. Skal reguleringene virke etter hensikten som lovgiverne har hatt, er det nødvendig å samordne, forenkle og modernisere regelverk og myndighetsutøvelse.

Regjeringen har iverksatt en omfattende gjennomgang av offentlige reguleringer med sikte på å kartlegge og endre reguleringer som unødig bidrar til å begrense konkurransen.

På initiativ fra Moderniseringsdepartementet har samtlige departementer gjennomgått sine og underliggende etaters ansvarsområder med sikte på å avdekke offentlige reguleringer og ordninger som har unødige konkurransebegrensende virkninger. På bakgrunn av rapportering fra departementene og innspill fra ulike aktører i privat og offentlig sektor, har Konkurransetilsynet kartlagt offentlige reguleringer og avtaler som kan virke konkurransebegrensende. Moderniseringsdepartementet følger opp dette arbeidet.

I første omgang vil reguleringer knyttet til frie yrker - yrkesgrupper der utøveren har høy utdannelse og opererer som tjenesteyter for forbrukere - bli gjennomgått særskilt.

I Sem-erklæringen fremgår det at Regjeringen ønsker å redusere det statlige, kommersielle eierskapet. Bakgrunnen er at det statlige eierskapet leder til rollekonflikter mellom staten som markedsaktør, tilsynsmyndighet og politisk organ. Regjeringen legger til grunn at salg eller nedsalg av statlige selskaper skjer på en slik måte at konkurransehensyn ivaretas.

En viktig forutsetning for effektiv konkurranse er at det er like konkurransevilkår, for så vel private som offentlige aktører.

Dersom det ikke er mulig å legge til rette for konkurranse, kan det være hensiktsmessig at det offentlige selv står for produksjonen. Alternativt kan en overlate produksjon og salg til private aktører, men regulere rammebetingelsene de skal operere under.

Moderniseringsdepartementet har i samarbeid med Konkurransetilsynet startet et utredningsprosjekt om "Konkurranse mellom offentlig og privat virksomhet". Målet er å identifisere kritiske faktorer som leder til uheldige vridninger i konkurransen mellom privat og offentlig virksomhet. Videre skal en vurdere og anbefale tiltak som leder til mer effektiv bruk av samfunnets ressurser, herunder blant annet atferds- og strukturreguleringer.

Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til lovregler for å legge til rette for likere konkurransevilkår for private og offentlige aktører.

Det offentlige kjøpte varer, tjenester, bygg og anlegg for om lag 220 milliarder kroner i 2002, tilsvarende ca. 14,5 pst. av BNP. Det er viktig at det offentlige får mest mulig igjen for disse midlene. Samtidig må det offentliges anskaffelser gjennomføres slik at det fremmer konkurransen og effektiviteten i norsk økonomi. Gjennom sin innkjøpsatferd skal det offentlig støtte opp under konkurransen, sikre at skattebetalernes penger brukes effektivt og gi brukerne av offentlige tjenester et best mulig tilbud. De regler som til enhver tid gjelder for offentlige anskaffelser, skal støtte opp under disse målene.

Regjeringen vedtok i 2002 en handlingsplan for offentlige anskaffelser og små og mellomstore bedrifter.

Våren 2004 ble det gjennomført en evaluering av det nasjonale regelverket for offentlige innkjøp for å kartlegge om dagens regler når målet om økt verdiskaping og effektiv ressursbruk. Evalueringen gir et godt utgangspunkt for å se nærmere på dagens regler og avklare hvilke endringer som bør gjøres med tanke på å oppnå ytterligere forenkling og best mulig ressursbruk. Målet for arbeidet er å lage et enklere og mer forståelig regelverk tilpasset moderne innkjøpspraksis.

Departementet tar sikte på å forbedre regelverket gjennom å eliminere uklarheter og gjøre det lettere for innkjøpere å etterleve regelverket og samtidig gjennomføre innkjøpsprosesser på en effektiv måte.

Departementet vil innlede et samarbeid med representanter for brukerne av regelverket for å se nærmere på ulike løsninger for å imøtekomme behovet for rådgivning på en hensiktsmessig måte.

Departementet vil følge opp AUDA-rapporten som en del av regelverksrevisjonen for å presentere en pakkeløsning der regelforenkling, kompetansetiltak og virkemidler for etterlevelse blir sett i sammenheng.

Bevisste og overlagte brudd på et regelverk som er overkommelig å forstå og praktisere, kan ikke tillates. Regjeringen vil innføre egnede sanksjoner mot dette i det reviderte regelverket. Dette vil ha en klar preventiv virkning som sikrer større etterlevelse.

Regjeringen vil tillegge hensynet til konkurranse og effektivitet større vekt i vurderingen både av eksisterende og framtidige støtteordninger.

Det er målet med støtteordningen som må være i fokus, ikke ordningen i seg selv. Kan målsettingen oppnås ved andre virkemidler, som ikke svekker konkurransen, er det grunnleggende positivt. Samtidig er det en målsetting for Regjeringen å bidra til å dempe konkurranseulempene som en del distrikter i Norge har. Regjeringen mener derfor at ordninger som bidrar til å styrke konkurransekraften i distriktene kan være hensiktsmessige.

Den næringspolitiske støtten bør ha som mål å fremme samfunnsøkonomisk effektiv bruk av ressursene og være innrettet på en måte som fremmer konkurranse. Støtten bør evalueres jevnlig for å sikre at virkemidlet er målrettet, kostnadseffektivt og tilpasset utviklingen i kapitalmarkedet.

EU-kommisjonen (og ESA) jobber aktivt med å modernisere støttereglene. Det pågår en prosess for å utvikle et forenklet og mer målrettet regelverk. En annen prosess gjelder reduksjon og nyorientering av støtte. Med det sistnevnte menes at støttenivået skal reduseres, målt som andel av bruttonasjonalprodukt (BNP), og at støtten skal rettes mot horisontale formål av fellesskapsinteresse. Norske myndigheter deltar i begge prosessene. Hensikten er å styrke konkurransen i det indre marked gjennom å tilpasse reglene for offentlig støtte til de utfordringene en står overfor.

NOU 2000:19 Bør offentlig sektor eksponeres for konkurranse? trekker blant annet fram følgende forhold som relevante vurderingstema før man velger konkurranseeksponering:

  • – Effektivitet

  • – Utvikling og opprettholdelse av markedskonkurranse

  • – Styring og demokratisk kontroll

  • – Tilgjengelighet for bruker

  • – Kvalitet

  • – Arbeidstagernes rettigheter

Når det gjelder arbeidstakernes rettigheter ønsker Regjeringen å bidra til et arbeidsliv med gode sosiale ordninger både i offentlig og privat sektor, og viser blant annet til:

  • – at det er fremmet forslag i Pensjonsmeldingen om å innføre obligatorisk supplerende pensjonsordninger for alle arbeidstakere.

  • – at ILO-konvensjon nr. 94 om å stille krav til tariffavtaler ved offentlige innkjøp er ratifisert av Norge og vil bli implementert i en revisjon av innkjøpsinnstruksen for statlig sektor som departementet tar sikte på å fremme våren 2005.

I NOU 2000:19 og i St.prp. nr. 66 (2002-2003) (kommuneproposisjonen) benyttes begrepet konkurranseeksponering som samlebetegnelse på:

  • – Konkurranseutsetting

  • – Brukervalg

  • – Målestokkonkurranse

Det sentrale spørsmålet er om produksjonen bør skje internt i forvaltningen eller organiseres eksternt, enten i offentlig fristilte virksomheter, eller i private virksomheter.

Konkurranseutsetting brukes som betegnelse på situasjoner der det offentlige lar andre rettsubjekter konkurrere om å utføre oppgaver som det offentlige tradisjonelt har utført selv.

Brukervalg innebærer at det offentlige legger til rette for at brukeren kan velge mellom alternative tilbud eller tjenesteleverandører.

Målestokkonkurranse, eller benchmarking, innebærer systematisk sammenstilling av ulik virksomhetsinformasjon med sikte på å måle prestasjoner i egen virksomhet opp mot prestasjoner i andre tilsvarende virksomheter.

Hovedmålet med konkurransepolitikken er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.

Effektiv konkurransepolitikk er ikke det samme som å la markedskreftene operere fritt. Konkurranse er heller ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å sikre best mulig offentlige og private tjenester for en gitt ressursbruk eller pris. Det er flere andre tunge samfunnshensyn som må vektlegges i utformingen av politiske virkemidler, slik som for eksempel god fordeling, sysselsetting over hele landet og tilgang til gode offentlige tjenester uavhengig av betalingsevne eller bosted.

Markedsaktørene har insentiver til å begrense konkurransen. Konkurransepolitikkens oppgave er å forhindre dette.

Ved en rekke anvendelser av konkurranseloven har det vært antatt at dersom markedet med konkurranse alene får råde, vil ikke hensyn og mål på enkelte andre samfunnsområder bli ivaretatt. I en del saker etter konkurranseloven har derfor andre samfunnshensyn blitt tillagt større vekt, med den konsekvens at aktører har fått dispensasjon til å etablere konkurransebegrensende ordninger.

Under gitte forutsetninger vil en markedsøkonomi med fri konkurranse gi effektiv bruk av samfunnets ressurser og maksimal verdiskapning. I praksis vil sjelden alle forutsetningene for fri konkurranse være oppfylt. Avvik fra disse forutsetningene omtales gjerne som markedssvikt.

Markedssvikt fører i utgangspunktet til at markedet alene ikke realiserer den samfunnsøkonomisk optimale tilpasningen. I enkelte situasjoner kan det være konflikt mellom konkurranse- og andre samfunnshensyn, og dermed behov for reguleringer som begrenser konkurransen.

Avtaler om priser og markedsdeling er eksempler på konkurransebegrensende virkemidler. Det er mange argumenter mot å bruke denne type virkemidler for å ivareta særlige samfunnshensyn.

For det første vil en prisregulerende avtale eller markedsdeling føre til at motivasjon til å utvikle mer rasjonell produksjon og bedre distribusjonsformer reduseres.

En annen ulempe med virkemidler som påvirker markedets virkemåte, er at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved tiltaket blir lite synlige.

Konkurranse er et sentralt virkemiddel for å oppnå effektiv ressursbruk og verdiskaping, men vil ikke nødvendigvis sørge for at andre samfunnsmessige mål blir nådd. For å nå målene kan det derfor være nødvendig å supplere konkurranse med andre virkemidler som direkte støtteordninger eller særskilte sektorreguleringer. Det er viktig at man i slike sammenhenger velger virkemidler som i størst mulig grad realiserer målene uten å redusere konkurransen.

Gjennom kulturpolitikken har Regjeringen som mål å bevare og formidle kulturarven og bidra til kulturelt mangfold. Regjeringen legger særlig vekt på å nå fram til barn og unge med et mangfold av kulturuttrykk.

Det vil være nødvendig med særskilte virkemidler for å nå de kulturpolitiske målene, fordi markedet ikke nødvendigvis frambringer den samfunnsmessig ønskelige tilgjengelighet, bredde og kvalitet.

Målsettingene i kulturpolitikken kan imidlertid nås ved bruk av ulike virkemidler som vil gi forskjellige samfunnsøkonomiske konsekvenser. Regjeringen mener at det er viktig å velge de virkemidlene som gir den samfunnsøkonomisk beste løsningen.

Det er bred enighet om at litterær bredde og mangfold er viktig. Det er også et sentralt litteraturpolitisk mål at befolkningen skal være sikret god tilgang til et mangfold av titler og genre.

Gitt de litteraturpolitiske målene en ønsker å nå, bør virkemidlene utformes på en mest mulig formålseffektiv måte. Det er de litteraturpolitiske hensyn som er av betydning. Konkurranse skal og bør være det naturlige utgangspunkt i de fleste markeder. Det er således kun ved konflikt mellom litteraturpolitiske mål og konkurranse, samt når litteraturpolitiske mål vektlegges tyngre enn effektiv ressursbruk, at konkurransebegrensende avtaler bør aksepteres.

Konkurranse i bokmarkedet vil ikke nødvendigvis frembringe det ønskede mangfold av titler, genrebredde og tilgjengelighet. Dette skyldes blant annet ulike former for markedssvikt.

Det er god grunn til å tro at bransjens kommersielle aktører sørger for utgivelse og produksjon av titler som vil være bedriftsøkonomisk lønnsomme. Hovedproblemet med oppnåelse av målet om kvalitet, bredde og mangfold knytter seg i stor grad til utgivelse og produksjon av de såkalte smale titler og genre. For stor grad av markedsorientering kan innebære at den smale litteraturen forsvinner.

Regjeringens litteraturpolitikk bygger på en erkjennelse av at markedet må suppleres med statlige virkemidler, dersom viktige litteraturpolitiske hensyn skal ivaretas. De statlige innkjøpsordningene for bøker og direkte støtte til forfattere er eksempler på slike virkemidler.

Forhandlingene mellom Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening om ny bokavtale strandet sommeren 2004. Regjeringen åpnet imidlertid for at partene i bokbransjen kan opprette en ny bransjeavtale. Dersom Regjeringen skal godkjenne avtalebestemmelser om fastpris i en ny bokavtale, kan for det første ingen distribusjonskanal gis eksklusiv rabattrett.

Det vil øke konkurransen å likestille de ulike distribusjonskanalenes muligheter til å gi rabattsatser. I den nye bokavtalen som ble overlevert departementet 12. november 2004, legges det opp til en ordning som gir bokhandlerne og andre salgskanaler mulighet til å selge bøker med inntil 12,5 pst. rabatt i fastprisperioden. Offentlige biblioteker kan imidlertid etter bokavtalen fortsatt gis inntil 20 pst. rabatt.

Regjeringen satte dessuten som premiss for ny bokavtale at bokhandlernes monopol for salg av skolebøker, samt fastprisordningen for denne bokgruppen, skal oppheves. I den nye bokavtalen legges det opp til at skolebøker ikke skal omfattes av fastprisbestemmelsene og at bokhandlernes enerett til salg av skolebøker faller bort.

Den nye liberaliserte bokavtalen vil tre i kraft fra 1. mai 2005. Fra det tidspunkt forskriften trer i kraft, vil alle bokhandlere, bokklubber og øvrige forhandlere ha lik rett til å gi rabatter på bøker. Det gis imidlertid en overgangsperiode for omsetning av skolebøker til videregående skole, skolebøker i grunnskolen og fag- og lærebøker til universitet og høyskolesektoren frem til 1. januar 2006. Fastprissystemet og bokhandlernes monopol på å selge bøker til grunnskolen kan videreføres til 1. juli 2006.

Regjeringen vil legge forholdene til rette for økt grad av konkurranse som virkemiddel i bokbransjen, sammenlignet med dagens situasjon.

Hovedtyngden av de offentlige velferdstjenestene utføres i offentlig regi, av kommunene og av de statlige eide helseforetakene. I flere kommuner, og på flere områder i helsetjenesten, utgjør imidlertid private utførere enn viktig del av det samlede tilbudet.

Det er et offentlig ansvar å sørge for at innbyggerne får nødvendige tjenester ved behov. Kommunen har ansvaret for å finansiere tjenestene, i tillegg til å kontrollere og følge opp krav om kompetanse og kvalitet. Kommunene har også ansvaret for å tildele tjenester.

Regjeringen vil legge til rette for nye organisasjonsløsninger i kommunene. Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å lage en erfaringsbank som kommunene kan henvende seg til for å få hjelp, og som kan kvalitetssikre og lette gjennomføringen av slike tiltak.

Ideelle virksomheter uten et kommersielt formål utgjør et verdifullt supplement til det offentlige tjenestetilbudet. Regjeringen vil legge til rette for at disse fortsatt kan spille en viktig rolle som utøvere av helse- og omsorgstjenester. Regjeringen har på denne bakgrunn gjort unntak fra anskaffelsesreglementet når det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester fra slike organisasjoner, slik at stat og kommuner kan velge om de vil kjøre ordinær konkurranse eller å forhandle direkte med ideelle organisasjoner.

Regjeringen mener differensiert arbeidsgiveravgift er det mest hensiktmessige distriktspolitiske virkemiddelet. Dette skyldes at ordningen er direkte rettet mot de distriktspolitiske målene om spredt bosetning og sysselsetting, samtidig som ordningen reelt sett har begrensede konkurransemessige konsekvenser. De eksisterende statsstøttereglene åpner imidlertid ikke for et slikt virkemiddel. I forbindelse med den pågående revisjonen av retningslinjene for regional støtte, arbeider norske myndigheter med sikte på å oppnå økt rom for et slikt virkemiddel i regelverket.

Konkurransepolitikken generelt er et viktig virkemiddel for innovasjon. Konkurransereglene er i mange sammenhenger et direkte virkemiddel for innovasjon ved å hindre at etablerte aktører misbruker sin dominerende stilling til å vanskeligjøre markedsadgang for nye og innovative aktører.

I et større perspektiv er konkurransepolitikkens bidrag til innovasjon og nyskaping samtidig et bidrag til at norske bedrifter blir konkurransedyktige i den internasjonale konkurransen. Ettersom det norske lønns- og kostnadsnivået er høyt i internasjonal sammenheng, er vår evne til innovasjon og omstilling av stor betydning for å beholde og skape arbeidsplasser og aktivitet i Norge.

Regjeringen ønsker å utrede sammenhengen mellom konkurranse og innovasjon nærmere, med tanke på at de konkurransepolitiske virkemidlene skal bli et bedre virkemiddel for innovasjon og nyskaping.

Liberalisering betyr at en tilrettelegger for konkurranse ved at offentlige reguleringer og andre offentlige rammebetingelser som gir enkelte aktører beskyttelse, fjernes eller reduseres.

Mange sektorer i Norge er inne i en liberaliseringsprosess initiert av nasjonale beslutninger eller som følge av Norges forpliktelser etter internasjonale avtaler. Erfaringene viser at dersom liberaliseringen skal være vellykket, må konkurransepolitikken spille en særlig viktig rolle i prosessene.

I forbindelse med liberalisering benyttes ofte begrepet deregulering. Et annet ord for dette er avregulering. Deregulering innebærer at reguleringer fjernes eller at omfanget av reguleringer reduseres.

Omregulering av et marked eller en sektor innebærer at markedet eller sektoren underlegges et nytt reguleringsregime. Det vil ofte være behov for omregulering for å sikre en formålstjenlig gjennomføring av liberaliseringsprosesser. Dette er særlig aktuelt i næringer med en omfattende og kostbar infrastruktur. I denne typen markeder kan det være behov for å gi konkurrenter tilgang til den tidligere monopolistens infrastruktur.

Reguleringsreform er et begrep som har lang tradisjon i forbindelse med reguleringsendringer. OECD benytter uttrykket om de reguleringsendringene som anbefales for å oppnå en bedre kvalitet på reguleringene. Med kvalitet sikter OECD til graden av måloppnåelse, kostnadseffektivitet og rettslig kvalitet ved reguleringer.

Privatisering sikter til situasjonen der en offentlig eid virksomhet overføres til private eiere. Privatisering kan foregå helt eller delvis.

Konkurranseutsetting innebærer at det konkurreres om å produsere varer og tjenester for det offentlige. Konkurranseutsetting innebærer til en viss grad en liberalisering ved at det åpnes for konkurranse om eller i markeder.

Fristilling er et begrep som har vært brukt i forbindelse med at tjenesteproduksjonen er flyttet fra forvaltningsorganer til egne virksomheter med økt handlefrihet. De fristilte virksomhetene kan tilby sine tjenester i konkurranse med annen virksomhet.

I Norge har liberalisering i alle deler av økonomien medført gevinster for forbrukere og næringsliv. I meldingen redegjøres det for utvalgte sektorer hvor det har vært gjennomført en liberaliseringsprosess eller som er inne i en liberaliseringsprosess.

  • – Helsesektoren - helsetjenester

  • – Helsesektoren - apotek/legemidler

  • – Kultursektoren - kringkastingstjenester

  • – Landbrukssektoren - meieriprodukter

  • – Samferdselssektoren - lufttransport

  • – Samferdselssektoren - drosjer

  • – Samferdselssektoren - veibygging

  • – Samferdselssektoren - post

  • – Samferdselsektoren - elektronisk kommunikasjon

  • – Utdanningssektoren - universiteter og høyskoler

Basert på de erfaringene en har fra liberaliseringsprosesser i Norge og internasjonalt, er det naturlig å dele prosessen inn i tre ulike stadier:

  • – Tilretteleggingsfasen

  • – Omreguleringsfasen

  • – Avreguleringsfasen

Det er viktig at konkurransemyndighetene involveres så tidlig som mulig i liberaliseringsprosessen. På denne måten kan de bidra som støttespiller allerede under planleggingsfasen. Konkurransemyndighetene kan med sin generelle og sektorovergripende konkurransefaglige kompetanse bidra til at det gjøres riktige konkurransepolitiske valg på et tidlig tidspunkt, og hindre at det fattes irreversible beslutninger som er egnet til å svekke konkurransen.

Forutberegnlighet er særlig viktig i liberaliseringsprosesser fordi det vil redusere risikoen for nye aktører som vurderer å etablere seg i de liberaliserte markedene. Dette hindrer en unødig utsettelse av gevinstene ved liberaliseringen.

Når en sektor i økonomien skal liberaliseres, er det en kombinasjon av grep som skal gjøres. De ulike grepene kan være knyttet til de ulike virkemidlene det offentlige kan benytte i styringsøyemed. Eksempelvis kan det tenkes at en liberaliseringsprosess, i tillegg til en regelverksendring, innebærer en endring i hvordan det offentlige organiserer sin virksomhet og hvordan det offentlige utøver eierskap. Et viktig element i tilretteleggingsfasen er vurderingen av rekkefølgen og samtidigheten av de ulike grepene som skal utføres. Gevinstene ved konkurranse er både avhengig av markedsstruktur og et regulatorisk rammeverk som legger til rette for konkurranse. Kombinasjonen av strukturelle og regulatoriske tilpasninger, og rekkefølgen på disse, må vurderes i den enkelte sak. Konkurransemyndighetene kan gi faglig bistand om hvilke kombinasjoner av strukturelle tilpasninger og regulatoriske grep som er hensiktsmessige.

Liberalisering i én sektor kan få innvirkning på andre sektorer eller andre deler av økonomien og bør sees i sammenheng for å sikre et best mulig samlet resultat.

Gevinstene ved konkurranse er avhengig av en struktur som legger forholdene til rette for konkurranse. Liberaliseringsprosesser er ofte kjennetegnet ved at et tidligere offentlig monopol skal innplasseres i et marked i konkurranse. Et spørsmål blir da om det offentlige skal utnytte eierposisjonen til å gjøre strukturelle tilpasninger. Strukturelle tilpasninger kan gå ut på å separere det tidligere offentlige monopolet både horisontalt og vertikalt.

Horisontal separasjon innebærer at et foretak splittes opp i mindre konkurrerende enheter. Gevinstene ved økt konkurranse gjennom separasjon må veies mot eventuelle sam- og stordriftsfordeler som da ikke blir realisert i like stor grad.

Vertikal separasjon innebærer at et vertikalt integrert foretak splittes opp etter ulike ledd i verdikjeden.

Konkurransebegrensende atferd som følge av vertikal integrasjon kan resultere i utnyttelse av markedsmakt i form av høyere priser for forbrukerne, samt hindre effektivitetsgevinster og innovasjon. Vertikal integrasjon kan på den annen side realisere effektivitetsgevinster, blant annet i form av samdriftsfordeler og reduserte transaksjonskostnader. Hensiktsmessigheten av strukturelle tilpasninger i form av vertikal separasjon må vurderes konkret fra sak til sak, der de mulige konkurransebegrensende virkningene må vurderes mot effektivitetsgevinstene.

Vurderingen av strukturelle tilpasninger er særlig viktig dersom det tidligere offentlige monopolet helt eller delvis skal privatiseres. Etter at et foretak er helt eller delvis privatisert vil det være vanskelig å gjøre strukturelle tilpasninger i kraft av eierposisjonen.

Et spørsmål som ofte dukker opp i liberaliseringsprosesser, er om tidligere offentlige foretak skal være i privat eller offentlig eie. Regjeringen uttalte i Sem-erklæringen at statens framtidige eierskap må begrenses til selskaper av forvaltningsmessig karakter og selskaper der eierskapet har en klar politisk begrunnelse.

Privat eierskap har i utgangspunktet mange fordeler. Dersom virksomheten er på private hender, er det gode grunner til å anta at bedriften opptrer profittmaksimerende.

Departementet mener at det i liberaliseringsprosesser er nødvendig å vurdere om privat eierskap kan benyttes som et virkemiddel. For å realisere gevinstene med privat eierskap er det imidlertid nødvendig med fungerende konkurranse. Et privat monopol er ikke bedre enn et offentlig monopol.

Spørsmålet om sektorspesifikk regulering må sees i lys av rekkevidden av de generelle konkurranse­reglene. Spesielle sektorreguleringer kan i en del tilfeller være effektive i konkurransepolitisk øyemed. Sektorspesifikke konkurransereguleringer bør benyttes i den grad konkurransehensynet ikke kan ivaretas gjennom de generelle konkurransereglene. Dette vil hindre kompleksitet og eventuelt dobbeltarbeid både for det offentlige og aktørene ved at flere regelverk regulerer samme forhold. Dersom det er nødvendig med sektorreguleringer, bør dette regelverket inneholde mekanismer som sikrer at behovet for de sektorspesifikke konkurransereglene, i lys av rekkevidden og kraften til de generelle konkurransereglene, jevnlig blir revidert.

På konkurranseområdet skal sektortilsynenes ansvar begrenses til å supplere det generelle konkurransetilsynet i den grad spesielle sektorhensyn gjør det nødvendig, herunder at det generelle konkurransetilsyn ikke er tilstrekkelig for å skape virksom konkurranse. Det skal derfor spesielle grunner til for å legge ansvaret for reguleringer som ivaretar konkurransehensyn, til andre myndigheter enn konkurransemyndigheten. Når konkurransehensynet inngår som ett av flere momenter, kan det være hensiktmessig at ansvaret for selve reguleringen legges hos sektorspesifikke myndigheter, men at konkurransemyndigheten gis tilstrekkelig innflytelse i de spørsmål og vurderinger som omhandler konkurransehensynet.

I de tilfeller der det ikke kan legges til rette for konkurranse i markedet, vil det være behov for regulering som hindrer misbruk av markedsmakt. I slike situasjoner kan en likevel nytte seg av konkurranseliknende mekanismer. En slik mekanisme er målestokkonkurranse. Regjeringen mener at målestokkonkurranse kan være egnet som regulatorisk virkemiddel i for eksempel vann- og avløpsektoren.

Enten det er for å fremme konkurranse, korrigere for annen markedssvikt eller for å ivareta andre samfunnshensyn, bør et sektorregelverk utformes slik at det i minst mulig grad hindrer konkurranse.

Ved vurderinger av om reguleringer virker konkurransebegrensende, må en se på hvordan reguleringen påvirker de strukturelle forholdene og konkurranseatferden.

Spørsmålet om reguleringer innskrenker konkurransehandlefriheten, er et spørsmål om reguleringene begrenser aktørenes mulighet til å konkurrere i ulike dimensjoner. Aktører kan konkurrere på blant annet pris, kvalitet og tilgjengelighet. Reguleringer som innskrenker eller regulerer aktørenes mulighet til å konkurrere på disse områdene begrenser konkurransen.

Reguleringer som hindrer konkurranse på like vilkår, er reguleringer som gir enkelte aktører fordeler eller byrder i forhold til andre aktører. Konkurranse på ulike vilkår kan føre til at produksjonen ikke utføres av den eller de aktørene som kan gjøre det mest effektivt.

Vurderingen av om en regulering virker unødig konkurransebegrensende kan betraktes som en prosess, der en først identifiserer formålet med en regulering. Deretter må det undersøkes om reguleringen er nødvendig for å oppnå formålet. Dersom en regulering ikke ivaretar et ønsket formål, bør den fjernes uten at det er nødvendig å foreta en konkurransemessig vurdering.

Dersom reguleringen er nødvendig for å ivareta et formål, må det foretas en vurdering av om reguleringen virker konkurransebegrensende. Dersom reguleringen begrenser konkurransen, må det vurderes om en kan oppnå formålet med reguleringen på en mindre konkurransebegrensende måte.

Til slutt må det foretas en vurdering av om det formålet en regulering ivaretar, forsvarer de eventuelle samfunnsøkonomiske kostnadene i form av de begrensninger i konkurransen som reguleringen innebærer.

Sektorer som liberaliseres, kjennetegnes i mange tilfeller ved at et offentlig monopol eller annen virksomhet med særlige rettigheter, utfører politisk viktige samfunnsoppgaver som ikke kan løses tilfredstillende gjennom markedet. Et eksempel på dette er Posten AS’ plikt til å levere over hele landet til geografisk enhetsporto.

I tilretteleggingsfasen er det nødvendig å sikre ivaretakelse av samfunnsoppgavene. Liberalisering vil bidra til at det etableres nye aktører, som potensielt kan utføre samfunnsoppgavene bedre.

Liberaliserte markeder er i mange tilfeller underlagt særskilte reguleringer som selv ivaretar konkurransehensyn. Dette kan være reguleringer som sikrer aktører adgang til hverandres infrastruktur og reguleringer som sikrer at kundene har en reell valgfrihet.

I St.meld. nr. 17 (2002-2003) redegjorde Regjeringen for ambisjoner for tilsynsorganiseringen i Norge. Hovedkonklusjonen er at en i størst mulig grad bør tilstrebe en funksjonsrettet tilsynsorganisering, noe som innebærer at ett tilsyn forfølger ett formål. På konkurranseområdet innebærer dette at reguleringer som ivaretar konkurransehensyn, først og fremst bør ligge hos konkurransemyndigheten.

Moderniseringsdepartementet og de aktuelle sektordepartementene følger opp Regjeringens ambisjon om en funksjonsrettet tilsynsorganisering og en klarere oppgavefordeling mellom tilsynsmyndighetene på konkurranseområdet.

Etablerte aktører har et klart motiv for å erstatte den tidligere beskyttelsen i form av offentlige reguleringer med beskyttelse i form av private reguleringer. Den posisjon de etablerte aktørene allerede har i markedet muliggjør slike reguleringer. Konkurranselovgivningen skal hindre slike private konkurransereguleringer. Konkurransemyndighetene har derfor en viktig oppgave i liberaliseringsprosessen gjennom å hindre at de etablerte aktørene begrenser konkurransen gjennom private reguleringer. Dette innebærer at konkurransemyndighetene må vise overvåkenhet i forhold til at de etablerte aktørene beskytter sin posisjon gjennom å benytte seg av konkurransebegrensende samarbeid, gjennom å utnytte sin dominerende stilling og gjennom konkurransebegrensende foretakssammenlutninger.

I markeder med en tidligere offentlig monopolist, bør konkurransemyndighetene særlig vie oppmerksomhet til den tidligere monopolistens vertikale avtaler, som er avtaler mellom ulike nivåer i verdikjeden. Gjennom konkurranserestriksjoner i vertikale avtaler kan den etablerte aktøren øke etableringshindringene for nye aktører.

Insentiver til å benytte verdikjeden for å misbruke markedsmakt gjør at konkurransemyndighetene må være særlig oppmerksom på den tidligere monopolistens vertikale integrasjon, det vil si at den tidligere monopolisten integrerer i ulike deler av verdikjeden. Gjennom vertikal integrasjon kan den tidligere monopolisten øke etableringshindringene for nye aktører.

Fokuset på vertikal integrasjon innebærer imidlertid ikke at det er et redusert behov for fortsatt streng kontroll med horisontal integrasjon. Grunnen til dette er at produkter i markeder som tidligere har vært atskilte etter hvert blir alternative.

For å realisere gevinstene ved liberalisering, er det en forutsetning at etterspørrerens atferd fremmer konkurransen i markedet. Det er kampen om etterspørrernes gunst og etterspørrernes utnyttelse av denne kampen som frembringer gevinstene ved konkurranse. For å bidra til dynamikk på etterspørselssiden, er det også en konkurranse- og forbrukerpolitisk oppgave å stimulere etterspørselssiden.

Informative tiltak, som for eksempel prisoversikter eller kvalitetsindikatorer, bidrar normalt til at konkurransen fungerer bedre. En må likevel være oppmerksom på at informative tiltak også kan virke mot sin hensikt. Grunnen er at prisoversikter og oversikt over andre konkurranseparametere gir konkurrenter informasjon om hverandre. Dette kan lede til en konkurransebegrensende samordning mellom konkurrentene.

I samarbeid med Barne- og familiedepartementet vil Moderniseringsdepartementet følge opp meldingen for å foreslå tiltak som kan forsterke impulsene fra etterspørselssiden på en fornuftig måte.

I avreguleringsfasen oppstår spørsmålet om de sektorspesifikke reguleringer som skal ivareta konkurransehensynet kan nedbygges, fordi konkurransen og de generelle konkurransereglene er tilstrekkelige.

Dette reiser spørsmålet om når de generelle konkurransereglene er tilstrekkelige for å ivareta konkurransehensynet. Dette beror både på markedsforholdene og rekkevidden til de generelle konkurransereglene. Dersom markedet har nådd en slik struktur at konkurransen og konkurransereglene er tilstrekkelige til å hindre aktørene i å utnytte markedsmakt, vil prisregulering være unødvendig.

Når prisreguleringer er avviklet, er det særlig viktig å fremme konkurransen for å hindre utnyttelse av markedsmakt.

Selv om det ikke lenger er behov for sektorspesifikke regler for å ivareta konkurransehensynet, kan det være at deler av etterspørselsiden ikke har tilpasset seg konkurransen. Det er derfor behov for tiltak som gjør markedet mer gjennomsiktig.

Stortinget fattet 18. juni 2003 følgende vedtak:

"Stortinget ber Regjeringen å legge fram for Stortinget en sak om konkurransesituasjonen i det nordiske energimarkedet."

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Dok. nr. 8:114 (2002-2003) Forslag om nasjonalt eierskap i energimarkedet. Forslaget var blant annet motivert ut i fra konkurransemyndighetenes inngrep mot Statkrafts oppkjøp av Agder Energi AS og Trondheim Energiverk AS.

Moderniseringsdepartementet har forstått vedtaket fra Stortinget slik at det gjelder konkurransesituasjonen i det nordiske markedet for elektrisk kraft.

Vurderingene er i hovedsak begrenset til å gjelde engrosmarkedet for elektrisk kraft. Engrosmarkedet omfatter handelen mellom kraftprodusenter og store forbrukere, typisk industribedrifter. Den omfatter også handel mellom kraftprodusenter og kraftleverandører (som leverer strøm til forbrukerne), og handel på den fellesnordiske kraftbørsen Nord Pool ASA som er kjernen i det nordiske kraftmarkedet. Handelen på nordisk nivå skjer på engrosnivå og involverer således ikke sluttbrukermarkedet direkte.

Norge fikk ny energilov i 1990. Denne loven åpnet for konkurranse i kraftmarkedet. Ny svensk energilov i 1996 åpnet for konkurranse i det svenske kraftmarkedet, og Nord Pool ASA ble etablert som en norsk - svensk markedsplass. Fra og med 2002 eies Nord Pool Spot AS, der den fysiske omsetningen foregår, av alle de systemansvarlige nettselskapene i Norden.

Gjennom det felles nordiske markedet oppnår en gjensidig økonomiske, energimessige og miljømessige fordeler, samtidig som det opprettholdes en høy grad av forsyningssikkerhet.

Det er vanlig å dele kraftmarkedet i to: engrosmarkedet og sluttbrukermarkedet.

I engrosmarkedet foregår handelen mellom kraftprodusenter, kraftleverandører og større sluttbrukere. Handelen skjer enten direkte mellom ulike aktører eller over el-spotmarkedet til den felles nordiske elektrisitetsbørsen, Nord Pool Spot. Om lag 70 pst. av omsetningen i engrosmarkedet foregår bilateralt, mens 30 pst. går over Nord Pool Spot.

Sluttbrukermarkedet er nasjonalt og i all hovedsak preget av nasjonale aktører. Mange av aktørene har egen produksjonsvirksomhet. Konkurransen mellom aktørene i sluttbrukermarkedet regnes som velfungerende.

Dersom man ønsker sikkerhet for å opprettholde konkurranse og lavest mulig priser i både det nordiske engrosmarkedet og de nasjonale sluttbrukermarkedene for kraft, bør en for eksempel gjennomføre tiltak for å redusere flaskehalsene.

Slik kraftsystemet fungerer, kan deler av nytten av en nettinvestering være i et annet land enn der investeringen gjennomføres. I en nasjonal samfunnsøkonomisk lønnsomhetsvurdering kan derfor investeringen fremstå som ulønnsom, mens den i et nordisk perspektiv er lønnsom. Det bør derfor legges nordiske samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger til grunn for investeringsbeslutninger i det sentrale overføringsnettet.

De nordiske energiministrene er opptatt av å finne løsninger for felles nettinvesteringer, og dette var et tema på det nordiske energiministermøtet i september 2004. Energiministrene ble her enige om en videre utvikling og integrering av det nordiske markedet.

Felles nordiske investeringer vil kunne være et viktig bidrag for å bedre konkurranseforholdene i det nordiske kraftmarkedet.

Som svar på en henvendelse fra departementet har Konkurransetilsynet redegjort for konkurranseforholdene i det nordiske kraftmarkedet. Tilsynets vurdering bygger både på egne vurderinger i aktuelle saker og ulike rapporter utarbeidet i Norge og Norden.

Når det gjelder vurdering av konkurranseforskriften mener Konkurransetilsynet at de konkurransemessige problemene i det nordiske engrosmarkedet for kraftomsetning skyldes to forhold. For det første finnes det dominerende aktører i de forskjellige prisområdene som begrenser konkurransen i de periodene de ulike prisområdene utgjør separate markeder. For det andre bidrar det omfattende krysseiet blant kraftprodusentene til at aktørenes insentiver til å konkurrere reduseres.

Konkurransetilsynet foretar også en kort oppsummering av ulike forslag til tiltak som er tatt opp både av tilsynet selv, i rapporten "Kraft og marked" og i rapporten fra de nordiske konkurransemyndighetene:

  • 1. Brev fra Konkurransetilsynet av 26. mars 2003 til Nærings- og handelsdepartementet med oppfordring om at statens eierskap i kraftsektoren vurderes.

  • Konkurransetilsynet ga uttrykk for at tiden er inne for å vurdere statens eierskap i kraftsektoren. En mer hensiktsmessig eierstruktur kan bidra til mer konkurranse i dette markedet. Opprydding i krysseierskap og deling av Statkraft er ifølge Konkurransetilsynet tiltak som bør vurderes, særlig dersom Statkraft skal delprivatiseres. En oppdeling av Statkraft i to eller flere produksjonsselskaper som forutsettes å opptre uavhengig av hverandre, vil bidra til mer effektiv konkurranse. I tillegg vil det være gunstig med endringer i eierstrukturen innenfor kraftindustrien som reduserer omfanget av krysseie og felles eierskap til produksjonsanlegg. Staten som eier bør starte en prosess hvor kraftselskapene bytter eierandeler, slik at det oppnås en eierstruktur i næringen hvor aktørene i større grad er atskilt fra hverandre. Omorganiseringen bør vurderes nå, i forbindelse med arbeidet med et forslag om å omgjøre Statkraft fra statsforetak til aksjeselskap.

  • 2. Rapport fra de nordiske konkurransemyndigheter "A Powerful Competition Policy" (juni 2003).

  • Rapporten konkluderer med at følgende tiltak kan brukes til å fremme konkurransen:

    • – Fusjoner som fører til økt markedsmakt bør undersøkes grundig.

    • – Det er større grunn til bekymring for fusjoner mellom selskaper som har fleksibel produksjonsteknologi enn for fusjoner som involverer ufleksibel produksjonsteknologi.

    • – En eller to store produsenter dominerer alle nasjonale markeder. Det store omfanget av krysseierskap er en hindring for velfungerende markeder. Myndigheter bør vurdere om og hvordan mer konkurransefremmende selskaps- og eierstrukturer kan skapes.

    • – Systemoperatører bør bestrebe seg på å øke den effektive kapasitetsutnyttingen av transmisjonsnettet.

    • – Systemoperatører bør være oppmerksom på konkurransehensyn i investeringsanalyser av ny transmisjonskapasitet.

    • – Økt transmisjonskapasitet vil vanligvis redusere muligheten for å utøve markedsmakt, men vil ikke fullstendig eliminere markedsmakten.

For å forbedre samarbeidet om håndhevingen av konkurranselovgivningen i den nordiske regionen påpeker rapporten i tillegg følgende:

    • – Selv om det er separate regionale geografiske markeder, er virkningen av mange fusjoner og konkurransebegrensende forretningsaktiviteter av nordisk omfang.

    • – Markedsmakt som utøves i én region kan ha skadelige virkninger i alle deler av markedet.

    • – Når nasjonale konkurransemyndigheter behandler fusjoner og konkurransebegrensende forretningsaktiviteter, er det en fare for at de samlede virkningene ikke blir tatt hensyn til.

    • – I kraftmarkedet er muligheten for å utveksle informasjon i henhold til den nordiske informasjonsutvekslingsavtalen av spesiell betydning.

    • – Det bør innføres prosedyrer som involverer nordiske konkurransemyndigheter i behandlingen av saker med virkninger i mer enn ett land.

    • – Det bør etableres en nordisk arbeidsgruppe for å utveksle synspunkter og fremme harmonisering av konkurranseanalysen.

    • – Den nordiske gruppen bør ikke være et stengt forum, men invitere andre europeiske konkurransemyndigheter til å delta hvis det er aktuelt.

    • – Informasjonsutvekslingen mellom Nord Pool, nordiske energimyndigheter, kredittmyndigheter og konkurransemyndigheter bør styrkes.

Det framgår av redegjørelsen til Konkurransetilsynet at flaskehalser i overføringsnettet mellom de ulike deler av Norden i perioder bidrar til at det nordiske markedet er delt opp i separate delmarkeder. Dette innebærer at en vurdering av konkurransesituasjonen i det nordiske kraftmarkedet må ha to aspekter: Det ene aspektet går på en beskrivelse og vurdering av konkurransesituasjonen når det nordiske markedet fungerer som ett marked. Det andre aspektet vil være å vurdere om flaskehalsenes betydning er så stor at man i perioder har ett eller flere nasjonale markeder i Norge, og hvordan det påvirker konkurranseforholdene.

Som det framgår av Konkurransetilsynets redegjørelse, varierer det betydelig fra år til år hvor stor andel av tiden som de norske prisområdene utgjør separate markeder. Men gjennomgående har de norske prisområdene vært separate markeder mellom 1/4 og 1/3 av tiden i perioden 1998-2003.

Periodene med separate prisområder i Norge, er av så lang varighet at det er relevant å ha særskilt fokus på konkurransesituasjonen nasjonalt. I perioder med flaskehalser vil det være disse prisområdene som er de relevante markedene for å analysere konkurransesituasjonen. Det er med andre ord klart at det ikke er tilstrekkelig å stole på at konkurransen i det nordiske markedet alene vil sørge for et effektivt fungerende kraftmarked i Norge. Det er viktig at konkurransen fungerer både på nordisk og nasjonalt plan for å sikre effektiv ressursbruk og riktige priser. Dette ble lagt til grunn ved konkurransemyndighetenes behandling av tidligere saker, og legges fortsatt til grunn av Regjeringen.

Det framgår av Konkurransetilsynets redegjørelse at de fire nasjonale markedene i Norden er konsentrerte når det tas hensyn til virkningen av krysseierskap. Det er en utpreget grad av krysseierskap nasjonalt, men også mellom aktører i de ulike landene er det en ikke ubetydelig grad av krysseie. Dette innebærer at det også i de perioder hvor Norden utgjør et felles marked, er en signifikant grad av konsentrasjon målt etter de vanlige konsentrasjonsindeksene.

Moderniseringsdepartementet slutter seg til de forslagene som er fremmet i rapporten fra de nordiske konkurransemyndighetene, og som er referert i Konkurransetilsynets redegjørelse, med hensyn til tiltak som kan fremme konkurransen. Departementet vil i denne forbindelse særlig peke på følgende:

  • – Fusjoner som fører til økt markedsmakt må vurderes grundig.

  • – I tråd med formålsparagrafen om å gjennomføre investeringer etter samfunnsøkonomiske kriterier, må Statnett SF fortsatt ta konkurransehensyn inn i investeringsanalyser av ny transmisjonskapasitet. Statnett fortsetter å gjennomføre tiltak for å redusere utbredelsen av flaskehalser.

  • – Samarbeidet mellom myndigheter på nordisk plan må opprettholdes.

Det er i dag et omfattende samarbeid mellom en rekke myndigheter, spesielt blant energimyndighetene, som også har innvirkning på konkurranseforholdene i Norge, Norden og Europa.

Den nye konkurranseloven legger til rette for et bedre samarbeid mellom Konkurransetilsynet og de øvrige lands konkurransemyndigheter fordi den norske loven nå i stor grad er harmonisert med EUs konkurranse­regler. Departementet legger til grunn at Konkurransetilsynet fortsatt skal være en aktiv pådriver for samarbeid mellom konkurransemyndighetene i de nordiske landene når det gjelder markedet for elektrisk kraft.

Når det gjelder konkurransesituasjonen i det norske markedet, er denne grundig analysert av Konkurransetilsynet, blant annet i sammenheng med oppkjøp som Statkraft har gjennomført.

I Norge er Statkraft den klart største produsenten av elektrisk kraft.

Ut i fra dagens situasjon, blant annet med den varigheten av perioder der prisområdene i Norge er separate markeder, har konkurransemyndighetene i realiteten satt en grense for ytterligere oppkjøp fra Statkrafts side i Norge. Konkurransemyndighetenes vedtak vurderes imidlertid ikke å være til hinder for eventuelt økte eierandeler i Agder Energi, Skagerak og BKK der Statkraft er sterkt inne allerede. Men departementet legger generelt til grunn at konkurransemyndighetene vil ha en restriktiv holdning til nye oppkjøp og samarbeidsrelasjoner, særlig der de største selskapene er involvert.

Som det framgår av redegjørelsen foran, har blant annet Konkurransetilsynet reist spørsmål om å dele Statkraft for å redusere selskapets dominerende markedsposisjon, samt starte en prosess hvor kraftselskapene bytter eierandeler for å redusere det omfattende krysseie mellom selskaper og felleseie i kraftstasjoner.

Regjeringen viser til at statens eierskapspolitikk i forhold til Statkraft ligger fast slik den fremgår av St.prp. nr. 53 (2003-2004) Statens eierskap i Statkraft SF. Her foreslo Regjeringen ikke en eiermessig deling av selskapet, men en omorganisering av den underliggende virksomheten i Statkraft SF.

Når det gjelder spørsmålet om krysseie, felleseide kraftverk og leieavtaler mellom kraftprodusenter, er det behov for å kartlegge nærmere de konkurransemessige virkningene av dette. Det gjelder både vurdering av de konkrete samarbeidsformene som praktiseres, forholdet til konkurranselovgivningen og de konkurransemessige virkningene mer generelt. Konkurransemyndighetene vil utrede disse problemstillingene nærmere.

For å sikre at markedet og konkurransen i kraftmarkedet skal fungere best mulig, vil det etter Regjeringens syn være ønskelig med krav om selskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet i kraftselskaper. Dette tiltaket vurderes nå i forbindelse med Olje- og energidepartementets arbeid med å gjennomføre det nye el-markedsdirektivet i norsk rett (Direktiv 2003/54/EF).

Som et ledd i dette arbeidet tar Regjeringen høsten 2005 sikte på å legge fram forslag til lovfestede generelle selskapsmessige og funksjonelle krav for kraftselskapene. De selskapsmessige kravene som vil bli stilt, vil bygge på dagens praksis og krav som stilles ved sammenslåinger, erverv eller etablering hvor nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet er involvert. Funksjonelle krav knytter seg i hovedsak til hvordan selskaper og eiere med nett- og konkurranseutsatt virksomhet skal opptre og drive.

Regjeringen legger opp til å etablere krav tilpasset norske forhold innenfor rammene av el-markedsdirektivet. Dette vil innebære strengere krav enn det EUs minstekrav tilsier. Krav vil bli stilt avhengig av størrelsen på selskapene, der hensynet til konkurransen vil være et viktig moment. Det vil også bli tatt hensyn til at slike krav vil være uhensiktsmessige for de minste aktørene. Lovforslaget vil bli sendt på ordinær høring våren 2005.

Når det gjelder spørsmålet om krysseie, felleseide kraftverk og leieavtaler mellom kraftprodusenter, er det som tidligere nevnt behov for å kartlegge nærmere de konkurransemessige virkningene av dette. Konkurransemyndighetene vil utrede disse problemstillingene nærmere.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 15 (2004-2005) har lagt frem den første stortingsmeldingen om konkurransepolitikk. Komiteen ser positivt på mulighetene for å drøfte konkurransepolitikken i et mer helhetlig perspektiv, og ser tidspunktet for fremlegging av meldingen som riktig sett i forhold til at det er i overkant av et år siden konkurranseloven fikk en vesentlig revidering.

Komiteen ser konkurransen som viktig for forbrukerne. Aktiv konkurranse kan gi forbrukerne lavere priser og økt mangfold, samtidig som konkurranseevnen til næringslivet blir styrket gjennom reduserte kostnader og økt innovasjonspress.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at et velfungerende marked innebærer at forbrukerne i all hovedsak styrer tilbudet gjennom sin etterspørsel. Et slikt system forutsetter størst mulig grad av fri adgang til markedene, uten konkurransebegrensende avtaler og samarbeid. Prisregulering og priskontroll blir dermed ideelt sett unødvendig fordi det vil være umulig for markedsaktørene å ta ut monopolistisk fortjeneste.Flertalletser det derfor som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og mener det er en offentlig oppgave å sikre at fri konkurranse ikke ødelegges gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. Flertallet ønsker derfor et sterkt Konkurransetilsyn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er viktig å sørge for utvalg og bredde på produkter og tjenester for å sikre valgfrihet hos forbrukere. Det er viktig med en offensiv politikk som stimulerer til produktutvikling, større produktutvalg, bedre kvalitet, nisjeproduksjon mv. Disse medlemmer viser derfor til gjentatte forslag om å styrke Innovasjon Norge, Designrådet samt etablering av et verdiskapingsprogram for fiskeriene.

Disse medlemmer viser til den siste Maktutredningen (St.meld. nr. 15 (2004-2005), som har påpekt en maktforskyvning fra organer som står til ansvar ved valg til tilsyn og domstoler. Disse medlemmer mener at Konkurransetilsynets økte makt, som den kanskje viktigste næringspolitiske utøveren i dag, og som kontrollerende og utøvende organ, illustrerer denne utviklingen. Disse medlemmer vil advare mot at delegeringen av kontroll- og tilsynsfunksjoner går så langt at næringspolitikken ikke lenger utformes av politisk valgte myndigheter.

Disse medlemmerviser videre til Sosialistisk Venstrepartis merknader ved behandlingen av konkurranseloven (Innst. O. nr. 50 (2003-2004), hvor det heter at

"Disse medlemmer påpeker at konkurranse kun er ett av flere virkemiddel for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det understrekes at langsiktig, offentlig eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler også er reelle og i mange tilfeller bedre alternativ til konkurranse som utviklingskraft."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener målsetningen bør være mest mulig internasjonal frihandel. Frihandel fører til konkurranse, lønnsom produktutvikling og fornuftig fordeling av ressurser, samt lavere priser. Proteksjonistisk politikk, med subsidiering av egenproduksjon, fører til at norsk næringsliv blir ensidig og dårlig tilpasset den internasjonale økonomi. Over tid kan proteksjonisme føre til sysselsettings- og distriktsproblemer. På lengre sikt lønner det seg derfor ikke å stenge utenlandske produkter ute fra det norske markedet. Disse medlemmer mener derfor norsk politikk, særlig innen landbruket, må være gjenstand for kontinuerlig fornyelse, med sikte på tilpasninger blant annet til de prosesser som går i WTO-forhandlingene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at landbruket spiller en vesentlig rolle for å sikre levende bygder og spredt bosetting. Et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur er dessuten viktig både av beredskapshensyn og av hensyn til behovet for trygg mat. Eiendomsretten og råderetten over ressursgrunnlaget er sterkt forankret i jordbrukssamfunnet. Dette utgjør et viktig grunnlag for et livskraftig landbruk og langsiktig ressursforvaltning. Ressursene må forvaltes på en bærekraftig måte slik at det biologiske grunnlaget og miljøkvaliteter i kulturlandskapet sikres.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil føre en politikk som sikrer Norge fortsatt handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk innenfor rammen av WTO og andre internasjonale avtaleverk. Både hensynet til handlingsrommet i landbrukspolitikken og behovet for bedre markedsbalanse nasjonalt tilsier en videre tilpassing til mer produksjonsnøytrale tilskuddsordninger.

Når det gjelder internasjonal handel viser komiteen til innstilling fra utenrikskomiteen om En verden av muligheter - globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, Innst. S. nr. 118 (2003-2004), hvor komiteen uttrykte bl.a. følgende:

"Komiteen slår fast at internasjonal handel slik den nå virker, har bidratt til bedre levekår og økt velferd for mange mennesker over hele verden, men også til større forskjeller og økte miljøproblemer. Komiteen mener derfor det er behov for et globalt handelsregime som gir bedre muligheter for økonomisk vekst og utvikling for fattige land og folk og som derved bidrar til å minske gapet mellom rike og fattige land i verden. Komiteen mener at institusjonelle og politiske endringer må finne sted internasjonalt for å bekjempe de negative sidene som er nevnt."

og

"Komiteen vil understreke at et forpliktende, multilateralt handelssystem er det beste virkemiddel mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett. WTO-regelverket beskytter mot diskriminering, og tvisteløsningsmekanismen sikrer etterlevelsen av regelverket. Komiteen vil derfor understreke at et slikt regelverk har stor betydning for både fattige og små land."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det bør føres en økonomisk politikk som legger til rette for økonomisk vekst. Høyere vekst gir høyere velferdsnivå for folk flest gjennom høyere disponible inntekter og et bedre offentlig tjenestetilbud. For å oppnå økonomisk vekst må det lønne seg å arbeide, slik at produktiviteten i samfunnet øker. Økt produktivitet oppnås også gjennom økte investeringer i norsk økonomi, og ved at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes mest mulig effektivt.

Flertallet mener det kan legges til rette for økt vekst gjennom et fornuftig skatte- og avgiftsopplegg, økt produktivitet i offentlig og skjermet sektor, en aktiv innovasjonspolitikk, et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem, investering i infrastruktur, god tilgang til energi og et mer fleksibelt arbeidsmarked.

Komiteen mener hovedoppgaven i nærings- og strukturpolitikken må være å øke verdiskapningen. Komiteen mener det skal legges til rette for næringsutvikling. For å få til dette må man fjerne og forenkle byråkratiske lover og bestemmelser som hindrer en slik utvikling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at alle bransjer i utgangspunktet skal drive næringsvirksomhet basert på prinsippet om fri konkurranse fordi dette også i praksis gir de beste samfunnsmessige løsninger. En reduksjon i skatte- og avgiftstrykket, effektivisering av offentlig tjenesteproduksjon, konkurranseutsetting av fellesskapets oppgaver, reduksjon i offentlige utgifter og systematisk deregulering og avbyråkratisering, vil være nødvendig for næringslivet og vil skape optimisme og utløse investeringslyst. På denne måten sikrer vi også norske arbeidsplasser i konkurranseutsatte bedrifter som i sin tur bidrar med verdiskapning for det norske samfunnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på at konkurranse tilrettelegger for innovasjon. Nye aktører motiveres av muligheten til å oppnå fortjeneste ved å tilby bedre varer og tjenester, samt utvikle og benytte bedre produksjonsteknologi. Konkurranse bidrar til at de etablerte aktørene både i offentlig og privat sektor må tenke nyskapende. I enkelte næringer er evne til innovasjon og nyskaping, og evne til å ta i bruk ny teknologi, en like viktig konkurranseparameter som pris alene. Flertallet viser til at høyteknologinæringen er et godt eksempel på dette.

Komiteen minner om at Norge møter et skjerpet konkurranseklima internasjonalt. Strukturendringer hos handelspartnere, konkurranse fra land med lavere arbeidslønninger, virksomheter med annen bedriftskultur og land med mer fleksible offentlige regelverk medfører at virksomheter flyttes ut av landet. Skal Norge tiltrekke seg både norske og utenlandske investorer som vil satse på verdiskapning, må det gis gode rammebetingelser for næringsvirksomhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil føre en aktiv nærings- og distriktspolitikk for å sikre framtidens velferdssamfunn. Disse medlemmer vil holde orden i økonomien og stille nødvendige verktøy til rådighet for vekst og verdiskaping, slik at gode velferdsordninger for alle kan sikres for framtiden. Disse medlemmer mener at staten må bidra til utviklingen av et innovativt og konkurransedyktig næringsliv gjennom bl.a. en aktiv og målrettet næringspolitikk, økt innsats i forskning og utvikling, økte investeringer i infrastruktur og teknologi og eierskap. Disse medlemmer understreker at ikke all utvikling kan overlates til markedet og markedskreftene. Disse medlemmer vil understreke at utviklingen av kunnskapssamfunnet får store konsekvenser for næringspolitikken. Norge må bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Det krever en aktiv næringspolitikk hvor staten er engasjert både i forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap. Disse medlemmer ønsker et bredt engasjement for å utvikle næringsvirksomhet i Norge. Disse medlemmer mener det offentlige må være like aktiv og bevisst i politikken som de land vi konkurrerer med. Vi må ha rammebetingelser som gjør at næringsmiljøer som er veletablerte og sterke i Norge skal kunne videreutvikle seg.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peker på at maktutredningen tok opp temaet konkurranseutsetting, hvor forsker Didrik Seip konkluderte med at "de fleste av de norske konkurranseeksperimentene har vært mislykket" ("Konkurranse på norsk", 2003). Her viser Seip til at prisene på jernbane, strøm, telefoni, drosje, vei og apotek faktisk har gått opp snarere enn ned etter at det har blitt økt konkurranse.

En tilsvarende rapport ble framlagt av den svenske regjeringen høsten 2004. Resultatene var at i fem av seks bransjer ble det dyrere for kundene etter at monopolene hadde falt. Etter at jernbanen ble åpnet for konkurranse i 1988 hadde billettprisene økt med 125 pst. - mens prisene ellers økte med 57 pst. Studien fant bl.a. at prisen på el- og posttjenester var nær fordoblet. "Vi har hatt problemer med å finne tydelige priseffekter av dereguleringen," sa Tomas Lindström i Konjunkturinstituttet om deres studier (Aftenposten 18. september 2004).

Disse medlemmer vil derfor peke på at Regjeringen i liten grad har realitetstestet dogmene som konkurransepolitikken baseres på, f.eks. i form av en kartlegging av reelle konkurransekostnader, eller en kartlegging av områder hvor påtvunget konkurranse gir redusert og ikke økt utvalg mv. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram en kartlegging av konkurransekostnader som følge av Regjeringens konkurransepolitikk."

Disse medlemmer vil videre peke på at etter frislippet i Norge økte tannlegeprisene tre ganger så mye som andre priser. Fram til 1995 var tannlegeprisen fastsatt gjennom forhandlinger med staten. Så ble prisene sluppet fri. Siden 1990 steg tannlegeprisene med 116 pst., mens økningen i konsumprisindeksen var på 35 pst. (Aftenposten 24. januar 2005).

I rapporten "Når omsorg blir en vare" konkluderer professor Rolf Rønning ved Høgskolen i Lillehammer at kommuner som organiserer hjemmetjenesten på tradisjonell måte har mer fornøyde brukere enn anbudskommuner. Rønning peker på at den opplevde kvaliteten på tjenestene er klart bedre i de to tradisjonelt organiserte kommunene, sammenlignet med de fire andre, uten at det er grunnlag for å hevde at de to tradisjonelle kommunene bruker særlig store ressurser på hjemmetjenestene. Rønning uttaler:

"Det avgjørende for brukertilfredsheten, er om kostnads- og effektiviseringskrav får for stor plass i samhandlingen mellom brukere og hjelpere." (Forskningsradet.no)

Disse medlemmer viser videre til at BI-amanuensis Espen Andersen peker på at bruk av anbud på konsulenttjenester lokker fram de som er bedre til å skrive billige anbud enn å løse problemer, samtidig som rigide anbudskrav kan holde gode kompetansemiljøer unna, fordi disse heller tar jobber med mindre formalkrav og større krav til resultat (Aftenposten 2. juli 2004). Disse medlemmer mener dette er et problem som kan gjelde i flere bransjer.

Disse medlemmer viser vider til at OECD-rapporten "Distributed Public Governance" om resultater av konkurranseutsetting og fristilling i Sverige, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Nederland og Spania fra 80-tallet og fram til i dag sier at dette ikke har vist seg å være økonomisk effektivt, men snarere ført til en voldsom oppblåsing av et teknokrati hvor det skal forhandles, inngås kontrakter, tjenester skal sammenlignes, det skal kontrolleres og føres tilsyn (Dagsavisen 17. oktober 2003).

Disse medlemmer viser til at Asplan Viak leverte Regjeringen en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor som viser at økt konkurranse på offentlige innkjøp ikke har ført til prisreduksjoner. Rapporten viser i tillegg at de administrative kostnadene for innkjøpere og leverandører har økt (Aftenposten 3. juli 2004).

Roger Pihl fra profileringsbedriften Tibe AS skriver at et anbudsoppdrag på 400 000 kroner raskt fører til kostnader og papirarbeid for bedriftene på nærmere to mill. kroner - fordi 30 bedrifter bruker ett ukesverk hver på å lage anbud og fylle anbudsskjemaer. Dette er kostnader som skaper økt "overhead" - og som betales av andre oppdrag (Dagens Næringsliv 27. november 2003).

Disse medlemmer peker på at i den norske kraftbransjen har økt liberalisering ført til økte priser og dokumenterte reduksjoner i vedlikehold av linjenettet (Brennpunkt 1. februar 2005).

Disse medlemmer viser til at Regjeringen peker på økt konkurranse i drosjesektoren som et positivt tiltak. Siden drosjetakstene ble sluppet fri i 2000, har prisene steget 44 pst. Målet med frislippet var større konkurranse og laver priser, men resultatet har blitt det motsatte. Næringen opplever færre passasjerer og lavere inntjening. Ventetiden for hver sjåfør blir stadig lengre. Ifølge Oslo Taxi lå antall turer i timen tidligere på 2,4, men er nå sunket til 1,6. - Seriøse eiere finner seg noe annet å gjøre, sier styreleder Glenn Tuxen i Oslo Taxi BA, og mener at dermed får folk dårligere sjåfører til en dyrere pris. Forsker ved Transport-Økonomisk institutt Jon-Terje Brekken sier han er overrasket over at Oslo kommune, som styres av Høyre og Fremskrittspartiet, har økt antall løyver uten å vurdere behovet, og peker på at "noen må betale for drosjene som venter på holdeplassen" (Aftenposten 9. februar 2005).

Disse medlemmer viser til Regjeringens politikk for økt konkurranse i meierimarkedet. Denne politikken illustrerer hvor sløsaktig konkurransepolitikken gjerne blir, om man først har bestemt seg for konkurranse. For å få en "effektiv konkurranse" måtte Konkurransetilsynet først pålegge TINE å selge to av sine egne meierier. Deretter måtte staten betale 50 øre per liter til Q-meieriene - til sammen over 50 mill. kroner - utelukkende "for å opprettholde konkurransen i meierimarkedet". Nye aktørers bidrag til utviklingen av meierimarkedet kan vurderes ut i fra omfanget av introduksjonen av radikalt nye produkter eller lavere priser. Disse medlemmerkan ikke se at dette har funnet sted.

Disse medlemmer viser også til at Telesektoren er et område som er konkurranseutsatt. Eli Skogerbø og Tanja Storsul har i 2003 gjennomgått liberaliseringen i telesektoren med tanke på om målene er oppnådde. De viser til at to av de viktigste faktorene bak prisnedgangen på 80- og 90-tallet ikke var konkurranse, men den teknologiske utviklingen som gjorde produkter og tjenester billigere, samt utbyggingen av et landsdekkende telenett, som i stor grad ble ferdigstilt i løpet av 1980-årene. De viser til at i perioden med tiltakende konkurranse - etter 2000 - har utviklingen med prisreduksjoner i stor grad stagnert. Noen priser har faktisk økt på 1990-tallet, særlig abonnementsavgiftene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen ønsker økt konkurranse i togsporet, uten at spørsmål om hvordan man kan konkurrere på infrastruktur, eller hvordan man kan skape konkurranse på "like vilkår" når NSB har investert og reinvestert i tog, verksteder og kompetanse er seriøst behandlet. Disse medlemmer viser til at Regjeringens løsning kan bli å frata NSB togene, til tross for at dette kan ende opp med å gjøre togtransporten dyrere for alle. Disse medlemmer viser til at for å få konkurranse på "like vilkår" må departementet antakelig tvinge NSB til å stille sitt materiell til konkurrentenes disposisjon. Resultatet av dette kan raskt bli økt kortsiktighet, og at NSB som en konsekvens av dette bygger ned sin virksomhet.

Disse medlemmer peker i den anledning til Storbritannia. Etter privatiseringen gikk vedlikeholdskostnadene først ned med 30 pst. Men fem år senere var kostnadene økt til 50 pst. over nivået før privatiseringen. Deretter gikk det privatiserte jernbanenettet konkurs - og ble renasjonalisert. Privatisert vedlikehold ble tatt tilbake igjen i oktober 2003 for å effektivisere og øke sikkerheten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti peker på at én måte å anslå konkurransekostnader er å ta fatt i den offentlige innkjøps- og anbudspolitikken. Hvert år kjøper det offentlige inn varer og tjenester for 220 mrd. kroner fra private. Alle kjøp på over 200 000 kroner må på anbud. For å anslå anbuds- og administrasjonsutgiftene kan man ta utgangspunkt i et gjennomsnittlig anbud på 5 mill. kroner, at hvert anbud har seks anbydere som deltar i én runde og at hvert anbud genererer ett ukesverk med papirarbeid. Med 44 000 kjøp og til sammen seks ukes­verk per anbud koster dette 264 000 ukesverk, eller 1 320 000 dagsverk - eller 7 300 årsverk i å skrive anbudspapirer. Om man anslår ett årsverk til forsiktige 450 000 kroner, koster anbudskonkurranse 3,3 mrd. kroner i året i form av anbudskostnader for de private. Dette er utgifter som i sin helhet må dekkes inn på andre måter, og kommer ut som høyere pris på varene. Disse medlemmer peker på at det ville vært samfunnsøkonomisk lønnsomt om offentlig sektor i mye større grad enn i dag utførte disse tjenestene selv.

Disse medlemmer viser til eksemplene nevnt innledningsvis, som viser at sammenhengene mellom konkurranse og økonomisk utvikling fremstår som mindre tydelige enn det Regjeringen påstår.

Komiteen viser til at en vesentlig del av landets samlede ressurser brukes innenfor offentlig sektor. Dette kan illustreres ved at offentlig sektor legger beslag på en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge. Det innebærer for det første at det innenfor offentlig sektor produseres tjenester som både den enkelte borger og næringslivet er avhengig av.

Komiteen viser til at for det andre er de ressursene som brukes innenfor det offentlige, ikke tilgjengelige for produksjon av varer og tjenester innenfor privat sektor, for eksempel i konkurranseutsatt virksomhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen ved etableringen av Moderniseringsdepartementet har understreket den vekt som man legger på arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Samlingen av konkurransepolitikken i Moderniseringsdepartementet er en sentral del av dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og anslag på kostnadene ved konkurranse- og anbudsutsettinger, og at disse i mye større grad burde vært belyst for å gjøre en reell vurdering av den økonomiske nytten av denne politikken. Disse medlemmer mener at det er viktig at offentlig sektor som helse, kommunikasjon og skole utvikles til å bli et naturlig førstevalg for innbyggerne. Dette kan best sikres gjennom investeringer, forskning og bruk av ny kunnskap i offentlige tjenester; gjennom å utvikle og gi rom for nye undervisningsopplegg i skolen, forebygging i helsesektoren, tilstrekkelige investeringer i og utvikling av moderne utstyr, osv. En slik satsing på inno­vasjon i offentlig sektor krever vilje til satsing. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen ikke viser ambisjoner i disse retningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen har et omfattende og ambisiøst program for modernisering av offentlig sektor, hvor fokuset er bl.a. å flytte ressurser fra administrasjonen til tjenesteyting og å gjøre møtet med det offentlige enklere for innbyggere og næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at konkurransepolitikken er en unødvendig omvei for å oppnå de målene som alle er enige om, nemlig økt forskning, kompetanseutvikling, rekruttering og rom for langsiktig nærings- og industriell utvikling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at knivskarp konkurranse like gjerne kan bidra til at kortsiktigheten øker, og at investeringer i forskning, utvikling og kompetanse stagnerer. Den beste måten å sikre norsk konkurranseevne på er å sørge for tilstrekkelig høyt investeringsnivå i kunnskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at ressursrammene følger av de begrensninger en må legge på skattesatser blant annet ut fra hensyn til næringslivets konkurransedyktighet og motivasjonen for den enkelte til å arbeide. Videre er det et mål i seg selv å ha en stor og velfungerende privat sektor. Dette tilsier at en jevnlig bør ta stilling til hvor grensene for det offentlige ansvaret bør gå. Det rokker imidlertid ikke ved den brede enigheten om at det offentlige skal ha et betydelig ansvar for samfunnsutviklingen og for å finansiere for eksempel skole, sosial trygghet og velferd. Det betyr at det offentlige også i årene fremover vil bruke en vesentlig del av samfunnets ressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at de private sykehusene, som følge av en ambisiøs konkurransepolitikk og tilsvarende mangel på satsing på offentlige sykehus har gitt en rekke private helseoperatører urimelig gode inntekter. Kostnadene ved denne privatiseringen bør klarere frem.

Komiteen legger til grunn at moderniseringsarbeid i offentlig sektor skal ta utgangspunkt i at de tjenester som leveres skal være av høy kvalitet samtidig som innbyggerne kan være trygge på at virksomhetene drives på en effektiv måte, og sikrer det behov innbyggerne har for velferdstjenester. Næringslivet må også oppleve forvaltningen som ryddig og ubyråkratisk, og norsk offentlig tjenesteytelse som et konkurransefortrinn internasjonalt. Komiteen mener også at det er svært viktig at ansatte i det offentlige har arbeidsplasser som er spennende, utfordrende og utviklende, og samtidig føler trygghet og delaktighet i jobbsituasjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enig med Regjeringen i at konkurranse er et velegnet virkemiddel for å oppnå økt verdiskapning. Konkurranse fremmer mer effektive, desentraliserte og brukerrettede løsninger enn sentralstyrte former for organisering og styring. For å nå målene om brukerretting, effektivisering og forenkling bør prinsippene som ligger til grunn for en konkurranseøkonomi i utgangspunktet også benyttes selv om ikke alle forutsetninger for et fungerende marked er tilstede. Fritt sykehusvalg og "pengene følger brukeren" er eksempler på dette. Slike løsninger setter brukeren i fokus, hjelper tjenesteleverandørene til å velge mer effektive løsninger for å bli konkurransedyktige og forenkler hverdagen for alle involverte.

Komiteen viser til at behovene, særlig innenfor helse og omsorg, vil gi et betydelig press på offentlige budsjetter i årene fremover. Desto viktigere blir det at stat og kommune driver sin virksomhet på en mest mulig effektiv måte som sikrer at innbyggerne får mest mulig velferd igjen for ressursene.

Komiteen mener at økonomi, personell og infrastruktur vil være viktige rammebetingelser for å gi god omsorg, men at dette alene ikke er nok. Gode omsorgstjenester har ikke bare med kapasitet og strukturelle rammer å gjøre. Komiteen vil peke på at også verdier, holdninger og kultur påvirker kvaliteten på arbeidet som blir utført.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, legger til grunn at konkurranse skal bety at de offentlige tjenestene skal bli bedre for borgerne. Hvis den enkelte, uavhengig av egen betalingsevne, har muligheter til å velge mellom flere tilbud innen en gitt offentlig budsjettramme, vil kvalitet bli en konkurransefaktor og bidra til høyere kvalitet. I de tilfeller der det er vanskelig å få konkurranse om å tilby best mulig kvalitet, og der det er fare for at konkurranse om lavest mulig priser/kostnader eventuelt kan gi for lav kvalitet, må det offentlige definere kvalitetskrav som følges opp med kontroll.

Flertallet ser det som en forutsetning for konkurranseutsetting at det offentlige stiller kvalitetskrav som sikrer at omsorgen blir ivaretatt innenfor rammen av valgfrihet som den enkelte bruker får. Det er videre viktig at overvåkningen av om disse kvalitetskravene nås involverer brukeren og deres pårørende, spesielt gjelder dette grupper som pleietrengende under eldreomsorgen, funksjonshemmede og barn.

Flertallet slår fast at konkurranseutsetting ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel for å understøtte sentrale målsettinger som:

  • – mer igjen for pengene

  • – økt kvalitet og effektivitet i tjenesteytingen

  • – stimulere til innovasjon i tjenesteytingen

  • – klargjøring av roller i det offentlige

  • – brukerorientering og større valgfrihet for brukerne

Flertallet er tilfreds med at Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til lovregler og eventuelt andre tiltak for å legge til rette for mer like konkurransevilkår for private og offentlige aktører. Flertallet er også tilfreds med at Moderniseringsdepartementet tar sikte på å utgi en veileder som vil gi generell informasjon om konkurranseeksponering og offentlig privat samarbeid (OPS) i første halvdel av 2005.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til ovenstående merknader som viser at konkurranse som utviklingskraft må balanseres mot langsiktige og kortsiktige kostnader ved konkurranse. Disse medlemmer viser videre til Sosialistisk Venstrepartis merknader ved behandlingen av konkurranseloven (Innst. O. nr. 50 (2003-2004)), hvor det heter følgende:

"Disse medlemmer påpeker at konkurranse kun er ett av flere virkemiddel for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det understrekes at langsiktig, offentlig eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler også er reelle og i mange tilfeller bedre alternativ til konkurranse som utviklingskraft".

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at ikke alle områder er egnet for konkurranse. Eksempler på dette er helse, omsorg, utdanning og offentlig forvaltning. På disse områdene vil samfunnsmessige hensyn være overordnet konkurranse og bli bestemt ut fra politiske valg. Disse medlemmer mener at den politiske styringen må beholdes og utvikles, ikke reduseres. Disse medlemmer viser for eksempel til prinsippet om anbudsutlysing for tjenesteproduksjon, hvor det er unntak for helse- og sosialsektoren. Disse medlemmer understreker at en slik avgrensning ikke er i strid med de forpliktelser Norge har gjennom EØS-avtalen. Et eksempel på et produkt som ikke egner seg for anbudsutlysing er produksjon av ortopedisk fottøy som nå er flyttet til Litauen. Dette har medført store problemer for brukerne. Disse medlemmer vil påpeke at nærhet og forståelse mellom bruker, ortopediingeniør og produksjonsenheter er avgjørende for at resultatet skal bli vellykket for brukerne. Derfor burde ikke anbud vært brukt i dette tilfellet. Disse medlemmer vil framheve at de offentlige velferdsordningene er viktige for å sikre utjevning og fordeling. Vi har hatt et godt utbygd offentlig helsevesen over hele landet, og et særtrekk ved det norske samfunn har vært at elever med ulik bakgrunn har møttes i den samme skolen. Disse medlemmer mener at privatisering av offentlige velferdstilbud innebærer at det offentlige fraskriver seg ansvaret for at alle får like muligheter og samme trygghet. Markedets logikk og mekanismer er ikke egnet til å løse viktige oppgaver som utdanning, helse og omsorg innenfor et solidarisk fellesskap. Forsøk på å skape markeder for velferdstjenester fører derfor til kostbare, byråkratiske og upraktiske løsninger. Disse medlemmer er derfor negative til privatisering og konkurranseutsetting av grunnleggende velferdstjenester.

Disse medlemmer understreker at de virkemidler en bruker for å nå målene for en virksomhet, må avveies kritisk. Disse medlemmer mener at offentlige virksomheter må organiseres og effektiviseres ut fra målet med virksomheten. Spørsmålet om bruk av konkurranse må også vurderes ut fra hvem som står som eiere av institusjonene og finansieringsordning. Eierskap påvirker mål og institusjonskultur.

Komiteen merker seg at en helhetlig nasjonal IT-politikk er sentralt i Regjeringens arbeid med modernisering av offentlig sektor. Komiteen mener utviklingen av IT-politikken må bygge på prinsippene i konkurransepolitikken. For å sikre den videre utviklingen av tjenestene, er det sentralt at det etableres åpne løsninger. På denne måten sikrer en at konkurrerende aktører kan bidra til å utvikle tjenestene videre i årene som kommer. Gode grunnleggende IT-løsninger er av stor betydning når en skal skape konkurranse på innholdssiden. En god IT-politikk forutsetter at den gjennomføres på en konkurransekonform måte. Komiteen mener en politikk som legger til rette for at offentlig virksomhet bruker åpne programvarestandarder, er viktig for å fremme konkurransen på dette området.

Komiteen har med tilfredshet merket seg at Departementet arbeider for å utvikle prosjektet "Min Side", og samtidig legge til rette for en sikker elektronisk signatur.

Komiteen viser til at i arbeidet med en helhetlig IT-politikk er det mange konkurransepolitiske utfordringer. Etablering av åpne plattformer, lettere adgang for mindre aktører og å skape økt konkurranse om utvikling av nye produkter og tjenester er nevnt. Komiteen ber om at man følger dette nøye.

Komiteen mener god bredbåndsdekning vil være en sentral forutsetning for innovasjon og utvikling av et konkurransekraftig norsk næringsliv i årene fremover. God bredbåndsdekning gir grunnlag for næringsutvikling og fortsatt bosetting i distriktene, og dreier seg således om mye mer enn raskere tilgang til Internett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til Innst. S. nr. 133 (2003-2004) der et flertall mente det skulle være mulig å sikre bredbåndstilbud til alle i løpet av 2007, samt å øke bevilgningen til å stimulere etterspørselen og sikre et tilbud til hele landet, også i geografiske områder hvor en helt klart ser at det ikke er mulig med en markedsregulert utbygging. Flertallet viser til at til tross for at markedet skal bidra i størst mulig grad, må det offentlige gå inn med særegne tiltak de steder der markedet ikke strekker til. Utbygging og utvikling må skje i samhandling mellom markedet og det offentlige, hvor helheten ivaretas.

Flertallet viser til forslaget fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti som ble fremmet av næringskomiteen i Innst. S. nr. 133 (2003-2004):

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for å øke takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner kan nås i løpet av 2007. Regjeringen bes kommentere status for framdrift i budsjettene."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det nå er en meget dynamisk utvikling i bredbåndmarkedet. Nye anslag for bredbåndsdekning- og tilknytning i Norge viser at den nasjonale bredbåndsdekningen i mars var ca. 86 pst., mens 35 pst. av husstandene var tilknyttet bredbånd. Den kraftige veksten og konkrete utbyggingsplaner indikerer at dekningen i løpet av året vil overstige 90 pst. Konkurranse i bredbåndmarkedet, nye anvendelsesområder som for eksempel bredbåndstelefoni og ny teknologi som reduserer kostnadene har bidratt til den kraftige veksten. I mars var det bare ti kommuner som foreløpig ikke hadde et bredbåndstilbud i kommunen. Bare to kommuner hadde på dette tidspunktet ikke konkrete planer for utbyggingen. Disse medlemmer konstaterer at det dermed ligger godt til rette for å nå Stortingets målsettinger slik de er uttrykt i Innst. S. nr. 133 (2003-2004).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Innst. S. nr. 133 (2003-2004) fra næringskomiteen om breiband for kunnskap og vekst, hvor det heter at

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er på denne bakgrunn av den oppfatning at Regjeringens ambisjonsnivå for bredbåndsutbyggingen, slik det kommer til uttrykk i meldingens kapittel 7.2, er for lavt. Disse medlemmer går inn for at det overordnede målet for bredbåndsutbyggingen ikke kun skal omfatte utvalgte offentlige institusjoners bredbåndstilknytning, slik eNorge 2005 legger opp til, men utvides til også å omfatte bredbåndstilgang for alle landets bedrifter og husstander innen 2007. Slik disse medlemmer ser det, vil bredbånd være en særdeles viktig forutsetning for næringsutvikling i distriktene de nærmeste årene og derved også en forutsetning for nasjonens totale omstillingsevne. Disse medlemmer fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen øke takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner kan innfris innen 2007. Det fremlegges en årlig statusrapport for Stortinget.""

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i tillegg til at Regjeringens arbeid rundt åpne standarder og åpen kildekode burde vært mer ambisiøs, både ut fra demokratihensyn og fra muligheten til å kutte utgifter til lisenser.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har varslet at den om kort tid vil lansere en samlet politikk for åpne standarder og kildekoder.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at bredbånd i stor grad kan oppheve de avstandsulempene som måtte eksistere. Teknologien gir store muligheter for næringsetablering og innovasjon, samtidig som offentlige og private tjenester kan tilbys like lett over hele landet. Bredbåndsnett kan gi bedre og lettere tilgjengelige helsetjenester, og gjennom telemedisin kan institusjonenes spesialistkompetanse nå helt ut til legekontor i kommunene. Bredbånd gir store muligheter innen utdanning, kunnskaps- og forskningsformidling, kultur og underholdning. Gjennom en lett tilgjengelig og åpen elektronisk offentlighet, og med nye former for deltagelse og diskusjon, er bredbånd også en demokratiserende teknologi.

For disse medlemmer er det et mål at alle husstander, private og offentlige virksomheter skal ha tilgang til et framtidsrettet høyhastighetsnett, og at det ikke skal være geografiske prisforskjeller. Det trengs en sterk satsing for å få en raskere utbygging, og det offentlige må ta sterkere styring over utviklingen for å sikre alle tilgang til bredbånd. Det må opprettes et fond for kommuner og fylker for å stimulere til raskere utbyggingstakt.

Disse medlemmer mener at landet trenger en mer offensiv politikk for å utnytte de mulighetene som ny teknologi gir og vil at alle husstander, private og offentlige virksomheter skal ha tilgang til et framtidsrettet høyhastighetsnett (6 Mbs) innen 2007.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det offentlige handler inn for ca. 220 mrd. kroner i året (2002-tall). At dette skjer i markeder der det er en reell konkurranse er vesentlig for å holde disse kostnadene på et fornuftig nivå. Flertallet merker seg med tilfredshet at revisjonen av innkjøpsregelverket er i full gang. Dette regelverket har vært til dels vanskelig tilgjengelig og flertallet ser frem til at det skal bli lettere håndterbart/enklere å forstå. Flertallet viser til at Regjeringen i meldingen bebuder en "pakkeløsning" der regelendringer, kompetansetiltak og virkemidler for etterlevelse blir sett i sammenheng. Når regelverket blir mer overkommelig å praktisere vil flertallet samtidig understreke at bevisste/overlagte brudd på regelverket må slås hardt ned på. Flertallet er derfor tilfreds med at det vil foreslås innført egne sanksjoner i det reviderte regelverket.

Flertallet vil understreke at en viktig forutsetning for effektiv konkurranse om de offentlige kontraktene, er at det offentlige opptrer som en profesjonell og krevende kunde, samtidig som det legges til rette for at private bedrifter, frivillige og ideelle organisasjoner og virksomheter også kan konkurrere om å levere varer og tjenester til det offentlige.

Flertallet har merket seg at departementet er i ferd med å vurdere om terskelverdiene skal justeres fra 200 000 kroner til 500 000 kroner. Flertallet er positiv til dette, og viser til NHOs brev til komiteen der det understrekes at det av hensyn til små og mellomstore bedrifter er viktig at det legges til rette for at også disse skal kunne være med i konkurransen (brev av 6. april 2005 og 22. april 2005).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at offentlige instanser har et særlig ansvar for å sikre like konkurransevilkår ved anbud og at disse ikke må stimulere til konkurranse basert på underminering eller omgåelse av etablerte sosiale ordninger, for eksempel pensjoner.

Disse medlemmer viser til at ILO-konvensjon nr. 94 om å stille krav til tariffavtaler ved offentlige innkjøp er ratifisert av Norge, og at Regjeringen har varslet at den vil bli implementert i en revisjon av innkjøpsinstruksen for statlig sektor som departementet tar sikte på å fremme våren 2005. Disse medlemmer mener konvensjonen må implementeres på en slik måte at den gjelder for alle virksomheter i så vel kommunal som statlig sektor.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at stortingsmeldingen slår fast at det fortsatt er viktig å fokusere på konkurranse i kraftsektoren. Flertallet deler dette synet. Flertallet merker seg at Regjeringen i løpet av 2005 vil fremme lovforslag om lovmessig krav om å skille ut selskaper for nettverk og for salg. Flertallet registrerer at bakgrunn for forslaget er at man ønsker å redusere mulighetene for kryssubsidiering hos aktører som har både nett- og kraftproduksjon.

Flertallet viser til at situasjonen i kraftmarkedet har fått betydelig oppmerksomhet etter vinteren 2002-2003 med høye kraftpriser. Flertallet mener det er særdeles viktig at befolkningen og næringslivet har tillit til at kraftforsyningen og prissettingen av kraft fungerer etter hensikten, og at man ikke lar noen få aktører utnytte en eventuell markedsmakt, spesielt med tanke på at alle de nasjonale kraftmarkedene i Norden er sterkt konsentrert når en tar hensyn til virkningen av krysseierskap. Flertallet understreker derfor viktigheten av at myndighetene oppfyller sin tilsynsrolle og samtidig legger til rette for et velfungerende kraftmarked med tilstrekkelig kraftproduksjon. Flertallet er derfor positiv til å videreutvikle det nordiske kraftmarkedet, slik at man får en best mulig ressursutnyttelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Regjeringens redegjørelse for situasjonen i kraftmarkedet. Flertallet er kjent med at det til tider eksisterer flaskehalser i overføringsnettet, og at det diskuteres hvorvidt dette gir mulighet til å utøve markedsmakt. Flertallet er klar over at flaskehalser kan bidra til at det etableres regionale markeder i det fellesnordiske engrosmarkedet for kraft, hvor markedsmakt lettere kan utøves. Flertallet har spesielt merket seg Konkurransetilsynets vurdering vedrørende markedet og tidsaspektet, så vel som tilsynets vurdering av kryssubsidiering ved vertikal integrasjon. Flertallet mener derfor det er viktig at Statnett fortsetter sitt arbeid for å fjerne flaskehalser, og at de i dette arbeid tar spesielt hensyn til dagens og den forventede fremtidige konkurransesituasjonen innen eksisterende og potensielle flaskehalsområder. Flertallet støtter også opp om at Konkurransetilsynet fortsatt skal være en aktiv pådriver for samarbeid mellom konkurransemyndighetene i de nordiske land vedrørende kraftmarkedet. Flertallet merker seg videre at Konkurransetilsynet mener opprydding i krysseierskap er et tiltak som bør vurderes, slik at aktørene i næringen i større grad er atskilt fra hverandre. Flertallet er meget positiv til at problemstillingen skal utredes nærmere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet er i utgangspunktet enig i at fusjoner som fører til økt markedsmakt må vurderes grundig. Disse medlemmer understreker dog at man i en slik vurdering skal ta hensyn til at man har et nordisk kraftmarked, og at man skal ta hensyn til de mulige utbedringer i transmisjonsnettet som kan/skal gjøres for å bedre konkurranseforholdene. Disse medlemmer ser gjerne at norske kraftselskap må ha muligheten til å utvikle seg til sterke internasjonale selskap, blant annet basert på at Norge er deres hjemmemarked, samtidig som det utvik­les flere sterke regionale kraftaktører i Norge som kan sikre at konkurransen opprettholdes i det "norske" markedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, legger til grunn at konkurransemyndighetene til enhver tid må utøve konkurranseloven slik at enkeltselskaper eller grupperinger i kraftmarkedet ikke får anledning til å utnytte dominerende markedsposisjoner til å svekke konkurransen til skade for forbrukere og næringslivet.

Flertallet mener man i størst mulig grad må sikre konkurranse også i det lokale strømnettet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at det lokale nettet er en naturlig monopolsituasjon, men vil påpeke at NVE, i sin rolle som regulator, bør stille strenge effektiviseringskrav gjennom de økonomiske rammene slik at forbrukerne kan nyte godt av lavere nettariffer.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det å sikre en effektiv konkurranse bare er ett av mange tiltak som er viktige for å skape en mer robust kraftforsyning, jf. St.meld. nr. 18 (2002-2003) om forsyningssikkerheten for strøm. Dette flertallet mener at fokusering på konkurranse og effektivitet i kraftbransjen er viktig for å sikre strømkundenes interesser. Samtidig må ikke dette fokuset medføre at andre viktige hensyn som generell opprustning av ledningsnettet, beredskap og forsyningssikkerhet blir forsømt.

Dette flertallet viser til flertallsmerknad (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) i Innst. O. nr. 109 (2002-2003):

"Flertallet er enig i at det er for snevert å regulere Statkraft kun med utgangspunkt i det norske markedet. Flertallet er enig i at Statkraft må få større albuerom til å vokse i det norske markedet all den tid Statkrafts posisjon bør vurderes opp mot svenske og finske selskap.

Dette tilsier endret adferd fra Konkurransetilsynet når det gjelder oppkjøp som Statkraft foretar, noe som ser ut til å fordre en endring av konkurranseloven."

Dette flertallet viser også til Innst. S. nr. 289 (2002-2003) der flertallet (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) viste til at konkurranseloven nylig var endret med en ny § 3.12, og videre uttalte:

"Flertallet mener dette åpner for Statkrafts vekst og vurdering av Statkrafts posisjon i markedet skal vurderes ut ifra et nordisk eller europeisk markedsperspektiv, såfremt deres eventuelle dominans ikke virker negativt for de norske kunder. Denne vurderingen av Statkrafts rolle må ses i sammenheng med Regjeringens arbeid med å utrede endringer i energiloven etter prisøkningene som har vært en ekstra belastning for norske strømkunder vinteren 2002-2003. Flertallet mener at Regjeringens vurdering også må ha et regionalt perspektiv og inneholde en vurdering av de regionale energiselskapene som viktige aktører i kraftmarkedet."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også understreke betydningen av å ha et sterkt nasjonalt og desentralisert offentlig eierskap til kraftselskap.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg at Regjeringen i forbindelse med gjennomføring av det nye el-markedsdirektivet, vurderer krav om selskapsmessig skille mellom nettvirksomheten og konkurranseutsatt virksomhet i kraftselskaper.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg avventende til at man skal stille strengere krav i Norge enn det kraftbransjen i våre konkurrentland vil møte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen vil stille strengere krav i Norge enn det minstekravet som følger av el-markedsdirektivet.

Komiteen har videre merket seg at kraftbransjen kan få ekstrakostnader grunnet pålagt omorganiseringer i bransjen som følge av nye selskapsmessige og funksjonelle krav for kraftselskapene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at dette er kostnader som isolert sett kan slå ut i høyere priser til forbruker. På den annen side er formålet med selskapsmessig skille og funksjonelle krav å sikre størst mulig grad av konkurranse. I den grad et integrert selskap foretar kryssubsidiering mellom monopoldelen (nettvirksomheten) og den konkurranseutsatte virksomheten (omsetning av kraft), vil dette føre til redusert konkurranse og høyere priser til forbruker. Flertallet mener at grensen for selskapsmessig skille og funksjonelle krav må settes slik at gevinstene ved økt konkurranse blir større enn de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å omdanne de aktuelle selskapene. Flertallet avventer derfor Regjeringens varslede forslag til lovendring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil fortsatt ha et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap til naturressursene for å sikre nasjonal forankring, råderett og kontroll over vannkraftressursene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til behandlingen av Dokument nr. 8:114 (2002-2003) og Innst. S. nr. 289 (2002-2003) samt behandling av Dokument nr. 8:99 (2002-2003) om lov om endring i lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) (ny § 3-12) i Innst. O. nr. 109 (2002-2003) hvor flertallet påla Regjeringen å endre konkurranseloven slik at Statkraft kan fortsette å vokse, også innenlands. Flertallet viser til at endringene skulle innebære at konkurranseloven ble tilpasset de situasjoner hvor det foreligger et velfungerende nordisk eller europeisk marked. Flertallet mener det er for snevert å regulere Statkraft kun med utgangspunkt i det norske markedet. Flertallet i Stortinget har ment at Statkraft må få større albuerom til å vokse i det norske markedet og at dette skulle tilsi endret adferd fra Konkurransetilsynet når det gjelder oppkjøp som Statkraft foretar. Flertallet fremmet derfor følgende forslag:

"Dersom en eller flere aktører på det norske marked er så dominerende at konkurranse hindres, skal Konkurransetilsynet likevel ikke etter § 3-11 gripe inn dersom det i bransjen foreligger et velfungerende nordisk eller europeisk marked, forutsatt at dominansen ikke virker negativt for de norske kunder."

Flertallet viser også til merknader i Innst. O. nr. 50 (2003-2004) om A) lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) og B) lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven) mv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Statkraft har fått pålegg fra Konkurransetilsynet om å selge seg ned i størrelsesorden 9 mrd. kroner. Dette øker risikoen for økt utenlands eierskap av norske vannkraftressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at meldingen vurderer konkurransen i sluttbrukermarkedet til å fungere godt. Det blir konstatert at det er et større antall aktører og at konkurransen i sluttbrukermarkedet regnes som velfungerende. Disse medlemmer finner dermed at det er liten sammenheng mellom omtalen av sluttbrukermarkedet i meldingen og tiltakene som blir varslet. De varslede tiltakene er i hovedsak knyttet til implementering av EUs nye el-markedsdirektiv i norsk rett. Det vises til at Regjeringen varsler at den ønsker å stille krav om selskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet i kraftselskaper. El-markedsdirektivet stiller krav om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet for selskap som har over 100 000 kunder. Regjeringen varsler at den vil sette strengere krav enn det EUs minstekrav tilsier.

Disse medlemmer mener at dagens krav om regnskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet er et tilstrekkelig krav for å hindre kryssubsidiering. Disse medlemmer mener at det særlig er viktig å unngå at mindre kraftselskaper får unødvendige krav om kostbare organisasjonsendringer. Det må videre legges vekt på at ønsket selskapsform kan beholdes, og at ikke alle kraftselskaper tvinges til organisere seg som aksjeselskaper.

Disse medlemmer stiller seg utforstående til at Regjeringen vil stille strengere krav enn det EUs minstekrav tilsier på dette området, og dermed pålegge krav om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet ikke bare for store kraftselskaper, men trolig også for flere mellomstore selskaper. Disse medlemmer viser til at de foreslåtte tiltakene vil føre til merkostnader og til at selskapene blir mer byråkratiske og juridisk komplekse, uten at dette vil ha dokumenterte positive effekter for kundene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge er en for oljeavhengig nasjon, og at det må etableres en politikk for å få til utvalg og økt konkurranse på likere vilkår mellom ulike energikilder. Disse medlemmer viser derfor til Sosialistisk Venstrepartis plan for 20 miljøvennlige TWh innen 2010, bl.a. gjennom økt satsing på bioenergi, vindkraft, solenergi, turbiner i drikkevannsrør og energisparing.

Komiteen mener det er positivt at meldingen belyser enkelte problemstillinger i forhold til konkurransesituasjonen innen kringkastingssektoren.

Komiteen viser til at i stortingsmeldingen er konkurransesituasjonen innen kringkastingssektoren berørt flere steder. Det fremheves som et grunnleggende problem at begrensede frekvensressurser innebærer at det kun er plass til et begrenset antall kanaler i eteren. Dette har resultert i ulike konkurransevilkår mellom kanalene, og er en viktig forklaring på TV2s sterke stilling i det kommersielle kringkastingsmarkedet. Som påpekt i stortingsmeldingen vil knappheten på frekvensressurser bestå også etter digitaliseringen av bakkenettet. Man har erfaring med at den sterke stillingen enkelte aktører oppnår gjennom å få disponere begrensede frekvensressurser kan lede til uheldig konkurransevridning også i tilstøtende markeder. TV2s avtale med Telenor-eide Canal Digital er et eksempel på dette. TV2 har gjennom sin kringkastingskonsesjon i praksis blitt en "must have"-kanal for satellittoperatørene. Ved at kun Canal Digital, og ikke Viasat som er Canal Digitals eneste konkurrent på parabol, får distribuere TV2 til sine abonnenter, har Canal Digital på få år fått en dominerende stilling på satellittmarkedet i Norge.

Komiteen mener det følgelig er et problem for konkurransen.

Komiteen mener det er lite heldig at dagens konsesjoner utformes slik at aktører kan utnytte fordelen av å disponere begrensede ressurser på en slik måte. Komiteen mener det også generelt er betenkelig at begunstigede kanaler med et allmennkringkastingsoppdrag kan nekte å la seg distribuere til en stor gruppe seere gjennom konkurransevridende eksklusivavtaler.

Komiteen ber Regjeringen vurdere denne praksisen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at NTV ennå ikke er tildelt konsesjon for å etablere et digitalt bakkenett for fjernsyn. Konsesjonen ble i sin tid utlyst for tolv år. NTV har bedt om at konsesjonsperioden forlenges til 15 år. Myndighetene har kunngjort forlengelse av konsesjonen og åpnet for at eventuelt nye aktører kan melde sin interesse. Flertallet viser til at etter fristens utløp har kun Telenor meldt sin interesse.

Flertallet mener Telenors kandidatur reiser konkurransemessige problemstillinger på grunn av selskapets dominerende posisjon som tilbyder av fjernsyn via satellitt og kabel. Den opprinnelige utlysningen inneholdt en formulering om at konkurransehensyn ville bli vektlagt. Ekomloven inneholder dessuten en bestemmelse som gjør det mulig å ekskludere bestemte aktører fra en tildelingsprosess dersom konkurransemessige hensyn tilsier dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at dersom NTV får konsesjon til å drive det digitale bakkenettet i Norge, vil de konkurransemessige virkninger forsterkes all den tid allmennkringkasterne NRK og TV2 samtidig blir distributører. Disse medlemmer ber Regjeringen følge denne utviklingen nøye, og iverksette nødvendige tiltak for å sørge for virksom konkurranse.

Disse medlemmer vil også vise til den situasjon Telenors sterke posisjon i distribusjonsmarkedet skaper. Som nevnt i meldingen er Telenor sterkt inne på alle distribusjonsplattformene for kringkasting: bakkenett, kabel, satellitt og bredbånd. Dette innebærer at selskapet har en nøkkelposisjon i forhold til å gi innholdsleverandørene tilgang til seerne, og motsatt. De konkurransemessige problemene denne rollen leder til forsterkes av at Telenor selv er tungt inne som innholdsleverandør gjennom eierskapet til Canal Digital, samt at det er Telenor-eide Canal Digital som har eksklusiv rett til satellittdistribusjon av TV2. Disse medlemmer vil også vise til at den konkurransemessige betydning av bredbåndsdistribuert TV, hvor Telenor også er dominerende, dessuten vil kunne bidra til ytterligere å styrke Telenors allerede sterke posisjon i distribusjonsmarkedet.

Komiteen mener de strukturelle, eiermessige og tekniske forutsetningene som påvirker kringkastingsmarkedet er sammensatte og relativt kompliserte, og understreker at det føres en tydelig politikk for å sikre en sunn og rettferdig konkurranse samt mangfold i mediene.

Komiteen viser for øvrig til partenes respektive merknader i Innst. S. nr. 128 (2003-2004) om digitalt bakkenett for fjernsyn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at all infrastruktur, inkludert digitale nett, bør være offentlig eide. Disse medlemmer viser for øvrig til disse medlemmers merknader i Innst. S. nr. 128 (2003-2004) om digitalt bakkenett for fjernsyn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det for forbrukerne er konkurranse i lokale og små markeder sentralt og at disse ikke må glemmes av Konkurransetilsynet. Det må legges økt vekt på å stimulere konkurransen i disse markedene. Flertallet er enig med departementet i at det er et behov for tiltak for å fremme konkurransen innenfor yrkesgrupper som tannleger og advokater, og øke mulighetene til å sammenligne pris og kvalitet innenfor håndverkstjenester. Slik informasjon vil gjøre forbrukerne i stand til å gjøre gode valg og fremme konkurransen i disse næringene, og vil understreke at det også er viktig med mangfold i tilbudet i disse næringene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at i lokale og små markeder er det kjennskap, tillit og troverdighet som teller. Antall aktører blir derfor i seg selv ikke noe godt mål på om forbrukerinteresser ivaretas.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er avgjørende at alle uavhengig av økonomisk evne skal ha mulighet til å få sin rettssikkerhet ivaretatt. Lavere advokatpriser og et godt rettshjelpstilbud er viktig for at flere skal få sin rett. Regjeringens usosiale gjeninnføring av egenandeler på fri rettshjelp har gjort det dyrere å få rett for svært mange mennesker. Disse medlemmer mener dette er bekymringsfullt med tanke på den økende rettsliggjøring av stadig flere saker som kommer frem i maktutredningen. Disse medlemmer viser videre til sine merknader i behandlingen av lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) (Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)) der disse medlemmer foreslår makspris på advokattjenester (saker knyttet til barnefordeling, samvær, forbrukersaker, hus- og hjemsaker, forsikring og noen rettighetssaker) på linje med offentlig rettshjelpssats, og har ingen ytterligere merknader.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til KonkurranseNytt 1-2/2005 der det fremkommer at mange bedrifter bryter konkurranselovens meldeplikt for foretakssammenslutninger. Flertallet er tilfreds med at Konkurransetilsynet nå intensiverer kontrollen med at meldeplikten overholdes. Konkurranseloven av 2004 pålegger bedriftene å melde til Konkurransetilsynet om foretakssammenslutninger. Dette omfatter særlig fusjoner, oppkjøp og avtaler som gir bedriftene kontroll over en annen bedrift. Meldeplikten gjelder for transaksjoner hvor de involverte bedriftene har en samlet årlig omsetning i Norge på over 20 mill. kroner. Den omfattende meldeplikten ble innført for at Konkurransetilsynet skal kunne føre mer effektiv kontroll med konkurransen i små markeder, og i slike markeder er det viktig å hindre at bedrifter blir så dominerende at konkurransen blir vesentlig svekket til skade for samfunnet og den enkelte forbruker. Flertallet viser til at bedrifter som ikke oppfyller meldeplikten løper en betydelig risiko. For det første vil brudd på meldeplikten normalt resultere i at Konkurransetilsynet gir bedrifter et overtredelsesgebyr. Ved grove brudd på meldeplikten vil det kunne være snakk om betydelige beløp. For det andre vil foretakssammenslutninger som ikke er meldt heller ikke være klarert av Konkurransetilsynet. Det betyr at de involverte bedriftene i ettertid kan risikere at Konkurransetilsynet griper inn mot foretakssammenslutningen. Et slikt inngrep vil kunne innebære at transaksjonen må reverseres.

Flertallet viser videre til at i KonkurranseNytt 1-2/2005 står det å lese at Konkurransetilsynet i fjor mottok i underkant av 300 meldinger:

"Dette er et høyt antall meldinger, men likevel lavere enn det antallet foretakssammenslutninger som var meldepliktige. Brudd på meldeplikten gjør det vanskeligere for tilsynet å følge opp forutsetningene og mer omfattende kontroll i små markeder. Det må forventes at norske bedrifter og deres rådgivere nå kjenner meldeplikten i konkurranseloven. Konkurransetilsynet vil derfor intensivere arbeidet med å avsløre brudd på meldeplikten."

Flertallet er tilfreds med dette.

Komiteen ser det som et sentralt litteraturpolitisk mål at befolkningen skal være sikret god tilgang til et mangfold av titler og genre. I dette ligger det også et ønske om at det skal være mulig å nyte godt av bøkene uavhengig av hvor man bor.

Komiteen har merket seg at Regjeringen fremholder at dens litteraturpolitikk bygger på en erkjennelse av at markedet må suppleres med statlige virkemidler, dersom viktige litteraturpolitiske hensyn skal ivaretas. De statlige innkjøpsordningene for bøker og direkte støtte til forfattere er eksempler på slike virkemidler.

Komiteen viser til at bokbransjen har hatt unntak fra konkurranseloven, gjennom den såkalte "Bokbransjeavtalen". Ved kongelig resolusjon 17. desember 2004 ble det, som en overgangsordning, vedtatt at dagens avtale forlenges frem til 1. mai 2005. Den nye liberaliserte bokavtalen vil tre i kraft fra samme dato. Fra det tidspunkt forskriften trer i kraft, vil alle bokhandlere, bokklubber og øvrige forhandlere ha lik rett til å gi rabatter på bøker. Det gis imidlertid en overgangsperiode for omsetning av skolebøker til videregående skole, skolebøker i grunnskolen og fag- og lærebøker til universitets- og høyskolesektoren. Over-gangsordningen gir adgang for bokhandlerne til å videreføre fastprissystemet for skolebøker til videregående skole og lærebøker til universitets- og høyskolesektoren, samt bokhandlernes omsetningsmonopol for skolebøker til videregående skole, frem til 1. januar 2006. Fastprissystemet og bokhandlernes monopol på å selge bøker til grunnskolen oppheves 1. juli 2006.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer at Regjeringen fører en forbruker- og kulturvennlig politikk på området. Den nye forskriften som regulerer forholdene i bokmarkedet etter 1. mai 2005 fremmer viktige konkurranse- og kulturpolitiske mål. Økt konkurranse vil gi lavere priser på bøker som igjen vil styrke etterspørselen etter norsk litteratur. Den nye bokavtalen gir alle distribusjonskanaler lik rett til å gi rabatter. Bokhandlerne får dermed styrket sin konkurransesituasjon med bokklubbene. Disse medlemmer viser samtidig til innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur og den nye innkjøpsordningen for sakprosa som viktige litteraturpolitisk tiltak.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på betydningen av at ikke markedskrefter alene skal regulere litteraturområdet. Det er et viktig mål at alle i Norge skal ha adgang til god litteratur til lik og rimelig pris. Flertallet er enig med Regjeringen når den skriver i meldingen:

"Konkurranse i bokmarkedet vil ikke nødvendigvis frembringe det ønskede mangfold av titler, genrebredde og tilgjengelighet."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at bransjeavtalen frem til i dag har bidratt til å ivareta viktige litteraturpolitiske hensyn. Dette gjelder spesielt distribusjon samt utgivelse av smale titler.

Disse medlemmer er kritisk til måten Regjeringen har håndtert bokbransjeavtalen på. Disse medlemmer mener denne avtalen er en viktig del av litteratur- og kulturpolitikken, og at endringer i rammene for avtalen må ta hensyn til dette. Endringene fra Regjeringen er ikke begrunnet i kulturpolitiske mål, men markedspolitisk tenking. Disse medlemmer mener det også er viktig å sikre rimelige bøker til forbrukerne, men er bekymret for at den nye avtalen vil føre til at utvalget og mangfoldet blir mindre. Spesielt kan bokhandlere i Distrikts-Norge få store utfordringer i møte med konkurransen fra andre aktører. Dette kan føre til nedleggelse og dermed et dårligere tilbud for leserne. Disse medlemmer ber Regjeringen nøye følge utviklingen i bokbransjen. Disse medlemmer mener også at den tidligere bokbransjeavtalen burde revideres blant annet når det gjelder skolebøker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener Regjeringen i dette spørsmål har en for defensiv holding og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen, snarest og senest innen 1. juli 2005, innføre fri konkurranse - og oppheve alle restriksjoner innen bokbransjen."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at hovedtyngden av de offentlige velferdstjenestene utføres i offentlig regi, av kommunene og av de statlig eide helseforetakene. I flere kommuner, og på flere områder i helsetjenesten, utgjør imidlertid private utførere en viktig del av det samlede tilbudet. Det offentlige har ansvaret for å finansiere og sikre innbyggernes tilgang til nødvendige tjenester, mens private (både kommersielle og ideelle aktører) står for driften etter avtale med kommunen eller det regionale helseforetaket. Flertallet ser positivt på dette.

Flertallet mener at kommunene fortsatt skal stå fritt med hensyn til hvordan de vil organisere helse- og omsorgstjenester. Mange kommuner har gjennomført et organisatorisk skille mellom offentlig myndighetsutøvelse og produksjon av tjenestene, og har lagt forholdene til rette for konkurranseutsetting. Slik organisering avklarer roller og ansvarsforhold. Det forutsettes at bestilleren definerer innhold og kvalitet på de tjenestene som skal leveres. Den viktigste oppgaven for offentlige myndigheter settes i fokus: Å sørge for et godt tjenestetilbud til innbyggerne, og klargjøre innholdet i dette "sørge for"-ansvaret. Forholdet mellom bestiller og utfører vil i stor grad være bestemt av kontrakter og økonomiske rammer. Tjenestene som bestilles må være godt definerte, slik at det ikke oppstår uklarheter om hva som ligger til grunn for oppdraget. Flertallet viser til at uklare bestillinger kan innebære en risiko for redusert kvalitet, og svekker forutsetningene for å kunne styre og kontrollere utformingen av tjenestetilbudet.

Flertallet viser til at undersøkelser Asplan Analyse har gjort av Trondheim og Oslo kommuner viser at skillet mellom bestiller- og utførerfunksjonene fører til en vesentlig kompetanseheving i den kommunale organisasjonen når det gjelder bestillerrollen og økt bevissthet om kvalitet og pris.

Komiteen mener det er et offentlig ansvar å sørge for at innbyggerne får nødvendige helse- og sosialtjenester ved behov. Kommunen har ansvaret for å finansiere tjenestene, i tillegg til å kontrollere og følge opp krav om kompetanse og kvalitet. Kommunene har også ansvaret for å tildele tjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at dette kan være tjenester kommunen selv tilbyr, tjenester kommunen har forhandlet direkte med ideelle, ikke-kommersielle virksomheter om, eller tjenester fremskaffet av tilbydere valgt gjennom konkurranseutsetting.

Flertallet viser til at formålet med konkurranseutsetting er å utnytte konkurranseelementet til å fremskaffe så gode og omfattende tjenester som mulig til brukerne.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er negative til privatisering og konkurranseutsetting av grunnleggende velferdstjenester og viser til innledningen av merknadene i innstillingen.

Disse medlemmer fastslår at det er det offentliges ansvar å sørge for at alle som trenger sykehusbehandling får det. Verken lommebok eller bosted skal avgjøre hvilke tilbud som gis, eller kvaliteten på dem. Disse medlemmer vil styrke sykehusenes økonomi, slik at flere pasienter behandles og ventetidene kortes ned. Disse medlemmer mener at sykehusene i det vesentlige skal være eid og drevet av det offentlige. Noen private sykehustilbud, spesielt de som drives av ideelle organisasjoner uten kommersielt formål, er et viktig supplement. Disse må drives i nært samvirke med det offentlige.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at de regionale helseforetakene kan oppfylle sitt "sørge for"-ansvar gjennom tjenester i egen regi (utført av heleide helseforetak) eller gjennom avtaler med private utførere.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at for å sikre en mer profesjonell gjennomføring av helsereformen i forhold til private aktører, har Helse- og omsorgsdepartementet fra 2005 stilt krav til de regionale helseforetakene om å etablere et tydeligere organisatorisk skille mellom de to kjernerollene som henholdsvis ivaretaker av "sørge for"-ansvaret og eier av helseforetakene.

Dette flertallet viser til at fritt sykehusvalg, økt konkurranse mellom offentlige og private sykehus og mer effektiv ressursbruk, har bidratt til en vesentlig kortere ventetid i spesialisthelsetjenesten. Dette flertallet viser til at pasienter som benytter seg av retten til fritt sykehusvalg, har redusert ventetiden med hele 70 dager.

Komiteen mener ideelle virksomheter uten et kommersielt formål utgjør et verdifullt supplement til det offentlige tjenestetilbudet. Komiteen er tilfreds med at Regjeringen vil legge til rette for at disse fortsatt kan spille en viktig rolle som utøvere av helse- og omsorgstjenester. Regjeringen har på denne bakgrunn gjort unntak fra anskaffelsesreglementet når det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester fra slike organisasjoner, slik at stat og kommuner kan velge om de vil gjennomføre ordinær konkurranse eller forhandle direkte med ideelle organisasjoner.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er naturlig at hovedtyngden av de offentlige velferdstjenestene utføres i offentlig regi siden det offentlige også har ansvaret for å finansiere og sikre innbyggernes tilgang til nødvendige velferdstjenester. Kvalitet på velferdstjenestene er uansett det viktigste og dette medlem er opptatt av at kommunene skal stå fritt i forhold til hvordan de vil organisere helse- og omsorgstjenester. Dette medlem vil vise til at mange kommuner har god erfaring med å benytte seg av ideelle, ikke-kommersielle virksomheter til å utføre velferdstjenester. Det er viktig at kommuner som konkurranseutsetter virksomheter tar hensyn til kompetansen og kvaliteten som er bygd opp også ved de ikke-kommersielle virksomhetene, da det bør være mer enn rene bedriftsøkonomiske hensyn som skal bety noe i forbindelse med konkurranseutsetting.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at disse partiene var imot helsereformen blant annet med bakgrunn i frykt for en økt privatisering av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer har merket seg at flere regionale helseforetak har konkurranseutsatt virksomhet som det offentlige tidligere tok seg av selv. Disse medlemmer er meget skeptisk til privatiseringen og sentraliseringen av spesialisthelsetjenesten som nå skjer som følge av helsereformens ensidige fokus på bedriftsøkonomi.

Disse medlemmer registrerer med uro at flere ideelle organisasjoner er i ferd med å miste eller har mistet pasientkontrakter på ikke-kommersielle rehabiliteringstilbud innen rus og psykiatri, og disse medlemmer er bekymret over det ensidige fokuset på bedriftsøkonomi innenfor de regionale helseforetakene hvor kompetanse og kvalitet dermed blir skadelidende. Tilbudet til pasientene svekkes pga. det høye fokuset på økonomi, effektivitet og kostnadsstyring.

Komiteen viser til at Regjeringen mener at sosial- og helsepolitiske hensyn på visse områder kan være tungtveiende argumenter for å iverksette tiltak som også begrenser konkurransen. Regjeringen viser her til tilgangsbegrensning med hensyn til alkohol. Begrensede salgstider, høye priser, reklameforbud og ordningen med Vinmonopol er tiltak som er satt i verk for å begrense tilgangen på alkohol - og som også begrenser konkurransen.

Komiteen merker seg at Regjeringen fortsatt aktivt vil bruke bl.a. Vinmonopolet som virkemiddel for å nå de sosialpolitiske målene på dette området.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at AS Vinmonopolet er det beste virkemiddelet til å begrense tilgjengelighet og holde kontroll med detaljsalget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har ingen tro på at norsk alkoholpolitikk i vesentlig grad bidrar til et redusert alkoholforbruk og derigjennom reduserte skader. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til undersøkelser som viser at opp mot halvparten av all alkohol som drikkes i Norge er fra hjemmebrenning, smugling osv. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om avvikling av Vinmonopolet og øvrige salgsbegrensninger (tid og sted) på alkohol."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at den beste måten Vinmonopolet kan beholde sin legitimitet på er å opprettholde kvalitet, kunnskap og et godt vareutvalg.

Komiteen viser til at Regjeringen i proposisjonen trekker frem jordbruks- og fiskerisektorene som eksempler på områder hvor det uttrykkelig er foretatt en avveining mot mål på andre politikkområder. Etter konkurranseloven skal Kongen i statsråd ved forskrift fastsette de unntak fra lovens forbudsbestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken. Slike forskrifter ble fastsatt i april 2004.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil føre en aktiv nærings- og distriktspolitikk for å sikre framtidens velferdssamfunn. I storedeler av landet spiller landbruket og marin sektor en viktig rolle for bosetting og sysselsetting. Det er derfor nødvendig med en aktiv og målrettet landbruks- og fiskeripolitikk. I forbindelse med behandlingen av ny konkurranselov foreslo Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at det skulle være unntak i loven fra forbudsbestemmelsene når det gjelder samarbeid om omsetning av jordbruks-, skogbruks- og fiskeriprodukter fra produsenter eller produsentorganisasjoner innen jordbruk, skogbruk og fiske. Årsaken er at næringene er preget av mange små produsenter og at det er viktig å sikre disse foretakene adgang til samarbeid.

Disse medlemmer vil peke på at landbruket har flere funksjoner: produsere trygg mat til forbruker og industri, sikre matforsyningen og samtidig bidra til sysselsetting og bosetting over hele landet. Disse medlemmer vil gi forbrukerne større valgmuligheter, og vil bidra til økt mangfold og større variasjon i landbruksproduksjonen, samtidig vil disse medlemmer ivareta landbruket gjennom markedsreguleringer og strukturtiltak som i dag. Disse medlemmer mener markedet alene ikke er i stand til å oppnå målene i landbrukspolitikken og mener derfor det er behov for særskilte virkemidler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at internasjonale avtaler og markedsforhold setter begrensninger for hva vi nasjonalt kan gjøre i landbrukspolitikken. Samtidig gir den åpne handelen over landegrensene større markedsmuligheter for norske virksomheter og norsk landbruk.

Disse medlemmer mener at et lite land med åpen økonomi er tjent med klare kjøreregler i internasjonal økonomi. Alternativet ville være den sterkestes rett. WTO-avtalen legger nye rammer for norsk landbruk som alle politiske partier må legge til grunn for framtidens landbrukspolitikk. Disse medlemmer vil bevare et nasjonalt handlingsrom som gir grunnlag for en bærekraftig landbruksdrift over hele landet. Disse medlemmer har derfor tatt til orde for en totalgjennomgang av norsk landbrukspolitikk basert på WTO-avtalen, hvor poenget må være å sikre næringsvirksomheten i distriktene, herunder både landbruket og næringsmiddelindustrien.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at mange næringsmiljøer med store utviklingsmuligheter ligger langs kysten. Utviklingen kommer imidlertid ikke av seg selv. Det kreves målrettet offentlig satsing på forskning, innovasjon og nyskaping og strukturtiltak for å utvikle næringene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i behandlingen av konkurranseloven (Innst. O. nr. 50 (2003-2004), og mener at næringsdrivende innen landbruks- og fiskeripolitikken i så stor grad som mulig bør behandles som andre næringsdrivende. Disse medlemmer mener derfor at man i minst mulig grad skal gi unntak fra konkurranseloven på disse felt. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om opphevelse av unntaksbestemmelsene for landbruks- og fiskeripolitikken i konkurranseloven."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil innledningsvis understreke at dagens markedsreguleringssystem innen landbrukssektoren bidrar til stabilitet og forutsigbarhet for produsent og kjøper, hindrer overproduksjon og gir landbruket rom for utvikling. Et velfungerende reguleringssystem er viktig for å bidra til bosetting og verdiskaping i hele landet, matsikkerhet og kort transportvei for mat.

Av hensyn til bondens inntektsdannelse og mulighet til selv å kunne skaffe avsetning for egne produkter, er det etter disse medlemmersoppfatning viktig at landbrukssamvirket som markedsregulator har anledning til å være en vertikalt integrert aktør i hele verdikjeden. Foredling av landbruksprodukter er et område med utpregede stordriftsfordeler, som med ny og fleksibel produksjonsteknologi gir godt grunnlag for effektivt å produsere et stort utvalg produkter til høy kvalitet. Dette er en styrke som alle landbrukssamvirkene bør videreutvikle.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen bl.a. har tatt til orde for at Konkurransetilsynet fra 1. januar 2006 skal overvåke markedet for meieriprodukter ut fra konkurranselovens bestemmelser. Disse medlemmer viser i den forbindelse til oppslag med landbruks- og matminister Lars Sponheim i avisa Nationen den 4. mars 2005:

"Han (Statsråd Sponheim) er også klokkeklar på at landbrukspolitikken rangerer over konkurranseloven. Det betyr at Konkurransetilsynet ikke kan iverksette sine forslag til endringer i meieribransjen - selv om tilsynet skulle mene at det er konkurransemessig riktig å sette ned melkeprisen en krone.

Melkeprisen er en del av landbrukspolitikken. Og konkurranseloven sier klart at den ikke går utenpå gjeldende landbrukspolitikk. Det har vært viktig å definere et skarpt skille mellom landbrukspolitikken og konkurransepolitikken. Landbrukspolitikken går til det punktet å oppnå en melkepris i henhold til jordbruksavtalen - og å utjevne denne melkeprisen for ulik anvendelse. Det er også avklart at for å kunne satse på å levere konsummelk i markedet, skal det fortsatt foreligge krav om at alle skal ha egne leverandører, sier Sponheim."

Disse medlemmer er enig med statsråd Sponheim i dette og vil understreke betydningen av det såkalte samvirkeunntaket i konkurranseloven.

Disse medlemmer vil videre peke på at Regjeringen på side 56 i meldingen, hevder at:

"sterk dominans i innenlandske markeder snarere bidrar til å svekke bedriftenes evne til å kunne konkurrere mot utenlandske aktører, fremfor å forberede dem på møtet med internasjonal konkurranse."

Videre anføres at

"Fravær av en effektiv konkurranse innenlands for å hjelpe fram norske aktører, vil derfor virke negativt på næringspolitiske målsettinger om verdiskaping."

Disse medlemmer vil også peke på at for norsk landbruksbasert næringsmiddelindustri er nasjonal konkurranse en viktig drivkraft for effektivisering, produktutvikling og forbrukerretting av virksomhetene. Effektiv konkurranse i det norske matvaremarkedet er derfor positivt både for industrien selv og for norske forbrukere.

Disse medlemmer vil videre peke på at industrielt og næringspolitisk kan imidlertid konkurransemyndighetenes statiske inngang til markedspolitikken kunne gi en kortsiktighet som kan bli svært skadelig. Fra et industripolitisk synspunkt er det vesentlig at det utformes en langsiktig, målrettet næringspolitikk - en politikk som inntar et overordnet samfunnsperspektiv, og ikke avgrenser seg til et kortsiktig konkurransepolitisk perspektiv.

Disse medlemmer mener at det grunnleggende næringspolitiske målet for landbruksbasert næringsmiddelindustri, er at Norge også i fremtiden skal ha en stor norskeid landbruksindustri basert på norske råvarer, og at denne skal sikres forutsigbare rammevilkår, til beste for forbrukerne, industrien, arbeidsplassene og et livskraftig landbruk i hele landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, registrerer med tilfredshet at Regjeringen har foreslått og gjennomført en rekke tiltak for å skape større konkurranse innenfor området samferdsel.

Flertallet er av den oppfatning at det innenfor området samferdsel er et meget stort potensial for konkurranseutsetting som vil resultere i særdeles store kostnadsreduksjoner og besparelser med det resultat at samfunnet får utrettet mer for de bevilgede midler.

Flertallet er av den mening at Regjeringens politikk har ført til en særdeles positiv utvikling innenfor de områder konkurranseelementet hittil er blitt gjennomført. Et særdeles godt eksempel er det utskilte Mesta AS som tidligere var anleggsdelen av Statens vegvesen. Ferske tall viser at konkurranseutsettingen av veibygging og hvor Mesta AS spiller en sentral rolle, har ført til at effektiviteten i Mesta AS har øket med langt over 30 pst. som betyr mer vei for de bevilgede beløp.

Flertallet mener at øket bruk av OPS (Offentlig-Privat-Samarbeid) innenfor veibygging vil bidra positivt til konkurranse innenfor veibygging - dog med et system uten bompenger. Elektroniske antenner registrerer antall passeringer og regningen går direkte til Samferdselsdepartementet og nedbetalingen av veianlegget går således over de årlige statsbudsjetter.

Flertallet er også av den oppfatning at riksfergenettet bør konkurranseutsettes og at de besparelser som der oppnås vil kunne komme opprustning av veinettet til gode.

Flertallet ønsker å fokusere på de særdeles store etterslep i veibyggingen og vedlikeholdet på stam- og riksveiene. Flertallet mener videre at en viktig faktor er å slippe utenlandske veientreprenører til for å rette opp dette etterslepet samtidig som dette vil virke som et positivt konkurranseelement.

Flertallet har registrert konkurranseutsettingen innenfor jernbanedrift hvor Gjøvikbanen er første banestrekning hvor andre enn den statlige monopolbedriften NSB vil kunne drifte andre jernbanestrekninger.

Flertallet foreslår at driften på samtlige jernbanestrekninger i Norge settes ut på anbud de nærmeste år. Med et totalbudsjett i 2005 på 5,8 mrd. kroner til jernbaneformål, mener flertallet at det her ligger et stort potensial for besparelser som kan komme andre prioriterte samferdselsformål til gode.

Flertallet er tilfreds med at Norwegians har oppnådd fotfeste i norsk luftfart og forutsetter at myndighetene legger til rette for fortsatt konkurranse og utvidelse av ruter innenfor det innenlandske rutenettet.

Flertallet viser også til togforbindelsen Oslo-Stockholm som i dag drives av Linx (et samarbeid mellom de svenske og norske statsbaner), ikke finner forbindelsen regningssvarende og ønsker å begrense kjøringen til helgene. Et privat selskap ønsker imidlertid å overta togdriften med daglige avganger idet de finner denne strekning regningssvarende. Imidlertid har de private investorer fått avslag av departementet på sin søknad. Flertallet mener at det fastgrodde konsesjonssystemet er en hindring for en fri konkurranse og ønsker dette avskaffes.

Flertallet mener at ekspressbusser og tog bør konkurrere på flest mulige strekninger og at fylkesgrensene ikke bør danne kunstige hindringer for på og avstigning i ekspressbusstrafikken.

Flertallet er av den mening at innenfor alle samferdselsområder finnes et utall av muligheter hvor konkurranseutsetting kan være aktuelt politikk. Dermed vil denne nye konkurransepolitikk kunne bidra til at samfunnet får langt større effektivitet og mer ut av sine ressurser. Flertallet ser klart at en øket konkurranseutsetting innefor samferdsel vil bidra til mer konkurransedyktig næringsliv som igjen betyr en langsiktig sikring av norske arbeidsplasser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er kritisk til konkurranseutsetting innen samferdselssektoren og vil hevde at det er viktig at eierskapet til infrastrukturen fremdeles skal være offentlig. Det vises i denne sammenheng blant annet til disse partiers merknader i Innst. S. nr. 240 (2004-2005) til Nasjonal Transportplan for 2006-2015, der det tas opp ulike sider ved den stadig økende konkurranseutsettingen innen denne sektoren.

Disse medlemmer registrerer at det fram til nå har vært et flertall for ytterligere konkurranseutsetting, og disse medlemmer er opptatt av at det i disse prosesser spesielt må tas høyde for å sikre de ansatte. Det må også være en klar forutsetning at det gjøres løpende vurderinger og evaluering av hvordan konkurranseutsettingen faktisk virker. Disse medlemmer mener det ikke bare må være rene bedriftsøkonomiske målsettinger som er gyldige for de politiske avgjørelser som skal være gjeldende på samferdselssektoren.

I denne sammenheng vil disse medlemmer spesielt vise til den siste utviklingen på postområdet. Distribusjon av post har opp gjennom tidene vært et offentlig anliggende der hovedmålet har vært likeverdige tjenester til lik pris i hele landet. Den gradvise avviklingen av postens enerett, som startet med liberalisering av postmarkedet i 1997, har ført til full konkurranse innen et område som har vært regnet som en av bærebjelkene i den felles infrastruktur landet har vært bundet sammen av. Disse medlemmer er urolig for at konkurranseutsetting innen postmarkedet ikke er forenlig med postpolitiske målsettinger om likeverdige tjenester i hele landet, og mener dette er et godt eksempel på at samfunnsøkonomiske hensyn ikke alltid er forenlige med bedriftsøkonomiske målsettinger innen samferdselssektoren.

Komiteen viser til at konkurranseloven i 2004 fikk en ny bestemmelse i § 9 andre ledd som ga Konkurransetilsynet plikt til å veilede foretak vedrørende forståelsen av loven, lovens rekkevidde og dens anvendelse i enkeltsaker.

Komiteen merker seg at Konkurransetilsynet har utarbeidet retningslinjer for sin veiledning om konkurranseloven.

Komiteen har merket seg at det fra NHOs side er gitt uttrykk for misnøye med hvordan denne veiledningsplikten praktiseres av Konkurransetilsynet (brev av 6. april 2005). Komiteen ber tilsynet innlede en dialog med næringslivet med henblikk på hvordan veiledningsbehov hos næringslivet kan dekkes.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen, snarest og senest innen 1. juli 2005, innføre fri konkurranse - og oppheve alle restriksjoner innen bokbransjen.

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om avvikling av Vinmonopolet og øvrige salgsbegrensninger (tid og sted) på alkohol.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om opphevelse av unntaksbestemmelsene for landbruks- og fiskeripolitikken i konkurranseloven.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:

Forslag 4

Stortinget ber Regjeringen legge fram en kartlegging av konkurransekostnader som følge av Regjeringens konkurransepolitikk.

Komiteen viser til sine merknader og til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

St.meld. nr. 15 (2004-2005) - om konkurransepolitikken - vedlegges protokollen.

Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 19. mai 2005

Sonja Irene Sjøli

leder

Ulf Erik Knudsen

ordfører

Første kapittel