5. Satsstruktur for personlige skattytere
I dette kapitlet skisseres endringer i personbeskatningen som Regjeringen mener er nødvendige i en reform av skattesystemet. Hensynet til en forsvarlig økonomisk politikk tilsier at reformen må fases inn over noen år. Regjeringen vil derfor komme nærmere tilbake med konkrete forslag til endringer i tråd med denne skissen i de årlige budsjettene.
I likhet med Skaugeutvalget ønsker Regjeringen å fastholde satsen på 28 pst. på alminnelig inntekt. Redusert selskaps- og kapitalbeskatning i andre land tilsier at en økning i denne satsen kan øke faren for utflytting av nasjonale skattegrunnlag. Videre vil økt sats kunne øke presset på lettelser i grunnlagsfastsettelsen som økte avskrivningssatser, skattefrie avsetningsmuligheter, særordninger mv. En vil i så fall fjerne seg fra prinsippet om at skattegrunnlagene i størst mulig grad skal gjenspeile de underliggende økonomiske realitetene, og at ulike næringer og investeringer skal likebehandles. Regjeringen legger også vekt på at skattesatsen på alminnelig inntekt har vært et stabilt element siden skattereformen. Dette kan ha sammenheng med at alminnelig inntekt er et skattegrunnlag som berører alle skattytere, både selskaper og personlige skattytere. Regjeringen anser det som nødvendig å redusere marginalskattesatsene på lønn betydelig. Det er først og fremst to årsaker til dette:
– Marginalskatten på middels og høye arbeidsinntekter må reduseres for å løse problemet med at reelle arbeidsinntekter tas ut som utbytte og beskattes som kapitalinntekt. Innføring av aksjonærmodellen og fjerning av delingsmodellen for aktive eiere, innebærer at det ikke lenger er skattemessige hindre for å ta ut arbeidsavkastning som utbytte. Dette krever en tilnærming av skattesatsene på arbeids- og kapitalinntekter på marginen.
– Arbeidskraft er den desidert viktigste ressursen i Norge. De økonomiske utfordringer vi står overfor, krever at vi sysselsetter så stor del av arbeidsstyrken som mulig. Redusert marginalskatt vil stimulere til økt arbeidstilbud, særlig for lavinntektsgrupper. Men også lavere toppskatt vil virke positivt på arbeidstilbudet over tid.
Regjeringen legger derfor opp til å redusere toppskatten både gjennom lavere satser og økt innslagspunkt. Videre bør den ekstra arbeidsgiveravgiften på 12,5 pst. på arbeidsinntekter over 16 G avvikles. Regjeringen legger også vekt på at de fleste høringsinstansene mener at en slik reduksjon i satsene i personskatten er nødvendig for å løse inntektsskiftingsproblemet.
Regjeringen mener også at skattelettelser for lave lønnsinntekter er en nødvendig del av reformen. Skaugeutvalget skisserer skattelettelser på vel 6 mrd. kroner knyttet til fradragsstrukturen for lønnsinntekter mv. Også etter Regjeringens syn bør det gis lettelser i denne størrelsesorden, både for å stimulere til økt arbeid og for å gi skattereformen en god fordelingsprofil. I tillegg bør fradragsstrukturen forenkles.
Skattereglene for pensjonsinntekter i Norge gir incentiver til å gå fra arbeid til pensjon, ved at pensjonsinntekten skattlegges til dels vesentlig lavere enn lønnsinntekter. Dette bidrar blant annet til å senke den reelle pensjonsalderen. Etter Regjeringens syn bør en ta sikte på økt skattemessig likebehandling av høye inntekter enten de består av lønn, næringsinntekter eller pensjon.
Departementet er enig i Skaugeutvalgets vurdering om at skattesatsene på høye personinntekter må reduseres. Dette er helt nødvendig dersom man skal oppheve delingsmodellen for aktive aksjonærer. Med forslaget til aksjonærmodell blir samlet marginalskatt på overskudd som tas ut som utbytte eller gevinst, 48,6 pst. Innen aksjonærmodellen kan innføres i 2006, må derfor marginalskatten på arbeidsinntekt være redusert ned til om lag dette nivået.
Departementet vil derfor redusere toppskatten. Dessuten bør den ekstra arbeidsgiveravgiften over 16 G avvikles, i tråd med Skaugeutvalgets tilrådning. Departementet tar sikte på å komme tilbake med konkrete forslag til endringer i de enkelte budsjettene.
Reduserte skattesatser for høye personinntekter vil innebære en skattelettelse for lønnstakere og andre med høye personinntekter. Etter departementets syn har et skattesystem som svekker motivene til å arbeide, og som gjør det lønnsomt og mulig å omklassifisere arbeidsinntekt til utbytte, alvorlige fordelingspolitiske svakheter. Departementet mener derfor at lavere skattesatser, kombinert med bredere skattegrunnlag, vil gi en mer effektiv omfordeling, spesielt ved at like inntekter i større grad behandles likt i skattesystemet. Imidlertid deler departementet utvalgets syn om at det er tvilsomt om en svært progressiv beskatning av arbeidsinntekter i realiteten gir den tilsiktede omfordeling av inntekt etter skatt. Som Skaugeutvalget påpeker, har trolig trinn 2 i toppskatten delvis blitt kompensert gjennom økte lønninger før skatt, og dermed ikke påvirket inntektsfordelingen etter skatt, noe som var hensikten med trinn 2. Etter departementets syn er dagens marginalskatt på opptil 64,7 pst. inkl. arbeidsgiveravgift klart for høy.
I tillegg innebærer de omfattende tilpasningsmulighetene i skattesystemet at den reelle omfordelingsvirkningen blir svekket i praksis, fordi enkeltindivider med samme inntekt forskjellsbehandles. Etter departementets syn er det også viktig at progresjonen i skattesystemet ikke svekker mulighetene til å beholde og tiltrekke høyt kvalifisert arbeidskraft. Høye skattesatser kan gi press for å innføre særregler i personbeskatningen for disse. Selv om slike forslag isolert sett kan ha en god begrunnelse, vil det bidra til forskjellsbehandling og spenninger i skattesystemet og dermed føre til ny ustabilitet og svekket legitimitet.
Departementet er i prinsippet enig med Skaugeutvalget i at gjeldende fradragsstruktur for lønnsinntekter er komplisert og har en del uheldige virkninger på incentivene til å arbeide. Det er særlig det særskilte lønnsfradraget som er problematisk. Selv om fradraget isolert sett gjør det mer lønnsomt å jobbe for dem som står helt utenfor arbeidsmarkedet, deler departementet utvalgets syn på at det er tvilsomt om lønnsfradraget har hatt vesentlig betydning for arbeidstilbudet for denne gruppen.
Som redegjort for i Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom, jf. St.meld. nr. 6 (2002-2003), er det relativt mange av dem som har vedvarende lav inntekt i Norge, som har manglende tilknytning til arbeidsmarkedet. Tiltak som stimulerer til økt arbeidsdeltakelse vil derfor også være et viktig tiltak for å forebygge fattigdom i Norge. Lønnsfradraget vil i liten grad kunne bidra til dette, og kan til en viss grad ha motsatt virkning.
Departementet mener derfor at lønnsfradraget bør oppheves. Skaugeutvalget foreslår å erstatte dette fradraget med en tosatsstruktur i minstefradraget. Etter departementets syn kan en ulempe med dette forslaget være at minstefradraget blir mer komplisert, samt at de som i dag får fastsatt minstefradraget etter sats, får økt marginalskatt. Alternativt kan man videreføre dagens regler for minstefradraget, dvs. med én sats, men hvor øvre grense og/eller satsen økes. Dette vil være en enklere løsning enn utvalgets forslag, men kan innebære en høyere gjennomsnittsskatt for enkelte som i dag benytter lønnsfradraget. Departementet tar sikte på å vurdere den konkrete utformingen av minstefradraget nærmere i forbindelse med innfasingen av skattereformen.
Departementet tar i den sammenheng sikte på at en økning i minstefradraget kun skal gjelde for lønnsinntekter. For det første er skattereglene for pensjonsinntekter allerede gunstige i forhold til tilsvarende lønnsinntekter. For det andre er minstefradraget delvis begrunnet ut fra å dekke utgifter til inntektens erverv, noe som er et argument for at man bør skille mellom lønns- og pensjonsinntekter, siden det er grunn til å anta at slike utgifter generelt sett er større for lønnstakere enn for pensjonister.
Det legges derfor opp til å opprettholde det nåværende minstefradraget for pensjonsinntekter, mens det innføres et nytt (og større) minstefradrag som kun beregnes av lønnsinntekter. Det vil da bli behov for samordning av fradragene for de som mottar både pensjons- og lønnsinntekter. Samlet fradrag for lønns- og pensjonsinntekter bør i så fall ikke kunne overstige øvre grense i minstefradraget for lønnsinntekter. Minstefradraget for lønnsinntekter bør også omfatte trygdeinntekter som kan knyttes til tiltak for å komme i arbeid. Dette gjelder for eksempel attførings- og rehabiliteringspenger, tidsbegrenset uførestønad, arbeidsledighetstrygd mv. Dette må også ses i sammenheng med at disse inntektsartene gir rett til lønnsfradrag etter gjeldende regler og i hovedsak skattlegges som lønnsinntekt. En likebehandling av disse ytelsene i forhold til lønnsinntekt, vil gjøre overgangen til arbeidsmarkedet lettere.
Dagens forskjellsbehandling av lønn og pensjon kan bidra til å redusere den reelle pensjonsalderen. Spørsmålet om reell pensjonsalder står sentralt i Pensjonskommisjonens rapport (NOU 2004:1). Ifølge Pensjonskommisjonen er en av hovedutfordringene for å få et bærekraftig pensjonssystem at arbeidstakere stimuleres og motiveres til å stå lengre i arbeid enn før, jf. NOU 2004:1 s. 87.
Beskatningen av pensjonsinntekter vil bli én av de faktorene som må vurderes i forhold til dette. Den faktiske beskatningen av pensjonister vil imidlertid også påvirkes av endringer i andre skatteregler. Det gjelder spesielt avviklingen av fordelsbeskatningen av egen bolig og formuesskatten. Også endringer i fradragsstrukturen kan påvirke en del pensjonister. Samtidig bør skatte- og trygdesystemet trekke i samme retning slik at forholdene legges til rette for en høy yrkesdeltakelse. Etter departementets syn bør en derfor sikte mot økt skattemessig likebehandling av høye inntekter, enten de består av lønn, næringsinntekter eller pensjon. Konkrete endringer i pensjonsbeskatningen må vurderes nærmere dels i sammenheng med oppfølging av Pensjonskommisjonen, og dels i sammenheng med innføringen av skattereformen. Det vises for øvrig til at departementet tar sikte på å vurdere et skille i minstefradraget slik at det gis ett større fradrag for lønnsinntekter enn for pensjonsinntekter. En slik endring vil innebære en tilnærming mellom beskatningen av lønn og pensjon ved at skatten på lønnsinntekter blir redusert.
Skaugeutvalget foreslår en provenynøytral omlegging av trygdeavgiften på næringsinntekt, ved å oppheve taket for høy sats på 12 G, samt å redusere satsen fra 10,7 pst. til 10,4 pst. Begrunnelsen for å oppheve taket på 12 G er delvis at det ikke finnes en tilsvarende avkortning av trygde- og arbeidsgiveravgifter for lønn, og delvis at det ikke er noen direkte sammenheng mellom innbetalt trygdeavgift og utbetalt pensjon. Det er i dag derfor mest rimelig å anse trygdeavgiften som en skatt. Utvalget mener at det er uheldig med en ulik behandling av nærings- og lønnsinntekter.
Departementet er i utgangspunktet enig i Skaugeutvalgets vurderinger, og vil særlig peke på at en forskjellsbehandling av lønns- og næringsinntekter også er fordelingsmessig uheldig. Departementet vil vurdere å avvikle taket for høy trygdeavgift i forbindelse med innfasingen av reformen i de årlige budsjettene. Dette må ses i sammenheng med reduksjonen i toppskattesatsen.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, deler Regjeringens vurdering av at det er viktig å fastholde skattesatsen på 28 pst. på alminnelig inntekt.
Flertallet støtter forslaget om å innføre en aksjonærmodell som innebærer at beskatningen av arbeids- og kapitalinntekter (aksjeinntekter) skattelegges med om lag samme marginalsats.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at meldingens skisse til endring av minstefradraget, innebærer en dynamikk i forhold til økt arbeidstilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet mener dette kan bety at "kostnaden" ved evt. innføring av det skisserte to-trinns minstefradrag blir lavere enn det som er lagt til grunn i meldingens egen skisse, og at det dermed finnes et provenynøytralt rom for økte skattelettelser for lavere og midlere inntekter som ikke er utnyttet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at departementet skriver i meldingen at redusert marginalskatt vil stimulere til økt arbeidstilbud, særlig for lavinntektsgruppene. Disse medlemmer vil vise til at med den skissen Skaugeutvalget har lagt fram, er det først og fremst dem med høye inntekter som får redusert marginalskatt. For lavinntektsgruppene (lønnsinntekt under 250 000 kroner) vil ikke effekten være entydig, i noen inntektsintervaller blir marginalskatten høyere enn i dag, i andre lavere. Disse medlemmer viser til at det er vanskelig å ta stilling til Regjeringens forslag når disse er så lite konkrete. Dette gjelder bl.a. forslaget om å øke minstefradraget for lønnsinntekter, samtidig som fradragsstrukturen forenkles. Disse medlemmer vil imidlertid stille seg positive til en økning av minstefradraget, så lenge dette kan skje innenfor en provenynøytral ramme.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstrevil vise til at skattesatsen på alminnelig inntekt i skattereformen i 1992 ble fastsatt til 28 pst. og at det vil være svært viktig at dette fortsetter som et stabilt element i vårt skattesystem. Selskaps- og kapitalbeskatningen reduseres i mange av våre konkurrentland og det er derfor også viktig at satsen ikke økes av hensyn til at de nasjonale skattegrunnlag kan bli utflyttet.
Disse medlemmerviser til at delingsmodellen foreslåes fjernet og at det innføres en aksjonærmodell for beskatning av aksjeutbytter og gevinster på aksjer utover en risikofri avkastning. Dette krever en tilnærming av skatt på kapital og skatt på arbeidsinntekt siden det ikke vil være noe til hinder for å ta ut arbeidsavkastning som utbytte og disse medlemmer er enig i at toppskatten som følge av dette må reduseres betydelig. Redusert marginalskatt vil også stimulere til økt arbeidstilbud for alle.
Disse medlemmermener derfor at toppskatten bør reduseres både gjennom lavere satser og gjennom økt innslagspunkt, og disse medlemmermener også at den ekstra arbeidsgiveravgiften på 12,5 pst. på arbeidsinntekter over 16 G bør avvikles.
Disse medlemmervil peke på viktigheten av at skattereformen har en god fordelingsprofil med reelle skattelettelser også for lavere og midlere lønnsinntekter og at lettelsene gis gjennom endringer i en forenklet fradragsstruktur. Lavere marginalskatt til disse inntektsgrupper er viktige for å stimulere til økt arbeidsinnsats. Disse medlemmervil peke på at gjeldende fradragstruktur er komplisert og at det er nødvendig med forenklinger. Disse forenklinger bør gjøres i sammenheng med innfasing av skattereformen, og disse medlemmer tar til etterretning at Regjeringen mener lønnsfradraget bør oppheves men for øvrig vil komme tilbake med forslag til fradragsstrukturer til erstatning for dette. Disse medlemmermener også at økte minstefradrag først og fremst skal være en dekning av utgifter til inntekts ervervelse og at dette gjør det naturlig med et skille mellom lønns- og pensjonsinntekter i forhold til fradragsadgangen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er ikke enig i at det er nødvendig å redusere marginalskattesatsene på lønn betydelig. Innføring av aksjonærmodellen betyr at utbytte vil bli beskattet med 48,16 pst. Med dagens skattesatser er høyeste marginalskattesats på arbeidsinntekt 55,3 pst., mens skattytere som ligger lavere enn innslagspunkt 2 i toppskatten (906 000 kroner) maksimalt har en marginalskattesats på 49,3 pst.
Disse medlemmer mener at problemet med at reelle arbeidsinntekter tas ut som utbytte og beskattes som kapitalinntekt da vil være håndterlig, også med dagens satsstruktur. Heller ikke med Regjeringens forslag vil det være full tilnærming av skattesatser på arbeids- og kapitalinntekter når arbeidsgiveravgiften inkluderes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet mener at forslaget til beskatning av lønnsinntekter kan oppfattes som "halvveis" i den forstand at det egentlig bare er relativt høye inntekter som får nyte godt av skattelettelser av betydning. Skattelettelsene for lavere og midlere inntekter er små.
Disse medlemmer gir i prinsippet sin tilslutning til et flatere skattesystem, og erkjenner at meldingens skisse gir størst skattelettelse i kroner til dem som har de høyeste inntektene. Slik må det nødvendigvis være i et system som har som formål å "bygge bro" mellom beskatning av lønnsinntekter og kapitalinntekter. Disse medlemmer understreker at det likevel er slik at det er en klar skatteprogresjon i skissens system, i den forstand at de høyeste inntektene også betaler mest skatt i prosent av inntekten.
Disse medlemmer viser til at meldingens skisse innebærer trygdeavgift for personlig næringsdrivende på 10,7 pst. på all inntekt. Dette er en skjerpelse ift. gjeldende system, som begrenser 10,7 prosentsatsen til å gjelde inntekter opp til 12 G. Disse medlemmer mener at det ikke fremstår som godt begrunnet at personlig næringsdrivende skal ha høy sats. Næringsdrivende får mindre igjen for innbetaling av trygdeavgift enn det lønnstakere får. Dette gjelder for eksempel retten til sykepenger.
Meldingens bebudede "opprydding og forenkling" bør også inneholde den "forenkling" at næringsdrivende betaler samme trygdeavgift som lønnstakere.
Disse medlemmer viser til at meldingens skisse til minstefradrag gir svært små skattelettelser for inntekter under 150 000 kroner.
Disse medlemmer mener at det er nødvendig og samfunnsgagnlig at personer med de laveste inntektene skatter så lite at de er i stand til å leve av egen inntekt. Det er derfor nødvendig å innføre en kombinasjon av minstefradrag og personfradrag som gir betydelige skattelettelser også til lavinntektsgrupper.
Disse medlemmer finner det endelig helt nødvendig at en levedyktig skattereform må bygge på konstaterbare effekter på arbeidstilbudet og øvrige dynamiske effekter, som bidrar til økt vekst og verdiskapning. Disse effektene må kunne beregnes, i ulike varianter av minstefradrag og personfradrag, slik at det er mulig å forholde seg til tilnærmelsesvis riktige provenyeffekter og fordelingseffekter av ulike tilnærminger til dette.
Disse medlemmer konstaterer at enhver diskusjon om hvorvidt en utforming av minstefradrag og bunnfradrag er "urealistisk", "for dyr" eller "ugjennomførbar" er meningsløs så lenge helt essensielle effekter av en omlegging eventuelt ikke lar seg beregne.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at det er en ubalanse mellom høy skatt på inntekt fra arbeidsinnsats og lav inntekt fra kapitalplasseringer. Siden kapitalinntekter er svært skjevt fordelt, er dette det mest urettferdige trekket ved det norske skattesystemet. Disse medlemmer viser til punkt 6.2 for beskrivelse av en modell for en økning av beskatningen av kapitalinntekter. Disse medlemmer understreker at det er helheten i fordelingsprofilen i skatteopplegget som må vektlegges.
Disse medlemmer påpeker at i en slik helhetlig vurdering og innenfor en provenynøytral ramme, vil det være fornuftig å holde muligheten åpen for å regulere de ulike satser i skattesystemet for å oppnå en balansert løsning mellom ulike hensyn.
Disse medlemmer støtter intensjonen om å fjerne delingsmodellen. Dette forutsetter at forskjellen mellom marginal skatt på kapitalinntekter og arbeidsinntekter ikke kan være for stor. Det trenger ikke være full likhet, men store forskjeller gjør tilpasninger for lønnsomt. Siden skatt på arbeidsinntekter gir sosiale rettigheter knytta til pensjon og trygdeytelser som skatt på kapitalinntekter ikke gir, er ikke disse direkte sammenlignbare. Disse medlemmer anser en differanse som omtrent tilsvarer trygdeavgiften å være en indikasjon på verdien av disse rettighetene. Disse medlemmer har merket seg Pensjonskommisjonens anslag for hvilket nivå på trygdeavgiften som er nødvendig for å finansiere folketrygden i fremtiden. I vurderingen av hvor stor differansen kan være utover dette, må man også ta hensyn til kostnader tilknyttet en tilpasning.
Disse medlemmer går inn for å øke frikortgrensen. Dette vil øke arbeidstilbudet fra lavtlønte, og bidra til et mer rettferdig skattesystem.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil ikke fjerne den ekstra arbeidsgiveravgiften på arbeidsinntekter over 16 G.
Dette medlem har merket seg at Regjeringen foreslår å redusere toppskatten med 9 mrd. kroner, gi skattelettelser på 6 mrd. kroner knytta til bunnfradrag, og å fjerne fradragsmuligheter som gir skatteskjerpelser på om lag 6 mrd. kroner.
Dette medlem har merket seg at provenyet av økt minstefradrag og endringer av bunnfradrag er oppgitt til om lag 6 mrd. kroner. Dette medlem vil peke på at mange med inntekt under 100 000 kroner får øket skatt på grunn av lønnsfradrag som fjernes og trygdeavgift som skal betales fra første krone. Dette medlem konstaterer at skattegevinsten av disse endringene er kun om lag 680 mill. kroner for de 1 530 000 personene over 17 år med inntekt under 225 000 kroner, jf. Finansdepartementets svar datert 23. april 2004 på Senterpartiets spørsmål nr. 9. De resterende 5,3 mrd. kroner av skatteletten som skyldes økt minstefradrag, går til drøyt 1,7 mill. personer som oppnår full effekt av økt minstefradrag. Dette medlem mener en slik fordelingseffekt av et økt minstefradrag er uakseptabel, og burde vært omtalt i meldingen.
Dette medlem vil peke på den meget skjeve fordelingen på de skattelettelser som følger av den skisse som Regjeringen har presentert. Dette medlem vil minne om at det er gitt betydelige skattelettelser med samme fordelingsprofil i flere år, og at progressiviteten i skattesystemet derved er mye svekket uten at dette har vært skikkelig drøftet. Dette medlem kan ikke se at den progressivitet som var før Samarbeidsregjeringen tiltrådte, var feil. Det er derfor nødvendig å finne grep for å redusere skatten kun for de i nedre og midlere inntektsnivå.
Dette medlem vil vise til figur 1 som angir inntektsfordelingen for kvinner og menn, og hvordan Regjeringens skisserte lettelser i toppskatt og bunnfradrag vil slå ut på de ulike lønnsnivå. Figuren bygger på tabellene i svar på spørsmål nr. 9 fra Senterpartiet og er således departementets tall. Den vannrette aksen viser bruttoinntekt i kroner. Den loddrette aksen til vestre viser antall personer i hvert inntektsintervall, mens skattelette i kroner er vist på den høyre loddrette aksen. Tabellene forteller at 300 000 menn vil få en skattelette på over 10 000 kroner, men bare 60 000 kvinner. 500 000 kvinner vil få 100 kroner eller mindre i skattelette ut fra disse to elementene i den framlagte skisse.
Figur 1
Dette medlem vil minne om at andre svar fra departementet viser at de inntektsnivå som vinner på lettelser i toppskatten, får ytterligere gevinst når endringer i formueskatt, fordelsbeskatning på bolig og utbytteskatt blir summert.
Dette medlem anser denne skattelettefordeling som totalt uakseptabel ut fra et likestillingsperspektiv. Pensjonskommisjonens prognoser tilsier at kvinners lønnsandel i forhold til menn vil øke fra dagens 66 pst. til 71 pst. i løpet av 50 år. Dersom forskjellen i lønn etter skatt øker med 4 000 kroner i menns favør slik Regjeringen foreslår, vil denne meget langsomme økonomiske likestilling forsinkes med 15 år!
Dette medlem vil vise til at Senterpartiet i brev til statsminister Kjell Magne Bondevik datert 7. mai 2004 har påpekt at det i Skattemeldingen ikke er gjort rede for konsekvensene for distriktspolitikken av den foreslåtte skattereform ut fra Stortingets vedtak av 24. mai 1995:
"Stortinget ber Regjeringen fastlegge rutiner som sikrer at konsekvensene for distriktspolitikken blir utredet som en del av beslutningsgrunnlaget når Stortinget skal avgjøre om politikken på viktige samfunnsområder skal legges om."
Dette medlem konstaterer at Regjeringen heller ikke etter denne henvendelsen har gitt noe godt grunnlag for å vurdere hva konsekvensene for distriktspolitikken kan bli. Det er imidlertid ingen tvil om at den foreslåtte skisse til skattelettelser vil gi en langt større styrking av kjøpekraften i sentrale strøk enn i distriktene. Finansdepartementet har i svar datert 14. mai 2004 på Senterpartiets spørsmål nr. 33 angitt enkelte utslag av skattereformen basert på selvangivelsesstatistikk for 2002.
Dette medlem vil vise til at Finansdepartementet har beregnet at innbyggerne i Bærum vil få like mye i redusert toppskatt som innbyggerne i Nordland, Troms og Finnmark til sammen, dvs. 450 mill. kroner. Innbyggerne i Akershus og Oslo får 3 062 mill. kroner i redusert toppskatt. De er like mange som innbyggerne i Hedmark, Oppland, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark som får en gevinst på 915 mill. kroner.
Dette medlem antar at Regjeringen har vært godt kjent med at de foreslåtte skattesatser vil gi så store fordeler til de sentrale strøk, og bidra til ytterligere økte forskjeller i nettoinntekter.
Dette medlem viser til at Senterpartiet vil gi lettelsene i skatt til personer til de med lavere og midlere inntektsnivå for å unngå økte forskjeller mellom folk med god og dårlig råd, mellom kvinner og menn, og mellom sentrale strøk og distrikter.
Dette medlem vil vise til at de personrettede tiltakene for Tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms har hatt god effekt for å redusere fraflytting og bidra til bedre tilgang på nødvendig kompetanse i arbeidsstyrken. Dette medlem mener at erfaringene med disse tiltakene må legges til grunn for en vurdering av om tiltakssonen kan og bør utvides. Dette medlem går inn for at det gjennomføres en slik utredning for en utvidelse til å gjelde virkemiddelområde B som omfatter enkeltkommuner i 10 fylker. Dette medlem mener at en nedsettelse av alminnelig skattesats med inntil 3 pst. bør være med i utredningen.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede opprettelse av en ny tiltakssone med personrettede tiltak som omfatter alle kommuner i virkemiddelområde B, og der en redusert sats for alminnelig skatt skal inngå."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil vise til at Senterpartiet og Kystpartiet vil innføre et frikort for inntekter inntil 50 000 kroner for personer inntil 35 år. Dette kan ordnes i praksis slik at det innføres et godtgjørelsessystem for denne gruppe slik det nå er gjort for at aksjeutbytte skal fremstå som skattefritt på mottakers hånd. Derved beregnes skatt og trygdeavgift etter vanlige regler. For de under 35 år og med inntekt under 50 000 kroner, blir beløpet godtgjort uten at skatteyteren betaler inn noe. Det forutsettes at trygdeavgift etter det nye pensjonssystemet blir betalt inn til pensjonsfondet, og tilhørende pensjonspoeng godskrevet den enkeltes konto.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet er enig i at det innføres et nytt minstefradrag for lønnsinntekter og trygdeinntekter som kan knyttes til tiltak for å komme i arbeid. Disse medlemmer vil ha en annen innretning for å gi større effekt for de lavere og midlere lønnsskikt, slik at de med inntekter over 350 000 kroner beholder det minstefradrag som er i dag og som også foreslås videreført for pensjonsinntekter. Disse medlemmer er enig i at det blir en skattemessig likebehandling av høye inntekter uavhengig av om de består av lønn, næringsinntekter eller pensjon.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil peke på at det er godt dokumentert at de aleneboende er blitt hengende etter i den økonomiske utviklingen den senere tid. Det vises i denne sammenheng til privat forslag om å få utredet et eget skattefradrag for denne gruppen, jf. Dokument nr. 8:3 (2003-2004) fra Morten Lund, Ola D. Gløtvold og Magnhild Meltveit Kleppa. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at unge enslige under 45 år har hatt den laveste inntektsøkningen etter skatt de siste 15 år med bare 5 pst. Alle andre har hatt en vekst på ca. 30 pst. på den samme tid. Ved finanskomiteens behandling ble forslaget avvist av et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre med følgende begrunnelse:
"Flertallet viser også til det pågående arbeid med forberedelse av en større skattereform basert på Skaugeutvalgets innstilling. Flertallet mener det er overordnet viktig at det er i Stortingets behandling av en samlet reform på bakgrunn av en melding at de videre føringer for et samlet nytt skattesystem legges."
Disse medlemmer konstaterer at skattemeldingen til tross for denne flertallsmerknaden ikke omtaler gruppen aleneboende som utgjør 38 pst. av husholdningene. Finansministeren har i svar datert 22. april 2004 på spørsmål nr. 19 fra Senterpartiet begrunnet dette med at Regjeringen i meldingen bare vil ha fokus på de store linjer i skatte- og avgiftspolitikken!
Disse medlemmer er enig i at gruppen aleneboende er en stor og uensartet gruppe - på samme vis som f.eks. småbarnfamilier og pensjonister. I alle disse tre grupper finnes derfor husholdninger som ville greidd seg meget godt uten særskilte skattetiltak, og det finnes noen som ikke får nytte av skattetiltak fordi de ikke betaler skatt. Disse medlemmer er også enig i at et skattefradrag til denne gruppe vil medføre et betydelig skattetap, på samme vis som for andre store grupper. Det er derfor behov for en nærmere avgrensing ut fra en analyse av behov og muligheter. Disse medlemmer vil fastholde at dette er en oppgave for Finansdepartementet. Disse medlemmer vil vise til at en rekke viktige elementer i den fremlagte skattereform skal utredes nærmere for endelig beslutning, og mener dette må gjøres også for et skattefradrag for aleneboende.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre et særskilt skattefradrag for aleneboende. Omfang og avgrensing legges fram for Stortinget for nærmere beslutning."