Til Stortinget

Sammendrag

Stortingsrepresentantene Anne Helen Rui, Gunn Karin Gjul og Knut Storberget har den 31. mars 2004 fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget før utgangen av vårsesjonen 2005 med lovendringer og tiltak som vil bidra til at straffesaker, der det er mulig, pådømmes i 1. instans før det er gått 6 måneder, og under enhver omstendighet innen 2 måneder etter at tiltale er tatt ut."

I begrunnelsen for forslaget vises det til at domstolene og politiet sammen har et ansvar for å få gjennomført straffesaksbehandlingen så raskt som mulig. At reaksjonen på et straffbart forhold kommer så raskt som mulig etter begått handling er særs viktig.

Forslagsstillerne mener derfor det nå bør iverksettes et sett virkemidler. Det bør vurderes satt frister for avgjørelse av tiltalespørsmålet utover bestemmelsen i straffeprosessloven § 249, ikke minst der siktede er fengslet.

Påtalemyndighetens organisering bør vurderes opp i mot behovet for en hensiktmessig styring av etterforsk­ningen. Forslagsstillerne mener det bør vurderes om ikke statsadvokatene skal involveres i etterforskningen, og i sterkere grad styre denne når noen er siktet i straffesaken, bl.a. med henblikk på raskest mulig avgjørelse av tiltalespørsmålet.

Endelig bør regelendringer utover bestemmelsene i straffeprosessloven § 275, som bidrar til raskere pådømmelse i domstolene, vurderes.

Saksbehandlingen i domstolene bør dessuten kortes ned. Det bør vurderes mer aktiv bruk av avskjæringsregler for bevisføringen for domstolene, og større grad av skriftlighet, særlig vedrørende faktum som ikke er omstridt. Det bør stilles strengere krav til aktørene i straffesaken om mulighet for oppmøte på berammet tidspunkt. Dette vil kreve aktiv prosessledelse, og mulige endringer i prosessreglene. Endelig må ressurstilførselen til domstolene nå vurderes grundig for å få redusert restansene.

Stortinget bør få en samlet tiltakspakke med siktepunkt å nå frister hvor straffesaker, der det er mulig, pådømmes i 1. instans før det er gått 6 måneder, og under enhver omstendighet innen 2 måneder etter at tiltale er tatt ut. For 2. instans bør pådømmelse skje innen 2 måneder etter ankeerklæring er mottatt.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Unni Hennum Lie, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til forslaget i Dokument nr. 8:63 (2003-2004) og til Justisdepartementets vurdering av forslaget i brev til komiteen av 5. mai 2004. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Det er etter komiteens oppfatning svært viktig at flyten i straffesakskjeden er god. Domstolenes bevisvurdering blir best og mest rettssikker om den skjer kort tid etter gjerningstidspunktet. Straffens formål nås videre mest effektivt om reaksjonen kommer i nær tilknytning til den straffbare handling. Komiteen støtter på denne bakgrunn intensjonen bak forslaget.

Komiteen mener at det er et beklagelig faktum at saksbehandlingstiden i domstolene for behandling av straffesaker, i mange tilfeller er lang. En raskere behandling av straffesakene vil etter komiteens oppfatning styrke straffens preventive virkning og også styrke tilliten til rettssystemet. Videre mener komiteen at en kortere saksbehandlingstid for straffesaker vil redusere belastningen for den fornærmede og andre pårørende.

Komiteen er kjent med at departementet i flere år har arbeidet for å sikre en hurtigere straffesaksbehandling. I 1999 ble det for eksempel nedsatt to arbeidsgrupper som skulle se nærmere på saksbehandlingstiden i straffesaker fra anmeldelse er mottatt til fullbyrdelse er iverksatt. Det er dessuten nedsatt andre arbeidsgrupper i den senere tid, og det har vært arrangert flere møter og symposier hvor sentrale aktører i straffesakskjeden har vært representert.

Komiteen har merket seg at denne innsatsen har resultert i flere konkrete tiltak som hver på sitt vis bidrar til bedre flyt i straffesakskjeden. Det vises i denne forbindelse til oversikten i vedlagte brev fra departementet, over alle lovendringene som har blitt vedtatt siden 1. januar 1999 og som har som formål å sikre en raskere straffesaksbehandling. Videre vises det til oversikten samme sted over lovtiltak som er under arbeid og til andre typer tiltak som er iverksatt. Komiteen vil imidlertid påpeke at det fortsatt er behov for forbedringer.

Komiteen viser til at enkelte straffesaker blir etterforsket grundigere enn nødvendig. Dette er uhensiktsmessig. Domstolene muliggjør i enkelte tilfeller omstendelige rettsprosesser. Rettens administrator har et ansvar for at prosessen ledes slik at unødig tid og ressurser ikke brukes. Det er viktig for komiteen å fremheve at både politiet og domstolene har et ansvar for å gjennomgå sine arbeidsmetoder og rutiner med sikte på økt effektivitet.

Komiteen vil dessuten påpeke at domstolene har mulighet for en sterkere styring av straffesakene med hjemmel i dagens lovgivning. Straffeprosessloven åpner for eksempel for økt bevisavskjæring i forhold til gjeldende praksis. Det er etter komiteens mening viktig at dommerne bevisstgjøres og skoleres slik at de på en best mulig måte kan styre prosessen i straffesaker.

Komiteen vil fremheve at rettssikkerhetshensyn er grunnleggende i straffeprosessen. Det er viktig at rettsprosessen er betryggende. Men hensynet til en betryggende rettsbehandling må til enhver tid veies opp mot hensynet til effektivitet. Komiteen mener at det i Norge er mulig å tillegge hensynet til effektivitet større vekt enn det som gjøres i dag uten at dette vil gå på bekostning av den enkeltes rettssikkerhet.

For å få til en grundig gjennomgang av ytterligere tiltak for å redusere saksbehandlingstiden hos politiet og i domstolene, vil komiteen fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en samlet tiltakspakke for å redusere straffesaksbehandlingstiden som blant annet inneholder en gjennomgang av påtalemyndighetenes organisering, vurdering av avskjæringsregler for bevisføring og større grad av skriftlighet i domstolene, mulige endringer i prosess­reglene, gjennomgang av reglene om advokatsalær og en utredning av tidsfrist for uttak av tiltale og beramming av straffesak."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at forslagsstillerne mener at det må vurderes om ikke statsadvokatene skal involveres i etterforskningen, og i noen grad styre denne når noen er siktet i straffesaken. Flertallet viser til at straffeprosessloven § 225 åpner for at Riksadvokaten og vedkommende statsadvokat kan gi pålegg om å iverksette etterforskning og om hvordan denne skal gjennomføres. Bestemmelsen praktiseres strengt. For eksempel i alvorlige og kompliserte saker om økonomisk kriminalitet som hører under ØKOKRIM, leder imidlertid en statsadvokat ofte etterforskningen. Flertallet vil fremheve at det forhold at statsadvokatene i begrenset utstrekning deltar i etterforskningen per i dag, har sine fordeler også ut fra rettssikkerhetshensyn. Det er etter flertallets oppfatning hensiktsmessig at statsadvokatene kun i et mindretall av straffesakene har vært involvert i saken når de senere skal ta standpunkt til etterforskningsmaterialet, enten ved avgjørelsen av påtalespørsmålet eller ved klage.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det bør vurderes om ikke statsadvokatene skal involveres i etterforskningen, og i sterkere grad styre denne.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil påpeke at en lovfestet maksimumsfrist for å ta ut tiltale i alle straffesaker, har uheldige sider ved seg. Det er viktig å være klar over at det er store variasjoner i straffesakenes art og omfang. En lovfestet maksimumsfrist, slik forslagsstillerne legger opp til, vil måtte være ganske lang for å fange opp de sakene hvor det er behov for mer langvarig etterforskning. En slik fristregel vil følgelig kunne bli uten reell betydning for de mer ordinære straffesakene.

Dette flertallet ser at det er mulig å fastsette ulike fristlengder for ulike sakstyper, men mener at det er problematisk gjennom lov å fastsette frister som gir den riktige balanse mellom, på den ene side hensynet til å sikre at etterforskningen skjer effektivt og målrettet, og på den andre side hensynet til å unngå urimelig korte frister. Tilsvarende mothensyn kan etter dette flertallets oppfatning gjøre seg gjeldende i forhold til generelle frister for å avholde hovedforhandling.

Dette flertallet mener på bakgrunn av ovennevnte betraktninger at det ikke bør innføres nye frister for å ta ut tiltale eller avholde hovedforhandling nå. Dette flertallet ber imidlertid departementet følge utviklingen i straffesakskjeden nøye, og komme tilbake til spørsmålet om flere fristregler i straffeprosessen når vi har høstet ytterligere erfaringer med praktiseringen av straffeprosessloven §§ 249 og 275. Dette flertallet ber særlig departementet vurdere hensiktsmessigheten av å innføre fristregler for å avholde hovedforhandling.

Dette flertallet foreslår på denne bakgrunn at Dokument nr. 8:63 (2003-2004) vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil særlig fremheve frist­reglene i straffeprosessloven §§ 249 og 275. Disse reglene har per i dag vært gjeldende i ca. 18 måneder. Det er etter disse medlemmers mening for tidlig å vurdere om nevnte saksbehandlingsregler har fungert i tråd med intensjonen, og følgelig også for tidlig å vurdere tilsvarende frister innført på flere områder.

Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig at forbedringer i straffeprosessen ikke skjer for raskt. Det er nødvendig å vurdere virkningen av vedtatte lovendringer og tiltak, før nye regler foreslås og vedtas.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,viser til at departementet i brev til komiteen legger vekt på at det totale tidsforløpet ved behandlingen av mange straffesaker har vært klart lengre enn ønskelig og nødvendig. Dette flertallet mener denne situasjonen krever ytterligere tiltak enn det som hittil er iverksatt. Kriminalitet må bekjempes med en rask reaksjon på lovbrudd. Saksbehandlingstiden både hos politiet og i domstolene er fortsatt for lang.

Dette flertallet mener det er grunn til å tro at enkelte straffesaker i Norge blir etterforsket grundigere enn nødvendig, med den følge at domstolsbehandlingen blir for omstendelig. Her bør det foretas en gjennomgang av påtalemyndighetens organisering.

Det er også viktig å korte ned saksbehandlingstiden i domstolene, og dette flertallet mener derfor det bør vurderes å bruke avskjæringsregler for bevisføringen for domstolene mer aktivt, og større grad av skriftlighet. Det er behov for en mer aktiv prosessledelse, og mulige endringer i prosessreglene. Det bør videre utredes tidsfrister for uttak av tiltale og beramming av straffesaker utover bestemmelsene i straffeprosessloven § 249, ikke minst der siktede er i fengsel.

Dette flertallet er klar over at ressurstilførselen til domstolene er et viktig moment når det gjelder saksbehandlingstiden, og viser til de respektive partiers budsjettalternativ hvor domstoler og påtalemyndighet ble styrket.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser videre til at Stortinget tidligere har fastsatt frister i straffesaksbehandlingen, særlig hvor siktede sitter fengslet eller er mindreårig. Disse medlemmer mener det er grunnlag for å vurdere nærmere om en bør innføre nye frister som kan bidra til å korte ned saksbehandlingstiden. Disse medlemmer ser ikke at det er tungtveiende grunner til å vente med å innføre nye frister. Departementet har påpekt mulige ulemper ved å innføre en maksimumsfrist for å ta ut tiltale, men disse medlemmer mener dette er innvendinger som fullt ut er overkommelige. Disse medlemmer viser også til at departementet ikke mener mothensynene er like sterke når det gjelder generelle frister for å avholde hovedforhandling. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

”Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget før utgangen av vårsesjonen 2005 med lovendringer og tiltak som vil bidra til at straffesaker, der det er mulig, pådømmes i 1. instans før det er gått 6 måneder, og under enhver omstendighet innen 2 måneder etter at tiltale er tatt ut."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at det er flere forhold som påvirker straffesaksbehandlingen. Selv om disse medlemmer ser at det kan stilles spørsmål ved de forslag som her fremmes, mener disse medlemmer at det er fornuftig å vektlegge tiltak som ytterligere kan fremme effektiviteten i straffesaksbehandlingen.

Disse medlemmer vil også påpeke forsvarsadvokatenes rolle når det gjelder fremdrift i straffesaker. Selv om man tidligere har begrenset mulighetene til fritt advokatvalg, bør departementet vurdere om det er ytterligere endringer som kan gjøres slik at man også her får større bevissthet og ansvar for fremdriften i saksbehandlingen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

”Stortinget ber Regjeringen gjennomgå dagens regelverk når det gjelder advokatvalg og vurdere om det kan foretas ytterligere endringer som vil bidra til å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker.”

Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartie og Fremskrittspartiet:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget før utgangen av vårsesjonen 2005 med lovendringer og tiltak som vil bidra til at straffesaker, der det er mulig, pådømmes i 1. instans før det er gått 6 måneder, og under enhver omstendighet innen 2 måneder etter at tiltale er tatt ut.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen gjennomgå dagens regelverk når det gjelder advokatvalg og vurdere om det kan foretas ytterligere endringer som vil bidra til å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

I

Dokument nr. 8:63 (2003-2004) - forslag fra stortingsrepresentantene Anne Helen Rui, Gunn Karin Gjul og Knut Storberget om regelendringer og tiltak for å redusere straffesaksbehandlingstiden - vedlegges protokollen.

II

Stortinget ber Regjeringen utarbeide en samlet tiltakspakke for å redusere straffesaksbehandlingstiden som blant annet inneholder en gjennomgang av påtalemyndighetenes organisering, vurdering av avskjæringsregler for bevisføring og større grad av skriftlighet i domstolene, mulige endringer i prosessreglene, gjennomgang av reglene om advokatsalær og en utredning av tidsfrist for uttak av tiltale og beramming av straffesak.

Vedlegg: Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 5. mai 2004

Dok. nr. 8: 63 (2003-2004) om regelendringer og tiltak for å redusere straffesaksbehandlingstiden

Jeg viser til brev 27. april 2004 fra justiskomiteen, hvor departementet blir bedt om å uttale seg om forslaget i dok. nr. 8: 63 (2003-2004).

1 Generelle tiltak

Det totale tidsforløpet ved behandlingen av mange straffesaker har vært klart lengre enn ønskelig og nødvendig. En raskere behandling av straffesakene kan både styrke straffens preventive virkning og tilliten til rettssystemet og redusere belastningen for den fornærmede og andre berørte. Derfor har det vært en av Justisdepartementets mest prioriterte oppgaver de senere år å bidra til å sikre en hurtigere straffesaksbehandling.

Justisdepartementet oppnevnte sommeren 1999 to arbeidsgrupper, som fikk i oppdrag å se nærmere på saksbehandlingstiden i straffesaker fra anmeldelse er mottatt til fullbyrdelse er iverksatt. Gruppene skulle kartlegge flaskehalser og komme med forslag til hvordan saksbehandlingstiden kunne reduseres. Arbeidsgruppene fremmet forslag om endringer i både rutiner, instrukser og regelverk.

Senere har departementet også nedsatt andre arbeidsgrupper med mandat å komme med forslag til tiltak for å øke tempoet i straffesakene, blant annet den såkalte Oslo-gruppen, som er omtalt i punkt 3. Departementet har dessuten arrangert flere møter og symposier hvor sentrale aktører i straffesakskjeden har vært representert. Også riksadvokaten, Politidirektoratet og Dom­stoladministrasjonen har arbeidet aktivt for å få redusert saksbehandlingstiden i straffesaker.

En rekke tiltak har vært satt i verk (se punkt 2 og 3 nedenfor). Men fortsatt er det godt rom for forbedringer.

Forslagsstillerne i dok. nr. 8: 63 (2003-2004) viser i sin begrunnelse blant annet til at kompliserte straffesaker i Sverige er behandlet svært raskt. Også i Norge har vi eksempler på at alvorlige straffesaker er behandlet hurtig. Det hører også med at man i Sverige har sett med bekymring på antallet gjenopptakelsessaker, som noen frykter kan være et utslag av for rask saksavvikling. Utfordringen er også i Norge å finne den rette balansegang mellom et tilstrekkelig hurtig tempo og en betryggende saksbehandling.

Det er grunn til å tro at enkelte straffesaker i Norge blir etterforsket grundigere enn nødvendig, ofte med den følge at domstolsbehandlingen også blir for omstendelig. Dette må tas alvorlig. Men riksadvokaten har opplyst at det ikke er grunnlag for å hevde at overetterforskning er et utbredt problem. Dette synliggjøres også gjennom den kritikk som ikke helt sjelden kommer fra forsvarerhold om at etterforskningen i en straffesak for tidlig har låst seg i ett spor.

2 Lovendringer

Nedenfor følger en oversikt over lovendringer siden 1. januar 1999 som har som formål å sikre en raskere straffesaksbehandling:

• – Ved lov 3. mars 2000 nr. 13 ble straffeprosessloven § 13 endret, slik at den ikke lenger gir noe pålegg om å forene straffesaker. Påtalemyndigheten kan nå fremme flere saker mot en siktet som har begått flere lovbrudd. Dermed slipper man at saker blir forsinket når lovbrytere stadig begår nye lovbrudd som må etterforskes.

• – Ved lov 2. mars 2001 nr. 7 ble straffeloven § 59 endret for å sikre at det ved straffutmålingen legges større vekt enn før på tilståelser. Formålet med lovendringen er å gi den siktede et incitament til å tilstå, slik at saken kan behandles enklere og raskere.

• – Ved lov 4. mai 2001 nr. 16 ble reglene om forkynnelse av dommer i straffesaker vesentlig endret (domstolloven ny § 159 a, jf. straffeprosessloven § 42 og § 310 mv.). Formålet er at forkynnelsen skal gå raskere, slik at sakene kan bli tidligere rettskraftig og fullbyrdelsen kan starte før. - Ved den samme lovendringen ble også adgangen til å avsi tilståelsesdom i førerkortsaker utvidet (straffeprosessloven § 248). Dermed kan flere slike saker behandles raskt og enkelt.

• – Ved lov 28. juni 2002 nr. 55 ble det vedtatt en rekke lovendringer for å sikre en hurtigere straffesaksbehandling:

  • – Etter § 275 i straffeprosessloven skal hovedforhandling berammes så snart som mulig. I tingretten gjaldt det også tidligere en hovedregel om at hovedforhandlingen skal berammes innen to uker. Etter lovendringen skal denne fristen også gjelde for lagmannsretten.

  • – Paragraf 275 annet ledd har nye regler om når hovedforhandlingen skal avholdes. Hoved­regelen er nå at også hovedforhandlingen skal avholdes snarest mulig. Dessuten angir loven i annet punktum en frist for når hovedforhandlingen normalt skal ha startet i saker hvor den siktede enten var under 18 år da forbrytelsen ble begått eller sitter varetektsfengslet når saken berammes. Hovedforhandling bør avholdes særlig raskt i disse sakene. Om ikke særlige forhold er til hinder, skal hovedforhandling være påbegynt innen seks uker etter at saken kom inn for tingretten og åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling.

  • – Det frie forsvarervalget er snevret inn for å redusere mulighetene for at straffesaker forsinkes fordi den siktede ønsker seg en forsvarer som er svært opptatt. Fritt forsvarervalg vil også etter denne endringen være hovedregelen i norsk straffeprosess. Men retten til fritt forsvarervalg vil i større grad enn før være en rett til å velge mellom de forsvarere som kan ta saken innen rimelig tid.

  • – Adgangen til å avskjære bevis er utvidet. Hovedformålet er å hindre at bevisførselen i straffesaker blir for vidløftig.

  • – Den siktede og vitner har fått møteplikt for politiet for å avklare om de ønsker å forklare seg eller ikke. Forklaringsplikt er derimot ikke innført.

  • – Det er føyd til et nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 115 om at retten kan treffe beslutning om at vitner skal avhentes hvis det er grunn til å frykte at vitnet vil utebli uten gyldig forfall fra en hovedforhandling som vedkommende er lovlig innkalt til, og uteblivelsen vil føre til en ikke uvesentlig forsinkelse av saken. Formålet er å sikre at straffesaker ikke må utsettes fordi et vitne ikke møter.

  • – Reglene i straffeprosessloven § 310 om beregningen av ankefristen ved anke fra påtale­myndigheten er endret. Endringen medfører at ankefristen i en del saker utløper tidligere enn etter gjeldende lovbestemmelse .

  • – Adgangen til å heve en ankesak er utvidet, se straffeprosessloven § 336.

• – Ved lov 21. mars 2003 nr. 18 ble det lovfestet en frist på 6 uker for å fatte påtalevedtak i saker mot ungdom under 18 år.

• – Ved lov 19. desember 2003 nr. 125 ble politiets påtalekompetanse utvidet slik at færre straffesaker må påtaleavgjøres i to ledd.

Av lovtiltak under arbeid vil jeg særlig nevne:

• – Ved Ot.prp. nr. 59 (2003-2004) har departementet foreslått at ansatte i finansinstitusjoner skal ha forklaringsplikt for politiet. Etter gjeldende rett må politiet pga taushetsplikten til de ansatte i finansinstitusjonene gå rettens vei for å få forklaring.

• – Sanksjonsutvalgets utredning NOU 2003: 15 Fra bot til bedring har vært på høring. Utvalget foreslår bl.a økt bruk av forenklede forelegg og økt bruk av administrative sanksjoner i stedet for straff.

• – Justisdepartementet har til vurdering en rekke spørsmål om lovendringer for å effektivisere straffesaksavviklingen, blant annet om endringer i reglene om jury, om siling av ankesaker, om forkynnelse av dommer og om pådømmelse av foreleggssaker uten bruk av meddommere.

• – Justisdepartementet har innhentet enn rapport fra Domstoladministrasjonen om effekten av den såkalte tilståelsesrabatten, jf. over. På bakgrunn av rapporten vurderes det nå om det er behov for ytterligere lovendringer i reglene om tilståelser.

3 Tiltak på andre områder

I tillegg til de generelle tiltak omtalt i punkt 1 og lovendringer omtalt i punkt 2 vil jeg nevne ytterligere noen områder som Justisdepartementet har særlig fokus på for å oppnå en hurtigere straffesaksavvikling:

Kultur- og holdningsendringer

23. april 2004 avholdt jeg et møte med riksadvokaten, lederen og generalsekretæren i Den Norske Advokatforening, direktøren i Domstoladministrasjonen og en representant for ledelsen i Politidirektoratet hvor temaet var effektivisering av straffesaksavviklingen. På møtet var det enighet om at det fortsatt er rom for forbedringer med sikte på å øke tempoet i alle ledd i straffesakskjeden. Samtidig var man enig om at behovet for lovendringer nå er begrenset. Fokus bør i stedet i større grad rettes mot de kulturer og holdninger som påvirker tempoet i straffesakene. Jeg vil fremheve at ansvaret for hurtigere behandling av straffesakene påhviler alle aktørene – politi, påtalemyndighet, forsvarer og dommere. At sakene i mange tilfeller ikke går hurtig nok kan betegnes som et kulturelt problem, et problem som alle aktørene er ansvarlige for å løse. Mulige tiltak er for eksempel å få bedre frem for de siktede fordelene ved tilståelsesdom (jf. neste punkt) og at dommerne i større grad styrer tidsbruken i straffesakene, herunder avholder forberedende rettsmøter for å avdekke mulige behov for bevisavskjæring før hovedforhandling starter.

Tilståelsessaker

Som nevnt over, er straffeloven § 59 endret for å sikre at man legger større vekt på tilståelse fra den siktede. Det er konstatert store forskjeller mellom distriktene når det gjelder antallet tilståelsesdommer. Jeg ønsker å sette ytterligere fokus på bestemmelsen og dens anvendelsesområde. Særlig viktig er det å formidle fordelene ved tilståelsesdom til den siktede. Dersom flere saker pådømmes som tilståelsessak, vil dette bidra til å redusere saksbehandlingstiden i domstolen. Jeg er også positiv til at påtalemyndigheten i forkant kan gi antydninger til hva straffrabatten blir ved tilståelse. Tiltak for å oppnå ytterligere effekt av ordningen med tilståelsesrabatt ble diskutert under det nevnte møtet 23. april 2004, og vil bli fulgt opp av Advokatforeningen og riksadvokaten. Man vil vurdere og utarbeide et forslag til standardorientering til den siktede om ulike prosessuelle og strafferettslige rettigheter, herunder krav på strafferabatt, ved tilståelse og fordelene ved å få saken pådømt som tilståelsessak. Se også punkt 2 foran om lovtiltak.

Lederopplæring i domstolen

Domstoladministrasjonen har ansvaret for administrasjonen av de alminnelige domstolene, og i den forbindelse for flere delprosjekter, bl.a. med sikte på økt kompetanseutvikling og fokus på viktigheten av god og effektiv prosessledelse blant dommerne. Justisdepartementet er i dialog med Domstoladministrasjonen om oppfølging av prosjektene.

Prosjekt hurtigere straffesaksavvikling i Oslo

I desember 2003 fikk jeg overlevert en rapport fra en arbeidsgruppe som har sett på straffesaksavviklingen i Oslo. Gruppen foreslår en rekke endringer, både av lovgivningsmessig og praktisk art. Lovendringsforslagene behandles i Justisdepartementet på vanlig måte. Det er besluttet at arbeidsgruppen skal fortsette sitt arbeid i ett år til, bl.a. for å koordinere og følge opp forslagene som ikke krever lovendring.

IKT-relaterte tiltak

Flere arbeidsgrupper, herunder "Oslogruppen", har sett på ulike sider av straffesaksavviklingen relatert til IKT-sektoren. Det er et betydelig effektiviseringspotensiale i samordning av systemer og tiltak, og en styringsgruppe i Justisdepartementet har ansvaret for koordinering av alt arbeid med effektivisering av straffesakskjeden innenfor IKT-området. Arbeidet er tids- og kostnadskrevende.

4 Økt bruk av frister

Straffeprosessloven har i dag regler som setter frister for å ta ut tiltale i saker der den mistenkte er under 18 år. I slike saker gjelder det også en frist for å avholde hovedforhandling etter at tiltale er tatt ut. En tilsvarende frist er fastsatt i varetektssakene.

Det var et bevisst valg at det ikke ble lovfestet frister for å ta ut tiltale og for å avholde hovedforhandling i alle saker. Formålet var å prioritere de aktuelle sakstypene, fordi det er særlig viktig med hurtig saksbehandling der. Behovet for prioritering gjør seg fortsatt gjeldende.

Fristreglene har foreløpig vært i kraft i halvannet år. Etter mitt syn er det for tidlig å innføre nye frister nå. Reglene bør ha virket i lengre tid før grunnlaget er godt nok til å vurdere om lovendringene har virket etter sin hensikt og om det vil være formålstjenlig å innføre frister på flere områder.

Jeg legger også vekt på at det de senere år har skjedd et betydelig antall lovendringer på straffeprosessens område, både for å sikre en hurtigere straffesaksbehandling, jf. punkt 2 foran, og med andre siktemål. For mange lovendringer innefor et gitt tidsrom kan virke kontraproduktivt. Dersom aktørene får inntrykk av at de knapt får tid til å sette seg inn i og innrette seg etter én lovendring før den neste trer i kraft, kan det virke demotiverende. Og omlegging av rutiner kan i seg selv være ressurskrevende.

En lovfestet maksimumsfrist for å ta ut tiltale som skulle gjelde i alle saker, har klare ulemper. Variasjonen mellom sakene er stor. Fristen måtte være ganske lang for å fange opp de unntakstilfeller hvor det er behov for etterforskning over tid, for eksempel saker som gjelder grenseoverskridende kriminalitet og hvor etterforsking må foretas i utlandet. Dette ville føre til at fristen i de ordinære sakene ville være uten praktisk betydning - den ville bli overholdt med god margin. I verste fall kunne fristene virke som "en sovepute" i slike saker. Riktignok kan man tenke seg frister med ulik lengde for ulike sakstyper (for eksempel gradert etter sakens art og strafferamme). Men det er problematisk gjennom lov å fastsette frister som gir den riktige balanse mellom på den ene side hensynet til å sikre at etterforskingen skjer effektivt og målrettet og på den annen side hensynet til å unngå urimelig korte frister.

Tilsvarende mothensyn kan gjøre seg gjeldende i forhold til generelle frister for å avholde hovedforhandling, men mothensynene gjør seg neppe like sterkt gjeldende her.

Min konklusjon er derfor at det ikke bør innføres nye frister for å ta ut tiltale eller avholde hovedforhandling nå.

Oslo, i justiskomiteen, den 1. juni 2004