Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kjell Engebretsen, Reidun Gravdahl og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot Valle og fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, har merket seg at spørsmålet om boplikt generelt er behandlet i en annen komité i Stortinget, jf. Dokument nr. 8:97 (2001-2002) Forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Ulf Erik Knudsen og Lodve Solheim om avskaffelse av ordningen med boplikt for helårsboliger, jf. Innst. S. nr. 219 (2001-2002) fra næringskomiteen. Komiteen viser til at Landbruksdepartementet 15. mai 2002 sendte på høring en rekke forslag til endringer i gjeldende konsesjonslov, med høringsfrist 2. september 2002.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, avgrenser denne saken til å omfatte saksbehandlingen som førte fram til omgjøringsvedtaket, grunnlaget for omgjøringen og i hvilken grad vedtaket er egnet til å skape presedens som fører til endring av etablert praksis.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, legger til grunn at det forelå et gyldig vedtak da anmodning om fornyet behandling ble fremmet for departementet ved brev av 13. september 2001.

Flertallet har forstått at grunnlaget for fornyet behandling i departementet var at selger ikke hadde oppnådd en pris for eiendommen som helårsbolig som ble ansett akseptabel og som lå betydelig under den takst som var satt for eiendommen. Dette forhold er også slik flertallet oppfatter det, grunnlaget for omgjøringsvedtaket.

Flertallet vurderer departementets tolkning av bestemmelsene slik at selger har krav på en pris på eiendommen som avspeiler prisnivået i det området eiendommen ligger. Dersom slik pris ikke oppnås kan det gis konsesjon til bruk av eiendommen som fritidsbolig.

Flertallet antar at når spørsmålet om pris anses som avgjørende, må det stilles betydelige krav både til hva som er "prisnivå for sammenlignbare eiendommer i området der eiendommen ligger" og til hva som faktisk er gjort for å selge eiendommen.

Flertallet kan ikke se at det er gjort noe fra departementets side for å verifisere hvilket prisnivå som bør være akseptabelt. Man har riktignok hevdet at salget av den såkalte "Gården" har vært retningsgivende for antatt pris i området. På spørsmål under komiteens høring uttaler selger på spørsmålet:

"Er eiendommen "Solvang" og eiendommen "Gården" rimelige å sammenligne?" Nei, det er de absolutt ikke."

I tillegg har departementet lagt til grunn den takst som er satt på "Solvang".

Flertallet har merket seg at Lillesand kommune har opplyst at tre større strandlinjeeiendommer på fastlandet som kommunen har hatt til behandling i 2001 er solgt i prisskiktet fra 2,8 til 5,5 mill. kroner.

Flertallet vil påpeke at en takst i seg selv ikke kan være tilstrekkelig grunnlag. Dersom det ikke foreligger kjøpere som er villige til å betale den takst som er presentert basert på foreliggende offentlige reguleringer, vil dette flertallet hevde at det er taksten som er feil.

Flertallet konstaterer at departementet ikke har skaffet seg tilstrekkelig grunnlag til å fastslå prisnivået med den konsekvens at forholdet ikke kan sies å være utredet i ønsket grad.

Flertallet er også forundret over at det fra departementets side ikke er stilt spørsmål ved selgerens salgsfremstøt. Opplysningen om at over 30 har vist sin interesse og kun ett bud, burde skjerpet departementets interesse.

Flertallet vil hevde at departementet i forhold til salgsprosessen ikke synes å ha prøvd å skaffe seg et faktisk grunnlag uavhengig av det parten selv har presentert. Man har for eksempel ikke kontaktet meglere i området eller truffet andre tiltak for å skaffe bekreftelse på at de aktuelle salgsfremstøt har vært reelle.

Flertallet vil understreke at man basert på dette ikke kan utelukke at vedtaket er bygd på feil i det faktiske grunnlaget. Flertallet finner denne fremgangsmåten lite tillitvekkende og vil understreke departementets ansvar for en balansert og forsvarlig saksbehandling.

Flertallet har også merket seg andre sider ved departementets behandling av saken. Det har vært avholdt hele tre møter i departementet i sakens anledning, hvorav ett med statssekretæren. Flertallet har merket seg at statssekretæren ikke har vært bistått av embetsverket under møte med selger og heller ikke har fremlagt noe referat fra møte. Heller ikke er første instans – Fylkeslandbruksstyret – trukket inn i den fornyede behandling. Flertallet viser til landbruksdirektør Arne Lemmes uttalelse under komiteens høring hvor han uttaler:

"Det er ikke uvanlig at en sak blir tatt opp igjen til ny behandling når det kommer nye opplysninger inn. Det skjer ikke så veldig ofte, men det er ikke uvanlig. Det overrasker litt at departementet avgjorde saken uten å sende den ned til oss. Jeg bekrefter det."

Flertallet vil også understreke statsrådens ansvar for å gi Stortinget korrekt og dekkende informasjon.

Flertalletvil presisere at Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget er konstitusjonell sedvanerett. Kravene er da at opplysningene skal være korrekte og dekkende uansett hva som er foranledningen til at opplysningene legges frem. Opplysningsplikten er langt videre enn kun ikke å villede Stortinget. I tråd med opplysningsplikten kan det derfor ikke være slik at en statsråd kun svarer på de spørsmål Stortinget stiller, uten også å redegjøre for andre forhold som kan antas å være relevante i saken.

Flertalletviser til at opplysningen om statssekretærens møte med selger først kom Stortinget til kunnskap etter at statsråden hadde besvart spørsmål om politisk ledelses befatning med i saken i spørretimen og etter statsrådens første svarbrev til komiteen, bør ikke bli standard for statsrådens fremtidige håndtering av opplysningsplikten overfor Stortinget.

Flertallet har merket seg at departementet totalt avviser at saken vil skape presedens i den forstand at den vil undergrave boplikten som ordning. Professor Erik Boe ved Det juridiske fakultet i Oslo ga under komiteens høring støtte til departementets syn og mente at:

"Jeg skulle i hvert fall som dommer lett ha skilt denne saken fra andre saker."

Flertallet vil understreke at det er forvaltningen og de politiske miljøene og ikke de juridiske som i det alt vesentlige behandler denne type saker. Flertallet har for øvrig registrert at det foreligger synspunkter som står i sterk kontrast til departementets på dette punkt.

Flertallet kan vanskelig se at man etter denne avgjørelsen kan opprettholde det ulovfestede likhetsprinsipp ved fremtidige avgjørelser i tilsvarende saker.

Et annet flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil derfor anbefale departementet å vurdere på nytt saken og fremmer følgende forslag:

”Det henstilles til Regjeringen å vurdere på nytt konsesjonssaken - eiendommen "Solvang" på Åkerøya i Lillesand.”

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er kjent med at Landbruksdepartementet 5. juni 2000 opprettholdt Fylkeslandbruksstyret i Aust-Agders avslag på søknad fra Solvang Fritid AS om konsesjon ved erverv av eiendommen "Solvang" på Åkerøya i Lillesand. Klageren ønsket å nytte eiendommen til fritidsformål, da huset siden 1955 var nyttet til dette. På bakgrunn av departementets vedtak la klagerne saken frem for Sivilombudsmannen. For ombudsmannen var det usikkert om eiendommen var salgbar som helårsbolig. Disse medlemmer har merket seg at klagerne i den forbindelse hadde vist til at minst to moderne helårsboliger var utlagt for salg på Åkerøya de siste årene, uten at det var innkommet bud. Landbruksdepartementet fremholdt 14. november 2000 i brev til ombudsmannen at:

"Departementet er enig i SLFs merknader om at konsesjonseiendommens salgbarhet som helårsbolig i realiteten bare kan besvares ved at den averteres for salg. Dersom kjøpes anførsler om at det ikke foreligger "reell etterspørsel til priser det andre lignende eiendommer omsettes for i distriktet" er korrekt, vil man neppe ha noe å "frykte" dersom Solvang averteres for salg som helårsbolig. Skulle det f.eks. etter et slikt salgsfremstøt ikke dukke opp bud i denne størrelsesorden innen rimelig tid, vil dette være et nytt moment som kunne gi grunnlag for omgjøring av departementets vedtak av 05.06.2000."

Disse medlemmer merker seg at premissene for det senere omgjøringsvedtaket ble lagt i dette brevet som igjen viser til etablert departements- og sivilombudsmannspraksis. Disse medlemmer har merket seg at tidligere statsråd Bjarne Håkon Hansen i åpen høring klart innrømmer at dette avsnittet danner en åpning for å kunne få vurdert saken på nytt og kunne gi grunnlag for en annen konklusjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at saken reiser vanskelige juridiske spørsmål og at det også undertiden kan reises berettiget tvil om hvorvidt Landbruksdepartementets avslag på konsesjon den 5. juni 2000 rettslig sett var gyldig.

Disse medlemmer er oppmerksomme på at hovedformålet i konsesjonsloven § 5. tredje ledd er å hindre at helårsboliger omdannes til fritidsbolig. Dette hovedformålet er en svært tungtveiende tolkningsfaktor både ved vurderingen av om vilkårene for konsesjonsplikt foreligger og ikke minst ved den skjønnsmessige hensiktsmessighetsvurderingen av om konsesjon skal gis.

Disse medlemmer understreker at det rettslig sett her er tale om samme sak som kommer opp til ny behandling ut ifra nye opplysninger om prisdifferanse.

For å se om boligen var salgbar som helårsbolig til en pris som tilsvarte det andre eiendommer i området var omsatt for, la selger eiendommen ut for salg. Disse medlemmer har merket seg at selger hadde annonser i lokalavisen Fædrelandsvennen, i Aftenposten og på Internett, og at salget også ble omtalt i lokalavisen Agderposten. Disse medlemmer er oppmerksom på at bruk av megler for fremtiden kan sikre bedre notoritet, men legger til grunn at departementet i denne saken har fulgt vanlig praksis. Disse medlemmer mener derfor man ikke har grunnlag for å si at salgsfremstøtene ikke var reelle. Disse medlemmer er i denne forbindelse kjent med at to andre eiendommer på Åkerøya hadde vært annonsert gjennom megler gjennom en lengre tidsperiode, uten at disse hadde blitt solgt.

Disse medlemmer er kjent med at 36 interessenter tok kontakt som følge av fremstøtet, men ifølge selger førte dette ikke til noen seriøse tilbud. Selger har uttalt at de fleste ikke fant å ville betale markedspris for eiendommen. Dette fordi interessentene gav uttrykk for forståelse av at eiendommen med sitt attraktive kulturlandskap ikke vil bli solgt til gi-bort-pris, at det ville kreve et betydelig beløp til å heve boligens standard slik at den kunne brukes som helårsbolig. Takst for eiendommen ble i august 2001 satt til 6 750 000 fra Agder Team Takst. Takstmannen hadde tidligere erfaringer fra Åkerøya. Disse medlemmer sier seg enig i at taksten synes høy, tatt i betraktning av at bolighuset ville trenge oppussing og at eiendommen ligger på en øy. Disse medlemmer har merket seg at departementet synes det var vanskelig å ha en sikker formening om hva som er en realistisk pris (jf. vedtak av 1. mars 2002), da det omsettes få helårsboliger på Åkerøya. Disse medlemmer viser til at departementet la kommunens egen innstilling til grunn da en skulle vurdere spørsmålet om prisnivå i området. Kommunen uttalte til fylkeslandbruksstyret i forbindelse med ervervet av eiendommen "Gården", at kjøpesummen var på kr 5 000 000:

"Søknaden gjelder en stor boligeiendom til en svært høy pris. Men dette er en attraktiv eiendom med stor bygningsmasse som ligger idyllisk til på Åkerøya. Denne type eiendommer er det få av i markedet og etterspørselen er derfor stor. Lillesand kommune finner derfor ikke grunnlag for å frarå konsesjon fordi kjøpesummen avspeiler prisnivået i området."

På bakgrunn av denne uttalelsen er disse medlemmer av den oppfatning at kommunen selv må bære sin del av ansvaret for de forventninger til pris som her var skapt.

Disse medlemmer viser også til utsagn fra landbruksdirektør Arne Lemme i åpen høring:

"Jeg tror nok at en kunne fått en langt høyere pris (enn 2. mill) dersom en fant den rette kjøperen."

Landbruksdirektøren støtter dermed opp under departementets syn om at budet på 2 mill. kroner uansett var for lavt i forhold til reell markedspris for eiendommen.

Disse medlemmer har merket seg at det etter konsesjonslovens system er slik at det er kommunen som er den drivende kraft og at departementet har bygd på Lillesand kommunes saksopplysninger og lokale vurderinger. Disse medlemmer er oppmerksomme på at det kunne ha vært hensiktsmessig å sende saken tilbake til fylkeslandbruksstyret, men er tilfreds med at departementet i pakt med god og akseptert forvaltningsskikk, har sikret Lillesand kommune god mulighet til å uttale seg i forbindelse med saksbehandlingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har også merket seg at Lillesand kommune for egen del tar delvis selvkritikk for mangelfull saksbehandling i forbindelse med korrespondansen med departementet. Disse medlemmer viser igjen til at saken reiser vanskelige juridiske spørsmål og at dette antas å kunne forklare det som synes å være Lillesand kommunes vilkårlige og lite konsekvente håndheving av konsesjonsloven i andre saker kommunen har hatt til behandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener, hva taksten på "Solvang" angår, at det for øvrig vil være svært spesielt hvis en stortingskomité anser seg kompetent til selv å vurdere hvorvidt en takst er "feil" basert på en slags politisk ryggmargsrefleks og uten fremlagt dokumentasjon.

Disse medlemmerønsker å påpeke at prisspørsmålet overhodet ikke kan vurderes isolert , men naturlig må vurderes i sammenheng med de andre skjønnsmomentene som også ble vurdert tidligere under saksgangen, samt den tidligere dokumentasjon som følger saken. Disse medlemmer finner at det vil være svært oppsiktsvekkende hvis man er av den oppfatning at departementet nærmest skulle se bort fra hovedformålet med reglene i konsesjonsloven, når et nytt og i denne saken utslagsgivende moment dukker opp og som er basert på fast og innarbeidet praksis. Disse medlemmer viser igjen til at det sentrale etter konsesjonsloven er hvorvidt en eiendom er egnet til å brukes som helårsbolig eller ikke, og om den har vært brukt som det eller ikke. Disse medlemmer har merket seg at departementet har lagt til grunn prinsippet om at en bygning som forventes å fungere som helårsbolig for framtiden skal kunne omsettes for en pris som er vanlig for helårsboliger i området samt særtrekkene ved denne enkeltsaken.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti understreker hva disse særtrekkene angår at grunnlaget for den opprinnelige konsesjonsnektelse i denne svært spesielle enkeltsaken ligger helt i grenselandet for hva konsesjonsreglene antas å omfatte, og viser i den sammenheng at Solvang utelukkende hadde vært brukt som fritidsbolig siden 1955. Thommessen hadde berettigede forventninger om at den kunne omsettes som dette på basis av blant annet Høyesteretts praksis samt at Solvang ligger i et område som med rette kan betegnes som et fritidsboligområde med innslag av helårsbosetting. Disse medlemmer har også merket seg at Lillesand kommune i liten grad hadde sannsynliggjort at dårlige adkomstforhold, vann- og kloakkforhold, bryggeforhold mv., reelt sett ville bli gjort noe med. På bakgrunn av disse forhold er disse medlemmer av den oppfatning at konse­sjonsnektelse i denne spesielle og konkrete enkeltsaken vil kunne oppfattes å være et anslag mot enkeltmennesket.

Disse medlemmer har i denne sammenheng merket seg at departementet på bakgrunn av særtrekkene ved denne enkeltsaken avviser at saken vil skape presedens, og disse medlemmer understreker at denne enkeltsaken lett kan individualiseres. Dette syn støttes også av professor Erik Boe under åpen høring i komiteen.

Disse medlemmer har også merket seg andre sider ved departementets behandling av saken. Disse medlemmer understreker statsrådens ansvar for å gi Stortinget korrekt og dekkende informasjon ut ifra de opplysninger statsråden sitter inne med. Disse medlemmerer tilfreds med at statsråden i åpen høring med komiteen innrømmer at statsråden kunne ha håndtert saken noe annerledes ved at han overfor visse medier kom i skade for å gi uttrykk for at han trodde saken i sin helhet var behandlet på administrativt nivå, mens vedtaket var påtegnet av statsråd Kongshaug den 1. mars 2002. Disse medlemmer merker seg at statsråden understreker sitt selvfølgelige parlamentariske ansvar for departementets vedtak og ser det som naturlig at man klargjør arbeidsdelingen i den politiske ledelse i etterkant av denne saken.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti tar avstand fra at Stortinget i tilknytning til "Solvang-saken" skulle anmode eller anbefale statsråden om å omgjøre sitt omgjøringsvedtak, for på den måte å oppfordre en statsråd til å begå en mulig rettsstridig handling. Disse medlemmer viser her avslutningsvis til de juridiske og prinsipielle betraktninger gitt av professor Erik Boe under åpen høring med komiteen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at saken også dreier seg om bopliktens generelle praktisering. Denne saken har kommet til behandling i Stortinget på grunn av at reglene om boplikt ikke er tilpasset det samfunnet som vi lever i og den markedssituasjon som gjelder for den typen eiendommer som saken handler om. Saken er et typisk eksempel på at man ved å vedta et uklart regelverk forsøker å regulere samfunnsutviklingen i en annen retning enn den som samfunnsutviklingen selv ønsker å gå. Saken er også et eksempel på at det offentlige forsøker å påta seg en rolle, som etter disse medlemmers oppfatning ligger langt unna den kjernevirksomhet som offentlige organer skal prioritere i sitt daglige arbeid. Når en selger og kjøper har blitt enige om prisen på en eiendom, så skal denne respekteres og offentlige etater skal ikke gripe inn i det avtaleforhold som partene har blitt enige om eller stille vilkår for dette.

Disse medlemmer vil vise til at bopliktreglene medfører et stort offentlig byråkrati og store kostnader både for det offentlige og for de private parter som blir involvert i disse sakene. I den sak som komiteen behandler i denne innstillingen, er det en enorm mengde sakspapirer som viser at det har vært nedlagt betydelige ressurser både fra det offentlige og fra selger. Disse medlemmer mener at denne saken viser at regelverket medfører en svært dårlig offentlig ressursbruk, ressurser som kunne ha vært benyttet på en langt mer effektiv og samfunnsmessig nyttig måte andre steder i offentlig sektor.

Disse medlemmer vil vise til at eiendommen Solvang har vært benyttet som hytte i over 40 år og at dette også gjelder for svært mange andre eiendommer på Åkerøya. Det vil derfor være svært lite rimelig at man etter så lang tid skal oppleve at eiendommen pålegges boplikt. I tillegg vises det til at eiendommen ikke har den standard som dagens mennesker stiller til en helårsbolig. Etter disse medlemmers oppfatning viser denne saken at vedtaket i saken bærer preg av å være et typisk "skrivebordsvedtak" uten forankring i den praktiske hverdag som dagens mennesker lever i.

Disse medlemmer viser til en undersøkelse av professor Normann Aanesland og forsker Olaf Holm om de økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av boplikt som er vedtatt i 76 norske kommuner. Utfra totaltall og gjennomsnittstall for kommunene, synes boplikt å ha liten betydning. Det blir ikke flere bebodde helårsboliger i kommuner med boplikt. Boliger i kommuner uten boplikt er like mye bebodd som i kommuner uten boplikt. Andelen av helårsboliger som blir fritidsboliger er større i kommuner med boplikt enn i kommuner uten. De fleste kommuner som innfører boplikt har liten kontroll med det som foregår. Lovverket med konsesjonsloven og plan- og bygningsloven er komplisert og åpner for flere muligheter for å unngå boplikten. Eiendommer kan overføres til nære slektninger (slektsparagrafen), nye boliger kan bygges uten boplikt og eiendommen kan leies bort mer eller mindre proforma ("lei en sørlending"). Ordningen med boplikt har bidratt til å skape splid, uvennskap, angiveri og dårlig bomiljø. Et konsesjonsvedtak som hjemler at lokalpolitikerne nærmest kan utøve tvangsbosetting og i ytterste konsekvens kan tvinge folk til å selge eiendommene sine, vil disse medlemmer karakterisere som et høyst upassende offentlig inngrep. Ordningen med boplikt må derfor avskaffes og eiere av eiendommer må kunne stå fritt til å selge sine eiendommer til dem som de selv ønsker og til den pris som er avtalt mellom selger og kjøper, uten offentlig innblanding.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det som følge av departementets avgjørelse i denne saken vil bli et økende press på mange kommuner med "nullgrense", men med knappe ressurser, til å omgjøre hus som bør brukes til helårsbolig, til fritidsboliger. Disse medlemmer viser til at enkelte kommuner som et prøveprosjekt får støtte fra Miljøverndepartementet til juridisk bistand til å handtere byggeforbudet i 100-metersbeltet i strandsonen. På samme måte kan det være nødvendig å yte juridisk bistand til enkelte kommuner for å ivareta rettssikkerheten til konsesjonssøkere og boplikten som et samfunnspolitisk virkemiddel for å opprettholde bosettinga. Disse medlemmer ber Regjeringa vurdere ei ordning med juridisk bistand på dette området.