Departementet redegjorde i sitt svarbrev av 21. mars 2002 for departementets behandling av saken, jf. komiteens brev av 14. mars 2002 til Landbruksdepartementet - det vises her til at departementet også redegjør kort for ombudsmannens befatning med saken. Departementet uttaler bl.a. i sitt svarbrev:

"Departementets klagebehandling

I vedtak av 05.06.2000 opprettholdt Landbruksdepartementet fylkeslandbruksstyret i Aust-Agders avslag på søknad fra Solvang Fritid AS om konsesjon ved erverv av eiendommen Solvang, gnr. 105 bnr. 38, beliggende på Åkerøya i Lillesand kommune. Eiendommen er på vel 5 dekar og er bebygd med et eldre bolighus og en sjøbu. Den har vært nyttet til fritidsformål de siste 40 år.

Klagerne ønsket å nytte eiendommen til fritidsformål. Departementet kom til at det var adgang til å stille krav om at eiendommen skulle nyttes til helårsbosetting. I vedtaket la departementet bl.a. til grunn at huset objektivt sett kunne settes i stand som helårsbolig når det gjaldt vann-/avløps- og atkomstforhold. Det ble også vist til at Åkerøya ble bebodd av flere husstander, noe som indikerte at det var mulig å bo på øya.

Sivilombudsmannens behandling

På bakgrunn av departementets vedtak la klagerne saken frem for Sivilombudsmannen. Et springende punkt under saksforberedelsen for ombudsmannen var om eiendommen i det hele tatt var salgbar som helårsbolig. I den forbindelse viste klagerne bl.a. til minst to moderne helårsboliger som var utlagt for salg på Åkerøya de siste årene uten at det var innkommet bud (jf. Sivilombudsmannens brev av 08.09.2000).

Departementet fastholdt at det var adgang til å kreve at eiendommen skulle nyttes til helårsbosetting, men uttalte følgende i brev av 14.11.2000 til Sivilombudsmannen:

"Hva gjelder sistnevnte moment, er departementet enig i SLFs merknader om at konsesjonseiendommens salgbarhet som helårsbolig i realiteten bare kan besvares ved at den averteres for salg. Dersom kjøpers anførsler om at det ikke foreligger "reell etterspørsel til priser det andre lignende eiendommer omsettes for i distriktet" er korrekte, vil man neppe ha noe å "frykte" dersom Solvang averteres for salg som helårsbolig. Skulle det f.eks. etter et slikt salgsfremstøt ikke dukke opp bud i denne størrelsesorden innen rimelig tid, vil dette være et nytt moment som kunne gi grunnlag for omgjøring av departementets vedtak av 05.06.2000."

I sin uttalelse av 15.05.2001 fant ombudsmannen etter dette ikke grunnlag for å kritisere departementets avgjørelse om å nekte konsesjon ved erverv av eiendommen til fritidsformål. Selv om kommunens ønske om å fremme fast bosetting på Åkerøya kunne tillegges atskillig vekt, fastslo han at konsesjonsvurderingen likevel måtte bero på en konkret vurdering av de faktiske forholdene i saken. Når det gjaldt atkomstforholdene, var det ikke feil av departementet å legge til grunn at disse kunne løses på en akseptabel måte. Ut fra de foreliggende opplysningene var det heller ikke kritikkverdig å legge til grunn at eiendommen var salgbar som helårsbolig – selv om det var vanskelig å ha noen sikker formening om hvorvidt det var mulig å oppnå en pris som er vanlig for tilsvarende boliger i området.

Bakgrunn for omgjøringsbegjæringen

Som følge av departementets uttalelse i forbindelse med Sivilombudsmannens vurdering, forsøkte Henrik Thommessen våren og sommeren 2001 å selge eiendommen som helårsbolig. Dette ble gjort gjennom annonser i lokalpressen, i Aftenposten og på internett. Salgsforsøket ble også omtalt på redaksjonell plass over flere spalter i Agderposten den 28.05.2001. Thommessen opplyste i brev av 13.09.2001 til departementet at totalt 36 interessenter tok kontakt som følge av fremstøtet. Ifølge Thommessen førte dette imidlertid ikke til noen seriøse tilbud:

"Samtalene med de mange interessentene viste at samtlige fant eiendommen svært attraktiv. De satte imidlertid selv ord på sin tilbakeholdenhet ved å gi uttrykk for sin forståelse for at en slik eiendom i et så attraktivt kulturlandskap ikke ville bli solgt til gi-bort-pris. Felles for de fleste var at de ikke fant å ville betale selv en rimelig markedspris for en eiendom som pga. sin beliggenhet på en øy etter deres mening nødvendigvis ville kreve bomuligheter på fastlandet i de verste vintermånedene. De aller fleste interessenter hadde lest om saken i mediene gjennom flere år. Mange var kjent med kommunens erkjennelse av de utsatte kommunikasjonsmulighetene – bl.a. med en drukningsulykke hvor en mann gikk gjennom isen for ca. fire år siden – ved at elever i videregående skoler var bevilget borteboerstipend fra kommune og fylke, samt at det var innvilget skattefradrag for de som hadde fastlandsboliger. Ingen av interessentene var villige til å investere det de mente var betydelige beløp for å få boligen i en stand som det er naturlig å kreve i vårt århundre."

Etter at det syntes klart at salgsfremstøtet ikke ga det resultat Henrik Thommessen ønsket, henvendte han seg til Landbruksdepartementet i brev av 13.09.2001 og ba om at saken ble vurdert på nytt. Anmodningen om omgjøring ble deretter ytterligere utdypet og begrunnet ved brev av 12.12.2001 og i to ulike møter med representanter for departementet.

Samtlige skriv som departementet mottok fra Thommessen ble oversendt Lillesand kommune, som på sin side kommenterte omjøringsbegjæringen i to ulike brev til departementet. Ved oversendelsen av disse gjorde departementet det samtidig klart hva som ble ansett for å være de sentrale temaene i saken. I brev av 06.11.2001 uttaler departementet bl.a.:

"Et sentralt spørsmål er etter dette om Henrik Thommessens mislykkede salgsfremstøt nå indikerer at eiendommen i realiteten ikke er salgbar som helårsbolig eller om den manglende interessen skyldes at prisantydningen er satt så vidt høyt at den ikke gjenspeiler "vanlig pris" for denne typen eiendommer solgt til boligformål. Departementet viser i den forbindelse til pkt. 5 i Thommessens brev der det bl.a. fremgår at en takstmann med tidligere erfaringer fra Åkerøya har taksert "Solvang" som helårsbosted til kr 6.750.000,-."

Når det gjaldt prisnivået, uttalte kommunen i brev av 20.11.2001 at taksten på 6,75 mill. kr syntes svært høy hensett til at bolighuset trenger oppussing og at eiendommen ligger på en øy. Samtidig viste kommunen til tre større strandlinjeeiendommer på fastlandet som kommunen hadde hatt til konsesjonsbehandling i 2001. Prisnivået for disse varierte fra 2,8 mill. kr til 5,5 mill. kr.

Lillesand kommune opplyste i brev av 27.11.2001 at det var lagt inn bud på kr 2.000.000 for Solvang. I sin redegjørelse av 27.11.2001 refererte kommunen også til en telefonsamtale der en navngitt person gjengir en samtale med Henrik Thommessen der vedkommende skulle ha fått inntrykk at det var uaktuelt med salg dersom man ikke kunne betale en kjøpesum tilsvarende taksten på eiendommen.

Til dette, og til det påståtte budet på kr 2.000.000 repliserer Thommessen i brev av 12.12.2001:

"…Denne påstand er skrevet mot bedre vitende da også saksbehandler i sitt eget hjem fikk anledning til å lese alle dokumenter i denne sak. Det ble da lagt frem en ikke underskrevet "stensil" e.l. fra helt ukjente personer. I denne fremleggelse erkjente saksbehandler at dette naturligvis ikke kunne regnes som et troverdig bud. Å kommentere tilfeldige telefonsamtaler til kommunen, for øvrig usanne, referert i kommunens brev av 27. nov., vil virke useriøst. Jeg avholder meg således fra det."

Uttalelsen avstedkom ikke ytterligere merknader fra kommunens side.

Rettslig utgangspunkt for departementets behandling

Fordi eiendomsstørrelsen var på over 5 dekar, var Solvang på tidspunktet for departementets vedtak av 05.06.2000 konsesjonspliktig etter konsesjonsloven § 2. Eiendommen ligger for øvrig i et område der det er innført forskrift som setter konsesjonsfriheten ut av kraft for bebygd eiendom som er eller har vært i bruk som helårsbolig, jf. konsesjonsloven § 5 tredje ledd. Et eventuelt erverv er dermed uansett konsesjonspliktig – også etter hevingen av arealgrensene fra 5 til 20 dekar (jf. lov 4. mai 2001 nr. 19).

Et sentralt spørsmål er om det er grunn til å tro at noen vil overta eiendommen for å bygge den opp til en tilfredsstillende boligstandard. Dette følger av Høyesteretts avgjørelse i "Von Koss-saken" (jf. Rt. 1993 s. 587).

Det er dessuten slik at eiendommen må være selgelig som helårsbolig til en pris som samsvarer med prisnivået for slike boliger. Dette prinsippet har vært lagt til grunn i fast og langvarig praksis fra Landbruksdepartementets side, se f.eks. Sivilombudsmannens årsmelding for 1993 (Dokument nr. 4 (1993-94) s. 229). Så langt departementet kjenner til, har prinsippet aldri avstedkommet merknader, verken fra ombudsmannen eller noen domstol. Noe annet vil kunne sies å medføre et ekspropriasjonsartet inngrep overfor selgeren.

I denne saken er prisspørsmålet for øvrig omtalt i Sivilombudsmannens uttalelse av 15.05.2001 s. 6, jf. pkt. 3 ovenfor. Prinsippet er følgelig også lagt til grunn av ombudsmannen i denne saken.

I mange tilfeller vil eiere av hus i et område hvor konsesjonsfriheten er satt ut av kraft etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd, utvilsomt kunne oppnå en høyere pris ved salg til fritidsformål enn ved salg til helårsbolig. En slik prisforskjell er imidlertid ikke til hinder for å kreve at eiendommen skal brukes til helårsbosetting. Eieren må således finne seg i å komme dårligere ut enn ved salg til fritidsbolig. I tråd med ovennevnte praksis, synes det likevel ikke tvilsomt at det foreligger en nedre grense for hvilken pris selgeren skal måtte akseptere.

Departementets vurdering i omgjøringssaken

Innledning

Spørsmålet departementet måtte ta stilling til i denne saken var om Henrik Thommessens salgsfremstøt i praksis viste at det ikke var mulig å oppnå en pris som samsvarer med prisnivået for tilsvarende boligeiendommer i området. Til dette uttrykte departementet (jf. vedtak av 01.03.2002) at det var vanskelig å ha noen sikker formening om hva som er en realistisk pris for en eiendom som Solvang, benyttet til helårsbosetting. At det omsettes svært få eiendommer på Åkerøya til boligformål bidro til å øke denne usikkerheten. Her som ellers mente departementet at det måtte legges betydelig vekt på lokale vurderinger.

Prisnivået

De opplysninger og vurderinger som var mest sentrale i departementets avgjørelse var gitt av Lillesand kommune. Til tross for at Henrik Thommessen fremholdt at det ikke forelå seriøse bud på eiendommen, la departementet således til grunn kommunens opplysninger om at det var avgitt et bud kr 2.000.000. Når det gjaldt spørsmålet om det generelle prisnivået i området, la departementet videre til grunn kommunens innstilling i den eneste foreliggende konsesjonssaken fra Åkerøya, ervervet av eiendommen "Gården", der kjøpesummen var på kr 5.000.000. Her uttalte kommunen følgende (jf. fylkeslandbruksstyrets vedtak av 12.10.98):

"Søknaden gjelder en stor boligeiendom til en svært høy pris. Men dette er en attraktiv eiendom med stor bygningsmasse som ligger idyllisk til på Åkerøya. Denne type eiendommer er det få av i markedet og etterspørselen er derfor stor. Lillesand kommune finner derfor ikke grunnlag for å frarå konsesjon fordi kjøpesummen avspeiler prisnivået i området."

Departementet måtte etter dette vurdere om budet på kr 2.000.000 likevel kunne sies å representere et "tilfredsstillende" prisnivå for denne typen eiendommer.

Etter en samlet vurdering av alle momentene i saken, herunder taksten på kr 6.750.000, fant departementet det tilstrekkelig klart at prisnivået for sammenlignbare eiendommer ligger vesentlig over det innkomne budet kr 2.000.000. I den grad man skulle synes at dette er et urealistisk prisnivå, mente departementet at kommunen gjennom sine tidligere vurderinger måtte bære sin del av ansvaret for de forventninger som her var skapt. Departementet viste videre til at selv en verdivurdering for Solvang helt opp mot f.eks. kr 5.000.000 uansett ville bety en halvering av prisen i forhold til salg av eiendommen til fritidsformål. Den avtalte kjøpesummen i fritidsmarkedet var kr 9.800.000. Det kunne derfor ikke med styrke f.eks. hevdes at enhver verdi over kr 2.000.000 ville være en kunstig høy pris som kun reflekterte eiendommens verdi i fritidsmarkedet.

Salgsfremstøtet til Henrik Thommessen

Når departementet skulle vurdere omgjøringsbegjæringen, var det ikke tilstrekkelig bare å ta stilling til selve prisspørsmålet. Departementet måtte også vurdere om salgsfremstøtet til Henrik Thommessen i tilstrekkelig grad var egnet til å svekke det som tidligere var lagt til grunn om at eiendommen faktisk kunne omsettes til en pris som samsvarer med prisnivået for tilsvarende eiendommer i området, dvs. om at det i praksis er mulig å oppnå en høyere og mer "representativ" pris enn kr 2.000.000.

På dette punktet kom departementet til at Henrik Thommessen hadde dokumentert tilstrekkelig innsats for å få solgt eiendommen som helårsbolig. Selv om det kunne hevdes at forsøk på salg via megler ville gitt bedre notoritet for hvorledes salgsprosessen hadde forløpt, kunne departementet ikke se at det var hjemmel til å oppstille noe generelt krav om at megler måtte benyttes i tilfeller som dette. Som begrunnelse for at megler ikke ble benyttet, hadde Thommessen bl.a. uttrykt at han selv hadde mulighet til å nedlegge mer tid og innsats i salgsprosessen enn det en megler med flere oppdrag ville ha kunnet gjort. I den forbindelse viste han til to eksempler der andre eiendommer på Åkerøya ikke hadde blitt solgt til tross for at de hadde vært annonsert gjennom megler over en lengre tidsperiode.

Det understrekes at departementet ikke på noe tidspunkt har hatt faktisk grunnlag for å trekke Thommessens egne opplysninger om salgsprosessen i tvil, og en har heller ikke kunnet se bort fra at salg uten bruk av megler i dette tilfellet fremsto som det alternativet som ga størst sannsynlighet for suksess. I den forbindelse påpekes det at Landbruksdepartementet som forvaltningsorgan normalt må legge opplysninger fra sakens parter til grunn.

Vurdering av eventuelle presedensvirkninger av vedtaket

Som redegjort for under pkt. 4 over, er vedtaket etter min oppfatning solid forankret i etablert praksis for denne type saker – og på opplysninger som kommunen selv har gitt. Vedtaket innebærer således en konkret anvendelse av et rettslig fastslått prinsipp.

Saken er likevel spesiell fordi man på Åkerøya så å si ikke har hatt noen omsetning av slike eiendommer. I andre områder der det er innført såkalt "0-grenseforskrift" vil man som regel ha flere eiendomssalg å forholde seg til. Dermed vil det være lettere å vurdere gjengs pris i området. Jeg viser her til de ovennevnte eiendommene på fastlandet i Lillesand med strandlinje som ble konsesjonsbehandlet i 2001. Disse illustrerer at prisnivået for tiden er svært høyt for attraktive boligeiendommer med strandlinje, og at det dermed må antas å foreligge stor etterspørsel etter slike eiendommer til boligformål. Jeg kan således ikke se hvordan departementets vedtak kan fortolkes dithen at kommunen ikke lenger skulle kunne forhindre at boligeiendommer blir solgt til fritidsformål. Tvert imot er det ut fra de foreliggende opplysningene all grunn til å tro at det ellers i Lillesand eksisterer reell etterspørsel til priser som for sammenlignbare boliger i området.

Jeg finner avslutningsvis grunn til å understreke at sammenligningen med prisnivået i markedet for fritidseiendommer ikke er relevant i denne saken, og har således ingen betydning for departementets avgjørelse. Vedtaket signaliserer ingen endringer i kommunenes adgang til å stille krav om fast bosetting. Det er imidlertid ikke tvil om at den som selger en eiendom i slike kommuner har krav på en individuell behandling og en pris som samsvarer med prisnivået for tilsvarende eiendommer i området.

Videre saksbehandling

Lillesand kommune har i brev av 07.03.2002 bedt departementet om å omgjøre avgjørelsen i denne saken. I brev av 18.03.2002 har kommunen fremlagt opplysninger til støtte for sin oppfatning om at kjøpsinteressen for eiendommen har vært større enn det departementet la til grunn. Herunder er det fremlagt en erklæring fra en person som ønsket å inngi bud på kr 3.500.000, men som følte seg avvist av Henrik Thommessen.

Landbruksdepartementet vil vurdere henvendelsen fra kommunen på vanlig måte. Dette innebærer at denne først oversendes Thommessen og konsesjonæren Solvang Fritid AS med frist for å komme med eventuelle merknader. Etter at partene og kommunen har fått nødvendig adgang til å uttale seg, vil departementet ta stilling til om det er grunnlag for omgjøring av vedtaket av 01.03.2002. Det er i dette tilfellet bare adgang til omgjøring dersom departementets vedtak må anses ugyldig, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c."

Komiteen ba i brev 9. april 2002 departementet ytterligere å redegjøre for saken.

Landbruksdepartementet uttalte følgende i sitt svarbrev til komiteen av 15. april 2002:

"1. Som jeg uttrykte i Stortingets muntlige spørretime den 20.03.2002, er beslutninger tatt i Landbruksdepartementet mitt ansvar. Dette innebærer at det er jeg som statsråd som uansett står ansvarlig overfor Stortinget når det gjelder saker som vedrører mitt departementet - uavhengig av på hvilket nivå i embetsverket beslutningen måtte være fattet eller hvilke personer i departementet som måtte ha vært involvert i arbeidet med saken. Sett fra en konstitusjonell synsvinkel ser jeg derfor at det kan foreligge prinsipielle innvendinger mot å besvare komiteens første spørsmål.

I forholdet til Stortinget kan jeg heller ikke se at det kan få noen betydning om jeg eller statssekretær Leif Helge Kongshaug har vært involvert i arbeidet med saken. Det kan f.eks. ikke være slik at mitt ansvar overfor Stortinget begrenses i de tilfeller der embetsverket gjennom sine fullmakter har avgjort saken uten medvirkning fra politisk ledelse. Hvorledes saksbehandlingen i et departement foregår må etter dette sies å være et internt anliggende i departementet. Som nevnt står statsråden like fullt ansvarlig for avgjørelsen.

Når dette er sagt, finner jeg ut fra Kontroll- og konstitusjonskomiteens spørsmål i brev av 9.4.2002 grunn til å gjenta mitt svar i den muntlige spørretimen der det fremgikk at jeg ikke kjente denne konkrete saken før jeg leste om den i avisene. Jeg kan også opplyse at statssekretær Kongshaug som ledd i departementets ordinære saksbehandlingsrutiner har hatt embetsverkets forslag til vedtak til vurdering. Han har også avholdt et møte med Henrik Thommessen i sakens anledning.

2. I departementets omgjøringsvedtak av 01.03.2002 er kommunens opplysninger om markedet for helårsboliger på fastlandet eksplisitt drøftet slik:

"Kommunen har i sin redegjørelse vist til tre større eiendommer som ble konsesjonsbehandlet i 2001. Disse lå alle på fastlandet og hadde lengre strandlinjer. Prisnivået varierer fra 2,8 mill. kr til 5,5 mill. kr Selv om tungvinte atkomstforhold til Åkerøya for så vidt må antas å bidra til å trekke prisen ned, vil Solvangs svært attraktive beliggenhet sannsynligvis trekke i motsatt retning. Departementet mener at de refererte salgssummene i alle fall bekrefter at prisnivået i Lillesand-området ligger høyt for strandeiendommer med boplikt. Ut over dette, finner en det imidlertid vanskelig å trekke entydige slutninger hva gjelder eventuelle implikasjoner for prisnivået for en eiendom som Solvang."

Når det gjelder spørsmålet om taksten var reell, uttalte departementet bl.a. følgende:

"Slik departementet har forstått det, er taksten på kr 6.750.000 bl.a. satt under hensyntagen til den pris som ble oppnådd og senere godtatt av fylkeslandbruksstyret ved overdragelsen av Gården. Kommunen har opplyst at kjøpet av sistnevnte eiendom bør sees i sammenheng med at kjøperen eide fritidseiendom på Åkerøya fra før. Det er imidlertid ikke tatt avstand fra tidligere uttalelser om at kjøpesummen avspeiler prisnivået i området. Selv om kommunen generelt vurderer taksten på Solvang som høy hensett til at bolighuset trenger oppussing og at eiendommen ligger på en øy, kan departementet ikke se at man har forsøkt å imøtegå den innbyrdes relasjonen mellom taksten på Solvang og prisen for Gården, og heller ikke Thommessens beskrivelse av denne. En kan på denne bakgrunn ikke se bort fra at Agder Takst Teams vurdering av Solvang som en mer attraktiv boligeiendom enn Gården er riktige."

Den relativt sett mindre betydningen av taksten i forhold til kommunens egne opplysninger om det generelle prisnivået er behandlet under pkt. 5.2 i min forrige redegjørelse om saken, jf. brev av 21.03.2002 til Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det understrekes at det avgjørende momentet for departementet var at et bud på kr 2.000.000,- uansett var for lavt, sett ut fra en samlet vurdering av de foreliggende opplysningene som kunne bidra til å belyse det generelle prisnivået for boligeiendommer i området. Ut over de opplysninger som Henrik Thommessen og kommunen ga i sakens anledning, fant departementet ut fra dette ikke behov for ytterligere opplysninger om takstgrunnlaget.

3. Når det gjelder mulige konsekvenser av departementets vedtak, viser jeg til min redegjørelse av 21.03.2002 pkt. 6 der dette spørsmålet er drøftet.

Komiteen rettet 19. april 2002 en anmodning til departementet for å få en kronologisk gjennomgang av saken. Departementet oversendte i brev 26. april 2002 kopi av 76 saksdokumenter (dokumentlisten følger som vedlegg til innstilling), samt en kronologisk oversikt over departementets behandling av saken:

05.06.2000:	Landbruksdepartementet avslår klage fra konsesjonssøker over fylkeslandbruksstyrets nektelse av konsesjon til fritidsformål. Det legges til grunn at huset objektivt vil kunne settes i stand som helårsbolig, og at man kunne få akseptable vann-/avløps- og kloakkforhold.
08.09.2000:	Etter klage fra kjøper av 18. juli 2000, stiller Sivilombudsmannen departementet spørsmål knyttet til det klager mener er utilfredsstillende adkomstforhold. Videre viser han til at kjøper bestrider at det foreligger reell etterspørsel til priser tilsvarende det andre lignende eiendommer omsettes for i distriktet.
14.11.2000:	I departementets svar til Sivilombudsmannen fastholdes synspunktene om at adkomstforholdene kan løses på en akseptabel måte. Departementet mener fremdeles at det er grunnlag for antagelsen om at det foreligger etterspørsel etter slike eiendommer, men uttaler følgende i den forbindelse: "Hva gjelder sistnevnte moment, er departementet enig i SLFs merknader om at konsesjonseiendommens salgbarhet som helårsbolig i realiteten bare kan besvares ved at den averteres for salg. Dersom kjøpers anførsler om at det ikke foreligger "reell etterspørsel til priser det andre lignende eiendommer omsettes for i distriktet" er korrekte, vil man neppe ha noe å "frykte" dersom Solvang averteres for salg som helårsbolig. Skulle det f.eks. etter et slikt salgsfremstøt ikke dukke opp bud i denne størrelsesorden innen rimelig tid, vil dette være et nytt moment som kunne gi grunnlag for omgjøring av departementets vedtak av 05.06.2000."
15.05.2001:	I sin uttalelse påpeker Sivilombudsmannen at han ikke har grunnlag for å kritisere konse­sjonsnektelsen, herunder at departementet har lagt til grunn at adkomstforholdene til eiendommen kan løses på en akseptabel måte. Ut fra det foreliggende finner han det imidlertid vanskelig å ha noen sikker formening om hvorvidt det er mulig å selge eiendommen til en pris som er vanlig for tilsvarende boliger i området.
Vår/sommer 2001:	Thommessen forsøker å selge eiendommen uten ønsket resultat.
13.09.2001:	Thommessen begjærer omgjøring av departementets vedtak. Han viser bl.a. til omfattende annonsering, omtale på redaksjonell plass, 36 interessenter uten at det var innkommet seriøse tilbud. Videre beskrives forholdet mellom "Solvang" og eiendommen "Gården". Avslutningsvis vises det til innhentet takst for "Solvang" på 6,75 mill. kroner.
06.11.2001:	Departementet oversender omgjøringsbegjæringen fra Thommessen til kommunen og påpeker bl.a.: "Et sentralt spørsmål er dette om Henrik Thommessens mislykkede salgsfremstøt nå indikerer at eiendommen i realiteten ikke er salgbar som helårsbolig eller om den manglende interessen kan skyldes at prisantydningen er satt så vidt høyt at den ikke gjenspeiler "vanlig pris" for denne typen eiendommer solgt til boligformål."
20.11.2001:	Kommunen påpeker at det er vanskelig å vurdere eiendommens prisnivå fordi det er få eiendommer av denne type til salgs. Det er vist til tre konsesjonsbehandlede større strandlinjeeiendommer på fastlandet med priser fra 2,8 mill. kroner til 5,5 mill. kroner. Brevet inneholder bl.a. også merknader om salgsprosessen og at taksten på 6,75 mill. kroner synes svært høy.
27.11.2001:	E-post fra Thommessen til lederen i forhandlingsutvalget der han imøtegår opplysningene i kommunens brev.
27.11.2001:	Kommunen opplyser bl.a. om at en person skal har sagt at hun har vært interessert i å legge inn bud, men fått inntrykk av at det ikke var aktuelt med salg dersom hun ikke kunne betale en sum tilsvarende taksten. Kommunen opplyser også at man har fått opplysninger om at en annen person har lagt inn i et bud på kr 2 000 000.
12.12.2001:	Thommessen utdyper forholdet mellom eiendommene "Solvang" og "Gården" som ble solgt for 5 mill. kroner. Han viser til Fylkeslandbruksstyrets vedtak i konsesjonssak vedr. "Gården" hvor kommunen uttalte at en kjøpesum på 5 mill. kroner. avspeilet prisnivået i området. Han legger også ved dokumentasjon fra to ulike eiendomsmeglere som etter hans oppfatning bekrefter påstanden om at det ikke er noe marked for helårsboliger på Åkerøya. Samtidig bestrider han riktigheten i kommunens opplysninger om at det er lagt inn noe som kan regnes som troverdig bud.
03.03.2002:	Landbruksdepartementets omgjøringsvedtak. Det ble lagt vekt på kommunens uttalelser om det generelle prisnivået sammenholdt med kommunens opplysninger om at det var innkommet bud på kr 2 000 000. Man legger også til grunn at Thommessen har dokumentert tilstrekkelig innsats for å få solgt eiendommen som helårsbolig, og det påpekes at departementet ikke har grunnlag for å trekke i tvil de momentene han anfører hva gjelder fremgangsmåte ved salget.

I tillegg er det utfra den korrespondansen komiteen fått seg forelagt fremkommet følgende dator for møter i departementet: (har denne også innledningsvis)

11.09.2001:	Møte i Landbruksdepartementet hvor selger Henrik P. Thommessen møter ekspedisjonssjef Kåre Selvik og underdirektør Inger Grette.
04.12.2001:	Møte i Landbruksdepartementet hvor selger Henrik P. Thommessen møter statssekretær Leif Kongshaug.
11.12.2001:	Møte i Landbruksdepartementet hvor selger Henrik P. Thommessen møter rådgiver A. Oftedal.