5. Bosetting i kommunene
I prinsippet kan flyktningar og andre som får opphaldsløyve busetje seg kvar dei vil, men i praksis er det slik at staten har ansvaret for å finne fram til kommunar som vil busetje flyktningar, og gjere avtalar med dei om dette. Flyktningar som ikkje skaffar seg bustad og arbeid sjølve, eller som treng økonomisk hjelp, må busetje seg i den kommunen dei får tilbod om. I praksis er det altså slik at kommunane avgjer kor mange flyktningar som skal busetjast. Dette gjeld både overføringsflyktningar og dei som skal busetjast frå mottak, medan dei som blir sameinte med familie i Noreg, i alle høve flyttar til den kommunen der familien bur. Dei kommunane som vel å busetje flyktningar, får eit eige integreringstilskot dei første fem åra flyktningen bur i kommunen.
Som talet på asylsøkjarar og på bebuarar i mottak, har store variasjonar òg kjenneteikna talet på flyktningar som er busett i kommunane dei siste ti åra. Situasjonen har likevel aldri vore så vanskeleg som no. Det er behov for å busetje om lag 8 000 flyktningar i år 2000, medan kommunane tilbyr seg å ta imot om lag 5 000. Vi har aldri tidlegare vore så langt unna målet om rask busetjing, samstundes som så mange flyktningar har måtte vente så lenge på busetjing i ein kommune. Behovet til neste år ser ikkje ut til å bli mindre.
Det er òg ei utfordring å nå målet om god busetjing. Kombinasjonen av for få plassar i kommunane, og mange flyktningar som må vente i over seks månader på busetjing, gjer at ein i mange tilfelle må sjå bort frå kriteria for god busetjing for at dei i det heile teke skal bli busette. Det inneber mellom anna at ein del flyktningar blir busette i kommunar der dei i utgangspunktet ikkje ønskjer å bu. Det er ein situasjon som alle taper på. Flyktningane taper mest. I staden for å kome i arbeid, greie seg sjølve og yte noko til samfunnet, må dei vente. Staten taper fordi utgiftene til drift av statlege mottak aukar, og kommunane taper fordi dei til slutt må busetje flyktningar som er prega av altfor lange opphald i mottak.
Det er mange årsaker til denne vanskelege situasjonen. Busetjinga av flyktningar er i dag organisert slik at kommunane sjølve kan velje både kor mange flyktningar dei vil busetje og kven dei vil busetje. Ordninga, som er basert på forhandlingar mellom UDI og kvar enkelt kommune, er ressurskrevjande, og det er vanskeleg å seie kor mange busetjingsplassar ein klarer å skaffe på lengre sikt. Særleg i periodar når det kjem mange flyktningar til Noreg, er ordninga lite egna til å dekkje behovet for busetjingsplassar. Å invitere til nasjonal dugnad for busetjing av flyktningar, har heller ikkje vist seg å vere ei god nok løysing til å dekkje busetjingsbehovet på lang sikt.
Kommunane har først og fremst vist til at dei statlege tilskotsordningane ved busetjing av flyktningar ikkje dekkjer dei gjennomsnittlege utgiftene slik dei skal. Det er særleg storleiken på integreringstilskotet og tilskotet til norskopplæring for vaksne som kommunane meiner ikkje dekkjer utgiftene. Ein annan viktig faktor som blir framheva er mangelen på egna bustader i kommunane og ordningar for bustadfinansiering. Høge utgifter til sosialstønad, spesielt for eldre flyktningar som ikkje har trygderettar, er òg ei grunngiving for ikkje å busetje nye flyktningar. Ein del kommunar vegrar seg òg for å busetje flyktningar fordi dei manglar erfaring og ikkje har nok kompetanse.
Regjeringa vil:
– Innføre ei ny ordning for busetjing av flyktningar der kommunane samarbeider om busetjinga av flyktningar, og tek eit større kollektivt og solidarisk ansvar for å sikre at dei som skal busetjast i ein kommune ikkje må vente unødig lenge.
– Auke tilskota til kommunane ved busetjing av flyktningar ved at integreringstilskotet blir auka frå kr 300 000 til kr 365 000, dei ekstra eingongstilskota ved busetjing av eldre og funksjonshemma blir auka frå kr 100 000 til kr 105 000, den generelle låneramma til Husbanken blir auka med 2 mrd. kroner, og aktivitetsnivået for bustadtilskotet blir auka med 152 mill. kroner, jf. statsbudsjettet for 2001.
– Føre vidare prinsippet om god busetjing ved at høve til utdanning og arbeid, i tillegg til flyktningen sitt eige ønskje, framleis skal liggje til grunn ved val av busetjingskommune.
– Kartleggje betre bakgrunnen til flyktningane og eventuell familie i Noreg før busetjing, og utvikle eit system som legg godt til rette for informasjonsutveksling mellom mottaket og UDI og vidare til den kommune den enkelte skal til.
– Betre informasjonen om aktuelle busetjingskommunar til flyktningane medan dei er i mottak ved å byggje opp eit arkiv for kvar region som gir oversyn over dei ulike tilboda i kommunane.
– Betre informasjonen før avreise i samband med mottak og busetjing av overføringsflyktningar ved å utarbeide informasjonsmateriell for dei flyktningane som i samarbeid med UNHCR blir tekne ut for overføring til Noreg, utarbeide informasjon til kommunane om flyktningarbeid, og meir spesifikk informasjon om den faktiske flyktninggruppa kommunen skal ta imot.
– Betre informasjonen om bustadmarknaden, finansieringsordningar og særskilde butilbod til flyktningane.
– Utvide tilbodet til kommunane om rådgiving og rettleiing i lokalt busetjings- og integreringsarbeid ved å etablere eit nettverk.
Komiteen viser til atflaskehalsene i bosettingen var et av de punkt Stortinget ba Regjeringen gjennomgå særskilt. Komiteen viser til at integreringstilskuddet ble økt fra 300 000 til 365 000 kroner i statsbudsjettet for 2001 og at kommunene dermed har fått integreringstilskuddet opp på det nivået de selv har krevd. Etter denne tid ser det ut til at bosettingen går i et noe høyere tempo enn tidligere.
Komiteen viser til at Regjeringen i meldingen foreslår et nytt system med fastsetting av bosettingskvoterfor de enkelte fylker og fylkesvise komiteer under ledelse av fylkesmannen som skal fordele disse kvotene mellom kommunene.
Komiteen viser til brev til komiteen fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråd Sylvia Brustad 19. mars 2001 med skisse til grunnleggende endringer i forslaget som presenteres i St.meld. nr. 17 (2000-2001):
"ENDRING AV ORDNINGEN FOR BOSETTING AV FLYKTNINGER
Jeg viser til Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, der Regjeringen foreslår en ny bosettingsordning basert på utvalg på to nivåer (s.78). Forslaget går ut på at et nasjonalt utvalg med likrepresentasjon fra stat- og kommunesektoren skal fastsette samlet bosettingsbehov for det kommende året, og fordele det antall flyktninger hvert enkelt fylke må bosette. Regjeringen foreslår videre at det opprettes et utvalg i hvert fylke, bestående av alle kommunene i fylket. Utvalgene skal fordele det antall flyktninger fylket er tildelt fra det nasjonale utvalget på kommunene i fylket. De er foreslått ledet av fylkesmannen. Målet med en ny bosettingsordning er å sikre at antall kommuneplasser er i samsvar med bosettingsbehovet, slik at flyktningene ikke blir værende unødvendig lenge i statlig mottak. Videre skal den sikre god bosetting, ved at kommunene i større grad samarbeider om oppgaven.
På bakgrunn av dette har Regjeringen satt i gang et arbeid for å forberede dette, selvfølgelig med forbehold om Stortingets behandling. Vi satte ned en arbeidsgruppe ledet av Kommunal- og regionaldepartementet, og med deltakere fra Aetat Arbeidsdirektoratet, Utlendingsdirektoratet og Kommunenes Sentralforbund for å utarbeide et mer detaljert forslag til en ny bosettingsordning som vil sikre raskere bosetting. Arbeidsgruppen har lagt fram en rapport med forslag som i større grad tydeliggjør kommunenes ansvar for bosettingsarbeidet, og hvor Kommunenes Sentralforbund (KS) får ansvar for koordinering av interkommunalt samarbeid for å sikre et tilstrekkelig antall kommuneplasser. Arbeidsgruppens forslag avviker fra den ordningen som er skissert i stortingsmeldingen på følgende punkter:
– Det nasjonale utvalget reduseres til 6 medlemmer
– Fylkesmennene er ikke nødvendigvis representert i det nasjonale utvalget
– Det opprettes ikke et nytt utvalg på fylkesnivå, men den funksjonen disse utvalgene var tiltenkt vil bli ivaretatt av høstkonferansene i regi av KS, og møter som KS vil arrangere for kommuner i områder der det er naturlig å se fordelingen av flyktningene som skal bosettes i sammenheng.
– Fylkesmennene vil med dette forslaget ikke bli trukket direkte inn i bosettingsarbeidet.
De justeringer som er foretatt i modellen er i tråd med prinsippene for den modellen som er skissert i stortingsmeldingen, ved at den tar utgangspunkt i det antall flyktninger som skal bosettes. Det har vært en forutsetning at en ny ordning skal være basert på at kommunene frivillig bosetter alle flyktninger som får opphold i Norge, samtidig som den tydeliggjør det kollektive og solidariske ansvar kommunene har. I det forslaget som nå foreligger, har kommunesektoren ved KS tatt ansvar for å legge til rette for og koordinere et utvidet interkommunalt samarbeid. På den måten tror jeg at kommunene i de områdene flyktningene helst vil og bør bo av hensyn til familie, arbeid osv, vil kunne bosette flere nyankomne, samtidig som sekundærflyttingen vil bli redusert.
Jeg ser det som en klar fordel at KS støtter det forslaget som nå foreligger. Både KS sentralt og fylkessekretariatene vil engasjere seg aktivt i arbeidet for å sikre et tilstrekkelig antall kommuneplasser og en god og stabil bosetting av flyktninger. Når det gjelder møtevirksomhet vil KS på fylkesnivå i stor grad benytte seg av allerede eksisterende fora, og det gjør at den forslåtte ordningen vil kreve mindre administrative ressurser. Høstkonferansene som KS arrangerer samler både politisk og administrativ ledelse i kommunene, og egner seg godt til å vurdere bosettingen i fylket under ett. Samtidig vil bosettingsarbeidet kunne ses i sammenheng med eventuelle forslag til endring i rammebetingelser i det forslaget til statsbudsjett som da nettopp er lagt fram.
Jeg vil be om at de momentene som her er nevnt blir tatt i betraktning ved behandling av Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, slik at vi kan få en ordning som sikrer rask og god bosetting av alle flyktninger med opphold i Norge, samtidig som kommunenes engasjement er basert på frivillighet og solidaritet."
Komiteen viser til at KS i brev til komiteen 22. mars 2001 understreker at arbeidsgruppens forslag er
"en nystrategi for bosettingsarbeidet. Denne avviker i stor grad fra det opprinnelige forslaget i stortingsmeldingen"
og videre at
"KS var imot det tvangselement som lå i forslaget om ny bosettingsordning. Arbeidsgruppen har lagt sterk vekt på at den nye organiseringen fullt og helt baseres på frivillighet og dialog.
Et svært viktig utgangspunkt for bosettingen er kartlegging av de enkeltes behov. Slik at man kan styre rett person til rett kommune, og derved unngå sekundær flytting."
Komiteen vil peke på at andregangs bosetting er et stort problem og at utplassering av flyktninger til kommuner som de ikke vil bo i, fort medfører at andregangs bosettingen blir enda større. I år 2000 er det kommuner som har tilbudt segå ta imot flyktningermen ikke har fåtttildeltflyktninger pga. at flyktningene ikke ansees å passe i kommunen. Med det utgangspunktet mener komiteen at det var riktig at Regjeringen trakk sitt opprinnelige forslag til bosettingsmodell.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den skisserte modellen i meldingen forutsetter at alle kommuner skal være med og dra lasset. For kommuner som ikke har forutsetninger i forhold til arbeidsmarkedet til å integrere flyktningene, vil dette bare være symbolsk. Samtidig legger meldingen opp til et introduksjonsopplegg for alle flyktninger i kommunene de kommer til, med kombinasjon av norskopplæring og arbeidspraksis. Dette krever etablering av et kompetanseapparat i kommunene som vanskelig kan fungere hvis det bare skal bosettes et par flyktninger. Samtidig viser meldingens egen statistikk at det er urealistisk å tro at meldingens bosettingsforslag vil fungere som annet enn en førstegangs bosetting.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at en viktig målsetting må være å hindre andre gangs bosetting. Dette kan bl.a. gjøres gjennom i større grad å avdekke hvilke flyktninger som har så nære bånd til enkelte steder i Norge at det er sannsynlig at de flytter på seg. Samtidig vil rask integrering i arbeidslivet bidra til å holde folk bosatt i kommunen.
Flertallet vil understreke at å legge mer vekt på flyktningenes egen tilknytning og ønsker kan gi større førstegangs bosetting i enkelte sentrale strøk, men samtidig redusere andregangs bosettingen. Flertallet mener den videre bosettingen må legge vekt på dette, samtidig som kommunene må ha kontroll med antallet som bosettes.
Flertallet viser til at KS selv vurderer det nye forslaget til å innebære økt bosetting i de kommuner det er sannsynlig at flyktningene blir boende, og at dette innebærer at ca. halvparten av kommunene vil bosette.
Flertallet konstaterer at den nye strategien for bosetting i kommunene som arbeidsgruppen i Kommunal- og regionaldepartementets regi har kommet frem til, synes bedre tilpasset de målsettinger og hensyn flertallet mener er viktig å ta i bosettingsarbeidet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at den enkelte kommune ikke blir stilt overfor et diktat og ikke blir tvunget til å ta imot flyktninger om den ikke ønsker det. Det nasjonale utvalget gir grunnlag for at kommunene kan ta felles ansvar for bosettingen. Dette kan føre til gjensidige forventninger kommunene imellom. En kommune kan oppfatte at andre kommuner har forventninger til den, men dette er etter dette flertallets vurdering noe helt annet enn å bli stilt overfor et diktat.
Dette flertallet støtter den nye bosettingsmodellen til Regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre er skeptisk til at en interesseorganisasjon som KS skal spille en nærmest forvaltningsmessig rolle.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet legger vekt på KS" egen vurdering av at arbeidet fullt og helt skal baseres på frivillighet og dialog. Likevel virker det motstridende at man fortsatt skal ha et nasjonalt utvalg som skal fordele antallet som skal bosettes i det enkelte fylke.
Disse medlemmer mener en slik fylkesmessig kvote i enkelte fylker vil være som et diktat for et fåtall kommuner, og vil derfor gå imot denne delen av den nye bosettingstrategien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det ikke er grunnlag for å si at KS vil spille en forvaltningsmessig rolle i den nye bosettingsordningen. Disse medlemmer mener det er mer korrekt å si at KS vil spille en rolle som tilrettelegger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er behov for en positiv samhandling mellom staten og kommunene mht. kompensasjonsordningene. Et særlig forhold som bør vurderes nærmere er spørsmålet om boligutgiftene i enkelte pressområder, særlig Oslo, krever ekstra tiltak bl.a. grunnet den store andregangs bosettingen. Det er en kjent sak at problemene med barnefamilier på hospits først og fremst har til knytting til denne andregangs bosettingssituasjonen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til forslag i Utjamningsmeldinga om en ny supplerende stønadsordning for pensjonister med kort botid i Norge. Dette flertallet har merket seg at flere kommuner melder om økte utgifter på sosialbudsjettet som følge av flere pensjonister uten opparbeidede rettigheter og at dette også får følger for noen kommuners vurdering av ytterligere bosetting. Dette flertallet mener på denne bakgrunn det haster med å innføre en slik ordning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de ved behandlingen av Utjevningsmeldingen gikk inn for at staten skulle etablere en ordning hvor kommunene skulle få dekket livsoppholdsutgifter til eldre flyktninger/personer med opphold på humanitært grunnlag som ikke hadde opptjent rett til minstepensjon. Disse medlemmer vil vise til at statsråden i svar av 9. februar 2001 på spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti skriver følgende:
"Lovframleggene vil ta utgangspunkt i handlingsplanen og prioriteringene der. Det vil måtte gis god tid til de praktiske forberedelsene i trygdeetaten. Ytelsene under en ny stønadsordning skal som kjent gis etter inntektsprøving, og vil derfor stille store krav til de administrative rutinene. Et problem kan det i denne forbindelse også være at ytelsene forutsettes begrenset til personer bosatt i Norge. En slik begrensning strider isolert sett mot kravet om utbetaling av ytelser utenlands etter EØS-avtalen, men det er mulig å få innforhandlet i avtalen et unntak for ytelser av den aktuelle typen. Denne prosessen vil nødvendigvis ta noe tid, og det er spørsmål om en ny stønadsordning bør settes i verk før unntaket er på plass. Dette vil Regjeringen vurdere nærmere i forbindelse med oppfølgingen av saken"
Disse medlemmer viser til at det både er usikkert om det kan etableres en slik supplerende støtte og at tidsperspektivet synes langt. Disse medlemmer mener det derfor som et alternativ enten varig eller i utredningstiden må vurderes å etablere en slik refusjonsordning til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at asylsøkere som plasseres i asylmottak i dag innmeldes i folketrygden med en gang. Disse medlemmer er uenig i dette og mener at slikt medlemskap med plikter og rettigheter må utstå til de eventuelt blir innvilget oppholdstillatelse eller gitt beskyttelse.
Disse medlemmer synes det er påkrevet med endringer når det gjelder flyktningers medlemskap i folketrygden i Norge. Disse medlemmer mener at det selvfølgelig må gis grunnleggende medisinsk bistand til denne gruppen, men vil ikke akseptere at disse utgiftene belastes folketrygden. Folketrygdsystemet er et system som fordrer medlemskap gjennom fødselsrett eller ved innbetaling av medlemskapspremier. På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag slik at bare personer med oppholdstillatelse gis medlemskap i folketrygden."
Disse medlemmer mener videre at alle personer bør ha de samme regler for opptjening i folketrygden som vanlige nordmenn. Det er meningsløst og kan anses for diskriminering om noen personer gis medlemskap og rettigheter i folketrygden fremfor andre med samme livssituasjon. På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem de nødvendige forslag som sikrer like opptjeningsregler i folketrygden for alle."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke viktigheten av at mennesker som får permanent opphold her skal behandles positivt og oppmuntres til å delta i samfunnslivets alle områder. Å delta i valg og opparbeide seg statsborgerskap etter vanlige regler er svært fundamentale, demokratiske rettigheter som det er uakseptabelt og uetisk å fravike.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til forslag fra Verdikommisjonen om vetorett for kommunene mot utvisning i asylsaker der det gjelder sterke menneskelige hensyn. Disse medlemmer har merket seg at ordførere hilser forslaget velkommen og mener det vil være vanskelig å få kommuner til å fortsette med å ta i mot asylsøkere i tiden framover dersom ikke kommunene også blir hørt når asylsaker skal avgjøres. Disse medlemmer ber departementet se nærmere på hvordan et slikt forslag kan følges opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det virker ganske paradoksalt at kommunene skal påtvinges byrdene for en uansvarlig innvandringspolitikk som er utformet av Regjeringen og et flertall i Stortinget. Disse medlemmer mener at innvandringspolitikken er et sentralt ansvar og det er derfor også staten som bør ta ansvaret og belastningen for sin egen politikk. Disse medlemmer ønsker derfor primært et system hvor det etableres en institusjon som for eksempel heter Statens flyktningeverk som gis alt ansvar for organisering, administrering og finansiering av asylsøkeres, flyktningers og personer med opphold på humanitært grunnlags opphold i Norge, organisert som et statlig verk med regionale og lokale kontorer inntil de kan leve av eget arbeid. Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale kan overføres til dette verk. Statens flyktningeverk vil således ha det offentlige ansvaret for flyktninger inntil disse kan livnære seg på egenhånd som alle andre. Dette istedenfor at statlige kontorer og kommunale kontorer har ansvaret for flyktningene på de forskjellige områder som arbeidsformidling, sosialkontor, barnevern, barnehage, skole, norsk- og samfunnsopplæring, etc. slik at det blir den samme flyktningkonsulent som har det fulle og hele ansvaret for en og samme flyktning eller flyktningefamilie. Dette vil sikre lik behandling av flyktninger over hele landet etter et ensartet regelverk og sikre at alle utgifter og problemer må takles av staten selv inntil de berørte kan leve av egen arbeidsinntekt. De kommunale etater vil således ikke bli berørt eller pålagt kostnader før flyktningene blir vanlige innbyggere som lever av egen inntekt. Det blir Statens flyktningeverk som må påta seg alle kostnader og eventuelt betale for utgifter til bolig, livsopphold, barnehageplass, skoleplass, opplæring og andre formål.
På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere et Statens flyktningeverk som gis alt ansvar for organisering, administrering og finansiering av asylsøkeres, flyktningers og personer med opphold på humanitært grunnlags opphold i Norge, organisert som et statlig verk med regionale og lokale kontorer. Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale søkes overført til dette verk. Flyktninger forblir underlagt denne etats ansvar og budsjett inntil de kan livnære seg ved vanlig arbeid på lik linje med andre innbyggere."
Disse medlemmer mener at asylsøkere som er blitt innvilget oppholdstillatelse selvfølgelig må gis muligheter for å bli integrert i det norske samfunn og få arbeid og midlertidig bolig, noe som nødvendigvis må skje i en kommune. Dette bør imidlertid primært organiseres av et Statens flyktningeverk som foreslått over. Subsidiært mener imidlertid disse medlemmer at det ikke må gjennomføres noen tvangstiltak overfor kommunene som svekker det lokale selvstyret. Disse medlemmer synes at kommunene allerede har en altfor begrenset handlefrihet.
Disse medlemmer vil subsidiært foreslå at integreringstilskuddet til kommunene bedres ytterligere. I dag er integreringstilskuddet kr 365 000 over fem år. Dette gir et gjennomsnitt på kr 73 000 pr. år. Det foreslås at dette beløpet heves til kr 75 000 og gis over syv år. Det samlede tilskuddsbeløpet blir da kr 525 000, men med Fremskrittspartiets politikk ville det bli langt færre asylsøknader og gitte oppholdstillatelser.
På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at integreringstilskuddet heves til 75 000 kroner og gis over syv år."
Disse medlemmer vil for øvrig vise til Dokument nr. 8:73 (1999-2000) om å innføre lovbestemmelser som medfører at flyktninger som er bosatt i en kommune med integreringstilskudd ikke kan gis offentlig økonomisk støtte til livsopphold dersom de bosetter seg i en annen kommune. Forslaget påpeke at sekundærflyttingen vanskeliggjør mulighetene for en effektiv og rask integrering, da flyktningene som reiser fra plasseringskommunene som oftest trekker mot sentrale strøk og sine egne landsmenn. Dette minsker mulighetene for en rask integrering, samt at det skaper store problemmer for de kommunene som får ansvar for denne voksende gruppens integrering.
Disse medlemmer vil påpeke at Fremskrittspartiet sto alene om dette forslaget.
Disse medlemmer vil påpeke at Fremskrittspartiet tidligere har stått alene om å støtte forslag om å hindre andre gangs bosetting eller sekundærbosetting ved å begrense retten til økonomiske ytelser til den første bosettingskommune. Nå når imidlertid også flertallet uttaler "Flertallet vil understreke at en viktig målsetting må være å hindre at andre gangs bosetting… osv.", så fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag som hindrer andre gangs bosetting for flyktninger som er utplassert i en kommune før dette er godkjent og akseptert av myndighetene."