Spørsmål til St.meld. nr 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg

Jeg viser til brev av 11. mars 2001 fra Høyres stortingsgruppe med 31 spørsmål til St.meld. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Norge. Videre viser jeg til mitt svar av 26.03.01 med svar på spørsmål 6, 13, 16, 17, 18, 19, 21, 22, 30 og 31. Nedenfor følger svar på de øvrige spørsmålene.

1. På s. 42 under omtalen av hurtigbehandling av visse typer land er det listet en rekke land som søkere vil bli hurtigbehandlet fra og at listen vil jevnlig bli vurdert. Hvilke kriterier brukes for å plassere land på denne listen?

Utlendingsdirektoratet har innført nye rutiner for å sikre rask saksbehandling i asylsaker hvis søkeren er borger av bestemte land. Listen med de aktuelle landene er tatt inn som vedlegg 1 til Rundskriv UDI 01-06 JURA.

Det legges til grunn at menneskerettighetssituasjonen er tilfredsstillende i disse landene og at grunnleggende rettsikkerhetsgarantier blir ivaretatt. Hurtigprosedyre er derfor utgangspunktet. UDI vurderer fortløpende hvilke land som er egnet for en slik hurtigprosedyre. Hvis det likevel fremkommer opplysninger som tyder på et behov for ytterligere opplysninger i saken, blir den behandlet på vanlig måte.

2. Blir landene på denne listen også automatisk vurdert som sikre 1. asylsøkerland for flykninger som kommer via disse landene til Norge?

Som nevnt ovenfor gjelder hurtigprosedyrene for borgere av bestemte land. Det er som regel trygt å returnere landets egne borgere til de aktuelle landene. Hvorvidt et land skal anses som et trygt første asylland, beror derimot på hvordan landet behandler utlendinger som søker asyl der.

Det er ikke slik at alle land som omfattes av hurtigprosedyrene dermed er trygge første asylland. Det kan f.eks. tenkes at menneskerettighetssituasjonen i et land er god for landets egne borgere, men at regler og rutiner for behandlingen av asylsaker ennå ikke er så trygge som en skulle ønske i dette landet.

3. Under samme punktet (s. 42) står det i 3. kriteriepunkt for hurtigbehandling at søkeren er meldt, siktet eller dømt for straffbart forhold - er dette forhold som skal ha skjedd i Norge eller i andre land under flukt eller i hjemlandet?

Utlendingsdirektoratet har gitt retningslinjer om hurtigbehandling av asylsaker der søkeren kan knyttes til straffbare handlinger eller til mulig misbruk av asylinstituttet. Jeg viser til Rundskriv UDI 01-06 JURA nevnt over under spørsmål 1.

Retningslinjene gjelder for asylsøkere som er anmeldt, siktet eller domfelt for straffbare handlinger i Norge. Normalt er den straffbare handlingen begått i Norge, men norsk straffelov får i noen tilfeller anvendelse på handlinger begått av utlending i utlandet, jf. straffelovens § 12 nr 4. Det er imidlertid sjelden at norske myndigheter på et tidlig tidspunkt i søknadsprosessen blir kjent med eventuelle straffbare handlinger som en utlending har begått før vedkommende kom til Norge.

4. På s.41 i meldingen skrives det at mange av de tiltak som ble pekt på i Statskonsults rapport (rapport 2000:2) nå blir satt i verk. Jeg ber om å få en oversikt over hvilke tiltak som er gjennomført på bakgrunn av denne rapporten og hvilke tiltak UDI har valgt ikke å gjennomføre, og eventuelt om departementet har vært delaktig i denne beslutningsprosessen?

Jeg legger til grunn at det her ønskes en oversikt over de tiltak Statskonsult foreslår når det gjelder styring og organisering internt i UDI. Departementet har blitt orientert av UDI om de tiltak i Statskonsults rapport som er gjennomført. Nedenfor følger en oversikt over tiltakene:

Statskonsults forslag (jf. rapporten s. 50-52)

• 1. Asylsøknader bør alltid prioriteres ressursmessigPrioriteringen av asylsaker er gjennomført. Asylsaker blir nå prioritert fremfor andre saker på utlendingsfeltet (jf. og svar på spørsmål 5 som har en nærmere redegjørelse for hvordan arbeidet nå er organisert.) Forslaget om å ha en overkapasitet i Juridisk avdeling i UDI er ikke gjennomført.

• 2. Asylsaker bør skilles ut organisatoriskDette er gjennomført. Det er opprettet egne asylenheter. I tillegg er det etablert en egen mobil enhet som settes inn der presset er størst. Se for øvrig svar på spørsmål 5 nedenfor.

• 3. Det bør i større grad styres på saksbehandlingstid og produksjonDette arbeidet er påbegynt og må ses i sammenheng med punktene 4, 6 og 9. Departementet har i tildelingsbrevet for 2001 bedt UDI om å utvikle et system for å måle produktivitet. Erfarne saksbehandlere blir i stor grad benyttet til annenhånds saksbehandling.

• 4. Det bør etableres controllerfunksjonerDette er gjennomført. Direktoratet har nylig ansatt en controller/kvalitetsrådgiver. Målsettingen er å utvikle et tilfredsstillende system for å måle direktoratets produktivitet og kvalitet, slik at det er mulig å knytte behovet for ressurser til de ulike oppgavene på en tilfredsstillende måte. Controlleren skal også bidra til å utvikle et såkalt ledelsesinformasjonssystem, for lettere å kunne styre ressursbruken i forhold til resultatmålene. Videre skal controlleren evaluere omorganiseringen og arbeidsprosessene i Juridisk avdeling i 2000.

• 5. Det bør vurderes å tilføre UDI oppgaver som kan nedprioriteres ved økninger i antall asylsøkere og prioriteres når antall asylsøkere minsker Dette er ikke gjennomført.

• 6. Det bør gjennomføres systematiske sammenligninger med utlendingsadministrasjonene i Sverige og DanmarkDette arbeidet er påbegynt, og må ses i sammenheng med pkt. 3 og 9. Departementet avla nylig utlendingsforvaltningene i Sverige og Danmark et besøk.

• 7. Organisasjonsformen for de deler av Juridisk avdeling i UDI som ikke jobber med asylsaker, bør være slik at den i størst mulig grad legger til rette for fleksibel og effektiv ressursbruk Jeg vil vise til svar på spørsmål 5. Etablering av en egen enhet som har ansvaret for utvikling og vedlikehold av landkunnskap er gjennomført. Det er utviklet en egen database som vil bli tatt i bruk i disse dager.

• 8. UDI bør i større grad trekke på eksterne ressurser for å møte økninger i antall asylsøkereDette er ikke gjennomført. UDI har imidlertid benyttet en del hjelp fra vikarbyråer for å frigjøre saksbehandlere til søknadsbehandling.

• 9. UDI må dokumentere utgifter til asylsaksbehandling bedreDette arbeides det med. Det må ses i sammenheng med pkt 3 og 6.

• 10. Økte ressurser til UDI som følge av økning i antall asylsøkere bør komme så raskt som muligSlik budsjettrutinene er lagt opp i dag, tar det forholdsvis lang tid fra økningen i tallet på asylsøkere som kommer, til det er gitt en ekstra bevilgning. Deretter må en lyse ut stillinger og gi personalet en forsvarlig opplæring. Samlet sett fører dette til at det kan gå et år før myndighetene har økt den operative bemanningen ved økt tilstrømming av asylsøkere. Dette jobbes det kontinuerlig med for å forsøke å fange opp svingningene raskere.

5. Statskonsult anbefalte at man skulle fjerne landorganiseringen og organisere seg etter sakstyper. I følge anonym kilde i Aftenpostens reportasje fra UDI 10. mars er Norge, det eneste landet i Europa som velger å organisere seg etter landgrupper og at dette krever ekstra koordinering for å sikre likebehandling. Kan statsråden oppgi grunnen til at UDl fortsatt velger denne organisasjonsformen?

Utlendingsdirektoratet gjennomførte en omorganisering 1. juli 2000, fortrinnsvis for å skjerme og prioritere asylsakene. Juridisk avdeling i UDI består i dag av fire landseksjoner som har ansvar for å behandle enkeltsaker fra forskjellige land. Det er opprettet en egen asylenhet i hver landseksjon. Det er dessuten opprettet en ny mobil enhet med medarbeidere som kan settes inn i saksbehandling i de enheter som i øyeblikket opplever størst pågang. UDI mener dette bidrar til økt fokus på asylsakene.

Utlendingsdirektoratet har valgt å beholde en geografisk inndeling, fremfor en inndeling etter sakstype og har bl.a. begrunnet dette med at en slik inndeling er fordelaktig med tanke på å bygge opp og vedlikeholde landkunnskap. UDI har i denne sammenheng påpekt at kunnskap om forhold i søkernes hjemland er nødvendig både i asylsaker og i andre sakstyper, for eksempel i familiegjenforeningssaker og visumsaker. Om dette likevel er den mest hensiktsmessige måten å organisere arbeidet på er ett av de spørsmål jeg håper å få belyst under den forestående gjennomgangen av UDI.

7. Jeg ber om en oversikt over hvor mange som i dag bor på mottak, hvor lenge de har bodd der og i hvilke fase de er (ikke førstegangsbehandlet/avslag/klagebehandling/ venter på bosetting/ skal sendes ut etc).

Se vedlagte tabell.

8. Jeg ber om en oversikt over hvor mange som er bosatt i kommunene, men som ikke har permanent opphold, eller opphold som leder til permanent bosettingstillatelse.

I alt er det nå bosatt 294 personer med status uavklart søknad og/eller endelig avslag. I tillegg kommer en gruppe irakere som har ett års midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse, ca. 850 personer.

9. Hvor mange ikke-avsluttede saker ligger i UDI og Utlendingsnemnden pr. 1. mars? (alle saker)

Per 1. mars 2001 var det 22 720 saker i Utlendingsdirektoratet som ikke er ferdig behandlet. Når det gjelder Utlendingsnemnda er tallet om lag 3 300 ubehandlede saker, hvorav i overkant av 2000 saker er restanser overført fra JD.

10. Hva er oppdaterte saksbehandlingtider pr. 1. mars? (alle saker)

I UDI:

Saksbehandlingstiden i asylsaker

I forbindelse med at Utlendingsdirektoratet overtok politiets oppgave med å intervjue asylsøkerne, ble målene for tidsbruk i slike saker lagt om. Det ble mulig dels fordi intervjuet nå foretas av samme saksbehandler som forbereder vedtak i saken, men også fordi arbeidet med asylsakene er blitt organisert på en helt ny måte og har fått høyere prioritet i forhold til andre sakstyper.

Asylintervjuet skal foretas innen 3 til 4 uker etter at søknaden er registrert, og søkeren er kommet til tran­sittmottak. Søknader der det ikke er behov for tilleggsopplysninger, skal avgjøres innen 5 uker. Hvis det er behov for ytterligere opplysninger, skal saken avgjøres innen 3 måneder etter at all nødvendig informasjon er mottatt. Å innhente tilleggsopplysninger kan ta lang tid, men første skritt skal tas umiddelbart etter intervjuet.

Å intervjue asylsøkere er en stor oppgave som krever betydelige ressurser. Ett intervju tar normalt én full arbeidsdag for én saksbehandler. I tillegg innebærer denne oppgaven at Utlendingsdirektoratet må ha et apparat som tar seg av koordinerings- og logistikkfunksjoner i forbindelse med avviklingen av intervjuene. Bestilling av tolker er en viktig del av dette.

Selv om Utlendingsdirektoratet ennå ikke har nådd målene, viser det seg at saksbehandlingstiden i asylsaker der det er tatt intervjuet, er gått vesentlig ned i forhold til det som var situasjonen tidligere. Tall for november og desember 2000 viser at rundt halvparten av asylsakene hvor UDI fattet vedtak i denne måneden etter ny ordning, ble avgjort innen 12 uker etter at søknaden var fremmet. I de samme to månedene året før var det bare 11 prosent av asylsakene som ble behandlet like raskt. For saker som ble avgjort i disse to månedene i 1999 var gjennomsnittlig behandlingstid for politiet og Utlendingsdirektoratet samlet omlag 41 uker. Det må presiseres at de aller fleste saker der det kreves innhenting av tilleggsopplysninger, ikke inngår i disse tallene.

UDI prioriterer saker der intervjuet er tatt av UDI. Prisen for dette er at de "gamle" sakene blir enda eldre. Det er derfor et stor sprik mellom UDI sine yngste og eldste saker.

Saksbehandlingstiden i andre saker

Utlendingsdirektoratet har gitt retningslinjer i Rundskriv UDI 00-27 JURA om saksbehandlingstider i andre saker etter utlendingslovgivningen.

Behandlingstidene i denne oversikten inkluderer politiets forberedende arbeid og eventuell øvrig bistand fra politi og utenriksstasjoner underveis i saksbehandlingen. Det er derfor den antatte tiden fra den dagen en søknad leveres til den dagen søkeren mottar svaret som angis. Unntak kan imidlertid forekomme.

Saksbehandlingstidene kan imidlertid variere sterkt både mellom land og innenfor enkelte land. Noen ganger tar det særlig lang tid å skaffe tilleggsopplysninger eller foreta undersøkelser. Saksbehandlingstiden vil dessuten alltid være avhengig av antallet søknader som kommer inn, herunder antallet asylsøknader.

Asylsøknader er høyest prioritert blant UDI sine saker. Når antall asylsøkere øker, vil dette føre til at saksbehandlingstiden øker i andre saker. De lavest prioriterte sakene er saker hvor søkeren i utgangspunktet allerede har en tillatelse (søknader om reisedokumenter, bosettingstillatelser og søknader om statsborgerskap).

I Utlendingsnemnda:

Utlendingsnemnda er i tildelingsbrevet for 2001 bedt om å rapportere på dette etter 01.04.2001.

11. Hvor mange asylsøker saker har man med ukjent adresse ?

Hvis jeg forstår spørsmålet riktig så kan jeg opplyse at UDI i sin database p.t. har registrert ca. 5 000 personer (registeret fra 1994) som har forlatt mottak uten å melde fra om ny adresse. Det er uklart hvor mange av disse som fortsatt befinner seg i Norge. Det er grunn til å tro at de fleste har forlatt landet.

12. Hvor store 1. intervjurestanser er det nå? Og hvor lenge har de ventet? Stemmer det at man prioriterer nye asylsøkere foran de som kom før 1.7.2000?

Det er i dag 907 personer som ikke er intervjuet. Av disse er 433 klare til intervju. Det betyr blant annet at egenerklæring er utfylt og oversatt av tolk. Blant de som ikke er intervjuet finnes flere som har unnlatt å møte både en og flere ganger.

Det er få søkere som venter lenge på å bli intervjuet. Et fåtall som søkte i januar, er ennå ikke intervjuet. Ellers har alle som venter, levert søknad i februar eller mars. I høst ble noen søkere flyttet fra transittmottak før intervjuet var gjennomført. Dette fordi det var fullt i transittmottaket. Enkelte av disse søkerne venter fortsatt på å bli intervjuet, men de tas jevnlig inn til intervju.

Asylsøkere som meldte seg før 1. juli 2000, skal intervjues av politiet. Politiet arbeider fortsatt med å intervjue noen slike søkere. For enkelte asylsaker er derfor saksbehandlingstiden vesentlig overskredet før sakene kommer til oss.

14. Statsråden varslet forenklet behandling av familiegjenforeningssaker, ifølge oppslag i VG i slutten av februar skal disse reglene ikke gjelde de søknadene som er levert. Kan statsraden klargjøre og begrunne dette nærmere?

Regjeringen utreder for tiden forenklinger og oppmykning av utlendingsregelverket på en rekke punkter. Det er ikke tatt nærmere stilling til eventuelle endringer i reglene for familiegjenforening. Før dette er nærmere utredet er utgangspunktet at sakene vil bli behandlet etter gjeldende regelverk. Et av siktemålene med forslagene til forenkling av regelverket knyttet til arbeidsinnvandring er imidlertid at dette også skal bidra til en reduksjon i saksbehandlingstiden i andre typer saker - inkludert familiegjenforening.

15. Norge er blitt kritisert av UNHCR for den lave innvilgelsen av asylsøknader.Så vidt jeg har forstått ønsket den gang Høykommisæren å sende noen til Norge for å gjennomgå et utvalg saker, mens norske myndigheter svarte at den gjennomgangen skulle Norge foreta selv. Stemmer dette, og er det gjort noen eksplisitt gjennomgang av sakene av andre enn de som fatter vedtakene?

I 1995 påbegynte norske myndigheter et omfattende arbeid med å se nærmere på praktiseringen av flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonen av 1951. I september samme år ble en arbeidsgruppe nedsatt i Justisdepartementets utlendingsavdeling for å vurdere enkelte spørsmål i tilknytning til praktiseringen av flyktningdefinisjonen. I oktober 1995 var det et møte mellom justisminister Grete Faremo og Dennis McNamara i UNHCR i Genève, hvor bl.a. Norges praktisering av flyktningkonvensjonen var tema.

I mars 1996 fikk UDI en henvendelse fra UNHCR i Stockholm hvor de satte fram et tilbud om at en av deres ansatte kunne se nærmere på 50 tilfeldige asylsaker avgjort i Norge. Bakgrunnen for henvendelsen var at UNHCR ønsket å få en bedre forståelse av årsaken til at Norge var oppgitt å ha en eksepsjonell lav anerkjennelsesrate av konvensjonsflyktninger. Et par måneder før denne henvendelsen hadde Justisdepartementet sendt et brev til UNHCR i Genève hvor det ble anført at statistikken UNHCR baserte seg på, ikke var korrekt for Norges del.

I svarbrev fra UDI av 23.05.1996 til UNHCR i Stockholm ble det vist til at Justisdepartementet allerede var i gang med et arbeid med å vurdere den norske praktiseringen av flyktningkonvensjonen, og at forslaget fra UNHCR i Stockholm ville bli vurdert i den sammenhengen. Samme dag sendte Justisdepartementet et brev til UNHCR i Genève hvor det ble anført at statistikker fra forskjellige land ikke uten videre er sammenlignbare. Det ble videre vist til at enkelte land inkluderer overføringsflyktninger i asylstatistikken, og at begreper som asyl og flyktning brukes på forskjellig måte. Justisdepartementet understreket at de ønsket velkommen et samarbeid med UNHCR, og inviterte UNHCR til et møte i Oslo.

UNHCR svarte at de gjerne ville bistå Norge på den måten som UNHCR Stockholm hadde tilbudt, men understreket at det var opp til Norge å avgjøre om det var ønskelig å fullføre vår egen gjennomgang først, og deretter legge fram konklusjonene for UNHCR. I løpet av 1996 og 1997 hadde Norge flere uformelle møter og seminarer med UNHCR om temaet.

I september 1997 var det et radiointervju med en representant for UNHCR Stockholm i NRK, hvor det kom fram at UNHCR kritiserte norsk flyktningpolitikk. Etter intervjuet beklaget UNHCR innholdet i intervjuet overfor norske myndigheter. I en uttalelse et par dager etter radiointervjuet, sa UNHCR at den eneste bekymringen de hadde uttrykt var at offentliggjøringen av konklusjonene i den norske gjennomgangen av praktiseringen av flyktningkonvensjonen var forsinket. UNHCR understrekte at det var et godt samarbeid mellom dem og norske myndigheter i dette arbeidet. Dette var så vidt meg bekjent for øvrig uttalt i radiointervjuet, men ble klippet bort før sending.

Gjennomgangen av praktiseringen av flyktningkonvensjonen førte til at Justisdepartementet ga retningslinjer for nye asylkriterier 13. januar 1998, med virkning fra 15. januar 1998. UNHCR uttrykte sin varmeste anerkjennelse av retningslinjene, og mente at endringene var positive.

I den første fasen av arbeidet som ledet fram til retningslinjene av 1998, var det et samarbeid mellom UDI og Justisdepartementet om identifisering av aktuelle tema for nærmere belysning. I den neste fasen ble vurderinger gjort på bakgrunn av generelle erfaringer fra avgjørelse av enkeltsaker, inkludert saker avgjort av norske domstoler. Det ble ikke foretatt en systematisk gjennomgang av enkeltsaker, selv om et stort antall saker ble brukt som eksempler for å belyse praksis og tidligere standpunkt. Denne metoden ble valg fordi hovedformålet med gjennomgangen var å lage retningslinjer for framtidig norsk asylvurdering. Gjennomgangen av den norske praktiseringen av flyktningkonvensjonen ble, slik jeg forstår det, foretatt på ledelsesnivå i Justisdepartementet.

20. Personer med flyktningebakgrunn som er bosatt i Norge har spesielle identifikasjonspapirer utstedt av norske myndigheter. I januar slo VG opp en sak hvor en ung jente hadde mistet sine "papirer" og fikk beskjed fra UDI om at det ville ta 15 måneder å få utstedt nye papirer. I den aktuelle saken skulle jenten på ferie som måtte avlyses. For nordmenn er det fullt mulig å få utstedt nødpass relativt raskt. Det burde ikke være umulig å få til en nødutsteding av flyktningens indentitikasjonpapirer, med kort varighet, i en slik situasjon. Hva skal til for å få etablert en slik ordning og vil statsråden sikre at dette blir mulig?

Det er besluttet at UDI skal prioritere asylsaker fremfor andre saker på utlendingsfeltet. Dette medfører at blant annet søknader om fornyelse av utlendingspass/reisebevis dessverre har så lang saksbehandlingstid som 15 måneder.

Jeg ønsker ikke konkret å kommentere den enkelt saken det refereres til. Jeg vil likevel peke på at det er et problem at mange mister pass/søker om nytt pass, og at andre bruker de mistede passene for å komme til Norge. Derfor er det ofte grunn til flere undersøkelser i slike saker.

Hva som er å anse som en nødsituasjon som tilsier at en sak tas ut av køen og behandles først, vurderes av UDI konkret på bakgrunn av det som er opplyst i saken.

I dag behandles søknader om reisedokumenter for utlendinger av UDI, men selve reisedokumentet utstedes av det lokale politidistriktet etter ordre fra UDI.

Direktoratet har foreslått at politiet i større grad skal kunne ta stilling til søknader om reisedokumenter, dvs. at politiet skal kunne innvilge når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt. Dette forslaget krever dels lovendring og dels at det gis nye forskrifter.

23. I følge KS er det flere kommuner som sa ja til å motta flyktninger i år 2000 som ikke har fått tildelt flyktninger for bosetting. Kan statsråden gi en oversikt over hvor mange dette er? Komiteen er blitt opplyst at dette skyldes at spesielt enslige menn ikke anbefales til bosetting i mindre distriktskommuner. Statsrådens bosettingsmodell innebærer at alle kommuner skal ta et tak, men blir ikke det illusorisk hvis i praksis svært mange kommuner ikke kan brukes som bosettingskommuner pga. flyktningenes sammensetting ?

Flere kommuner meldte sin interesse for bosetting etter at det gikk ut brev til alle kommuner om å bosette flyktninger i år 2000. Det var kommet mange kosovoalbanere til Norge og en snakket om en nasjonal dugnad for bosetting. Når det ble klart at disse ikke lenger hadde behov for beskyttelse, var de ikke lenger prioritert for bosetting. Enkelte kommuner var ikke interessert i andre grupper enn kosovoalbanere, enten fordi de ble antatt lettere å integrere eller også fordi de hadde bosatt personer fra Balkan tidligere.

Sammensetningen av flyktningene som skulle bosettes endret seg, det var nå enslige somaliere og kurdere det var mest av. UDI har ingen politikk på at enslige ikke kan bosettes i mindre kommuner, men kommunene ønsker ikke disse i like stort grad. UDI sier ikke at enslige ikke kan bo i små kommuner, men kommunene vil helst ikke ha dem. De kommunene som har prøvd, sier at flyktningene flytter veldig fort, og at det er lettere å integrere familier på landsbygda. UDI forhandler med kommunene om å ta imot noen enslige i tillegg til familier (hvis det i det hele tatt er familier som skal bosettes der og da.)

Det er også mindre kommuner som ønsker å bosette flyktninger, men der de ber om å få bosette et veldig lavt tall, kanskje 2-3 flyktninger i året. Dette mener UDI ikke er tilrådelig. Det å bosette så få flyktninger i en kommune fører til at det ikke blir en funksjonell gruppe av flyktninger i kommunen, med mindre det bor et visst antall flyktninger der fra før. All erfaring tilsier at dette vil være det samme som å be om sekundærflytting. Flyktningene ønsker å ha andre fra samme land og etnisitet rundt seg, gjerne personer med lengre fartstid i Norge, men dette er det ingen krav om fra UDI sin side.

UDI ved regionkontorene bruker en del ressurser for å prøve å endre på kommuneavtaler slik at de matcher bosettingsbehovet. Direktoratet ønsker også å ha en dialog med kommunene om hvilke tilbud som bør være tilstede for å bosette enkelte grupper. For eksempel har kommunene i større grad vært interessert i å bosette enslige mindreårige nå enn tidligere. Det stiller større og andre krav til kommunene, bl.a. ved at det er en voksenperson fra den enslige mindreåriges hjemland, som kan være til støtte i kommunen.

24. Hvorfor tar ikke statsråden konsekvenser av de tallene hun selv presenterer for sekundærbosetting? Til tross for at data på s. 75 gir beskjed om at den svært desentraliserte bosettingen fører til sekundærbosetting, hvorfor velger statsråden da å foreslå en ennå mer spredning av bosettingen enn dagens modell faktisk er?

Forslaget til ny bosettingsordning legger opp til en bosetting som i større grad enn i dag tar utgangspunkt i flyktningenes ønsker og behov, blant annet for nærhet til eventuell slekt, og til muligheter for arbeid. Dersom ordningen blir gjennomført, vil den kunne sikre en mer stabil bosetting.

25. Etter at flere asylsøkere nå er i arbeid pga. midlertidig arbeidstillatelse oppstår det et spørsmål om det er naturlig og integreringfremmende at mottak ikke krever husleie fra de som er i jobb. Jeg har forstått at det ikke finnes hjemmel eller regelverk for å gjøre det. Vil, statsråden utarbeide et regelverk for dette og avklare hvem som skal ha husleien etc?

Ytelser til beboere i statlige mottak er regulert i Reglement for økonomisk hjelp til personer i statlige mottak, som er ett av flere styringsdokumenter som regulerer de avtaler UDI inngår med driftsoperatører for statlige mottak, jf. s. 47 i meldingen. Ytelser etter dette reglementet er subsidiære, det vil si at dersom beboerne selv er i stand til å sørge for sitt eget livsopphold, skal ytelsene falle helt eller delvis bort. Det har tidligere vært få beboere i mottak som har hatt en slik type arbeid at de har hatt en relativt god lønnsinntekt, selv om de ikke mottar pengereglementsytelser. Denne problemstillingen er av relativt ny dato, og har blitt aktualisert i forbindelse med kosovo-flyktningene, som i motsetning til flertallet av beboere i mottak, har hatt arbeidstillatelser. UDI tok opp denne problemstillingen med departementet før jul, og foreslo at det skulle innarbeides regler i pengereglementet for betaling av husleie i de tilfellene hvor beboerne har lønnsinntekt. Departementet sluttet seg til dette, og avventer nå et utkast til regler fra UDI som kan innarbeides i pengereglementet.

26. Praktisk yrkesprøving var et viktig tiltak også i stortingsmeldingen om integreringspolitikken for 4 år siden. Det synes som om dette har gått svært tregt å få etablert. Kan statsråden gi noe tidsestimat for når man kan få oppegående ordninger som er tilgjengelige for hele landet - spesielt i håndverksfagene.

Det er riktig som antydet i spørsmålet at det har tatt tid å få etablert en ordning med praktisk yrkesprøving. Saksfeltet er komplekst, og grenseflatene er mange i forhold til andre statlige etater og instanser som har ansvar for deler av arbeidet med kvalifisering av innvandrere.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sendte våren 1998 på høring et utkast til retningslinjer for yrkesprøving. Samtidig startet arbeidet med kompetansereformen for alvor. Et viktig ledd i arbeidet med kompetansereformen var voksnes rett til videregående opplæring og retten til å få sin realkompetanse kartlagt, vurdert og anerkjent i forbindelse med inntak og avkorting av opplæringsløpet. Det ble tidlig klart at disse to elementene, yrkesprøving og vurdering av realkompetanse hos voksne utdanningssøkende, var to sider av samme sak. Ordningene burde derfor ses i sammenheng, slik at det ikke ble etablert overlappende og lite kostnadseffektive ordninger.

Voksne innvandrere født før 1. januar 1978 har nå rett til å få vurdert sin realkompetanse/bli yrkesprøvd i forbindelse med inntak til videregående opplæring. I medhold av Opplæringslova er det i forskrift fastsatt at fylkeskommunen som ansvarlig for den videregående opplæringa skal oppfylle denne retten til å få vurdert sin realkompetanse. Tilkjent realkompetanse kan gi uttelling i form av kortere opplæringsløp, kompetansebevis eller vitnemål. Vurderingen av realkompetanse blir foretatt for alle fag og fagområder i videregående opplæring, herunder håndverksfagene. Denne ordningen vil trolig fange opp majoriteten av innvandrere som trenger yrkesprøving, idet behovet for ytterligere opplæring i det norske utdanningssystemet vil være til stede for et flertall i målgruppen.

Den etablerte ordningen for vurdering av realkompetanse omfatter ikke innvandrere som ikke kan dokumentere sin utdanning fra hjemlandet, men som ønsker å få sin kompetanse kartlagt, vurdert og anerkjent med sikte på arbeid. Fylkeskommunen har ikke plikt til å forestå en slik vurdering.

Når ordningen utvides til personer med behov for yrkesprøving med sikte på arbeid, er det fra departementets side viktig at den allerede eksisterende kompetansen i vurdering av voksnes realkompetanse blir brukt i arbeidet. Gjennom deltakelse i realkompetanseprosjektet er nå denne kompetansen helt eller delvis etablert i alle fylkeskommunene.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kan ikke gi noe tidsestimat for når en ordning for yrkesprøving med sikte på arbeid kan være etablert. Det er imidlertid klart å ønske at ordningen kan etableres så snart som mulig.

27. I områder hvor det ikke er mulig å få til praktisk yrkesprøving har bedrifter tatt kontakt med sentra i andre deler av landet som kan gjøre dette. I dag finnes det ingen ordning for å dekke utgiftene til reise/opphold i prøveperioden. Hvor ligger ansvaret for å etablere slike refusjoner og vil statsråden sikre at det finnes fleksibilitet i systemet til å få dette ordnet.

Yrkesprøving er i dag ingen oppgave som er pålagt fylkeskommunene, og det er derfor heller ikke etablert en økonomisk ordning med dekning av fylkeskommunenes utgifter til dekning av dette arbeidet.

Når det fra departementets side blir påpekt den sterke parallelliteten i ordningene med yrkesprøving og vurdering av realkompetanse, er en av grunnene at ordningen med vurdering av realkompetanse nå etableres i alle fylkeskommuner og oftest i flere deler av fylkeskommunen. Dersom yrkesprøvingen med sikte på arbeid i det alt vesentlige gjør seg nytte av de instanser fylkeskommunene oppretter for vurdering av realkompetanse, kan yrkesprøvingen foretas i lokalmiljøet og/eller regionen. På den måten etableres lokale/regionale kostnadseffektive ordninger som ikke krever lang reise, overnatting og lengre fravær fra familien for den enkelte innvandrer som skal yrkesprøves.

I St.meld nr. 17 (2000-2001) anslås de totale utgifter til 5,6 mill. kroner per år til selve yrkesprøvingen og til kompetanseutviklingstiltak for personell som skal forestå og administrere ordningen. Det er forutsatt full refusjon av fylkeskommunens utgifter forbundet med yrkesprøvingen. Estimatet av utgifter forbundet med yrkesprøvingen bygger på en forutsetning om at yrkesprøvingen/vurderingen av realkompetanse kan foretas lokalt. En ordning der det etableres regionale sentraler for vurdering av innvandreres kompetanse vil være en overlappende ordning i forhold til fylkeskommunens arbeid med vurdering av realkompetanse inn mot videregående opplæring, og vil innebære en betydelig merutgift for staten og en ulempe for personer som skal yrkesprøves.

29. I dag forsøker man å kartlegge en asylsøkers kvalifikasjoner og kunnskaper både i asylmottak, i bosettingskommunene og kanskje også i rebosettingskommunen. Dette gjøres av saksbehandler både på mottak i A-etat og i kommunen. Det klages over mangel på koordinering av informasjon og at opplysninger ikke formidles elektronisk og at det dermed tar lang tid. Ser statsråden noen muligheter for raskere og mer effektiv samhandling mellom etatene?

En arbeidsgruppe med representanter fra A-etat, utdanningsmyndighetene, Kommunenes Sentralforbund, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene og UDI, ser bl.a. på disse spørsmålene. Gruppas foreløpige inntrykk er at det er mindre unødvendig dobbeltarbeid enn forventet. At flere spør etter det samme, kan i noen tilfeller ha en positiv effekt ved at informasjonen som for eksempel ble gitt på et tidlig tidspunkt i en asylsøkers Norges-opphold, blir utdypet og korrigert. Det kan være i både asylsøkerens interesse, og til nytte for arbeidet som de ulike instansene skal utføre. Arbeidsgruppa mener likevel at det er effektiviseringsgevinster å hente ved å lage klarere rutiner for hvilken informasjon som skal innhentes av hvem, og hvordan informasjonen formidles og brukes. Gruppa vil legge fram sitt forslag til forbedringer 15. august 2001.

Til spørsmål 7

Ventetid for personer i mottak per 28.02.01 etter ankomstkategori og status. Antall personer