Spørsmål til St.meld. nr 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Norge

Jeg viser til brev av 11. mars 2001 fra Høyres stortingsgruppe med 31 spørsmål til St. meld. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Norge. Nedenfor følger svar på spørsmål 6, 13, 16, 17, 18, 19, 21, 22, 30 og 31. Vi vil komme tilbake så snart som mulig med svar på resten av spørsmålene.

6. Fra 2000 dekker staten mottakskommunens utgifter til barneverntiltak for barn det offentlige overtar omsorgen for i boperioden på mottak. En del kommuner har tidligere overtatt omsorgen i denne fasen og betaler fortsatt for barnevernstiltak som de ikke får fullt ut refundert for. Vil statsråden rydde opp i denne ulikebehandlingen og eventuelt hvordan?

Ordningen med tilskudd til kommuner som overtar omsorgen for barn i asylmottak som er kommet til landet med foreldre eller andre med foreldreansvar, ble innført ved lov 30. juni 2000. Samtidig ble det innført statlig refusjon for fylkeskommunale barnevernutgifter i slike saker.

Formålet med endringen er å hindre at kommuner av økonomiske årsaker utsetter å fremme forslag om omsorgsovertakelse for denne gruppen barn i påvente av at de skal bosettes i en annen kommune. Erfaringsmessig forekommer det ett til to tilfelle av slike omsorgsovertakelser pr. år her i landet.

Spørsmålet om virkeområdet i tid for den nye ordningen ble vurdert både av departementet og Stortinget i forbindelse med behandlingen av lovforslaget. Det følger av forarbeidene, Ot.prp. nr. 46 (1999-2000) s. 3 og 4 og Innst. O. nr. 77 ( 1999-2000) s. 2, at lovendringen bare gjelder omsorgsovertakelser som skjer etter at lovendringen er trådt i kraft. Følgen av dette er at kommuner som før dette tidspunkt overtok omsorgen for barn i mottak, ikke omfattes av ordningen.

13. I meldingen blir det vist til at regelverket ikke synes å være til hinder for å effektivisere saksbehandlinga. UDI selv har i sin rekke av forslag til endringer i regelverket for å gjøre all saksbehandling mer effektiv. Statsråden har signalisert behov for både endringer i dagens regelverk og endringer i selve utlendingsloven for å få en mer effektiv saksbehandling. Kan statsråden gi en oversikt over hvordan dette endringsarbeidet nå skjer og i hvilket tempo?

Regjeringen har besluttet at det er behov for en bred gjennomgang av utlendingsloven. Siktemålet er en forenkling og oppmykning av regelverket, slik at det kan bli betydelig enklere og mindre tidkrevende å få tillatelse til å komme til Norge. Dette er også viktig som ledd i fornyelsen av offentlig sektor.

Kommunal- og regionaldepartementet har startet arbeidet med å utforme mandat og oppnevne et lovutvalg for denne gjennomgangen av utlendingsloven. Etter planen vil lovutvalget tre sammen ved årsskiftet 2001/2002. Det forventes at utvalget vil være virksomt i to år. Utvalgets arbeid vil munne ut i en offentlig utredning (NOU) som vil danne grunnlaget for ny lovgivning.

I mellomtiden vil departementet arbeide for endringer av gjeldende regelverk. Departementet tar bl.a. sikte på å legge frem for Stortinget, i inneværende sesjon, forslag om endringer i utlendingsloven § 6 vedrørende arbeidstillatelser. Formålet med forslagene vil være å gjøre regelverket mer fleksibelt, både med sikte på å lette rekrutteringen av arbeidstakere og å effektivisere saksbehandlingen.

Parallelt med dette arbeidet utreder departementet ulike andre forslag til endring av regelverket. Det tas sikte på å sende på høring forslag til endringer i utlendingsforskriften senere i år.

16. I Sverige og Danmark opererer man med 2 typer asyl- en asyl som gis basert på konvensjonen og ett asylbegrep som dekker "flyktninglignende situasjoner eller at asyl gis fordi personen har et beskyttelsesbehov" såkalte de-facto flyktninger. Hva er grunnen til at denne kategorien ikke finnes i Norge, og vil statsråden hvis det skal foretas en generell gjennomgang av utlendingsloven sikre at man får en fornyet vurdering av om en slik kategori bør innføres i Norge?

Kategorien "de facto flyktninger" finnes i vår utlendingslov, selv om vi ikke benytter denne betegnelsen. Utlendingsloven § 15 gir regler som skal sikre dem som trenger det beskyttelse, uavhengig av om de fyller vilkårene for å få asyl. I utgangspunktet er alle utlendinger vernet etter denne bestemmelsen. § 15 første ledd annet punktum gir tilsvarende vern til utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Det vil gjelde den samme forståelsen etter annet punktum som etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1950 (EMK) artikkel 3. Vernet etter EMK artikkel 3 gjelder enhver. I praksis er bestemmelsen forstått slik at den både forbyr medlemsstatene selv å foreta "inhuman or degrading treatment or punishment" av et menneske og å sende noen til et sted hvor vedkommende vil bli utsatt for dette. Bestemmelsen i § 15 første ledd annet punktum knytter seg til en kategori som åpenbart trenger beskyttelse.

Flyktninglignende grunner er ikke særlig presist, men det peker på faren for at overgrep kan skje for eksempel på grunn av manglende rettsorden eller under tilsidesettelse av grunnleggende normer for behandling av mennesker. Ofte vil de som flykter fra slike forhold, ikke være forfulgt på individuelt grunnlag, men være i samme situasjon som svært mange andre i vedkommende land. Selv om de ikke fyller kravene for å få asyl, vil de kunne ha behov for beskyttelse. De flykter fra krigs- og konfliktområder på grunn av faren for egen sikkerhet.

Jeg vil anta at det er aktuelt å vurdere om det skal innføres lignende kategorier som i Danmark og Sverige i forbindelse med gjennomgangen av gjeldende utlendingslov.

17. Vil statsråden anbefale at det som et ledd i en ny gjennomgang av utlendingsloven vil bli foretatt en uhildet gjennomgang av enkeltsaker for å vurdere den praktiserte grensegangen mellom asyl og opphold på humanitært grunnlag for personer som har et beskyttelsesbehov?

Jeg viser i utgangspunktet til i svaret på spørsmål 13. Dersom det anses ønskelig å gå gjennom tidligere avgjorte saker som er behandlet i Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda eller i Justisdepartementet før 31.12.2000 i forbindelse med gjennomgangen av loven, må en slik forespørsel vurderes når den foreligger.

For øvrig vedtok Stortinget i forbindelse med opprettelsen av Utlendingsnemnda at nemnda skulle ha et koordineringsutvalg som har som oppgave å samordne praksis i klageinstansen. En viktig oppgave for koordineringsutvalget vil være å trekke opp grensegangen mellom asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. For å sikre at departementet er oppdatert, har jeg jevnlige informasjonsutvekslingsmøter med Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda.

18. I meldingen står det at Regjeringen vil ha fokus på kjønnsrelatert forfølgelse - betyr dette at det vil bli utarbeidet nye retningslinjer- eller hvilke andre konkrete handlinger innebærer det å ha fokus på?

I perioden før lovutvalget kommer med sin innstilling vil jeg ta initiativ til at nødvendige endringer i lov og/ eller forskrift blir gjort for å gjøre kriteriene i loven og/eller forskriften klarere. Etter min mening gir imidlertid dagens regelverk beskyttelse til personer som risikerer kjønnsbasert forfølgelse. Det kan likevel være aktuelt å vurdere om det er behov for å lov- eller forskriftsfeste gjeldende rett på dette området. Det kan eksempelvis være aktuelt å vurdere lov- eller forskriftsfesting av kjønnsbasert forfølgelse og forfølgelse på grunn av seksuell orientering.

Når det gjelder min kompetanse til å endre praksis på utlendingsfeltet på annen måte enn gjennom lov- eller forskriftsendringer, er jeg bundet av utlendingsloven § 38 som gir utfyllende bestemmelser om departementets instruksjonsmyndighet. § 38 ble endret med virkning fra 1. januar i år, og den slår fast at jeg bare kan instruere om lovtolkning, skjønnsutøvelse og avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. For øvrig kan departementet verken instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker, med unntak når det gjelder utenrikspolitiske hensyn.

19. I svært mange tilfeller dreier kjønnsrelatert forfølgelse seg om forfølgelse ikke fra landets myndigheter, men fra familie/tidligere ektefellers familie etc. Statsråden skriver i sitt svar til SV 29 januar at alle disse forholdene (faktiske forhold i saken/om kategorien sosial gruppe etc. kan brukes) må avgjøres av UDI og Utlendingsnemnda. Samtidig pågår det en diskusjon og utvikling av disse temaene i en rekke andre europeiske land f. eks. er det nylig i domstolene i England fattet prinsipp beslutning i to ulike saker skilte kvinner fra Pakistan med beskyttelsesbehov fra sine tidligere ektefellers familier. Engelsk rett har definert dem som sosial gruppe. Italia har vedtatt en ny utlendingslov hvor begrepet kjønnsbasert forfølgelse er tatt direkte inn i loven. Mener statsråden at det er opp til UDI og Utlendingsnemnden å foreta jus og politikkutvikling på dette området, eller vil statsråden ta initiativ til en klarere regelverksutvikling på dette området?

Bakgrunnen for endringene av utlendingsloven som trådte i kraft 1. januar i år, var først og fremst opprettelsen av Utlendingsnemnda. Utlendingsloven § 38 om instruksjonsmyndighet og overprøving av vedtak ble endret, slik at den politiske styringen av Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda først og fremst skal skje gjennom lov- og forskrift. I dette ligger at det er Utlendingsdirektoratet i første instans og Utlendingsnemnda i andre instans som avgjør søknader, foretar tolkning av gjeldende konvensjoner, utlendingslov og -forskrift og utøver nødvendig skjønn der regelverket gir anvisning på det. Det er imidlertid fremdeles Kommunal- og regionaldepartementet som foretar politikkutviklingen på utlendingsområdet. Jeg viser ellers til mitt svar under spørsmål 18 når det gjelder eventuelle initiativ til nye bestemmelser i lov- eller forskrift.

21. Jeg viser til statsråden og min replikkveksling ved stortingets behandling av stortingsmelding nr. 6 om mulighetene for å trekke tilbake et statsborgerskap hvis det er gitt feile opplysninger om identitet innvilging av opprinnelig oppholdstillatelse. I brevveksling med departementet før behandling av St. meld. nr. 6 var det uklart om de negative svarene om å trekke tilbake statsborgerskap også gjaldt i slike situasjoner. Hvis identiteten egentlig er en annen så vil jo personene faktisk ha et annet statsborgerskap i de aller fleste tilfeller. Kan departementet gi et oppklarende svar på om dette er mulig og om myndigheten i det hele tatt følger opp den saken som det ble referert til i spørsmålene til St. meld. nr. 6?

Norsk statsborgerlovgivningen har ikke egne regler for tilbakekall av statsborgerskap. Tilbakekall av innvilget statsborgerskap må vurderes etter forvaltningslovens generelle regler om tilbakekall av tillatelser. Det må foretas en konkret vurdering av forhold som taler for at statsborgerskap tilbakekalles og forhold som taler mot dette. Dersom det i forbindelse med søknad om statsborgerskap er gitt uriktige opplysninger som parten visste ikke var sanne og som dersom de riktige forhold hadde vært kjent av utlendingsmyndighetene hadde medført at søknaden ikke hadde blitt innvilget, taler dette for at vedtak om statsborgerskap tilbakekalles. I en konkret vurdering må det også legges vekt på hvor lang tid det har gått siden statsborgerskapet ble innvilget, og i hvor stor grad parten har innrettet seg på dette.

Dersom tilbakekall av statsborgerskap vil medføre at personen blir statsløs vil dette være et moment i helhetsvurderingen i og med at man som hovedregel tilsikter å unngå statsløshet. I noen tilfeller kan imidlertid resultatet av en helhetsvurdering bli at personen får tilbakekalt statsborgerskapet med den følge at han/hun blir statsløs. Det er imidlertid grunn til å understreke at selv om man tilbakekaller norsk statsborgerskap, så medfører ikke det uten videre at personen kan nektes videre opphold i Norge. En person som har fått sitt norske statsborgerskap tilbakekalt, og som etter dette anses å være utlending (enten vedkommende har et annet statsborgerskap i behold eller har blitt statsløs), må for å kunne sendes ut av landet fylle vilkårene for dette i henhold til utlendingsloven. I en del tilfeller vil forholdene som førte til at statsborgerskapet ble tilbakekalt være momenter som også taler for at personen nektes videre opphold i Norge. Selv om det treffes vedtak etter utlendingsloven om at utlendingen plikter å forlate landet, så medfører imidlertid ikke det at vedkommende blir sendt ut dersom det ikke er klart hvilket land han/hun er fra (uavklart identitet) eller dersom vedkommendes hjemland nekter å ta personen tilbake.

Jeg ønsker ikke å uttale meg om den konkrete enkeltsaken som det er vist til i spørsmålet.

22. Etter å hatt møte med flere hjelpeverger for mindreårige asylsøkere er jeg forbauset over at det tilsynelatende ikke er laget noen felles informasjon om ansvar og roller for verger i denne typen saker og at overformynderiene selv har så liten informasjon. Vil statsråden sikre at det utarbeides felles informasjon til vergene om ansvar og plikter som er tilgjengelige på de overformynderiene som har spesialmottak for mindreårige asylsøkere?

Det er ikke riktig at det ikke foreligger noe informasjon om ansvar og roller for verger. Justisdepartementet har utarbeidet flere informasjonsbrosjyrer til verger og overformynderi, blant annet et hefte på 34 sider: "Veiledende retningslinjer til verger for enslige mindreårige asylsøkere". Dette heftet er nå under revisjon. Justisdepartementet har også utgitt en omfattende håndbok for overformynderiene, som stadig utvikles. Det er i tillegg jevnlig samlinger og kurs for overformynderiene. Overformynderiene skal føre tilsyn med vergene og gi dem opplæring. Jeg vil imidlertid ikke utelukke at det er behov for bedre og mer informasjon.

30. I flere av prøveprosjektene med innføringsprogram har det vært et problem at Aetats regelverk innebærer at de skal utbetale kursdeltagelsesmidler direkte og hver 14 dag til deltagerne. Derfor blir det kommunene som må etterregne og avpasse kommunal utbetaling i forhold til Aetats utbetaling. Kan statsråden (KRD-ministeren) i samarbeid med arbeidsminister Kosmo få laget et unntak slik at kommunene kan stå for en samlet utbetaling og få refundert deltagernes kurspenger direkte fra Aetat?

Deltakelse på arbeidsmarkedstiltak forutsetter at vedtak er fattet av Aetat. For de mest aktuelle ordninger utbetales stønad til deltakere hver 14. dag. Aetat sitt kvalitetssikringssystem har rutiner i henhold til dette. Dersom en annen mottaker enn tiltaksdeltakeren skal motta stønaden må dette skje i forståelse med deltakeren. I lov om Rettergangsordningen av 1918, § 12 står det at ytelse til livsopphold kan overdras til annen offentlig instans dersom deltaker sier seg enig i dette.

En omlegging av ordningen med utbetaling til tiltaksdeltakerne fra kommunene krever enkelte tekniske endringer. Omleggingen vil også kunne gi noe administrativt merarbeid.

Prøveprosjektene med innføringsprogram skal evalueres i løpet av 2001. I etterkant av en slik evaluering vil det kunne være aktuelt å vurdere eventuelle rutiner for utbetaling av tilskudd til tiltaksdeltakere. En eventuell endring vil måtte vurderes i lys bl.a. av ressursbruk og muligheter for styring og kontroll.

31. En del steder er det et problem at norskundervisningen følger skoleåret, mens praksisplasser og programmer ellers følger undervisningsåret. Har statsråden vurdert hva staten kan gjøre for å få undervisningen til å samsvare med et normalt arbeidsår?

Kommunene kan få statstilskudd til helårig norskopplæring for voksne innvandrere. Tilskuddsreglene gjør det mulig å harmonisere norskopplæringen med arbeidsåret.

Etter departementets vurdering gir de gjeldende særavtaler for undervisningspersonale de lokale parter handlefrihet innenfor visse rammer. Avtaleverket hindrer ikke at norskopplæringen kan harmoniseres med et normalt arbeidsår hvis en kan bli enig om det lokalt. Jeg viser også til intensjonserklæringen mellom Regjeringen og hovedsammenslutningene /Norsk lærerlag om målrettet samarbeid for å legge til rette for større lokal frihet til å organisere arbeidet og å disponere arbeidstiden. Hvis det har vist seg vanskelig å finne gode løsninger som ivaretar voksnes behov for organisering av norskopplæring og kvalifiseringstiltak, vil jeg sørge for at det blir tatt opp med organisasjonene.

En må også ta med i vurderingen at kommuner med få deltakere og en lærer vil norskopplæringen nødvendigvis måtte få et avbrudd under lærerens ferieavvikling. Da må en sette inn andre kvalifiseringstiltak. Også i kommuner med flere deltakere er det mulig å periodisere kvalifiseringstiltakene, det vil si i enkelte perioder vektlegges arbeidsmarkedstiltak og oppbygging av sosiale nettverk mer enn norskopplæringen. Interkommunalt samarbeid vil også kunne bidra til større fleksibilitet.