2.1 Sammendrag

Meldinga peiker på at det er forfølging på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemsskap i ei spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning, som gjer at menneske flyktar frå heimlandet sitt. Andre årsaker kan vere væpna konflikt, ustabilitet eller fattigdom. Flyktningsituasjonar er internasjonale fenomen. Enkeltland kan ikkje aleine finne fullgode løysingar. Forpliktande internasjonalt samarbeid og internasjonal samordning er heilt nødvendig for å møte dei utfordringane flyktningstraumane representerer. I utforminga av norsk flyktningpolitikk er derfor arbeidet i dei sentrale mellomstatlege samarbeidsfora av stor verdi. Det internasjonale samarbeidet har òg ført til samordna tiltak og harmonisert praksis. Regjeringa ser positivt på at mange land tek eit felles ansvar for å førebyggje og finne løysingar på flyktningspørsmål.

Kapittel 3 i meldinga gir ein kort omtale av konvensjonar og avtalar som regulerer asyl- og flyktningspørsmål og som Noreg har ratifisert. Den viktigaste internasjonale avtalen som er utforma for å sikre dei behov for vern som flyktningar har, er FNs flyktningkonvensjon frå 1951. Noreg tek del i ei rekkje internasjonale fora for samarbeid. Samarbeidet med Høgkommissæren for flyktningar står heilt sentralt. I tillegg er det nordiske og det europeiske samarbeidet viktig. Mellom anna gir det kunnskap om dei erfaringar som andre land har gjort, samstundes som det kan medverke til betre løysingar i vårt eige land.

Innanfor Den europeiske unionen har det fram til Amsterdamtraktaten tok til å gjelde i 1999 i liten grad vore utvikla ein felles politikk og eit felles regelverk om asyl- og flyktningpolitikken. Då Amsterdamtraktaten tok til å gjelde, blei asyl- og flyktningpolitikken integrert i og underlagt det regelverket som gjeld for fellesskapet, og at det ikkje lenger dreier seg om eit tradisjonelt mellomstatleg samarbeid. Dette gjeld òg føresegnene i Schengenkonvensjonen og Dublinkonvensjonen.

Noreg har inngått ein samarbeidsavtale med EU som knyter oss til dei delane av EU-samarbeidet som byggjer på regelverket i Schengenkonvensjonen.

Det blir rekna som ein føresetnad for norsk deltaking i Schengensamarbeidet at Noreg har knyta seg til reglane i Dublinkonvensjonen gjennom ein avtale med EU før Noreg kjem med i det operative samarbeidet, venteleg frå og med mars 2001.

Det nordiske samarbeidet om flyktning- og asylspørsmål skjer i hovudsak i Nordisk samrådsgruppe på høgt nivå for flyktningspørsmål (NSHF). NSHF drøftar aktuelle asyl- og flyktningspørsmål og har som formål å leggje grunnlaget for utvikling av fellesnordiske holdningar og ordningar på området.

I kapittel 3 er det òg gitt ein kort omtale av hovudtrekka i asyl- og flyktningpolitikken i Danmark og Sverige. I tillegg blir det gitt ein presentasjon av politikken i Nederland, som står overfor langt større utfordringar enn Noreg når det gjeld talet på asylsøkjarar, og USA, der frivillige organisasjonar speler ei heilt sentral rolle i flyktningarbeidet.

2.2 Merknader fra komiteen

Komiteen viser til at asylinstituttet og behandlingen av personer på flukt er gitt et internasjonalt rammeverk gjennom en rekke konvensjoner og avtaler med andre land. Konvensjonene gir rett til å søke asyl og kriterier for å gi flyktningstatus. Komiteen vil understreke at ingen av de konvensjonene Norge har sluttet seg til hindrer oss i å ha utvidete regler for hvem som bør få beskyttelse eller opphold av humanitære grunner.

Komiteen vil også understreke at det er viktig med et internasjonalt samarbeid for å forhindre at asylinstituttet blir misbrukt, særlig organiserte kriminelle, av grupper som ikke har et beskyttelsesbehov. Manglende internasjonalt samarbeid for å få avslørt kriminelle eller redusert mengden helt grunnløse søknader, vil over tid undergrave den allmenne oppslutningen også om hjelpen til de som faktisk trenger beskyttelse. Komiteen mener derfor Regjeringen fortsatt bør arbeide forutstrakt internasjonalt samarbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til det arbeidet som gjøres når det gjelder å håndtere de ca. 8 000 personer som fikk innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse på grunn av krigen i Kosovo. Helt siden Norge evakuerte flyktninger fra Kosovo våren 1999, har det vært en forutsetning at de skulle tilbake når forholdene var trygge. I overkant av halvparten av de ca. 8 000 personene som fikk kollektiv beskyttelse, har nå returnert.

Flertallet viser til at det instituttet som omfatter kollektiv midlertidig beskyttelse må håndteres ut fra disse premissene, særlig fordi vi senere kan måtte stille opp ved situasjoner som den i Kosovo. Derfor mener flertallet at Regjeringens håndtering av disse sakene er riktig, både ved det økonomiske opplegget for hver enkelt, at alle kan få søke og bli vurdert enkeltvis ved asylsøknad.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet var imot å ta imot et stort antall flyktninger fra Kosovo idet det ble foreslått å benytte de samme penger til etablering av eller finansiering av flyktningleire i nabolandene. Når Regjeringen og flertallet mottok rundt 8 000 flyktninger til Norge var det under et klart løfte til det norske folk om at disse skulle returnere når krigen var over, og disse medlemmer tar det som en selvfølge at slik retur blir gjennomført raskest mulig og avsluttet før sommeren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil bl.a. understreke hvor viktig etableringen av Eurodac er for å kunne praktisere første-asylsøkerland prinsippet, oggi et hurtig avslag til personer som ikke har rett til å få sin sak behandlet i Norge.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til merknader fra Kristelig Folkepartis fraksjon i Innst. S. nr. 136 (2000-2001).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at EUs råd har vedtatt å opprette et sentralt fingeravtrykksregister, Eurodac, og at Regjeringen vil legge fram en odelstingsproposisjon for å sikre et tilstrekkelig lovgrunnlag for å kunne ta del i Eurodacsamarbeidet. Regjeringen vil vurdere om det vil være behov for å gi særlige regler i utlendingsloven for behandling av personopplysninger som følger av tilknytningen til Eurodac. Disse medlemmer mener en burde avvente hvilke lovendringer som ville bli foreslått og hvilke konsekvenser disse vil få for personvernet, før en sluttet seg til Dublinregelverket. Under behandlingen av saken fremmet Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet forslag om å fastsette som et prinsipp for praktisering av Dublinregelverket, at asylsøkere ikke skal sendes tilbake til land med en asylpraksis som er vesentlig mer restriktiv enn Norges.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten av at Norges innsats både bilateralt og gjennom internasjonalt samarbeid også må rettes mot årsakene til krig og konflikt. Fattigdom, korrupsjon og maktmisbruk må bekjempes. Det må satses langt mer på konfliktforebyggende tiltak, forsoning og metoder for beskyttelse av menneskerettighetene. Norge må stille krav til myndighetene i konfliktrammede land om ikke å hevde suverenitetsprinsippet for å hindre hjelp og beskyttelse av internt fordrevne flyktninger.

Disse medlemmer vil påpeke at mellom 20 og 25 millioner mennesker er internt fordrevne på flukt innen eget land. De omfattes ikke av FN-konvensjonen fordi de ikke har krysset en internasjonal grense. Det finnes ikke et eget FN-organ som har ansvar for denne gruppen. Norge har gjennom sitt sete i FNs sikkerhetsråd et særlig ansvar for å ta opp og å være pådriver i forhold til internasjonalt arbeid for å fremme retningslinjer for beskyttelse av internt fordrevne flyktninger.

Disse medlemmer vil imidlertid vise til de retningslinjer som FN har vedtatt for IDP (Internal Displaced People).

Disse retningslinjene skal bidra til å beskytte og bistå internflyktninger i deres vanskelige situasjon, uten at de er legalt bindende. Disse medlemmer ber Regjeringen om å arbeide aktivt for å styrke oppslutningen om retningslinjene og sikre oppfølgingen av dem i praksis. Disse medlemmer mener at dette arbeidet må støttes gjennom økt bistand.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener Norge også må arbeide internasjonalt for byrdefordeling som prinsipp, slik at alle land tar medansvar for flyktningenes situasjon. I den forbindelse er det aktuelt å opprette et fond i regi av FN som kan støtte land som tar imot mange flyktninger.

Disse medlemmer viser til merknad under pkt. 1.2. I løpet av de 10 siste år har ca. 84 000 av verdens 40 millioner flyktninger kommet til Norge, og bare ca. 2 080 har fått innvilget asyl. Ca. 45 000 har fått opphold på humanitært grunnlag. FNs høykommissær for flyktninger har flere ganger kritisert Norges strenge fortolkning av Flyktningkonvensjonen og at norsk praksis ikke er i samsvar med UNHCRs anbefalinger, senest i forbindelse med utsending av kosovoalbanske flyktninger før de har fått sin anke behandlet. Disse medlemmer vil hevde at det faktum at flere land fører en streng og lukket poltikk, gjør at menneskesmugling og annen kriminalitet knyttet til flyktning­strømmen øker. Disse medlemmer vil påpeke at dette perspektivet må med som en viktig premiss for det internasjonale samarbeidet for å stanse organisert kriminalitet.

Norske myndigheter må motarbeide et "stengt" Europa, hvor strengeste praksis blir førende for alle land. Disse medlemmer tilhørte det mindretall som gikk imot Schengenavtalen i Stortinget den 9. juni 1997 og imot at Norge skulle ratifisere den nye institusjonelle avtalen med EU, etter at Schengensamarbeidet var blitt integrert i EU, jf. Innst. S. nr. 147 (1998-1999). Begrunnelsen var redusert handlefrihet i asyl- og flyktningpolitikken og fare for svekket personvern og rettssikkerhet.

Selv om det i utgangspunktet er norsk asylpolitikk som vil gjelde ved behandling av asylsøknader i Norge, vil det bli vanskelig å unngå at de institusjonelle løsninger og prosedyrer som er nedfelt i avtalen vil føre til en sterkere harmonisering av asylpolitikken innenfor Schengenområdet. For Norge vil det i så fall innebære en mer restriktiv asylpolitikk. Disse medlemmer viser til at Dublinkonvensjonens siktemål bl.a. er å motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemsstater må behandles av mer enn én stats myndigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at flyktningkonvensjonen ble til i en periode preget av en helt annen verdenssituasjon enn den vi har i dag. Den ble laget i etterhånd av andre verdenskrig basert på den krigens erfaringer og det normale var at land som var angrepet flyktet til land i nærområdene med det for øye å vende tilbake etter at krigen var over.

Nå da den vedtatte flyktningkonvensjon misbrukes til asylinnvandring, er det et åpenbart behov for å få reforhandlet og fornyet flyktningkonvensjonen. Dagens situasjon er annerledes enn den var etter annen verdenskrig, en periode som var preget av idealisme som et resultat av de grufulle hendelser som var begått.

I stor grad er Flyktningkonvensjonen basert på Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som kom i 1948. Denne er ikke juridisk bindende, men det er flyktningkonvensjonen, som Norge i likhet med de fleste andre vestlige land har gitt sin tilslutning til.

Disse medlemmer mener at det i dag med andre ord helt andre kriterier som burde legges til grunn for en flyktningkonvensjon, da målgruppen for nettopp Flyktningkonvensjonen har endret seg dramatisk. Svært mye har forandret seg etter annen verdenskrig. Bare siden 1950 har verdens befolkning fordoblet seg. I store deler av verden er det en økende ubalanse mellom ressurser, levestandard og befolkningsmengde, noe som gir grunnlag for fattigdom, ressursknapphet og folkevandringer. Dette har medført i praksis en meget betydelig asylinnvandring til vestlige land hvor Flyktningkonvensjonen misbrukes til innvandring og flukt fra nød, dårlig levestandard og vanskelige livsvilkår som er noe helt annet enn det som var grunnen til vedtakelsen av Flyktningkonvensjonen. Presset fra afrikanske og asiatiske land for innvandring og også innsmugling til de vestlige land er enorm. Det er begrenset hvor mange mennesker vestlige land kan absorbere uten at velstanden blir redusert og velferdsordningene truet.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at i Norge er det bare noen få asylsøkere som tilfredsstiller kriteriene for å få asyl eller beskyttelse, mens et stort antall får såkalt opphold på humanitært grunnlag etter å ha søkt om asyl etter konvensjonen eller opphold gjennom trenering av saksbehandlingen eller langvarig opphold i kirkeasyl.

Disse medlemmer konstaterer at dagens flyktningkonvensjon blir misbrukt og den åpner for asylinnvandring.

Disse medlemmer mener på bakgrunn av dette at tiden for lengst er inne for en reforhandling av FNs flyktningkonvensjon med det formål å tilpasse Flyktningkonvensjonen til dagens internasjonale virkelighet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen arbeide for at man i FN starter arbeidet med en revisjon og fornying av Flyktningkonvensjonen."