Til Stortinget

1. Sammendrag

Departementet legger i meldingen fram en handlingsplan for rekruttering til læreryrket. Meldingen gjelder pedagogisk personale i grunnskole og videregående skole. Bakgrunnen er Stortingets vedtak i forbindelse med en interpellasjonsdebatt 12. mars 1998, da Regjeringen ble bedt om å legge fram en handlingsplan med vurdering av alle sider av lærernes arbeidsforhold og tiltak for å sikre ny rekruttering og stabilitet i læreryrket.

Departementet mener lærerrollen i en framtidig skole må ses i sammenheng med utviklingsperspektivet i skolen, og viser i den forbindelse til St.meld. nr. 28 (1998-1999) Mot rikare mål og St.meld. nr. 32 (1998-1999) Om videregående opplæring samt statsrådens utdanningspolitiske redegjørelse i mai 1999. Hva angår innholdet i lærerutdanningen, vises til Innst. S. nr. 285 (1996-1997). Mht. ansvarsdelingen mellom staten og kommunene/fylkeskommunene vurderer Regjeringen om det framtidige forhandlingsansvaret for lærerne skal beholdes i staten. Ulike mulige løsninger vil bli gjennomgått og saken avgjort før utgangen av gjeldende tariffperiode.

Ca. 6 pst. av lærerne i grunnskole og videregående skole mangler godkjent lærerutdanning. Departementet mener dette tallet er utilfredsstillende høyt. Vel halvparten mangler imidlertid bare praktisk-pedagogisk utdanning. For disse vil det dreie seg om tilleggskvalifisering. Departementet vil derfor arbeide for en god regional fordeling av tilbudet om praktisk-pedagogisk utdanning og vurdere avkortet utdanning for dem som har undervist lenge.

Ut fra den nåværende alderssammensetning i skolen vil det - dersom lærere i stort omfang går av med pensjon tidlig i 60-årene - være stort behov for lærere fra omkring 2005 og de nærmeste årene deretter. Dette gjelder både grunnskole og videregående skole. Departementet finner det urovekkende at mange lærere slutter før de når pensjonsalderen. Andelen kvinner i læreryrket stiger på alle nivåer i skolen. Langt på vei har vi i dag en skole med eldre mannlige og et stort antall unge kvinnelige lærere.

I sin vurdering av behovet for lærere viser departementet til Statistisk sentralbyrås framskrivning av tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet for lærere fram mot 2010. Framskrivningene er gjort med en egen modell, LÆRERMOD, som er utviklet på oppdrag fra departementet. Modellforutsetninger og resultater er gjengitt i eget vedlegg til meldingen. Det er knyttet betydelig usikkerhet til flere av forutsetningene. SSB understreker derfor at resultatene av framskrivningene ikke må behandles som presise prognoser for utviklingen i forholdet mellom behov for og tilgang på lærere.

Departementet antar at tilbudet av lærere på nasjonalt plan om noen år vil dekke etterspørselen (forutsatt sysselsettingsmønstre som i 1997). Departementet mener man bør være varsom med å foreta store endringer i kapasiteten i lærerutdanningene. Kapasiteten bør holdes på omtrent samme nivå som i 1999. Samlet sett vil den nåværende utdanningskapasiteten trolig dekke skolens behov for lærere fram til 2010. Regionale forskjeller fins. Det er videre mangler på enkelte fagområder. Departementet vil derfor omdisponere kapasitet mellom lærerutdanningene og vurdere omdisponering mellom institusjonene i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.

Departementet påpeker at det til de foreliggende framskrivningene er knyttet mange usikre faktorer, som i sum kan innebære en undervurdering av den samlede etterspørselen etter lærere. Det er vanskelig å forutsi arbeidsmønstrene for de lærerutdannede. Det samme gjelder framtidige lærerbehov knyttet til Kompetansereformen. Departementet vil derfor legge en oppdatert vurdering av det framtidige behovet for lærere til grunn for sine forslag i budsjettsammenheng.

Departementet finner det urovekkende at mange realfagslærere mangler utdanning i faget eller har mindre enn 10 vekttall. De yngste lærerne har de svakeste fagkunnskapene. I den videregående skolen er det rekrutteringsvansker i enkelte yrkesfag innenfor håndverk og industri. Departementet vil bl.a. oppnevne en arbeidsgruppe for å vurdere rekrutteringen til fagene matematikk, fysikk og IKT. Departementet vil også åpne for faglærerutdanning i praktiske og estetiske fag ved ytterligere noen høgskoler. Tilskudd skal medvirke til å videreutvikle IKT-kompetansen ved lærerutdanningsinstitusjonene. Midler skal bevilges til etterutdanningsprogrammer for vitenskapelig personale innenfor allmenn- og faglærerutdanningen og den praktisk-pedagogiske utdanningen.

Departementet mener at lønns- og arbeidsforholdene for lærere og skoleledere kan innvirke på rekrutteringen til læreryrket. Departementet ser at avtaleverket som regulerer lærernes arbeidstid, er krevende å bruke og i utilstrekkelig grad fanger opp faktiske forskjeller i lærernes arbeidsbyrde. Fra 1. mai 1999 er det i hovedtariffavtalen åpnet for at arbeidsgiverne på visse vilkår kan lønne personalet bedre enn før. Departementet regner med at dette vil kunne ha gunstig innvirkning på rekrutteringen, og vil følge med i hvordan den nye avtalen blir praktisert og virker.

Departementet vil i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund ta initiativ til at SSB gjennomfører en bred kartlegging av lærernes arbeidsmiljø i forbindelse med den neste levekårsundersøkelsen i 2001. Det skal bli styrket rådgivning til skoleeierne om skoleanlegg. Utdanningskontorene skal redegjøre for utviklingen av lærernes arbeidsmiljø i sine tilstandsrapporter til departementet.

Departementet går inn for å videreføre og øke midlene til kompetanseutvikling, særlig innenfor IKT. Fleksible permisjonsordninger skal åpne for at lærere kan fordype seg i fag og områder der skolen trenger kompetanse. De som har rådgivningsoppgaver, skal få anledning til å hospitere i arbeidslivet lokalt. Egne tiltak skal styrke rekrutteringen til stillingene som skoleledere. For å lette overgangen fra utdanning til yrke skal nyutdannede lærere få egne oppfølgingstilbud ved høgskolene i Oslo og Nesna. Et praksisår før fjerde året i allmennlærerutdanningen skal prøves ut.

Departementet vil satse på utviklingsarbeid og ulike forsøk, bl.a. med elektronisk teknologi som pedagogisk hjelpemiddel. Departementet går også inn for å få prøvd ut ordninger med andre yrkesgrupper i skolen og med styrket lærertimetall i store klasser på ungdomstrinnet. Et seniorpolitisk prosjekt i fire fylkeskommuner skal følges opp.

Blant andre tiltak nevnes at departementet vil vurdere å foreslå endring i opplæringsloven for å gjøre det mulig å omdisponere ressurser, f.eks. slik at to assistenter kan erstatte den ene av de to pedagogene i 1. klasse/førskolen (når elevtallet er over 18). Departementet vil i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund vurdere tiltak for å oppmuntre dem med lærerutdanning til å komme tilbake til skolen, og i samarbeid med studentorganisasjonene se på hva som kan gjøres for å motivere ungdom, særlig menn, til å ta lærerutdanning.

2. Komiteens merknader

2.1 Generelt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at skolen er samfunnets største satsning på barn og unge. Etter flertallets mening hviler den styrke vårt samfunn har i dag, i stor grad på det utdanningsnivå vi har nådd. Utfordringen ligger etter flertallets mening i å utvikle skolen på dette grunnlag, og slik at elever, foreldre, skolens personale og samfunnet for øvrig opplever at vi har fått en kvalitativt god skole for alle. Læring foregår på mange måter og i mange sammenhenger, men skolen er alene om å sette læring inn i en systematisk sammenheng og på en måte som utvikler elevenes selvaktelse, fantasi og evne til å være kreative og produktive.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at handlingsplan for rekruttering til læreryrket må ses i lys av de store utviklingsoppgavene skoleverket står overfor som følge av 90-tallets utdanningsreformer. Disse medlemmer mener at den viktigste oppgaven er å bevare og videreutvikle enhetsskolen - en skole for alle. Dette skal være en inkluderende skole som gir alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, bosted, etniske opprinnelse, seksuell identitet, religion og funksjonsnivå, rett til å delta i det samme skolefellesskapet. Innenfor dette fellesskap skal alle barn ha like muligheter til å utvikle seg etter egne evner, utviklingsnivå og behov. De fleste vil være under opplæring i 13 år, og opplæringen skal tilpasses elevenes evner og forutsetninger. Grunnskole og videregående skole har fått en felles opplæringslov og en felles generell del av læreplanen.

For å sikre alle rett til opplæring i en 13-årig skole mener disse medlemmer at utgiftene til skole og opplæring må dekkes av det offentlige uavhengig av den enkeltes økonomi. En sterk offentlig skole er grunnlaget for utvikling av et demokratisk samfunn, og bidrar til å utjevne forskjeller i samfunnet. Disse medlemmer ser med uro på framveksten av privatskoler.

Å utvikle en 13-årig inkluderende skole som skal gi alle en likeverdig opplæring, setter etter disse medlemmers mening store krav til lærere og skolens øvrige personale. Det er dette personalet som skal realisere skolens mål i hverdagen på en måte som ivaretar den enkeltes behov og samtidig skaper et arbeidsfellesskap hvor alle kan finne sin plass. Opplæringen i skolen skal, slik disse medlemmer ser det, motvirke ulikheter og gi et likeverdig grunnlag for alle, samtidig som opplæringen skal skape vekst og muligheter for den enkelte. Skolen skal skape optimale betingelser for alle elever. For å lykkes med dette må læreren kjenne hvert enkelt barn og hver ungdom og deres forutsetninger. Innenfor det enkelte skolesamfunn må personalet i samarbeid med elever og foreldre utvikle forutsetninger for et likeverdig opplæringstilbud og arbeide kontinuerlig med å kvalitetsutvikle læringsarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener utviklingen av en inkluderende skole som skal gi alle en likeverdig opplæring, setter store krav til lærere og skolens øvrige personale. Det er dette personalet som skal realisere skolens mål i hverdagen på en måte som ivaretar den enkeltes behov og samtidig skaper et arbeidsfellesskap hvor alle kan finne sin plass.

Disse medlemmer mener lærerrollen i en fremtidig skole må sees i sammenheng med utviklingsperspektivet i skolen. Disse medlemmer er opptatt av at utdanningssystemet skal gi rom for lokal tilpasning og lokale valg, samtidig som man holder fast ved et felles nasjonalt kunnskapsgrunnlag. Etter disse medlemmers oppfatning må opplæringen gi handlingsrom for og vise tillit til den profesjonelle pedagogen og den aktive eleven. Det er avgjørende å fange opp og bevare det potensialet som ligger i sterk motivasjon hos de som skal utføre arbeidet. Disse medlemmerunderstreker at det handlingsrommet som finnes innenfor lov- og avtaleverket, må brukes til å utvikle et positivt mangfold i skolen. Ideer og initiativ fra de som står i læringsprosessen må få komme frem og bli prøvd ut innenfor det handlingsrommet gjeldende regelverk åpner for. Skole og bedrift må selv få lete frem gode løsninger, også ved bruk av forsøkshjemmelen i loven. Disse medlemmer mener at lærerutdanningen bør forberede studentene på en slik arbeidsmåte. Skal det skje endringer som resultat av lokale initiativ, er det viktig at skolelederne makter å samordne kollegiet og motivere til selvstendig nytenkning. Derfor blir det etter disse medlemmers mening naturlig å satse på opplæring for skoleledere, med vekt på utvikling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker viktigheten av å sikre at Norge både på kort og lengre sikt har velkvalifiserte lærerkrefter til å ivareta undervisning av barn og ungdom. Disse medlemmer er bekymret for den utvikling man har sett med synkende søkning til yrket og en stadig negativ fokusering rundt skolen i samfunnsdebatten. Det synes å være på det rene at tiden er moden for dyptgripende og fundamentale forandringer - både med hensyn til organisering, innhold, lønns- og personalpolitikk, og fysisk arbeidsmiljø.

Disse medlemmer forutsetter at det er kjent at Fremskrittspartiet primært ønsker en skole finansiert over et statlig stykkpris- (eller skolesjekk-) system, hvor skolene innen et fritt marked konkurrerer om elevene. Disse medlemmer konstaterer imidlertid at grunnskole og videregående skole i dag finansieres over kommunale og fylkeskommunale budsjetter - og at prioritering av skolen derfor er opp til lokalpolitikerne.

Disse medlemmer ser skolen og lærerens virke som så sentral og viktig i samfunnsutviklingen at det må stilles spesielt strenge krav både til de som skal ta denne utdanning, og til disses virke i skolen. Disse medlemmer vil derfor ta til orde for en strengere evaluering av virksomheten i skolen, og en kraftig liberalisering av oppsigelsesvernet for de som viser at de ikke mestrer jobben i skolen.

Disse medlemmer mener det er behov for en dyptgripende reformering av lønnssystemet i skolen. Det må legges til rette for et lønnssystem som motiverer dyktige personer til å søke og til å bli i læreryrket. Disse medlemmer registrerer at undersøkelser tyder på at et flertall av dagens unge er negative til å gå inn i yrker der individuelle prestasjoner og kapasitet ikke premieres. Man må derfor få til et fleksibelt lønnssystem som belønner ekstra innsats og kunnskap. Disse medlemmer tror at dette blant annet må skje ved at man får en ordning med mer fleksibilitet og med lokal lønnsfastsettelse. I tillegg må det satses på oppfølging av nyutdannede og på etter- og videreutdanning - særlig innen IKT.

I tillegg til lønnspolitikk vil alle sider ved arbeidsmiljø spille inn på rekrutteringen. Disse medlemmer tror en fri og fleksibel skolemodell, med positiv konkurranse vil øke skolens attraktivitet som arbeidsplass. I tillegg må det gjøres de nødvendige korrigeringer som vil sikre ro og orden i skolen, og gjeninnføre det læreren ser ut til å ha mistet i autoritet. For disse medlemmer er det viktig å fokusere skolen som et sted hvor barn og unge skal lære.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at vanskelighetene med å rekruttere et tilstrekkelig antall lærere med tilstrekkelig høy kompetanse gir grunn til stor bekymring. Hvis dagens problemer får lov til å utvikle seg, vil det få katastrofale følger for skolens evne til å gi elevene en undervisning i overensstemmelse med lov og læreplaner. Disse medlemmer er derfor bekymret over at Regjeringens melding ikke trekker konsekvensene av at læreryrket i dagens samfunn blir stadig mer konkurranseutsatt. Dette gjelder selve utdannelsen, hvor utviklingen når det gjelder søkning til allmennlærerutdannelsen viser at lærerutdannelsen må konkurrere med andre utdannelser om studentene. Det er også en tydelig tendens til at både ferdigutdannede allmennlærere og kandidater med hovedfag velger vekk læreryrket som karriere. I tillegg vil dyktige lærere alltid være interessante for andre arbeidsgivere. Det viktigste man kan gjøre for å øke rekrutteringen til læreryrket er derfor å gjøre lærerrollen attraktiv for dagens unge. Disse medlemmer er overbevist om at konkurransedyktige lønnsforhold og tilfredsstillende arbeidsforhold for øvrig er av stor betydning.

Når det gjelder rekrutteringssituasjon til videregående opplæring, vil disse medlemmer henvise til Høyres forslag om å stimulere rekrutteringen gjennom forbedringer i studiefinansieringen for pedagogisk tilleggsutdannelse i Dokument nr. 8:8 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 118 (1999-2000).

Disse medlemmer minner om at Høyre flere ganger har foreslått å endre kompetansekravene for lærere i ungdomsskolen slik at lærere som underviser i teorifag skal ha minst ett års faglig fordypning i faget. Selv om meldingen til fulle dokumenterer at utdannelsesnivået for lærere i ungdomsskolen i de fleste fag jevnt over er for lavt, må disse medlemmer konstatere at flertallet heller ikke denne gang er villig til å skjerpe kompetansekravene for teorilærere på ungdomstrinnet. Disse medlemmer henviser til at Høyres forslag blir avvist i Innst. S. nr. 118 (1999-2000).

Disse medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i foreliggende innstilling gir uttrykk for at "den viktigste oppgaven er å bevare og videreutvikle enhetsskolen", samtidig som det snakkes om en 13-årig inkluderende skole. Etter Høyres mening er det viktig å fastholde at skolens viktigste oppgave er å gi elevene best mulig undervisning, slik at alle elever sikres muligheten til å realisere sine evner i en skole av høy kvalitet. Disse medlemmer mener at det virker mer tilslørende enn opplysende å snakke om dagens grunnskole og videregående skole som en 13-årig inkluderende skole. En slik begrepsbruk gir inntrykk av at man ser de to skoleslag som en enhetsskole, til tross for at det er og må være betydelige ulikheter mellom en obligatorisk grunnskole og en frivillig videregående skole som omfatter både forskjellige fagutdannelser og en mer teoretisk utdannelse. Etter disse medlemmers oppfatning gir det bare mening å snakke om grunnskolen som en enhetsskole i den forstand at det er en obligatorisk skole som skal gi alle elever et felles grunnlag av tradisjoner, verdier, kunnskaper og referanserammer. Skal man kunne oppfylle målet om at elever skal ha likeverdige tilbud, kan imidlertid ikke tilbudene være like. Tvert imot er mangfold en forutsetning for at elevene skal få likeverdige tilbud. Innenfor videregående opplæring har elevene så forskjellige mål og forutsetninger for sine utdannelsesvalg at det virker meningsløst å snakke om en enhetsskole.

Disse medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti også i denne innstilling "ser med uro på framveksten av privatskoler". Det er ikke uventet. Disse medlemmer minner om at disse partier flere ganger har foreslått betydelige kutt i støtten til private skoler. Virkningen av slike kutt ville være at det blir vanskeligere for foreldre med vanlige inntekter å velge en privat skole for sine barn - om de skulle ønske det. Disse medlemmer vil samtidig understreke at for Høyre er en positiv holdning til private skoler og en satsing på de offentlige skoler to sider av samme sak: et ønske om å gi elevene en best mulig undervisning.

2.2 Tilgang på lærere - framskrivning

Komiteen viser til at departementet har laget to alternative framskrivninger for lærere. Framskrivningen omfatter samlet tilbud for førskolelærere, allmennlærere, faglærere og lærere med praktisk-pedagogisk utdanning. I vedlegget er framskrivningen spaltet på de ulike lærerkategoriene. For den ene banen er det lagt til grunn dimensjonert antall studieplasser med data for 1997. I den andre er det lagt inn søkertallet til lærerutdanning i 1999. Begge alternativene viser at tilbudet vil dekke etterspørselen for alle årene frem til 2010. Komiteen merker seg at det fra 2002 særlig er økt tilbud av førskolelærere som samlet fører til at tilbudet vil være stort nok til å dekke etterspørselen. For lærere med praktisk-pedagogisk utdanning viser framskrivningen at i slutten av perioden (fra 2007) vil tilbudet bli for lite til å dekke etterspørselen.

Komiteen vil peke på at opplysningene som ligger til grunn for tallmaterialet fra SSB, er av en slik art at de ikke gir entydig informasjon. Mange av konklusjonene i framskrivningen er usikre fordi det er klare betingelser for selve framskrivningen, slik også stortingsmeldingen understreker. Det blir derfor svært viktig å følge utviklingen nøye på de felt der det er usikkerhet.

Komiteen viser til at med forholdsvis små endringer i forutsetningene for modellen og i datagrunnlaget vil resultatet bli vesentlig annerledes.

En av forutsetningene i modellen er at årsverksinnsatsen er konstant over hele perioden. Det er flere grunner til å stille spørsmålstegn ved denne forutsetningen.

Fra starten på 80-tallet har det vært en klar økning i gjennomsnittsalderen for lærere både i grunnskolen og i videregående skole. Spesielt har andelen lærere i aldersgruppen 50-59 økt. Erfaringer viser at eldre arbeidstakere har en tendens til å redusere yrkesaktiviteten i sterkere grad enn yngre.

Komiteen viser dessuten til at andelen kvinner har økt både i grunnskolen og i videregående skole. I grunnskolen er kvinnene i flertall i alle aldersklasser. Andelen kvinner er spesielt stor blant de yngste aldersklassene. Den samme tendensen har en i videregående skole. I aldersgruppen under 37 år er kvinnene nå i flertall i videregående skole. Økt gjennomsnittsalder og økt kvinneandel kan føre til at årsverksinnsatsen går ned.

Komiteen har merket seg at avgangsalderen for lærere blant annet på grunn av fleksibel pensjonsalder, har gått ned. Den store andel lærere over 50 år og lavere avgangsalder vil ha som konsekvens at en får en stor avgang de neste ti årene. Komiteen frykter at dette vil redusere tilbudet i forhold til det som er lagt inn som forutsetninger i beregningene.

Komiteen viser til at Stortinget med Kompetansereformen har lagt opp til en omfattende utdanning for den voksne del av befolkningen, jf. Innst. S. nr. 78 (1998-1999). Reformen vil ha konsekvenser både for tilbudet og etterspørselen av lærere. Med lovfestet rett til grunnskoleopplæring slik Stortinget allerede har vedtatt, og en lovfesting av rett til videregående opplæring, jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000), vil behovet for lærere øke.

Komiteen viser til at lærere har lav bruk av etter- og videreutdanning. Lærere i videregående skole har et gjennomsnittsbruk som utgjør om lag 55 pst. av det ansatte i staten har. Komiteen viser til at satsning på etter- og videreutdanning for lærere skal prioriteres. Departementet foreslår å føre videre og øke midlene til kompetanseutvikling etter Reform 94 og 97, og å nytte 45 mill. kroner til kompetanseutvikling i bruk av IKT og 50 mill. kroner til fleksible permisjonsordninger. Det er forutsatt at kommunene og fylkeskommunene øker sine bevilgninger til kompetanseutviklingstiltak for lærergruppene. Disse tiltakene som etter komiteens mening er nødvendige, vil også påvirke antall lærere. Komiteen vil også understreke at gode permisjonsordninger også vil ha en positiv rekrutteringseffekt.

Komiteen viser til at andelen lærere uten godkjent utdanning har økt de senere år. Landsgjennomsnittet har økt fra 2,7 pst. i 1993 til 5,95 i 1998, jf. brev av 7. desember 1999 fra departementet til komiteen. Det er store variasjoner mellom kommunene. Det som kjennetegner utviklingen, er at det ikke lenger bare er små ytterkommuner som har en forholdsvis stor andel lærere uten godkjent utdanning. Det nye er at Oslo og kommunene i Akershus og Buskerud har hatt en kraftig økning i andelen uten godkjent utdanning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at lærersituasjonen i Finnmark er langt mer alvorlig enn statistikken viser. Finnmark har landets høyeste underdekning av lærere med godkjent utdannelse, samtidig som de ufaglærte lærere i Finnmark gjennomgående har et langt lavere utdannelsesnivå enn ufaglærte lærere i andre deler av landet. Ifølge en undersøkelse foretatt høsten 1998 i 6 kommuner i Finnmark, hadde 29 av 75 ufaglærte lærere i disse kommunene et utdannelsesnivå tilsvarende videregående skole eller lavere. Denne situasjonen har bl.a. som resultat at finnmarkselevene har landets dårligste skoleprestasjoner. Flertallet mener at denne situasjon er så alvorlig at det er nødvendig med handling uten å vente på evalueringen av virkemiddelordningen i 2003.

Komiteens medlemmer fra Høyre tar derfor opp følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å senke grensen for å komme inn under virkemiddelordningen for Nord-Norge fra 20 pst. til 10 pst. ufaglærte lærere ved den enkelte skole. Samtidig flyttes telletidspunkt fra 1. september til 1. november, for å få et riktigere bilde av den faktiske situasjon ved den enkelte skole.»

Komiteen viser til at av dem som ble tatt opp til praktisk-pedagogisk utdanning, allmennlærerutdanning og førskolelærerutdanning i 1999 var det henholdsvis 60, 70 og 90 pst. kvinner. I grunnskolen utgjør kvinnene flertall og andelen kvinner er spesielt stor blant de yngste. I videregående skole er det mer lik kjønnsfordeling, men også her utgjør kvinnene flertallet blant de yngste (under 37 år). For å unngå at skolen utvikler seg til et permanent kjønnsdelt arbeidsmarked, mener komiteen det er viktig å øke andelen menn til lærerutdanningen.

Komiteen ser det som helt nødvendig at det settes inn ulike tiltak for å sikre tilgang på nok kvalifiserte lærere i årene fremover.

Det som trolig blir en utfordring, er å få nok kvalifiserte søkere til studieplasser for allmennlærere og til den praktisk-pedagogiske utdanningen. Fra 1994 til 1998 er tallet på søkere til allmennlærerutdanningen redusert med omlag 44 pst. Ved opptaket i 1999 dekket tallet på 1. prioritetssøkere knapt tallet på plasser. For førskolelærerutdanningen og til praktisk-pedagogisk utdanning har utviklingen vært enda mer dramatisk. Ved opptaket i 1998 var det færre søkere som hadde førskolelærerutdanning som 1. prioritet enn det var plasser. Komiteen mener at situasjonen er spesielt dramatisk for lærere med realfagsbakgrunn. Komiteen viser i den forbindelse til at antall realister med hovedfag som startet på praktisk pedagogisk-utdanning i 1999, var 22. Over halvparten av disse hadde hovedfag i biologi.

Komiteen merker seg at andelen nyutdannete lærere som velger skolen som arbeidsplass, har vært forholdsvis stabil. Mellom 75 og 80 pst. av de som tar allmennlærerutdanning, er i skolen to år etter fullført lærerutdanning. Gjennomsnittlig er 70 pst. av de med lærerutdanning i skolen. Komiteen ser det som postitivt at lærere i perioder velger å arbeide i andre deler av arbeidsmarkedet. Komiteen vil derfor understreke at utdanningskapasiteten må ta høyde for dette. Arbeidssituasjonen i skolen og lønnsnivået må være slik at det er aktuelt for disse å gå tilbake til skolen. Den erfaring og kunnskap de har tilegnet seg i andre deler av arbeidsmarkedet, vil være viktig for skolen å få del i.

Komiteen mener den sterke nedgangen i søkertallene til lærerutdanning er uttrykk for at læreryrket ikke lenger er så attraktivt som tidligere for unge som skal velge utdanning og yrke. Komiteen mener det er grunn til å anta at den generelle situasjonen på arbeidsmarkedet er en medvirkende årsak. Et stramt arbeidsmarked gjør at mange velger bort lærerutdanning, mens de med lærerutdanning har flere yrkesvalg. Komiteen ser det som sannsynlig at arbeidskraft vil bli en knapphetsfaktor i årene fremover. Fortsatt må en regne med konjunktursvingninger og perioder med mindre press i arbeidsmarkedet, men hovedtendensen vil være økt kamp om arbeidskraften. For å sikre nødvendig kompetanse til utdanningssektoren må derfor skolen fremstå som en attraktiv og utfordrende arbeidsplass.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil presisere at prognosene som meldingen baserer seg på i beste fall er usikre, basert på mandat og grunnlag for bestilling. Det er verdt å merke seg at flertallet på Stortinget, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti har endret disse forutsetningene ytterligere. Disse medlemmer viser til at Sentrumspartiene høsten 1999 gikk inn for å støtte de to andre partiene i ønsket om å gi rettigheter til ca. 250 000 voksne i arbeid, til å få videregående opplæring innenfor dagens system. Det er i den forbindelse viktig å vise til Fremskrittspartiets merknader og begrunnelser for at partiet ikke kunne støtte flertallets ønske om å gi fulle rettigheter til voksne arbeidsføre mennesker.

2.3 Lærerutdanning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det er stort behov for å sikre kvaliteten i lærerutdanningen. Flertallet mener derfor at det er behov for å gjennomgå innholdet i lærerutdanningen. Nye oppgaver i skolen, utvikling av ny elevrolle og ny lærerrolle må reflekteres i lærerutdanningen både teoretisk og praktisk. Flertallet mener også det er viktig at erfaringer fra forsøks- og utviklingsarbeid i skolen tilføres lærerutdanningen, både for å gi prinsippene i Læreplanverket et konkret praktisk-pedagogisk innhold, men også for å motivere nye lærere til videre utviklingsarbeid i skolen. Flertallet mener at lærerutdanningsinstitusjonene må ha oppfølgingsansvar for nyutdannede lærere i form av etter- og videreutdanning. En god lærerutdanning er etter flertallets oppfatning av vesentlig betydning for rekruttering til lærerutdanningen.

Flertallet mener at lærerutdanningens struktur og innhold er av betydning for om ungdom i dag søker til høyskolene for å utdanne seg til lærere. Det er viktig at utdanningen er attraktiv og kvalifiserer for yrket.

Flertallet ser positivt på forsøk også innen lærerutdanningen. Det er viktig at utdanningen til enhver tid er i tråd med utviklingen i grunnskolen.

Flertallet vil presisere at lærerutdanningen er en profesjonsutdanning. Flertallet viser til at man er i ferd med å gjennomføre en ny reform i lærerutdanningen, men at det er viktig med stadig fornyelse og forbedring. Flertallet viser til at Mjøsutvalget bl.a. drøfter nytt gradsystem innen høyere utdanning, og vil se lærerutdanningen i lys av de vurderinger som blir lagt frem av utvalget. Flertallet er av den oppfatning at det kan vurderes om man i det nye gradsystemet kan innpasse lærerutdanningen.

Flertallet fremmer følgende utkast til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen, på bakgrunn av Innst. S. nr. 120 (1999-2000) og Mjøsutvalgets innstilling, på egnet måte komme til Stortinget med nødvendig vurdering av lærerutdanningen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har registrert at det er tydelig uro ved mange høgskoler over at spesielt det fjerde året i den nye allmennlærerutdanningen er blitt stivt og lite attraktivt for mange studenter. Strenge formelle krav til innholdet i faga i det fjerde året gjør det vanskelig å bruke årsenheter som ikke er definert som lærerutdanning. Sammen med koplinga "engelsk pluss ti vekttall" kan det samlede fagtilbudet i utdanningen bli vesentlig smalere enn det har vært. Disse medlemmer frykter at det bare er de største lærerutdanningsinstitusjonene som kan tilby et bredt tilbud.

Disse medlemmer ber derfor departementet vurdere om:

• – De formelle kravene til fag som kan godkjennes i det fjerde året bør endres.

• – Om selve strukturen som er vedtatt er blitt for stiv.

Komiteen mener at oppfølgingen av nyutdannede lærere vil være viktig for å sikre mulighetene til å utvikle seg til gode og inspirerende lærere. Komiteen vil trekke fram den kompetanse erfarne lærere har, og mener disse bør kunne få en utfordrende rolle gjennom etableringen av fadderordninger på den enkelte skole.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at en rekke lærere har videreutdanning i veiledningspedagogikk og at denne kompetansen bør brukes i fadderordningen.

Flertallet fremmer følgende utkast til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for fadderordninger for nyutdannede lærere på den enkelte skole.»

Et flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at departementet vil vurdere en prøveordning med et praksisår før lærerstudentene velger fag til det fjerde året i allmennlærerutdannelsen. Dette flertallet ser positivt på en slik prøveordning, men ser gjerne at man også utprøver andre løsninger. Flertallet er kjent med at det f.eks. foreligger forslag om en forsøksordning med en "praksismodell" hvor studenten har halv stilling i skolen gjennom de siste to år av studiet.

Komiteen registrerer at meldingen slår fast at departementet vil arbeide for en god regional fordeling av tilbudet om praktisk-pedagogisk utdanning og vurdere avkorting av utdanning for dem som har undervist lenge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at sistnevnte punkt er i tråd med vedtak i Stortinget våren 1999.

Flertallet forutsetter at Regjeringen følger dette vedtaket og snarest etablerer regelverk for avkortet utdanning for lærere som ikke har formell kompetanse - men som har erfaring som har gitt relevant realkompetanse.

Komiteen ser positivt på at departementet vil oppnevne en arbeidsgruppe for å vurdere rekrutteringen til fagene matematikk, fysikk og IKT.

Komiteen vil i tillegg fremheve viktigheten av tilskuddsordninger, jf. Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000), som kan medvirke til å videreutvikle IKT-kompetansen ved lærerutdanningsinstitusjonene - herunder særlig at man satser på prosjekter hvor IKT er en integrert del av lærerutdanningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre legger vekt på lærernes fagkompetanse. For den enkelte lærer gir det trygghet å vite at man behersker sine undervisningsfag - noe som igjen virker tilbake på den autoritet en lærer bør ha i en klasse. Det er også viktig å understreke den betydning lærernes kompetanse har for undervisningskvaliteten. Ifølge en undersøkelse fra Høgskolen i Buskerud (gjengitt i Aftenposten 26. september 1999) har lærerstabens utdannelsesnivå stor betydning for undervisningskvaliteten og på elevenes resultater. Det er påvist en klar og positiv sammenheng mellom lærernes kompetansenivå og elevenes prestasjoner.

Disse medlemmer mener at det er nødvendig å høyne inntakskravene i lærerutdannelsen. Dette kan virke som et paradoksalt forslag i en tid med sviktende søkning til allmennlærerutdannelsen, men er etter disse medlemmers mening en avgjørende forutsetning for en nødvendig statusheving for læreryrket. Både for læreryrkets anseelse og for den faglige kvaliteten på utdannede lærere er det viktig så raskt som mulig å forebygge en situasjon hvor lærerutdannelsen blir oppsamlingssted for de faglig sett aller svakeste søkere til høyere utdannelse.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å høyne inntakskravene til allmennlærerutdannelsen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positive til en forsiktig utbygging av antallet studieplasser dersom det viser seg at SSBs forutsetninger ikke oppfylles. Utbygging vurderes løpende i forhold til søkning og marked - og fokuseres i de regioner der det er behov. Disse medlemmer vil spesielt understreke at man ønsker at en større andel lærere skal kunne ta utdanning i utlandet (dette spesielt i forhold til fagene matematikk, IKT, fysikk og fremmedspråk). Studieopphold i utlandet vil også gi den enkelte kunnskap om andre lands språk og kultur.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere ulike tiltak for å sikre at flere norske ungdommer tar lærerutdanning i utlandet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre vil minne om at Høyre flere ganger har understreket behovet for å foreta omlegginger med sikte på å styrke lærernes fagkompetanse. Høyre har foreslått å fjerne allmennlærerkompetansen, som forutsetter at alle lærere skal kunne undervise i alle fag på alle 10 årstrinn. Kravet til allmennlærerkompetanse bidrar også til fagtrengsel og manglende faglig fordypning i lærerutdannelse. Disse medlemmer mener derfor at det er ønskelig og nødvendig å åpne for en sterkere differensiering av lærerutdannelsen, rettet inn mot de forskjellige trinn i grunnskolen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lærerutdannelsen med sikte på at det i de siste 2 år etableres differensierte opplegg innrettet mot henholdsvis barnetrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet.»

Etterutdanning

Komiteen mener at en høyt kvalifisert lærerstand er avgjørende for å utvikle skolen. Komiteen mener derfor at det må tilrettelegges for at skolenes personale får mulighet for kontinuerlig oppdatering av sin kompetanse. Komiteen mener at det både på statlig og kommunalt nivå må avsettes midler til etterutdanning av personalet i skolen. Komiteen viser også til forslaget om nye permisjonsordninger og mener at dette kan utvikles til en ordning med et "sabbatsår" for lærere, og ber Regjeringen utrede mulighetene for å innføre en ordning.

Etterutdanning bør etter komiteens mening i hovedsak være styrt av behov hos lærere ved den enkelte skole og sees i sammenheng med skolens utviklingsarbeid. I tillegg vil det være behov for etterutdanning innenfor nye og sentrale områder i skolen. Gjennom etterutdanning kan skolene få inspirasjon til å sette i gang forsøks- og utviklingsarbeid. Etterutdanning kan også være et resultat av og oppfølging av forsøks- og utviklingsarbeid i skolen. Komiteen vil peke på at utvikling av kvalitet i skolen for en stor del bygger på skolens evne til å gå nye veier i arbeidet med å tilrettelegge gode læringsmiljøer.

Komiteen fremmer følgende utkast til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen videreføre og styrke bevilgningene til etter- og videreutdanning for lærere i årene framover.»

«Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å innføre et "sabbatsår" for lærere og legge dette fram som en egen sak for Stortinget.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser i denne forbindelse til Regjeringens "skolepakke" hvor det er bevilget 45 mill. kroner til kompetanseutvikling for lærere i bruk av IKT. Etter- og videreutdanning for lærere er styrket de senere år bl.a. gjennom statlige tilskudd. Det er avsatt 167 mill. kroner på budsjettet for 2000 til etterutdanning for lærere i grunnskolen. Disse medlemmer påpeker at permisjons- og hospiteringsordninger for lærere er iverksatt. Dette er starten på en ordning hvor lærere får mulighet til å oppdatere seg og videreutdanne seg over lengre tid med jevne mellomrom. Disse medlemmer peker videre på at satsingen på etter- og videreutdanning i realfag videreføres, og det vil bli lagt til rette for tilbud om etter- og videreutdanning i voksenpedagogikk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at kompetanseutvikling for lærere som er planlagt og gjennomført av et styrende skolebyråkrati - sjelden er gjort på bakgrunn av den enkelte lærers anerkjente behov og i samråd med dennes ønsker. Det er disse medlemmers oppfatning at lærerens mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon er betydelig svekket og den enkelte lærers medbestemmelsesrett må ivaretas på en bedre måte enn i dag.

Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til at Høyre gjennom flere år har fremmet konkrete forslag i Stortinget med sikte på en sterkere satsing på etter- og videreutdannelse for lærere. I sitt alternative budsjettopplegg for 2000 la Høyre f.eks. inn 250 mill. kroner mer enn Regjeringen hadde foreslått til etter- og videreutdannelse for lærere - fordelt med 125 mill. kroner på henholdsvis grunnskolen og videregående skole. Etter at Høyres alternative opplegg var nedstemt under finansdebatten, tok Høyre opp forslag om å øke bevilgningene til dette formålet med 95 mill. kroner utover budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet (kfr. Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000)). Disse medlemmer ser positivt på ethvert tiltak for å styrke lærernes muligheter til etter- og videreutdannelse, og støtter derfor forslaget ovenfor.

2.4 Lønn

Komiteen viser til Rapport 99:12 "Om avgang og rekruttering i undervisningssektoren - hva betyr lønn?" fra Institutt for samfunnsforskning (ISF). Rapporten analyserer avgang fra og rekruttering til undervisningssektoren, med særlig fokus på lønn. Rapporten ser spesielt på om det er egen lønn eller relative lønnsforskjeller som fører til overganger mellom sektorer. Komiteen ser denne type studier som viktig fordi det er behov for å kjenne sammenhenger mellom lønn og mobilitet for å forstå hvordan arbeidskraft fordeler seg mellom sektorer. Analysen baserer seg på data fra ansatte i et representativt utvalg av virksomheter i offentlig og privat sektor. Komiteen merker seg at rapporten konkluderer med at mobiliteten til ansatte i undervisningssektoren er følsom overfor variasjoner i lønn, både egen lønn og relativ lønn. Komiteen har merket seg at analysen viser at relativ lønn har betydning for om lærere velger å slutte i skolen for å gå over til annen virksomhet.

For at skolen skal få kvalifiserte søkere til læreryrket, mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, det er viktig at lønnsnivået i de pedagogiske yrker oppfattes som tilfredsstillende. Videre mener flertallet at et lønnsnivå i skoleverket som gjør at allerede utdannede lærere velger skolen som arbeidsplass, er helt nødvendig for å sikre stabil arbeidskraft. Lønnsnivået er derfor en viktig faktor både for å rekruttere personer til lærerutdanningen, og for å beholde dyktige lærere i skolen. Flertallet vil peke på at de lønns- og arbeidsvilkår lærere og skoleledere tilbys, må være attraktive om skoleverket skal være sikret god tilgang på kvalifisert personale.

Rekruttering av lærere forutsetter etter flertallets mening at skolen også lønnsmessig sett er konkurransedyktig i forhold til andre yrker, som det er rimelig å sammenlikne læreryrket med. Lønnsnivået innvirker på læreryrkets tiltrekningskraft og på lærernes generelle anseelse i samfunnet. Flertallet viser til at hovedtariffavtalen fra 1. mai 1999 gir partene flere virkemidler for å bedre lønnsvilkårene både med hensyn til å rekruttere og beholde pedagogisk personale. Flertallet mener det er viktig å følge utviklingen fremover for å se hvilken effekt også slike åpninger gir. Flertallet understreker at det er partene i arbeidslivet som forhandler frem lønnsavtaler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti merker seg at analysen viser at for nyutdannede vil positiv lønnspremie ha betydning for rekruttering til utdanningssektoren. Lønnspremie er definert som prosentvis forskjell mellom forventet lønn i undervisningssektoren og forventet lønn utenfor undervisningssektoren. Dersom lønnspremien øker fra 0 til 10 pst. vil sannsynligheten for rekruttering til undervisningssektoren øke med over 18 pst.

For at skolen skal få kvalifiserte søkere til læreryrket, mener komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti det er viktig at lønnsnivået i de pedagogiske yrker oppfattes som tilfredsstillende. Disse medlemmer mener videre at et lønnsnivå i skoleverket som gjør at allerede utdannede lærere velger skolen som arbeidsplass, er helt nødvendig for å sikre stabil arbeidskraft. Lønnsnivået er derfor en viktig faktor for å rekruttere personer til lærerutdanningen og for å beholde dyktige lærere i skolen. Disse medlemmer vil peke på at de lønns- og arbeidsvilkår lærere og skoleledere tilbys, må være attraktive om skoleverket skal være sikret god tilgang på kvalifisert personale.

For å rekruttere og beholde kvalifiserte lærere, mener disse medlemmer at skolen også lønnsmessig må være konkurransedyktig i forhold til andre yrker. Lønnsnivået innvirker på læreryrkets tiltrekningskraft og på lærernes generelle anseelse i samfunnet. Disse medlemmer viser til at lønnsfastsetting skjer gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Disse medlemmer mener likevel at situasjonen når det gjelder lærerrekruttering er så alvorlig at disse medlemmer vil understreke betydningen av lønn som rekrutteringsvirkemiddel. Disse medlemmer tar på denne måten ikke stilling til årets eller senere års lønnsforhandlinger eller på hvilke måter en skal sikre lærerne konkurransedyktig lønn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen intensivere arbeidet med å sikre skolen nok kvalifiserte lærere. For at skolen skal kunne tilby konkurransedyktig lønn, må lærergruppenes relative lønnsnivå heves.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registret at det synes å være bred enighet om at lønns- og arbeidsforholdene for lærerne og skolelederne vil innvirke på rekrutteringen til læreryrket og kvaliteten på lærerne som virker i skolen. Disse medlemmer mener det er nødvendig å starte gjennomføring av fundamentale forandringer av lønnssystemet for å oppnå positive rekrutteringsvirkninger.

Disse medlemmer registrerer at departementet innser at dagens system i utilstrekkelig grad fanger opp faktiske forskjeller i lærernes arbeidsbyrde, og at man derfor i hovedtariffavtalen (fra mai 1999) har åpnet for at arbeidsgiver på visse vilkår kan lønne personalet bedre enn før. Departementet regner med at dette vil kunne gi en gunstig innvirkning på rekrutteringen. Disse medlemmer vil mene at dersom "litt" individuelle avlønning vil ha en gunstig effekt - vil "mye" individuell avlønning ha en meget gunstig effekt.

Disse medlemmer vil henvise til en undersøkelse presentert i Næringslivets Ukeavis 26. november 1999 som viser at 53 pst. av arbeidstakerne i aldersgruppen 25-39 sier nei til tarifflønn. De vil altså selv ha avgjørende innflytelse på egen lønnsutvikling. Disse medlemmer mener det er åpenbart at problemene med rekruttering til læreryrket blant annet skyldes mangel på individuell avlønning.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:55 (1999-2000) forslag fra stortingsrepresentantene Ursula Evje og Ulf Erik Knudsen om fleksibel lønnspolitikk i skoleverket.

Disse medlemmer mener at tiden nå er inne for å innføre en ny lønnspolitikk i skolen. I skolen har det ikke vært mulig å honorere lærere etter innsats, initiativ og pedagogisk kreativitet. Dette er viktige parametre som blir brukt når man skal beregne lønnen til arbeidstakere i andre yrker. Disse medlemmer registrerer at mange skoleledere vil belønne de dyktigste av sine medarbeidere, men ikke har anledning til dette. Disse medlemmer registrerer at på grunn av dette forlater mange dyktige lærere læreryrket for å ta arbeid i andre yrker hvor lønn fastsettes på mer individuell basis.

Disse medlemmer registrerer at mange, herunder lærerorganisasjonene, hevder at det ikke er mulig å skille mellom dyktige og mindre dyktige lærere. Disse medlemmer er uenig i dette. Læreres dyktighet kan fastslås gjennom evaluering fra foreldre og elever (når disse blir gamle nok), uavhengige inspektører/fagfolk, skolens ledelses inntrykk, og de resultater de enkelte klasser viser. Ser man disse forhold i sammenheng, vil det tegne seg et meget klart bilde av den enkelte lærers kvaliteter.

Disse medlemmer mener at det er merkelig at dyktige lærere må bli inspektører, styrere eller rektorer for å gå opp i lønn, istedenfor at de kan fortsette med det de kan best, det vil si å undervise. Disse medlemmer mener at det er åpenbart at de som er dyktige med elevene, flinke til å formidle kunnskap, gode til å opprettholde ro og orden og som får et godt miljø i klasserommet, må belønnes for det.

Disse medlemmer registrerer at det i mange land er innført ordninger med individuelle lærerlønninger, blant annet i England. Der har man innført et system med flere trinn på lønnsstigen for lærere som utmerker seg spesielt - de beste lærerne har en årsinntekt på over kr 500 000 (ifølge avisen VG 22. august 1999). Dette er kr 200 000 mer enn en norsk adjunkt har på topp. I England har man spesielt vektlagt at et slikt lønnssystem vil føre til bedre resultater for elevene og for skolene. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette også vil skje i Norge dersom et slikt lønnssystem innføres her.

Disse medlemmer har registrert at det i den senere tid har vært aksjoner ved skoler over hele landet med krav om høyere lønninger og aksjoner mot at forhandlingsansvaret for lærere overføres til Kommunenes Sentralforbund. Disse medlemmer mener at det er den lange avstanden mellom den enkelte lærer og de som forhandler om lønnsvilkårene, både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden, som har bidratt til den nåværende lønnssituasjonen. Disse medlemmer er av den klare oppfatning at en kortere avstand mellom forhandlingsmotpartene vil kunne bidra til at den enkelte arbeidstakers gode og dårlige sider vil bli bedre synliggjort og vil være enklere å belønne. Disse medlemmer mener videre at det er et stort behov for økt konkurranse i skoleverket for å øke kvaliteten på skolen. Etter disse medlemmers oppfatning vil muligheter til å kunne belønne de dyktige lærerne være et viktig element som kan bidra til dette.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utrede fordeler og ulemper med innføring av en fleksibel lønnsfastsettelse for skoleverket.»

Selv med de modifiseringer av lønnssystemet som er signalisert må disse medlemmer konstatere at dagens forhandlingsordning i skoleverket innebærer at arbeidsgiveransvaret i praksis er delt. Kommuner og fylkeskommuner har arbeidsgiveransvaret i forhold til den enkelte arbeidskontrakt. Staten er forhandlingspart og har myndighet til å gi instrukser med videre. Denne ansvarsfordelingen medfører en del problemer både av praktisk og prinsipiell karakter. Lærerne i Norge er altså den eneste yrkesgruppen i hele Norden hvor arbeidsgiver ikke har forhandlingsrett og vanlig styringsrett overfor sine arbeidstakere.

Det finnes mange grunner til å overføre forhandlingsansvaret til lokale myndigheter. Blant annet kan nevnes:

• – Dagens ordning er spesiell (enestående) sett i forhold til andre sektorer ved at forhandlingsansvaret ligger til staten, mens arbeidsgiveransvaret ligger hos kommune og fylkeskommune.

• – Dagens ordning er møtt med betydelig motstand i kommunene og fylkene (blant annet representert ved Kommunenes Sentralforbund).

• – Det kan stilles spørsmål om et tariffavtalesystem er egnet som virkemiddel for å søke nasjonal styring i skolesektoren. Lov, forskrifter, budsjettvedtak m.v., bør være tilstrekkelige styringsmidler for skoleverket på samme måte som for andre sektorer, jf. f.eks. helsesektoren.

• – Overføring av forhandlingsansvaret vil være i samsvar med det finansielle ansvarsprinsippet.

• – En overføring av forhandlingsansvaret til kommuner og fylkeskommuner vil innebære at alle sider av arbeidsgiveransvaret samles.

• – Dagens ordning fungerer ikke som styringsmiddel, men har snarere vært til hinder for oppnåelse av effektiv drift.

• – Dagens ordning hemmer regionale og lokale tilpasninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er nødvendig med en generell økning av lærernes lønninger. Høyre legger også vekt på at det må åpnes for en mer fleksibel lønnspolitikk, med muligheter for differensiering av lønn. Høyre mener at konkurransedyktige lønnsforhold for lærere best lar seg gjennomføre i et system hvor forhandlingsansvaret for lærere overføres fra staten til kommuner og fylkeskommuner.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å overføre forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet fra staten til fylkeskommunen/kommunen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at det finnes store geografiske forskjeller med hensyn til lærernes lønnsutbytte. I noen fylker som for eksempel Sogn og Fjordane er en lærerlønn akseptabel, mens i områder som Oslo, Akershus, Bergen og Stavanger for å nevne noen er lønnen meget utilfredsstillende. Dette hovedsakelig pga. av meget høye etableringskostnader og de høye boutgiftene. Disse medlemmer vil derfor påpeke at det også må være en geografisk differensiering av lønn i Norge også for lærere.

Følgende forslag fremmes:

«Stortinget ber Regjeringen arbeide for at det gjennom tariffavtaler åpnes for en større geografisk differensiering av lærerlønninger.»

2.5 Arbeidsforhold

Komiteen merker seg at Regjeringen vil ta initiativ til å forenkle avtaleverket med sikte på mer fleksible arbeidstidsordninger. Lærernes arbeidsår er definert i leseplikter som består av tre komponenter og utgjør på årsbasis 1 717,5 timer. Komiteen merker seg at lesepliktene er avhengig av nivå, klassetrinn, fag og i noen grad klassestørrelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til St.meld. nr. 28 (1998-1999) og Innst. S. nr. 214 (1998-1999) om en nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskolen og i den videregående skole. Et flertall understreket at endringer ikke er mulig uten et omfattende utviklingsarbeid knyttet til den enkelte skole, eller til grupper av skoler. Videre understreket flertallet at skolenes medarbeidere både må stimuleres og inspireres i arbeidet med å utvikle skolen. Det vil kreve kreativitet, samarbeid og ikke minst entusiasme hos dem som skal utføre arbeidet.

Et flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at gjeldende detaljerte og sentralstyrte arbeidstidsordning kan være til hinder for å utvikle lokal kreativitet. Utvikling av fremtidens skole med nye arbeidsmåter forutsetter at en definerer arbeidstiden på andre måter enn i form av leseplikter i de ulike fag.

Den enkelte skoles ansvar for faglig og pedagogisk utviklingsarbeid forutsetter større lokal frihet til å organisere og disponere skolens samlede kompetanse. En arbeidstidsordning som låser skolene til å disponere lærerne på bestemte måter vil ikke utløse den enkeltes kreativitet. En omlegging mot større lokal frihet vil gjøre skolen mer spennende og utfordrende som arbeidsplass.

Dette flertallet ser derfor en annen organisering av skoledagen, skoleuken og skoleåret som viktig og nødvendig i arbeidet med å gjøre skolen mer attraktiv som arbeidsplass.

Dette flertallet anser at en omlegging som forutsetter endringer av avtaler, må inngå som del av de samlede rekrutteringstiltak som må iverksettes.

Dette flertallet fremmer følgende utkast til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at den enkelte skole får større frihet til å organisere arbeidet og til å disponere arbeidstiden for blant annet å gi rom for mer lokalt utviklingsarbeid og mer plass til den enkelte lærers kreativitet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at samfunnets holdning til skole og læreryrket påvirker rekruttering til læreryrket. Alle som er ansvarlige for utvikling av skolen, har også et ansvar for å motvirke den pessimisme som synes å bre seg i skolen. Denne pessimisme henger etter disse medlemmers oppfatning bl.a. sammen med at lærere opplever at yrket deres blir lite verdsatt, og at skolen stadig anklages for nivåsenkning. Disse medlemmer mener derfor at der er viktig å styrke enhetsskolen og å målbære skolen og alt det positive som skjer i skolen, slik at det kan skapes tro på skolen både blant lærere og i allmennheten.

Disse medlemmer vil også peke på at kommunene har en viktig oppgave når det gjelder å stimulere til en positiv og utviklingsrettet skolekultur ved den enkelte skole. Ønske om forandring kan lett støte an mot innarbeidede verdier og holdninger. Virkningen av stivnet pedagogisk tradisjon kan derfor etter disse medlemmers mening være en barriere mot fornyelse og omstilling i skolen. Barrierer kan brytes ved at kommunene gir skolen høy oppmerksomhet og høy prioritet, og ved at personalet blir gitt mulighet og frihet til å utvikle sin kompetanse i forhold til skolens samlede mål.

Disse medlemmer mener det er svært viktig at de ansatte i skolen får en tilfredsstillende bedriftshelsetjeneste. Disse medlemmer mener lærernes behov for oppfølging må dekkes bedre enn i dag, både når det gjelder fysiske og psykiske problemer.

Disse medlemmer vil understreke at lærernes arbeidssituasjon også omfatter adgang til tilfredsstillende kontorplass, adgang til telefon, datamaskin og internett. Disse medlemmer mener lærernes arbeidsplasser må rustes opp, og ber Regjeringen lage en plan for dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets skolemodell (med mer fristilte skoler, fritt skolevalg og konkurranse skolene imellom) og vil hevde at en slik modell i seg selv vil utløse kreativitet og være det beste virkemiddelet for å få til nyskapning og pedagogisk utvikling. En slik modell vil kreve stor grad av frihet for den enkelte skole, også når det gjelder organiseringen av lærernes arbeidstid, for å utnytte skolens samlede kompetanse på en best mulig måte.

Innenfor dagens system vil disse medlemmer særlig peke på den delen av lærernes arbeidstid som ikke er elevrettet og stort sett går med til mer eller mindre ørkesløs møtevirksomhet. Dette representerer et stort antall uproduktive lærertimer, i tillegg til at det legger beslag på betydelige administrative ressurser. Disse medlemmer er av den oppfatning at å gå bort fra dagens ordning med detaljerte og sentralstyrte arbeidstidsordninger, og å tillate omfattende lokale forsøk, krever et strengt regime med hensyn til sentralt fastlagte faglige minstestandarder.

2.6 Ressurser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at lærernes totale arbeidssituasjon vil ha stor innvirkning på rekruttering til læreryrket. Det er derfor nødvendig å vurdere ulike faktorer som virker inn på arbeidssituasjonen i skolen. Tilrettelegging av god læring skjer i samvirke mellom elev og lærer, og med mulighet for å tilrettelegge ulike læringsarenaer og ulike måter å arbeide på. Flertallet ser at dette kan kreve økte ressurser til kommunene.

Flertallet er bekymret over den store forskjell det er i ressurstilgangen til skolene. Flertallet viser til nye tildelingskriterier på ungdomstrinnet for ressurser til den enkelte skole, slik at skolen får mulighet til å tilrettelegge for opplæringsformer som bryter med den tradisjonelle klasseundervisning, og som muliggjør tilrettelegging av ulike måter å lære på i møte mellom elev og lærer. Stramme utdanningsbudsjetter tillater liten fleksibilitet i undervisningsformer, og låser ofte opplæringen fast i tradisjonelle former. Etter flertallets mening er det derfor viktig at det legges til rette for økt lærertetthet i skolen.

Flertallet mener det er særlig viktig å finne fram til en fordelingsmodell hvor skolens samlede ressurser kan ses i sammenheng, også ressurser tildelt på grunnlag av opplæringslovens § 5. Dette vil, etter flertallets mening, være en markering av at elever som trenger spesielt tilrettelagt opplæring, så langt det er mulig skal få sin opplæring innenfor fellesskapets ramme. Dette må etter flertallets mening imidlertid ikke gå på bekostning av elevers individuelle rett til spesialundervisning.

Flertallet vil be departementet, som en modell blant flere, vurdere forslag til en fordelingsmodell i grunnskolen som bygger på undervisningstimetallet ifølge læreplanen, en klasseressurs tildelt som et antall timer til hver klasse og en tilleggsressurs knyttet til antall elever i klassen. Flertallet vil understreke at ressursene som hovedregel skal tilføres skolen og ikke den enkelte klasse.

Flertallet fremmer følgende utkast til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen med bakgrunn i bl.a. forsøkene med ulike tildelingsmodeller komme tilbake til Stortinget med forslag om timeressurs til hver skole.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber videre departementet vurdere om det i tilskuddet til kommunene bør legges inn en ressurs som fanger opp problemer mange av skolene i byene har.

En ressurstildeling på det grunnlag som her er nevnt, gjennom økt tilskudd til kommunene, vil etter disse medlemmers mening bidra til å utjevne forskjellene i ressurstildeling til skolene.

Disse medlemmer mener at kvaliteten i norsk skole vil avhenge av om stat og kommune/fylke inngår et "partnerskap" som innebærer at det utvikles rammer for skolen som tjener utvikling av enhetsskolen, og som stimulerer til utviklingsarbeid og kompetanseutvikling for å gjøre skolen attraktiv som arbeidsplass.

Disse medlemmer viser til forslag om utbedring av skolebygg, opprustning av lærernes arbeidsplass samt en utviklingspott til hver skole, og vil understreke betydningen av at denne kvalitetshevingen utføres gjennom et partnerskap mellom statlig og kommunalt nivå. Disse medlemmer mener kommunene må inviteres gjennom forpliktende handlingsplaner til å medvirke til et slikt løft, og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om dette. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om en utviklingspott til hver skole, en oversikt over kostnadene med å ruste opp offentlige skolebygg slik at de oppfyller kravene i forskriften om miljørettet helsevern i barnehager og skoler, samt tilfredsstillende arbeidsplasser for lærerne. Det forutsettes at stat og kommune går inn i et partnerskap og blir enige om både organisering og finansiering for å oppfylle forpliktelsene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at ressurser som tildeles skolene, ikke på dette stadium må bindes opp i nye rigide systemer. Den enkelte elev, klasse og skoles behov må kunne sees under ett da elever i ulike klasser krever forskjellig. Det må lokalt gis muligheter for den enkelte skole til å kunne disponere ressursene på mest tjenlig måte. Dette vil kunne gi større fleksibilitet i organiseringen av opplæringen, og vil kunne jevne ut urettferdige forskjeller mellom små og store klasser når det gjelder lærertetthet. Flertallet mener at forsøk med annen fordeling av timeressurser i ungdomsskolen er naturlig og at disse forsøkene skal utvides.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det politiske arbeid i prinsippet burde dreie seg om overordnede store linjer, og ikke som det fremgår i innstillingen, ta stilling til detaljer. Disse medlemmer vil likevel påpeke at spørsmålet om lærertetthet er viktig, men at dette etter disse medlemmers oppfatning må styres og vurderes ut fra den enkelte skoles behov på bakgrunn av elevmassen som bruker skolen. Disse medlemmer vil peke på at en direkte finansiering av den enkelte skole og ansvarliggjøring av skolen i forhold til drift og økonomi vil gjøre politisk detaljstyring overflødig. Dersom det innføres et nytt finansieringssystem hvor pengene følger eleven og skolen får sitt eget ansvarlige driftsstyre, vil spørsmålet om lærertetthet bli ivaretatt ut fra den enkelte skoles egne behov.

Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til at spørsmålet om ressurstilgang og ressursbruk i skolen er gitt en grundig behandling i komiteens innstilling om sikring av likeverdig skoletilbud når det gjelder bl.a. spesialundervisning, undervisningstimetall og delingstimer (jf. Innst. S. nr. 119 (1999-2000)). Disse medlemmer finner derfor ikke grunn til å gå inn på disse spørsmål i den foreliggende innstilling om lærerrekruttering, og vil nøye seg med å henvise til Høyres standpunkter i Innst. S. nr. 119 (1999-2000).

2.7 Pedagogisk arbeid

Utviklingsarbeid

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at den enkelte skole er den primære arena for pedagogisk utviklingsarbeid. Flertallet mener likevel at staten har ansvar for å stimulere til og å lede pedagogisk utviklingsarbeid på sentrale og nye områder i skolen. Flertallet viser til organiseringen av et nasjonalt utviklingssenter, som ble omtalt i Innst. S. nr. 214 (1998-1999), der det ble understreket at utviklingssenteret skal være et koordinerende ledd innenfor utviklingsarbeid for grunnskolen og videregående skole, og være den sentrale premissleverandør i arbeidet med å utvikle læreplanene og i arbeidet med etter- og videreutdanning.

Flertallet viser til mulighetene som gis gjennom ny forsøksparagraf i opplæringsloven, og de nye forskriftene til opplæringsloven som trådte i kraft fra august 1999.

Et viktig trekk ved et stimulerende skolemiljø er at det gir mulighet for pedagogisk og faglig utviklingsarbeid og for etterutdanning av personalet. Det må etter flertallets mening være stort lokalt rom for utprøving av nye organisasjons- og læringsformer. Flertallet vil i slik sammenheng peke på at det er viktig at det drives et aktivt utviklingsarbeid i skolen for å finne fram til arbeidsmåter og organisasjonsformer som gir elevene mulighet til å planlegge, gjennomføre og vurdere egen læring, og for å samarbeide om læring. Nye arenaer for læring må utforskes, og nye læringsformer må utprøves. Flertallet mener at det bør drives forsøk med organisasjonsformer i skolen som muliggjør læring bygget på arbeidsplaner til erstatning for tradisjonelle timeplaner som etter flertallets mening binder læringsarbeidet i et mønster som kan være til hinder for å tilrettelegge for tilpasset opplæring.

Flertallet mener at stat og kommune må stimulere til utviklings- og forsøksprosjekter som kan bidra til å utvikle et praktisk-pedagogisk innhold som muliggjør en individuelt tilrettelagt opplæring innenfor det ordinære skolefellesskap i en inkluderende skole. Flertallet mener at det også må drives et aktivt utviklingsarbeid med hvordan personale med ulike typer kompetanse kan samarbeide for å utvikle skolen kvalitativt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre peker på de mulighetene skolene har til organisatorisk og pedagogisk frihet og viser til forsøksparagrafen i opplæringsloven og forskrifter til opplæringsloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 28 (1998-1999) om enhetsskolen, det likeverdige opplæringstilbudet og en nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskolen og videregående opplæring (jf. Innst. S. nr. 214 (1998-1999)). Under denne behandlingen fikk pedagogisk og faglig utviklingsarbeid bred plass. Disse medlemmer vil derfor i denne innstillingen nøye seg med å henvise til Høyres synspunkter i Innst. S. nr. 214 (1998-1999).

Andre yrkesgrupper i skolen

Komiteen merker seg at departementets begrunnelse for å vurdere å endre bestemmelsen om to pedagoger på 1. klassetrinn når elevtallet er over 18, blant annet er å legge til rette for andre yrkesgrupper i skolen. Komiteen er enig med departementet i at skolen som arbeidsplass i større grad må åpnes for andre utdanningsgrupper. Komiteen vil understreke at en må legge til grunn et bredt kompetansesyn. De nye yrkesgruppene skal bidra med sin kompetanse i arbeidet med å utvikle skolen som læringsarena. Meldingens eksempler på nye yrkesgrupper kan lett skape et bilde av elevene som klienter. Å legge til rette for at skolen kan trekke til seg fagarbeidere med interesse for barn, unge og læring er minst like viktig som å få inn terapeuter og sosialarbeidere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, støtter departementets ønske om å vurdere å endre § 8-4 i opplæringsloven.

Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ser det som en nødvendighet med tiltak for å bedre samarbeidet mellom skole og næringsliv. I denne forbindelse kan det være positivt at de som har rådgivningsoppgaver kan få anledning til å hospitere i arbeidslivet. Det vil også kunne være positivt å prøve ut ordninger for å få andre yrkesgrupper fra næringslivet inn i skolen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at departementet vurderer å fremme en proposisjon om å endre opplæringsloven slik at det ikke lenger skal være krav om to pedagoger i 1. klasse når elevtallet er over 18. Den frigjorte ressursen skal kunne omgjøres til annet personale, blant annet til to assistenter.

Disse medlemmer minner om at opplæringsloven ble vedtatt i juni 1998 og iverksatt fra 1. august 1999. Disse medlemmer viser også til at mange lærere opplever arbeidsbelastningen som stor. Det er sammenheng mellom arbeidsbelastning og elevtallet i klassen. Disse medlemmer ser ingen gode grunner til å svekke lærerinnsatsen pr. elev. Selv om en pedagog blir erstattet med en annen fagperson, kan dette ikke forsvare å redusere lærerinnsatsen på 1. klassetrinn. Disse medlemmer mener dessuten at dette vil være et dårlig signal å gi i en situasjon der det er lærerrekruttering som er problemet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at opplæringsloven ble vedtatt i juni 1998 og iverksatt fra august 1999. Ordningen med to pedagoger i 1. klasse, for klasser med over 18 elever, har imidlertid vært praktisert helt fra oppstarten med 6-åringene i skolen, og førskolepedagogikken er i ferd med å feste seg i skolen og på første klassetrinn. Disse medlemmer mener derfor at det er riktig av departementet å vurdere om ressursene i noen tilfeller kan omdisponeres og vurderes brukt på en friere måte. Lokale forhold og frihet til å ta lokale bestemmelser på dette felt må derfor stå åpent. I tillegg til den ene pedagogen i klassen vil, i noen tilfeller, andre yrkesgrupper kunne være velegnet i en 1. klasse, noe som da også vil kunne resultere i større voksentetthet. Den enkelte skole vil være den som best kan bedømme dette. Disse medlemmer vil imidlertid presisere at ressursene skal beholdes på trinnet, at det skal være minst to voksne i 1. klasser med over 18 elever, og at en oppmykning av lovteksten må bety en styrking og ikke en svekking i forhold til elevene når andre ordninger tas i bruk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter departementets ønske om å vurdere å foreslå endringer i opplæringsloven for å gjøre det mulig å omdisponere ressurser, for å få til en hensiktsmessig og kvalitetsmessig disponering av ressurser i skolen.

Komiteens medlemmer fra Høyre minner om at Høyre under behandlingen av endringer i grunnskoleloven våren 1996 (kfr. Innst. O. nr. 56 (1995-1996)) gikk imot forslaget om å lovfeste to pedagoger i 1. klasse, for klasser med mer enn 18 elever. Høyre understreket samtidig at lærerressursen pr. klasse med 6-åringer skulle være høyere enn i den tidligere standard for 1. klasse. Begrunnelsen for Høyres standpunkt var at man ikke ønsket å lovfeste et fast forholdstall mellom antall elever og antall pedagoger pr. klasse. Disse medlemmer vil i samsvar med ovennevnte synspunkter støtte Regjeringens planer om å endre § 8-4 i opplæringsloven, og mener at en opphevelse av dagens krav om to pedagoger pr. klasse vil gi den enkelte skole større handlefrihet og mulighet til å organisere undervisningen best mulig i forhold til elevenes behov. Disse medlemmer er opptatt av å sikre - og aller helst styrke - det pedagogiske og faglige innhold i 1. klasse, men mener at skolens egen vurdering av hvorledes undervisningen skal legges opp i denne sammenheng, er viktigere enn at man har et sentralt vedtatt påbud om forholdet mellom antall elever og antall lærere.

2.8 Materielle forhold

Skoleanlegg

Komiteen viser til en undersøkelse gjennomført av Barneombudet, der det blir anslått at det er behov for 15 mrd. kroner for å ruste opp barnehagene og grunnskolene slik at de oppfyller kravene i forskriften om miljøretta helsevern i barnehager og skoler (1997). Fellesskapets vilje til å satse på skole og utdanning viser seg blant annet i ytre kjennetegn som skolebygninger og utearealer. Komiteen mener derfor at en målrettet opprustning av skolebygninger og utearealer vil være av stor betydning for folks oppfatning av skolen som arbeidssted for elever og lærere. Politisk vil en slik prioritering være et viktig signal for å få unge til å velge læreryrket.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er enig med departementet i at skolen har mistet deler av sin tidligere status. Dette skyldes flere forhold. En del er en naturlig konsekvens av samfunnsutviklingen. Redusert status blir alvorlig når det får konsekvenser for folks oppfatning av skolens betydning som kulturbærer og som sentral for nærings- og samfunnsutviklingen både på kort og lang sikt.

Reformene 94 og 97 har vært fulgt opp med omfattende statlig investering i skolebygninger og inventar. For grunnskolens del har disse vært rettet inn mot 6-åringene. Utdanningsdirektørenes tilstandsrapporter og ulike undersøkelser viser at det er store mangler når det gjelder inneklima og arbeidsmiljøet for lærere og elever. Mange skoler er preget av dårlig vedlikehold og av forfall.

Et flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i forbindelse med iverksetting av 90-tallets skolereformer er det satset store midler på å bygge nye skoleanlegg og å rehabilitere gamle. Utvikling av skoleanlegg er en kommunal oppgave. Utforming av skoleanlegg er etter dette flertallets mening på mange måter bestemmende for utforming av skolens læringsarbeid. Det er derfor viktig at skoleanleggene utformes på en måte som gjør det mulig å tilrettelegge for ulike måter å organisere skolen på, og for ulike arbeidsmåter. Dette flertallet ber Regjeringen vurdere om det vil være hensiktsmessig å etablere en rådgivningstjeneste overfor skoleutbyggere som kan bidra til utvikling av tjenlige skoleanlegg.

Dette flertallet er bekymret over meldinger om dårlig vedlikehold av skoler, og om skoleanlegg i forfall. Gode og tjenlige skoleanlegg er etter dette flertallets mening en viktig ramme rundt skolens læringsarbeid og utgjør et godt arbeidsmiljø for barn, unge og voksne i skolesamfunnet. Skoleanleggene er en vesentlig forutsetning for trygghet og trivsel og bidrar etter dette flertallets mening til å motvirke hærverk, mobbing og vold. Dette flertallet vil peke på at funksjonelle skoleanlegg også skal tjene lokalsamfunnets interesser og bidra til at lokalsamfunnet bruker skolen og slår ring om sin skole.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at rapporten fra arbeidsgruppen som har evaluert "forskrift for miljørettet helsevern i skoler og barnehager" nå er kommet. I denne rapporten heter det: "Den viktigste enkeltårsak til at bestemmelsene ikke overholdes er manglende økonomi til å utbedre forholdene." Disse medlemmer mener det bør etableres en partsfinansiering mellom stat og kommune for utbedring av forholdene i skoler og barnehager, og vil gjenta sine tidligere forslag om at Regjeringen skal lage en oversikt over kostnadene med å ruste opp offentlige skolebygg, slik at de oppfyller kravene i forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at når det gjelder arbeidsmiljø, skolebygg osv. er dette en fylkeskommunal og kommunal oppgave som staten ikke bør blande seg inn i. Disse medlemmer er positive til at man kan foreta kartlegging og rådgivning i forhold til problemene, men statens direkte inngripen på dette området bør kun skje gjennom lover og forskrifter (HMS-forskrift etc.). Disse medlemmer vil understreke at det er en sentral del av lokaldemokratiet at politikere i fylkeskommunale og kommunale fora prioriterer bevilgninger til skolen. Hvis lokalpolitikere velger å prioritere kulturtiltak, nytt rådhus og så videre, fremfor skolesektoren, vil skolebygg i Norge fortsette å forfalle, og elever og lærere ved mange skoler vil lide under et dårlig arbeidsmiljø.

Disse medlemmer stiller seg tvilende til om det er mulig å pålegge kommuner å bruke 15 mrd. kroner til opprustning av barnehager og skoler. Disse medlemmer vil derfor peke på at enklere rehabilitering og løpende vedlikehold kan sikres ved mer organisatoriske tiltak og vil foreslå som en løsning at kommuner kan danne egne aksjeselskap for eiendomsmasse til barnehager og skoler. Selskap tegner leiekontrakt med skolens eller barnehagens ledelse/styre for en tidsramme på for eksempel 10 år. Den årlige leie pr. kvadratmeter skal ivareta bl.a. vedlikeholds- og rehabiliteringsbehovet ut fra kontraktsmessige kriterier.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at et godt fysisk ute- og innemiljø er viktig for å kunne skape en god læringssituasjon. Høyre mener at det nasjonale fagråd for inneklima og læringsmiljø bør ha som oppgave å hjelpe skoleeierne (kommuner og fylkeskommuner) til å oppfylle kravene til helse, miljø og sikkerhet. Disse medlemmer er ikke innstilt på å være med på å skape forventninger hos skoleeierne om at utgiftene til dette viktige område i større eller mindre grad vil bli overtatt av staten. Bygging, vedlikehold og rehabilitering av skoleanlegg er en kommunal (evt. fylkeskommunal) oppgave, som må løses innenfor de ordinære rammer for kommunal og fylkeskommunal virksomhet.

Inneklima

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at inneklimaet i skolen har innvirkning på barns og voksnes arbeidsforhold. Flertallet er bekymret over meldingene om at kommunene ikke følger opp Arbeidstilsynets pålegg om utbedring av inneklimaet. Flertallet ber Regjeringen legge fram en oversikt over hvordan Arbeidstilsynets pålegg er fulgt opp. Dersom regelverket ikke er godt nok, ber flertallet om at Regjeringen treffer tiltak for å endre regelverket slik at inneklimaet ved skolene blir tilfredsstillende sikret.

Flertallet fremmer følgende utkast til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en oversikt over hvordan Arbeidstilsynets pålegg om utbedring av inneklimaet er fulgt opp.»

2.9 Nærmere om ansettelsesforhold m.v.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støttet i hovedsak ikke de konklusjoner flertallet kom frem til i forbindelse med St.meld. nr. 28 (1998-1999) og Innst. S. nr. 214 (1998-1999). Disse medlemmer ser læreryrket som så viktig for samfunnet, og den oppvoksende slekt, at man må sette inn spesielt strenge evalueringstiltak og krav i forhold til læreryrket. Dette vil kunne bidra til å heve statusen for læreryrket. I tråd med de synspunkter som tidligere er fremmet, mener disse medlemmer at det bør innføres obligatorisk lærerevaluering både fra foreldre, skoleledelse og elevene (når disse blir gamle nok til å delta i evaluering). I tillegg bør det innføres en uavhengig skoleinspektørordning, og mer generelt tiltak som kan si noe om det faglige nivå på den enkelte skole - for eksempel offentliggjøring av karakterer.

Disse medlemmer mener også at lærernes stillingsvern må liberaliseres kraftig. Situasjonen i dag er at man i en rekke kommuner har alvorlige klager på lærere. Men nesten aldri blir resultatet at lærerne må slutte, som regel får de forsette som før, eller blir flyttet til andre skoler. I denne sammenheng kan det blant annet vises til oppslag i avisen Fremtiden 17. januar år 2000, der det fremgår at undervisningssektoren i Drammen kommune årlig behandler 5-6 saker med alvorlige klager på lærere. Personalkonsulent Magne Pedersen sier til avisen at dagens lovverk "gir nok lærerne en langt bedre beskyttelse enn elevene". Ifølge avisen kan Pedersen kun huske en lærer som er avskjediget i løpet av de siste årene, men den læreren ble i tillegg dømt for 2 års fengsel for seksuelle overgrep mot elever.

Ifølge avisen forteller Pedersen at det tidligere var nærmest en umulighet å bli kvitt uegnede lærere. Da hadde de ifølge Pedersen et ansettelsesvern som gjorde dem nærmest uoppsigelige, uansett hva de måtte finne på. Selv ikke udugelighet på høyt nivå behøvde å være god nok grunn til å si opp en lærer. Etter 1. august i fjor forsvant noe av dette ansettelsesvernet - og lærere som er ansatt etter denne tid, er ikke like lovbeskyttet som enkelte av sine kolleger.

Disse medlemmer støtter selvfølgelig den endring som tro i kraft fra i fjor høst men ønsker primært at reglene skulle liberaliseres ytterligere. I det minste mener disse medlemmer at må man få innført de samme reglene som fra 1. august gjaldt nyansatte lærere til å gjelde alle lærere (altså en harmonisering med det øvrige arbeidsliv). Disse medlemmer vil også fremme forslag om tilsvarende med hensyn til skoleledelse - i tillegg bør det på dette område gis økt mulighet for bruk av engasjement og åremålsstillinger.

Disse medlemmer vil videre vise til at det ikke er satt i verk tiltak på landsbasis som ivaretar og dokumenterer kvalitet og behov for endringer. Disse medlemmer viser i den forbindelse til sine merknader i Innst. S. nr. 214 (1998-1999).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen arbeide for et liberalisert oppsigelsesvern for lærerne.»

«Stortinget ber Regjeringen arbeide for økt bruk av engasjements- og åremålsstillinger når det gjelder ansettelse av skoleledere.»

Disse medlemmer har merket seg skolens stadig økende problemer med uro, manglende orden, nervøsitet og vold. Disse medlemmer er av den klare oppfatning at elever som ikke er i stand til å innordne seg en skole med faste normer for oppførsel og orden og elever som i tillegg viser utagerende og voldelig adferd, både i forholdet til medelever og voksne på skolen, må fjernes fra klassen. For grunnskolens vedkommende må disse elevene gis et alternativt tilbud, basert på likeverdig opplæring i andre omgivelser. Når det gjelder den videregående skolen har disse medlemmer den oppfatning at eleven må utvises. Disse medlemmer viser til at den videregående skole er et frivillig tilbud til alle innen aldersgruppen 16 - 19 år, og derfor bør disse elevene behandles annerledes enn elever i den obligatoriske grunnskolen.

Disse medlemmer vil understreke at skolen som attraktiv arbeidsplass ikke bare er en følge av lønnsforhold og arbeidsmiljø. En rekke andre faktorer vil også kunne påvirke skolens evne til å trekke til seg dyktige mennesker. Herunder er selvfølgelig innholdet i skolen og organiseringen. Disse medlemmer mener Fremskrittspartiets skole med stykkprisfinansiering og konkurranse mellom skolene, og stor frihet for den enkelte skole til å gjøre kvalitetsmessige bedringer for å tiltrekke seg nye elever vil være en mer attraktiv skole å arbeide i. Disse medlemmer vil her henvise til de forslag om innføring av stykkpris og konkurranse som Fremskrittspartiet en rekke ganger har tatt opp i Stortinget. Disse medlemmer vil også vise til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:67 (1998-1999) fra Carl I. Hagen, Ursula Evje og Ulf Erik Knudsen - hvor det ble foreslått en økonomisk likebehandling av private og offentlige skoler. I dette forslaget ble det også tatt til orde for å oppheve de begrensninger privatskoleloven legger på etablering av alternativer til den offentlige skole.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om en utviklingspott til hver skole, en oversikt over kostnadene med å ruste opp offentlige skolebygg slik at de oppfyller kravene i forskriften om miljørettet helsevern i barnehager og skoler, samt tilfredsstillende arbeidsplasser for lærerne. Det forutsettes at stat og kommune går inn i et partnerskap og blir enige om både organisering og finansiering for å oppfylle forpliktelsene.

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å høyne inntakskravene til allmennlærerutdannelsen.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen om å overføre forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet fra staten til fylkeskommunen/kommunen.

Forslag fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 4

Stortinget ber Regjeringen intensivere arbeidet med å sikre skolen nok kvalifiserte lærere. For at skolen skal kunne tilby konkurransedyktig lønn, må lærergruppenes relative lønnsnivå heves.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 5

Stortinget ber Regjeringen vurdere ulike tiltak for å sikre at flere norske ungdommer tar lærerutdanning i utlandet.

Forslag 6

Stortinget ber Regjeringen utrede fordeler og ulemper med innføring av en fleksibel lønnsfastsettelse for skoleverket.

Forslag 7

Stortinget ber Regjeringen arbeide for at det gjennom tariffavtaler åpnes for en større geografisk differensiering av lærerlønninger.

Forslag 8

Stortinget ber Regjeringen arbeide for et liberalisert oppsigelsesvern for lærerne.

Forslag 9

Stortinget ber Regjeringen arbeide for økt bruk av engasjements- og åremålsstillinger når det gjelder ansettelse av skoleledere.

Forslag fra Høyre:

Forslag 10

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å senke grensen for å komme inn under virkemiddelordningen for Nord-Norge fra 20 pst. til 10 pst. ufaglærte lærere ved den enkelte skole. Samtidig flyttes telletidspunkt fra 1. september til 1. november, for å få et riktigere bilde av den faktiske situasjon ved den enkelte skole.

Forslag 11

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lærerutdannelsen med sikte på at det i de siste 2 år etableres differensierte opplegg innrettet mot henholdsvis barnetrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet.

4. Komiteens tilråding

Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

I

Stortinget ber Regjeringen, på bakgrunn av Innst. S. nr. 120 (1999-2000) og Mjøsutvalgets innstilling, på egnet måte komme til Stortinget med nødvendig vurdering av lærerutdanningen.

II

Stortinget ber Regjeringen legge til rette for fadderordninger for nyutdannede lærere på den enkelte skole.

III

Stortinget ber Regjeringen videreføre og styrke bevilgningene til etter- og videreutdanning for lærere i årene framover.

IV

Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å innføre et "sabbatsår" for lærere og legge dette fram som en egen sak for Stortinget.

V

Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at den enkelte skole får større frihet til å organisere arbeidet og til å disponere arbeidstiden for blant annet å gi rom for mer lokalt utviklingsarbeid og mer plass til den enkelte lærers kreativitet.

VI

Stortinget ber Regjeringen med bakgrunn i bl.a. forsøkene med ulike tildelingsmodeller komme tilbake til Stortinget med forslag om timeressurs til hver skole.

VII

Stortinget ber Regjeringen legge fram en oversikt over hvordan Arbeidstilsynets pålegg om utbedring av inneklimaet er fulgt opp.

VIII

St.meld. nr. 12 (1999-2000) - om ... og yrke skal båten bera ... Handlingsplan for rekruttering til læraryrket - vedlegges protokollen.

Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 24. februar 2000