Vedlegg: Brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet v/statsråden til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, datert 19. oktober 1999
Jeg viser til brev 12.10.99, der kirke-, utdannings- og forskningskomiteen ber om kommentarer til et dokument-8-forslag fra stortingsrepresentantene Grete Knudsen og Sylvia Brustad. Forslaget lyder slik:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til virkemidler som kan sikre et likeverdig skoletilbud over hele landet. Dette gjelder blant annet spesialundervisning, undervisningstimetall og delingstimer.»
Av St meld nr 28 (1998-99) framgår at kommunenes ressursinnsats til skolen varierer, men at det er få kommuner som ligger langt under eller langt over gjennomsnittet. Det legges til grunn at variasjonene i hovedsak skyldes forskjeller i inntektsgrunnlag og strukturelle forhold knyttet til geografi og bosetting. Det blir pekt på at høye driftsutgifter ikke nødvendigvis er uttrykk for en høy prioritering av skolesektoren, men kan skyldes bosettingsmønsteret. Det framgår videre at grunnskolen er en sektor med relativt sterk regulering og mange standardkrav, noe som betyr at det er grenser for hvor lav ressursinnsatsen i skolen kan bli uten at det begås brudd på lovverket.
I og med at standardkravene i lovverket dreier seg om minimumsstandarder, er det tillatt for kommunene å bestemme om de skal yte mer til skolesektoren enn det som følger av minimumskravene. Når lovverket tillater at kommunene yter mer enn det som følger av minimumskravene, er det selvsagt også åpnet for at det kan utvikle seg forskjeller kommunene i mellom. Jeg antar de fleste vil være enig i at det ikke kan være aktuelt å forby kommunene å yte mer enn hva som kreves.
Det er likevel viktig å være klar over at enkelte av kravene i regelverket er angitt presist, mens andre krav er angitt på en slik måte at det må utøves skjønn for å ta stilling til om kravet er oppfylt i det enkelte tilfelle. Det er ikke alle forhold som kan og bør reguleres på en presis måte. I mange situasjoner er det svært viktig med muligheter for lokal og individuell tilpasning, noe som får konsekvenser for reguleringsformen. Men også skjønnsmessige bestemmelser kan tenkes overtrådt.
I meldingen blir det konkludert med at vi har fått et nytt lovverk, og at departementet ikke ser behov for nå å fremme forslag om nye lovendringer, men det blir pekt på betydningen av at lovverket blir satt i verk og fulgt opp. Elevenes rettigheter er heller ikke svekket verken i den nye opplæringsloven eller i det nye læreplanverket for grunnskolen, og på flere områder er rettighetene nå også klarere presisert, noe som for eksempel gjelder spesialundervisningsområdet.
På et begrenset område blir det likevel pekt på at det kan være aktuelt å foreslå en lovendring. Det framgår således at departementet vil vurdere å foreslå en lovfestet norm for tildeling av timer til skolene på ungdomstrinnet, slik at tildelingen av ressurser i større grad blir knyttet til elevtallet på hvert årstrinn, og at en slik ordning eventuelt kan erstatte klassedelingsreglene. Formålet med dette må nettopp være å bidra til at ressursene kan bli brukt på best mulig måte til beste for elevene ut fra reelle behov. Departementet har imidlertid ikke funnet å kunne foreslå en lovendring før det er gjennomført forsøk på dette området, og da om nødvendig med hjemmel i lovens forsøksparagraf.
Også jeg mener at mye kan og bør gjøres for at vi skal få en bedre skole, mer likeverdig for alle elevene i landet. Jeg er imidlertid redd for raske og enkle grep som egentlig ikke løser reelle problemer, og som i stor grad kan føre til at ressurser blir misbrukt. Den strategien jeg har tro på skal kunne føre oss framover, er nettopp beskrevet i den nevnte St meld nr 28, der også de ulike virkemidlene er vurdert.
Kommunene har ansvar for at alle elever får forsvarlig opplæring som tilfredsstiller minimumskravene i lov og læreplanverk. Dersom noen hevder at elever ikke får forsvarlig opplæring i samsvar med regelverket, må hver enkelt sak prøves. I første rekke har skolen og kommunen ansvaret for å påse at regelverket blir fulgt, og de må selvsagt også vurdere om det er hold i den kritikk som eventuelt måtte bli reist.
Dernest etablerer loven også en ordning med statlig tilsyn, i praksis Statens utdanningskontor, som i tillegg til dialog og veiledning også har myndighet til å prøve med bindende virkning om regelverket er brutt, f.eks. på bakgrunn av klage fra den berørte part. Den statlige tilsynsmyndigheten har også myndighet til å gripe inn på eget initiativ når det foreligger signaler som kan tyde på at det skjer brudd på regelverket. Prøvingsmyndigheten gjelder også bestemmelser som er skjønnsmessig utformet.
Dersom den enkelte skole mener at den av ulike årsaker (f.eks. manglende ressurser) ikke greier å gi forsvarlig opplæring til alle elevene i samsvar med regelverket, har skolen ansvaret for å melde fra om dette til sin overordnede instans i kommunen. Kommunen for sin del har ansvaret for at den enkelte skole er innforstått med denne rapporteringsplikten. Dersom kommunen for sin del mener at den ikke vil kunne greie å oppfylle det fastsatte regelverket for skolen, har også kommunen ansvaret for å melde dette videre til den statlige tilsynsmyndigheten. Det er viktig at hvert rapporterende nivå også framlegger analyse som faktisk godtgjør at det er umulig å oppfylle regelverket, og hva som er den nærmere årsaken til dette. Dersom en kommune mener at den ikke vil kunne oppfylle regelverket for skolen og at dette skyldes den økonomiske situasjon, må Statens utdanningskontor, når det er nødvendig, ta forholdet opp med fylkesmannen slik at disse statlige tilsynsinstansene sammen kan få klarlagt om det er reelt grunnlag for kommunens påstand.
Skulle Statens utdanningskontor, etter at det er foretatt en nærmere vurdering, være enig i en kommunes påstand om at den ikke vil kunne greie å oppfylle regelverket for skolen på tross av at kommunen ellers har forholdt seg på en måte som er adekvat og som den ikke kan lastes for, har utdanningskontoret ansvaret for å melde dette inn til departementet. Skulle departementet være enig med utdanningskontoret, må departementet - eventuelt i samarbeid med andre departement - ta opp spørsmålet om noe bør gjøres med regelverket eller andre rammefaktorer.
Etter departementets vurdering vil den strategien for vurdering og kvalitetsutvikling i skolen som er beskrevet i St meld nr 28, også være et viktig bidrag til å få fram den informasjon som er viktig for på en mer rasjonell måte å kunne ta stilling til om det bør foretas systemendringer eller om det er andre tiltak som bør foretas.
På denne bakgrunn vil jeg fraråde at Stortinget nå vedtar det forslaget som framgår av det aktuelle dokument-8-forslaget.