Til Stortinget

Sammendrag

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• «1. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til revisjonsordning som kontrollerer at forbrukerne betaler riktig pris for kommunale tekniske tjenester.

• 2. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag som pålegger kommunene å tilby forbruksavhengige priser på kommunale tekniske tjenester.

• 3. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag som pålegger kommunene å benytte anbud innen kommunale tekniske tjenester.»

Som begrunnelse for forslaget vises det i dokumentet til at gebyrene på kommunale tekniske tjenester har økt langt sterkere enn den generelle prisstigningen de siste årene.

Det er ikke etablert gjennomgående systemer som kontrollerer at kommunene tar korrekt pris for kommunale tekniske tjenester. Verken kommunerevisjonen eller fylkesmannen har faste rutiner for å kontrollere at forbrukerne ikke betaler for høye priser for denne type tjenester.

Prisen for husholdningene for vann, kloakk og renovasjon er i de aller fleste kommuner uavhengig av forbruk. Dette er uheldig av flere grunner.

Videre peker forslagsstillerne på at vann, avløp, feiing og renovasjon er tjenester der forbrukerne ikke kan velge leverandør. Mangelen på konkurranse fører til manglende incitamenter for å tilby forbrukerne billigere og kvalitativt bedre tjenester. I kommuner som har benyttet anbud innen denne type tjenester har prisutviklingen vært langt gunstigere. Derfor bør denne type tjenester settes ut på anbud.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, fra Senterpartiet, Inga Kvalbukt, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at kommunale tekniske tjenester skal være selvfinansierende. Det skal ikke tas betalt for mer enn de kostnader kommunen har ved å tilby tjenesten.

Kommunenes adgang til å ta seg betalt for tjenestene avhenger av særskilt hjemmel i lov. Slike hjemler er gitt i forurensningsloven (renovasjonsgebyr), brannvernloven (feieavgift) og i lov om vass- og kloakkavgifter.

Flertallet har merket seg at i forhold til renovasjonsgebyret gjelder det spesielle forhold at betalingen heller ikke skal ligge lavere enn selvkost. Dette innebærer at kommunen ikke har mulighet til å subsidiere tjenesten ved skatt eller rammetilskudd. For de øvrige tjenester, feiing, vann og avløp, er det tillatt med subsidiering.

Flertallet har merket seg at slik subsidiering gradvis er redusert, og at konsekvensene av dette er blitt at gebyrene øker vesentlig mer enn den alminnelige prisveksten.

Dette er en utvikling flertallet ser med bekymring på. De kommunale avgiftene er for mange familier en stor utgiftspost og avgiftene er de samme for alle, enten inntekten er høy eller lav.

Flertallet mener grunnen til at kommunen nå øker avgiftene så mye er sammensatt: Både store utgiftsøkninger gjennom statlig pålegg og en generell stram kommuneøkonomi kan være noen av årsakene.

Flertallet vil også peke på at avgiftstakstene er fastsatt etter en politisk prosess i hver kommune. Flertallet mener det er grunn til bekymring omkring utviklingen av avgiftene, og tror at mange lokalpolitikere også har denne bekymringen. Likevel mener flertallet at Stortinget ikke bør overprøve det kommunale selvstyret når det gjelder avgiftsfastsettelsen.

Flertallet vil påpeke at selv om fylkesmannens godkjenning av de kommunale gebyrene opphørte i 1991 er ikke staten eller andre uten mulighet til å gripe inn i fastsettelsen av de kommunale gebyrene. Flertallet vil vise til kommuneloven som gir et mindretall i kommunestyret på minst tre representanter mulighet til å bringe et gebyrvedtak inn for lovlighetskontroll. Videre kan fylkesmannen på eget initiativ foreta lovlighetskontroll av et gebyrvedtak dersom det er tvil om vedtakets lovlighet. Flertallet vil også vise til at erfaringene fra før 1991 viste at slike godkjenningsordninger hadde svært liten effekt. På bakgrunn av dette anser flertallet det som lite ønskelig å innføre nye statlige godkjenningsordninger.

Når det gjelder forbruksavhengige priser på kommunale tekniske tjenester viser flertallet til arbeidet som allerede er i gang når det gjelder innføring av en todelt gebyrmodell for kommunale vann- og avløpsgebyrer. Dette innebærer at årskostnaden fordeles på en fast del og en variabel del som avhenger av forbruk. Flertallet har også merket seg at det er foreslått at den gebyrpliktige skal kunne kreve at årsforbruket, eventuelt den forbruksavhengige delen, skal fastsettes ut fra målt forbruk og ikke stipulert forbruk. Flertallet viser til de foreslåtte endringer og mener at forslaget om forbruksavhengige priser på vann- og avløpsgebyrer dermed ivaretas. Når det gjelder avfallssektoren har flertallet merket seg at kommunene i loven er oppfordret til å differensiere avfallsgebyrene for å fremme avfallsreduksjon og gjenvinning. Flertallet har videre merket seg at undersøkelser i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1997 viser at over halvparten av landets kommuner hadde tilbud om gebyrdifferensiering. Flertallet vil påpeke at gebyrdifferensiering av avfallsgebyr vil avhenge av kommunens innsamlings- og transportutstyr. I tillegg vil kommunens kildesorteringssystem være viktig.

Flertallet ser positivt på at så mange kommuner har differensierte avgifter. Dette er en måte som gjør at avgiftsbetaleren ser at avgiftene er knyttet til forurensningsstørrelsen. Da kan forbrukeren påvirke ved å forurense mindre og betale mindre. Dette er en positiv utvikling flertallet ønsker skal fortsette.

I forhold til forslaget om tvungen anbudskonkurranse for kommunale tekniske tjenester vil flertallet påpeke at kommunene allerede i dag har stor grad av frihet i organiseringen av egen virksomhet. På mange tjenesteområder er lovgivningen ikke til hinder for valgfrihet mellom å la kommunen eller private aktører utføre tjenesten. Gjennom interkommunale selskap kan kommunene også samarbeide om tjenesteproduksjonen. Flertallet har merket seg at forslaget innebærer en reduksjon i den kommunale handlefriheten ved at kommunen ikke selv kan velge om en tjeneste skal utføres av kommunale eller private aktører før etter en anbudsrunde. Flertallet vil påpeke at det bør være opp til den enkelte kommune om en tjeneste skal settes ut på anbud eller ikke. Flertallet mener tvungen konkurranseutsetting av alle kommunale tekniske tjenester vil medføre et uheldig inngrep i den kommunale handlefriheten når det gjelder organiseringen av tjenester de selv har ansvaret for.

I arbeidet med et enklere Norge mener flertallet at det må kunne være mulig å forenkle deler av lov og forskrifter omkring avgiftsfastsettelsen, slik at det både for politikerne og forbrukerne vil være mulig å få større oversikt over hvilke kostnader som er lagt til grunn for avgiftsøkninger.

Flertallet vil på denne bakgrunn gå inn for at Dokument nr. 8:49 (1998-1999) vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, og fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, vil vise til at gebyrene for kommunale tekniske tjenester har økt langt mer enn prisstigningen de siste årene. Dette rammer husholdningene og har en usosial virkning. Særlig rammes grupper med svak kjøpekraft, som trygdede og barnefamilier. Det må være en målsetning at husholdninger og bedrifter får kvalitativt gode tekniske tjenester til en så lav pris som mulig. Dette er prinsipper som Stortinget har sluttet seg til når det gjelder strømnett og telenett, og hvor det er lagt opp til regulering for å sikre målsetningene. Det ville være overraskende om Stortinget ikke hadde den samme målsetning for kommunale tekniske tjenester.

Ettersom kommunene har monopol på å kreve gebyr for disse tekniske tjenester mangler de det incitamentet som konkurransen gir til å produsere tjenester billig og effektivt. Derfor er det viktig at det finnes revisjonsordninger som sikrer at forbrukerne ikke betaler mer enn nødvendig for disse tjenestene.

Dessverre finnes det eksempler på at kommunene har pålagt forbrukerne for høye gebyr på kommunale tekniske tjenester. Nes kommune på Romerike benytter en periode serielånsprinsipp for å kalkulere inn kapitalkostnader, så endres dette slik at annuitetsprinsippet benyttes, men da basert på kostnadene på den opprinnelige investeringen, slik at man delvis må betale kapitalkostnadene to ganger.

Et annet eksempel er Skien kommune. Der ble det ikke beregnet avgift for kommunens eget bruk av vann- og avløpstjenester. Disse kostnadene ble da belastet bedriftene og husholdningene.

Renovasjonstjenester kan ikke subsidieres, følgelig har ikke endringer i kommunenes evne og vilje til å subsidiere kommunale tekniske tjenester påvirket utviklingen i gebyrene for renovasjon. Gebyrene for renovasjonstjenester økte med 16,7 pst. fra 1998 til 1999.

Det eksisterer ikke i dag en revisjonsordning som kontrollerer at kommunene ikke krever inn gebyrer som overstiger produksjonskostnadene for tjenestene. De ovenfor nevnte eksemplene dokumenterer at det er behov for etablere en revisjonsordning for kommunale tekniske tjenester.

Disse medlemmer har merket seg at det utarbeides forskriftsendringer for vann- og avløpstjenester som synes å ivareta intensjonen i Høyres forslag om forbruksavhengige gebyrer for disse tjenestene.

Disse medlemmer vil derfor avvente virkningen av de varslede forskriftsendringene og stille Høyres forslag om forbruksavhengige priser for disse tjenestene i bero.

Den varslede forskriftsendring omfatter ikke renovasjonstjenester. Disse medlemmer vil foreslå at Regjeringen utarbeider forslag til forbruksavhengige gebyrer for renovasjonstjenester.

Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at forbrukerne får de kommunale tekniske tjenestene til en lavest mulig pris. Når kommunene er monopoltilbydere av denne type tjenester og forbrukerne er pålagt å betale, mangler incitamentene til å fokusere på kostnadsbesparelser. Når markedet ikke fungerer er det viktig at myndighetene sikrer den enkelte forbruker gjennom reguleringer av monopolet. Dette er like viktig i forhold til både offentlige og private monopoler. I denne sammenheng er det staten som må fastsette krav som sikrer den enkelte forbruker.

For å oppnå lavest mulig priser viser all erfaring at bruk av anbud er et nødvendig og tjenlig virkemiddel. Bruk av anbud i denne sammenheng blir benyttet i mange kommuner, men ikke alle. Derfor er det nødvendig med bruk av anbud innenfor de kommunale tekniske tjenester i alle landets kommuner for å sikre bedrifter og husholdninger kvalitativt gode tjenester til en lavest mulig pris.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

• «1. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til revisjonsordning som kontrollerer at forbrukerne betaler riktig pris for kommunale tekniske tjenester.

• 2. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag som pålegger kommunene å tilby forbruksavhengige priser på renovasjonstjenester.

• 3. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag som pålegger kommunene å benytte anbud innen kommunale tekniske tjenester.»

Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

• 1. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til revisjonsordning som kontrollerer at forbrukerne betaler riktig pris for kommunale tekniske tjenester.

• 2. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag som pålegger kommunene å tilby forbruksavhengige priser på renovasjonstjenester.

• 3. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag som pålegger kommunene å benytte anbud innen kommunale tekniske tjenester.

Komiteens tilråding

Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og ber Stortinget gjøre slikt

vedtak:

Dokument nr. 8:49 (1998-1999) - forslag fra stortingsrepresentantene Sverre J. Hoddevik og Lars Arne Ryssdal om at gebyrfinansierte kommunale tekniske tjenester skal konkurranseutsettes, pålegges revisjon og prises i henhold til forbruk – vedlegges protokollen.

Oslo, i kommunalkomiteen, den 4. november 1999