1. Innledning

1.1 Sammendrag

       Det vises innledningsvis til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet fattet følgende vedtak:

       Det framholdes at inndelingen av helseregionen på Sør-Østlandet har vært et problemfelt helt siden regionaliseringsprinsippet ble vedtatt midt på 70-tallet. Saken har vært tema i en rekke utredninger og stortingsmeldinger. En viktig årsak til problemene er at regionsykehustilbudet for begge regionene er samlet i Oslo. Dette gjør det vanskelig å trekke regionsgrenser som tar hensyn til geografiske og befolkningsmessige forhold. Det hele kompliseres ytterligere ved at staten eier ett av regionsykehusene - Rikshospitalet. Dagens regioninndeling hvor Oslo, Hedmark og Oppland tilhører region 1 med Ullevål som regionsykehus, og Akershus, Østfold, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder utgjør helseregion 2 med Rikshospitalet som regionsykehus, ble fastlagt i St.meld. nr. 57 (1981-1982) Om regionhelsetjenesten i helseregion 1 og 2.

       Departementet presenterer i stortingsmeldingen en ny inndeling av helseregionene på Sør-Østlandet. Diskusjonen om valg av organisatoriske løsninger konsentreres om tre problemstillinger, der hovedvekten legges på de to første punktene:

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Nordseth og Skogholt, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til Innst.S.nr.237 (1996-1997) til St.meld. nr. 24 (1996-1997), Tilgjengelighet og faglighet, der Stortingets flertall ba Regjeringen legge fram « forslag om inndeling når det gjelder helseregion 1 og helseregion 2, der det forutsettes at Oslo og Akershus tilhører samme region ». Komiteen merker seg at alle de ulike alternativer til ny regioninndeling som Sosial- og helsedepartementet legger fram i St.meld. nr. 37 (1997-1998) følger stortingsflertallets forutsetning om Oslo og Akershus i samme helseregion.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg videre at arbeidet med å integrere og samordne regionsykehustjenestene etter departementets mening bør videreføres etter at ny regioninndeling er behandlet. Flertallet slutter seg til denne vurderingen, idet flertallet vil betone at regioninndelingen også handler om avklaring av oppgavefordeling og samarbeid mellom fylker som ikke direkte berører samordning av regionsykehustjenestene. Dette arbeidet må etter flertallets vurdering dermed uansett sikres en videreføring, ved at man nå får selve regioninndelingen på plass, på tross av at samordningen av regionsykehustjenestene først vil bli gjort til gjenstand for en bredere gjennomgåelse etter at regioninndelingen er avklart.

2. Bakgrunn og problembeskrivelse

2.1 Sammendrag

       Det uttales at dagens inndeling av helseregionene på Sør-Østlandet ikke legger godt nok til rette for å ivareta den samordningen som forutsettes å skje gjennom det regionale helseplansystemet. Dette skyldes særlig at regiongrensen er trukket gjennom landsdelens tettest befolkede område, og at sykehustjenestene i Oslo-området dermed er fordelt mellom de to regionene. Det framholdes som kompliserende faktorer også at staten er eier av ett av regionsykehusene; Rikshospitalet, og at Radiumhospitalet er en stiftelse.

       Det vises til utredninger som trekker fram følgende områder med potensiale for bedre samordning av ressursene i hovedstadsområdet:

       Departementet presenterer i meldingen sitt svar på Stortingets vedtak om å endre regioninndelingen slik at Oslo og Akershus kommer i samme region. Presentasjonen av valg av løsninger er særlig knyttet til tre problemstillinger:

       Det vises til at prinsippet om det regionaliserte helsevesen har sin bakgrunn i sykehusloven fra 1969, og det redegjøres for seinere utredninger og stortingsmeldinger som har videreutviklet regionaliseringsprinsippet og støttet opp under de rammene som er fastlagt i sykehusloven.

       Gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 57 (1981-1982) ble nåværende regioninndeling stadfestet. I Innst.S.nr.284 (1981-1982) bemerket sosialkomiteen at den endelige funksjonsfordelingen mellom Ullevål og Rikshospitalet skulle legge til grunn at funksjoner som i all hovedsak utføres ved ett av sykehusene ikke etableres ved det andre, og komiteen forutsatte også at samarbeidet mellom Rikshospitalet og Ullevål ble videreutviklet slik at det til enhver tid skal kunne være mulig å utnytte eventuell ledig kapasitet ved sykehusene.

       Det vises til at det regjeringsoppnevnte Hovedstadsutvalget i NOU 1997:12 har vurdert hvordan dagens kommune- og fylkesinndeling og oppgavefordeling legger til rette for å løse regionale oppgaver i hovedstadsområdet. På kort sikt foreslår utvalget en tiltakspakke i syv punkter som kan gjennomføres uavhengig av en eventuell større forvaltningsmessig reform i hovedstadsområdet. Følgende tre tiltaksforslag gjelder helsesektoren:

       Det redegjøres for hvordan spørsmålet om inndeling av helseregionene på Sør-Østlandet ble berørt gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 50 (1993-1994) Helsemeldingen, St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet og St.meld. nr. 25 (1996-1997) Psykiatrimeldingen. Endelig vises det til at det i Ot.prp.nr.48 (1997-1998) Sterkere nasjonal styring og regionalt samarbeid er foreslått et lovgrunnlag som formaliserer den regionale helseplanleggingen og virksomheten i de regionale helseutvalgene, og det uttales at det er nødvendig å få til en tilpasning av helseregiongrensene på Sør-Østlandet snarest mulig.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen merker seg at det i stortingsmeldingen vektlegges at dagens inndeling av helseregionene på Sør-Østlandet ikke legger godt nok til rette for å ivareta den samordningen som forutsettes å skje gjennom det regionale helseplanarbeidet, særlig begrunnet i at dagens regiongrense er trukket mellom Akershus og Oslo. Komiteen mener at en bedre samordning og oppgavefordeling mellom Oslo og Akershus vil kunne medføre både et bedret tilbud til befolkningen i de to fylkene, samt en optimalisert ressursbruk. Komiteen ser at dette vil kunne skje på områder som er anført i meldingen, så som en styrket akuttberedskap i området gjennom samordning av sykehusenheter knyttet til akuttberedskapen, en bedre samordnet ambulanseberedskap og AMK-meldetjeneste, og en bedret funksjons- og oppgavefordeling mellom regionsykehustjenestene, ved at Akershus og Oslo nå skal ha tilgang til disse tjenestene i den samme helseregionen.

       Komiteen vil samtidig påpeke at fylker med stor geografisk avstand til Oslo, og med til dels betydelige avstander innad i det enkelte fylke, vil være i behov av fylkesvise tilpasninger. Særlig må slike fylkesvise tilpasninger ta hensyn til at tilgangen til akuttjenester kan bli redusert for deler av befolkningen dersom slik samordning skjer på bekostning av nærhetsperspektivet til den enkelte bruker.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vektlegge at man ved den nye helseregioninndelingen også ivaretar dette sentrum-periferiperspektivet, og at premissene ved helseregioninndelingen dermed ikke helt ut bestemmes av utfordringene knyttet til samordningen av helsetjenestene i Oslo og Akershus, men også av andre medvirkende faktorer.

3. Helseregionene på Sør-Østlandet i dag

3.1 Sammendrag

       Nøkkeltall om sykehusforbruk viser at helseregion 1 i 1996 hadde et lavere sykehusforbruk enn hva man skulle forvente ut fra befolkningssammensetning, men det var sterk variasjon fylkene imellom. Både Hedmark og Oppland hadde over 160 sykehusopphold pr. 1000 innbyggere, mens tallet for Oslo var 135. Helseregion 2 hadde også et lavere sykehusforbruk enn det man skulle forvente med en variasjon fra 128 opphold pr. 1.000 innbyggere i Akershus til 160 i Telemark. Det uttales at tallene peker i retning av at det er et press på, og lav kapasitet på sykehustjenestene spesielt i Oslo og Akershus, men til en viss grad også i Vestfold, sammenlignet med de øvrige fylkene i de to helseregionene.

       Prognoser for befolkningsutviklingen de nærmeste 10-20 år viser at det forventes en betydelig vekst i Agderfylkene og i Vestfold. Fram til år 2020 forventes det også en kraftig befolkningsøkning i Oslo og Akershus på henholdsvis 18 og 12 prosent i forhold til 1998.

       Det redegjøres for de regionale helseplaner som har vært foretatt i henholdsvis helseregion 1 og 2.

       Det vises til at sykehusene i hovedstadsområdet spiller en vesentlig rolle på landsbasis knyttet til utdanning av helsepersonell. Universitetet i Oslo har et nært samarbeid med universitetssykehusene i Oslo, og Regjeringen utreder hvorvidt en universitetsfunksjon ved Sentralsykehuset i Akershus skal gjenopprettes. Det er et utstrakt samarbeid mellom sykehusene og Høgskolen i Oslo om undervisning og praksisplasser for en rekke faggrupper og med den videregående skole om utdanning av hjelpepleiere. Det redegjøres for bruken av regionsykehus i helseregion 1 og 2, og det framholdes at det må forventes at regionsykehusene vil komme til å spille en viktig rolle i det videre arbeidet med å sikre at det utdannes et tilstrekkelig antall legespesialister og annet spesialutdannet helsepersonell.

       Det gis en gjennomgang av regioninndelingen på Sør-Østlandet der det framgår at det er både fordeler og ulemper ved dagens ordning.

       Det framholdes at hovedstadsområdet særpreges av landets største sykehustetthet, og at størstedelen av de private helsetilbudene også er lokalisert til dette området.

       Det vises til en utredning om et nærmere samarbeid mellom de somatiske sykehusene i Oslo og Akershus som har følgende hovedkonklusjoner:

       Data for pasientutveksling mellom fylkene viser blant annet at det i dag skjer svært liten utveksling av pasienter mellom Oslo kommunes sykehus og sykehusene i Akershus fylkeskommune.

       Når det gjelder oppfølging av de akuttmedisinske ansvarsforhold i hovedstadsområdet, legger departementet til grunn at det videre arbeidet med å samordne og styrke det akuttmedisinske tilbudet i Oslo-området skjer i regi av Akershus fylkeskommune og Oslo kommune, og at dette vil måtte bli et sentralt tema i den videre oppfølgingen av den regionale helseplanleggingen.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen registrerer departementets sterke vektlegging av de utfordringer man står overfor ved en samordning av sykehusene i det sentrale Østlandsområdet, og da spesielt i Oslo og Akershus. Komiteen deler departementets oppfatning av at en samordning må finne sted i dette området, men uten at komiteen tar stilling til det konkrete antall sykehus som til sammen skal dekke akuttfunksjoner i de to fylkene, siden komiteen forutsetter at dette må gjøres til gjenstand for en nærmere gjennomgåelse og grundigere vurdering innad i den framtidige helseregionen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vektlegger at det i utgangspunktet vil være de impliserte fylkene og deres felles helseregionutvalgs syn som skal danne grunnlaget for den videre prosessen når en avklaring av helseregiongrensene har funnet sted.

       Komiteen ser at en bedre samordning av helsepersonell mellom Oslo og Akershus, og da særlig en samordning av legespesialister, vil kunne frigjøre personellressurser som i beste fall vil kunne nyttiggjøres i fylker og helseregioner som i dag har store vansker med å få tilsetninger for ledige stillingshjemler. Den samordning som beskrives i St.meld. nr. 37 (1997-1998) vil dermed etter komiteens syn kunne ha positive ringvirkninger ikke bare innenfor helseregion 1 og 2, men også utover disse, men komiteen forutsetter altså at de samordninger som skisseres, i utgangspunktet finner sin tilslutning innad i den enkelte helseregion, og at den videre prosess starter her.

       Når det gjelder samordning på regionsykehusnivå, ser imidlertid komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at Rikshospitalets og Radiumhospitalets spesielle stilling som henholdsvis sykehus eid av staten og statlig stiftelse, vil nødvendiggjøre et spesielt og overordnet statlig engasjement når den framtidige samordningen skal finne sted.

4. Viktige hensyn som må ivaretas ved en ny regioninndeling

4.1 Sammendrag

       Det framholdes at en ny regioninndeling på Sør-Østlandet må legge til rette for at den enkelte fylkeskommune settes i stand til å ivareta sin del av ansvaret for å utvikle den framtidige spesialisthelsetjenesten i tråd med behovsutvikling og rammebetingelser for øvrig. Den forventede økning i etterspørselen etter sykehustjenestene understreker etter departementets mening behovet for å legge forholdene til rette for samordning, funksjonsfordeling og opprustning av sykehustilbudet i dette området. Det uttales at den medisinsk-faglige utviklingen sammen med utviklingen i teknologi og kommunikasjonssystemer har forsterket behovet for en regionalt organisert helsetjeneste. Det vises bl.a. til at faggruppene i de regionale helseplanprosessene har samlet seg om en rekke forslag til endret funksjons- og oppgavefordeling mellom sykehusene i regionene, for eksempel tiltak for å skjerme de planlagte funksjonene og styrke akuttberedskapen.

       Det understrekes at endringer i regioninndelingen må ivareta regionsykehusenes spesielle rolle i det regionale helsesamarbeidet.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg departementets vektlegging av at en ny regioninndeling på Sør-Østlandet må legge til rette for at den enkelte fylkeskommune settes i stand til å ivareta sin del av ansvaret for å utvikle den framtidige spesialisthelsetjenesten i tråd med behovsutvikling og rammebetingelser for øvrig.

       Komiteen er kjent med at det mellom ulike fylker innenfor helseregion 1 og 2 allerede er i gang et fruktbart samarbeid om ulike oppgaver knyttet til helsetjenester, og der mange av de tjenester det samarbeides om, ikke direkte berører regionsykehusenes oppgaver for dagens to helseregioner. Komiteen vil her nevne som eksempler samarbeid mellom fylker rettet mot primærhelsetjenesten, rusmiddelomsorgen, barnevernet og den generelle organiseringen av akuttbehandling ved sykehusene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at det ved den nye regioninndelingen er viktig å vektlegge også det samarbeidet som allerede er i gang på disse og lignende områder, og at en ny regioninndeling så langt råd er må ta sikte på å videreføre dette samarbeidet på en måte som oppleves som fruktbart for de berørte fylkene, og slik at hvert av fylkene opplever seg som aktivt deltagende part i dette samarbeidet.

       Komiteen vil understreke at bruken av regionsykehusene, og en avklaring av framtidig funksjonsfordeling mellom regionsykehusene, er viktig som ledd i en mest mulig optimalisert brukertilrettelegging og ressursbruk.

       Med dette i mente vektlegger komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at man ved den nye regioninndelingen ivaretar et helhetlig helseperspektiv utover selve regionsykehusperspektivet, og der blant annet eksisterende samarbeid mellom ulike fylker på områder, som ovenfor skissert, framstår som helt sentrale å få videreført. Flertallet ser det derfor som viktig overfor de ti fylkene som er involvert, at det nå finner sted en avklaring av hvordan den nye regioninndelingen skal bli.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at funksjonsfordelingen mellom regionsykehusene burde vært avklart allerede i denne meldingen.

5. Én eller to helseregioner på Sør-Østlandet?

5.1 Sammendrag

       Det vises til at i høringen som fulgte Hovedstadsutvalgets innstilling ( NOU 1997:12 Grenser til besvær), var omtrent alle enige om at Oslo kommune og Akershus fylkeskommune bør plasseres i samme helseregion. Videre framholdes at flere av høringsinstansene (spesielt kommuner og fylkeskommuner) som kommenterer eierskapet til sykehusene, går inn for at alle sykehusene bør samles på samme forvaltningsnivå, og at Rikshospitalet og Radiumhospitalet i tilfelle bør overføres til Oslo kommune og/eller Akershus fylkeskommune.

       Det angis følgende mål for en endret regioninndeling:

       Departementet legger ikke opp til å vurdere spørsmålet om endring av eierskapet til de statlige sykehusene.

       De ulike alternativer til regioninndeling vurderes ut fra følgende kriterier:

       Spørsmålet om én eller to helseregioner på Sør-Østlandet vurderes så i forhold til vurderingskriteriene, og det redegjøres for uttalelser om dette spørsmålet fra Statens sykehusråd som støtter alternativet med en todelt modell og fra Rikshospitalets styre som ikke vil gi uttrykk for at noen regioninndeling er å foretrekke. Det vises også til konsultasjoner med fylkesordførerne i helseregion 1 og 2, og det framgår at fylkeskommunenes tilråding er delt idet Hedmark, Oppland, Aust-Agder, Vest-Agder og Telemark tilrår at det opprettholdes to regioner hvor regiongrensen trekkes langs Oslofjorden, mens Oslo, Vestfold, Akershus, Buskerud og Østfold foreslår en storregion.

       Det konkluderes i meldingen med å anbefale en løsning basert på at landet fortsatt skal være inndelt i fem helseregioner, og at Sør-Østlandet deles inn i to regioner. Hovedbegrunnelsen for dette er mulighetene for å oppnå konkrete resultater i det regionale samarbeidet. Videre vektlegges muligheten for lokalpolitisk innflytelse over utformingen av de regionale helseplanene. I tillegg anføres at en storregion vil utgjøre mer enn halve Norges befolkning og om lag halvparten av landets sykehus.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine merknader under pkt. 6.2 nedenfor.

6. Fortsatt to helseregioner på Sør-Østlandet - hvor skal grensen gå?

6.1 Sammendrag

       Departementet forkaster innledningsvis to alternativer til helseregioninndeling som også berører andre helseregioner enn helseregionene 1 og 2.

       Departementet drøfter deretter fire alternative måter som grensen mellom de to regioner kan trekkes på, gitt forutsetningen om at Oslo og Akershus skal tilhøre samme helseregion. Drøftingen har som utgangspunkt de samme vurderingskriteriene som ble brukt for å vurdere spørsmålet om én eller to regioner. Det anbefales en deling av Sør-Østlandet i to regioner langs Oslofjorden, slik at fylkene på østsiden av Oslofjorden danner helseregion 1 og fylkene på vestsiden av Oslofjorden utgjør helseregion 2. Dette innebærer at den nye helseregion 1 vil bestå av Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland, mens Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder utgjør den nye helseregion 2.

       Det understrekes at dette alternativet vil gjøre det mulig for den nye helseregion 2 å bygge videre på det positive samarbeidet som er i gang. Det framholdes videre at dette alternativet også ivaretar mulighetene for samordning i helseregion 1 mellom Oslo og Akershus og mellom Akershus og Østfold. Dette gjør også at de områdene i denne regionen som i dag har en dårlig utbygging av lokal- og sentralsykehustjenester, og som samtidig ventes å møte en kraftig befolkningsøkning framover, gis muligheter for å samordne og effektivisere sitt tjenestetilbud innen et naturlig geografisk område. Videre gir denne løsningen et likt antall (5) fylkeskommuner pr. region. Det uttales at dette gir få aktører i hvert av de regionale helseutvalgene, og at dette styrker mulighetene for lokalpolitisk innflytelse, og øker mulighetene for å komme fram til enighet om konkrete tiltak.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen merker seg at det i stortingsmeldingen drøftes sju ulike alternativer for ny regioninndeling på Sør-Østlandet. Komiteen ser ut fra kriteriet om Oslo og Akershus i samme helseregion ikke for seg andre alternativer enn de sju som er drøftet i stortingsmeldingen, med bakgrunn i at andre alternativer vil medføre at også andre helseregioner involveres, men uten at dette løser de spesielle utfordringer som man står overfor i helseregion 1 og 2. Komiteen vil i det følgende vurdere de sju alternativene.

       Komiteen merker seg at alternativene 6 og 7 innebærer at også andre helseregioner enn helseregion 1 og 2 blir involvert ved endringen av regiongrenser. Komiteen ser det, i likhet med departementet, ikke som hensiktsmessig å ta opp til vurdering helseregioninndelingen utover det som gjelder fylkene på Sør-Østlandet, idet en slik utvidet regioninndeling neppe vil løse noe problem uten at det samtidig skaper flere andre.

       Komiteen merker seg at av de øvrige fem alternativene, dreier alternativ 1 seg om hele Sør-Østlandet som én helseregion, mens alternativene 2-5 innebærer to helseregioner, men med varierende antall fylker i de to regionene, varierende fra fem i hver (alternativ 2) til to i helseregion 1 og åtte i helseregion 2 (alternativ 5).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vurderer at alternativ 5, der de åtte fylkene utenom Oslo og Akershus er plassert sammen i helseregion 2, innebærer en samling av to geografiske områder med stor innbyrdes avstand, og der samarbeidspotensialet for østlandsfylkene mot fylkene vest for Oslofjorden synes begrenset. Flertallet vil også påpeke at dette innebærer at det samarbeid som allerede eksisterer mellom Oslo og tilgrensende fylker utenom Akershus, ikke vil bli videreført med en slik regioninndeling. Flertallet deler derfor departementets vurdering av alternativ 5 som lite hensiktsmessig.

       Flertallet vurderer at alternativ 4 gir en naturlig regional samordning mellom Oslo, Akershus og Østfold, som innebærer et utvidet regionalt samarbeid mellom sykehusene i disse fylkene. Derimot deler flertallet departementets vurdering av at helseregion 2 ikke vil utgjøre noen naturlig geografisk enhet i dette alternativet, idet Hedmark og Oppland vil ligge geografisk isolert fra de øvrige fylkene i regionen, samtidig som disse to fylkene ikke har noen naturlige samarbeidsakser mot fylkene på vestsiden av fjorden. Disse ankepunktene gjør at flertallet deler departementets vurdering av at heller ikke alternativ 4 kan ansees som hensiktsmessig for den nye regioninndelingen.

       Flertallet merker seg at alternativ 3 innebærer at helseregion 1 består av Hedmark og Oppland i tillegg til Akershus og Oslo, og at en slik inndeling vil bidra til en samordning av sykehustilbudet for pasienter i nedre Akershus og søndre del av Hedmark og Oppland. Derimot merker flertallet seg at man mister muligheten til å bruke helseregionen som arena for samordning og funksjonsfordeling mellom Akershus og Østfold. Dette alternativet vil også medføre at Østfold vil ligge geografisk isolert fra de øvrige fylkene i regionen. Spesielt på denne bakgrunn ser flertallet heller ikke dette som det mest optimale av de foreliggende alternativene.

       Flertallet merker seg at alternativ 2 innebærer en deling av de to helseregionene langs Oslofjorden, slik at hver region består av fem fylker, og der Oppland, Hedmark og Østfold knyttes sammen med Oslo og Akershus i én helseregion. Man oppnår dermed to geografisk naturlig avgrensede helseregioner, og der bestående samarbeid mellom tilgrensende fylker kan videreføres innenfor de nye helseregionene. Flertallet deler departementets oppfatning av at dette vil være den mest naturlige regioninndelingen dersom de ti fylkene skal deles i to helseregioner.

       Flertallet merker seg at alternativ 1 innebærer at alle de ti fylkene samles i én helseregion. Flertallet vil anmerke at dette, i motsetning til ved de andre alternativene, kan bidra til å løse funksjonsfordelingen mellom Rikshospitalet og Ullevål sykehus, idet begge sykehus dermed vil kunne ha spesialoppgaver som dekker hele helseregionen, i stedet for at man finner sidestilte funksjoner ved begge sykehus til ivaretakelse av hver av to helseregioner. Ved bruk av både Rikshospitalet og Ullevål for både helseregion 1 og 2 vil imidlertid dette også kunne løses innenfor en todelt modell, slik situasjonen jo har vært også med dagens helseregioninndeling. Flertallet vil som et vesentlig ankepunkt mot en felles helseregion for hele Sør-Østlandet få anmerke at dette vil medføre at 54,71 prosent av hele landets befolkning samles i en felles helseregion, mens man i de øvrige tre helseregioner vil ha kun tre fylker i hver, og med en befolkningsmengde som i gjennomsnitt vil utgjøre 15 prosent av landets totale folkemengde. Den forskjellen i størrelse som dermed oppstår mellom en stor helseregion 1-2 og de øvrige, vil dermed etter flertallets syn kunne skape en uheldig ubalanse både hva angår innbyrdes innflytelse på den samlede sykehuspolitikken mellom helseregionene, men også hva angår hvert av de ti fylkenes mulighet for å øve innflytelse innenfor en slik stor region. Flertallet deler departementets oppfatning av at en slik region vil bli så stor, at den vil kunne tvinge fram former for underorganisering. En slik storregion vil dermed på mange felter skille seg så klart fra de øvrige helseregioner, at den modellen som i så fall vil måtte velges, vil medføre at man ikke lenger vil ha organisatorisk sidestilte helseregioner. Flertallet vil ut fra den gitte begrunnelse gå mot en felles helseregion for Sør-Østlandet.

       Flertallet er kjent med at fem av de berørte fylker (Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud) har uttrykt ønske om en felles helseregion for hele Sør-Østlandet, mens de øvrige fem fylker (Oppland, Hedmark, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder) ønsker seg to helseregioner, og der stortingsmeldingens alternativ 2 angis å være den foretrukne. Flertallet vil påpeke at det dermed ikke er mulig å avgi en innstilling som kommer alle de impliserte fylkers ønske om framtidig regioninndeling i møte. Flertallet vil imidlertid påpeke at mens en felles helseregion ventelig vil legge føringer for det framtidige helseregionsamarbeidet som vil gjøre en reversering til to helseregioner vanskelig, vil man ved å velge en todeling, fortsatt kunne tilstrebe et nærmest mulig samarbeid mellom de to helseregionene, og uten at regiongrensene skulle være til hinder for at samarbeidet utvikles tettere der de to regionene finner dette formålstjenlig.

       Som konklusjon vil flertallet, med henvisning til ovenstående gjennomgang, slutte seg til departementets konklusjon i St.meld. nr. 37 (1997-1998) og gå inn for alternativ 2 som det beste alternativet for framtidig inndeling av helseregion 1 og 2.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre kan ikke støtte forslaget i stortingsmeldingen om fortsatt å opprettholde to helseregioner i Sør-Østlandsområdet. Disse medlemmer går inn for en region som inkluderer nåværende helseregion 1 og 2, og som får sine regionsykehusfunksjoner dekket fra henholdsvis Ullevål sykehus, Rikshospitalet og dels Radiumhospitalet. Det er forbausende for disse medlemmer å registrere at Regjeringen skyver problemene med samordningen sykehusene imellom foran seg når det gjelder integrering og samordning, ikke minst i forhold til regionsykehusene, til etter at regioninndelingen er foretatt. Dette er etter disse medlemmers skjønn en gal rekkefølge når det gjelder å løse integrerings- og samordningsproblematikken sykehusene imellom på.

       Disse medlemmer ville funnet det naturlig at departementet hadde lagt frem en konsekvensanalyse av det valget som er gjort med fortsatt å opprettholde to helseregioner i Sør-Østlandsområdet. Slik saken nå er fremlagt, er det vanskelig for Stortinget å gjøre seg opp en mening om effekten og resultatet av den regioninndeling som departementet fremmer forslag om.

       De av departementets anførte begrunnelser for å foreslå å opprettholde to helseregioner i Sør-Østlandsområdet er etter disse medlemmers skjønn faglig sett lite relevante, hvis målsettingen med en ny inndeling skal være en bedre samordning og integrering av de totale behandlingstilbudene i området, både når det gjelder regionsykehusene og de øvrige sykehusene i regionen. Disse medlemmer viser til at departementet også fører som argument for å opprettholde to helseregioner muligheten for sterkere lokalpolitisk innflytelse over utformingen av de regionale helseplaner. Disse medlemmer stiller seg uforstående til denne argumentasjonen, idet det fortsatt forutsettes at fylkeskommunene skal opprettholdes som selvstendige forvaltningsorgan uansett hvilken helseregioninndeling man velger. Disse medlemmer kan derfor ikke se at en storregion hvor alle ressursene er samlet, skulle vanskeliggjøre utarbeidelse av gode helseplaner. Disse medlemmer har videre merket seg at det føres en argumentasjon om at det i en storregion vil bli vanskeligere å oppnå faglig konsensus. Til denne argumentasjonen vil disse medlemmer anføre at vanskeligheter med å oppnå konsensus alltid vil være et problem, men dette problemet vil ikke forsterkes ved en stor region, snarere tvert om. Opprettholder man to regioner, vil man måtte forhandle om konsensus på tvers av regiongrensene; noe som åpenbart vil komplisere nettopp konsensusvedtak.

       Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen som begrunnelse for sitt valg av to regioner anfører at en ny storregion vil ha en befolkningsmengde som er det tredobbelte av de øvrige tre regioner til sammen, og at dette i sin tid kan reise spørsmål ved om det er formålstjenlig fortsatt å opprettholde et regionalisert helsevesen. Disse medlemmer vil i den sammenheng bemerke at dette spørsmål er politisk relevant, men faglig irrelevant hvis man i utgangspunktet har pasientenes interesser for øyet. Etter disse medlemmers skjønn vil det være en faglig fordel og en fordel for fremtidige pasienter at vi får en stor helseregion i Sør-Østlandsområdet. Også pasienter i andre helseregioner vil kunne tjene på at ressursene blir bedre utnyttet i helseregion 1 og 2. Ikke minst gjelder dette i forhold til utnyttelse av fagpersonell.

       Disse medlemmer stiller seg spørrende til departementets argument om at det skulle være en styrke å få en sterkere lokalpolitisk innflytelse i forhold til helseutvalgenes arbeid. Sterkere lokalpolitisk innflytelse i regionene bør ikke nødvendigvis bety en bedre samordning og faglig samlet videreutvikling og integrering av de totale sykehustjenestene.

       Disse medlemmer anbefaler en storregion i Sør-Østlandsområdet, slik at regionen vil bestå av et sammenhengende område. Størrelsen på regionen og en samling av ressursene vil etter disse medlemmers mening gi stor fleksibilitet i forhold til regional samordning. Hele regionsykehustilbudet vil ligge innenfor regiongrensen, og man slipper de administrative og faglige problemer ved bruk av de to regionsykehusene som er plassert i Osloområdet. Etter disse medlemmers skjønn vil en stor helseregion ha de beste forutsetninger for å kunne realisere en målrettet regional samordning av sykehustjenestene. Dette vil føre til større effektivitet og utnyttelse av ressursene. Ikke minst mener disse medlemmer dette gjelder regionsykehusene i storregionen og spesielt Rikshospitalet. Ved en todeling mister Rikshospitalet store deler av sitt pasientgrunnlag. Dette er ikke belyst av departementet i meldingen.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for at staten i kraft av sin rolle som sykehuseier avklarer på hvilken måte den har tenkt å delta i beslutningsprosessen frem mot de regionale helseplanene. Disse medlemmer vil understreke at dette er av særlig viktighet så lenge staten som både sykehuseier og godkjenningsinstans for de regionale helseplanene ellers vil kunne komme i uheldige dobbeltroller.

       Disse medlemmer konstaterer at regionsykehuseierne i de nye helseregionene kan risikere å bli nedstemt i forhold til spørsmål om oppgave- og ressursfordeling. Disse medlemmer vil understreke det uheldige i at fylker som ikke har ansvaret for driften, skal kunne påføre regionsykehuseierne utvidet ansvar. Disse medlemmer vil derfor anmode Regjeringen om å foreta en nærmere vurdering av organiseringen av og myndigheten til de regionale helseutvalgene som ivaretar regionsykehuseiernes spesielle ansvar.

       Slik disse medlemmer ser det, vil en fem-femmodell som anbefalt av departementet føre til et betydelig press på staten for å overlate eierskapet for Rikshospitalet og Radiumhospitalet til fylkeskommunene, noe disse medlemmer er sterkt imot. Disse medlemmer vil anføre at målet med en endring av regionene ikke bare skal imøtekomme Stortingets ønske om at Oslo og Akershus skal tilhøre samme region, men hovedmålsettingen med en ny regioninndeling må være å få til en best mulig regional samordning og kapasitetsutnyttelse. Skal en nå denne målsettingen, mener disse medlemmer at en må velge en storregion for hele Sør- og Østlandsområdet som inkluderer nåværende helseregion 1 og 2.

7. Regionsykehustilbudet - behov for videre oppfølging

7.1 Sammendrag

       Departementet legger ikke opp til at endringer i regioninndelingen på kort sikt skal medføre tilsvarende endringer i pasientunderlaget for de to regionsykehusene. Dette innebærer at de nye helseregionene må forholde seg til, og samarbeide om pasientbehandlingen, med begge regionsykehusene i Oslo. Når det gjelder øvrige regionsykehusfunksjoner knyttet til forskning, fagutvikling, rekruttering m.v., vil helseregion 1 forholde seg til Ullevål sykehus og helseregion 2 fortsetter det etablerte regionsamarbeidet med Rikshospitalet. Det uttales at begge regionene bør ta sikte på å videreføre det forpliktende samarbeid med Radiumhospitalet.

       Det nye lovgrunnlaget for den regionale helseplanleggingen er foreslått å tre i kraft fra 1. januar 1999. Departementet legger derfor opp til at ny regioninndeling på Sør-Østlandet får virkning fra samme dato. Dette innebærer at det fra denne dato etableres nye regionale helseutvalg for disse to regionene i tråd med den sammensetning som det nå legges opp til gjennom ny regioninndeling på Sør-Østlandet.

       Departementet legger ikke opp til at ny regioninndeling på kort sikt skal medføre vesentlige endringer i nåværende pasientstrømmer fra fylkene til de respektive regionsykehus.

       Departementet legger vekt på at det med basis i den samordningen som vil skje innad i de to helseregionene og mellom regionene, også bør settes i gang et arbeid for å oppnå en hensiktsmessig samordning mellom regionsykehusene. Det legges ikke opp til endringer som vil innebære at sykehusenes karakter på vesentlig måte forandres. Departementet vil ta kontakt med Oslo kommune for å invitere til og for å avklare opplegg for en slik ordning. I og med at funksjonsfordelinger mellom regionsykehusene gir konsekvenser for tilbudet i de to regionene, vil det bli lagt vekt på at de to helseregionene og de tilknyttede fylkene trekkes inn i arbeidet. Det framholdes at for å sikre at universitetsfunksjonene ivaretas på en tilfredsstillende måte må også universitetet i Oslo trekkes inn. Det uttales at departementet legger opp til at arbeidet skal skje gjennom drøftinger og samarbeid mellom parter som har en likeverdighet i egenskap av sykehuseiere.

       Departementet vil i statsbudsjettforslaget for 1999 orientere om oppfølgingen så langt og om planene for det videre arbeidet i forhold til samordning av regionsykehustjenestene på Sør-Østlandet.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser i utgangspunktet det spesielle ved at man ved valg av to framtidige helseregioner for Sør-Østlandet fortsatt vil ha alle regionsykehusfunksjoner lokalisert til Oslo, og der den ene av de to helseregionene dermed ikke vil ha et regionsykehus innenfor regiongrensene. Flertallet vil imidlertid påpeke at dette også har vært situasjonen ved dagens helseregioninndeling. Flertallet er kjent med at ingen av de ti fylkene som berøres av en ny regioninndeling, har ønske om alternative løsninger til regionsykehustilknytning enn ved de nevnte sykehus i Osloområdet, men at diskusjonen går på den innbyrdes funksjonsfordelingen særlig mellom Rikshospitalet og Ullevål, avhengig såvel av hvilke tjenester hvert av de to sykehusene skal utføre, samt hvilke helseregioner hvert av de to sykehusene skal ha et spesielt ansvar for. Flertallet ser det imidlertid ikke som et problem ved en framtidig inndeling i to helseregioner for Sør-Østlandet at begge helseregioner nyttiggjør seg tjenester ved såvel Rikshospitalet, Ullevål som Radiumhospitalet.

       Flertallet forutsetter selvsagt at Rikshospitalet også i framtida skal ha et pasientgrunnlag som er tilpasset sykehusets kapasitet, samtidig som sykehuset skal opprettholde og videreutvikle sin rolle med spisskompetanse og ledende oppgaver innenfor undervisning og forskning som i dag.

       Flertallet ser ingen grunn til at ikke sykehusets kapasitet faglig og kvantitativt skal utnyttes fullt ut, og forutsetter at fordelingen av pasienter til regionsykehusene fra de nye helseregioner 1 og 2 avklares gjennom et regulert avtaleforhold mellom de to regionene og dessuten staten som eier av Rikshospitalet og Radiumhospitalet.

       Etter flertallets syn er det først og fremst med henblikk på en optimalisert ressursbruk innad i Østlandsområdet at det er et behov for en nærmere avklaring av grenseoppgangen mellom disse regionsykehusenhetene, og ikke av hensyn til de fylker som ikke vil ha « sitt » regionsykehus innenfor regiongrensene. Det sentrale for denne helseregionen vil etter flertallets syn først og fremst være at de faktiske behovene ivaretas, selv om dette innebærer en deling av funksjonene mellom flere av de impliserte regionsykehusene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Sosial- og helsedepartementet vil sette i gang et arbeid for å oppnå en hensiktsmessig koordinering mellom regionsykehusene. Det legges opp til en institusjonell ordning som skal sørge for kontinuerlig og systematisk gjennomgang av funksjoner, funksjonsfordelinger og samarbeidsmåter innen regionsykehustjenestene.

       Disse medlemmer mener iverksetting av ny regioninndeling ikke bør skje før dette arbeidet er ferdigstilt.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette den nye regioninndelingen først når funksjonsfordelingen mellom regionsykehusene som skal betjene helseregion 1 og 2, er klarlagt. »

8. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

       Stortinget ber Regjeringen iverksette den nye regioninndelingen først når funksjonsfordelingen mellom regionsykehusene som skal betjene helseregion 1 og 2, er klarlagt.

9. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       St.meld. nr. 37 (1997-1998) - Ett sted må grensen gå. Om ny inndeling av helseregionene på Sør-Østlandet - vedlegges protokollen.