6.1 Sammendrag

       Departementet forkaster innledningsvis to alternativer til helseregioninndeling som også berører andre helseregioner enn helseregionene 1 og 2.

       Departementet drøfter deretter fire alternative måter som grensen mellom de to regioner kan trekkes på, gitt forutsetningen om at Oslo og Akershus skal tilhøre samme helseregion. Drøftingen har som utgangspunkt de samme vurderingskriteriene som ble brukt for å vurdere spørsmålet om én eller to regioner. Det anbefales en deling av Sør-Østlandet i to regioner langs Oslofjorden, slik at fylkene på østsiden av Oslofjorden danner helseregion 1 og fylkene på vestsiden av Oslofjorden utgjør helseregion 2. Dette innebærer at den nye helseregion 1 vil bestå av Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland, mens Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder utgjør den nye helseregion 2.

       Det understrekes at dette alternativet vil gjøre det mulig for den nye helseregion 2 å bygge videre på det positive samarbeidet som er i gang. Det framholdes videre at dette alternativet også ivaretar mulighetene for samordning i helseregion 1 mellom Oslo og Akershus og mellom Akershus og Østfold. Dette gjør også at de områdene i denne regionen som i dag har en dårlig utbygging av lokal- og sentralsykehustjenester, og som samtidig ventes å møte en kraftig befolkningsøkning framover, gis muligheter for å samordne og effektivisere sitt tjenestetilbud innen et naturlig geografisk område. Videre gir denne løsningen et likt antall (5) fylkeskommuner pr. region. Det uttales at dette gir få aktører i hvert av de regionale helseutvalgene, og at dette styrker mulighetene for lokalpolitisk innflytelse, og øker mulighetene for å komme fram til enighet om konkrete tiltak.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen merker seg at det i stortingsmeldingen drøftes sju ulike alternativer for ny regioninndeling på Sør-Østlandet. Komiteen ser ut fra kriteriet om Oslo og Akershus i samme helseregion ikke for seg andre alternativer enn de sju som er drøftet i stortingsmeldingen, med bakgrunn i at andre alternativer vil medføre at også andre helseregioner involveres, men uten at dette løser de spesielle utfordringer som man står overfor i helseregion 1 og 2. Komiteen vil i det følgende vurdere de sju alternativene.

       Komiteen merker seg at alternativene 6 og 7 innebærer at også andre helseregioner enn helseregion 1 og 2 blir involvert ved endringen av regiongrenser. Komiteen ser det, i likhet med departementet, ikke som hensiktsmessig å ta opp til vurdering helseregioninndelingen utover det som gjelder fylkene på Sør-Østlandet, idet en slik utvidet regioninndeling neppe vil løse noe problem uten at det samtidig skaper flere andre.

       Komiteen merker seg at av de øvrige fem alternativene, dreier alternativ 1 seg om hele Sør-Østlandet som én helseregion, mens alternativene 2-5 innebærer to helseregioner, men med varierende antall fylker i de to regionene, varierende fra fem i hver (alternativ 2) til to i helseregion 1 og åtte i helseregion 2 (alternativ 5).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vurderer at alternativ 5, der de åtte fylkene utenom Oslo og Akershus er plassert sammen i helseregion 2, innebærer en samling av to geografiske områder med stor innbyrdes avstand, og der samarbeidspotensialet for østlandsfylkene mot fylkene vest for Oslofjorden synes begrenset. Flertallet vil også påpeke at dette innebærer at det samarbeid som allerede eksisterer mellom Oslo og tilgrensende fylker utenom Akershus, ikke vil bli videreført med en slik regioninndeling. Flertallet deler derfor departementets vurdering av alternativ 5 som lite hensiktsmessig.

       Flertallet vurderer at alternativ 4 gir en naturlig regional samordning mellom Oslo, Akershus og Østfold, som innebærer et utvidet regionalt samarbeid mellom sykehusene i disse fylkene. Derimot deler flertallet departementets vurdering av at helseregion 2 ikke vil utgjøre noen naturlig geografisk enhet i dette alternativet, idet Hedmark og Oppland vil ligge geografisk isolert fra de øvrige fylkene i regionen, samtidig som disse to fylkene ikke har noen naturlige samarbeidsakser mot fylkene på vestsiden av fjorden. Disse ankepunktene gjør at flertallet deler departementets vurdering av at heller ikke alternativ 4 kan ansees som hensiktsmessig for den nye regioninndelingen.

       Flertallet merker seg at alternativ 3 innebærer at helseregion 1 består av Hedmark og Oppland i tillegg til Akershus og Oslo, og at en slik inndeling vil bidra til en samordning av sykehustilbudet for pasienter i nedre Akershus og søndre del av Hedmark og Oppland. Derimot merker flertallet seg at man mister muligheten til å bruke helseregionen som arena for samordning og funksjonsfordeling mellom Akershus og Østfold. Dette alternativet vil også medføre at Østfold vil ligge geografisk isolert fra de øvrige fylkene i regionen. Spesielt på denne bakgrunn ser flertallet heller ikke dette som det mest optimale av de foreliggende alternativene.

       Flertallet merker seg at alternativ 2 innebærer en deling av de to helseregionene langs Oslofjorden, slik at hver region består av fem fylker, og der Oppland, Hedmark og Østfold knyttes sammen med Oslo og Akershus i én helseregion. Man oppnår dermed to geografisk naturlig avgrensede helseregioner, og der bestående samarbeid mellom tilgrensende fylker kan videreføres innenfor de nye helseregionene. Flertallet deler departementets oppfatning av at dette vil være den mest naturlige regioninndelingen dersom de ti fylkene skal deles i to helseregioner.

       Flertallet merker seg at alternativ 1 innebærer at alle de ti fylkene samles i én helseregion. Flertallet vil anmerke at dette, i motsetning til ved de andre alternativene, kan bidra til å løse funksjonsfordelingen mellom Rikshospitalet og Ullevål sykehus, idet begge sykehus dermed vil kunne ha spesialoppgaver som dekker hele helseregionen, i stedet for at man finner sidestilte funksjoner ved begge sykehus til ivaretakelse av hver av to helseregioner. Ved bruk av både Rikshospitalet og Ullevål for både helseregion 1 og 2 vil imidlertid dette også kunne løses innenfor en todelt modell, slik situasjonen jo har vært også med dagens helseregioninndeling. Flertallet vil som et vesentlig ankepunkt mot en felles helseregion for hele Sør-Østlandet få anmerke at dette vil medføre at 54,71 prosent av hele landets befolkning samles i en felles helseregion, mens man i de øvrige tre helseregioner vil ha kun tre fylker i hver, og med en befolkningsmengde som i gjennomsnitt vil utgjøre 15 prosent av landets totale folkemengde. Den forskjellen i størrelse som dermed oppstår mellom en stor helseregion 1-2 og de øvrige, vil dermed etter flertallets syn kunne skape en uheldig ubalanse både hva angår innbyrdes innflytelse på den samlede sykehuspolitikken mellom helseregionene, men også hva angår hvert av de ti fylkenes mulighet for å øve innflytelse innenfor en slik stor region. Flertallet deler departementets oppfatning av at en slik region vil bli så stor, at den vil kunne tvinge fram former for underorganisering. En slik storregion vil dermed på mange felter skille seg så klart fra de øvrige helseregioner, at den modellen som i så fall vil måtte velges, vil medføre at man ikke lenger vil ha organisatorisk sidestilte helseregioner. Flertallet vil ut fra den gitte begrunnelse gå mot en felles helseregion for Sør-Østlandet.

       Flertallet er kjent med at fem av de berørte fylker (Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud) har uttrykt ønske om en felles helseregion for hele Sør-Østlandet, mens de øvrige fem fylker (Oppland, Hedmark, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder) ønsker seg to helseregioner, og der stortingsmeldingens alternativ 2 angis å være den foretrukne. Flertallet vil påpeke at det dermed ikke er mulig å avgi en innstilling som kommer alle de impliserte fylkers ønske om framtidig regioninndeling i møte. Flertallet vil imidlertid påpeke at mens en felles helseregion ventelig vil legge føringer for det framtidige helseregionsamarbeidet som vil gjøre en reversering til to helseregioner vanskelig, vil man ved å velge en todeling, fortsatt kunne tilstrebe et nærmest mulig samarbeid mellom de to helseregionene, og uten at regiongrensene skulle være til hinder for at samarbeidet utvikles tettere der de to regionene finner dette formålstjenlig.

       Som konklusjon vil flertallet, med henvisning til ovenstående gjennomgang, slutte seg til departementets konklusjon i St.meld. nr. 37 (1997-1998) og gå inn for alternativ 2 som det beste alternativet for framtidig inndeling av helseregion 1 og 2.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre kan ikke støtte forslaget i stortingsmeldingen om fortsatt å opprettholde to helseregioner i Sør-Østlandsområdet. Disse medlemmer går inn for en region som inkluderer nåværende helseregion 1 og 2, og som får sine regionsykehusfunksjoner dekket fra henholdsvis Ullevål sykehus, Rikshospitalet og dels Radiumhospitalet. Det er forbausende for disse medlemmer å registrere at Regjeringen skyver problemene med samordningen sykehusene imellom foran seg når det gjelder integrering og samordning, ikke minst i forhold til regionsykehusene, til etter at regioninndelingen er foretatt. Dette er etter disse medlemmers skjønn en gal rekkefølge når det gjelder å løse integrerings- og samordningsproblematikken sykehusene imellom på.

       Disse medlemmer ville funnet det naturlig at departementet hadde lagt frem en konsekvensanalyse av det valget som er gjort med fortsatt å opprettholde to helseregioner i Sør-Østlandsområdet. Slik saken nå er fremlagt, er det vanskelig for Stortinget å gjøre seg opp en mening om effekten og resultatet av den regioninndeling som departementet fremmer forslag om.

       De av departementets anførte begrunnelser for å foreslå å opprettholde to helseregioner i Sør-Østlandsområdet er etter disse medlemmers skjønn faglig sett lite relevante, hvis målsettingen med en ny inndeling skal være en bedre samordning og integrering av de totale behandlingstilbudene i området, både når det gjelder regionsykehusene og de øvrige sykehusene i regionen. Disse medlemmer viser til at departementet også fører som argument for å opprettholde to helseregioner muligheten for sterkere lokalpolitisk innflytelse over utformingen av de regionale helseplaner. Disse medlemmer stiller seg uforstående til denne argumentasjonen, idet det fortsatt forutsettes at fylkeskommunene skal opprettholdes som selvstendige forvaltningsorgan uansett hvilken helseregioninndeling man velger. Disse medlemmer kan derfor ikke se at en storregion hvor alle ressursene er samlet, skulle vanskeliggjøre utarbeidelse av gode helseplaner. Disse medlemmer har videre merket seg at det føres en argumentasjon om at det i en storregion vil bli vanskeligere å oppnå faglig konsensus. Til denne argumentasjonen vil disse medlemmer anføre at vanskeligheter med å oppnå konsensus alltid vil være et problem, men dette problemet vil ikke forsterkes ved en stor region, snarere tvert om. Opprettholder man to regioner, vil man måtte forhandle om konsensus på tvers av regiongrensene; noe som åpenbart vil komplisere nettopp konsensusvedtak.

       Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen som begrunnelse for sitt valg av to regioner anfører at en ny storregion vil ha en befolkningsmengde som er det tredobbelte av de øvrige tre regioner til sammen, og at dette i sin tid kan reise spørsmål ved om det er formålstjenlig fortsatt å opprettholde et regionalisert helsevesen. Disse medlemmer vil i den sammenheng bemerke at dette spørsmål er politisk relevant, men faglig irrelevant hvis man i utgangspunktet har pasientenes interesser for øyet. Etter disse medlemmers skjønn vil det være en faglig fordel og en fordel for fremtidige pasienter at vi får en stor helseregion i Sør-Østlandsområdet. Også pasienter i andre helseregioner vil kunne tjene på at ressursene blir bedre utnyttet i helseregion 1 og 2. Ikke minst gjelder dette i forhold til utnyttelse av fagpersonell.

       Disse medlemmer stiller seg spørrende til departementets argument om at det skulle være en styrke å få en sterkere lokalpolitisk innflytelse i forhold til helseutvalgenes arbeid. Sterkere lokalpolitisk innflytelse i regionene bør ikke nødvendigvis bety en bedre samordning og faglig samlet videreutvikling og integrering av de totale sykehustjenestene.

       Disse medlemmer anbefaler en storregion i Sør-Østlandsområdet, slik at regionen vil bestå av et sammenhengende område. Størrelsen på regionen og en samling av ressursene vil etter disse medlemmers mening gi stor fleksibilitet i forhold til regional samordning. Hele regionsykehustilbudet vil ligge innenfor regiongrensen, og man slipper de administrative og faglige problemer ved bruk av de to regionsykehusene som er plassert i Osloområdet. Etter disse medlemmers skjønn vil en stor helseregion ha de beste forutsetninger for å kunne realisere en målrettet regional samordning av sykehustjenestene. Dette vil føre til større effektivitet og utnyttelse av ressursene. Ikke minst mener disse medlemmer dette gjelder regionsykehusene i storregionen og spesielt Rikshospitalet. Ved en todeling mister Rikshospitalet store deler av sitt pasientgrunnlag. Dette er ikke belyst av departementet i meldingen.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for at staten i kraft av sin rolle som sykehuseier avklarer på hvilken måte den har tenkt å delta i beslutningsprosessen frem mot de regionale helseplanene. Disse medlemmer vil understreke at dette er av særlig viktighet så lenge staten som både sykehuseier og godkjenningsinstans for de regionale helseplanene ellers vil kunne komme i uheldige dobbeltroller.

       Disse medlemmer konstaterer at regionsykehuseierne i de nye helseregionene kan risikere å bli nedstemt i forhold til spørsmål om oppgave- og ressursfordeling. Disse medlemmer vil understreke det uheldige i at fylker som ikke har ansvaret for driften, skal kunne påføre regionsykehuseierne utvidet ansvar. Disse medlemmer vil derfor anmode Regjeringen om å foreta en nærmere vurdering av organiseringen av og myndigheten til de regionale helseutvalgene som ivaretar regionsykehuseiernes spesielle ansvar.

       Slik disse medlemmer ser det, vil en fem-femmodell som anbefalt av departementet føre til et betydelig press på staten for å overlate eierskapet for Rikshospitalet og Radiumhospitalet til fylkeskommunene, noe disse medlemmer er sterkt imot. Disse medlemmer vil anføre at målet med en endring av regionene ikke bare skal imøtekomme Stortingets ønske om at Oslo og Akershus skal tilhøre samme region, men hovedmålsettingen med en ny regioninndeling må være å få til en best mulig regional samordning og kapasitetsutnyttelse. Skal en nå denne målsettingen, mener disse medlemmer at en må velge en storregion for hele Sør- og Østlandsområdet som inkluderer nåværende helseregion 1 og 2.