Brev fra Olje- og energidepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 23. april 1998.

Dok.nr.8:19 (1997-1998) Om hjemfall

       Jeg viser til komiteens brev av 12. desember 1997 der Dok.nr.8:19 (1997-1998) oversendes departementet for en utredning, samt til departementets brev til komiteen av 13. mars og 3. april d.å.

Bakgrunn

       I årene 1957-66 ble det inngått fem avtaler om foregrepet hjemfall mellom staten og konsesjonærene i henholdsvis Svelgen-, Høyanger-, Bjølvo-, Tyssovassdragene og Storelva i Sauda. Avtalene var basert på at konsesjonærene fikk anledning til å leie anleggene tilbake fra staten for en ny periode. Alle vassdragsrettigheter i vassdragene som ble omfattet av avtalene om foregrepne hjemfall, ble overdratt til staten umiddelbart ved avtaleinngåelsene. Opprinnelig hjemfall i henhold til konsesjonene var i årene fra 1979 til 1984. En viktig begrunnelse for avtalene var at konsesjonærene skulle foreta tilleggsutbygging av vannfall som lå unyttet og som staten selv ikke kunne bygge ut før den opprinnelige konsesjonstiden var utløpt. Statens rettigheter i disse vassdragene ble overført til Statkraft SF ved stiftelsen i 1992.

       Ordningen fra avtalene om de foregrepne hjemfallene ble lovfestet i industrikonsesjonsloven § 41 ved lovendringen i 1969. Det var en forutsetning for å inngå avtale at konsesjonæren selv var eier av anleggene. Avtalen innebar at konsesjonæren før hjemfall kunne inngå avtale med staten om å leie anleggene tilbake etter det ordinære hjemfallet, begrenset til 50 år fra avtaletidspunktet. Fra 1969 til nå har ingen inngått en slik leieavtale.

       Ved lovendringen i industrikonsesjonsloven § 41 i 1993, jf. Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) ble ordningen utvidet ved at konsesjonæren kunne forhandle med staten om at egne vannfall med tilhørende anlegg hjemfaller til staten med en gang, samtidig som det gis anledning til å kjøpe anleggene tilbake for en ny konsesjonsperiode på 50 år. Forutsetningen for en slik avtale er at konsesjonæren selv eier anleggene, og det ble forutsatt at slik avtale bare kunne inngås en gang. Norsk Hydro inngikk i 1995 avtale om foregrepet hjemfall og tilbakekjøp av kraftstasjonene Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl etter denne bestemmelsen.

Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) og forholdet til avtalene om foregrepne hjemfall

       I Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) la stortingsflertallet til grunn at bedriftene som er part i avtalene om de foregrepne hjemfallene ikke skulle omfattes av Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) fordi de allerede har innehatt rettighetene i to konsesjonsperioder. Bedriftene skulle i stedet få ordinære statskraftkontrakter etter hvert som avtalene om foregrepne hjemfall utløper. Avtalene løp opprinnelig ut i årene fra 1995 til 2009. Ved St.prp. nr. 104 (1990-1991), jf. Innst.S.nr.30 (1991-1992) ble avtalene forlenget til 2010 for så vidt gjelder de kraftverk konsesjonærene fikk leie for en ny periode.

       Tilleggsutbyggingene har enten allerede tilfalt Statkraft SF (Bremanger i 1995) eller tilfaller Statkraft SF ved den opprinnelige leietidens utløp, dvs. i perioden 2006-2009. Også eiendomsretten til disse kraftstasjonene m.v. som etter avtalene om foregrepne hjemfall tilfaller staten, skal ved leietidens utløp overføres til Statkraft SF.

Spørsmål om likebehandling

       Et sentralt spørsmål i diskusjonen ved lovendringen i 1993 var om Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) førte til ulik behandling av de som ble omfattet av lovendringen, og selskapene som er part i avtalene om foregrepne hjemfall, som ikke ble omfattet.

       Spørsmålet ble tatt opp av Fremskrittspartiets stortingsgruppe under behandlingen av Ot.prp. nr. 70, og i brev til Fremskrittspartiets stortingsgruppe av 19. mai 1993 viste departementet til at de selskapene som er part i de foregrepne hjemfallavtalene er i ferd med å avslutte sin annen konsesjonsperiode. Disse selskapene ble derfor ikke omfattet av forslaget i Ot.prp. nr. 70.

       Lovendringen medførte at både de selskaper som var parter i avtalene om de foregrepne hjemfallene og konsesjonærer som nå inngår avtale i henhold til industrikonsesjonsloven § 41 får disponere anleggene i to konsesjonsperioder på nærmere 100 år.

Forslagets forhold til hjemfallsinstituttet

       Dok.nr.8-forslaget innebærer at selskapene som er parter i avtalene om de foregrepne hjemfallene skal gis anledning til å inngå en kjøpsavtale for en ny tredje, konsesjonsperiode.

       Det sentrale i hjemfallsordningen er at private gis konsesjon for en tidsbegrenset periode på inntil 60 år. Etter konsesjonstidens utløp går eiendomsretten til kraftverk og anlegg over til staten, og staten står deretter fritt til å foreta en ny vurdering av bruken av vannfallsrettighetene i det aktuelle vassdrag.

       Forslaget innebærer i realiteten at konsesjonæren gis en lovfestet rett til å kunne disponere de aktuelle kraftrettigheter for tre konsesjonsperioder på om lag 140 år, uten at staten gis anledning til å vurdere alternativ anvendelse av kraften. En hjemfallsordning som går over så mange år, og som blir utsatt for annen gang når hjemfallet nærmer seg, har ikke noen praktisk betydning for kontrollen med privat eierskap til kraftressursene.

       Forslaget i Dok.nr.8:19 legger opp til at alle rettigheter etter de fem avtalene om foregrepne hjemfall kan kreves tilbakekjøpt fra Statkraft SF. Middelproduksjon i de aktuelle vassdragene er i dag ca 4,4 TWh/år. Potensialet for opprusting/utbygging i vassdragene som er omfattet av disse avtalene er av NVE anslått til knapt 1,5 TWh/år. Dersom forslaget vedtas, vil selskapene som er parter i avtalene om foregrepne hjemfall kunne inngå avtaler om en ny, tredje konsesjonsperiode i henhold til industrikonsesjonsloven § 41. Også alle andre konsesjonærer med hjemfallsvilkår vil da kunne stille krav om å få anledning til å inneha sine vannfallsrettigheter i tre konsesjonsperioder.

Målrettet bruk av kraften til industriformål. Forholdet til Statkraft SF

       Sammenlignet med tildeling av kraftkontrakter vil forslaget om å selge kraftverk gi svakere offentlig styring med industrikraftpolitikken. Forslaget vil også svekke Statkraft som kraftprodusent og foretakets muligheter til å levere kraft til øvrige deler av industrien. Disse forholdene er nærmere kommentert nedenfor.

       For å ha en målrettet bruk av kraften til industriformål er det i statskraftkontrakter inngått i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-1991), i de foregrepne hjemfallsavtalene og ved salg av kraftverk på politisk bestemte vilkår krav om at kraften skal brukes lokalt og at konsernet samlet ikke skal ha mer kraft enn de har behov for til industriformål. Departementet kan senere avkorte eller trekke tilbake kontrakter dersom vilkårene for krafttildelingen ikke oppfylles.

       Ved salg av kraftverk vil eventuelle sanksjonsmuligheter være svakere. Ved salg meddeles selskapet egen ervervskonsesjon. Det skal svært mye til før en slik konsesjon kan trekkes tilbake. En mulig sanksjon kan være at man avkorter eller trekker tilbake eventuelle andre statskraftkontrakter som konsernet er tildelt. Ofte vil imidlertid dette kunne være kontrakter knyttet til andre lokalsamfunn enn der vilkårene er brutt. En kan også tenke seg en økonomisk kompensasjon eller tvunget tilbakesalg til staten. I praksis vil imidlertid dette være en tyngre prosess enn å trekke tilbake kontraktsleveranser.

       Ved salg av kraftverk vil det også være vanskeligere å ivareta andre forhold som kan hensynstas ved tildeling eller fornyelse av kontrakter. For eksempel tildeles det kun kraft til konkrete prosjekter. Allerede ved tildelingstidspunktet tas det hensyn til kraftbehov og krafttilgang på det aktuelle stedet og i konsernet. For å gi industrien incentiver til enøk og fleksibilitet dekker ikke tildeling av kontrakter hele kraftbehovet. Det legges også vekt på likebehandling mellom de enkelte tilfeller. Statkrafts muligheter til å levere kraft til industrien er begrenset. Om lag to tredeler av Statkrafts produksjonskapasitet er bundet opp i industrikraft- og konsesjonskraftforpliktelser. Når salg av kraftverk gir svakere kontroll med kraftbruken, vil det svekke foretakets muligheter til å forsyne øvrig industri og redusere kontrollen med disponeringen av kraftressursene. Det vises også til at det i enkelte av vassdragene som er omfattet av foregrepet hjemfall, er til dels betydelige utvidelsesmuligheter. Ved salg av anleggene vil ikke Statkraft kunne realisere disse mulighetene for å styrke foretaket krafttilgang.

       Forholdene knyttet til de aktuelle bedriftenes krafttilgang må avklares i sammenheng med den varslede proposisjonen om kraftkrevende industris framtidige kraftvilkår.

Konklusjon

       Departementet går imot forslaget som fremmes i Dok.nr.8:19 (1997-1998).