1. Samandrag

     Forslagsstillarane viser i dokumentet til at Høgre først og fremst vil løyse industrien sitt behov for langsiktig krafttilgang gjennom utsett heimfall og sal av Statkraft sine industrikraftverk. Forslagsstillarane fremjer såleis forslaget for å unngå uheldige verknader av gjeldande lovgjeving på dette området.

       Forslagsstillarane viser vidare til at Stortinget i 1993 vedtok endringar i industrikonsesjonslova sine føresegner om heimfall av kraftverk, som førte til at det no er høve til å gjere føregrepne heimfall kor kraftverkanlegga heimfell til staten før den verkelege konsesjonstida er gått ut. Tidlegare konsesjonær har samstundes høve til å tinga om å kjøpa attende dei heimfalne anlegga for ein periode på 50 år.

       Følgjande forslag vert fremja:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at konsesjonærene som i årene 1957-66 inngikk avtaler med staten om foregrepet hjemfall gis tilbakekjøpsadgang for anleggene på vilkår tilsvarende dem som er hjemlet i endring av industrikonsesjonsloven § 41 og vassdragsreguleringsloven § 20a av 11. juni 1993.

       Statkraft SF blir gjennom foretaksmøtet pålagt å foreta salg av de aktuelle anleggene i den grad tilbakekjøpsavtaler blir inngått i samsvar med Stortingets forutsetninger i Innst.O.nr.133 Om endring av industrikonsesjonsloven § 41 og vassdragsreguleringsloven § 20a av 11. juni 1993. »

2. Merknader frå komiteen

      Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, og fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H Langeland, viser til at i Dok.nr.8:19 (1997-1998) foreslås det å gi eierne av industrikraftverk som har inngått avtaler med staten om foregrepet hjemfall adgang til gjenkjøp og en ny konsesjonstid på 50 år. Dette gjelder først og fremst Elkem som ønsker å kjøpe tilbake Saudafallene før selskapets eksisterende leieavtale med Statkraft går ut i 2010.

       Videre viser flertallet til at forslaget i realiteten innebærer at konsesjonærene gis en lovfestet rett til å kunne disponere kraftrettighetene for tre konsesjonsperioder uten at staten gis anledning til å vurdere alternativ anvendelse av kraften.

       I tråd med Olje- og energidepartementets syn, jf. departementets brev vedlagt, foreslår flertallet å avvise forslaget. Flertallet er åpne for at det inngås langsiktige kraftkontrakter med Elkem, men mener at dette må sees i sammenheng med det nye kraftregimet. Flertallet vil derfor be Regjeringen om så raskt som mulig å komme tilbake til Stortinget med den varslede proposisjonen om kraftkrevende industris framtidige kraftvilkår.

       Flertallet mener inngåelse av en leieavtale for nye 50 år i praksis blir svært likt et salg. Problemet med salg eller ny leieavtale er at Elkem tildeles kraft for langt mer enn sitt kraftbehov i Sauda, mens andre bedrifter vil få vesentlig mindre. Jo mer som tildeles Elkem, jo mindre kan det bli til fordeling for den resterende industrien. Behovet for likebehandling gjør det nødvendig å se tildelingen av kraft til Elkem i sammenheng med et nytt kraftregime.

       Flertallet viser til at det i 1966 ble inngått avtale om foregrepet hjemfall og inngått kontrakt om forlenget leie fram til 31. desember 2010.

       Olje- og energidepartementet opplyser at Elkems kraftbehov ved utbygging av manganproduksjonen og en eddiksyrefabrikk av Elkem er oppgitt til 1,2 TWh. Det betyr i realiteten at Elkem i Sauda bare har behov for et tillegg på ca 100-120 GWh i tillegg til dagens forbruk i Sauda for å kunne foreta de skisserte planene om utvidelse av manganproduksjonen og etablering av en eddiksyrefabrikk. Det er derfor ikke nødvendig at Elkem får rettigheter til utbygging av Saudafallene for å sikres kraft til dagens og planlagt industrivirksomhet i Sauda.

       Flertallet ser det som naturlig at Elkem Sauda sikres nødvendige kraftmengder til de planlagte utbygginger i en langsiktig industrikontrakt, og at bedriftens krafttilgang avklares i sammenheng med den varslede stortingsproposisjonen om kraftkrevende industris framtidige kraftvilkår. En slik framgangsmåte vil være i tråd med statsrådens anbefalinger i det vedlagte brev av 23. april 1998.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker at Statkraft skal ha hovedansvaret for industrikraftkontraktene i Norge. Kraftforedlende industri består av en rekke bedrifter fra sør til nord, som er bærebjelker i lokalsamfunnet og fundamentet for næringslivet og sysselsettingen på de steder hvor de er etablert. For å sikre disse virksomhetene også i fremtiden er vi avhengige av at de gis konkurransedyktige rammevilkår. Dette kan best sikres ved et sterkt nasjonalt eierskap over energiressursene. Ved å redusere Statkrafts portefølje eller begrense mulighetene til en økning, vil selskapet ikke kunne ivareta denne rollen. Inngåelse av en langsiktig leieavtale på 50 år hvor Elkem får leie fallrettighetene og anlegg for en periode på 50 år, betyr iht. brevet fra Olje- og energidepartementet bl.a. en reduksjon av Statkrafts kraftproduksjon.

       Disse medlemmer viser videre til at omlag 2/3 av Statkrafts produksjonskapasitet i dag er knyttet opp til industri- og konsesjonskraftforpliktelser. Ved utleie i Sauda vil ikke Statkraft kunne få muligheten til utvidelse av sin portefølje med inntil 1,1 TWh årlig.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at Olje- og energidepartementet bemerker at en leieavtale i Sauda kan få presedens for de andre kraftverkene som leies ut til industrien, og disse vil kunne hevde at de blir forskjellsbehandlet dersom det ikke gis anledning til ytterligere en ny tredje konsesjonsperiode.

       De kraftverk som omfattes av forslaget i Dok.nr.8:19 (1997-1998) og som foreslås solgt, har en middelproduksjon på ca 4,4 TWh inkludert tilleggsutbyggingen som er foretatt etter inngåelse av leieavtalene. I tillegg kommer muligheten for nye utbygginger i vassdragene, som av NVE er anslått til knapt 1,5 TWh. Øvrige kraftverk som vil hjemfalle til staten de nærmeste 50 år utgjør en middelproduksjon på ca 8 TWh. Den alt overveiende del av disse konsesjonene innehas av industriselskapene. I tilknytning til vassdragene er det utvidelsesmuligheter for til sammen ca 1 TWh.

       Flertallet viser til at Elkem Sauda er en av mange bedrifter som har behov for en avklaring av fremtidige kraftvilkår. Av andre kan nevnes Sør-Norge Aluminium, Finnfjord, Norske Skog, Norton, Husfoss, Norzink, Falconbridge, Odda Smelteverk, Fesil og de resterende Elkem-bedriftene med flere, som har kontrakter som går ut i dette tidsrom og øvrige treforedlingsbedrifter som i dag ikke har statskraftkontrakter.

       For å sikre en likebehandling av hele den kraftforedlende industrien inklusiv treforedling støtter flertallet Olje- og energidepartementets forslag om å se Elkems behov for nødvendig kraft i Sauda på langsiktig kontrakt i sammenheng med den varslede proposisjonen om kraftforedlende industris framtidige kraftvilkår.

       Flertallet avviser forslaget i Dok.nr.8:19 (1997-1998) om å legge til rette for at konsesjonærene som i årene 1957-66 inngikk avtaler med staten om foregrepet hjemfall, får anledning til å kjøpe tilbake anleggene på vilkår tilsvarende de som er hjemlet i endring av industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven av 11. juni 1993, samt et eventuelt forslag om en leieavtale for nye 50 år.

       Flertallet foreslår:

       « Forholdene knyttet til de aktuelle bedriftenes krafttilgang inklusiv Elkem Sauda må avklares i sammenheng med den varslede stortingsproposisjonen om kraftkrevende industris framtidige kraftvilkår. Det forutsettes at denne proposisjonen legges fram for Stortinget senest høsten 1998 ».

       Komiteens medlemer frå Kristeleg Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, frå Senterpartiet, John Dale, og frå Venstre, Gunnar Kvassheim, viser til at departementet i brev av 23. april 1998 går mot forslaget i Dok.nr.8:19 (1997-1998). I same brev rår departementet til at krafttilgangen for dei aktuelle verksemdene vert avklara i samanheng med den varsla proposisjonen om dei framtidige kraftvilkåra. Desse medlemer vil støtte eit forslag i tråd med dette.

       Jamvel om forslaget i Dok.nr.8:19 (1997-1998) prinsipielt handlar om situasjonen for dei kraftverka som fekk ei ordning med føregrepne heimfall, vil desse medlemer særleg understreke behovet for snarleg å sikre industriføremåla i Sauda turvande kraft, og at dette skjer utan at verksemder kjem i nokon særstilling med omsyn til fordelinga av den krafta som står til disposisjon for norsk industri.

       Desse medlemer vil minna om at Elkem, som fram til 2010 leigar rettane til fall og eksisterande anlegg, har planar om å ruste opp og utvide manganproduksjonen i Sauda. Dette gjer det mogeleg, m.a. i samarbeid med Statoil å byggje ein eddiksyrefabrikk, basert på ovnsgass frå manganproduksjonen. Samtidig er det aktuelt å utvide aluminiumsproduksjonen på Lista.

       Til saman vil industriprosjekta koste over 3  mrd. kroner. Investeringane vil skape nye arbeidsplassar, og framfor alt sikre sysselsettinga i dei aktuelle områda for lang tid framover. Føresetnaden for at dette kan skje er ei avklaring av kraftforsyninga. Gjennomføringa av industriplanane krev 1,7 TWh, av dette 1,2 TWh i Sauda og 0,5 TWh på Lista.

       Desse medlemer har merka seg at Statkraft ynskjer å overta og byggje ut Saudafalla etter år 2010. Statkraft står som faktisk eigar av anlegga. Frå og med 1992 gjekk Sauda I - III inn i Statkraft sin opningsbalanse. Også Elkem ynskjer å søkje konsesjon for modernisering og utviding av kraftverka i samsvar med dei planar Statkraft, Elkem og SKL har utarbeidd i fellesskap. Prosjektet vil utløyse ein meirproduksjon opp mot 1 TWh. Desse medlemer vil understreke at det enno ikkje er teke stilling til omfanget av kraftutbygginga.

       Desse medlemer meiner det er viktig å finna fram til løysingar i Sauda som best sikrar lokalsamfunnet både på kort og lengre sikt. Det må leggjast avgjerande vekt på å knyte sterke band mellom industri og lokalsamfunn. Industripolitisk må det vera ei oppgåve å syte for at nasjonale og lokale kraftressursar på best mogelege vilkår kan bli nytta til å fremje verdiskapinga i distrikta. Utfordringa på dette området må sjåast i lys av utfordringane på kraftmarknaden internasjonalt.

       Desse medlemer har kome til at dei beste vilkåra for lokal produksjon i dette tilfellet kan oppnåast gjennom ein kombinasjon av investeringar og klart formulerte vilkår. Det tilseier at Elkem, som har tradisjon i lokalsamfunnet, får høve til å gjennomføre utbygginga, og så drive kraftverka og disponere kraftvolumet i samsvar med retningsliner styresmaktene fastset. Dette er eit alternativ som så vel Sauda kommune som Rogaland fylkeskommune støttar fullt opp om, og legg eit solid konkurransedyktig grunnlag for store og langsiktige industriinvesteringar i Sauda, og for eit industriprosjekt som også er interessant sett frå eit miljøpolitisk synspunkt. Desse medlemer vil peike på at utsleppa av CO₂ blir redusert med 300.000 tonn pr. år, fordi utsleppa vil bli nytta som råstoff i eddiksyreproduksjonen.

       Desse medlemer meiner det i ein avtale med Elkem må kome klart fram at krafta skal nyttast til lokale industriformål. Dersom dette ikkje er tilfelle, må krafta førast tilbake til staten ved Statkraft. Ein leigeavtale skal ikkje medverke til at Elkem vert etablert som netto seljar av kraft. Får Elkem gjennom utbygginga meir kraft til disposisjon enn det som trengst til dei industrielle føremåla må det skje ei tilsvarande avkorting i eksisterande kraftkontraktar mellom Statkraft og Elkem, jf. dagens behovsvilkår. Desse medlemer går ut frå at Elkems kraftbalanse vil bli vurdert i samband med utforminga av den varsla proposisjonen om dei framtidige kraftvilkåra.

       Desse medlemer meiner det er naturleg at det vert sett vilkår som er i samsvar med leigealternativet etter § 41 i industrikonsesjonslova. Det blir her synt til Ot.prp. nr. 69 (1966-1967) og til Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) side 8, der det heiter:

       Desse medlemer vil understreka at det i ein leigeavtale må stillast krav til gjennomføring av ENØK-tiltak, slik at avtalen også miljøpolitisk framstår som eit godt styringsinstrument.

       Desse medlemer er merksam på at Saudafallene er eitt av fem industrikraftverk som i åra 1957-66 gjorde avtale med staten om såkalla tidleg heimfall, jf. Dok.nr.8:19 (1997-1998). Dette reiser spørsmål om ein leigeavtale vil skape uheldige presedensverknader eller rokke ved heimfallsinstituttet. Desse medlemer kan ikkje sjå at det er tilfelle. Når avtaletida er ute eller om vilkåra for avtalen fell bort, kan Stortinget på fritt grunnlag vurdere og ta stilling til korleis krafta skal bli disponert.

       Desse medlemer meiner ein slik leigeavtale i prinsippet må kunne gjerast gjeldande for dei fem industrikraftverka som er omtalt i Dok.nr.8:19 (1997-1998). Desse medlemer har merka seg at Statkraft alt har teke over den reelle drifta, og står for aktuelle oppgraderingar i så vel Høyanger som Bjølvefossen. I praksis vil såleis ein leigeavtale kunne få fylgjer for tre kraftverk: Sauda, Tyssefallene og Svelgen. Fordi Svelgen er eit lite kraftverk, vil leigeavtalen i all hovedsak få presedensverknader for Tyssefallene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, mener at langsiktige, forretningsmessige leveringsavtaler kombinert med salg av kraftverk til industrien, vil skape et bedre fungerende energimarked og sikre industrien kraft til stabile og konkurransedyktige vilkår. Kraftkrevende industris rammebetingelser blir best ivaretatt når en større del av industriens kraftbehov kan dekkes fra egne kraftverk.

       Disse medlemmer viser til de endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven som Stortinget vedtok 16. juni 1993. Endringene gir anledning til å foreta foregrepne hjemfall, der kraftverkene tilfaller staten før den egentlige konsesjonstiden har gått ut. Tidligere konsesjonærer gis samtidig anledning til å forhandle om tilbakekjøp av kraftverkene for en periode på 50 år. Disse medlemmer ser det som viktig å sikre likebehandling mellom de konsesjonærene som i årene 1957-66 inngikk avtaler om foregrepne hjemfall og de konsesjonærene som etter lovendringen av 16. juni 1993 fikk tilbakekjøpsadgang ved foregrepet hjemfall. Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for Stortingets vedtak i 1993 var at hjemfallsretten kan gjøre det ulønnsomt å foreta enøkinvesteringer, opprusting og utvidelser av kraftverkene når konsesjonstiden nærmer seg sitt utløp. Ved å gi konsesjonærene gjenkjøpsadgang bidrar lovendringen til at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer foretas til rett tid. Disse medlemmer peker på at Statkrafts forestående overtagelse av kraftverkene som omfattes av forslaget i Dok.nr.8:19 (1997-1998) fører til at ellers lønnsomme investeringer utsettes eller uteblir. Disse medlemmer mener videre at en gjenkjøpsadgang vil bidra til å skape langsiktige, forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser.

       Disse medlemmer viser til at klart definerte, private eiendomsrettigheter er en forutsetning for en fungerende markedsøkonomi. Langsiktig økonomisk tenkning, forsvarlig ressursforvaltning og effektiv drift oppnås best når private står som eiere av produksjonsmidler og naturressurser. På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer at industrien selv skal kunne eie de aktuelle kraftverkene, og viser i den sammenheng til Innst.O.nr.133 (1992-1993) der medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti skrev:

       Disse medlemmer fremmer forslaget i Dok.nr.8:19 (1997-1998).

       Disse medlemmer peker på at en leieavtale på 50 år under det rådende hjemfallsregimet i praksis ikke skiller seg avgjørende fra en gjenkjøpsadgang som foreslått i Dok.nr.8:19 (1997-1998). De angjeldende konsesjonærene deler dette synet. Disse medlemmer vil derfor gi sin subsidiære tilslutning til en leieavtale på 50 år. Disse medlemmer er imidlertid kritisk til at det knyttes spesielle betingelser til leieavtalene. De aktuelle konsesjonærene må sikres den nødvendige kommersielle frihet til selv og i fellesskap med eventuelle samarbeidspartnere, å bestemme hvilke industriformål kraften skal brukes til. Disse medlemmer ønsker å komme tilbake til spørsmålet om behovsvilkår i forbindelse med den varslede proposisjonen om de fremtidige kraftbetingelsene.

       Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti ser at Sauda-saka er spesiell og treng ei spesiell handsaming, men då bør det primært vere etter at dei prinsipale retningslinene for kraftleveransar til kraftkrevjande industri er fastlagde. I desse retningslinene føreset denne medlemen at det vert stilt klare krav til verksemdene om bruk av krafta i høve til sysselsetting, ny produksjon, og miljø- og energieffektiviseringstiltak. Dette for å sikre at krafta vert nytta til å utvikle og gi lokalsamfunna i distrikta ny livskraft. For Sauda kan krav til Elkem om bygging av eddiksyrefabrikk vere eit viktig kort i forhandlingane.

       Denne medlemen vil i samband med krav til bruk av krafta, vise til at eit fleirtal på Stortinget har gjeve Hydro kraftavtalar ( St.prp. nr. 38 (1997-1998)), som ikkje har slike klare bindingar på bruk på den krafta selskapet kjøper. Elkem og andre kan i forhandlingar vise til denne avtalen, og kreve det same. Konsekvensane av slike avtalar kan bli at selskapa vel å selje kraft, framfor å bruke ho til drift og produksjon. Og med høge prisar på energi, ville investorar og aksjonærar neppe oppretthalde ein produksjon som dei tente mindre på. Kva det kunne bety for Sauda og lokalsamfunn i liknande situasjonar, er ikkje vanskeleg å tenke. Kravet til bruk av krafta (behovsvilkår), må difor oppretthaldast og skjerpast.

       Denne medlemen meiner Statkraft er den som skal forvalte mest mogleg av krafta i Norge. Det betyr at ved heimfall og utbyggingar, skal denne krafta gå til Statkraft. Dette for å sikre at den grunnrenta som « arvesølvet », våre naturressursar, er, kjem heile det norske folk tilgode, ikkje i første rekke t.d. australske spekulantar og aksjonærar. Dette syn er i samsvar med det politiske grunnlaget for ei sentrumsregjering, kor me kan lese:

       Og vidare:

       Dette vil stå i motstrid til at private selskap skal få leigeavtalar til krafta som det offentlege ved Statkraft, skulle ta over i nær framtid. Det kan likevel på fleire område stillast spørsmål ved Statkraft si rolle, etter liberaliseringa av energilovverket. Statkraft er medeigar i Sydkraft, som eig og driv kjernekraftverket Bärselback, og som går til domstolane for å stanse den nedlegginga den svenske regjeringa har vedteke. Statkraft er medeigar i Naturkraft og brukar mykje pengar på å marknadsføre bygging av gasskraftverk i Norge m.v. Statkraft er i dag dessutan for oppteken av inntening og overskot, ikkje kva slag energi som vert produsert eller kva energien vert nytta til. Det er eit politisk fleirtal på Stortinget som har sagt det skal vere slik. Det burde vore t.d. omsynet til samfunnsnytta av å utvikle og skape nye arbeidsplassar som var hovudpillaren. Det kan sikrast ved eit nytt kraftregime. Denne medlemen ser difor fram til ei gjennomgang av energilovverket, slik regjeringa har varsla, og ventar at den kjem samstundes med sak om kraftregime. Begge sakene må handsamast i haust, slik at Sauda og andre lokalsamfunn får dei langsiktige og stabile avtalane som må til, for sikre ny livskraft til desse lokalsamfunna.

3. Forslag frå mindretal

Forslag frå Høgre:

       Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at konsesjonærene som i årene 1957-66 inngikk avtaler med staten om foregrepet hjemfall gis tilbakekjøpsadgang for anleggene på vilkår tilsvarende dem som er hjemlet i endring av industrikonsesjonsloven § 41 og vassdragsreguleringsloven § 20a av 11. juni 1993.

       Statkraft SF blir gjennom foretaksmøtet pålagt å foreta salg av de aktuelle anleggene i den grad tilbakekjøpsavtaler blir inngått i samsvar med Stortingets forutsetninger i Innst.O.nr.133 (1992-1993) Om endring av industrikonsesjonsloven § 41 og vassdragsreguleringsloven § 20a av 11. juni 1993.

4. Tilråding frå komiteen

       Komiteen har elles ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjere slikt

       Dok.nr.8:19 (1997-1998) - forslag frå stortingsrepresentantane Jan Tore Sanner, Jan Johnsen og PerKristian Foss om å leggje til rette for at konsesjonærane som i åra 1957-66 inngjekk avtaler med staten om føregrepe heimfall får høve til å kjøpa attende anlegga på vilkår tilsvarande dei som er heimla i endring av industrikonsesjonslova og vassdragsreguleringslova av 11. juni 1993 - vert å avvise.

       Forholdene knyttet til de aktuelle bedriftenes krafttilgang inklusiv Elkem Sauda må avklares i sammenheng med den varslede stortingsproposisjonen om kraftkrevende industris framtidige kraftvilkår.

       Det forutsettes at denne proposisjonen legges fram for Stortinget senest høsten 1998.

Vedlegg

Brev fra Olje- og energidepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 23. april 1998.

Dok.nr.8:19 (1997-1998) Om hjemfall

       Jeg viser til komiteens brev av 12. desember 1997 der Dok.nr.8:19 (1997-1998) oversendes departementet for en utredning, samt til departementets brev til komiteen av 13. mars og 3. april d.å.

Bakgrunn

       I årene 1957-66 ble det inngått fem avtaler om foregrepet hjemfall mellom staten og konsesjonærene i henholdsvis Svelgen-, Høyanger-, Bjølvo-, Tyssovassdragene og Storelva i Sauda. Avtalene var basert på at konsesjonærene fikk anledning til å leie anleggene tilbake fra staten for en ny periode. Alle vassdragsrettigheter i vassdragene som ble omfattet av avtalene om foregrepne hjemfall, ble overdratt til staten umiddelbart ved avtaleinngåelsene. Opprinnelig hjemfall i henhold til konsesjonene var i årene fra 1979 til 1984. En viktig begrunnelse for avtalene var at konsesjonærene skulle foreta tilleggsutbygging av vannfall som lå unyttet og som staten selv ikke kunne bygge ut før den opprinnelige konsesjonstiden var utløpt. Statens rettigheter i disse vassdragene ble overført til Statkraft SF ved stiftelsen i 1992.

       Ordningen fra avtalene om de foregrepne hjemfallene ble lovfestet i industrikonsesjonsloven § 41 ved lovendringen i 1969. Det var en forutsetning for å inngå avtale at konsesjonæren selv var eier av anleggene. Avtalen innebar at konsesjonæren før hjemfall kunne inngå avtale med staten om å leie anleggene tilbake etter det ordinære hjemfallet, begrenset til 50 år fra avtaletidspunktet. Fra 1969 til nå har ingen inngått en slik leieavtale.

       Ved lovendringen i industrikonsesjonsloven § 41 i 1993, jf. Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) ble ordningen utvidet ved at konsesjonæren kunne forhandle med staten om at egne vannfall med tilhørende anlegg hjemfaller til staten med en gang, samtidig som det gis anledning til å kjøpe anleggene tilbake for en ny konsesjonsperiode på 50 år. Forutsetningen for en slik avtale er at konsesjonæren selv eier anleggene, og det ble forutsatt at slik avtale bare kunne inngås en gang. Norsk Hydro inngikk i 1995 avtale om foregrepet hjemfall og tilbakekjøp av kraftstasjonene Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl etter denne bestemmelsen.

Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) og forholdet til avtalene om foregrepne hjemfall

       I Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) la stortingsflertallet til grunn at bedriftene som er part i avtalene om de foregrepne hjemfallene ikke skulle omfattes av Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) fordi de allerede har innehatt rettighetene i to konsesjonsperioder. Bedriftene skulle i stedet få ordinære statskraftkontrakter etter hvert som avtalene om foregrepne hjemfall utløper. Avtalene løp opprinnelig ut i årene fra 1995 til 2009. Ved St.prp. nr. 104 (1990-1991), jf. Innst.S.nr.30 (1991-1992) ble avtalene forlenget til 2010 for så vidt gjelder de kraftverk konsesjonærene fikk leie for en ny periode.

       Tilleggsutbyggingene har enten allerede tilfalt Statkraft SF (Bremanger i 1995) eller tilfaller Statkraft SF ved den opprinnelige leietidens utløp, dvs. i perioden 2006-2009. Også eiendomsretten til disse kraftstasjonene m.v. som etter avtalene om foregrepne hjemfall tilfaller staten, skal ved leietidens utløp overføres til Statkraft SF.

Spørsmål om likebehandling

       Et sentralt spørsmål i diskusjonen ved lovendringen i 1993 var om Ot.prp. nr. 70 (1992-1993) førte til ulik behandling av de som ble omfattet av lovendringen, og selskapene som er part i avtalene om foregrepne hjemfall, som ikke ble omfattet.

       Spørsmålet ble tatt opp av Fremskrittspartiets stortingsgruppe under behandlingen av Ot.prp. nr. 70, og i brev til Fremskrittspartiets stortingsgruppe av 19. mai 1993 viste departementet til at de selskapene som er part i de foregrepne hjemfallavtalene er i ferd med å avslutte sin annen konsesjonsperiode. Disse selskapene ble derfor ikke omfattet av forslaget i Ot.prp. nr. 70.

       Lovendringen medførte at både de selskaper som var parter i avtalene om de foregrepne hjemfallene og konsesjonærer som nå inngår avtale i henhold til industrikonsesjonsloven § 41 får disponere anleggene i to konsesjonsperioder på nærmere 100 år.

Forslagets forhold til hjemfallsinstituttet

       Dok.nr.8-forslaget innebærer at selskapene som er parter i avtalene om de foregrepne hjemfallene skal gis anledning til å inngå en kjøpsavtale for en ny tredje, konsesjonsperiode.

       Det sentrale i hjemfallsordningen er at private gis konsesjon for en tidsbegrenset periode på inntil 60 år. Etter konsesjonstidens utløp går eiendomsretten til kraftverk og anlegg over til staten, og staten står deretter fritt til å foreta en ny vurdering av bruken av vannfallsrettighetene i det aktuelle vassdrag.

       Forslaget innebærer i realiteten at konsesjonæren gis en lovfestet rett til å kunne disponere de aktuelle kraftrettigheter for tre konsesjonsperioder på om lag 140 år, uten at staten gis anledning til å vurdere alternativ anvendelse av kraften. En hjemfallsordning som går over så mange år, og som blir utsatt for annen gang når hjemfallet nærmer seg, har ikke noen praktisk betydning for kontrollen med privat eierskap til kraftressursene.

       Forslaget i Dok.nr.8:19 legger opp til at alle rettigheter etter de fem avtalene om foregrepne hjemfall kan kreves tilbakekjøpt fra Statkraft SF. Middelproduksjon i de aktuelle vassdragene er i dag ca 4,4 TWh/år. Potensialet for opprusting/utbygging i vassdragene som er omfattet av disse avtalene er av NVE anslått til knapt 1,5 TWh/år. Dersom forslaget vedtas, vil selskapene som er parter i avtalene om foregrepne hjemfall kunne inngå avtaler om en ny, tredje konsesjonsperiode i henhold til industrikonsesjonsloven § 41. Også alle andre konsesjonærer med hjemfallsvilkår vil da kunne stille krav om å få anledning til å inneha sine vannfallsrettigheter i tre konsesjonsperioder.

Målrettet bruk av kraften til industriformål. Forholdet til Statkraft SF

       Sammenlignet med tildeling av kraftkontrakter vil forslaget om å selge kraftverk gi svakere offentlig styring med industrikraftpolitikken. Forslaget vil også svekke Statkraft som kraftprodusent og foretakets muligheter til å levere kraft til øvrige deler av industrien. Disse forholdene er nærmere kommentert nedenfor.

       For å ha en målrettet bruk av kraften til industriformål er det i statskraftkontrakter inngått i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-1991), i de foregrepne hjemfallsavtalene og ved salg av kraftverk på politisk bestemte vilkår krav om at kraften skal brukes lokalt og at konsernet samlet ikke skal ha mer kraft enn de har behov for til industriformål. Departementet kan senere avkorte eller trekke tilbake kontrakter dersom vilkårene for krafttildelingen ikke oppfylles.

       Ved salg av kraftverk vil eventuelle sanksjonsmuligheter være svakere. Ved salg meddeles selskapet egen ervervskonsesjon. Det skal svært mye til før en slik konsesjon kan trekkes tilbake. En mulig sanksjon kan være at man avkorter eller trekker tilbake eventuelle andre statskraftkontrakter som konsernet er tildelt. Ofte vil imidlertid dette kunne være kontrakter knyttet til andre lokalsamfunn enn der vilkårene er brutt. En kan også tenke seg en økonomisk kompensasjon eller tvunget tilbakesalg til staten. I praksis vil imidlertid dette være en tyngre prosess enn å trekke tilbake kontraktsleveranser.

       Ved salg av kraftverk vil det også være vanskeligere å ivareta andre forhold som kan hensynstas ved tildeling eller fornyelse av kontrakter. For eksempel tildeles det kun kraft til konkrete prosjekter. Allerede ved tildelingstidspunktet tas det hensyn til kraftbehov og krafttilgang på det aktuelle stedet og i konsernet. For å gi industrien incentiver til enøk og fleksibilitet dekker ikke tildeling av kontrakter hele kraftbehovet. Det legges også vekt på likebehandling mellom de enkelte tilfeller. Statkrafts muligheter til å levere kraft til industrien er begrenset. Om lag to tredeler av Statkrafts produksjonskapasitet er bundet opp i industrikraft- og konsesjonskraftforpliktelser. Når salg av kraftverk gir svakere kontroll med kraftbruken, vil det svekke foretakets muligheter til å forsyne øvrig industri og redusere kontrollen med disponeringen av kraftressursene. Det vises også til at det i enkelte av vassdragene som er omfattet av foregrepet hjemfall, er til dels betydelige utvidelsesmuligheter. Ved salg av anleggene vil ikke Statkraft kunne realisere disse mulighetene for å styrke foretaket krafttilgang.

       Forholdene knyttet til de aktuelle bedriftenes krafttilgang må avklares i sammenheng med den varslede proposisjonen om kraftkrevende industris framtidige kraftvilkår.

Konklusjon

       Departementet går imot forslaget som fremmes i Dok.nr.8:19 (1997-1998).