Sammendrag

Bakgrunn

       Det er i proposisjonen redegjort for IMFs tilgang på finansielle ressurser, herunder om kvoteordningene.

       I samsvar med artikkel III, § 2 i avtalen om IMF, skal IMF hvert femte år vurdere hvorvidt veksten i verdensøkonomien og endringer i den relative størrelsen på medlemslandenes økonomier gir grunnlag for å revidere kvotene.

       Når IMFs ressursgrunnlag skal gjennomgås, er det flere forhold som vektlegges. Det er særlig viktig å ta hensyn til muligheten for plutselig skift i internasjonale kapitalstrømmer, jf. Asia-krisen som utviklet seg sommeren 1997. Endringer i ressursene som IMF har til rådighet bør også stå i rimelig forhold til veksten i verdensøkonomien og størrelsen på kapitalstrømmene.

       For øvrig kan IMFs tilgang på finansielle ressurser bli økt gjennom etableringen av New Agreement to Borrow-ordningen, NAB. 25 land er invitert til å delta i denne ordningen, deriblant Norge. Stortinget har gitt sin tilslutning til at Norge deltar, jf. St.prp. nr. 50 (1996-1997) Om samtykke til at Norge sluttar seg til avtalen om ei ny låneordning (NAB) for Det internasjonale valutafondet (IMF) og Innst.S.nr.196 (1996-1997). Ordningen vil tre i kraft når deltakere med et samlet bidrag på 85 %, innbefattet de fem største landene, har sluttet seg til. I USA har Kongressen foreløpig ikke gitt samtykke til avtalen.

Vedtaket om kvoteøkning

       Arbeidet med den ellevte kvoterevisjonen startet i 1995 og skal etter planen avsluttes innen utgangen av januar 1999 med godkjenning av det vedtaket som guvernørrådet har gjort i saken. Ved den ellevte kvoterevisjonen benyttes data for BNP, utenrikshandel samt valutareserver til og med 1994.

       Ut fra hensynet som er omtalt ovenfor gikk Norge opprinnelig sammen med de andre landene i den nordisk-baltiske valgkretsen under drøftelsene i IMFs styre inn for en kvoteøkning i størrelsesorden 75-100 % av nåværende kvoter. Dette var om lag på linje med forslaget fra IMFs administrerende direktør. De fleste andre industriland støttet en kvoteøkning på 50-75 %, mens USA og Storbritannia mente at en kunne klare seg med en vesentlig mindre økning. Utviklingslandene har ønsket en fordobling av kvotene.

       Det har også vært store meningsforskjeller om fordelingen av totaløkningen. Mange utviklingsland har prinsipalt gått inn for en proporsjonal økning i forhold til eksisterende kvotefordeling, mens andre land har støttet en tilnærming hvor medlemslandenes kvotefordeling justeres noe, slik at den bedre reflekterer landenes relative styrkeforhold i verdensøkonomien.

       Etter omfattende forutgående drøftelser ble det i forbindelse med IMFs årsmøte i Hong Kong i september 1997 oppnådd enighet i IMFs styre og i Interimkomiteen om å øke medlemslandenes kvoter med gjennomsnittlig 45 %. Interimkomiteen er en rådgivende komité på ministernivå hvor de 24 valgkretsene i IMF deltar med en representant hver. Kvoterevisjonen innebærer en økning i IMFs finansielle ressurser fra 146  mrd. SDR til 212  mrd. SDR, som tilsvarer om lag 2.167  mill. kroner. Av denne totaløkningen fordeles 75 % proporsjonalt mellom medlemslandene i forhold til dagens kvoter slik at alle sikres en betydelig økning i låneadgangen hos IMF. 25 % av totaløkningen vil skje i form av selektive økninger for å bidra til å rette opp avviket mellom landenes totale kvoter og den teoretiske, beregnede andel av verdensøkonomien (forskjellen mellom beregnet og faktisk kvote). Denne selektive økningen er årsaken til at Norge får en kvoteøkning som er over gjennomsnittet, jf. nedenfor.

       Forslaget til en kvoteøkning på gjennomsnittlig 45 % ble vedtatt av guvernørrådet i januar 1998. Guvernørrådets vedtak synes å være et rimelig kompromiss mellom de ulike synene i saken.

       For Norge vil kvoteøkningen utgjøre 567  mill. SDR, om lag 5.795  mill. kroner. Dette representerer en økning på 51 %. Norges kvote vil etter økningen utgjøre 1.671,7  mill. SDR. Som en følge av dette øker Norges andel av IMFs samlede kvoter fra 0,76 % til 0,788 %. Dette innebærer at Norge får utvidet rett til å låne i IMF ved behov, men samtidig pådrar seg en utvidet forpliktelse til å stille sentralbankmidler til disposisjon for IMF når IMF foretar utlån. Norges stemmevekt i IMF øker marginalt som følge av kvoteøkningen. Det samme gjelder for den nordisk-baltiske valgkretsen samlet.

       Guvernørrådets vedtak er nå oversendt medlemslandene for godkjenning. Frist for godkjenning er satt til 29. januar 1999.

Konsekvenser for Norges valutareserver

       Norge er i prinsippet forpliktet til å stille hele sin kvote til disposisjon i utenlandsk valuta ved behov, men i første omgang betales, som nevnt, bare 25 % av kvoten inn i slik valuta.

       Norge har tidligere benyttet seg av en innbetalingsløsning som innebærer at man betaler av Norges Banks tildelte beholdning av SDR for å dekke deler av innskuddet i utenlandsk valuta, en metode IMF foretrekker. En innbetaling av 25 % av kvoteøkningen i SDR medfører dermed en nedgang i sentralbankens SDR-beholdning. Denne vil imidlertid motsvares av en tilsvarende økning i reserveposisjonen på IMF, som er regnet i SDR. Innbetaling av de første 25 % av kvoteøkningen på denne måten fører således kun til endret sammensetning av Norges Banks fordringer på IMF, mens likviditet og avkastning forblir uendret. Skulle en derimot velge å foreta innbetalingen i en godkjent reservevaluta, vil valutareservenes sammensetning, likviditet og avkastning påvirkes i noen grad. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for konsekvensene for Norges valutareserver.

       Finansdepartementet anbefaler at Norge godkjenner vedtaket om å øke kvotene i IMF med gjennomsnittlig 45 %. Dette er i samsvar med stemmegivningen til den norske guvernøren, sentralbanksjef Kjell Storvik, i guvernørrådet. Den mulige kostnaden for Norge ved kvoteøkningen er beskjeden i forhold til verdien for norsk økonomi av IMFs økte mulighet til å bidra til finansiell stabilitet. En eventuell kvoteøkning vil ikke kreve bevilgning over statsbudsjettet idet Norges finansielle mellomværende med IMF ble ført over til Norges Bank ved Stortingets vedtak av 23. mai 1969, jf. St.prp. nr. 101 (1968-1969).

       En oversikt over nåværende og foreslåtte kvoter, kvoteandeler og stemmevekter for alle medlemsland er tatt med som vedlegg 3 til proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget i proposisjonen om at Norge godkjenner vedtaket om å øke kvotene i IMF med gjennomsnittlig 45 %, jf. vedlegg III til proposisjonen. Komiteen viser til at dette for Norge vil innebære en kvoteøkning på 51 %, dvs. om lag 5.795  mill. kroner.