1. Innledning

Sammendrag

       Det internasjonale valutafondet, IMF, har gjennom lengre tid arbeidet med spørsmålene om å foreta en ny tildeling av spesielle trekkrettigheter (special drawing rights, SDR), i første rekke rettet mot nye medlemsland i IMF, og å øke sitt finansielle grunnlag, dvs. medlemslandenes kvoter, jf. St.meld. nr. 45 (1996-1997) Om internasjonale valutaforhold og verksemda i Det internasjonale valutafondet (IMF).

       Under årsmøtet i 1997 vedtok guvernørrådet i IMF en målrettet tildeling av spesielle trekkrettigheter. En slik målrettet tildeling forutsetter en endring i IMFs statutter. Tildelingen av trekkrettigheter vil gi medlemslandene økt tilgang på internasjonale betalingsmidler. Guvernørrådet vedtok en dobling av SDR fra nåværende 21,4  mrd. SDR. Norges andel av nytildelingen på 21,4  mrd. SDR utgjør 156  mill. SDR. I proposisjonen legges til grunn kursen pr. 31. mars 1998, dvs. 1  SDR = 10,22  NOK. Basert på dette blir Norges andel av økningen om lag 1.594  mill. kroner. Trekkrettighetene vil i samsvar med sentralbankloven bli stilt til disposisjon for Norges Bank og inngår som en del av Norges Banks internasjonale reserver.

       Guvernørrådet i IMF har også vedtatt et forslag om å øke medlemslandenes kvoter i organisasjonen med gjennomsnittlig 45 %. Kvoteøkningene for hvert enkelt land vil variere. Norge vil få en kvoteøkning på 51 % (5.795  mill. kroner) slik at Norges totale kvote blir på 1.671,7  mill. SDR, om lag 17.085  mill. kroner. Norges reserveplasseringer i IMF skjer i henhold til sentralbankloven § 26 ved at Norges Bank foretar et rentebærende innskudd i IMF. Det kreves ingen bevilgning over statsbudsjettet.

       I proposisjonen tilrås det at Stortinget samtykker til at Norge slutter seg til vedtakene som guvernørrådet har gjort om økning av medlemslandenes kvoter i IMF og endring i IMFs statutter vedrørende tildeling av SDR.

       Spørsmålet om å øke kvotene ble bl.a. aktualisert av IMFs store låneavtaler med Mexico i 1994-95 og senere med Russland. Enigheten om omfanget av en kvoteøkning ble i hovedsak oppnådd før den finansielle krisen i Asia startet i 1997. IMFs lån til flere kriserammede asiatiske land har imidlertid ytterligere underbygget behovet for å øke IMFs ressurser. I proposisjonen blir det derfor også orientert om den pågående finansielle krisen i Asia og de låneavtaler som IMF har inngått. Det blir orientert om en ny utlånsordning, Special Reserve Facility, som IMF har innført bl.a. på bakgrunn av krisen i Asia. Endelig blir det orientert om visse endringer i Norges Banks sikkerhet for bankens kapitalinnskudd til IMFs særskilte, langsiktige låneordning for de fattigste medlemslandene, Enhanced Structural Adjustment Facility, ESAF.

       Finansdepartementet ser det som hensiktsmessig å avvikle ordningen med å legge fram en stortingsmelding om IMF annethvert år. Stortinget vil da i framtiden bli orientert om viktige IMF-saker i Finansdepartementets øvrige stortingsmeldinger og proposisjoner.

       Proposisjonen er utarbeidet med bistand fra Norges Bank.

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, er enig i at ordningen med å legge fram stortingsmelding om arbeidet i IMF annethvert år avvikles, og i at Stortinget i framtiden blir orientert om viktige IMF-saker i Finansdepartementets øvrige stortingsmeldinger og proposisjoner. Komiteen viser for øvrig til merknader under de enkelte punkter nedenfor.

2. Økt tildeling av spesielle trekkrettigheter (SDR)

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for bakgrunnen for ordningen med spesielle trekkrettigheter, SDR.

       Styret i IMF har ansett det som ønskelig at også land som ikke har vært med på alle de tidligere tildelingene og medlemsland som er kommet til etter siste tildeling i 1981, skal kunne få tildelt spesielle trekkrettigheter. På bakgrunn av dette vedtok styret i 1997 å foreslås overfor IMFs guvernørråd at det skal skje en engangstildeling av nye SDR slik at forholdet mellom tildelte trekkrettigheter og kvoter blir likt for alle medlemslandene. Dette vil gi en ikke-proporsjonal tildeling til de ulike medlemslandene. En slik spesiell engangstildeling krever en endring i artikkel XV i IMFs statutter.

       Under årsmøtet i Hong Kong i september 1997 vedtok guvernørrådet en særskilt engangstildeling som bringer medlemslandenes samlede SDR-tildelinger opp på et nivå som tilsvarer 29,3 % av nåværende kvoter (pr. 1997). Guvernørrådet vedtok også den nødvendige resolusjon om endring i artikkel XV. En endring skal nå godkjennes av medlemslandene. Artikkelendringen vil tre i kraft når tre femdeler av medlemslandene med til sammen 85 % av stemmevektene har akseptert denne. Tildelingen av SDR vil bli foretatt tretti dager etter dette tidspunkt. Hvert av medlemslandene har en stemmevekt lik landets andel av de samlede kvotene i IMF.

       Samlet vil nytildelingene utgjøre 21,4  mrd. SDR slik at totalt antall trekkrettigheter dobles til 42,8  mrd. SDR, om lag 437,4  mrd. kroner. Med denne økningen har man også tatt hensyn til utviklingslandenes ønske om at alle medlemslandene skulle få en ny tildeling av SDR. Økningen er dermed noe større enn det som er nødvendig for å oppnå en balansert fordeling av trekkrettighetene. Etter forslaget vil Norge få tildelt 156  mill. SDR, som tilsvarer om lag 1.594  mill. kroner. Norges totale tildeling av SDR blir dermed om lag 3.309  mill. kroner.

       Finansdepartementet tilrår at Norge godkjenner en endring i IMFs statutter slik at IMF gis adgang til å foreta en engangstildeling av SDR. Dette er i samsvar med stemmegivningen til den norske guvernøren, sentralbanksjef Kjell Storvik, i guvernørrådet.

       I vedlegg 1 er forslaget til endring i IMFs statutter gjengitt. Vedleggstabell 2 gir oversikt over fordelingen av den økte tildelingen av spesielle trekkrettigheter på medlemslandene i henhold til vedtaket i guvernørrådet.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget i proposisjonen om endring av artikkel XV i IMFs statutter, slik at IMF gis adgang til å foreta en engangstildeling av SDR, jf. vedlegg 1 til proposisjonen.

3. Økning av medlemslandenes kvoter i IMF

Sammendrag

Bakgrunn

       Det er i proposisjonen redegjort for IMFs tilgang på finansielle ressurser, herunder om kvoteordningene.

       I samsvar med artikkel III, § 2 i avtalen om IMF, skal IMF hvert femte år vurdere hvorvidt veksten i verdensøkonomien og endringer i den relative størrelsen på medlemslandenes økonomier gir grunnlag for å revidere kvotene.

       Når IMFs ressursgrunnlag skal gjennomgås, er det flere forhold som vektlegges. Det er særlig viktig å ta hensyn til muligheten for plutselig skift i internasjonale kapitalstrømmer, jf. Asia-krisen som utviklet seg sommeren 1997. Endringer i ressursene som IMF har til rådighet bør også stå i rimelig forhold til veksten i verdensøkonomien og størrelsen på kapitalstrømmene.

       For øvrig kan IMFs tilgang på finansielle ressurser bli økt gjennom etableringen av New Agreement to Borrow-ordningen, NAB. 25 land er invitert til å delta i denne ordningen, deriblant Norge. Stortinget har gitt sin tilslutning til at Norge deltar, jf. St.prp. nr. 50 (1996-1997) Om samtykke til at Norge sluttar seg til avtalen om ei ny låneordning (NAB) for Det internasjonale valutafondet (IMF) og Innst.S.nr.196 (1996-1997). Ordningen vil tre i kraft når deltakere med et samlet bidrag på 85 %, innbefattet de fem største landene, har sluttet seg til. I USA har Kongressen foreløpig ikke gitt samtykke til avtalen.

Vedtaket om kvoteøkning

       Arbeidet med den ellevte kvoterevisjonen startet i 1995 og skal etter planen avsluttes innen utgangen av januar 1999 med godkjenning av det vedtaket som guvernørrådet har gjort i saken. Ved den ellevte kvoterevisjonen benyttes data for BNP, utenrikshandel samt valutareserver til og med 1994.

       Ut fra hensynet som er omtalt ovenfor gikk Norge opprinnelig sammen med de andre landene i den nordisk-baltiske valgkretsen under drøftelsene i IMFs styre inn for en kvoteøkning i størrelsesorden 75-100 % av nåværende kvoter. Dette var om lag på linje med forslaget fra IMFs administrerende direktør. De fleste andre industriland støttet en kvoteøkning på 50-75 %, mens USA og Storbritannia mente at en kunne klare seg med en vesentlig mindre økning. Utviklingslandene har ønsket en fordobling av kvotene.

       Det har også vært store meningsforskjeller om fordelingen av totaløkningen. Mange utviklingsland har prinsipalt gått inn for en proporsjonal økning i forhold til eksisterende kvotefordeling, mens andre land har støttet en tilnærming hvor medlemslandenes kvotefordeling justeres noe, slik at den bedre reflekterer landenes relative styrkeforhold i verdensøkonomien.

       Etter omfattende forutgående drøftelser ble det i forbindelse med IMFs årsmøte i Hong Kong i september 1997 oppnådd enighet i IMFs styre og i Interimkomiteen om å øke medlemslandenes kvoter med gjennomsnittlig 45 %. Interimkomiteen er en rådgivende komité på ministernivå hvor de 24 valgkretsene i IMF deltar med en representant hver. Kvoterevisjonen innebærer en økning i IMFs finansielle ressurser fra 146  mrd. SDR til 212  mrd. SDR, som tilsvarer om lag 2.167  mill. kroner. Av denne totaløkningen fordeles 75 % proporsjonalt mellom medlemslandene i forhold til dagens kvoter slik at alle sikres en betydelig økning i låneadgangen hos IMF. 25 % av totaløkningen vil skje i form av selektive økninger for å bidra til å rette opp avviket mellom landenes totale kvoter og den teoretiske, beregnede andel av verdensøkonomien (forskjellen mellom beregnet og faktisk kvote). Denne selektive økningen er årsaken til at Norge får en kvoteøkning som er over gjennomsnittet, jf. nedenfor.

       Forslaget til en kvoteøkning på gjennomsnittlig 45 % ble vedtatt av guvernørrådet i januar 1998. Guvernørrådets vedtak synes å være et rimelig kompromiss mellom de ulike synene i saken.

       For Norge vil kvoteøkningen utgjøre 567  mill. SDR, om lag 5.795  mill. kroner. Dette representerer en økning på 51 %. Norges kvote vil etter økningen utgjøre 1.671,7  mill. SDR. Som en følge av dette øker Norges andel av IMFs samlede kvoter fra 0,76 % til 0,788 %. Dette innebærer at Norge får utvidet rett til å låne i IMF ved behov, men samtidig pådrar seg en utvidet forpliktelse til å stille sentralbankmidler til disposisjon for IMF når IMF foretar utlån. Norges stemmevekt i IMF øker marginalt som følge av kvoteøkningen. Det samme gjelder for den nordisk-baltiske valgkretsen samlet.

       Guvernørrådets vedtak er nå oversendt medlemslandene for godkjenning. Frist for godkjenning er satt til 29. januar 1999.

Konsekvenser for Norges valutareserver

       Norge er i prinsippet forpliktet til å stille hele sin kvote til disposisjon i utenlandsk valuta ved behov, men i første omgang betales, som nevnt, bare 25 % av kvoten inn i slik valuta.

       Norge har tidligere benyttet seg av en innbetalingsløsning som innebærer at man betaler av Norges Banks tildelte beholdning av SDR for å dekke deler av innskuddet i utenlandsk valuta, en metode IMF foretrekker. En innbetaling av 25 % av kvoteøkningen i SDR medfører dermed en nedgang i sentralbankens SDR-beholdning. Denne vil imidlertid motsvares av en tilsvarende økning i reserveposisjonen på IMF, som er regnet i SDR. Innbetaling av de første 25 % av kvoteøkningen på denne måten fører således kun til endret sammensetning av Norges Banks fordringer på IMF, mens likviditet og avkastning forblir uendret. Skulle en derimot velge å foreta innbetalingen i en godkjent reservevaluta, vil valutareservenes sammensetning, likviditet og avkastning påvirkes i noen grad. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for konsekvensene for Norges valutareserver.

       Finansdepartementet anbefaler at Norge godkjenner vedtaket om å øke kvotene i IMF med gjennomsnittlig 45 %. Dette er i samsvar med stemmegivningen til den norske guvernøren, sentralbanksjef Kjell Storvik, i guvernørrådet. Den mulige kostnaden for Norge ved kvoteøkningen er beskjeden i forhold til verdien for norsk økonomi av IMFs økte mulighet til å bidra til finansiell stabilitet. En eventuell kvoteøkning vil ikke kreve bevilgning over statsbudsjettet idet Norges finansielle mellomværende med IMF ble ført over til Norges Bank ved Stortingets vedtak av 23. mai 1969, jf. St.prp. nr. 101 (1968-1969).

       En oversikt over nåværende og foreslåtte kvoter, kvoteandeler og stemmevekter for alle medlemsland er tatt med som vedlegg 3 til proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget i proposisjonen om at Norge godkjenner vedtaket om å øke kvotene i IMF med gjennomsnittlig 45 %, jf. vedlegg III til proposisjonen. Komiteen viser til at dette for Norge vil innebære en kvoteøkning på 51 %, dvs. om lag 5.795  mill. kroner.

4. Sikkerheten for norges banks utlån til IMFs ESAF-ordning

Sammendrag

Bakgrunn

       IMF opprettet med virkning fra april 1988 en egen utlånsordning, ESAF (Enhanced Structural Adjustment Facility), for de fattigste utviklingslandene. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for ordningen.

       Norges Bank har inngått låneavtaler med IMF om finansiering av kapitaldelen av ESAF. Sentralbanken har i den sammenheng bidratt med kapitalinnskudd på til sammen 150  mill. SDR (90  mill. SDR i 1988 og 60  mill. SDR i 1994) til ordningen, om lag 1.533  mill. kroner etter dagens kursverdi. Norges Bank får markedsmessig avkastning på kapitalinnskuddene. I tillegg har Norge gitt midler til rentesubsidiene over bistandsbudsjettet, jf. bl.a. St.prp. nr. 1 (1997-1998) Utenriksdepartementet.

       Etter § 26 i sentralbankloven har Norges Bank adgang til å inngå avtaler om innskudds-, kreditt- og garantiordninger med utenlandske sentralbanker og andre kredittinstitusjoner samt med internasjonale økonomiske organisasjoner og institusjoner, forutsatt at det foreligger betryggende sikkerhet for bankens tilgodehavender og etter godkjenning fra Finansdepartementet. Spørsmålet om Norges Banks kapitalinnskudd under ESAF-ordningen er i begge tilfeller forelagt Finansdepartementet, som ikke hadde innvendinger mot plasseringene.

Gjeldsinitiativet for fattige land, HIPC

       Under årsmøtet i IMF og Verdensbanken høsten 1996 ble det vedtatt å iverksette et felles gjeldsinitiativ i form av en gjeldsordning for fattige land med spesielt høy gjeld (Heavily Indebted Poor Countries, HIPC). Initiativet omfatter land som uten en gjeldsordning tidligst om ti år vil kunne ventes å komme ned på et gjeldsnivå de kan håndtere. Det er fastlagt kriterier om at gjelden regnes som håndterbar hvis forholdet mellom total gjeld og eksportinntekter er mindre enn 200-250 % og årlige gjelds- og rentebetalinger er mindre enn 25 % av eksportinntektene. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for ordningen.

       Flere ulike alternativ er blitt drøftet for finansiering av IMFs bidrag til gjeldsinitiativet, men man har foreløpig ikke oppnådd full finansiering. IMFs styre vedtok 4. februar 1997 å overføre midler til dette formålet fra midler som tidligere er satt av som kontantreserver. Rammen for denne overføringen ble satt til 180 mill. SDR. Kontantreservene er i dag kapitalinnskyternes sikkerhet for ESAF-lånene og utgjør øremerkede midler for dekning av eventuelle misligholdte lån under ESAF. Hittil har disse reservene gradvis blitt bygget opp av tilbakebetalinger fra innfridde ESAF-lån for å gi full sikkerhetsdekning for de resterende lånene.

       Norge aksepterte den gang en slik bruk av reservene som et engangstilfelle, innenfor en øvre ramme på 250 mill. SDR. I november 1997 ba IMF om samtykke til en ytterligere overføring på 70 mill. SDR fra kontantreservene for å finansiere gjeldsinitiativet. Bruken av kontaktreservene under ESAF-ordningen forutsatte en endring i låneavtalen mellom Norges Bank og IMF vedrørende ESAF. Alle kreditorland må gi sitt samtykke til en slik endring i låneavtalen for at overføringen skal kunne gjennomføres. Fra norsk side ble det gitt samtykke til en ytterligere overføring etter godkjenning i Norges Banks hovedstyre. Etter Norges Banks syn er sikkerheten fremdeles betryggende slik sentralbankloven § 26 krever. Finansdepartementet hadde ikke innvendinger til slik ekstraordinær bruk av kontantreservene.

       Overføringene som ble foretatt er imidlertid ikke tilstrekkelige til å dekke IMFs forpliktelse under gjeldsinitiativet, og endelig finansiering av IMFs deltakelse er således ennå ikke avklart. En mulighet er å benytte avkastningen på investerte midler frigjort gjennom et begrenset gullsalg fra IMF i kombinasjon med bilaterale bidrag fra medlemsland gjennom bistandsmidler.

Konsekvenser for sikkerheten for Norges Banks utlån

       Sikkerheten for Norges Banks utlån til ESAF reduseres i beskjeden grad av en belastning av kontantreservene i IMF på 250 mill. SDR. Kontantreservene var før overføringene anslått til å gi full dekning for kreditorenes utlån til ESAF i 2005. Overføringene vil føre til at full dekning blir utsatt i 4 måneder. Reservene er av en slik størrelsesorden at misligholdsratene må bli store for at sikkerheten skal reduseres. Mislighold fra debitorland til ESAF har vært ubetydelige siden ordningen ble etablert. Dersom disse reservene mot formodning likevel skulle vise seg utilstrekkelige, har ledelsen i IMF forpliktet seg til å ta saken opp i IMFs styre med sikte på salg av IMFs gullbeholdning for å dekke eventuelle tap. Inntektene fra gullsalg vil da inngå som reserver. Ingen medlemsland hadde innvendinger mot denne « gullklausulen » ved etableringen av ESAF. Den betraktes i dag som at IMF fullt ut garanterer for sikkerheten. Aktivisering av « gullklausulen » forutsetter imidlertid styrevedtak i IMF.

       I lys av den begrensede reduksjonen i kontaktreservene og IMF-ledelsens sikkerhetsgarantier anses den samlede sikkerheten fortsatt å være betryggende.

Komiteens merknader

       Komiteen tar redegjørelsen i proposisjonen om sikkerheten for Norges Banks utlån til IMFs ESAF-ordning til etterretning.

5. IMFs utlånsavtaler med kriserammede land i Asia

Sammendrag

Bakgrunn

       Der er i proposisjonen redegjort for bakgrunnen for IMFs utlånsavtaler med kriserammede land i Asia. Programmene som kriselandene i Asia har forpliktet seg til å gjennomføre har tre hovedelementer: (i) styrking av makroøkonomisk politikk - finanspolitikk og pengepolitikk; (ii) bedring av strukturen i økonomien, herunder de finansielle systemene, basert blant annet på internasjonalt anerkjente kapitalkrav for bankene; og (iii) styrket tilsyn, større åpenhet og mindre vilkårlighet i utøvelsen av offentlig myndighet.

       IMF har direkte og indirekte medvirket til at Thailand, Indonesia og Sør-Korea er blitt innvilget lån på i alt 118 mrd. USD. Thailand fikk tilsagn om en lånepakke i august 1997, hvor IMF bidro med 4 mrd. USD av en totalfinansiering på 17 mrd. USD. I oktober fikk Indonesia lån, hvorav IMF bidro med 10 mrd. USD av totalt 40 mrd. USD. I desember bidro IMF med om lang 23 mrd. USD av en totalfinansiering på 61 mrd. USD til Sør-Korea. Lånene utbetales over en på forhånd avtalt periode som varierer mellom de ulike lånepakkene forutsatt at landene oppfyller betingelsene i de avtalte programmene.

       De øvrige lånene ble gitt av andre offisielle kreditorer. Denne gruppen omfatter Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken, som også er involvert i håndteringen av de sosiale konsekvenser av Asia-krisen, og bilateral finansiering fra G10-landene og noen geografisk nærliggende land. I tillegg kommer restrukturering og forlengelse (« roll over ») av gjeld fra utenlandske private banker. Den siste finansieringsformen har ikke skjedd i regi av IMF.

       Norge har gjennom samarbeidet i den nordisk-baltiske valgkretsen støttet hovedlinjene i IMFs program for landene i Asia. Det har vært lagt stor vekt på faren for at krisen kunne spre seg til andre land og i verste fall true stabiliteten i det internasjonale finansielle systemet. Rask handling har vært ansett som avgjørende selv om informasjonen fra de angjeldende land og dermed beslutningsgrunnlaget for IMF ikke alltid har vært like godt. Norge er pr. i dag ikke blitt anmodet om å gi direkte finansiering til kriselandene, men er indirekte involvert gjennom IMFs midlertidige bruk av medlemslandenes valutareserver. Norge og de andre nordiske landene har i denne situasjonen basert sin holdning på IMFs analyser av situasjonen.

       I etterkant har det imidlertid oppstått en diskusjon om IMFs rolle i krisen og de ulike låneprogrammene som ble utformet. Det har vært hevdet at krisen i stor grad var en ren finansiell krise som ikke kunne løses ved hjelp av tradisjonelle virkemidler, innstramminger i penge- og finanspolitikken. Samtidig har IMF fått kritikk fordi krisepakkene i en viss grad førte til at utenlandske kreditorer ble skjermet fra tap. Enkelte har ment at IMF ikke burde ha ytt lån overhodet, blant annet fordi tilgangen på lån fra IMF kan oppmuntre til uansvarlig kredittgivning også i framtiden.

       Kritikken mot IMF og problemene med å stabilisere situasjonen må delvis også ses på bakgrunn av at forstyrrelsene i valuta- og kapitalmarkedene ble langt kraftigere enn noen hadde forventet på forhånd. Spredningen fra Thailand til andre land var også sterkere en forutsett. Samtidig har problemene, som nevnt, vært størst der det har vært tvil om landenes vilje til å gjennomføre IMF-programmene, noe som i særlig grad har vært tilfellet i Indonesia.

       Hendelsene i Asia vil føre til ytterligere debatt om hvordan slike kriser kan forhindres og hva IMFs rolle bør være. Et viktig spørsmål er om liberaliseringen av ulike deler av finansmarkedene i Asia er skjedd i feil rekkefølge. Særlig har det vært pekt på at tilgangen til kortsiktige lån i utenlandsk valuta stiller store krav til det innenlandske kredittmarkedet og tilsynsmyndighetene. I enkelte land har deler av kapitalmarkedet vært lukket og ugjennomtrengelig, med uklar ansvarsdeling mellom offentlige myndigheter, innenlandske bedriftseiere og banker.

       Fra norsk side vil en fortsatt delta i drøftingene i IMF om disse spørsmålene. For Norge som har en liten, åpen økonomi er det viktig at IMF mest mulig effektivt kan bidra til stabilitet i det internasjonale finansielle systemet.

En ny låneordning

       Lånene som ble gitt under krisen i Asia var forankret i de vanlige låneordningene (Stand-By avtaler) men landene forpliktet seg til å betale tilbake noe raskere enn det som er regelen i de ordinære ordningene fordi lånetilsagnene gikk utover de normale lånegrensene. Omfanget av lånene og kravet til tempoet i saksbehandlingen gjorde imidlertid at IMF måtte ta i bruk en ekstraordinær ordning (Emergency Financing Facility, EFF). I desember i fjor kom IMFs styre til enighet om å etablere en ny utlånsordning, Supplemental Reserve Facility (SRF), som representerer en formalisering av den type krisepakker som er benyttet i forbindelse med krisen i Asia og ved enkelte tidligere anledninger.

       Innføringen av SRF er en erkjennelse av at integrerte kapitalmarkeder øker medlemslandenes sårbarhet ved at tillitskriser raskt kan få betydelige konsekvenser. Ordningen skal dermed være en finansiell støtte til medlemsland som har særlige betalingsbalansevanskeligheter som en følge av plutselig tillitssvikt i de internasjonale kapitalmarkedene. Lånene kommer i tillegg til de normale lånegrensene og vil bli gitt over en periode på ett år, med en tilbakebetalingstid på tre år. Det er lagt opp til en progressiv rentestruktur for å gi incentiver til tidlig tilbakebetaling. I løpet av det første året etter at finansieringstilsagnet er gitt vil renten være 3 prosentpoeng over IMFs ordinære utlånsrente (som var i gjennomsnitt 4,7 % i 1997). Renten vil øke med 0,5 prosentpoeng ved utgangen av den første perioden og senere hvert halvår til den er 5 prosentpoeng over ordinær utlånsrente. Kondisjonaliteten vil være knyttet til vilkårene under de regulære låneordningene. Det forventes at de landene det gjelder søker finansiell støtte også fra andre offentlige og private kilder.

       Sør-Korea er det første landet som har benyttet seg av ordningen. Landet har til sammen lånt 7,1 mrd. SDR under SRF etter først å ha utnyttet de normale lånegrensene maksimalt.

Komiteens merknader

       Komiteen tar redegjørelsen i proposisjonen om IMFs utlånsavtaler med kriserammede land i Asia, herunder om den nye utlånsordningen Supplemental Reserve Facility (SRF), til etterretning.

6. Komiteens tilråding

      Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget gir samtykke til at Norge godkjenner en artikkelendring i statuttene til Det internasjonale valutafondet (IMF) for å tillate en ny tildeling av spesielle trekkrettigheter (SDR) til IMFs medlemsland, jf. vedlegg I til St.prp. nr. 56 (1997-1998).

       Stortinget gir samtykke til at Norge godkjenner økning i kvotene i Det internasjonale pengefondet (IMF) i samsvar med vedlegg III til St.prp. nr. 56 (1997-1998).