6. Komiteens merknader
Komiteen har i forbindelse med arbeidet med innstillingen sendt en rekke spørsmål til departementet. Både spørsmål og svar er tatt inn som vedlegg.
Merknader fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til B.innst.S.nr.2 (1997-1998). I forbindelse med budsjettforståelsen mellom Sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre ble det gitt tilslutning til å innføre en kontantstøtteordning.
Kontantstøtte som ledd i en god barne- og familiepolitikk
Hovedbegrunnelse
Flertallet ønsker å gi barnefamiliene større valgfrihet og mer tid. Kontantstøtte til ett- og toåringene vil i større grad imøtekomme den enkelte families behov og ønske om å finne den omsorgsløsning som passer det enkelte barn og den enkelte familie best.
Flertallet vil legge til rette for mer fleksible ordninger og kombinasjonsløsninger slik at familiene lettere kan kombinere gode verdier som både ligger i hjemmebasert omsorg og barnehagenes pedagogiske tilbud.
Flertallet tar det utgangspunkt at foreldrene selv ønsker det beste for sine barn. Foreldrenes nærkontakt og kjennskap til egne barn tilsier at det normalt er de som kjenner barnas behov best. Dette, sammen med prinsippet om foreldreansvaret, gjør at flertallet vil vise tillit til foreldrenes valg. Kontantstøtten vil gjøre deres valgmuligheter mer realistiske.
Flertallet mener at omsorg i familiene springer ut av følelser og bevissthet om at omtanke, nærkontakt, verdiformidling, og ansvar for våre nærmeste er vesentlige familieverdier. Familiene er et verdimessig ankerfeste, og gir grunnlag for videreføring av vår kulturarv. Familiene er den viktigste og mest stabile ramme om barns oppvekst. Foreldrekontakt gir barn forbilder, og fremmer omsorg, omtanke og ansvarsfølelse mellom mennesker.
Etter flertallets oppfatning skal enkeltmennesket og familiene gis ansvar og tillit dersom det ikke er sterke overordnede offentlige hensyn som tilsier noe annet. For det store flertall av familier er det ikke noe behov for at det offentlige styrer valget av omsorgsform, derfor er det riktig å overlate dette valget til familiene. Flertallet har tillit til at de fleste foreldre velger det som er til det beste for barna.
Flertallet viser til at mange i dagens samfunn føler at man er utsatt for et konstant tidspress. I småbarnsfamiliene kan dette være en spesielt stor belastning fordi små barn trenger tid og ro rundt seg. Flertallet er av den oppfatning at det er viktig å gi den enkelte familie muligheter til å ha mer tid sammen. Større økonomisk handlefrihet er blant de viktigste forutsetningene for å gjøre dette mulig. Kontantstøtten gir foreldre en kontantoverføring som gjør det lettere å velge den omsorgsform som de finner riktig for sine barn.
Kontantstøtten kan videre føre til at mange familier velger deltidsløsninger hvor f.eks. begge foreldrene jobber deltid, mens de samtidig deler på barneomsorgen. Det er derfor etter flertallets oppfatning viktig at kontantstøtten får en utforming som sikrer størst mulig fleksibilitet for familiene.
Flertallet mener at alle barnefamilier må få fellesskapets støtte til sitt omsorgsansvar, fordi dette er en god samfunnsinvestering. På denne bakgrunn er det urimelig at bare de som velger en bestemt omsorgsform, barnehage, skal få alle overføringene. Flertallet ser barnehagen som et meget verdifullt tilbud. Barnehagen representerer et godt pedagogisk og sosialt omsorgsalternativ både for barn og foreldre. Men vi må ikke innrette oss slik med våre økonomiske overføringer at hjemmebasert omsorg for våre minste defineres som et annenrangs tilbud. Det må respekteres at barnefamiliene har ulike behov, og at disse varierer med barnas alder. Derfor må samfunnet ikke diskriminere omsorgsløsninger mange foreldre ser seg tjent med. Det må også legges til rette for at foreldres ønske om å kombinere barnehage og hjemmeomsorg gjøres enklere. Motstandere av kontantstøtten har prøvd å fremstille det som et nytt prinsipp at man skal motta støtte for ikke å benytte seg av et offentlig tilbud. Flertallet oppfatter dette utelukkende som et polemisk poeng. Alle barn trenger omsorg. Etter kontantstøtten har det offentlige utvidet sitt omsorgstilbud til å omfatte både offentlige og private løsninger. Økte valgmuligheter er et ønske fra det offentlige.
Flertallet mener at kontantstøtten er et viktig håndslag til de foreldre som velger å være hjemme helt eller delvis med omsorgsoppgaver. Disse har ikke tidligere blitt tilgodesett av fellesskapet. Det å oppdra barn er et hardt og tidkrevende arbeid. Når flere småbarnsforeldre velger hjemmeomsorg i en periode, vil dette også virke positivt i styrkingen av nærmiljøfellesskapet, både for barn, ungdom, voksne og for eldregenerasjonen. I en tid hvor barn og unge savner voksenkontakt vil dette være viktig.
Flertallet viser til at flere undersøkelser forteller at et flertall av foreldrene med barn under 3 år ønsker å være hjemme med barna i en periode. Flertallet viser til en undersøkelse utført av Opinion AS høsten 1998 hvor 75 % av foreldrene som har barn som vil bli omfattet av ordningen med kontantstøtte svarte at de vil benytte seg av ordningen. 47 % svarte at de vil passe barnet selv, 29 % planlegger å ha barnet i barnehage og 16 % vil bruke dagmamma. Flertallet viser til at denne undersøkelsen viser at mange foreldre vil bruke mer tid sammen med sine barn.
Flertallet er enig i at kontantstøtten skal gjelde alle 1- og 2-åringer med de avgrensninger som fremgår av St.prp. nr. 53 (1997-1998).
Flertallet viser til Arbeiderpartiets forslag om å utvide foreldrepermisjonene med 52 uker til to år med 80 % lønnskompensasjon, og at foreldrepermisjonen skal kunne tas ut frem til barnet fyller 10 år. Flertallet mener at foreldrepermisjon er en viktig ordning for å sikre yrkesaktive foreldre mulighet til å være sammen med sine barn. Men dersom ordningen skal utvides ytterligere medfører det enda større forfordeling av foreldre som er yrkesaktive fremfor de som velger å være hjemme med sine barn. Denne reformen medfører en vridning av ressurser til de som har arbeid, og de som har mest vil få mest også når de har omsorg for egne barn (80 % lønn). Kontantstøtten derimot slår likt ut for alle enten de har høy eller lav lønn.
Flertallet viser til at den argumentasjon som Arbeiderpartiet har mot flertallets forslag om innføring av kontantstøtte, også rammer deres eget forslag i stor grad, for eksempel, høye kostnader, redusert tilgang på arbeidskraft, likestillingsaspektet, og det kan bli minst like mange barn som blir tatt ut av barnehagene ved utvidet foreldrepermisjon som ved kontantstøtte.
Grunntrekk for utformingen
Modell:
Flertallet har ulike holdninger til Regjeringens forslag til forvaltningsmodell. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har derfor inngått en avtale med regjeringspartiene om subsidiært å stemme for Regjeringens forslag til forvaltningsmodell med enkelte endringer.
Flertallet ønsker en fleksibel modell for kontantstøtten, og vil innføre femdelt kontantstøtte fra 1. august 1999.
Flertallet vil som en overgangsordning innføre Regjeringens firedelte kontantstøtte som harmonerer med satsene for statstilskuddet til barnehagene. Flertallet ber Regjeringen om at satsene for barnehagetilskudd blir harmonisert med den femdelte løsningen fra 1. august 1999. Kontantstøttesatsene for perioden 1. august 1998 til 1. august 1999 blir som foreslått i proposisjonen. For barnehageåret 1999/2000 blir inndelingen slik:
| - | Ikke bruk av barnehage: 100 % kontantstøtte (3.000 kroner pr. måned) |
| - | til og med 8 timer: 80 % kontantstøtte |
| - | 9-16 timer: 60 % kontantstøtte |
| - | 17-24 timer: 40 % kontantstøtte |
| - | 25-32 timer: 20 % kontantstøtte |
| - | Mer enn 32 timer: ingen kontantstøtte. |
Flertallet ber Regjeringen fremme en lovendringsproposisjonen vedrørende overgang til 5 satser fra 1. august 1999, i løpet av vårsesjonen 1999. Flertallet ber om at det blir gitt informasjon om dette i god tid til de berørte.
Flertallet ber Regjeringen ta initiativ til forsøk med trygdemodellen i inntil tre kommuner som er positivt innstilt til å bruke denne modellen. Forsøkene skal gjennomføres når det er oppnådd større grad av likeverdighet av rammevilkår for private og kommunale barnehager. Det forutsettes at slike forsøk kan gjennomføres uten at dette vil forsinke gjennomføringen av kontantstøttereformen i tråd med Regjeringens forslag.
Flertallet er enig med Regjeringen om at alle som har ettåringer fra 1. august 1998 som ikke har plass i barnehage som får statstilskudd, kan ta ut et beløp på 3.000 kroner pr. måned i kontantstøtte. Det er viktig at kontantstøtten er et tilbud til alle i den aktuelle aldersgruppen, fordi det sikrer fleksibilitet, valgfrihet og gir mulighet for mer tid med egne barn. Dette er også i samsvar med den budsjettforståelse som sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre kom frem til høsten 1997. Flertallet støtter også innføringen av kontantstøtten for toåringer fra 1. januar 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er uenig med Regjeringen i hvordan ordningen skal administreres og detaljutformes.
Disse medlemmer mener at kontantstøtten skal gi størst mulig fleksibilitet, minst mulig byråkrati og være lett å administrere. Etter disse medlemmers oppfatning vil den såkalte barnetrygdmodellen best oppfylle disse vilkårene. Det vil si at det utbetales 36.000 kroner i året til alle foreldre som har et barn i de aktuelle årsgruppene uavhengig av omsorgsform. Samtidig fjernes statstilskuddet til barnehagene for ett- og toåringer.
I dag har vi et godt fungerende system med utbetaling til barneforeldre i barnetrygden. Dette systemet kan enkelt bygges ut til også å omfatte kontantstøtten. Ifølge svar fra konstituert direktør i Rikstrygdeverket, Arild Sundberg, vil dette koste i underkant av 3 mill. kroner i året i motsetning til Regjeringens modell som vil koste minimum 63 mill. kroner i 1999, og deretter gi store årlige administrasjonskostnader.
Disse medlemmer kan ikke se at en slik bruk av ressurser er hensiktsmessig. Disse medlemmer har full tillit til barneforeldre, og mener at de lett kan regne seg frem til at de kommer likt ut med modellene til Regjeringen og til disse medlemmer. Det er i realiteten ingen annen økonomisk forskjell på ordningene enn kostnadene ved administrasjonen.
Videre vil en utbetaling etter trygdemodellen gi foreldrene absolutt valgfrihet i forhold til hvilket omsorgstilbud de vil velge for sine barn, og eventuelle kombinasjoner av forskjellige tilbud.
Denne modellen vil heller ikke kreve noen form for ekstraordinær kontroll. Etter Regjeringens forslag skal det bygges opp et kommunal kontrollsystem for å få oversikt over hvilke foreldre som benytter barnehager. Disse medlemmer understreker at en trygdemodell hvor det ikke knytter seg noen vilkår til foreldrenes omsorgsform for tildeling vil gjøre et slikt kommunalt kontrollsystem unødvendig.
Disse medlemmer merker seg at i de åpne høringene i komiteen den 4. mai 1998 opplyste fungerende direktør i Rikstrygdeverket, Arild Sundberg, at av kontantstøtten tidligst kan bli utbetalt fra desember 1998. Den kontantstøtten som skulle bli utbetalt fra august til desember vil bli etterbetalt. Disse medlemmer ser dette som uheldig fordi det kan skape en vanskelig økonomisk situasjon for enkelte familier som hadde planlagt å benytte kontantstøtten fra august. Disse medlemmer vil påpeke at valget av en trygdemodell vil innebære at utbetalingene av kontantstøtten kan starte tidligere. I den åpne høringen 5. mai 1998 uttalte fungerende direktør i Rikstrygdeverket at utbetalingene allerede kan starte i september.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Kontantstøtten innføres etter en ren trygdemodell i tråd med de merknader som disse medlemmer har ovenfor. Kontantstøtten utbetales på samme måte som barnetrygden, med kr 36.000 i året til alle foreldre som har et barn i de aktuelle årsgruppene uavhengig av omsorgsform. Samtidig fjernes statstilskuddet til barnehagene for ett- og toåringer. »
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen i høringsuttalelsene får god støtte i forslaget om å etablere en kombinasjonsmodell som forvaltningsordning for kontantstøtten. Disse medlemmer mener det er viktig at de som ønsker barnehageplass får det, for å sikre familiene frihet i valg av omsorgsform. Det viktigste virkemiddelet staten har for å nå denne målsettingen, er ordningen med statlige tilskudd til drift av barnehager. Disse medlemmer viser til at statstilskuddet i dag bidrar til også å dekke omkostninger som følge av at plasser står ledige i kortere perioder som følge av plassoppsigelser og venting på opptak av nye barn.
Disse medlemmer mener at en ren trygdemodell, med fjerning av statsstøtten, også er en fjerning av et virkemiddel som en i dag har for å sikre, og eventuelt justere tilbudet i pakt med foreldrenes behov og etterspørsel etter småbarnsplasser.
Disse medlemmer mener at en avvikling av dagens ordning med driftstilskudd, vil skape en usikker situasjon spesielt for de private barnehagene, som i hovedsak bare har det statlige driftstilskuddet og foreldrebetalingen som inntektskilde. Ved en ren trygdemodell vil det være grunn til å frykte at mange barnehager ikke vil satse på videre utvikling av nye plasser for de minste barna. Disse medlemmer viser til at hovedtyngden av utbyggingen av småbarnsplasser siden 1990 har vært i regi av private barnehager.
Disse medlemmer mener at trygdemodellen vil kunne føre til at foreldrenes valgfrihet reduseres. Kombinasjonsmodellen er den forvaltningsmodellen som best sikrer valgfriheten for småbarnsforeldrene, og disse medlemmer slutter seg derfor til Regjeringens forslag til forvaltningsmodell.
Disse medlemmer viser til at sentrumsregjeringen er en blokkuavhengig regjering, som samarbeider både med høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Disse medlemmer ser i dette tilfellet svært positivt på avtalen med Fremskrittspartiet og Høyre hvor en sikrer kontantstøtten for hele stortingsperioden. Enkle tekniske justeringer omfattes ikke av avtalen.
Forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til gjennomgangen av forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg. Flertallet vil understreke at kontantstøtten vil være et tillegg til andre støtteordninger.
Barnetrygd
Flertallet mener at barnetrygden er en sentral kontantoverføring til familier med barn.
Flertallet er enige om at ulike støtteordninger for ungdom mellom 16 og 18 år bør vurderes nærmere, herunder forslaget om å utvide barnetrygden til 18 år uten at totalbeløpet økes. Regjeringen bes om å komme med en vurdering av disse spørsmålene i Statsbudsjettet for 1999.
Skatteordninger for barnefamilier
Flertallet mener foreldrefradraget som gis for legitimerte utgifter til pass og stell av barn er en ordning som stimulerer foreldre til å velge barnehage eller andre barneomsorgsordninger som er underlagt skatteplikt. Flertallet ber Regjeringen øke fradraget til pass og stell innenfor en ramme av 96 mill. kroner. Dette innebærer at fradraget anslagsvis øker til 25.000 kroner for ett barn og 30.000 kroner for to eller flere barn. Endringen innarbeides i skatteopplegget for Statsbudsjettet 1999.
Barnehagene i kombinasjon med kontantstøtte:
Flertallet viser til St.prp. nr. 53 (1997-1998) pkt. 5.1 hvor det blant annet står:
| « Regjeringen står fast ved målet om full behovsdekning innen år 2000. Parallelt med å innføre kontantstøtte går derfor Regjeringen inn for fortsatt økt barnehageutbygging. Full barnehagedekning innebærer at alle familier som ønsker et barnehagetilbud, skal få plass. » |
Flertallet støtter denne målsettingen. Det er et viktig element for å sikre en reell valgfrihet at det er nok tilgjengelige barnehageplasser. Flertallet mener at denne målsettingen trolig nås lettere ved innføring av kontantstøtte.
Flertallet vil understreke at de private barnehagene er en viktig del av barnehagetilbudet i dag. I 1996 gikk 42 % av alle barn med barnehageplass i private barnehager, og i gruppen for barn under 3 år var andelen 44 %. Utviklingen på 90-tallet har vist at det er de private barnehagene som har sørget for langt de fleste nye barnehageplassene, herunder også småbarnsplasser. Det er derfor særlig viktig å sikre at disse barnehagene sikres en finansiering som gjør at de kan fortsette med utbyggingen. Flertallet viser til at Stortinget har vedtatt (St.meld. nr. 8 (1987-1988)) at finansieringen for barnehager, både kommunale og private, skal være 40 % statlig støtte, 30 % kommunal støtte og 30 % foreldrebetaling. Under den åpne høringen kunne leder av Kommunenes Sentralforbund Halvdan Skard opplyse at kommunene ikke hadde fulgt opp denne finansieringen. Det betyr at i mange av landets kommuner drives private barnehager uten noen form for kommunal støtte.
Flertallet understreker at for å imøtekomme barnas behov og foreldrenes valgfrihet må barnehagepolitikken utformes slik at offentlige og private barnehager framstår som likeverdige tilbud i tråd med gjeldende lovgivning.
Flertallet ber departementet gå gjennom de faktiske rammevilkårene som gjelder de private barnehagene. I samsvar med intensjonene i barnehageloven ber flertallet Regjeringen komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag som vil gi større grad av økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager som inngår i kommunens tilbud der oppgaver og forpliktelser er de samme. Kommunale avtaler skal ikke formuleres i strid med barnehagenes identitet og formål.
Barn med spesielle behov
Flertallet vil peke på at det er mange barn som kan ha spesielle behov for barnehageplass. Dette kan være barn med funksjonshemminger, barn hvor barnehagene kommer inn som et ledd i barneverntjenestens arbeid, eller barn med innvandrerbakgrunn.
Flertallet vil peke på at fortrinnsretten for barn med funksjonshemminger står fast. Men flertallet ser også kontantstøtte som en viktig mulighet for denne gruppen foreldre til å kunne velge noe mer fleksibilitet i omsorgen. Flertallet vil understreke at kommunene har et ansvar for å informere og motivere foreldre med funksjonshemmede barn om de tilbud barnehagene kan gi i arbeidet med habilitering.
Flertallet viser til at for barnevernsbarn har man allerede hjemmel i barnevernsloven som kan brukes til å pålegge bruk av barnehageplass. Kombinasjon av friplasser og deltidsplasser kan være til stor hjelp for denne gruppen av barn.
Flertallet mener at det finnes flere hjelpetiltak som også vil kunne hjelpe denne gruppen - sosialt og barnevernfaglig. Flertallet kan ikke se at kontantstøtten i seg selv skulle medføre noen forverring av situasjonen.
Flertallet legger til grunn at valgfriheten skal gjelde alle familier uavhengig av kulturell og nasjonal bakgrunn. For innvandrerfamilier vil flertallet likevel understreke at det er viktig at innvandrerbarn kommer i kontakt med andre barn, både for å lære av hverandre og utvikle norskkunnskaper. I dag er åpne barnehager et mye brukt tilbud for innvandrerfamilier. Flertallet viser til St.prp. nr. 53 (1997-1998) hvor det er henvist til en rekke tiltak for å sikre slik kontakt. Flertallet er også av den oppfatning at disse tiltakene blir viktigere nærmere skolealder.
Konsekvenser ved å innføre kontantstøtte
Arbeidsmarkedet
Flertallet viser til at det er vanskelig å anslå hvordan kontantstøtten vil slå ut i forhold til arbeidsmarkedet, Regjeringen anslår at man kan få en reduksjon på mellom 5.000 og 10.000 årsverk ved innføring av kontantstøtte, men flertallet merker seg at både departementets og Arbeidsdirektoratets anslag er basert på stor usikkerhet. Flertallet vil understreke at et av hovedmålene med reformen er å gi foreldrene større valgfrihet og mer tid med egne barn. Flertallet vil også understreke at kontantstøtten blir fleksibel, slik at det blir mulig å kombinere yrkesaktivitet og omsorg for egne barn.
Økonomiske konsekvenser for familiene
Flertallet har spesielt merket seg at kontantstøtten vil gi småbarnsfamiliene økt økonomisk handlefrihet, slik at flere enn i dag vil kunne velge mer tid sammen med egne barn. Flertallet viser til at det har blitt hevdet at dette er en ordning som bare kan sikre de med god økonomi mulighet til å være hjemme med barna. Flertallet mener at dette er en urimelig fremstilling av saken. Ordningen vil omfatte alle foreldre, og ingen kommer økonomisk dårligere ut enn før. Det skal gis samme støtte til alle, hvilket vil si at det er de lavtlønnede som vil tape forholdsmessig minst ved å velge å være hjemme med barna, noe som også gjør at ordningen kan bidra til større økonomisk utjevning.
Flertallet slutter seg til Regjeringens beskrivelse, og har ingen ytterligere merknader.
Likestilling
Flertallet synes den utviklingen som har vært med økt likestilling har vært positiv. Argumentet om likestilling har vært mye fremme i debatten, men det er grunn til å presisere at kvinner ikke kan betraktes som en ensartet gruppe, men gjør ulike valg og har ulike interesser. Flertallet vil understreke at kontantstøtten i seg selv er ikke er en reform med likestilling som målsetting. Men likevel kan ikke flertallet se at reformen skulle ha noen negative konsekvenser for likestillingen.
Flertallet mener at kvinner i dag har en sterkere stilling enn for noen tiår siden.
Flertallet tror at kontantstøtten som gir familiene og kvinnene økt mulighet til å tilpasse sin hverdag etter egne behov kan medføre en styrking av familiens og kvinners stilling. Det er mange, både kvinner og menn, som ikke ønsker yrkeskarriere hele tiden, hele livet. Flertallet vil også understreke at kontantstøtten kun vil omfatte to år. Flertallet vil understreke at det er en målsetting å få fedrene til å ta større del i barneomsorgen, noe man gjennom ulike ordninger må forsøke å oppnå.
Barn trenger kontakt både med mor og far og det er derfor viktig å legge til rette for at begge foreldrene kan få brukt tid sammen med sine. De siste årene har fedres deltagelse i barneomsorgen økt. 70 % av fedrene tar ut fedrekvoten av fødselspermisjonen. Flertallet viser til at Arbeidsmiljølovens bestemmelser om permisjon imøtekommer hensynet til likestilling også i forhold til kontantstøtten. Her får foreldre ta ut to års omsorgspermisjon, så fremt de tar ut et år hver. Flertallet understreker at det fremdeles er et mål at fedrene skal delta sterkere i barneomsorgen, og dette skal følges opp gjennom andre tiltak.
Til nå har likestillingspolitikken i hovedsak tatt opp yrkesaktive kvinners interesser. Lav status for omsorgsarbeid i hjemmet har vært medvirkende til at menn ikke ser dette som en valgmulighet. Kontantstøtten kan bidra til å endre normene for hvilke alternativ som tillegges verdi.
Evaluering
Flertallet viser til mange høringsuttalelser som har vært kritiske til at reformen ikke har hatt lengre forarbeid. Flertallet tror at det uansett er vanskelig å forutse alle konsekvensene av reformen på forhånd, derfor er det viktig å ha en løpende evaluering.
Flertallet mener at ved evaluering av kontantstøtten skal kombinasjonsmodellen evalueres. Når man har oppnådd likeverdige rammevilkår for private og kommunale barnehager, mener flertallet at Regjeringen må vurdere ulike utbetalingsmodeller, også trygdemodellen.
Flertallet viser til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Flertallet vil understreke at kostnadene ved administrering av kontantstøtten må holdes på et lavest mulig nivå, aller helst reduseres.
Merknader fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
Komiteens mindretall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er meget kritisk til den saksbehandling kontantstøttesaken har fått av Regjeringa. Det er en rekke større, uavklarte spørsmål som burde ha vært behandlet før ordningen eventuelt gjennomføres i det hele tatt. Mindretallet konstaterer både gjennom debatt i mediene og ved skriftlige svar på spørsmål fra komiteen at kontantstøttetiltaket bygger på opinionsundersøkelser, egne erfaringer og statsrådens tro på at kontantstøtte ikke har betydning for verken barnevernsbarn, likestilling eller barnehageutbygging. Mindretallet finner det underlig at flere tunge høringsinstanser understreker vesentlige problemområder som ikke er ivaretatt på annen måte enn at man skal være spesielt oppmerksom på disse områdene i evalueringen. Et evalueringssystem vil neppe kunne fange opp problemer med f.eks. barnevernsbarn og få satt igang tiltak før det har gått en viss tid, og da kan det være for sent. Mindretallet finner det nødvendig at spørsmål og svar fra komité og departement vedlegges. Bakgrunn for dette er den manglende bruk av forskning og konsekvensanalyse som kontantstøtteordningen bygger på. Derfor finner mindretallet det viktig at statsrådens svar til komiteen er kjent når evalueringen skal foregå.
Mindretallet viser til at Kommunenes Sentralforbund i brev til komiteen, se vedlegg, blant annet peker på konsekvenser av at kommunene evt. pålegges å fordele kommunale tilskudd til barnehagene på en annen måte. I tillegg burde man ha ventet med den eventuelle iverksettelsen av en slik reform til det administrative var på plass. Rikstrygdeverket har ikke ennå utarbeidet dataverktøy til utbetaling av kontantstøtte. Det er gjort klart både fra Regjeringa og Rikstrygdeverket at en utbetaling ikke kan settes i verk før tidligst desember 1998, mens flertallet nå presser for å få ordningens ikrafttredelse satt til 1. august 1998. Det er sagt fra statsråden at første utbetaling kan skje først innen utgangen av desember, men at man ikke nå kan garantere at dette vil være første utbetalingstidspunkt. Mange vil ikke ha mulighet til å selv legge ut de 15.000 kronene man eventuelt vil motta i månedene fra august til desember. I tillegg vil de som har heldagsplass i barnehage fra høsten ikke uten videre kunne gjøre endringer i sin egen situasjon fra januar 1999, når utbetaling skal være kommet igang. Dette fordi foreldre har inngått avtale med den enkelte barnehage om heldagsplass, og det er ikke automatisk mulig å skifte til deltidsplass eller si opp plassen midt i avtaletiden uten å komme i juridisk og økonomisk ansvar i forhold til barnehagen. Slik må det også være hvis den enkelte barnehage skal ha mulighet til å kunne planlegge sin egen drift med økonomisk forsvarlighet og ansvar både i forhold til andre brukere og personell.
Mindretallet viser til avtalen mellom Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre vedrørende behandlingen av St.prp. nr. 53 (1997-1998) (Innføring av kontantstøtte).
Avtalen innebærer forslag om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag som vil gi større grad av økonomisk likbehandling mellom kommunale og private barnehager. Mindretallet vil minne om at det lokale selvstyret i denne saken vil bli overprøvd av partier som i andre sammenhenger understreker viktigheten nettopp av dette. Mindretallet stiller seg også undrende til regjeringspartienes dobbeltkommunikasjon i forhold til trygdemodellen. I svarbrev til komiteen understreker statsråden problemområdet full barnehagedekning og nedleggelse av private barnehager. Dette henger dårlig sammen med avtalens punkt c; en vurdering av å bruke trygdemodellen.
Mindretallet viser til at kontantstøtteforliket mellom Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet innebærer at de fem partiene har gitt løfte om at kontantstøtten ikke skal endres i denne stortingsperioden uten at disse fem partiene er enige. Mindretallet viser til at innføring av kontantstøtte får konsekvenser for politikken - langt utover selve kontantstøtten. Innføring av kontantstøtte avgjorde at Høyre og Fremskrittspartiet sikret flertall for inneværende års statsbudsjett. Avtalen om kontantstøtte - og særlig avtalens pkt. 2 - øker sjansen for at dette blir en varig konstellasjon i denne stortingsperioden. Det hindrer muligheten for å endre kontantstøttens utforming vesentlig når svakheter ved vedtaket blir klarere. Mindretallet viser til at dette kan føre til mer høyrepolitikk på alle politikkområder enn det i utgangspunktet er flertall for i Stortinget. Dette er et politisk samarbeidsmønster i Stortinget som verken distriktspolitikken, kommuneøkonomien, fordelingspolitikken m.m. vil være tjent med.
Mindretallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget går imot innføring av kontantstøtten for 1-åringene fra 1. august 1998. »
Merknader fra Arbeiderpartiet
Generelle merknader
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at vårt mål for oppvekstpolitikken er å skape en trygg hverdag for familien, barn og unge, og at vi også i framtida skal bygge på en kombinasjon av tjenestetilbud og kontantoverføringer gjennom barnetrygd. Det vil si en virkelighet der alle, uavhengig av utgangspunkt, skal ha tilnærmet de samme mulighetene til utvikling og deltakelse.
Disse medlemmer mener at velferdsstaten skal sikre alle god velferd, men mange av samfunnsgodene er dessverre knappe. I Norge har vi hatt tradisjon for å bygge ut velferdsordninger det har vært etterspørsel etter. Disse medlemmer synes det er betenkelig at en med innføring av kontantstøtteordningen innfører et nytt prinsipp i velferdsstaten - at det skal ytes økonomisk kompensasjon for ikke å benytte seg av et velferdsgode.
Disse medlemmer vil vise til at et av hovedargumentene for innføring av kontantstøtte er å gi foreldrene valgfrihet. Disse medlemmer vil understreke at det ikke oppnåes en reell valgfrihet før vi har oppnådd full barnehageutbygging og fått rimeligere foreldrebetaling.
Det andre hovedargumentet er at foreldrene skal sikres mer tid til selv å ta omsorgen for egne barn. Disse medlemmer vil vise til at det er ingen uenighet partiene imellom at mange barnefamilier i dag har behov for mer tid. Men i Regjeringens kontantstøttemodell er ingen garanti for at barn og foreldre skal få mer tid sammen. Disse medlemmer mener at så lenge kontantstøtten ikke er knyttet opp mot at en av foreldrene faktisk er hjemme, vil ikke kontantstøtten automatisk gi mer tid. Om barnet er i barnehage eller hos dagmamma er arbeidsdagen til foreldrene like lang.
Disse medlemmer mener at hvis en av foreldrene slutter eller reduserer stillingen i yrkeslivet, kan det være behov for at den andre må arbeide mer for å opprettholde familiens tidligere levestandard. Da blir det mindre tid sammen med familien for den som er i lønnet arbeid. Disse medlemmer tror at en del vil velge bort barnehagene for å kunne motta 3000 kroner for å betale en dagmamma, istedenfor å måtte betale en egenandel i barnehagen på tilsvarende sum.
Det tredje hovedargumentet er prinsippet om rettferdighet. Disse medlemmer er uenig i Regjeringens syn om at det skjer en skjevfordeling i dag til fordel for dem som har barn i barnehage. Disse medlemmer vil understreke at de foreldrene som har barn i barnehage oftest betaler skatt og en høy egenandel for å ha barn i barnehager. Mange småbarnsfamilier opplever at de både gjennom skatteseddel og foreldrebetaling « gjør opp » for sitt bruk av barnehageplass. Å oppnå full rettferdighet er bare mulig gjennom et tilbud om barnehageplass til alle som har behov for det.
Disse medlemmer vil understreke at hovedmålsettingene er full barnehagedekning innen år 2000, og utover dette er et godt tjenestetilbud kombinert med fleksible foreldrepermisjonsordninger som sikrer småbarnsfamiliene mer tid og valgmuligheter. Det skal legges særskilt vekt på å bedre oppvekstvilkårene for de vanskeligst stilte, og på barn og unges innflytelse og egenaktivitet.
Disse medlemmer mener det er viktig å ha valgfrihet til å kunne kombinere yrkesaktivitet med omsorg for små barn. Fleksible og billige omsorgsløsninger vil være viktig for å klare denne utfordringen. Kombinasjonen av høy yrkesdeltakelse og høye fødselstall er et godt tegn på at vi har lykkes i familiepolitikken, samtidig som vi ser en gledelig utvikling ved at stadig flere fedre tar ut sin fedrekvote. Likevel er det selvfølgelig utfordringer i familiepolitikken.
Disse medlemmer vil prioritere arbeidet med å oppfylle målet om full barnehagedekning. Målet må være å sikre et variert og brukertilpasset barnehagetilbud, der det legges størst vekt på barnas behov og foreldrenes ønsker.
Disse medlemmer har i debatten om innføring av kontantstøtte blitt møtt med påstander som at en ønsker en ensretting av alle småbarnsfamilienes liv, blant annet gjennom satsingen på full barnehagedekning. Det er opp til den enkelte familie å selv velge hvordan en vil innrette sitt privatliv. Det har aldri vært ønskelig fra Arbeiderpartiets side å diktere de valg den enkelte familie tar, men det offentlige skal til enhver tid ta mål av seg til å tilby det tjenestetilbud som barnefamiliene etterspør.
Disse medlemmer mener det har vært viktig å ta utgangspunkt i den utvikling vi har hatt i det norske samfunnet de siste tiårene at stadig flere kvinner ønsket å ta utdanning og ta del i arbeidslivet. Lønnet arbeid har for mange kvinner vært inngangsporten til personlig utvikling, fellesskap, likestilling og økonomisk uavhengighet. Disse medlemmer vil vise til at Arbeiderpartiet har tatt utgangspunkt i at når foreldre er ute i arbeidsliv eller studier så etterspør de trygge tilholdssteder for sine barn. Etter disse medlemmers mening er barnehagene uovertrufne når det gjelder kvalitet, trygghet og pedagogisk utviklingsmulighet for barn når foreldrene arbeider eller studerer.
Disse medlemmer mener at selv om barnehagedekningen er bedret de senere årene, er det fortsatt et stykke igjen. Derfor har Arbeiderpartiet som mål å nå målet om full barnehagedekning innen år 2000. Mange foreldre opplever i dag en stor usikkerhet om hvorvidt de får barnehageplass. I en situasjon der foreldre etterspør barnehageplass synes disse medlemmer at det er beklagelig å gi foreldrene kontanter fremfor å tilby dem en trygg og god tilsynsordning for barna. Pengene som benyttes til kontantstøtte kunne skaffet mange nye barnehageplasser og bidratt til å redusere satsene.
Disse medlemmer viser til debatten rundt Dok.nr.8:36 (1995-1996) om å sikre at den nasjonale barnehagepolitikken blir videreført, og støtter opp om representanten Eli Sollied Øverås fra Senterpartiet som sa følgende i debatten:
| « Eit barnehagetilbod skal vere eit godt tilbod for barna. Det skal gi eit fysisk trygt og stimulerande miljø, omsorg, tryggleik og varme. I tråd med rammeplanen skal barnehagen arbeide målretta for å utvikle dei sosiale, estetiske og fysiske evnene, styrke identitetskjensla deira, fremme verdier som solidaritet, toleranse og ikkje minst respekt for sine medmenneske, styrke samfunnsforståinga og formidle grunnleggende kunnskapar. Etter vår meining har vi bruk for både private og kommunale barnehagar. Dei private barnehagane har vore ein viktig medspelar for dei offentlege, og dei har ofte kome i stand etter stor innsats frå foreldre og frivillige organisasjonar. Som dei offentlege barnehagane bør også dei private ha en føreseieleg økonomi. Difor er det viktig at det statlege tilskotet framleis vert øyremerkt. » |
Disse medlemmer vil understreke at det statlige driftstilskuddet til barnehagene er et viktig virkemiddel for å nå målet om full barnehagedekning, og for å holde foreldrebetalingen nede, slik foreldrene har råd til å ta imot tilbudet om barnehageplass.
Disse medlemmer viser til sine forslag om utvidet fødselspermisjon som med full utnyttelse av tidskontoordningen, ville kunne legge til rette for fleksibel og redusert arbeidstid for småbarnsfamilier inntil barnet er 10 år. Dette gjør at man ikke mister kontakten med arbeidslivet, og samtidig at man har tid til barna.
Disse medlemmer ønsker å gi fedre selvstendig opptjeningsrett til permisjon i forbindelse med fødsel, og ber Regjeringen utrede utformingen av regelverket nærmere.
Administrasjon
Disse medlemmer vil vise til at forslaget til forvaltningsmodell av kontantstøtten både er kostnads- og ressurskrevende. Disse medlemmer har merket seg at barnehagene pålegges å holde nøye oversikt og kontroll med listeføringen av barns faktiske oppholdstid i barnehagen, og samtidig som det føres register over de barn som til enhver tid har barnehageplass. Dette vil barnehagene pålegges å rapportere tilbake til kommunen, som igjen skal gi opplysningene videre til Rikstrygdeverket. Disse medlemmer tror at kontrollsystemene kan forrykke tilliten mellom foreldre og barnehageansatte, samtidig som en del av barnehagepersonell vil bruke mer av sin tid på administrasjon og mindre tid på samvær med barn.
Disse medlemmer vil beklage at Regjeringens dårlige forberedte innføring av kontantstøtte gjør at Rikstrygdeverket ikke vil ha mulighet til å betale ut kontantstøtte før 1. desember 1998. Disse medlemmer vil vise til det omfattende arbeidet som vil måtte finne sted ved landets 470 trygdekontor gjennom opplæring og tilpassing til et fungerende datasystem, og er tvilende til om det lar seg gjennomføre med så korte tidsfrister, samtidig som rettssikkerheten ivaretas.
Disse medlemmer vil ellers vise til de omfattende problemer/utfordringer Rikstrygdeverket har på datasiden, før kontantstøtten innføres, og de problemer det er i samfunnet i dag med å få ansatt folk med datautdanning.
Disse medlemmer vil vise til at bare administreringen av kontantstøtteordningen vil koste minimum 63 mill. kroner i 1999, noe som kunne vært brukt til bl.a. flere barnehageplasser.
Kombinasjon barnehage/kontantstøtte
Disse medlemmer konstaterer at det foreslås at foreldre kan kombinere kontantstøtte og oppholdstid i barnehagen.
Disse medlemmer vil vise til at fra 1. august d.å. vil en innføre en firedeling av kontantstøttesatsene. For barnehageåret 1999/2000 vil en ha fem satser.
Disse medlemmer minner om at barnehagene fra 1. august må tilby foreldrene et fleksibelt tilbud som gjenspeiler de kontantstøttesatsene som Regjeringen legger opp til - til og med 8 timer: 80 % kontantstøtte, 9-16 timer: 60 % kontantstøtte, 17-24 timer: 40 % kontantstøtte, 25-32 timer: 20 % kontantstøtte. Disse medlemmer er opptatt av at de forventninger som har blitt skapt i debatten rundt kontantstøtten er det Regjeringens plikt å oppfylle. Noe annet ville være å lure barnehageforeldre til å tro at de kan få f.eks. halv kontantstøtte og halv barnehageplass etter eget ønske.
Barnehager
Disse medlemmer er av den oppfatning at modellen til Høyre og Fremskrittspartiet ville medført at de private barnehagene som står for 50 % av barnehagene her i landet og som ikke får kommunal støtte ville ha gått en meget uviss framtid i møte.
Disse medlemmer vil vise til at småbarnsplass koster mellom 90.000 og 100.000 kroner pr. år å drive. Uten kommunal støtte, og uten statsstøtte, vil prisen for en småbarnsplass bli 7.500 kroner i måneden. Disse medlemmer mener at det vil være helt urealistisk å få solgt småbarnsplasser til en slik pris.
Disse medlemmer konstaterer at dette betyr at barnehagene fra 1. august 1998 må tilby foreldrene fleksibilitet med valg av barnets oppholdstid i barnehagen, videre må foreldrebetalingen gjenspeile den faktiske oppholdstiden i barnehagen.
Disse medlemmer har merket seg uttalelser som Norsk lærerlag har kommet med der det sies at kommunene ikke er organisert slik i dag at de kan møte ethvert krav om kombinasjon kontantstøtte/barnehagetilbud. Kommunene må, dersom de skal imøtekomme alle krav om delingsmodell, omorganisere sitt barnehagetilbud og sikre at det er ulike typer barnehager i kommunen.
Disse medlemmer vil vise til at verken kommunene eller private barnehager har så romslig økonomi at de kan gå med « ledig kapasitet ». Situasjonen i dag er at mange barnehager ikke har mulighet til å tilby et skreddersydd barnehagetilbud til alle foreldre selv uten kontantstøtte. Erfaringene fra utviklingsprogrammet viser at det er dyrt med mange delingsmodeller i samme barnehage. Ledig kapasitet i barnehagene vil koste - selv om utgiftene nødvendigvis ikke vil øke, så vil barnehagene kunne tape inntekter.
Disse medlemmer vil også vise til at avgjørelsesmyndighet ligger hos kommuner/barnehageeiere som bestemmer hvilket barnehagetilbud de vil tilby sine beboere. Et eksempel på en slik situasjon er vedtekter for Oslo kommunes barnehage, som ønsket å ta bort halvdagsplasser for barn under tre år.
Disse medlemmer vil vise til at statsråden i svar til komiteen sier at det ved innføring av kontantstøtte aldri har vært snakk om en fullstendig millimeterrettferdighet. Av den grunn mener Regjeringen at det er riktig at de som benytter en åpen barnehage skal få utbetalt full kontantstøtte.
Disse medlemmer vil vise til at åpne barnehager mottar en gjennomsnittlig statlig støtte på 4-6.000 kroner pr. barn. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen som et viktig argument ved innføring av kontantstøtten, hevder at det skal være rettferdighet mellom de som har barnehageplass i forhold til de som ikke mottar statlig overføring til barneomsorg. Disse medlemmer stiller seg undrende til at Regjeringen fraviker sitt prinsipp når det gjelder de åpne barnehagene. Foreldre som har sine barn i åpne barnehager vil både nytt godt av et statstilskudd og samtidig kunne ta ut full kontantstøtte uten noen form for avkorting, dette medfører en « støtteordning » til disse foreldrene på 42.000 kroner.
Barn med spesielle behov
Disse medlemmer vil vise til at barnehage er et viktig hjelpetiltak i barneverntjenestens arbeid med utsatte barn og deres familier. Dette gjelder å avdekke omsorgssvikt og å sette inn tiltak. Disse medlemmer vil vise til at plass i barnehage er ett av de tiltak som er spesielt omtalt i barnevernloven. Barnehageplass er først og fremst forutsatt benyttet som et frivillig hjelpetiltak, og en økning i tvangspålagt barnehageplass med dertil tap av kontantstøtte vil medføre en verre situasjon for barn som har en vanskelig familiesituasjon.
Disse medlemmer merket seg at Regjeringen i høringsnotatet antar at familier som er i kontakt med barnevernet vil være tilbakeholdne med å avvise tilbud om barnehageplass utelukkende av økonomiske grunner. Det er ingen grunn til å tro at familier som er i kontakt med barnevernet i mindre grad enn andre vil gi avkall på en skattefri inntekt på 3.000 kroner i måneden.
Disse medlemmer vil vise til at barnehagen er både et direkte barneverntiltak i den forstand at barnet i barnehagen er under tilsyn av fagpersoner som kan oppdage eventuell omsorgssvikt. Utsatte barn kan bli de største taperne ved innføring av kontantstøtte. For mange vanskeligstilte barn er barnehagen, og den tryggheten den gir, den viktigste støtten i hverdagen.
Disse medlemmer vil understreke den positive betydningen barnehagen i dag har, og det viktige arbeidet de barnehageansatte gjør.
I barnehagen lærer barna sosiale ferdigheter, får kulturelle og sosiale impulser og forberedes på skolen og læresituasjonen der. For barn med en vanskelig familiesituasjon og barn med annet morsmål enn norsk, er barnehagen i mange tilfeller svært avgjørende for utviklingen gjennom hele barndommen.
Disse medlemmer vil spesielt understreke betydningen barnehagen har for barn med innvandrerbakgrunn. Gode språkkunnskaper gjør møtet med skolen lettere og gjør at elevene lettere kan bruke tiden på samme måten som de øvrige elevene, istedenfor å måtte starte med en grundig opplæring i norsk. Disse medlemmer mener at det viktigste integreringstiltaket for barn med innvandrerbakgrunn er en plass i barnehage.
Disse medlemmer vil for øvrig også vise til hva barne- og familieministeren sier i svar til komiteen:
| « De vanskeligste spørsmålene ved reformen har vært knyttet til barnehagens særlige betydning for barn med spesielle behov. Spesielt gjelder dette barnehagens rolle som hjelpetiltak i barnevernets arbeid, men også for barn med funksjonshemminger og som arena for sosialt fellesskap og språktrening for barn fra innvandrerfamilier. » |
Disse medlemmer kan ikke se at det borgerlige flertallet har funnet gode løsninger for disse barna, men at de aksepterer en forverring av disse barnas situasjon for den politiske prestisjen som ligger i innføring av kontantstøtte.
Likestilling
Disse medlemmer vil understreke at likestilling ikke er at alle må velge likt, men at det i tråd med likestillingsloven legges til rette for at kvinner og menn har like muligheter til deltakelse i familien og i samfunnslivet. Dette krever ordninger som gjør det til en reell valgmulighet for foreldre å være mer hjemme mens barna er små, og å kunne kombinere yrkesaktivitet med god og stabil barneomsorg.
Disse medlemmer er opptatt av at fedre og mødre skal likestilles i omsorgen for barn. I den sammenheng vises det til innføring av fedrekvoten som i sterk grad har bidratt til at fedre tar og får større ansvar i omsorgen for barna. Innføringen av kontantstøtte vil sette dette arbeidet tilbake gjennom en segregering av de tradisjonelle omsorgsroller der fedre bidrar til familien som forsørgere og mødrene i omsorgsarbeidet med barna. Det blir resultatet når det ikke innføres egne kvoter i kontantstøtten forbeholdt fedrene eller en utvidelse av dagens fedrekvote.
Disse medlemmer vil understreke den positive utviklingen som har gått i retning av at fedre tar større del i barneomsorgen og i husarbeidet hjemme. Det er i dag nesten like mange kvinner og menn som er i arbeid, og hele 80 % av alle småbarnsmødre er i lønnet arbeid. Denne utviklingen er kommet på grunn av bedre velferdsordninger og holdningsendringer og har gjort at Norge har kommet lenger enn de fleste andre land i likestilling.
Disse medlemmer vil understreke at uten foreldrepermisjonsordninger og barnehager ville det vært vanskeligere for kvinner å delta i yrkeslivet. Den offensive og målbevisste familiepolitikken som har blitt ført her i landet de siste ti årene, har bidratt til å bedre kvinners situasjon på arbeidsmarkedet og ført til støtte for likestilling i familien.
Disse medlemmer vil vise til at både forsøk fra enkelte kommuner i Norge og erfaringer fra Finland tyder på at det er kvinner som vil redusere sin yrkesaktivitet ved innføring av kontantstøtte siden virkeligheten er slik at det ikke er nok at kontantstøtten er utformet kjønnsnøytralt. Både i Finland og i de kommuner som har prøvd ut kontantstøtte har det vært svært få menn som har valgt kontantstøtte for å få mer tid sammen med barna. Disse medlemmer konstaterer derfor at kontantstøttetiltaket vil få konsekvenser for likestilling ved å sementere og forsterke kjønnsforskjeller.
Arbeidsmarkedet
Disse medlemmer vil vise til den etterspørsel det er etter arbeidskraft i Norge i dag. Spesielt innenfor helse - og omsorgssektoren vil det i framtida bli behov for økt arbeidskraft. Disse medlemmer vil vise til at mange av de yrkesgruppene det i dag er mangel på er dominert av kvinnelig arbeidskraft. Mange småbarnsmødre har deltidsarbeid innenfor helse- og omsorgssektoren. Hvis en del av de småbarnsmødrene som har sitt arbeid på heltid eller deltid i omsorgsyrkene takker ja til kontantstøtte vil vi oppleve mangel på arbeidskraft på dette området.
Disse medlemmer vil også vise til at kontantstøtten i den form den nå innføres også vil undergrave arbeidslinja. Disse medlemmer mener at for en del arbeidstakere vil det gi økonomisk vinning å slutte i arbeid og i stedet motta kontantstøtte. Disse medlemmer vil også vise til at dersom et høyt antall arbeidstakere ønsker å ta ut kontantstøtte så vil dette også ha konsekvenser for skatteinntektene til stat, kommune og fylke.
Distriktspolitiske konsekvenser
Disse medlemmer har merket seg den sterke bekymring som har kommet for barnehagedriften i utkantkommuner. Disse medlemmer vil understreke at i mange distriktskommuner er en god barnehagedekning et fortrinn i kampen om å beholde kvalifisert arbeidskraft og hindre fraflytting.
Disse medlemmer vil vise til den positive betydningen grendebarnehagene har hatt for mange utkantkommuner.
Når folk bor spredt er barnehagene spesielt sårbare, og dersom bare en eller to familier velger kontantstøtte kan nedleggelse være en realitet.
Grendebarnehagene har gjort at barn kan ha et barnehagetilbud ikke så langt hjemmefra. Disse medlemmer vil understreke at mange kommuner med spredt bosetting har full barnehagedekning og at grendebarnehagene vil være spesielt sårbare hvis etterspørselen etter barnehageplasser går ned som resultat av kontantstøtte.
Disse medlemmer er redde for at innføring av kontantstøtten kan føre til en sentralisering av barnehagetilbudet i kommuner med spredt bosetting.
Disse medlemmer vil understreke at barn og foreldre trenger mer tid sammen for å få en trygg og god hverdag. Disse medlemmer mener det er riktig bruk av felleskapets ressurser å gi småbarnsforeldre bedre muligheter til å kombinere omsorg og arbeid. Midlene må brukes slik at de frigjør mest mulig tid for samvær mellom foreldre og barn. Dette gjøres i dag først og fremst gjennom foreldrepermisjon. Disse medlemmer mener at denne vellykkede ordningen kan og bør utbygges videre.
Disse medlemmer viser til at hele vår felles velferdsbygging hviler på at flest mulig deltar i lønnet arbeid. Særlig trengs mer arbeidskraft i omsorgsyrkene når vi skal gjennomføre satsingen på eldre og helse. Disse medlemmer mener at vi må fortsette å utvikle tiltakene som gjør det enklere for småbarnsforeldre å delta i yrkeslivet, samtidig som de får tid til barna slik bedre foreldrepermisjonsordninger og full barnehagedekning gjør. Dette er noe annet enn å lage nye ordninger som legger opp til at fedre og mødre skal være langvarig eller permanent utenfor arbeidslivet. Disse medlemmer mener at bedre foreldrepermisjonsordninger er en nødvendig investering samfunnet bør gjøre for at foreldre og barn skal få mer tid sammen.
Disse medlemmer vil gå inn for følgende:
| - | « Foreldrepermisjonen skal utvides gradvis med ytterligere 52 uker til to år med 80 % lønnskompensasjon. |
| - | Foreldrene må gis stor grad av valgfrihet når det gjelder bruken av permisjonstiden. Den skal kunne tas ut i form av økt samværstid helt til barnet fyller 10 år. |
| - | Antallet uker av foreldrepermisjonen som forbeholdes faren skal utvides, i første omgang fra 4 til 8 uker. Målet er at fedre skal ta ut en stadig større del av den samlede permisjonstiden enn tilfellet er i dag. |
| - | Fedre skal ha selvstendige opptjeningsrettigheter til fødselspenger. |
| - | Engangsstønaden ved fødsel til dem som ikke har opptjent permisjonsrettigheter skal økes. |
| - | Alle småbarnsfamiliers valgfrihet til å ha barnehageplass skal sikres ved at målet om full barnehagedekning innen år 2000 gjennomføres. |
| - | Mulighetene for mer fleksibel bruk av barnehager noen timer pr. dag må forbedres ved at betalingen for det enkelte barn gjenspeiler faktisk oppholdstid.» |
Disse medlemmer vil understreke at de forslag som Arbeiderpartiet har vil bli innført gradvis over flere år, og de konkrete bevilgningene vil vi komme tilbake til på de enkelte års budsjetter.
Merknader fra Sosialistisk Venstreparti
Tidsklemma - og et mulig kompromiss
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at mange småbarnsforeldre ønsker å få mer tid sammen med barna sine. Mange synes de jobber for mye, og ønsker seg større frihet til å styre sin egen hverdag - både i egen arbeidstid og barnas oppholdstid i barnehage. Dette medlem er enig i at det er behov for endringer i den offentlige politikken overfor småbarnsforeldre for å gi større valgfrihet og mulighet til å legge opp sin egen hverdag utfra barn og voksnes behov. Dette medlem er imidlertid uenig i at Regjeringas og stortingsflertallets modell for kontantstøtte er et godt forslag for å nå dette målet. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti i den offentlige debatten om kontantstøtte har foreslått et mulig kompromiss mellom regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Et slikt kompromiss kunne ha inneholdt en form for kontantstøtte til dem som var hjemme med egne 1- og 2-åringer. Et absolutt krav fra Sosialistisk Venstrepartis side ville være at en kontantstøtte ikke ble koblet til om man hadde barnehageplass til barnet sitt eller ikke. Sosialistisk Venstreparti var villig til å strekke seg for å sette hensynet til barna først. Dette medlem viser til at det ikke har vært mulig å få Regjeringa til å vurdere endringer i kontantstøttemodellen. Dette medlem vil derfor ikke fremme et mulig kompromissforslag i denne innstilling, men viser til primærforslag nedenfor.
Sosialistisk Venstrepartis viktigste innvendinger mot Regjeringas kontantstøttemodell
Regjeringas forslag til kontantstøtte gir ikke først og fremst foreldre større valgfrihet til å være hjemme med egne barn, men belønner alle som ikke velger en barnehageplass med kontantstøtte. Det betyr at fulltidsarbeidende foreldre som velger dagmamma, praktikant eller au-pair vil få kontantstøtte, mens foreldre som velger barnehageplass først vil miste kontantstøtten - og deretter må ut med oppholdsbetaling i barnehagen.
Dette medlem konstaterer at det foreliggende forslag til kontantstøtte gjør det mye dyrere for den enkelte familie å bruke barnehage enn å bruke dagmamma/praktikant.
Dette medlem har merket seg at regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, framholder at foreldre vil velge det som er best for barna uten å ta hensyn til hva som lønner seg i kroner og øre. Stortingsflertallet innfører med dette en motsatt logikk når det gjelder incentiver overfor småbarnsforeldre enn det som ellers gjelder i den økonomiske politikken. På en rekke områder begrunnes avgifter, og dermed høyere prisnivå på varer, miljø- og helsepolitikk utfra ønske om å bruke markedskreftene til å stimulere forbrukerne til begrenset alkoholforbruk, tobakksforbruk, bensinforbruk m.m.
Dette medlem har merket seg at tilhengerne av kontantstøtte fremholder at foreldre uansett økonomiske incentiver vil velge det som er best for barna - og gjør valget til et spørsmål om foreldrenes moral. De samme partiene som fremholder hvor fint barnehagetilbudet er for barn, gjør likevel barnehager i mange tilfeller dobbelt så dyre å bruke som alle andre barnepasstilbud. Ingen kan bebreide småbarnsforeldre med presset familieøkonomi at de tenker seg om to ganger, og velger en fullfinansiert dagmamma i stedet for en barnehageplass som vil koste dem opptil 40.000 kroner netto pr. år. De kronene kan avgjøre om man har råd til ferie, pusse opp boligen, ny bil - eller hva familien ellers måtte trenge. Dette medlem mener at den beskjeden småbarnsforeldre får etter innføring av stortingsflertallets kontantstøttemodell er at alle andre barnepasstilbud enn barnehageplass er bedre for 1- og 2-åringer. En barnehageplass prises som et « miljø- eller helseskadelig luksusgode ».
Dette medlem ser at mye er blitt gjort de siste åra for å få mest mulig « offentlige » forhold rundt dagmammaer, familiebarnehager og liknende. Den prosessen vil nå gå i kraftig revers. Det vil ikke lønne seg å benytte barnetilsyn som mottar offentlig støtte. Foreldre belønnes for å velge ordninger som innebærer dårligere innsyn, mindre kontroll m.v. Norsk Barnehageforbund har allerede i sitt høringssvar foreslått at alle som passer andres barn mot betaling, skal levere vandelsattest, og registrere seg på barnehagekontoret i den kommunene de bor, for å sikre barna best mulig.
Dette medlem mener kontantstøtteordningen bidrar til å sette mange års arbeid med å sikre gode kommunale og private barnehager, i revers. Barnehager er et godt tilbud til barn, også til barn under tre år. Det er i løpet av de tre første leveårene at det hos barn legges grunnlag for språklig, sosial, emosjonell, motorisk og kognitiv utvikling. I barnehagen får barna utvikle samspill og lek med andre barn. Barnehager er et tilbud lagt til rette for et pedagogisk opplegg og med virksomheten regulert i lov og forskrifter.
Dette medlem vil påpeke at nesten en tredjedel av foreldre forespurt om kontantstøtte, i en undersøkelse gjort for Barne- og familiedepartementet, sier at de vil ta imot kontantstøtte uten selv å bruke mer tid sammen med barna sine. Dette er ikke i tråd med Regjeringas argumentasjon om kontantstøtte som virkemiddel for at foreldre skal få mer tid med egne barn. I tillegg har de evalueringer man har foretatt av den kommunale kontantstøtteordningen i Stavanger, vist at fedre ikke blir mer hjemme med barn enn tidligere, og at deres arbeidsforhold ikke påvirkes. De fortsetter fremdeles arbeid i full stilling. Også i Finland viser erfaringene at det i de familiene som tar imot kontantstøtte, i all hovedsak er mødrene som er hjemme.
Dette medlem vil vise til at barnehagen er et viktig tiltak i kommunehelsetjenestens og barneverntjenestens arbeid med barn med spesielle behov og sammensatte vansker. Barnehagen er en arena der vansker og bekymringer kan oppdages og hjelpetiltak kan settes inn. Barnehagen er i de fleste tilfeller den arenaen der kontakten og samarbeidet mellom foreldre og resten av hjelpeapparatet som kan være rundt et barn med spesielle behov eller funksjonshemminger, best ivaretas. Konsekvensene av innføring av kontantstøtte, vil etter dette medlems mening være at mange sårbare barn vil miste barnehagetilbudet, enten fordi utbyggingen av småbarnsplasser stopper opp, eller fordi foreldrene tar barnet ut av barnehagen av økonomiske grunner.
I debatten har det vært særlig stor oppmerksomhet rundt barnevernsbarna. Dette medlem har merket seg at Regjeringa i et høringsnotat antar at familier som er i kontakt med barnevernet, vil være tilbakeholdne med å avvise tilbud om barnehageplass utelukkende av økonomiske grunner. Det er ingen grunn til å tro at familier som er i kontakt med barnevernet, i mindre grad enn andre vil gi avkall på en skattefri inntekt på 3.000 kroner i måneden. Dette medlem vil vise til at plass i barnehage er et tiltak som er spesielt omtalt i barnevernloven. Barnehageplass er spesielt et forebyggende barnevernstiltak og bør i utgangspunktet være frivillig. Dersom foreldrene etter vedtak etter barnevernsloven blir pålagt å bruke barnehageplass, vil det øke konfliktnivået og vanskeliggjøre samarbeidet mellom foreldre og barnevernet.
Dette medlem vil understreke den positive betydningen barnehagen har for barn som snakker et annet språk enn norsk hjemme. Gode språkkunnskaper gjør møtet med skolen lettere og gjør at elevene lettere kan bruke tiden på samme måten som de øvrige elevene, i stedet for å måtte starte med en grundig opplæring i norsk. Dette medlem har merket seg at det flere steder i landet tilbys barnehageplasser til innvandrer- og flyktningebarn, blant annet som et aktivt integreringstiltak. Dersom deres foreldre ønsker å velge kontante penger som alternativ til et tilbud barna klart kan profittere på, så vil den foreslåtte ordningen ikke kunne hindre dem i det. Dette er ofte familier som har en av foreldrene hjemme, og også familier med en trang økonomi. Resultatet kan da bli at barnet mister et verdifullt tilbud.
Dette medlem har merket seg den sterke bekymringen for barnehagedrift i utkantkommuner. Dette medlem vil understreke at i mange distriktskommuner er en god barnehagedekning et fortrinn i kampen om å beholde kvalifisert arbeidskraft og hindre fraflytting.
Dette medlem vil vise til den positive betydningen grendebarnehagene har hatt for mange utkantkommuner som strekker seg over store areal. Grendebarnehagene har gjort at barn kan ha et barnehagetilbud ikke så langt hjemmefra. Dette medlem vil understreke at mange grendebarnehager har fullt belegg og vil være spesielt sårbare dersom etterspørselen etter barnehageplasser går ned som følge av kontantstøtteordningen.
Dette medlem er bekymret for at innføring av kontantstøtte kan føre til en sentralisering av barnehagetilbudet i distriktskommuner.
Dette medlem viser til at kvinner tjener mindre enn menn og at det derfor i stor grad vil være mødre som kan benytte seg av kontantstøtte.
Dette medlem vil påpeke at hvis kvinner blir gravide på nytt mens de er hjemme og mottar full kontantstøtte vil de ikke få opptjeningsgrunnlag til fødselspenger, da slik opptjening er avhengig av yrkesaktivitet i 6 av de siste 10 måneder før fødsel. Slik sett vil ordningen forverre den økonomiske situasjonen for småbarnsforeldre fordi det ikke vil gis rett til fødselspenger. Og så lenge fars rettigheter til fødselspermisjon er knyttet til mors yrkesaktivitet, vil ordningen i disse tilfellene føre til at færre fedre får muligheter til å ta fødselspermisjon. Dermed mister flere fedre dette viktige grunnlaget for tidlig relasjonsbygging med sine barn, slik også Likestillingsombudet peker på i en høringsuttalelse til departementet. Alternativet kan være at kvinner går tilbake i arbeid i det øyeblikk de blir gravide for å opptjene rettigheter, men dette vil ha mange betenkeligheter og vil heller ikke være noe arbeidsgiver vil se på som tjenlig.
Sosialistisk Venstrepartis viktigste forslag som alternativ til Regjeringens kontantstøtte
Dette medlem viser til at den årlige provenyvirkningen av stortingsflertallets kontantstøtte fra 1999 og framover vil bety tilnærmet 3 mrd. kroner. Det betyr at kontantstøtten er en omfattende økonomisk reform som vil hindre andre viktige reformer både for småbarn, større barn og på andre samfunnsområder. Dagens økonomiske situasjon - og Regjeringens overordnede prioriteringer i den økonomiske politikken - understreker dette ytterligere. Dette medlem mener at andre forslag kan sikre større valgfrihet for småbarnsforeldre, mere tid for foreldre og barn sammen og bedre økonomi for småbarnsfamilier. Dette medlem viser også til behovet for betydelig økte ressurser til skolen både når det gjelder arbeidsmiljø, inneklima, utstyr og personale.
Full barnehagedekning, større fleksibilitet og lavere oppholdsbetaling
Dette medlem mener man må bidra til å gjøre barnehager mer økonomisk tilgjengelig for flere barn, ved at foreldre har råd til å betale den oppholdsbetalingen som kreves. Barnehager skal kunne være tilgjengelig for barn uten at foreldrene opplever oppholdsbetalingen i barnehagen som en sterk økonomisk byrde. En mulighet for å bedre barnehagetilgjengeligheten er å øke statstilskuddet til barnehagene, slik at den prosentandel som skal deles mellom kommune og bruker blir redusert. Økt statstilskudd til barnehagene kan også motvirke store forskjeller i oppholdsbetaling mellom kommuner og mellom kommunale og private barnehager. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti en rekke ganger har foreslått økt statstilskudd og maksimalpriser for oppholdsbetaling i barnehagene.
Dette medlem mener at man i tillegg må sørge for flere barnehageplasser, slik at de som faktisk ønsker plass får det. Ved opptak til barnehagene for høsten 1998 står over 3.000 barn i kø i Bergen, over 1.100 i Stavanger og over 750 i Tromsø. Listen er mye lengre, men dette illustrerer at all fokus nå må settes inn på bygging av barnehager for å nå målet om full dekning innen år 2000. I tillegg til lavere foreldrebetaling og flere plasser må barnehagene også få mulighet til mer fleksible åpningstider, slik at de blir tilgjengelige for barn med foreldre i ulike arbeidssituasjoner. Særlig familier der den ene av foreldrene er i lønnet deltidsarbeid, ønsker mulighet for deltidsplass i barnehagen.
Dette medlem vil peke på at man i Finland, som er et av modellandene i forhold til kontantstøtte, har innført en lovfestet rett til barnehageplass, med klare tidsfrister. Samtidig har Finland bestemmelser som sikrer at oppholdsbetalingen ikke overskrider 1.000 MK/1.400 kroner pr. mnd. I Norge har man gjort vedtak om full barnehagedekning innen år 2000, og det vil på dette tidspunkt også være naturlig å gi barn her i landet en lovfestet rett til barnehageplass.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om en lovfestet rett til barnehageplass, med virkning fra år 2001. »
Tidskontoordning og større fleksibilitet på egne premisser
Dette medlem mener at stortingsflertallets modell for kontantstøtteordning gir langt mindre fleksibilitet enn det som kunne være ønskelig og mulig dersom Regjeringa hadde vært villig til å sette noen kjepphester på stallen og hadde invitert til et kompromiss med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Et mulig kompromiss kunne være å knytte kontantstøtten til stillingsbrøken til den av foreldrene som hadde minst lønnet arbeid - samtidig som man kunne ta ut kontantstøtten som en tidskontoordning fram til barnet var f.eks. 10 år. Mange foreldre har større behov for noe redusert arbeidstid i forbindelse med skolestart og småskolealder enn når barnet er 1 og 2 år.
Dette medlem mener at dagens tidskontoordning også må forbedres hvis den skal bli reell. Svært få bruker den muligheten fødselspermisjonsordningen gir til å kombinere redusert arbeidstid og redusert stønad. Mange opplever at kortere arbeidstid betyr like mange arbeidsoppgaver på kortere tid og arbeidsgivere som hindrer fleksibilitet på familiens premisser.
Dette medlem viser til at Arbeiderpartiet som alternativ til Regjeringas kontantstøtte har varslet forslag om en betydelig utvidelse av den lønnede fødselspermisjonen. Dette medlem viser til et en slik generell utvidelse er svært kostnadskrevende - og at mange av motforestillingene til kontantstøtten, særlig når det gjelder kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet - også vil gjelde for en generell utvidelse av fødselspermisjonen. Dette medlem ser klart behovet for arbeidstidsreformer som gjør det mulig for foreldre og barn i alle aldre å ha mer tid sammen. Dette medlem vil imidlertid ikke i denne omgang prioritere en generell utvidelse av fødselspermisjonen.
En dag å leve med - også for småbarnsforeldre
Dette medlem vil peke på viktigheten av å prøve ut ordninger som bidrar til løse « tidsklemma » i samfunnet og gi folk mer overskudd i hverdagen. I denne sammenheng mener dette medlem at det er viktig å sette i gang utvidede forsøk med 6-timersdag, både i kvinne- og mannsdominerte yrker. En rekke av de kvinnene som deltok i forsøksordningen foretatt av Oslo kommune var meget positive til konsekvensene av ordningen. De opplevde større overskudd og mer tid til familien. Nesten halvparten av alle norske kvinnelige arbeidstakere arbeider deltid. Mange velger deltid som overlevelsesstrategi. Det gjelder også småbarnsmødre. Flere forskere, fagorganisasjoner og ikke minst instanser som har som oppgave å « vokte » på likestillingen, som Likestillingsombudet og Kompetansesenter for likestilling, har advart mot at kontantstøtten kan forsterke den skjevfordelingen det er mellom kvinner og menns yrkesdeltaking og deltaking og ansvar for omsorgsoppgavene, mellom lønnet og ulønnet arbeid. Mens kontantstøtteordningen vil stimulere den som har lavest lønn, og det er oftest kvinnen, til å være hjemme, vil 6-timers normalarbeidsdag, etter dette medlems mening, gjøre det lettere for foreldrene å dele det lønna og ulønna arbeidet og lette tidspresset på hele familien.
Dette medlem har merket seg at YS i en høringsuttalelse foreslår at det må iverksettes forsøk med 6-timersdag med full lønnskompensasjon for småbarnsforeldre, som et alternativ til kontantstøtte.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa ta initiativet til prøveprosjekt med 6-timers normalarbeidsdag med lønnskompensasjon for småbarnsforeldre i noen kommuner. »
Ei lønn å leve av
Dette medlem mener at en ordning med kontantstøtte vil virke negativt for kvinner, fordi det i de aller fleste tilfeller vil være kvinner som vil være hjemme for å motta kontantstøtte. I en del tilfeller vil dette være fordi kvinnene det gjelder, har så lavt lønnsnivå i den jobben de har til daglig, at det er vanskelig å få det til å henge sammen økonomisk med full barnehageplass og full jobb. Hvis man vil gjøre noe for å bedre kvinners forhold, og også gi større fleksibilitet og skape mer tid til ungene, må Regjeringa bidra til å gjøre noe med det lave lønnsnivå i mange såkalte « kvinneyrker ».
Større rettferdighet i støtte ved fødsel
I dag mangler ca 20 % av fødende kvinner rett til fødselspermisjon med lønn, og det er ofte tilfeldig hvorfor de ikke har slike rettigheter. De som ikke har rett til fødselspermisjon med lønn, mottar en engangs nedkomststønad på 32.138 kroner. Gapet mellom de med og de uten rettigheter til fødselspermisjon er stort når de som har fulle rettigheter kan motta lønn inntil 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden i 42 uker. Mange som tjener over 6G har i tillegg avtaler med arbeidsgiver om full lønnskompensasjon i permisjonstiden. Dette medlem viser til at flertallet i det regjeringsoppnevnte utvalget som skulle vurdere endringer i overføringene til barnefamiliene i sin innstilling NOU 1996:13 , foreslo at engangsstønad ved fødsel økes tilsvarende en minstepensjon og utbetales månedlig som en minstefødselspermisjon. Dette medlem støtter et slikt forslag. Ordningen foreslås lagt inn under samme regelverk som fødselspermisjon for øvrig og skal også kunne tas ut som en tidskontoordning. Et slikt forslag vil jamne ut forskjellene mellom de som ikke har rett til fødselspermisjon med lønn enten fordi de har vært hjemmeværende eller fordi de av andre grunner ikke oppfyller kravet til å ha vært i lønnet arbeid minst 6 mnd. av de siste 10 mnd. før nedkomst, og de som har fulle rettigheter. Provenyvirkningen av en slik form for kontantstøtte som en minstefødselspermisjon vil på årsbasis være om lag 540 mill. kroner.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om endringer i folketrygdloven slik at « engangsstønad ved fødsel » endres til månedlig utbetaling med beløp tilsvarende minstepensjonsbeløpet i folketrygden. Mottakere av det nye minstebeløpet for fødselspermisjon skal for øvrig ha samme rettigheter som mottakere av fødselspermisjon med lønn. Ordningen innføres med virkning fra 1. august 1998. »
Selvstendige rettigheter for fedre
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti tidligere har fremmet konkret forslag om å gi fedre selvstendige rettigheter til fødselspermisjon med lønn. Det er bred politisk enighet om at regelverket må endres - men det har ikke vært mulig å oppnå flertall for en lovendring med en forpliktende tidsfrist. Hvis det virkelig finnes en vilje til å likestille mødre og fedre, og bidra til å gi fedre bedre mulighet til å bruke tid med barna sine etter fødsel, må regelverket endres. Dagens regelverk gir far rett til egen lønn under fødselspermisjon - men morens stillingsbrøk avgjør omfanget. Det betyr at hvis mor har vært hjemmeværende eller har jobbet deltid, begrenses fars rettigheter helt eller delvis. Sosialistisk Venstreparti vil foreslå å endre regelverket slik at fedre der mor ikke har rett til lønn under permisjon og der mor er i utdanning eller arbeid, får fulle rettigheter. Merutgiftene til en slik endring vil utgjøre 250 mill. kroner. 7 av 10 fedre som i dag har rettigheter i forhold til fedrekvoten bruker denne i dag, og antall menn som tar ut permisjon utover fedrekvoten er i sterk økning.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinger ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre med virkning fra 1. august 1998 får fulle rettigheter til lønn under fødselspermisjon, uavhengig av mors stillingsbrøk. »
Kontantstøtte og økonomisk sosialhjelp
Dette medlem vil påpeke at forholdet mellom økonomisk sosialhjelp og kontantstøtte er meget uavklart. Det blir et rent ordspill når det i proposisjonen sies at kontantstøtten ikke skal reduseres eller avkortes dersom mottakere samtidig får økonomisk sosialhjelp, når statsråden i forbindelse med behandling av denne meldingen samtidig sier at hvorvidt nivået på den økonomiske sosialhjelpen skal påvirkes av at familien får kontantstøtte, ikke er avklart. Hvis alle som får kontantstøtte skal motta denne på like premisser kan man ikke sette denne opp mot økonomisk sosialhjelp eller nivået på slik hjelp. Dersom kontantstøtten blir en realitet, vil dette medlem på et senere tidspunkt fremme forslag om at mottakere av økonomisk sosialhjelp, som også vil ha rett til å motta kontantstøtte, fremdeles skal ha rett til økonomisk sosialhjelp på samme nivå og etter samme kriterier, uavhengig av kontantstøttebeløpet.
Kontantstøtte til fosterforeldre
Dette medlem vil påpeke at hvis man skal ha en kontantstøtteordning må denne gjelde likt for alle. Dette må da også gjelde for de fosterhjem som ikke benytter barnehageplass eller mottar utvidet godtgjørelse. Statsråden har i svar til komiteen påpekt at utgiftsdekning og godtgjørelse til fosterforeldre er kommunenes ansvar. Så lenge fosterforeldre er omsorgspersoner for barn på heltid og barn(a) er i de aktuelle årsgrupper, må disse behandles likt med andre som får rett til kontantstøtte. Ønskene, behovene og tidsbruk med barn er den samme for disse som for foreldre til biologisk eller adopterte barn. Med det foreliggende forslag fra Regjeringa bidrar man til å bekrefte familier og barns ulike status og verdi, og dette kan umulig være ønskelig eller tjenlig. Dersom kontantstøtten blir en realitet, vil dette medlem på et senere tidspunkt fremme forslag om at kontantstøtteordningen også skal gjelde for barn i fosterhjem, der fosterforeldrene ikke har full barnehageplass eller utvidet godtgjørelse.
Oppsummering av Sosialistisk Venstrepartis forslag
Dette medlem vil til slutt konkludere med at man, hvis det hadde vært vilje til det hos flertallet, hadde kunne utforme ordninger som virkelig ville ha store og positive virkninger for alle småbarnsforeldre: Flere barnehageplasser med lavere foreldrebetaling og mer fleksible åpningstider, en lovfestet rett til barnehageplass, selvstendig rettighet til fødselspermisjon for fedre, 6 -timers normalarbeidsdag og tidskontoordninger som virkelig bidrar til å gi barn og foreldre mer tid og frihet.
Dette medlem vil, som alternativ til stortingsflertallet fra regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiets forslag til kontantstøtte som beløper seg til ca 3 mrd. kroner i årsvirkning fra 1999 og framover, fremme eller varsle følgende forslag:
| - | Innføring av minstebeløp for fødselspermisjon med lønn - tilsvarende minstepensjonen. Årsvirkning ca 540 mill. kroner. |
| - | Innføring av selvstendige rettigheter for fedre til fødselspermisjon med lønn Årsvirkning ca 250 mill. kroner. |
| - | Økt statlig støtte til barnehager for å sikre full dekning og lavere oppholdsbetaling. Det varsles forslag i forbindelse med statsbudsjettet for 1999 på om lag 1 mrd. kroner. |
| - | Støtte til forsøksprosjekt med 6-timers arbeidsdag. |
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis alternative forslag er betydelig rimeligere enn Stortingsflertallets forslag til kontantstøtte. Dette medlem viser til det store behovet det er for en betydelig opprustning av skole og utdanning - samt en lang rekke tiltak rettet mot barn og unge. Dette medlem mener det er viktig å se den politikken overfor de yngste i sammenheng og å sikre økonomisk handlingsrom til å løse viktige oppgaver for aldersgruppene over 2 år.