Innhold

Sammendrag

Forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg

Barnehagene i kombinasjon med kontantstøtte

Forvaltning av kontantstøtten

Økonomiske og administrative konsekvenser

Budsjettmessige konsekvenser av kontantstøtten

Komiteens merknader

Forslag fra mindretall

Komiteens tilråding

       Til Stortinget.

1. Sammendrag

      Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1998 sluttet Stortingets flertall seg til at det innføres en ordning med kontantstøtte.

       I proposisjonen presenteres forslag til hvordan ordningen nærmere bør utformes og forvaltes og redegjør for de økonomiske og administrative konsekvenser av reformen. Fordi dette er en ny ordning, er det også nødvendig å drøfte og avklare forholdet til andre tiltak og støtteordninger for barn og familier. Her står barnehagene i en særstilling. Videre tar proposisjonen opp forhold som gjelder familie-, likestillings- og samfunnsmessige konsekvenser av å innføre kontantstøtte, og at konsekvensene skal følges nøye fra starten av gjennom en omfattende evaluering.

       På grunnlag av erfaringene med kontantstøtte til ett- og toåringene tar Regjeringen sikte på å vurdere eventuelle behov for justeringer i kontantstøtten for barn mellom ett og tre år.

       Regjeringen går inn for at kontantstøtten skal lovfestes i en egen lov om kontantstøtte til småbarnsforeldre, jf. Ot.prp.nr.56 (1997-1998).

       Forslaget om å innføre kontantstøtte har vært ute til høring i berørte etater og instanser. Følgende grupper av høringsinstanser har hatt høringsnotatet til uttalelse:

       Underliggende statsetater, fylkesmennene, Kommunenes Sentralforbund, et utvalg kommuner (35), kommuner med kommunal kontantstøtteordning (10), et utvalg fylkeskommuner (6), kvinne-, familie- og interesseorganisasjoner, partene i arbeidslivet, organisasjoner og instanser som selv driver barnehager, og registrerte politiske partier. Tallet på instanser som fikk notatet til uttalelse var nær 160.

       Høringsnotatet ble sendt ut 3. februar 1998 og ble samtidig gjort tilgjengelig på internett. Med hjemmel i Utredningsinstruksens kap. 1.4 der det heter at reglene i instruksen kan fravikes når særlige omstendigheter gjør det nødvendig, ble høringsfristen satt til fire uker med frist 3. mars 1998. Denne høringsfristen var nødvendig for at Stortinget kunne få saken til behandling i tide, slik at iverksetting kan skje 1. august 1998 som forutsatt.

       Mange høringsinstanser har uttrykt kritikk til den korte høringsfristen i en så omfattende sak. Det store flertallet har likevel avgitt uttalelse innen fristen.

       Samlet sett kan det konstateres meget stor interesse for å avgi uttalelse til saken. Det foreligger svar fra om lag 150 av høringsinstansene, mange meget omfattende. Også fra andre har det vært stor interesse. I alt er det registrert mer enn 200 innkomne uttalelser eller henvendelser.

       Høringsnotatet er også på forespørsel sendt et betydelig antall interesserte.

Proposisjonens hovedinnhold

Kap. 2. Kontantstøtte som ledd i en god barne- og familiepolitikk

       Grunntrekkene for utformingen er at det skal ikke være andre vilkår for å ha rett til kontantstøtte enn at familien har barn i den alderen kontantstøtten omfatter, og at familien ikke benytter statlig støttet barnehageplass. Grunnlaget for kontantstøttens størrelse er det enkelte barn og støttebeløpet er det samme enten barnet lever i en en-foreldre eller to-foreldre familie, eller om familien har en eller to inntekter. Kontantstøtten skal ikke skattlegges og heller ikke samordnes med ulike trygdeytelser som kompenserer for bortfall av inntekt. Videre omtales den gradvise innføring med innføringstidspunkt for ettåringene 1. august 1998 og utvidelse til toåringene fra 1. januar 1999.

       Kontantstøttens størrelse skal fastsettes årlig av Stortinget. Ved innføringen skal støttebeløpet være på nivå med satsen for statlig driftstilskudd til full tids barnehageplass. Full tids barnehageplass gir ingen kontantstøtte, ved deltids eller korttids barnehageplass gis delvis kontantstøtte. Proposisjonen foreslår en ordning for delvis kontantstøtte der det ikke gis kontantstøtte ved ukentlig oppholdstid i barnehage på 31 timer eller mer. For kortere oppholdstider følger trinnene for delvis kontantstøtte de samme trinn for uketimer i barnehage som for statens driftstilskudd.

Kap. 3. Familienes barneomsorg i dag og eksisterende erfaringer med kontantstøtte,

       gir en kort oversikt over hva slags omsorgsløsninger for ett- og toåringer som familiene har i dag. Videre blir det redegjort for opplegg og erfaringer med den finske ordningen med kontantstøtte og hvordan reglene for andre tiltak i barneomsorgen er utformet. Deretter omtales opplegg og erfaringer fra norske kommuner som en tid har hatt kontantstøtte som kommunal ordning.

Kap. 4. Forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg,

       omtaler kontantstøtten i forhold til ulike stønadsordninger for barneomsorg, herunder fødselspenger, adopsjonspenger, barnetrygd, skatteordninger for barnefamilier, trygdeytelser, økonomisk sosialhjelp og ytelser til enkelte andre grupper. Hovedprinsippet er at kontantstøtten vil være en fortsettelse av stønadsordningene ved fødsel og adopsjon og vil løpe parallelt med øvrige stønadsordninger til barnefamilier.

Kap. 5. Barnehagene i kombinasjon med kontantstøtte,

       redegjør kort for barnehagetilbudet i dag og tar opp hovedpunkter for den videre utbygging og drift av barnehager i lys av kontantstøtten. Målet om full behovsdekning står fast. Full behovsdekning er en forutsetning for foreldrenes valgfrihet. Det understrekes at kontantstøtten ikke gir grunn til å bremse etableringen av småbarnsplasser der det er behov for å øke tilbudet av slike plasser. Kommunenes videre planer for barnehagevirksomheten vil bli fulgt nøye. Den private barnehagedriften skal fortsatt stimuleres. Innføring av kontantstøtte vil forsterke behovet for fleksibilitet i barnehagetilbudet. Familiebarnehager er en godt egnet driftsform spesielt for de yngste barna. Ved innføring av kontantstøtte kan privat dagmamma bli et mer aktuelt alternativ. Det framheves at familiebarnehager drives under barnehageloven, og at dette blant annet sikrer innsyn med virksomheten fra tilsynsmyndigheten.

       Regjeringen går inn for at familier som benytter åpen barnehage, likevel skal motta kontantstøtte. Videre omtales foreldrebetalingen som det er viktig å holde på et forsvarlig nivå både i kommunale og private barnehager. Reell valgfrihet for familiene forutsetter både realistiske alternativer - og at alle som ønsker barnehage, skal få plass til overkommelig pris.

       For enkelte grupper barn vil barnehage være spesielt viktig. Kapitlet omtaler barnehage for barn med funksjonshemminger, barnehage for barn i innvandrerfamilier og barnehage som hjelpetiltak i barneverntjenestens arbeid. Barnehageplass vil fortsatt ha stor betydning i disse familiene. Kontantstøtten vil ikke endre på dette.

Kap. 6. Forvaltning av kontantstøtten,

       drøfter de hensyn som har vært avgjørende for valg av forvaltningsordning. Det viktigste her er at den statlige tilskuddsordningen til barnehager videreføres slik som i dag. Trygdeetaten skal forvalte ordningen og stå for utbetalingen. Utbetalingen skal skje på bakgrunn av kommunale registre over barn som fyller alderskravet til kontantstøtte og benytter barnehageplass, samt den tildelte oppholdstid i barnehagen.

       Kontantstøtten skal begynne å gjelde fra 1. august 1998. Det vil imidlertid ta noe tid å få på plass alle utbetalingssystemer. Utbetalingen vil derfor måtte baseres på etterbetaling de første månedene.

Kap. 7. Ulike konsekvenser av å innføre kontantstøtte,

       drøfter økonomiske konsekvenser for familiene, hvem som kan antas å velge kontantstøtte, konsekvenser i forhold til arbeidsmarkedet, samt likestillings- og distriktsmessige konsekvenser. Det legges opp til at ordningen skal evalueres som ledd i å klarlegge de ulike konsekvenser av ordningen. Evalueringen skal ha søkelys på familienes valg av omsorgsløsninger, den videre utvikling av barnehagesektoren, situasjonen for barn der barnehage er spesielt viktig, konsekvensene for arbeidsmarkedet m.v. Evalueringen skal også belyse om kontantstøtten faktisk fører til at foreldre tilbringer mer tid med sine barn. Denne brede evaluering er viktig og vil bli igangsatt fra starten av.

Kap. 8. Økonomiske og administrative konsekvenser,

       gjør rede for budsjettkonsekvensene, som for 1998 er beregnet til 760 mill. kroner. Av dette gjelder 673 mill. kroner kontantstøtten til ettåringene og de resterende 87  mill. kroner dekker kostnadene ved overgangsordningen for barn som fyller to år høsten 1998. For 1999, når støtten skal utvides til også å gjelde toåringene, er utbetalingene foreløpig anslått å ligge i størrelsesorden 2.870 mill. kroner.

       Videre blir det gjort rede for de administrative konsekvenser og kostnadene for dette i 1998. For trygdeetaten er beløpet 29,4 mill. kroner, for kommunenes arbeid med å opprette og vedlikeholde registre 21 mill. kroner, for evaluering og informasjon m.v. 7 mill. kroner, og for økt stillingsbehov i Barne- og familiedepartementet 1 mill. kroner.

Nærmere om enkelte punkter

Grunntrekk for utformingen

       Rett til kontantstøtte vil være knyttet til bruken av statsstøttet barnehageplass. Foreldre som har heltids barnehageplass, mottar ingen kontantstøtte, for disse vil den statlige støtten fortsatt komme i form av statstilskuddet til barnehageplassen. Ved deltidsplass eller korttidsplass i barnehage utbetales delvis kontantstøtte.

       Ved innføring av kontantstøtten skal støttebeløpet ved full kontantstøtte være på nivå med størrelsen på statens driftstilskudd til full tids barnehageplass. Regjeringen legger opp til at kontantstøttens størrelse skal fastsettes årlig av Stortinget.

       Grunnlaget for rett til utbetaling av kontantstøtte skal være barnets omsorgsbehov. Dette betyr at det vil være det enkelte barn i kontantstøtteberettiget alder som er grunnlaget for kontantstøttens størrelse, og ikke familien. Tvillingforeldre får således kontantstøtte for hvert av de to barna. Støttebeløpet skal være det samme enten barnet lever i en en-foreldre eller to-foreldre familie, eller om familien har en eller to inntekter.

       Det skal ikke være andre vilkår for å ha rett til kontantstøtte enn at familien har barn i den aldersgruppe kontantstøtten omfatter. Retten til kontantstøtte vil således ikke være knyttet til foreldrenes yrkesaktivitet. Retten skal også være uavhengig av hvilken omsorgsform foreldrene velger, unntatt der foreldrene benytter statsstøttet barnehageplass og får kontantstøtten - eller deler av kontantstøtten - i form av statsstøtte til barnehageplassen.

       Kontantstøtten skal ikke skattlegges. Etter dagens regler vil kontantstøtten kunne anses som skattepliktig inntekt. Dette nødvendiggjør en lovendring. Finansdepartementet vil senere legge fram forslag til en slik lovendring.

       Kontantstøtten skal heller ikke samordnes med ulike trygdeytelser som skal kompensere for bortfall av inntekt.

       En viktig begrunnelse for kontantstøtten er å gi like vilkår for familier som henholdsvis benytter og ikke benytter statlig støttet barneomsorg, det vil si barnehager. Dette likhetsprinsippet gjelder uansett inntektsnivå, på samme måte som barnetrygden. Derfor er det heller ikke relevant å behovsprøve kontantstøtten mot inntekt.

       Kontantstøtten skal utbetales månedlig med første utbetaling måneden etter barnet fyller ett år og siste utbetaling den måneden vilkårene for kontantstøtte ikke lenger er til stede. Grunnvilkårene for å være berettiget til kontantstøtte er alderskravet, kravet om at barnet og den som mottar kontantstøtten er bosatt i Norge, og at det ikke gjøres bruk av barnehageplass, jf. odelstingsproposisjonen om lov om kontantstøtte til småbarnsforeldre.

       Det foreslås at kontantstøtten som hovedregel skal utbetales til den som barnet bor fast hos. Dette vil i de fleste familier bety utbetaling i morens navn. Det må også utformes et regelverk som eventuelt tillater deling der foreldrene etter et samlivsbrudd har delt omsorg for barnet.

       Regjeringen ønsker at reformen skal innføres gradvis. Retten til kontantstøtte skal begynne å gjelde for ettåringer fra 1. august 1998. Fra 1. januar 1999 skal ordningen føres videre til også å gjelde toåringer. For barn som har utløst kontantstøtte som ettåringer i 1998 og som fyller to år i løpet av høsten 1998, vil det bli en overgangsordning slik at det sikres kontinuitet i støtten for de familier som omfattes av ordningen fra 1. august 1998. Dette betyr at familier med barn født i tidsrommet 1. august 1996 til 1. august 1997 vil ha rett til kontantstøtte fra august 1998. Resten av barna født i 1997 vil så omfattes av ordningen etterhvert som de blir ett år i løpet av høsten.

Høringen

       Det er stor oppslutning blant høringsinstansene om ønskeligheten av tiltak som gir småbarnsforeldrene mer tid til omsorg og samvær med egne barn.

       Likevel er det sterkt delte meninger blant høringsinstansene om hvorvidt den foreslåtte ordning med kontantstøtte vil være en god ordning. Her avdekkes også store ideologiske forskjeller. Noen uttrykker klar støtte, mens andre uttrykker skepsis eller direkte motstand til ordningen.

       Mange høringsinstanser peker på at en så omfattende reform burde vært bedre utredet.

Regjeringens vurderinger

       Regjeringen vil understreke at en viktig hensikt med reformen er å sikre småbarnsfamiliene mer tid til å være hjemme sammen med barna og at det dermed kan bli en mindre stressende hverdag både for barn og foreldre. Dette vil også være til barnas beste. Regjeringen finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å forbeholde kontantstøtten bare for familier der den ene av foreldrene er hjemme. Dette ville være en diskriminering av familier med andre behov og muligheter. Regjeringen legger også vekt på at familiene må ha større frihet enn i dag til å velge omsorgsform, og er trygg på at dette i seg selv vil føre til at familiene bruker mer av sin tid til å være sammen med barna. Det ville dessuten føre til store kontrollproblemer og kontrollkostnader dersom kontantstøtte bare skulle utbetales til familier som ikke benytter noen form for betalt barnetilsyn fra andre.

       Regjeringen mener at de prinsipielle begrunnelser for å innføre kontantstøtte er svært tungtveiende. Å få den fulle oversikt over alle konsekvenser i form av utredninger er ikke mulig på forhånd. Selv om undersøkelser og utredninger er foretatt, er det først ved kartlegging av erfaringene at effektene vil vise seg. Regjeringen legger stor vekt på at det er viktig å følge nøye med i alle konsekvenser som innføring av kontantstøtte medfører.

Delvis kontantstøtte

       Utgangspunktet for fastsettelsen av støttebeløpet ved full kontantstøtte er den sats for statlig driftstilskudd til heldagsbarnehager som gjelder ved innføringen av reformen. Høyeste årlige sats for heldags barnehageplass for barn under tre år er 36.140 kroner pr. barn (1998). Dette vil gi en kontantstøtte på 3.000 kroner pr. måned.

       For familier som har deltids eller korttids barnehageplass skal det utbetales delvis kontantstøtte.

       I høringsnotatet om innføring av kontantstøtten la departementet fram to alternative forslag til regler for delvis kontantstøtte. Begge hadde utgangspunkt i at statens driftstilskudd til barnehager er differensiert etter oppholdstid, og at summen av driftstilskudd og kontantstøtte skal være tilnærmet det samme. Alternativer som ble presentert var avkorting som følger satsene for statstilskudd og et forenklet todelt system.

Høringen

       Mange - og ulike kategorier - høringsinstanser argumenterer for et system for delvis kontantstøtte som følger oppholdstidskategoriene i tilskuddssystemet. Heller ikke Rikstrygdeverket - som vil få oppgaven med å utbetale kontantstøtten - finner et gradert system administrativt komplisert. Et gradert system støttes også av Kommunenes Sentralforbund, mange enkeltkommuner, private barnehageeiere og andre.

Regjeringens vurderinger

       Regjeringen går inn for en ordning for delvis kontantstøtte som bygger på trinnene for ukentlig oppholdstid i statens tilskuddssystem for driftstilskudd. Dette vil best sikre fleksibilitet i barnehagetilbudet og dermed også best sikre at foreldrene har muligheter til å velge de oppholdstider og kombinasjonsløsninger som passer dem best.

       Ut fra en samlet vurdering foreslår Regjeringen at familier som benytter barnehage for sitt barn 31 timer eller mer pr. uke, ikke får utbetalt kontantstøtte. Det er rimelig å legge til grunn at når den ukentlige oppholdstiden i barnehage er høyere enn 30 timer i uken, er plassen å regne som heldagsplass i forhold til utbetaling av kontantstøtte. Statistikken viser dessuten at det store flertallet (72 %) av ett- og toåringer i barnehagene har en avtalt oppholdstid på 41 timer eller mer pr. uke, mens bare 3-4 % faller i kategorien oppholdstid på 31-40 timer pr. uke. Avgrensingen innebærer for eksempel at familier som bruker barnehage seks timer daglig fem dager i uken, eller sju og en halv time fire dager i uken, får delvis kontantstøtte.

       Med utgangspunkt i beløpet for høyeste tilskuddssats til barnehagedrift i 1998, som også vil være støttebeløpet ved full kontantstøtte, foreslås at delvis kontantstøtte blir fastsatt som vist i tabell 2.1. Det presiseres at satsene gjelder for 1998.

       Regjeringen vil oppfordre kommunene og andre barnehageeiere til at også systemet for foreldrebetaling blir utformet i tråd med den fleksibilitet som barnehagetilbudet bør ha.

2. Forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg

       Høringsnotatet om innføring av kontantstøtte presenterte forslagene på dette området. Svært få høringsinstanser kommenterte denne delen av høringsnotatet. Der ikke noe annet er anført, har ikke høringsinstansene hatt synspunkter på de respektive områdene.

Kontantstøtte i forlengelsen av stønadsordningene ved fødsel og adopsjon

       I barnets første leveår er fødsels- og adopsjonspengeordningen den viktigste stønadsordningen.

Fødselspenger

       Foreldre med et barn mellom ett og tre år og som har lønnet fødselspermisjon for et nytt barn, vil fylle vilkårene til å motta kontantstøtte for det eldste barnet dersom dette barnet ikke går i barnehage.

Adopsjonspenger

       Ved adopsjon er barnet som regel minst noen måneder gammelt, og det er heller ikke uvanlig at barnet har passert ett år. Dette reiser spørsmålet om når kontantstøtten skal begynne å virke for disse familiene.

       I høringsnotatet om innføring av kontantstøtte ble det foreslått at foreldre som adopterer, tidligst skal få rett til kontantstøtte ett år etter omsorgsovertakelsen. Dette forslaget møtte motstand fra berørte instanser i høringsrunden.

       Regjeringen mener at foreldre som adopterer ikke skal ha rett til adopsjonspenger og kontantstøtte samtidig. For å unngå dobbeltdekning foreslås det at foreldre som adopterer får rett til kontantstøtte fra og med måneden etter at stønadsperioden for adopsjonspenger utløper, tidligst 39 uker etter omsorgsovertakelsen forutsatt at barnet da har fylt ett år. Foreldre som har adoptert vil med en slik regel få mulighet til å være hjemme sammenhengende med barnet, først med adopsjonspenger og deretter med kontantstøtte.

       Når det gjelder adoptivforeldre som ikke har rett til adopsjonspenger, vil disse få utbetalt en engangsstønad. Også i disse tilfellene mener departementet at kontantstøtten tidligst skal tre inn måneden etter at det er gått 39 uker etter omsorgsovertakelsen.

       For øvrig vil kontantstøtte til familier som har adoptert barn følge de samme vilkår og aldersgrenser som gjelder for øvrige barn.

Opptjening til ny fødsels/adopsjonspengeperiode

       Foreldre som velger å være hjemme, vil begrense sine muligheter til å tjene opp rett til fødselspenger for en ny periode. Personer som mottar kontantstøtte og som ikke har hatt inntektsgivende arbeid i seks av de siste ti månedene før en fødsel, vil dermed ikke få rett til fødselspenger. Kontantstøtte vil ikke bli regnet som opptjeningsgrunnlag for fødsels- og adopsjonspenger.

Permisjonsordninger og pensjonspoeng

Arbeidsmiljølovens bestemmelser

       Arbeidsmiljølovens regler harmonerer godt med en ordning med kontantstøtte fram til barnet er tre år og vil bidra til at foreldre som velger å være hjemme i en periode, kan beholde arbeidet mens de gjør bruk av kontantstøtten. Hver av foreldrene har bare rett til ett år i tillegg til perioden med betalt fødselspermisjon. For å ha en av foreldrene hjemme sammenhengende til barnet er tre år, må derfor de to årene med ulønnet permisjon deles mellom foreldrene slik at de tar ett år hver. Hensikten med denne bestemmelsen er blant annet å stimulere til at foreldrene skal dele på barneomsorgen.

       Bestemmelsen kan bidra til at familier som ønsker å benytte kontantstøtten til å være hjemme en periode med barna, velger å dele på denne perioden. Dette kombinert med en fleksibel kontantstøttemodell, kan bidra til at flere menn tar en omsorgsperiode hjemme på hel- eller deltid.

       Arbeidsmiljøloven inneholder også bestemmelser om rett til redusert arbeidstid. Begge foreldrene har rett til redusert arbeidstid dersom vektige velferdsgrunner tilsier dette. Som vektig velferdsgrunn regnes blant annet ønske om og behov for mer tid sammen med barna. Forutsetningen for å få redusert arbeidstid er at en slik ordning kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten.

Forsøksordning med omsorgsvikariat

       I mai 1997 ble det innført en forsøksordning med omsorgsvikariater i enkelte fylker.

       Arbeidstakere som benytter permisjonsordningen som omsorgsvikariatet åpner for, vil dersom de ikke har sine barn i barnehage, også ha rett til kontantstøtte. Det vises i den forbindelse til at kompensasjonen må avtales mellom partene. Det antas at det ved inngåelse av slik avtale vil bli tatt hensyn til hvorvidt arbeidstakeren har barn som det vil bli gitt kontantstøtte for.

Omsorgspoeng

       Personer som ikke har inntekt fordi de er hjemme og har omsorg for barn under sju år, får automatisk godskrevet inntil tre pensjonspoeng hvert år. Ordningen åpner for at foreldre som blir hjemme med kontantstøtte skal opprettholde sin pensjonsopptjening slik at de ikke skal tape pensjonsrettigheter i framtiden.

Barnetrygd

       Ordningen med barnetrygd vil fortsette uendret også etter innføring av kontantstøtte.

Småbarnstillegget i barnetrygden

       Småbarnstillegget gis til alle familier med barn mellom ett og tre år og utgjør 7.884 kroner pr. barn pr. år. Kontantstøtten og småbarnstillegget vil være ytelser med flere fellestrekk.

       Prinsipielt kan det reises innvendinger mot å ha to støtteordninger med så like formål. Men det er likevel viktige forskjeller mellom småbarnstillegget og kontantstøtte. Småbarnstillegget gis som en ytelse til samtlige familier med barn mellom ett og tre år, også de som har barn i barnehage. Kontantstøtten derimot vil bli gitt til de familiene som ikke velger å benytte statlig støttet barnehageplass.

       Ordningen med småbarnstillegg i barnetrygden vil derfor bli videreført.

Kontantstøtte og forholdet til økonomisk sosialhjelp

       Kontantstøtten skal ikke skattlegges. Kontantstøtten skal være en fortsettelse av støtteordningene ved fødsel og adopsjon og skal virke parallelt med øvrige støtteordninger.

       I høringsrunden ble det av flere påpekt at spørsmålet om hvorvidt kontantstøtten skal holdes utenfor sosialhjelpsberegningen eller ikke, må gjøres klart. Særlig fylkesmennene har vært opptatt av dette spørsmålet. Det ble blant annet framholdt at dersom sosialhjelpen blir avkortet for familier som får kontantstøtte, vil dette bryte med grunnprinsippet om at kontantstøtte skal løpe parallelt med andre støtteordninger. Videre ble det anført at dersom kommuner kan ta hensyn til kontantstøtte, vil det bli press på foreldre til å gå over på kontantstøtte for å skjerme kommuneøkonomien.

       Den økonomiske sosialhjelpen gis til personer som ikke selv er i stand til å sørge for sitt livsopphold, og som trenger hjelp for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

       Regjeringen er opptatt av spørsmålet om utmåling av sosialhjelp og vil vise til arbeidet med utforming av en stortingsmelding om utjevning av levekår hvor dette spørsmålet vil bli tatt opp.

Ytelser til enkelte andre grupper

Asylsøkere

       For å få rett til kontantstøtte stilles det vilkår om å være bosatt i riket. Familier som har søkt om asyl i Norge anses tidligst som bosatt i Norge fra og med den kalendermåneden det er truffet vedtak om å gi asyl eller oppholdstillatelse. Personer som har søkt om asyl i Norge har etter dagens regler ikke krav på stønader etter folketrygdloven eller sosialtjenesteloven. Regjeringen foreslår at kontantstøtte tidligst skal kunne gis til disse familiene fra og med måneden etter at asyl eller oppholdstillatelse er innvilget, og forutsatt at øvrige vilkår er oppfylt.

Barn i fosterhjem

       Departementet har vurdert hvorvidt kontantstøtte skal kunne utbetales til familier som har tatt imot fosterbarn. Fosterforeldre utfører sine oppgaver på vegne av barneverntjenesten. Det kan derfor ikke legges til grunn at fosterforeldre skal ha den samme valgfrihet som biologiske foreldre når det gjelder tiltak for barnet. Det er barneverntjenesten som i slike situasjoner bestemmer hvorvidt barnet skal være i barnehage. I så fall dekkes utgifter til barnehageplass av barneverntjenesten.

       På denne bakgrunn er Regjeringen kommet til at familier som er definert som fosterhjem i henhold til lov om barnevern, ikke skal kunne motta kontantstøtte. For denne gruppen fosterforeldre er ikke problemstillingene om mer tid til omsorg, valgfrihet og likhet i statlige overføringer uavhengig av valg av omsorgsløsning, aktuelle. Fosterforeldre får godtgjøring for den jobben de utfører og må gjøre valg på grunnlag av de vedtak kommunen fatter angående barnet.

Barn i institusjon

       Det vil ikke bli gitt kontantstøtte til barn som oppholder seg på institusjon. Disse institusjonene vil få dekket sine utgifter til omsorg via tilskudd fra det offentlige, og det vil dermed ikke være hensiktsmessig eller nødvendig at institusjonene i tillegg til midler til drift skal motta kontantstøtte.

3. Barnehagene i kombinasjon med kontantstøtte

      Regjeringen står fast ved målet om full behovsdekning innen år 2000. Parallelt med å innføre kontantstøtte går derfor Regjeringen inn for fortsatt økt barnehageutbygging. Full behovsdekning innebærer at alle familier som ønsker et barnehagetilbud, skal få plass. Det er først når full behovsdekning er nådd, at alle familier kan ha et reelt valg mellom barnehage og andre omsorgsløsninger, eller mulighet til deltids barnehage i kombinasjon med kontantstøtte.

       Kommunene har primæransvaret for at barnehager bygges ut og drives i samsvar med behovet, enten barnehagene drives av kommunen selv eller av private.

       Utviklingen på 90-tallet viser at det er de private barnehagene som har sørget for langt de fleste av de nye barnehageplassene. De private barnehagene, som representerer om lag halvparten av barnehagetilbudet, har også bygget ut flere småbarnsplasser i denne perioden enn de kommunale eierne.

       Nedenfor refereres to nylig utførte undersøkelser om kommunenes planer for barnehager i lys av kontantstøtten:

       På oppdrag fra departementet har Opinion AS i februar 1998 utført en intervju-undersøkelse i 221 kommuner og 9 bydeler i Oslo om planene for barnehagetilbudet høsten 1998. Opinion AS oppsummerer at i kommunene/bydelene sett under ett, planlegges en økning av antallet barnehageplasser for barn under tre år til høsten. Ingen av kommunene oppgir å ha sløyfet planlagt utbygging av plasser for barn under tre år på grunn av kontantstøtten. Kontantstøtten har så langt kun i liten grad påvirket det planlagte antall plasser i negativ retning, og da først og fremst ved at tiltak som ellers ville gitt økning, er bremset eller stoppet noen få steder. Opinion AS oppsummerer videre at det er de større kommunene som har planer om å øke tilbudet for ett- og toåringer, samtidig som disse kommunene også i størst grad ser ut til å bli påvirket av kontantstøtten. Først og fremst skyldes dette at de vil se an effekten av kontantstøtten før de treffer beslutninger om eventuell ytterligere økning av antallet plasser. På lengre sikt tror flertallet av kommunene at kontantstøtten vil føre til at det ikke bygges nye småbarnsplasser. Om lag halvparten tror de private barnehagene etterhvert vil ha problemer med å opprettholde driften.

       Kommunenes Sentralforbund har også nylig foretatt en undersøkelse om kommunenes planer for barnehageutbyggingen i lys av kontantstøtten. Heller ikke denne undersøkelsen tyder på at beslutningen om å innføre kontantstøtte får store negative konsekvenser for kommunenes barnehageutbygging. Av de 352 kommunene som har svart, har 40 stilt planer for utbygging i bero, mens bare 5 kommuner har stoppet eller vil stoppe, pågående utbygging.

Den videre utvikling av barnehagetilbudet

Høringen

       Så godt som alle høringsinstanser er opptatt av barnehagene. Mange uttaler seg om barnehagenes betydning for barn og foreldre. Det er full oppslutning om behovet for å nå full behovsdekning i år 2000.

       En del høringsinstanser peker på at innføringen av kontantstøtte vil bety større usikkerhet om søkergrunnlaget og dermed om hvor stort behovet for barnehager for ett- og toåringer vil være. Kommunenes Sentralforbund og en del enkeltkommuner uttrykker en viss bekymring for barnehagetilbudet i områder med lavt rekrutteringsgrunnlag. De typiske distriktsbarnehagene vil kunne oppleve at rekrutteringen svekkes slik at disse barnehagene blir vanskeligere å opprettholde. Dette vil kunne få ringvirkninger for andre sektorer, blant annet ved at tilgangen på arbeidskraft til omsorgssektoren svekkes. Både enkeltkommuner og private barnehageeiere peker på at den private barnehagedriften kan bli mer utsatt for innskrenking eller nedlegging. En del kommuner som har garantiansvar overfor private, peker på at innfrielse kan bli aktuelt ved nedlegging.

       Blant høringsinstansene frykter mange at familiebarnehagene vil komme i fare ved at de prismessig konkurreres ut av privat dagmammavirksomhet.

       Mange høringsinstanser tar til orde for at familier som nytter åpne barnehager, bør beholde kontantstøtten.

Regjeringens vurderinger og forslag

       Hvordan kontantstøtten vil påvirke etterspørselen etter barnehageplass er det ikke mulig å ha sikker viten om før etter en tid. På det nåværende tidspunkt er det derfor ikke mulig å presentere anslag for barnehagebehovet ved full behovsdekning for de årskullene som kontantstøtten skal omfatte.

       Kommunene må selv analysere barnehagebehovet og innrette behovsanslag og utbyggingsplaner etter dette.

       Regjeringen vil vise til at også kommunene selv har fordeler av å satse på et godt utbygget barnehagetilbud for kommunens innbyggere. God barnehagedekning bidrar til å oppnå andre samfunnsmessige mål enn velferd og valgfrihet for familiene. Blant annet gjelder dette innenfor bosetting og næringsutvikling.

       Regjeringen vil følge nøye med i kommunenes videre arbeid med planer for utbygging og drift av barnehager. Det kan være aktuelt å innhente oppdaterte utbyggingsplaner fra alle kommuner. Opplysninger om hvordan barnehagesituasjonen i kommunene utvikler seg, vil videre bli innhentet som ledd i evalueringen av kontantstøtteordningen. Disse erfaringene vil også gi grunnlag for å vurdere om de statlige virkemidlene for å nå utbyggingsmålet er gode nok. Det viktigste virkemiddel er statens driftstilskudd, som i gjennomsnitt for sektoren utgjør nær 40 % av driftskostnadene. For å støtte utbyggingen av flere småbarnsplasser er tilskuddssatsen for barn under tre år økt vesentlig i 1998.

       Regjeringen vil understreke at innføringen av kontantstøtte ikke gir grunn til å bremse etableringen av plasser for ett- og toåringer der det er et reelt behov for å øke tilbudet for disse aldersgruppene. Hittil har det vært et betydelig udekket behov for barnehager, særlig for de yngste barna. Målet er at alle familier skal kunne velge barnehage som omsorgsløsning, hvis de ønsker dette. Det er derfor særlig viktig at kommuner som har et lavt tilbud av småbarnsplasser, sørger for å øke tilbudet slik at foreldrenes valgfrihet kan sikres.

       Regjeringens og kommunenes barnehagepolitikk må bidra til å gi tryggere rammevilkår, både for å sikre eksisterende tilbud og for å bidra til full behovsdekning.

       Regjeringen vil fortsatt stimulere den private barnehagedriften. En meget stor andel av de private barnehagene drives uten kommunalt tilskudd. Dette fører til at driften blir økonomisk sårbar og foreldrebetalingen høy. Det er viktig at kommunene tar et sterkere økonomisk ansvar for de private barnehagene. Regjeringen ønsker å oppfordre kommunene til å utvikle og forbedre samarbeidsformene med private eiere slik at den private driften blir best mulig innpasset i det samlede barnehagetilbudet i kommunene.

       Innføringen av kontantstøtte vil forsterke behovet for fleksibilitet i barnehagetilbudet slik at det best mulig imøtekommer den enkelte families behov. Kontantstøtteordningen vil aktualisere at familiene får større muligheter til å velge blant ulike deltids- og kombinasjonsløsninger, for eksempel halv kontantstøtte og halv barnehageplass. Dette vil ventelig øke etterspørselen etter deltidsplasser og redusere etterspørselen etter heldagsplasser. Etterspørselen etter deltidsplasser må antas å ville komme både fra dem som i dag har heltids barnehage og fra foreldre som i dag er hjemme på heltid.

       Det videre arbeidet for å utvikle et fleksibelt barnehagetilbud som kan gi familiene de daglige eller ukentlige oppholdstider som de har bruk for, er en utfordring både for kommunene som barnehagemyndighet og for den enkelte barnehage. Gjennom Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren som pågikk i om lag 50 kommuner i perioden 1995-97 var et av hovedformålene å vinne erfaringer om hvordan barnehagetilbudet kan bli mer fleksibelt og bedre tilpasset brukernes behov. Innsatsen viser gode resultater og erfaringsspredning pågår. Som hjelpemiddel for kommunene er det blant annet utviklet et opplegg for behovs- og brukerundersøkelser. I samarbeid med fylkesmennene driver departementet et utstrakt arbeid for å informere og motivere kommunene og barnehageeierne til å utnytte lokalene og tilpasse driften slik at den best mulig imøtekommer familienes ulike behov.

       Familiebarnehager er en godt egnet driftsform for de yngste barna. Slike barnehager er enkle å etablere og kan være et godt alternativ til en ordinær barnehage og der grunnlaget for barnehager er for tynt.

       Noen ønsker og noen er avhengige av å dekke sitt omsorgsbehov ved bruk av dagmamma. Kontantstøtten kan føre til at flere velger denne løsningen, noe som kan påvirke søkningen til familiebarnehagene. Familiebarnehagene bidrar på sin måte til å øke valgfriheten. På denne bakgrunn er det naturlig at Regjeringen, som en del av evalueringsprosessen, vurderer om virkemidlene er gode nok.

       Tallet på private dagmammaer utgjorde i 1996 nær 8.200. Tallet er basert på det antallet som har innrapportert lønn m.v. fra sin virksomhet til Skattedirektoratet. På begynnelsen av 90-tallet økte antallet « hvite » dagmammaer etter at disse fikk forenklet og bedret sine skatte- og avgiftsbetingelser. For øvrig vises det til at det fra og med 1998 ikke lenger gis fradrag for udokumenterte utgifter til pass og stell av barn.

       Regjeringen vil følge utviklingen på dette området nøye, også ut fra barnehagelovens bestemmelse om godkjenningsplikt som barnehage for virksomheter av et visst omfang. Barnehageloven § 13 pålegger virksomheter som gir tilsyn og omsorg for førskolebarn å søke godkjenning som barnehage når

       Kommunene fører det lokale tilsynet med at denne regelen overholdes. Det er viktig å legge vekt på at familiebarnehager omfattes av barnehageloven, og at dette blant annet sikrer innsyn med virksomheten fra offentlig myndighet. Regjeringen mener det er ønskelig at kommunene engasjerer seg sterkere i familiebarnehager som driftsform. Erfaringer viser for eksempel at virksomhet som familiebarnehage tilknyttet vanlig barnehage som en egen enhet, er gunstig både for brukere og ansatte. Det vil også være viktig å motivere eierne av familiebarnehager til å tilby fleksible åpningstider.

       Regjeringen går inn for at foreldre som benytter åpen barnehage, likevel vil kunne motta kontantstøtte fordi åpen barnehage ikke er å anse som et omsorgsalternativ ettersom barnet er der sammen med sin omsorgsperson. Åpen barnehage er et supplement til øvrig barnehagedrift og et nettverk i nærmiljøet, et tilbud til hjemmearbeidende foreldre og omsorgspersoner med små barn. Åpne barnehager er et velegnet tilbud for å møte innvandrerfamilienes behov, blant annet som arena for språktrening og å knytte sosiale kontakter. Åpne barnehager kan også ha en viktig funksjon som forebyggende tiltak i barnevernets arbeid.

       Barneparker finnes i en del kommuner. Det gis ikke statstilskudd til drift av barneparker. Familier som benytter barnepark vil dermed ha rett til kontantstøtte.

Foreldrebetalingen

       Reell valgfrihet for barnefamiliene forutsetter ikke bare alternativer, men også at alle familier som ønsker barnehage som omsorgsløsning, skal få plass til en overkommelig pris. Spesielt viktig blir dette framover fordi foreldre med barnehageplass ikke vil motta kontantstøtte, eventuelt redusert kontantstøtte, ved deltids plass.

       Hva foreldrene må betale for en barnehageplass, henger også sammen med kostnadsdelingen i barnehagesektoren som helhet. En stor del av de private barnehagene drives med bare statstilskudd og foreldrebetaling som inntekt. Med økende driftskostnader ved flere småbarnsplasser blir det økonomiske grunnlaget for driften vanskeligere med tilsvarende behov for økte inntekter gjennom foreldrebetalingen.

       I kommunale barnehager dekket foreldrene i gjennomsnitt 29 % av driftskostnadene, mens foreldreandelen i private barnehager uten kommunal støtte var 46 % (1996). Dette strider mot den kostnadsdelingen i barnehagesektoren som ble lagt til grunn i St.meld. nr. 8 (1987-1988), Barnehager mot år 2000, og som senere er stadfestet av et flertall i komiteen, jf. Innst.S.nr.239 (1995-1996): Staten skulle dekke 40 % av kostnadene, mens resten skulle deles om lag likt mellom kommunene og foreldrene. Tallene viser at foreldrene står for en langt høyere andel av utgiftene i de private barnehagene enn i de kommunale. Årsaken til dette er at kommunene i liten grad gir støtte til de private barnehagene. Regjeringen mener det er behov for at kommunene tar et sterkere økonomisk ansvar også for den private barnehagedriften.

       På samme måten viser kartlegging av foreldrebetalingen betydelige forskjeller i prisnivået mellom kommunale barnehager og private barnehager uten kommunalt tilskudd. Med brutto husholdningsinntekt på 100.000, 250.000 og 375.000 kroner var årsbetalingen for ett barn i kommunal barnehage pr. august 1997 henholdsvis 19.300 kroner, 26.700 kroner og 29.000 kroner. I de private barnehagene varierte årsbetalingen for ett barn fra 29.100 til 36.000 kroner.

       Oversikt over hvordan foreldrebetalingen over tid har utviklet seg, viser videre en økning langt høyere enn den generelle prisstigningen. På fem år (1992-1997) har prisen for kommunal barnehageplass økt med 19-20 % for de to høyeste inntektsnivåene og hele 33 % for familier med brutto husholdningsinntekt på 100.000 kroner. I samme periode har konsumprisindeksen økt med 10 %

       Regjeringen vil følge nøye med i hvordan foreldrebetalingen utvikler seg. Økte småbarnssatser for 1998 bør gjøre det mulig å holde foreldrebetalingen på et forsvarlig nivå både i kommunale og private barnehager. Barnehagene skal ikke være et alternativ bare for familier med svært god økonomi. Her har alle parter et ansvar. Kommunene kan ha innflytelse over foreldrebetalingen i private barnehager ved å gi kommunal støtte kombinert med vilkår for foreldrebetalingen. Dette vil også bidra til et bedre samordnet barnehagetilbud i kommunene.

Barnehagens rolle overfor barn med spesielle behov

       For enkelte grupper barn vil barnehage være spesielt viktig. Dette er barn med funksjonshemminger, barn med innvandrerbakgrunn og barn der barnehagetiltak kommer inn som ledd i barneverntjenestens arbeid.

Førskolebarn med funksjonshemminger

       For de fleste foreldre med funksjonshemmede barn vil det være naturlig å bruke barnehagen som en del av det totale hjelpetilbudet som kommunen har. Det er rimelig å anta at det kan være vanskelig å finne private omsorgsløsninger til funksjonshemmede barn. Dagmammaer kan føle seg usikre overfor oppgaven og det merarbeidet som gjerne følger. Unge praktikanter som arbeider i familiens hjem har sjelden den kunnskap som er nødvendig for å følge opp et funksjonshemmet barn.

Høringen

       En rekke høringsinstanser understreker barnehagens viktige rolle for barn med funksjonshemminger.

Regjeringens vurderinger

       Regjeringen vil understreke at fortrinnsretten til barnehageplass for barn med funksjonshemminger - som også gjelder for barn under ett år - står fast, og at målet om stadig høyere barnehagedekning vil sikre et godt barnehagetilbud også for de funksjonshemmede barna. Barnehage er et av de viktigste enkelttiltakene for barn med funksjonshemminger, både for barnas egen del og som støtte for foreldrene. Dette vil ikke endre seg ved innføring av kontantstøtte. Det er derfor liten grunn til å tro at kontantstøtten vil påvirke familienes valg av barnetilsyn der barnehageoppholdet er et gode i barnets utvikling. Hvis familien har det vanskelig økonomisk - for eksempel fordi barnets funksjonshemming krever stor omsorgsinnsats også resten av døgnet, finnes det spesielle støtteordninger (utvidet barnetrygd, grunnstønad, hjelpestønad) rettet mot slike behov. Kommunen har i tillegg muligheten til å vurdere den foreldrebetaling som kreves for en barnehageplass av disse familiene, hvis enkelte familier skulle finne at en barnehageplass ble urimelig dyr.

Barn i innvandrerfamilier

       Det har vært reist kritikk fra enkelte fagmiljøer om at kontantstøtte vil kunne bidra til at færre innvandrerfamilier vil benytte seg av barnehageplass, og at ordningen kan føre til større isolasjon i disse familiene.

       Barnehageloven hjemler ingen særrettigheter for barn med innvandrerbakgrunn.

       Barne- og familiedepartementet har imidlertid to tilskuddsordninger som kommer innvandrerbarn i barnehage til gode. Det gis tilskudd til tospråklig assistanse og et eget tilskudd til barnehagetilbud for nyankomne flyktningers barn.

       Gjennom St.meld. nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge og Handlingsplan for barn og ungdom med innvandrerbakgrunn (Barne- og familiedepartementet 1995) er det lagt opp til tiltak for å bedre oppvekstbetingelsene for barn med innvandrerbakgrunn. Viktige satsingsområder på barnehageområdet er å stimulere kommunene til å tilrettelegge fleksible barnehagetilbud. For å innhente erfaringer om innvandrerforeldres behov for barnehageplass, har departementet igangsatt en egen undersøkelse.

Høringen

       En del av høringsinstansene har kommentarer til punktet om barnehagetilbud til innvandrere. Barnehagens viktige funksjon som arena for språkopplæring, møtepunkt for barn med ulik bakgrunn og arena for sosial læring framheves.

Regjeringens vurderinger

       Regjeringen legger til grunn at valgfriheten skal gjelde alle familier, og mener at større valgmuligheter kombinert med et variert og fleksibelt barnehagetilbud også vil være fordelaktig for innvandrerbarna og deres familier. Konsekvensene av kontantstøtten for innvandrerfamiliene vil bli fulgt opp i evalueringen. Det vil også bli innhentet erfaringer om barnehagebruk gjennom allerede igangsatte undersøkelser. På denne bakgrunn vil Regjeringen kunne vurdere om det trengs særlig innsats for at førskolebarn med innvandrerbakgrunn får et barnehagetilbud. Dette vil spesielt være viktig i forbindelse med en eventuell utvidelse av reformen til eldre barn, ikke minst som et skoleforberedende tiltak. I forhold til språktrening vil det for de aller minste barna, som kontantstøtten ved dette forslaget omfatter, være viktig med språktrening på morsmålet.

Barnehageplass som hjelpetiltak i barnevernet

       I en spesiell situasjon kommer familier der barnevernet mener en barnehageplass kan være et nødvendig tiltak til beste for et barn.

       Etter grunnprinsippene for kontantstøtten forutsettes at alle familier skal motta kontantstøtte hvis de ikke bruker barnehageplass. Et tilbud om en slik plass som barneverntiltak, vil altså medføre at familien ikke mottar kontantstøtte.

       Foreldrene kan også med hjemmel i barnevernloven pålegges å benytte barnehageplass. Vedtak om slikt pålegg skal treffes av Fylkesnemnda for sosiale saker. Denne hjemmelen benyttes i dag i svært liten grad. Det vil være lite tilfredsstillende med hyppigere bruk av pålegg til foreldrene. Dette vil vanskeliggjøre tillitsforholdet og mulighetene for et godt samarbeid mellom barneverntjenesten og foreldrene.

Høringen

       Et stort antall høringsinstanser framhever barnehagens viktige rolle for barn med behov for særlig støtte og uttrykker bekymring for at innføringen av kontantstøtte vil vanskeliggjøre barnevernets arbeid. Det pekes blant annet på at utsikten til kontantstøtte kan svekke foreldrenes motivasjon til å ta imot barnehageplass og at det er uheldig for samarbeidet mellom foreldrene og barnevernet hvis barnehageplass som hjelpetiltak, i større utstrekning må gjennomføres med tvang eller pålegg.

Regjeringens vurderinger

       Regjeringen har forståelse for at slike bekymringer kan gjøre seg gjeldende. Det anses likevel ikke aktuelt å innføre en særordning om at de familiene som får barnehageplass som et tiltak etter barnevernloven, bør beholde kontantstøtten. Barnehageplass som barneverntiltak iverksettes på grunnlag av en undersøkelse om barnets og familiens situasjon. Alle utgiftene til barnehageplass vil da bli dekket av barneverntjenesten, og foreldre vil trolig derfor være tilbakeholdne med å avvise et tilbud av økonomiske grunner. For noen familier vil forholdene være av en slik karakter at strengere tiltak kan være aktuelt hvis barnehagetiltak ikke fører fram, noe som også vil påvirke foreldrenes samarbeidsvilje. Ofte vil disse familiene også ha kontakt med kommunenes sosiale hjelpeapparat og vil kunne få økonomisk sosialhjelp dersom vilkårene er til stede.

       Kontantstøtte kan også kombineres med deltidsbarnehage som et barneverntiltak. Og kontantstøtte kan også kombineres med barneverntiltak som en hjelp i hjemmet.

       Regjeringen vil gjennom evalueringen følge særlig nøye med i hvordan kontantstøtten vil virke i forhold til barnehagenes rolle for barnevernets arbeid. Viser det seg behov for det, kan justeringer i reglene bli vurdert.

4. Forvaltning av kontantstøtten

Trygdeetaten som forvaltere av ordningen

       Hovedpunkter i reglene når trygdeetaten er forvalter:

       Forslaget om at trygdeetaten skal forvalte ordningen, innebærer at det lokale trygdekontor skal stå for den løpende saksbehandlingen. Regjeringen vil komme nærmere tilbake med detaljerte regler om saksbehandling, utbetaling av kontantstøtte m.v. i den varslede odelstingsproposisjonen om lov om kontantstøtte til småbarnsforeldre. Nedenfor nevnes hovedpunkter som disse regler vil bygge på:

       Familier med barn som oppfyller alderskravet for rett til kontantstøtte må sette fram skriftlig søknad om slik støtte til trygdekontoret i bostedskommunen. Det vil bli utarbeidet standardiserte søknadsskjema til dette formålet.

       Foruten barnets alder, er det et vilkår for at familien skal ha rett til kontantstøtte at barnet ikke benytter statlig støttet barnehageplass på full tid. Av søknaden må det derfor gå fram om barnet har barnehageplass, og hvilken oppholdstid som er avtalt. For familier som benytter deltids barnehageplass, skal det skje en avkorting i kontantstøtten, se kap. 2.3 om delvis kontantstøtte.

       Trygdekontorene skal registrere og vurdere innkomne søknader og fatte vedtak i saken. Kontantstøtten skal utbetales månedlig.

       I tillegg til at mottaker i søknaden om kontantstøtte må opplyse om bruk av barnehage, pålegges mottaker å melde fra til trygdekontoret om alle endringer som er av betydning for retten til kontantstøtte og størrelsen på støtten. Trygdekontoret vil kunne kontrollere opplysningene fra søker mot kommunale registre over barn med barnehageplass før vedtak blir gjort, jf. pkt. 6.3 nedenfor. Trygdekontoret må fatte nye vedtak i tilfelle meldingen medfører endringer i grunnlaget for kontantstøtten. I kontantstøtteloven vil det bli gitt regler om konsekvensene for støttemottaker dersom denne gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger som er av betydning for retten til kontantstøtte. Loven vil også gi regler om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling.

       For det tilfellet at trygdekontoret kommer til at vilkårene for rett til kontantstøtte ikke er oppfylte, må trygdekontoret fatte vedtak om avslag. Søkeren gis klagerett etter forvaltningslovens regler. Klage skal framsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Trygdekontoret skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til, og oversendelse til klageinstansen skjer bare dersom trygdekontoret ikke opphever eller endrer sitt tidligere vedtak i saken, eller dersom trygdekontoret avviser å behandle klagen.

Kommunale registre

       Som nevnt foran, foreslås det at utbetaling av kontantstøtte fra trygdekontorene skal skje på bakgrunn av de opplysninger støttemottaker gir. For å forhindre eller unngå feilutbetalinger, må opplysningene kunne kontrolleres. I Ot.prp.nr.56 (1997-1998) foreslås det at kommunene skal pålegges å opprette kommunale registre over barn med barnehageplass. Hovedtrekkene i den kontrollordning:

Hva som skal registreres

       De kommunale registrene må inneholde opplysninger om barn som oppfyller alderskravet for rett til kontantstøtte og som har barnehageplass. Videre må registrene inneholde opplysninger om barnas avtalte oppholdstid i barnehagen. Opplysninger om avtalt oppholdstid er av betydning for de barna som er berettiget til delvis kontantstøtte. Det kommunale registeret skal bare inneholde opplysninger om barn som er hjemmehørende i kommunen.

Informasjonsplikt for barnehageeier til kommunene

       Barnehageeiere, både private, kommunale og andre, vil bli pålagt informasjonsplikt til kommunen vedrørende navn på barn i aldersgruppen ett til tre år med barnehageplass og barnas avtalte oppholdstid. Barnehageeier skal sende opplysningene til barnets hjemkommune. Et slikt system vil fange opp barn med barnehageplass i en annen kommune enn hjemkommunen. Barnehageeiers informasjonsplikt vil bli foreslått tatt inn i barnehageloven.

Kontroll

       Det åpnes for at opplysningene i det kommunale registeret skal kunne samkjøres med trygdekontorets register over barn som har søkt om eller utløst rett til kontantstøtte. På denne måten vil man kunne forhindre eller unngå urettmessig utbetaling av kontantstøtte til barn som har barnehageplass. Det vil bli utarbeidet nærmere regler for hvor ofte slik samkjøring skal skje, samt regler for hvor ofte og på hvilken måte barnehagene skal rapportere til kommunene. Videre vil det bli utarbeidet regler for hvor ofte og på hvilken måte kommunene skal oversende opplysninger til trygdeetaten. Opprettelse av kommunale registre vil bli lovhjemlet, noe som innebærer at det ikke er nødvendig å søke om konsesjon for opprettelse av registeret. Datatilsynet vil gi innspill og råd ved opprettelsen av registrene.

       Regjeringen tar sikte på å pålegge kommunene oppgaven med å opprette registre gjennom en tilføyelse i barnehageloven. Forslag om dette vil bli tatt inn i odelstingsproposisjonen.

Høringen

       Blant de av høringsinstansene som har uttalt seg, er det relativt stor enighet om at trygdekontorene bør stå for utbetalingen av kontantstøtten.

       Noen få av høringsinstansene mener at trygdekontorene bør utbetale kontantstøtten som tillegg til barnetrygden til alle familier med barn i aktuell aldersgruppe som fyller vilkårene for rett til støtte. Det er imidlertid langt flere høringsinstanser som indirekte kommenterer forslaget til forvaltningsmodell og som sier at det er svært viktig at dagens ordning med driftstilskudd til barnehagene opprettholdes.

Regjeringens vurderinger

       Regjeringen får god støtte i forslaget om å etablere en kombinasjonsmodell som forvaltningsordning der trygdeetaten forvalter kontantstøtteordningen basert på innsendte registre fra kommunene om barnehagebruk. Registrene skal brukes til kontroll av opplysningene fra søker.

       Som tidligere nevnt, har alternative forvaltningsmodeller vært oppe til vurdering. Den rene trygdemodellen, der kontantstøtten betales ut som et tillegg til barnetrygden, forutsetter at dagens ordning med statlig driftstilskudd til barnehagen avvikles. Dersom denne forvaltningsordningen hadde blitt valgt, ville familier med privat barnehageplass som drives uten kommunal støtte, ha måttet betale det barnehageplassen reelt koster. En avvikling av dagens ordning med driftstilskudd, ville skapt en usikker inntektssituasjon for barnehagene, og da spesielt for de private barnehagene som i mange tilfeller bare har det statlige driftstilskuddet og foreldrebetalingen som inntektskilder. Ved valg av den rene trygdemodellen, ville det derfor være grunn til å frykte at mange barnehager ikke ville ha satset på videre utvikling av nye plasser for de minste barna. En slik forvaltningsordning ville derfor ikke ha vært forenlig med Regjeringens målsetting i forbindelse med kontantstøtten: at alle foreldre som ønsker det, skal sikres muligheten til å velge barnehage.

       En ren trygdemodell, med fjerning av statsstøtten, er også en fjerning av et virkemiddel som en i dag har for å sikre og eventuelt justere tilbudet i pakt med foreldrenes etterspørsel etter småbarnsplasser. Med utelukkende foreldrebetaling kan en ikke praktisere smidige overgangsordninger økonomisk, f.eks. tilskudd en ekstra måned der en barnehageplass plutselig står tom en kort periode. Man vil kunne få en konstant underdekning av småbarnsplasser av økonomiske årsaker. En forvaltningsmodell som særlig rammer de private barnehagene vil være urimelig overfor de barnehager som har stått for mesteparten av barnehageutbyggingen på 90-tallet.

       Forvaltningsordningen som Regjeringen går inn for, er innrettet slik at barnehagene sikres større forutsigbarhet og stabilitet på inntektssiden. Full kontantstøtte utbetales bare til familier som velger andre omsorgsløsninger for barna enn barnehageplass. Dermed kan dagens ordning med statlig driftstilskudd til barnehagene opprettholdes. Den foreslåtte forvaltningsordningen for kontantstøtten muliggjør derfor videre satsing på barnehageutbygging, også i forhold til plasser for de minste barna.

       Regjeringen mener at den foreslåtte forvaltningsordning også ivaretar rettssikkerheten til den enkelte støttemottaker på en betryggende måte. Trygdekontorene som forvaltere sikrer lik tilgjengelighet og lik saksbehandling overfor mottaker, uavhengig av bostedskommune.

       Kontantstøtten skal innføres fra 1. august 1998. I tillegg til å finne fram til en god og hensiktsmessig forvaltningsordning, har det vært av avgjørende betydning å få til en forvaltningsordning som kan iverksettes raskt. Selv om trygdekontorene har lang erfaring som forvaltere av statlige støtteordninger som innebærer utbetaling direkte til stønadsmottakere, vil det ta tid å utvikle rutiner og tekniske systemer for saksbehandling og utbetaling mv. Utbetalingene vil derfor måtte baseres på etterbetaling de første månedene.

Ulike konsekvenser for arbeidsmarkedet

       Departementet antar at det på kort sikt vil være flest kvinner som vil velge å være hjemme med barna en periode. Konsekvensene for arbeidsmarkedet vurderes derfor i denne sammenhengen hovedsakelig ut fra kvinners yrkesaktivitet.

       Opplysninger fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) gir en god beskrivelse av småbarnsmødres yrkesaktivitet i dag. To hovedtrekk er framtredende:

       Småbarnsmødres deltakelse på arbeidsmarkedet varierer med yngste barns alder. 68 % av kvinnene med barn under ett år er yrkesaktive (dette inkluderer gruppen som har fødselspermisjon). Tilsvarende tall for kvinner hvor yngste barn er 3 år, er 77 % yrkesaktivitet. Det har vært en jevn økning i kvinners sysselsetting de senere årene.

       Det andre utpregede trekket er at om lag halvparten av de sysselsatte småbarnsmødrene arbeider i deltidsstillinger.

       Med utgangspunkt i en normal arbeidsuke på 37,5 timer tilsvarer disse småbarnsmødrenes totale arbeidstilbud i underkant av 60.000 årsverk.

       Beregningen gjengitt på s. 29 i proposisjonen antyder at innføring av kontantstøtte for ettåringer og toåringer trolig kan redusere arbeidstilbudet med 5.000 og 10.000 årsverk når ordningen er vel innarbeidet. En betydelig del av mødrene til ett- og toåringer er imidlertid sysselsatt i helse og sosialsektoren hvor det i dag er rekrutteringsproblemer. Kontantstøtten vil kunne forsterke rekrutteringsproblemene i disse sektorene.

       En reduksjon i antall sysselsatte på 5-10.000 årsverk kan skjønnsmessig anslås til å redusere skatteinntektene med i størrelsesorden 300-600 mill. kroner årlig.

       Arbeidsdirektoratet presenterer i sin høringsuttalelse anslag over hvor mange de mener vil trekke seg ut av arbeidslivet som en følge av innføring av kontantstøtte. Deres anslag er at mellom 10.000 og 15.000 årsverk vil trekke seg tilbake fra arbeidsstyrken pr. år. Arbeidsdirektoratet antar også at personer som mottar delvis trygd (dagpenger eller ytelser til enslige forsørgere) vil få mindre motivasjon til å øke arbeidstilbudet som en følge av at de får kontantstøtte i tillegg til trygdeytelser.

       Både departementets og Arbeidsdirektoratets anslag om konsekvensene for arbeidsmarkedet, er basert på stor usikkerhet. Kontantstøttens innvirkning på arbeidstilbudet vil bli fulgt spesielt og vil bli vektlagt i evalueringen av ordningen.

       Departementet antar imidlertid at en kontantstøttemodell med stor valgfrihet, i noen grad vil kompensere for tap av arbeidskraft. Muligheten til å bruke praktikant/dagmamma, samt mulighetene til å kombinere jobb og barnehage med for eksempel halv kontantstøtte, vil kunne føre til at en har mer igjen ved å jobbe ute enn før. I denne sammenheng vil departementet påpeke at arbeidsmarkedet har et potensial blant annet hos de sykepleiere og hjelpepleiere som til nå har vært helt eller delvis hjemme på grunn av for dårlig økonomisk uttelling.

Økonomiske konsekvenser for familiene

       Innføring av kontantstøtte medfører at det blir mindre lønnsomt enn før å være i arbeid i den forstand at den effektive marginalskatt på arbeid øker for husholdninger som benytter offentlig støttet barnehageplass. Dette betyr at inntektstaker nummer to må ha inntekt på et visst nivå for at det skal lønne seg økonomisk for familien at vedkommende er i arbeid framfor å ta barnet ut av barnehage, være hjemme og motta kontantstøtte.

       I tabell 7.2 er det konstruert eksempler som viser når et ektepars samlede inntekt etter skatt er like stor, enten biinntektstaker velger å være i arbeid eller å være hjemme med barnet og motta kontantstøtte. I beregningene er det lagt til grunn at ektefellene skattes i skatteklasse 1 når begge er yrkesaktive og at den yrkesaktive ektefellen skattes i skatteklasse 2 dersom den andre ektefellen ikke er i arbeid. Videre er det lagt inn forutsetninger om at familiene ikke har spesielle inntektsfradrag og at de betaler en gjennomsnittlig pris for barnehagen.

       Tabellen illustrerer terskelverdier for ektepar under ulike forutsetninger om hovedinntektstakers inntekt, barn og om biinntektstaker jobber heltid eller deltid med tilsvarende oppholdstid og betaling i barnehage for barn i kontantstøttealder.

       I eksemplene er det forutsatt at barnet har full barnehageplass når biinntektstaker arbeider heltid. Tilsvarende er det forutsatt at barnet har halv plass når biinntektstaker jobber i halv stilling.

       For nærmere forklaring av tabellen vises til s. 30 i proposisjonen.

Tabell 7.2 Beregnede inntektsgrenser (terskelverdier) som viser når disponibel inntekt for et ektepar er uavhengig av om biinntektstaker er utearbeidende eller ikke. Kroner

       Eksempler gjengitt på s. 30-31 i proposisjonen viser at ut fra et rent økonomisk resonnement vil kontantstøtten bidra til at det blir lønnsomt for flere familier å være hjemme med barn, spesielt der biinntektstakers inntekt fra før er lav.

       Hvis familien før innføring av kontantstøtte ikke bruker barnehage, men f.eks. dagmamma eller at foreldrene passer « på skift » i forbindelse med den ene ektefelles arbeid, vil ikke eksemplene ovenfor gjelde dem. Kontantstøtten vil her øke husholdningens inntekt. Betydningen i disse familiene må antas å bli at foreldrene står friere økonomisk til å velge mer tid sammen med barna.

       Kontantstøttens innflytelse på familieøkonomien kan også illustreres ved andre typer eksempler. Eksemplene i tabell 7.3 viser disponibel inntekt til en familie med ett barn i kontantstøttealder ved tre ulike kombinasjoner av inntekt og barnetilsyn.

Tabell 7.3 Disponibel inntekt etter skatt og utgifter til barnetilsyn ved ulike valg

       I alternativ 1 arbeider begge foreldrene full tid, barnet har fulltidsplass i barnehage og familien mottar ikke kontantstøtte. I alternativ 2 arbeider en av foreldrene i halv stilling og barnet har halv plass i barnehage. Familien mottar delvis kontantstøtte. I alternativ 3 er en av foreldrene hjemme med barnet på full tid. Barnet går ikke i barnehage, og familien mottar kontantstøtte.

       Resultatene fra Opinions undersøkelse tyder på at det er betydelige forskjeller i interessen for å bruke kontantstøtte avhengig av mors inntekt. Interessen er synkende med økende inntekt. Blant kvinner som tjener over 250.000 svarer 57 % at de er interessert i benytte kontantstøtte. Tilsvarende tall for kvinner med inntekter mellom 150 og 200.000 kroner er på 72 %. 87 % av kvinnene med inntekter under 150.000 svarer at de er interessert i å benytte kontantstøtte. I sistnevnte gruppe finner man de som allerede er hjemmearbeidende.

       Undersøkelsen påviser ingen klar sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og sannsynligheten for at de vil bruke kontantstøtte framfor barnehage. Undersøkelsen tyder videre på at kvinner med få år bak seg i yrkeslivet vil benytte seg av ordningen i større grad enn kvinner som har lengre yrkeserfaring, og at det i familier med flere barn også er flere som vil bruke kontantstøtte.

Likestillingsmessige konsekvenser

       De likestillingspolitiske konsekvensene har stått sentralt i debatten om kontantstøtten. I høringsrunden hevdet en del høringsinstanser at kontantstøtten vil være i strid med dagens likestillingsidealer fordi kvinner vil velge å bruke mer tid hjemme med barna, mens menn vil bruke mer tid i yrkeslivet. Det er blitt påpekt at dette vil få følger for kvinners yrkeskarriere og for deres økonomiske selvstendighet. Andre derimot har gitt utrykk for at innføring av kontantstøtte er en fornyelse av likestillingspolitikken fordi det innebærer en anerkjennelse av omsorgsarbeidet i hjemmet.

       Regjeringen vil vise til at småbarnsfamiliene innretter familielivet og kombinasjonen av omsorg og yrkesarbeid på ulike måter allerede i dag. En stor andel av dagens unge kvinner har god utdanning og mange ønsker heltidsarbeid, andre må arbeide av økonomiske grunner, og atter andre prioriterer å bruke mye tid til familien og velger derfor å arbeide deltid eller være hjemme en periode mens barna er små. Kvinner er ikke en ensartet gruppe og gjør ulike praktiske og likestillingspolitiske valg. Konsekvenser av kontantstøtteordningen må også vurderes i dette lys. Til nå har likestillingspolitikken i hovedsak tatt opp yrkeskvinnenes interesser. Rettferdighet tilsier en bredere likestillingspolitikk.

       Likestilling er ikke at alle må velge likt, men at det i tråd med likestillingsloven legges til rette for at kvinner og menn har like muligheter til deltakelse i familien og i samfunnslivet. Dette krever ordninger som gjør det til en reell valgmulighet for foreldre å være mer hjemme med barna når de er små, så vel som mulighet til å kombinere yrkesaktivitet med god og stabil barneomsorg.

       På kort sikt vil det sannsynligvis være flest kvinner som blir hjemme med kontantstøtte. Konsekvensene av kontantstøtten må imidlertid vurderes i lys av den helhetlige familie- og likestillingspolitikk Regjeringen vil føre. Utviklingen går i retning av at fedre tar større del i barneomsorgen. Et positivt resultat av likestillingspolitikken er den mentalitetsforandring som har funnet sted blant fedre. Regjeringen vil videreføre denne politikken og stimulere til mer likestilt omsorg for barna.

       Oppvurdering av omsorgsyrkene og omsorgen i hjemmet henger sammen. Lav kvinnelønn medvirker trolig til at flere kvinner enn menn vil ta imot kontantstøtte. Det er i familiens økonomiske interesse at den som har lavest lønn tar mest av barneomsorgen. Lav status for omsorgsarbeidet i hjemmet er medvirkende til at menn ikke ser dette som en valgmulighet. Kontantstøtten kan bidra til å endre normene for hvilke aktiviteter vi tillegger verdi.

       Likestillingskonsekvensene skal inngå i evalueringen av kontantstøtten, og de forhold som er nevnt her vil bli særlig vektlagt.

Distriktsmessige konsekvenser

       Enkelte høringsinstanser peker på at innføring av kontantstøtte kan få uheldige distriktspolitiske virkninger.

       Regjeringen har merket seg at det er uttrykt bekymring for den videre barnehagedriften i utkantkommuner. Det vil derfor bli lagt særlig vekt på at evalueringen fanger opp om innføring av kontantstøtte får spesielle konsekvenser for utkantkommuner. Det vil særlig bli fokusert på barnehagetilbudet i mindre sentrale strøk.

Høringen

       Responsen i høringsrunden er ikke entydig, men mange av høringsinstansene ga uttrykk for at innføring av kontantstøtte vil kunne ha uheldige konsekvenser. Mange er bekymret for at kontantstøtten vil kunne virke ugunstig inn på foreldrenes arbeidsdeling i hjemmet. I tillegg påpekes det at kvinners tilknytning til arbeidslivet vil bli svekket.

       Videre er det svært mange høringsinstanser som er bekymret for situasjonen på arbeidsmarkedet. Særlig er det mange som antar at rekrutteringsproblemene i pleie- og omsorgssektoren vil øke som en følge av innføring av kontantstøtte.

       Regjeringen har merket seg disse synspunktene og vil anføre at det på flere av disse områdene er vanskelig å forutsi konkret hvilke konsekvenser som vil komme som en følge av innføring av kontantstøtte. Det vil imidlertid bli lagt stor vekt på å følge opp disse områdene og dette er blant annet bakgrunnen for at arbeidet med evalueringen av kontantstøtteordningen blir spesielt viktig.

Evaluering

       Kontantstøttereformen skal evalueres fra starten. Arbeidet med dette er allerede begynt.

       Departementet har gitt Statistisk sentralbyrå i oppdrag å gjennomføre en omfattende spørreundersøkelse til 3.500 familier med barn i førskolealder. Undersøkelsen ble igangsatt i månedsskiftet februar/mars 1998 og en tilsvarende undersøkelse vil bli gjentatt i første halvdel av 1999. Hensikten med den første delen av undersøkelse vil være å kartlegge hvordan småbarnsfamilier i dag organiserer sin hverdag i skjæringspunktet mellom arbeid og barneomsorg.

       Videre er det en målsetting med undersøkelsen å få bedre kunnskap om hvor utbredt det er å ha ulønnet permisjon og for hvor lenge, og videre å få mer utfyllende kunnskap om omfanget av deltidsarbeid. Undersøkelsen legger også opp til å kartlegge foreldrenes preferanser forut for innføring av kontantstøtte.

       Evalueringen vil ta for seg konsekvenser for arbeidsmarkedet som helhet. Men dagens stramme arbeidsmarkedssituasjon tilsier at en særlig følger med på de delarbeidsmarkedene der kvinner er i flertall. Dette gjelder som tidligere omtalt særlig pleie- og omsorgssektoren.

       Et annet sentralt punkt i evalueringen vil være kommunenes tilpasning til reformen og den videre utbyggingen av barnehager, herunder også nivået på foreldrebetalingen og situasjonen for de private barnehageeierne. Om reformen fører til økt etterspørsel etter fleksible barnehagetilbud, og hvordan sektoren tilpasser seg dette, blir også sentrale spørsmål.

       Evalueringen skal også ta opp hvordan kontantstøtten vil virke inn på omsorgen for ulike grupper barn med spesielle behov. Det vil gjelde for barn med funksjonshemninger, for barn i innvandrerfamilier og for utsatte grupper av barn som har et spesielt behov for det tilbudet barnehagene kan gi.

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

Budsjettmessige konsekvenser av kontantstøtten

       De budsjettmessige konsekvensene er beregnet til 760 mill. kroner for 1998, der 673 mill. kroner gjelder kontantstøtte til ettåringer mens det resterende, 87 mill. kroner, gjelder overgangsordningen for toåringene.

       For 1999 er det foreløpig anslått at kontantstøtten til barn mellom ett og tre år vil medføre utbetalinger over statsbudsjettet i størrelsesorden 2.870 mill. kroner. Av dette er det beregnet at støtten til ettåringer vil beløpe seg til om lag 1.620 mill. kroner mens støtten til toåringer anslås til om lag 1.250 mill. kroner.

       I statsbudsjettet for 1999 vil Regjeringen komme tilbake med mer oppdaterte anslag for tilskuddsutbetalinger i 1999. I dette ligger blant annet at en satsing på etablering av nye barnehageplasser for den ovennevnte aldersgruppen vil kunne redusere behovet for kontantstøttemidler.

       Kontantstøtteordningen vil medføre reduksjon i skatteinntekter som følge av mulig redusert arbeidstid for barnefamiliene. Innføringen av kontantstøtte vil trolig ha relativt begrensede virkninger i arbeidsmarkedet.

Administrative konsekvenser

       Iverksetting og drift av ordningen med kontantstøtte vil kreve administrative ressurser. Det dreier seg om kostnader for trygdeetaten, kommunene og noen grad i den sentrale forvaltningen.

       Trygdeetaten vil få kostnader både i forhold til saksbehandling og til utbetaling av ytelsen. Dette innebærer at det må utarbeides en tilfredsstillende EDB-rutine både for selve utbetalingen av kontantstøtte og for effektiv kontroll av utbetalingen mot opplysninger fra kommunene om hvem som har barn i barnehage.

       Totalt sett vil det i 1998 være behov for å styrke trygdeetatens driftsbudsjett med 29,4 mill. kroner.

       Beregningene ovenfor tar utgangspunkt i at ordningen iverksettes fra 1. august. Dette innebærer at de administrative driftskostnadene i 1999 vil bli høyere, dels fordi ordningen da vil gjelde et helt år og dels fordi ordningen er planlagt utvidet med toåringer fra 1. januar 1999. Totalkostnadene for 1999 er foreløpig beregnet til om lag 43 mill. kroner, det vil si i størrelsesorden 13-14 mill. kroner mer enn for 1998. I år 2000, når systemet er utbygd for ett- og toåringer, vil kostnadene antakelig synke fordi saksbehandlingen av nye krav i hovedsak vil gjelde nye ettåringer. Trygdeetatens driftskostnader for ett år der systemet er utbygd for ett- og toåringer, vil etter de foreløpige beregningene beløpe seg til om lag 33 mill. kroner. Regjeringen vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet for 1999.

       Kommunesektoren blir påført utgifter i forbindelse med å opprette og vedlikeholde registre over barn i alderen ett og to år som går i barnehage.

       Alle barnehager vil bli pålagt å sende inn oppgaver til kommunen over barn i alderen ett- og to år som går i barnehage. Det legges opp til at listene sendes til barnas hjemkommune en gang pr. måned. I tillegg til registreringen av opplysningene må kommunene også foreta en viss kvalitetskontroll av opplysningene om barnehagebruk.

       På oppdrag fra departementet har ECON AS utarbeidet anslag over kommunenes kostnader ved å opprette og vedlikeholde registre som nevnt over.

       På grunn av usikkerheten i anslagene og at barnehageregistrene sannsynligvis må inneholde noe mer opplysninger enn det som er lagt til grunn i undersøkelsen foretatt av ECON AS, har departementet valgt å oppjustere anslagene for ressursbruk med om lag 30 %. Det innebærer at anslaget for etableringskostnader økes til 17 mill. kroner og anslaget for driftskostnader økes til 4 mill. kroner.

       Driftskostnadene i 1999 vil bli vesentlig høyere enn i 1998, dels fordi ordningen gjelder hele året og dels på grunn av den planlagte utvidelsen med ett årskull. Bortfall av etableringskostnadene vil i stor grad oppveie økte driftskostnader.

       For departementet vil det påløpe utgifter til evaluering av ordningen. Dessuten vil det påløpe utgifter til utvikling av EDB-verktøy til kommunesektoren for å registrere barnehagebarn, samt informasjon om kontantstøtteordningen. Kostnaden for dette anslås til 7 mill. kroner i 1998. Det foreslås opprettet en egen post 21 under kap. 844 til disse formålene.

       Videre vil det være behov for en personellmessig styrking av departementet både av midlertidig karakter i forbindelse med utredning og implementering av tilskuddsordningen, og av permanent karakter til forvaltning av ordningen. Merutgiftene for 1998 er beregnet til 1 mill. kroner.

       Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om inndekning av de administrative kostnadene i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.

       På grunn av at det er usikkerhet i forhold til familienes valg mellom barnehage og kontantstøtte foreslås det at ny bevilgning til kontantstøtte kan nyttes under bevilgningen til barnehagetilskudd og omvendt.

6. Komiteens merknader

       Komiteen har i forbindelse med arbeidet med innstillingen sendt en rekke spørsmål til departementet. Både spørsmål og svar er tatt inn som vedlegg.

Merknader fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til B.innst.S.nr.2 (1997-1998). I forbindelse med budsjettforståelsen mellom Sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre ble det gitt tilslutning til å innføre en kontantstøtteordning.

Kontantstøtte som ledd i en god barne- og familiepolitikk

Hovedbegrunnelse

       Flertallet ønsker å gi barnefamiliene større valgfrihet og mer tid. Kontantstøtte til ett- og toåringene vil i større grad imøtekomme den enkelte families behov og ønske om å finne den omsorgsløsning som passer det enkelte barn og den enkelte familie best.

       Flertallet vil legge til rette for mer fleksible ordninger og kombinasjonsløsninger slik at familiene lettere kan kombinere gode verdier som både ligger i hjemmebasert omsorg og barnehagenes pedagogiske tilbud.

       Flertallet tar det utgangspunkt at foreldrene selv ønsker det beste for sine barn. Foreldrenes nærkontakt og kjennskap til egne barn tilsier at det normalt er de som kjenner barnas behov best. Dette, sammen med prinsippet om foreldreansvaret, gjør at flertallet vil vise tillit til foreldrenes valg. Kontantstøtten vil gjøre deres valgmuligheter mer realistiske.

       Flertallet mener at omsorg i familiene springer ut av følelser og bevissthet om at omtanke, nærkontakt, verdiformidling, og ansvar for våre nærmeste er vesentlige familieverdier. Familiene er et verdimessig ankerfeste, og gir grunnlag for videreføring av vår kulturarv. Familiene er den viktigste og mest stabile ramme om barns oppvekst. Foreldrekontakt gir barn forbilder, og fremmer omsorg, omtanke og ansvarsfølelse mellom mennesker.

       Etter flertallets oppfatning skal enkeltmennesket og familiene gis ansvar og tillit dersom det ikke er sterke overordnede offentlige hensyn som tilsier noe annet. For det store flertall av familier er det ikke noe behov for at det offentlige styrer valget av omsorgsform, derfor er det riktig å overlate dette valget til familiene. Flertallet har tillit til at de fleste foreldre velger det som er til det beste for barna.

       Flertallet viser til at mange i dagens samfunn føler at man er utsatt for et konstant tidspress. I småbarnsfamiliene kan dette være en spesielt stor belastning fordi små barn trenger tid og ro rundt seg. Flertallet er av den oppfatning at det er viktig å gi den enkelte familie muligheter til å ha mer tid sammen. Større økonomisk handlefrihet er blant de viktigste forutsetningene for å gjøre dette mulig. Kontantstøtten gir foreldre en kontantoverføring som gjør det lettere å velge den omsorgsform som de finner riktig for sine barn.

       Kontantstøtten kan videre føre til at mange familier velger deltidsløsninger hvor f.eks. begge foreldrene jobber deltid, mens de samtidig deler på barneomsorgen. Det er derfor etter flertallets oppfatning viktig at kontantstøtten får en utforming som sikrer størst mulig fleksibilitet for familiene.

       Flertallet mener at alle barnefamilier må få fellesskapets støtte til sitt omsorgsansvar, fordi dette er en god samfunnsinvestering. På denne bakgrunn er det urimelig at bare de som velger en bestemt omsorgsform, barnehage, skal få alle overføringene. Flertallet ser barnehagen som et meget verdifullt tilbud. Barnehagen representerer et godt pedagogisk og sosialt omsorgsalternativ både for barn og foreldre. Men vi må ikke innrette oss slik med våre økonomiske overføringer at hjemmebasert omsorg for våre minste defineres som et annenrangs tilbud. Det må respekteres at barnefamiliene har ulike behov, og at disse varierer med barnas alder. Derfor må samfunnet ikke diskriminere omsorgsløsninger mange foreldre ser seg tjent med. Det må også legges til rette for at foreldres ønske om å kombinere barnehage og hjemmeomsorg gjøres enklere. Motstandere av kontantstøtten har prøvd å fremstille det som et nytt prinsipp at man skal motta støtte for ikke å benytte seg av et offentlig tilbud. Flertallet oppfatter dette utelukkende som et polemisk poeng. Alle barn trenger omsorg. Etter kontantstøtten har det offentlige utvidet sitt omsorgstilbud til å omfatte både offentlige og private løsninger. Økte valgmuligheter er et ønske fra det offentlige.

       Flertallet mener at kontantstøtten er et viktig håndslag til de foreldre som velger å være hjemme helt eller delvis med omsorgsoppgaver. Disse har ikke tidligere blitt tilgodesett av fellesskapet. Det å oppdra barn er et hardt og tidkrevende arbeid. Når flere småbarnsforeldre velger hjemmeomsorg i en periode, vil dette også virke positivt i styrkingen av nærmiljøfellesskapet, både for barn, ungdom, voksne og for eldregenerasjonen. I en tid hvor barn og unge savner voksenkontakt vil dette være viktig.

       Flertallet viser til at flere undersøkelser forteller at et flertall av foreldrene med barn under 3 år ønsker å være hjemme med barna i en periode. Flertallet viser til en undersøkelse utført av Opinion AS høsten 1998 hvor 75 % av foreldrene som har barn som vil bli omfattet av ordningen med kontantstøtte svarte at de vil benytte seg av ordningen. 47 % svarte at de vil passe barnet selv, 29 % planlegger å ha barnet i barnehage og 16 % vil bruke dagmamma. Flertallet viser til at denne undersøkelsen viser at mange foreldre vil bruke mer tid sammen med sine barn.

       Flertallet er enig i at kontantstøtten skal gjelde alle 1- og 2-åringer med de avgrensninger som fremgår av St.prp. nr. 53 (1997-1998).

       Flertallet viser til Arbeiderpartiets forslag om å utvide foreldrepermisjonene med 52 uker til to år med 80 % lønnskompensasjon, og at foreldrepermisjonen skal kunne tas ut frem til barnet fyller 10 år. Flertallet mener at foreldrepermisjon er en viktig ordning for å sikre yrkesaktive foreldre mulighet til å være sammen med sine barn. Men dersom ordningen skal utvides ytterligere medfører det enda større forfordeling av foreldre som er yrkesaktive fremfor de som velger å være hjemme med sine barn. Denne reformen medfører en vridning av ressurser til de som har arbeid, og de som har mest vil få mest også når de har omsorg for egne barn (80 % lønn). Kontantstøtten derimot slår likt ut for alle enten de har høy eller lav lønn.

       Flertallet viser til at den argumentasjon som Arbeiderpartiet har mot flertallets forslag om innføring av kontantstøtte, også rammer deres eget forslag i stor grad, for eksempel, høye kostnader, redusert tilgang på arbeidskraft, likestillingsaspektet, og det kan bli minst like mange barn som blir tatt ut av barnehagene ved utvidet foreldrepermisjon som ved kontantstøtte.

Grunntrekk for utformingen

Modell:

       Flertallet har ulike holdninger til Regjeringens forslag til forvaltningsmodell. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har derfor inngått en avtale med regjeringspartiene om subsidiært å stemme for Regjeringens forslag til forvaltningsmodell med enkelte endringer.

       Flertallet ønsker en fleksibel modell for kontantstøtten, og vil innføre femdelt kontantstøtte fra 1. august 1999.

       Flertallet vil som en overgangsordning innføre Regjeringens firedelte kontantstøtte som harmonerer med satsene for statstilskuddet til barnehagene. Flertallet ber Regjeringen om at satsene for barnehagetilskudd blir harmonisert med den femdelte løsningen fra 1. august 1999. Kontantstøttesatsene for perioden 1. august 1998 til 1. august 1999 blir som foreslått i proposisjonen. For barnehageåret 1999/2000 blir inndelingen slik:

       Flertallet ber Regjeringen fremme en lovendringsproposisjonen vedrørende overgang til 5 satser fra 1. august 1999, i løpet av vårsesjonen 1999. Flertallet ber om at det blir gitt informasjon om dette i god tid til de berørte.

       Flertallet ber Regjeringen ta initiativ til forsøk med trygdemodellen i inntil tre kommuner som er positivt innstilt til å bruke denne modellen. Forsøkene skal gjennomføres når det er oppnådd større grad av likeverdighet av rammevilkår for private og kommunale barnehager. Det forutsettes at slike forsøk kan gjennomføres uten at dette vil forsinke gjennomføringen av kontantstøttereformen i tråd med Regjeringens forslag.

       Flertallet er enig med Regjeringen om at alle som har ettåringer fra 1. august 1998 som ikke har plass i barnehage som får statstilskudd, kan ta ut et beløp på 3.000 kroner pr. måned i kontantstøtte. Det er viktig at kontantstøtten er et tilbud til alle i den aktuelle aldersgruppen, fordi det sikrer fleksibilitet, valgfrihet og gir mulighet for mer tid med egne barn. Dette er også i samsvar med den budsjettforståelse som sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre kom frem til høsten 1997. Flertallet støtter også innføringen av kontantstøtten for toåringer fra 1. januar 1999.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er uenig med Regjeringen i hvordan ordningen skal administreres og detaljutformes.

       Disse medlemmer mener at kontantstøtten skal gi størst mulig fleksibilitet, minst mulig byråkrati og være lett å administrere. Etter disse medlemmers oppfatning vil den såkalte barnetrygdmodellen best oppfylle disse vilkårene. Det vil si at det utbetales 36.000 kroner i året til alle foreldre som har et barn i de aktuelle årsgruppene uavhengig av omsorgsform. Samtidig fjernes statstilskuddet til barnehagene for ett- og toåringer.

       I dag har vi et godt fungerende system med utbetaling til barneforeldre i barnetrygden. Dette systemet kan enkelt bygges ut til også å omfatte kontantstøtten. Ifølge svar fra konstituert direktør i Rikstrygdeverket, Arild Sundberg, vil dette koste i underkant av 3 mill. kroner i året i motsetning til Regjeringens modell som vil koste minimum 63 mill. kroner i 1999, og deretter gi store årlige administrasjonskostnader.

       Disse medlemmer kan ikke se at en slik bruk av ressurser er hensiktsmessig. Disse medlemmer har full tillit til barneforeldre, og mener at de lett kan regne seg frem til at de kommer likt ut med modellene til Regjeringen og til disse medlemmer. Det er i realiteten ingen annen økonomisk forskjell på ordningene enn kostnadene ved administrasjonen.

       Videre vil en utbetaling etter trygdemodellen gi foreldrene absolutt valgfrihet i forhold til hvilket omsorgstilbud de vil velge for sine barn, og eventuelle kombinasjoner av forskjellige tilbud.

       Denne modellen vil heller ikke kreve noen form for ekstraordinær kontroll. Etter Regjeringens forslag skal det bygges opp et kommunal kontrollsystem for å få oversikt over hvilke foreldre som benytter barnehager. Disse medlemmer understreker at en trygdemodell hvor det ikke knytter seg noen vilkår til foreldrenes omsorgsform for tildeling vil gjøre et slikt kommunalt kontrollsystem unødvendig.

       Disse medlemmer merker seg at i de åpne høringene i komiteen den 4. mai 1998 opplyste fungerende direktør i Rikstrygdeverket, Arild Sundberg, at av kontantstøtten tidligst kan bli utbetalt fra desember 1998. Den kontantstøtten som skulle bli utbetalt fra august til desember vil bli etterbetalt. Disse medlemmer ser dette som uheldig fordi det kan skape en vanskelig økonomisk situasjon for enkelte familier som hadde planlagt å benytte kontantstøtten fra august. Disse medlemmer vil påpeke at valget av en trygdemodell vil innebære at utbetalingene av kontantstøtten kan starte tidligere. I den åpne høringen 5. mai 1998 uttalte fungerende direktør i Rikstrygdeverket at utbetalingene allerede kan starte i september.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Kontantstøtten innføres etter en ren trygdemodell i tråd med de merknader som disse medlemmer har ovenfor. Kontantstøtten utbetales på samme måte som barnetrygden, med kr  36.000 i året til alle foreldre som har et barn i de aktuelle årsgruppene uavhengig av omsorgsform. Samtidig fjernes statstilskuddet til barnehagene for ett- og toåringer. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen i høringsuttalelsene får god støtte i forslaget om å etablere en kombinasjonsmodell som forvaltningsordning for kontantstøtten. Disse medlemmer mener det er viktig at de som ønsker barnehageplass får det, for å sikre familiene frihet i valg av omsorgsform. Det viktigste virkemiddelet staten har for å nå denne målsettingen, er ordningen med statlige tilskudd til drift av barnehager. Disse medlemmer viser til at statstilskuddet i dag bidrar til også å dekke omkostninger som følge av at plasser står ledige i kortere perioder som følge av plassoppsigelser og venting på opptak av nye barn.

       Disse medlemmer mener at en ren trygdemodell, med fjerning av statsstøtten, også er en fjerning av et virkemiddel som en i dag har for å sikre, og eventuelt justere tilbudet i pakt med foreldrenes behov og etterspørsel etter småbarnsplasser.

       Disse medlemmer mener at en avvikling av dagens ordning med driftstilskudd, vil skape en usikker situasjon spesielt for de private barnehagene, som i hovedsak bare har det statlige driftstilskuddet og foreldrebetalingen som inntektskilde. Ved en ren trygdemodell vil det være grunn til å frykte at mange barnehager ikke vil satse på videre utvikling av nye plasser for de minste barna. Disse medlemmer viser til at hovedtyngden av utbyggingen av småbarnsplasser siden 1990 har vært i regi av private barnehager.

       Disse medlemmer mener at trygdemodellen vil kunne føre til at foreldrenes valgfrihet reduseres. Kombinasjonsmodellen er den forvaltningsmodellen som best sikrer valgfriheten for småbarnsforeldrene, og disse medlemmer slutter seg derfor til Regjeringens forslag til forvaltningsmodell.

       Disse medlemmer viser til at sentrumsregjeringen er en blokkuavhengig regjering, som samarbeider både med høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Disse medlemmer ser i dette tilfellet svært positivt på avtalen med Fremskrittspartiet og Høyre hvor en sikrer kontantstøtten for hele stortingsperioden. Enkle tekniske justeringer omfattes ikke av avtalen.

Forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til gjennomgangen av forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg. Flertallet vil understreke at kontantstøtten vil være et tillegg til andre støtteordninger.

Barnetrygd

       Flertallet mener at barnetrygden er en sentral kontantoverføring til familier med barn.

       Flertallet er enige om at ulike støtteordninger for ungdom mellom 16 og 18 år bør vurderes nærmere, herunder forslaget om å utvide barnetrygden til 18 år uten at totalbeløpet økes. Regjeringen bes om å komme med en vurdering av disse spørsmålene i Statsbudsjettet for 1999.

Skatteordninger for barnefamilier

       Flertallet mener foreldrefradraget som gis for legitimerte utgifter til pass og stell av barn er en ordning som stimulerer foreldre til å velge barnehage eller andre barneomsorgsordninger som er underlagt skatteplikt. Flertallet ber Regjeringen øke fradraget til pass og stell innenfor en ramme av 96 mill. kroner. Dette innebærer at fradraget anslagsvis øker til 25.000 kroner for ett barn og 30.000 kroner for to eller flere barn. Endringen innarbeides i skatteopplegget for Statsbudsjettet 1999.

Barnehagene i kombinasjon med kontantstøtte:

       Flertallet viser til St.prp. nr. 53 (1997-1998) pkt. 5.1 hvor det blant annet står:

       Flertallet støtter denne målsettingen. Det er et viktig element for å sikre en reell valgfrihet at det er nok tilgjengelige barnehageplasser. Flertallet mener at denne målsettingen trolig nås lettere ved innføring av kontantstøtte.

       Flertallet vil understreke at de private barnehagene er en viktig del av barnehagetilbudet i dag. I 1996 gikk 42 % av alle barn med barnehageplass i private barnehager, og i gruppen for barn under 3 år var andelen 44 %. Utviklingen på 90-tallet har vist at det er de private barnehagene som har sørget for langt de fleste nye barnehageplassene, herunder også småbarnsplasser. Det er derfor særlig viktig å sikre at disse barnehagene sikres en finansiering som gjør at de kan fortsette med utbyggingen. Flertallet viser til at Stortinget har vedtatt (St.meld. nr. 8 (1987-1988)) at finansieringen for barnehager, både kommunale og private, skal være 40 % statlig støtte, 30 % kommunal støtte og 30 % foreldrebetaling. Under den åpne høringen kunne leder av Kommunenes Sentralforbund Halvdan Skard opplyse at kommunene ikke hadde fulgt opp denne finansieringen. Det betyr at i mange av landets kommuner drives private barnehager uten noen form for kommunal støtte.

       Flertallet understreker at for å imøtekomme barnas behov og foreldrenes valgfrihet må barnehagepolitikken utformes slik at offentlige og private barnehager framstår som likeverdige tilbud i tråd med gjeldende lovgivning.

       Flertallet ber departementet gå gjennom de faktiske rammevilkårene som gjelder de private barnehagene. I samsvar med intensjonene i barnehageloven ber flertallet Regjeringen komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag som vil gi større grad av økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager som inngår i kommunens tilbud der oppgaver og forpliktelser er de samme. Kommunale avtaler skal ikke formuleres i strid med barnehagenes identitet og formål.

Barn med spesielle behov

       Flertallet vil peke på at det er mange barn som kan ha spesielle behov for barnehageplass. Dette kan være barn med funksjonshemminger, barn hvor barnehagene kommer inn som et ledd i barneverntjenestens arbeid, eller barn med innvandrerbakgrunn.

       Flertallet vil peke på at fortrinnsretten for barn med funksjonshemminger står fast. Men flertallet ser også kontantstøtte som en viktig mulighet for denne gruppen foreldre til å kunne velge noe mer fleksibilitet i omsorgen. Flertallet vil understreke at kommunene har et ansvar for å informere og motivere foreldre med funksjonshemmede barn om de tilbud barnehagene kan gi i arbeidet med habilitering.

       Flertallet viser til at for barnevernsbarn har man allerede hjemmel i barnevernsloven som kan brukes til å pålegge bruk av barnehageplass. Kombinasjon av friplasser og deltidsplasser kan være til stor hjelp for denne gruppen av barn.

       Flertallet mener at det finnes flere hjelpetiltak som også vil kunne hjelpe denne gruppen - sosialt og barnevernfaglig. Flertallet kan ikke se at kontantstøtten i seg selv skulle medføre noen forverring av situasjonen.

       Flertallet legger til grunn at valgfriheten skal gjelde alle familier uavhengig av kulturell og nasjonal bakgrunn. For innvandrerfamilier vil flertallet likevel understreke at det er viktig at innvandrerbarn kommer i kontakt med andre barn, både for å lære av hverandre og utvikle norskkunnskaper. I dag er åpne barnehager et mye brukt tilbud for innvandrerfamilier. Flertallet viser til St.prp. nr. 53 (1997-1998) hvor det er henvist til en rekke tiltak for å sikre slik kontakt. Flertallet er også av den oppfatning at disse tiltakene blir viktigere nærmere skolealder.

Konsekvenser ved å innføre kontantstøtte

Arbeidsmarkedet

       Flertallet viser til at det er vanskelig å anslå hvordan kontantstøtten vil slå ut i forhold til arbeidsmarkedet, Regjeringen anslår at man kan få en reduksjon på mellom 5.000 og 10.000 årsverk ved innføring av kontantstøtte, men flertallet merker seg at både departementets og Arbeidsdirektoratets anslag er basert på stor usikkerhet. Flertallet vil understreke at et av hovedmålene med reformen er å gi foreldrene større valgfrihet og mer tid med egne barn. Flertallet vil også understreke at kontantstøtten blir fleksibel, slik at det blir mulig å kombinere yrkesaktivitet og omsorg for egne barn.

Økonomiske konsekvenser for familiene

       Flertallet har spesielt merket seg at kontantstøtten vil gi småbarnsfamiliene økt økonomisk handlefrihet, slik at flere enn i dag vil kunne velge mer tid sammen med egne barn. Flertallet viser til at det har blitt hevdet at dette er en ordning som bare kan sikre de med god økonomi mulighet til å være hjemme med barna. Flertallet mener at dette er en urimelig fremstilling av saken. Ordningen vil omfatte alle foreldre, og ingen kommer økonomisk dårligere ut enn før. Det skal gis samme støtte til alle, hvilket vil si at det er de lavtlønnede som vil tape forholdsmessig minst ved å velge å være hjemme med barna, noe som også gjør at ordningen kan bidra til større økonomisk utjevning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens beskrivelse, og har ingen ytterligere merknader.

Likestilling

       Flertallet synes den utviklingen som har vært med økt likestilling har vært positiv. Argumentet om likestilling har vært mye fremme i debatten, men det er grunn til å presisere at kvinner ikke kan betraktes som en ensartet gruppe, men gjør ulike valg og har ulike interesser. Flertallet vil understreke at kontantstøtten i seg selv er ikke er en reform med likestilling som målsetting. Men likevel kan ikke flertallet se at reformen skulle ha noen negative konsekvenser for likestillingen.

       Flertallet mener at kvinner i dag har en sterkere stilling enn for noen tiår siden.

       Flertallet tror at kontantstøtten som gir familiene og kvinnene økt mulighet til å tilpasse sin hverdag etter egne behov kan medføre en styrking av familiens og kvinners stilling. Det er mange, både kvinner og menn, som ikke ønsker yrkeskarriere hele tiden, hele livet. Flertallet vil også understreke at kontantstøtten kun vil omfatte to år. Flertallet vil understreke at det er en målsetting å få fedrene til å ta større del i barneomsorgen, noe man gjennom ulike ordninger må forsøke å oppnå.

       Barn trenger kontakt både med mor og far og det er derfor viktig å legge til rette for at begge foreldrene kan få brukt tid sammen med sine. De siste årene har fedres deltagelse i barneomsorgen økt. 70 % av fedrene tar ut fedrekvoten av fødselspermisjonen. Flertallet viser til at Arbeidsmiljølovens bestemmelser om permisjon imøtekommer hensynet til likestilling også i forhold til kontantstøtten. Her får foreldre ta ut to års omsorgspermisjon, så fremt de tar ut et år hver. Flertallet understreker at det fremdeles er et mål at fedrene skal delta sterkere i barneomsorgen, og dette skal følges opp gjennom andre tiltak.

       Til nå har likestillingspolitikken i hovedsak tatt opp yrkesaktive kvinners interesser. Lav status for omsorgsarbeid i hjemmet har vært medvirkende til at menn ikke ser dette som en valgmulighet. Kontantstøtten kan bidra til å endre normene for hvilke alternativ som tillegges verdi.

Evaluering

       Flertallet viser til mange høringsuttalelser som har vært kritiske til at reformen ikke har hatt lengre forarbeid. Flertallet tror at det uansett er vanskelig å forutse alle konsekvensene av reformen på forhånd, derfor er det viktig å ha en løpende evaluering.

       Flertallet mener at ved evaluering av kontantstøtten skal kombinasjonsmodellen evalueres. Når man har oppnådd likeverdige rammevilkår for private og kommunale barnehager, mener flertallet at Regjeringen må vurdere ulike utbetalingsmodeller, også trygdemodellen.

       Flertallet viser til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.

Økonomiske og administrative konsekvenser

       Flertallet vil understreke at kostnadene ved administrering av kontantstøtten må holdes på et lavest mulig nivå, aller helst reduseres.

Merknader fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er meget kritisk til den saksbehandling kontantstøttesaken har fått av Regjeringa. Det er en rekke større, uavklarte spørsmål som burde ha vært behandlet før ordningen eventuelt gjennomføres i det hele tatt. Mindretallet konstaterer både gjennom debatt i mediene og ved skriftlige svar på spørsmål fra komiteen at kontantstøttetiltaket bygger på opinionsundersøkelser, egne erfaringer og statsrådens tro på at kontantstøtte ikke har betydning for verken barnevernsbarn, likestilling eller barnehageutbygging. Mindretallet finner det underlig at flere tunge høringsinstanser understreker vesentlige problemområder som ikke er ivaretatt på annen måte enn at man skal være spesielt oppmerksom på disse områdene i evalueringen. Et evalueringssystem vil neppe kunne fange opp problemer med f.eks. barnevernsbarn og få satt igang tiltak før det har gått en viss tid, og da kan det være for sent. Mindretallet finner det nødvendig at spørsmål og svar fra komité og departement vedlegges. Bakgrunn for dette er den manglende bruk av forskning og konsekvensanalyse som kontantstøtteordningen bygger på. Derfor finner mindretallet det viktig at statsrådens svar til komiteen er kjent når evalueringen skal foregå.

       Mindretallet viser til at Kommunenes Sentralforbund i brev til komiteen, se vedlegg, blant annet peker på konsekvenser av at kommunene evt. pålegges å fordele kommunale tilskudd til barnehagene på en annen måte. I tillegg burde man ha ventet med den eventuelle iverksettelsen av en slik reform til det administrative var på plass. Rikstrygdeverket har ikke ennå utarbeidet dataverktøy til utbetaling av kontantstøtte. Det er gjort klart både fra Regjeringa og Rikstrygdeverket at en utbetaling ikke kan settes i verk før tidligst desember 1998, mens flertallet nå presser for å få ordningens ikrafttredelse satt til 1. august 1998. Det er sagt fra statsråden at første utbetaling kan skje først innen utgangen av desember, men at man ikke nå kan garantere at dette vil være første utbetalingstidspunkt. Mange vil ikke ha mulighet til å selv legge ut de 15.000 kronene man eventuelt vil motta i månedene fra august til desember. I tillegg vil de som har heldagsplass i barnehage fra høsten ikke uten videre kunne gjøre endringer i sin egen situasjon fra januar 1999, når utbetaling skal være kommet igang. Dette fordi foreldre har inngått avtale med den enkelte barnehage om heldagsplass, og det er ikke automatisk mulig å skifte til deltidsplass eller si opp plassen midt i avtaletiden uten å komme i juridisk og økonomisk ansvar i forhold til barnehagen. Slik må det også være hvis den enkelte barnehage skal ha mulighet til å kunne planlegge sin egen drift med økonomisk forsvarlighet og ansvar både i forhold til andre brukere og personell.

       Mindretallet viser til avtalen mellom Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre vedrørende behandlingen av St.prp. nr. 53 (1997-1998) (Innføring av kontantstøtte).

       Avtalen innebærer forslag om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag som vil gi større grad av økonomisk likbehandling mellom kommunale og private barnehager. Mindretallet vil minne om at det lokale selvstyret i denne saken vil bli overprøvd av partier som i andre sammenhenger understreker viktigheten nettopp av dette. Mindretallet stiller seg også undrende til regjeringspartienes dobbeltkommunikasjon i forhold til trygdemodellen. I svarbrev til komiteen understreker statsråden problemområdet full barnehagedekning og nedleggelse av private barnehager. Dette henger dårlig sammen med avtalens punkt c; en vurdering av å bruke trygdemodellen.

       Mindretallet viser til at kontantstøtteforliket mellom Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet innebærer at de fem partiene har gitt løfte om at kontantstøtten ikke skal endres i denne stortingsperioden uten at disse fem partiene er enige. Mindretallet viser til at innføring av kontantstøtte får konsekvenser for politikken - langt utover selve kontantstøtten. Innføring av kontantstøtte avgjorde at Høyre og Fremskrittspartiet sikret flertall for inneværende års statsbudsjett. Avtalen om kontantstøtte - og særlig avtalens pkt. 2 - øker sjansen for at dette blir en varig konstellasjon i denne stortingsperioden. Det hindrer muligheten for å endre kontantstøttens utforming vesentlig når svakheter ved vedtaket blir klarere. Mindretallet viser til at dette kan føre til mer høyrepolitikk på alle politikkområder enn det i utgangspunktet er flertall for i Stortinget. Dette er et politisk samarbeidsmønster i Stortinget som verken distriktspolitikken, kommuneøkonomien, fordelingspolitikken m.m. vil være tjent med.

       Mindretallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget går imot innføring av kontantstøtten for 1-åringene fra 1. august 1998. »

Merknader fra Arbeiderpartiet

Generelle merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at vårt mål for oppvekstpolitikken er å skape en trygg hverdag for familien, barn og unge, og at vi også i framtida skal bygge på en kombinasjon av tjenestetilbud og kontantoverføringer gjennom barnetrygd. Det vil si en virkelighet der alle, uavhengig av utgangspunkt, skal ha tilnærmet de samme mulighetene til utvikling og deltakelse.

       Disse medlemmer mener at velferdsstaten skal sikre alle god velferd, men mange av samfunnsgodene er dessverre knappe. I Norge har vi hatt tradisjon for å bygge ut velferdsordninger det har vært etterspørsel etter. Disse medlemmer synes det er betenkelig at en med innføring av kontantstøtteordningen innfører et nytt prinsipp i velferdsstaten - at det skal ytes økonomisk kompensasjon for ikke å benytte seg av et velferdsgode.

       Disse medlemmer vil vise til at et av hovedargumentene for innføring av kontantstøtte er å gi foreldrene valgfrihet. Disse medlemmer vil understreke at det ikke oppnåes en reell valgfrihet før vi har oppnådd full barnehageutbygging og fått rimeligere foreldrebetaling.

       Det andre hovedargumentet er at foreldrene skal sikres mer tid til selv å ta omsorgen for egne barn. Disse medlemmer vil vise til at det er ingen uenighet partiene imellom at mange barnefamilier i dag har behov for mer tid. Men i Regjeringens kontantstøttemodell er ingen garanti for at barn og foreldre skal få mer tid sammen. Disse medlemmer mener at så lenge kontantstøtten ikke er knyttet opp mot at en av foreldrene faktisk er hjemme, vil ikke kontantstøtten automatisk gi mer tid. Om barnet er i barnehage eller hos dagmamma er arbeidsdagen til foreldrene like lang.

       Disse medlemmer mener at hvis en av foreldrene slutter eller reduserer stillingen i yrkeslivet, kan det være behov for at den andre må arbeide mer for å opprettholde familiens tidligere levestandard. Da blir det mindre tid sammen med familien for den som er i lønnet arbeid. Disse medlemmer tror at en del vil velge bort barnehagene for å kunne motta 3000 kroner for å betale en dagmamma, istedenfor å måtte betale en egenandel i barnehagen på tilsvarende sum.

       Det tredje hovedargumentet er prinsippet om rettferdighet. Disse medlemmer er uenig i Regjeringens syn om at det skjer en skjevfordeling i dag til fordel for dem som har barn i barnehage. Disse medlemmer vil understreke at de foreldrene som har barn i barnehage oftest betaler skatt og en høy egenandel for å ha barn i barnehager. Mange småbarnsfamilier opplever at de både gjennom skatteseddel og foreldrebetaling « gjør opp » for sitt bruk av barnehageplass. Å oppnå full rettferdighet er bare mulig gjennom et tilbud om barnehageplass til alle som har behov for det.

       Disse medlemmer vil understreke at hovedmålsettingene er full barnehagedekning innen år 2000, og utover dette er et godt tjenestetilbud kombinert med fleksible foreldrepermisjonsordninger som sikrer småbarnsfamiliene mer tid og valgmuligheter. Det skal legges særskilt vekt på å bedre oppvekstvilkårene for de vanskeligst stilte, og på barn og unges innflytelse og egenaktivitet.

       Disse medlemmer mener det er viktig å ha valgfrihet til å kunne kombinere yrkesaktivitet med omsorg for små barn. Fleksible og billige omsorgsløsninger vil være viktig for å klare denne utfordringen. Kombinasjonen av høy yrkesdeltakelse og høye fødselstall er et godt tegn på at vi har lykkes i familiepolitikken, samtidig som vi ser en gledelig utvikling ved at stadig flere fedre tar ut sin fedrekvote. Likevel er det selvfølgelig utfordringer i familiepolitikken.

       Disse medlemmer vil prioritere arbeidet med å oppfylle målet om full barnehagedekning. Målet må være å sikre et variert og brukertilpasset barnehagetilbud, der det legges størst vekt på barnas behov og foreldrenes ønsker.

       Disse medlemmer har i debatten om innføring av kontantstøtte blitt møtt med påstander som at en ønsker en ensretting av alle småbarnsfamilienes liv, blant annet gjennom satsingen på full barnehagedekning. Det er opp til den enkelte familie å selv velge hvordan en vil innrette sitt privatliv. Det har aldri vært ønskelig fra Arbeiderpartiets side å diktere de valg den enkelte familie tar, men det offentlige skal til enhver tid ta mål av seg til å tilby det tjenestetilbud som barnefamiliene etterspør.

       Disse medlemmer mener det har vært viktig å ta utgangspunkt i den utvikling vi har hatt i det norske samfunnet de siste tiårene at stadig flere kvinner ønsket å ta utdanning og ta del i arbeidslivet. Lønnet arbeid har for mange kvinner vært inngangsporten til personlig utvikling, fellesskap, likestilling og økonomisk uavhengighet. Disse medlemmer vil vise til at Arbeiderpartiet har tatt utgangspunkt i at når foreldre er ute i arbeidsliv eller studier så etterspør de trygge tilholdssteder for sine barn. Etter disse medlemmers mening er barnehagene uovertrufne når det gjelder kvalitet, trygghet og pedagogisk utviklingsmulighet for barn når foreldrene arbeider eller studerer.

       Disse medlemmer mener at selv om barnehagedekningen er bedret de senere årene, er det fortsatt et stykke igjen. Derfor har Arbeiderpartiet som mål å nå målet om full barnehagedekning innen år 2000. Mange foreldre opplever i dag en stor usikkerhet om hvorvidt de får barnehageplass. I en situasjon der foreldre etterspør barnehageplass synes disse medlemmer at det er beklagelig å gi foreldrene kontanter fremfor å tilby dem en trygg og god tilsynsordning for barna. Pengene som benyttes til kontantstøtte kunne skaffet mange nye barnehageplasser og bidratt til å redusere satsene.

       Disse medlemmer viser til debatten rundt Dok.nr.8:36 (1995-1996) om å sikre at den nasjonale barnehagepolitikken blir videreført, og støtter opp om representanten Eli Sollied Øverås fra Senterpartiet som sa følgende i debatten:

       Disse medlemmer vil understreke at det statlige driftstilskuddet til barnehagene er et viktig virkemiddel for å nå målet om full barnehagedekning, og for å holde foreldrebetalingen nede, slik foreldrene har råd til å ta imot tilbudet om barnehageplass.

       Disse medlemmer viser til sine forslag om utvidet fødselspermisjon som med full utnyttelse av tidskontoordningen, ville kunne legge til rette for fleksibel og redusert arbeidstid for småbarnsfamilier inntil barnet er 10 år. Dette gjør at man ikke mister kontakten med arbeidslivet, og samtidig at man har tid til barna.

       Disse medlemmer ønsker å gi fedre selvstendig opptjeningsrett til permisjon i forbindelse med fødsel, og ber Regjeringen utrede utformingen av regelverket nærmere.

Administrasjon

       Disse medlemmer vil vise til at forslaget til forvaltningsmodell av kontantstøtten både er kostnads- og ressurskrevende. Disse medlemmer har merket seg at barnehagene pålegges å holde nøye oversikt og kontroll med listeføringen av barns faktiske oppholdstid i barnehagen, og samtidig som det føres register over de barn som til enhver tid har barnehageplass. Dette vil barnehagene pålegges å rapportere tilbake til kommunen, som igjen skal gi opplysningene videre til Rikstrygdeverket. Disse medlemmer tror at kontrollsystemene kan forrykke tilliten mellom foreldre og barnehageansatte, samtidig som en del av barnehagepersonell vil bruke mer av sin tid på administrasjon og mindre tid på samvær med barn.

       Disse medlemmer vil beklage at Regjeringens dårlige forberedte innføring av kontantstøtte gjør at Rikstrygdeverket ikke vil ha mulighet til å betale ut kontantstøtte før 1. desember 1998. Disse medlemmer vil vise til det omfattende arbeidet som vil måtte finne sted ved landets 470 trygdekontor gjennom opplæring og tilpassing til et fungerende datasystem, og er tvilende til om det lar seg gjennomføre med så korte tidsfrister, samtidig som rettssikkerheten ivaretas.

       Disse medlemmer vil ellers vise til de omfattende problemer/utfordringer Rikstrygdeverket har på datasiden, før kontantstøtten innføres, og de problemer det er i samfunnet i dag med å få ansatt folk med datautdanning.

       Disse medlemmer vil vise til at bare administreringen av kontantstøtteordningen vil koste minimum 63 mill. kroner i 1999, noe som kunne vært brukt til bl.a. flere barnehageplasser.

Kombinasjon barnehage/kontantstøtte

       Disse medlemmer konstaterer at det foreslås at foreldre kan kombinere kontantstøtte og oppholdstid i barnehagen.

       Disse medlemmer vil vise til at fra 1. august d.å. vil en innføre en firedeling av kontantstøttesatsene. For barnehageåret 1999/2000 vil en ha fem satser.

       Disse medlemmer minner om at barnehagene fra 1. august må tilby foreldrene et fleksibelt tilbud som gjenspeiler de kontantstøttesatsene som Regjeringen legger opp til - til og med 8 timer: 80 % kontantstøtte, 9-16 timer: 60 % kontantstøtte, 17-24 timer: 40 % kontantstøtte, 25-32 timer: 20 % kontantstøtte. Disse medlemmer er opptatt av at de forventninger som har blitt skapt i debatten rundt kontantstøtten er det Regjeringens plikt å oppfylle. Noe annet ville være å lure barnehageforeldre til å tro at de kan få f.eks. halv kontantstøtte og halv barnehageplass etter eget ønske.

Barnehager

       Disse medlemmer er av den oppfatning at modellen til Høyre og Fremskrittspartiet ville medført at de private barnehagene som står for 50 % av barnehagene her i landet og som ikke får kommunal støtte ville ha gått en meget uviss framtid i møte.

       Disse medlemmer vil vise til at småbarnsplass koster mellom 90.000 og 100.000 kroner pr. år å drive. Uten kommunal støtte, og uten statsstøtte, vil prisen for en småbarnsplass bli 7.500 kroner i måneden. Disse medlemmer mener at det vil være helt urealistisk å få solgt småbarnsplasser til en slik pris.

       Disse medlemmer konstaterer at dette betyr at barnehagene fra 1. august 1998 må tilby foreldrene fleksibilitet med valg av barnets oppholdstid i barnehagen, videre må foreldrebetalingen gjenspeile den faktiske oppholdstiden i barnehagen.

       Disse medlemmer har merket seg uttalelser som Norsk lærerlag har kommet med der det sies at kommunene ikke er organisert slik i dag at de kan møte ethvert krav om kombinasjon kontantstøtte/barnehagetilbud. Kommunene må, dersom de skal imøtekomme alle krav om delingsmodell, omorganisere sitt barnehagetilbud og sikre at det er ulike typer barnehager i kommunen.

       Disse medlemmer vil vise til at verken kommunene eller private barnehager har så romslig økonomi at de kan gå med « ledig kapasitet ». Situasjonen i dag er at mange barnehager ikke har mulighet til å tilby et skreddersydd barnehagetilbud til alle foreldre selv uten kontantstøtte. Erfaringene fra utviklingsprogrammet viser at det er dyrt med mange delingsmodeller i samme barnehage. Ledig kapasitet i barnehagene vil koste - selv om utgiftene nødvendigvis ikke vil øke, så vil barnehagene kunne tape inntekter.

       Disse medlemmer vil også vise til at avgjørelsesmyndighet ligger hos kommuner/barnehageeiere som bestemmer hvilket barnehagetilbud de vil tilby sine beboere. Et eksempel på en slik situasjon er vedtekter for Oslo kommunes barnehage, som ønsket å ta bort halvdagsplasser for barn under tre år.

       Disse medlemmer vil vise til at statsråden i svar til komiteen sier at det ved innføring av kontantstøtte aldri har vært snakk om en fullstendig millimeterrettferdighet. Av den grunn mener Regjeringen at det er riktig at de som benytter en åpen barnehage skal få utbetalt full kontantstøtte.

       Disse medlemmer vil vise til at åpne barnehager mottar en gjennomsnittlig statlig støtte på 4-6.000 kroner pr. barn. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen som et viktig argument ved innføring av kontantstøtten, hevder at det skal være rettferdighet mellom de som har barnehageplass i forhold til de som ikke mottar statlig overføring til barneomsorg. Disse medlemmer stiller seg undrende til at Regjeringen fraviker sitt prinsipp når det gjelder de åpne barnehagene. Foreldre som har sine barn i åpne barnehager vil både nytt godt av et statstilskudd og samtidig kunne ta ut full kontantstøtte uten noen form for avkorting, dette medfører en « støtteordning » til disse foreldrene på 42.000 kroner.

Barn med spesielle behov

       Disse medlemmer vil vise til at barnehage er et viktig hjelpetiltak i barneverntjenestens arbeid med utsatte barn og deres familier. Dette gjelder å avdekke omsorgssvikt og å sette inn tiltak. Disse medlemmer vil vise til at plass i barnehage er ett av de tiltak som er spesielt omtalt i barnevernloven. Barnehageplass er først og fremst forutsatt benyttet som et frivillig hjelpetiltak, og en økning i tvangspålagt barnehageplass med dertil tap av kontantstøtte vil medføre en verre situasjon for barn som har en vanskelig familiesituasjon.

       Disse medlemmer merket seg at Regjeringen i høringsnotatet antar at familier som er i kontakt med barnevernet vil være tilbakeholdne med å avvise tilbud om barnehageplass utelukkende av økonomiske grunner. Det er ingen grunn til å tro at familier som er i kontakt med barnevernet i mindre grad enn andre vil gi avkall på en skattefri inntekt på 3.000 kroner i måneden.

       Disse medlemmer vil vise til at barnehagen er både et direkte barneverntiltak i den forstand at barnet i barnehagen er under tilsyn av fagpersoner som kan oppdage eventuell omsorgssvikt. Utsatte barn kan bli de største taperne ved innføring av kontantstøtte. For mange vanskeligstilte barn er barnehagen, og den tryggheten den gir, den viktigste støtten i hverdagen.

       Disse medlemmer vil understreke den positive betydningen barnehagen i dag har, og det viktige arbeidet de barnehageansatte gjør.

       I barnehagen lærer barna sosiale ferdigheter, får kulturelle og sosiale impulser og forberedes på skolen og læresituasjonen der. For barn med en vanskelig familiesituasjon og barn med annet morsmål enn norsk, er barnehagen i mange tilfeller svært avgjørende for utviklingen gjennom hele barndommen.

       Disse medlemmer vil spesielt understreke betydningen barnehagen har for barn med innvandrerbakgrunn. Gode språkkunnskaper gjør møtet med skolen lettere og gjør at elevene lettere kan bruke tiden på samme måten som de øvrige elevene, istedenfor å måtte starte med en grundig opplæring i norsk. Disse medlemmer mener at det viktigste integreringstiltaket for barn med innvandrerbakgrunn er en plass i barnehage.

       Disse medlemmer vil for øvrig også vise til hva barne- og familieministeren sier i svar til komiteen:

       Disse medlemmer kan ikke se at det borgerlige flertallet har funnet gode løsninger for disse barna, men at de aksepterer en forverring av disse barnas situasjon for den politiske prestisjen som ligger i innføring av kontantstøtte.

Likestilling

       Disse medlemmer vil understreke at likestilling ikke er at alle må velge likt, men at det i tråd med likestillingsloven legges til rette for at kvinner og menn har like muligheter til deltakelse i familien og i samfunnslivet. Dette krever ordninger som gjør det til en reell valgmulighet for foreldre å være mer hjemme mens barna er små, og å kunne kombinere yrkesaktivitet med god og stabil barneomsorg.

       Disse medlemmer er opptatt av at fedre og mødre skal likestilles i omsorgen for barn. I den sammenheng vises det til innføring av fedrekvoten som i sterk grad har bidratt til at fedre tar og får større ansvar i omsorgen for barna. Innføringen av kontantstøtte vil sette dette arbeidet tilbake gjennom en segregering av de tradisjonelle omsorgsroller der fedre bidrar til familien som forsørgere og mødrene i omsorgsarbeidet med barna. Det blir resultatet når det ikke innføres egne kvoter i kontantstøtten forbeholdt fedrene eller en utvidelse av dagens fedrekvote.

       Disse medlemmer vil understreke den positive utviklingen som har gått i retning av at fedre tar større del i barneomsorgen og i husarbeidet hjemme. Det er i dag nesten like mange kvinner og menn som er i arbeid, og hele 80 % av alle småbarnsmødre er i lønnet arbeid. Denne utviklingen er kommet på grunn av bedre velferdsordninger og holdningsendringer og har gjort at Norge har kommet lenger enn de fleste andre land i likestilling.

       Disse medlemmer vil understreke at uten foreldrepermisjonsordninger og barnehager ville det vært vanskeligere for kvinner å delta i yrkeslivet. Den offensive og målbevisste familiepolitikken som har blitt ført her i landet de siste ti årene, har bidratt til å bedre kvinners situasjon på arbeidsmarkedet og ført til støtte for likestilling i familien.

       Disse medlemmer vil vise til at både forsøk fra enkelte kommuner i Norge og erfaringer fra Finland tyder på at det er kvinner som vil redusere sin yrkesaktivitet ved innføring av kontantstøtte siden virkeligheten er slik at det ikke er nok at kontantstøtten er utformet kjønnsnøytralt. Både i Finland og i de kommuner som har prøvd ut kontantstøtte har det vært svært få menn som har valgt kontantstøtte for å få mer tid sammen med barna. Disse medlemmer konstaterer derfor at kontantstøttetiltaket vil få konsekvenser for likestilling ved å sementere og forsterke kjønnsforskjeller.

Arbeidsmarkedet

       Disse medlemmer vil vise til den etterspørsel det er etter arbeidskraft i Norge i dag. Spesielt innenfor helse - og omsorgssektoren vil det i framtida bli behov for økt arbeidskraft. Disse medlemmer vil vise til at mange av de yrkesgruppene det i dag er mangel på er dominert av kvinnelig arbeidskraft. Mange småbarnsmødre har deltidsarbeid innenfor helse- og omsorgssektoren. Hvis en del av de småbarnsmødrene som har sitt arbeid på heltid eller deltid i omsorgsyrkene takker ja til kontantstøtte vil vi oppleve mangel på arbeidskraft på dette området.

       Disse medlemmer vil også vise til at kontantstøtten i den form den nå innføres også vil undergrave arbeidslinja. Disse medlemmer mener at for en del arbeidstakere vil det gi økonomisk vinning å slutte i arbeid og i stedet motta kontantstøtte. Disse medlemmer vil også vise til at dersom et høyt antall arbeidstakere ønsker å ta ut kontantstøtte så vil dette også ha konsekvenser for skatteinntektene til stat, kommune og fylke.

Distriktspolitiske konsekvenser

       Disse medlemmer har merket seg den sterke bekymring som har kommet for barnehagedriften i utkantkommuner. Disse medlemmer vil understreke at i mange distriktskommuner er en god barnehagedekning et fortrinn i kampen om å beholde kvalifisert arbeidskraft og hindre fraflytting.

       Disse medlemmer vil vise til den positive betydningen grendebarnehagene har hatt for mange utkantkommuner.

       Når folk bor spredt er barnehagene spesielt sårbare, og dersom bare en eller to familier velger kontantstøtte kan nedleggelse være en realitet.

       Grendebarnehagene har gjort at barn kan ha et barnehagetilbud ikke så langt hjemmefra. Disse medlemmer vil understreke at mange kommuner med spredt bosetting har full barnehagedekning og at grendebarnehagene vil være spesielt sårbare hvis etterspørselen etter barnehageplasser går ned som resultat av kontantstøtte.

       Disse medlemmer er redde for at innføring av kontantstøtten kan føre til en sentralisering av barnehagetilbudet i kommuner med spredt bosetting.

       Disse medlemmer vil understreke at barn og foreldre trenger mer tid sammen for å få en trygg og god hverdag. Disse medlemmer mener det er riktig bruk av felleskapets ressurser å gi småbarnsforeldre bedre muligheter til å kombinere omsorg og arbeid. Midlene må brukes slik at de frigjør mest mulig tid for samvær mellom foreldre og barn. Dette gjøres i dag først og fremst gjennom foreldrepermisjon. Disse medlemmer mener at denne vellykkede ordningen kan og bør utbygges videre.

       Disse medlemmer viser til at hele vår felles velferdsbygging hviler på at flest mulig deltar i lønnet arbeid. Særlig trengs mer arbeidskraft i omsorgsyrkene når vi skal gjennomføre satsingen på eldre og helse. Disse medlemmer mener at vi må fortsette å utvikle tiltakene som gjør det enklere for småbarnsforeldre å delta i yrkeslivet, samtidig som de får tid til barna slik bedre foreldrepermisjonsordninger og full barnehagedekning gjør. Dette er noe annet enn å lage nye ordninger som legger opp til at fedre og mødre skal være langvarig eller permanent utenfor arbeidslivet. Disse medlemmer mener at bedre foreldrepermisjonsordninger er en nødvendig investering samfunnet bør gjøre for at foreldre og barn skal få mer tid sammen.

       Disse medlemmer vil gå inn for følgende:

       Disse medlemmer vil understreke at de forslag som Arbeiderpartiet har vil bli innført gradvis over flere år, og de konkrete bevilgningene vil vi komme tilbake til på de enkelte års budsjetter.

Merknader fra Sosialistisk Venstreparti

Tidsklemma - og et mulig kompromiss

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at mange småbarnsforeldre ønsker å få mer tid sammen med barna sine. Mange synes de jobber for mye, og ønsker seg større frihet til å styre sin egen hverdag - både i egen arbeidstid og barnas oppholdstid i barnehage. Dette medlem er enig i at det er behov for endringer i den offentlige politikken overfor småbarnsforeldre for å gi større valgfrihet og mulighet til å legge opp sin egen hverdag utfra barn og voksnes behov. Dette medlem er imidlertid uenig i at Regjeringas og stortingsflertallets modell for kontantstøtte er et godt forslag for å nå dette målet. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti i den offentlige debatten om kontantstøtte har foreslått et mulig kompromiss mellom regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Et slikt kompromiss kunne ha inneholdt en form for kontantstøtte til dem som var hjemme med egne 1- og 2-åringer. Et absolutt krav fra Sosialistisk Venstrepartis side ville være at en kontantstøtte ikke ble koblet til om man hadde barnehageplass til barnet sitt eller ikke. Sosialistisk Venstreparti var villig til å strekke seg for å sette hensynet til barna først. Dette medlem viser til at det ikke har vært mulig å få Regjeringa til å vurdere endringer i kontantstøttemodellen. Dette medlem vil derfor ikke fremme et mulig kompromissforslag i denne innstilling, men viser til primærforslag nedenfor.

Sosialistisk Venstrepartis viktigste innvendinger mot Regjeringas kontantstøttemodell

       Regjeringas forslag til kontantstøtte gir ikke først og fremst foreldre større valgfrihet til å være hjemme med egne barn, men belønner alle som ikke velger en barnehageplass med kontantstøtte. Det betyr at fulltidsarbeidende foreldre som velger dagmamma, praktikant eller au-pair vil få kontantstøtte, mens foreldre som velger barnehageplass først vil miste kontantstøtten - og deretter må ut med oppholdsbetaling i barnehagen.

       Dette medlem konstaterer at det foreliggende forslag til kontantstøtte gjør det mye dyrere for den enkelte familie å bruke barnehage enn å bruke dagmamma/praktikant.

       Dette medlem har merket seg at regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, framholder at foreldre vil velge det som er best for barna uten å ta hensyn til hva som lønner seg i kroner og øre. Stortingsflertallet innfører med dette en motsatt logikk når det gjelder incentiver overfor småbarnsforeldre enn det som ellers gjelder i den økonomiske politikken. På en rekke områder begrunnes avgifter, og dermed høyere prisnivå på varer, miljø- og helsepolitikk utfra ønske om å bruke markedskreftene til å stimulere forbrukerne til begrenset alkoholforbruk, tobakksforbruk, bensinforbruk m.m.

       Dette medlem har merket seg at tilhengerne av kontantstøtte fremholder at foreldre uansett økonomiske incentiver vil velge det som er best for barna - og gjør valget til et spørsmål om foreldrenes moral. De samme partiene som fremholder hvor fint barnehagetilbudet er for barn, gjør likevel barnehager i mange tilfeller dobbelt så dyre å bruke som alle andre barnepasstilbud. Ingen kan bebreide småbarnsforeldre med presset familieøkonomi at de tenker seg om to ganger, og velger en fullfinansiert dagmamma i stedet for en barnehageplass som vil koste dem opptil 40.000 kroner netto pr. år. De kronene kan avgjøre om man har råd til ferie, pusse opp boligen, ny bil - eller hva familien ellers måtte trenge. Dette medlem mener at den beskjeden småbarnsforeldre får etter innføring av stortingsflertallets kontantstøttemodell er at alle andre barnepasstilbud enn barnehageplass er bedre for 1- og 2-åringer. En barnehageplass prises som et « miljø- eller helseskadelig luksusgode ».

       Dette medlem ser at mye er blitt gjort de siste åra for å få mest mulig « offentlige » forhold rundt dagmammaer, familiebarnehager og liknende. Den prosessen vil nå gå i kraftig revers. Det vil ikke lønne seg å benytte barnetilsyn som mottar offentlig støtte. Foreldre belønnes for å velge ordninger som innebærer dårligere innsyn, mindre kontroll m.v. Norsk Barnehageforbund har allerede i sitt høringssvar foreslått at alle som passer andres barn mot betaling, skal levere vandelsattest, og registrere seg på barnehagekontoret i den kommunene de bor, for å sikre barna best mulig.

       Dette medlem mener kontantstøtteordningen bidrar til å sette mange års arbeid med å sikre gode kommunale og private barnehager, i revers. Barnehager er et godt tilbud til barn, også til barn under tre år. Det er i løpet av de tre første leveårene at det hos barn legges grunnlag for språklig, sosial, emosjonell, motorisk og kognitiv utvikling. I barnehagen får barna utvikle samspill og lek med andre barn. Barnehager er et tilbud lagt til rette for et pedagogisk opplegg og med virksomheten regulert i lov og forskrifter.

       Dette medlem vil påpeke at nesten en tredjedel av foreldre forespurt om kontantstøtte, i en undersøkelse gjort for Barne- og familiedepartementet, sier at de vil ta imot kontantstøtte uten selv å bruke mer tid sammen med barna sine. Dette er ikke i tråd med Regjeringas argumentasjon om kontantstøtte som virkemiddel for at foreldre skal få mer tid med egne barn. I tillegg har de evalueringer man har foretatt av den kommunale kontantstøtteordningen i Stavanger, vist at fedre ikke blir mer hjemme med barn enn tidligere, og at deres arbeidsforhold ikke påvirkes. De fortsetter fremdeles arbeid i full stilling. Også i Finland viser erfaringene at det i de familiene som tar imot kontantstøtte, i all hovedsak er mødrene som er hjemme.

       Dette medlem vil vise til at barnehagen er et viktig tiltak i kommunehelsetjenestens og barneverntjenestens arbeid med barn med spesielle behov og sammensatte vansker. Barnehagen er en arena der vansker og bekymringer kan oppdages og hjelpetiltak kan settes inn. Barnehagen er i de fleste tilfeller den arenaen der kontakten og samarbeidet mellom foreldre og resten av hjelpeapparatet som kan være rundt et barn med spesielle behov eller funksjonshemminger, best ivaretas. Konsekvensene av innføring av kontantstøtte, vil etter dette medlems mening være at mange sårbare barn vil miste barnehagetilbudet, enten fordi utbyggingen av småbarnsplasser stopper opp, eller fordi foreldrene tar barnet ut av barnehagen av økonomiske grunner.

       I debatten har det vært særlig stor oppmerksomhet rundt barnevernsbarna. Dette medlem har merket seg at Regjeringa i et høringsnotat antar at familier som er i kontakt med barnevernet, vil være tilbakeholdne med å avvise tilbud om barnehageplass utelukkende av økonomiske grunner. Det er ingen grunn til å tro at familier som er i kontakt med barnevernet, i mindre grad enn andre vil gi avkall på en skattefri inntekt på 3.000 kroner i måneden. Dette medlem vil vise til at plass i barnehage er et tiltak som er spesielt omtalt i barnevernloven. Barnehageplass er spesielt et forebyggende barnevernstiltak og bør i utgangspunktet være frivillig. Dersom foreldrene etter vedtak etter barnevernsloven blir pålagt å bruke barnehageplass, vil det øke konfliktnivået og vanskeliggjøre samarbeidet mellom foreldre og barnevernet.

       Dette medlem vil understreke den positive betydningen barnehagen har for barn som snakker et annet språk enn norsk hjemme. Gode språkkunnskaper gjør møtet med skolen lettere og gjør at elevene lettere kan bruke tiden på samme måten som de øvrige elevene, i stedet for å måtte starte med en grundig opplæring i norsk. Dette medlem har merket seg at det flere steder i landet tilbys barnehageplasser til innvandrer- og flyktningebarn, blant annet som et aktivt integreringstiltak. Dersom deres foreldre ønsker å velge kontante penger som alternativ til et tilbud barna klart kan profittere på, så vil den foreslåtte ordningen ikke kunne hindre dem i det. Dette er ofte familier som har en av foreldrene hjemme, og også familier med en trang økonomi. Resultatet kan da bli at barnet mister et verdifullt tilbud.

       Dette medlem har merket seg den sterke bekymringen for barnehagedrift i utkantkommuner. Dette medlem vil understreke at i mange distriktskommuner er en god barnehagedekning et fortrinn i kampen om å beholde kvalifisert arbeidskraft og hindre fraflytting.

       Dette medlem vil vise til den positive betydningen grendebarnehagene har hatt for mange utkantkommuner som strekker seg over store areal. Grendebarnehagene har gjort at barn kan ha et barnehagetilbud ikke så langt hjemmefra. Dette medlem vil understreke at mange grendebarnehager har fullt belegg og vil være spesielt sårbare dersom etterspørselen etter barnehageplasser går ned som følge av kontantstøtteordningen.

       Dette medlem er bekymret for at innføring av kontantstøtte kan føre til en sentralisering av barnehagetilbudet i distriktskommuner.

       Dette medlem viser til at kvinner tjener mindre enn menn og at det derfor i stor grad vil være mødre som kan benytte seg av kontantstøtte.

       Dette medlem vil påpeke at hvis kvinner blir gravide på nytt mens de er hjemme og mottar full kontantstøtte vil de ikke få opptjeningsgrunnlag til fødselspenger, da slik opptjening er avhengig av yrkesaktivitet i 6 av de siste 10 måneder før fødsel. Slik sett vil ordningen forverre den økonomiske situasjonen for småbarnsforeldre fordi det ikke vil gis rett til fødselspenger. Og så lenge fars rettigheter til fødselspermisjon er knyttet til mors yrkesaktivitet, vil ordningen i disse tilfellene føre til at færre fedre får muligheter til å ta fødselspermisjon. Dermed mister flere fedre dette viktige grunnlaget for tidlig relasjonsbygging med sine barn, slik også Likestillingsombudet peker på i en høringsuttalelse til departementet. Alternativet kan være at kvinner går tilbake i arbeid i det øyeblikk de blir gravide for å opptjene rettigheter, men dette vil ha mange betenkeligheter og vil heller ikke være noe arbeidsgiver vil se på som tjenlig.

Sosialistisk Venstrepartis viktigste forslag som alternativ til Regjeringens kontantstøtte

       Dette medlem viser til at den årlige provenyvirkningen av stortingsflertallets kontantstøtte fra 1999 og framover vil bety tilnærmet 3 mrd. kroner. Det betyr at kontantstøtten er en omfattende økonomisk reform som vil hindre andre viktige reformer både for småbarn, større barn og på andre samfunnsområder. Dagens økonomiske situasjon - og Regjeringens overordnede prioriteringer i den økonomiske politikken - understreker dette ytterligere. Dette medlem mener at andre forslag kan sikre større valgfrihet for småbarnsforeldre, mere tid for foreldre og barn sammen og bedre økonomi for småbarnsfamilier. Dette medlem viser også til behovet for betydelig økte ressurser til skolen både når det gjelder arbeidsmiljø, inneklima, utstyr og personale.

Full barnehagedekning, større fleksibilitet og lavere oppholdsbetaling

       Dette medlem mener man må bidra til å gjøre barnehager mer økonomisk tilgjengelig for flere barn, ved at foreldre har råd til å betale den oppholdsbetalingen som kreves. Barnehager skal kunne være tilgjengelig for barn uten at foreldrene opplever oppholdsbetalingen i barnehagen som en sterk økonomisk byrde. En mulighet for å bedre barnehagetilgjengeligheten er å øke statstilskuddet til barnehagene, slik at den prosentandel som skal deles mellom kommune og bruker blir redusert. Økt statstilskudd til barnehagene kan også motvirke store forskjeller i oppholdsbetaling mellom kommuner og mellom kommunale og private barnehager. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti en rekke ganger har foreslått økt statstilskudd og maksimalpriser for oppholdsbetaling i barnehagene.

       Dette medlem mener at man i tillegg må sørge for flere barnehageplasser, slik at de som faktisk ønsker plass får det. Ved opptak til barnehagene for høsten 1998 står over 3.000 barn i kø i Bergen, over 1.100 i Stavanger og over 750 i Tromsø. Listen er mye lengre, men dette illustrerer at all fokus nå må settes inn på bygging av barnehager for å nå målet om full dekning innen år 2000. I tillegg til lavere foreldrebetaling og flere plasser må barnehagene også få mulighet til mer fleksible åpningstider, slik at de blir tilgjengelige for barn med foreldre i ulike arbeidssituasjoner. Særlig familier der den ene av foreldrene er i lønnet deltidsarbeid, ønsker mulighet for deltidsplass i barnehagen.

       Dette medlem vil peke på at man i Finland, som er et av modellandene i forhold til kontantstøtte, har innført en lovfestet rett til barnehageplass, med klare tidsfrister. Samtidig har Finland bestemmelser som sikrer at oppholdsbetalingen ikke overskrider 1.000 MK/1.400 kroner pr. mnd. I Norge har man gjort vedtak om full barnehagedekning innen år 2000, og det vil på dette tidspunkt også være naturlig å gi barn her i landet en lovfestet rett til barnehageplass.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om en lovfestet rett til barnehageplass, med virkning fra år 2001. »

Tidskontoordning og større fleksibilitet på egne premisser

       Dette medlem mener at stortingsflertallets modell for kontantstøtteordning gir langt mindre fleksibilitet enn det som kunne være ønskelig og mulig dersom Regjeringa hadde vært villig til å sette noen kjepphester på stallen og hadde invitert til et kompromiss med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Et mulig kompromiss kunne være å knytte kontantstøtten til stillingsbrøken til den av foreldrene som hadde minst lønnet arbeid - samtidig som man kunne ta ut kontantstøtten som en tidskontoordning fram til barnet var f.eks. 10 år. Mange foreldre har større behov for noe redusert arbeidstid i forbindelse med skolestart og småskolealder enn når barnet er 1 og 2 år.

       Dette medlem mener at dagens tidskontoordning også må forbedres hvis den skal bli reell. Svært få bruker den muligheten fødselspermisjonsordningen gir til å kombinere redusert arbeidstid og redusert stønad. Mange opplever at kortere arbeidstid betyr like mange arbeidsoppgaver på kortere tid og arbeidsgivere som hindrer fleksibilitet på familiens premisser.

       Dette medlem viser til at Arbeiderpartiet som alternativ til Regjeringas kontantstøtte har varslet forslag om en betydelig utvidelse av den lønnede fødselspermisjonen. Dette medlem viser til et en slik generell utvidelse er svært kostnadskrevende - og at mange av motforestillingene til kontantstøtten, særlig når det gjelder kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet - også vil gjelde for en generell utvidelse av fødselspermisjonen. Dette medlem ser klart behovet for arbeidstidsreformer som gjør det mulig for foreldre og barn i alle aldre å ha mer tid sammen. Dette medlem vil imidlertid ikke i denne omgang prioritere en generell utvidelse av fødselspermisjonen.

En dag å leve med - også for småbarnsforeldre

       Dette medlem vil peke på viktigheten av å prøve ut ordninger som bidrar til løse « tidsklemma » i samfunnet og gi folk mer overskudd i hverdagen. I denne sammenheng mener dette medlem at det er viktig å sette i gang utvidede forsøk med 6-timersdag, både i kvinne- og mannsdominerte yrker. En rekke av de kvinnene som deltok i forsøksordningen foretatt av Oslo kommune var meget positive til konsekvensene av ordningen. De opplevde større overskudd og mer tid til familien. Nesten halvparten av alle norske kvinnelige arbeidstakere arbeider deltid. Mange velger deltid som overlevelsesstrategi. Det gjelder også småbarnsmødre. Flere forskere, fagorganisasjoner og ikke minst instanser som har som oppgave å « vokte » på likestillingen, som Likestillingsombudet og Kompetansesenter for likestilling, har advart mot at kontantstøtten kan forsterke den skjevfordelingen det er mellom kvinner og menns yrkesdeltaking og deltaking og ansvar for omsorgsoppgavene, mellom lønnet og ulønnet arbeid. Mens kontantstøtteordningen vil stimulere den som har lavest lønn, og det er oftest kvinnen, til å være hjemme, vil 6-timers normalarbeidsdag, etter dette medlems mening, gjøre det lettere for foreldrene å dele det lønna og ulønna arbeidet og lette tidspresset på hele familien.

       Dette medlem har merket seg at YS i en høringsuttalelse foreslår at det må iverksettes forsøk med 6-timersdag med full lønnskompensasjon for småbarnsforeldre, som et alternativ til kontantstøtte.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa ta initiativet til prøveprosjekt med 6-timers normalarbeidsdag med lønnskompensasjon for småbarnsforeldre i noen kommuner. »

Ei lønn å leve av

       Dette medlem mener at en ordning med kontantstøtte vil virke negativt for kvinner, fordi det i de aller fleste tilfeller vil være kvinner som vil være hjemme for å motta kontantstøtte. I en del tilfeller vil dette være fordi kvinnene det gjelder, har så lavt lønnsnivå i den jobben de har til daglig, at det er vanskelig å få det til å henge sammen økonomisk med full barnehageplass og full jobb. Hvis man vil gjøre noe for å bedre kvinners forhold, og også gi større fleksibilitet og skape mer tid til ungene, må Regjeringa bidra til å gjøre noe med det lave lønnsnivå i mange såkalte « kvinneyrker ».

Større rettferdighet i støtte ved fødsel

       I dag mangler ca 20 % av fødende kvinner rett til fødselspermisjon med lønn, og det er ofte tilfeldig hvorfor de ikke har slike rettigheter. De som ikke har rett til fødselspermisjon med lønn, mottar en engangs nedkomststønad på 32.138 kroner. Gapet mellom de med og de uten rettigheter til fødselspermisjon er stort når de som har fulle rettigheter kan motta lønn inntil 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden i 42 uker. Mange som tjener over 6G har i tillegg avtaler med arbeidsgiver om full lønnskompensasjon i permisjonstiden. Dette medlem viser til at flertallet i det regjeringsoppnevnte utvalget som skulle vurdere endringer i overføringene til barnefamiliene i sin innstilling NOU 1996:13 , foreslo at engangsstønad ved fødsel økes tilsvarende en minstepensjon og utbetales månedlig som en minstefødselspermisjon. Dette medlem støtter et slikt forslag. Ordningen foreslås lagt inn under samme regelverk som fødselspermisjon for øvrig og skal også kunne tas ut som en tidskontoordning. Et slikt forslag vil jamne ut forskjellene mellom de som ikke har rett til fødselspermisjon med lønn enten fordi de har vært hjemmeværende eller fordi de av andre grunner ikke oppfyller kravet til å ha vært i lønnet arbeid minst 6 mnd. av de siste 10 mnd. før nedkomst, og de som har fulle rettigheter. Provenyvirkningen av en slik form for kontantstøtte som en minstefødselspermisjon vil på årsbasis være om lag 540 mill. kroner.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om endringer i folketrygdloven slik at « engangsstønad ved fødsel » endres til månedlig utbetaling med beløp tilsvarende minstepensjonsbeløpet i folketrygden. Mottakere av det nye minstebeløpet for fødselspermisjon skal for øvrig ha samme rettigheter som mottakere av fødselspermisjon med lønn. Ordningen innføres med virkning fra 1. august 1998. »

Selvstendige rettigheter for fedre

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti tidligere har fremmet konkret forslag om å gi fedre selvstendige rettigheter til fødselspermisjon med lønn. Det er bred politisk enighet om at regelverket må endres - men det har ikke vært mulig å oppnå flertall for en lovendring med en forpliktende tidsfrist. Hvis det virkelig finnes en vilje til å likestille mødre og fedre, og bidra til å gi fedre bedre mulighet til å bruke tid med barna sine etter fødsel, må regelverket endres. Dagens regelverk gir far rett til egen lønn under fødselspermisjon - men morens stillingsbrøk avgjør omfanget. Det betyr at hvis mor har vært hjemmeværende eller har jobbet deltid, begrenses fars rettigheter helt eller delvis. Sosialistisk Venstreparti vil foreslå å endre regelverket slik at fedre der mor ikke har rett til lønn under permisjon og der mor er i utdanning eller arbeid, får fulle rettigheter. Merutgiftene til en slik endring vil utgjøre 250 mill. kroner. 7 av 10 fedre som i dag har rettigheter i forhold til fedrekvoten bruker denne i dag, og antall menn som tar ut permisjon utover fedrekvoten er i sterk økning.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinger ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre med virkning fra 1. august 1998 får fulle rettigheter til lønn under fødselspermisjon, uavhengig av mors stillingsbrøk. »

Kontantstøtte og økonomisk sosialhjelp

       Dette medlem vil påpeke at forholdet mellom økonomisk sosialhjelp og kontantstøtte er meget uavklart. Det blir et rent ordspill når det i proposisjonen sies at kontantstøtten ikke skal reduseres eller avkortes dersom mottakere samtidig får økonomisk sosialhjelp, når statsråden i forbindelse med behandling av denne meldingen samtidig sier at hvorvidt nivået på den økonomiske sosialhjelpen skal påvirkes av at familien får kontantstøtte, ikke er avklart. Hvis alle som får kontantstøtte skal motta denne på like premisser kan man ikke sette denne opp mot økonomisk sosialhjelp eller nivået på slik hjelp. Dersom kontantstøtten blir en realitet, vil dette medlem på et senere tidspunkt fremme forslag om at mottakere av økonomisk sosialhjelp, som også vil ha rett til å motta kontantstøtte, fremdeles skal ha rett til økonomisk sosialhjelp på samme nivå og etter samme kriterier, uavhengig av kontantstøttebeløpet.

Kontantstøtte til fosterforeldre

       Dette medlem vil påpeke at hvis man skal ha en kontantstøtteordning må denne gjelde likt for alle. Dette må da også gjelde for de fosterhjem som ikke benytter barnehageplass eller mottar utvidet godtgjørelse. Statsråden har i svar til komiteen påpekt at utgiftsdekning og godtgjørelse til fosterforeldre er kommunenes ansvar. Så lenge fosterforeldre er omsorgspersoner for barn på heltid og barn(a) er i de aktuelle årsgrupper, må disse behandles likt med andre som får rett til kontantstøtte. Ønskene, behovene og tidsbruk med barn er den samme for disse som for foreldre til biologisk eller adopterte barn. Med det foreliggende forslag fra Regjeringa bidrar man til å bekrefte familier og barns ulike status og verdi, og dette kan umulig være ønskelig eller tjenlig. Dersom kontantstøtten blir en realitet, vil dette medlem på et senere tidspunkt fremme forslag om at kontantstøtteordningen også skal gjelde for barn i fosterhjem, der fosterforeldrene ikke har full barnehageplass eller utvidet godtgjørelse.

Oppsummering av Sosialistisk Venstrepartis forslag

       Dette medlem vil til slutt konkludere med at man, hvis det hadde vært vilje til det hos flertallet, hadde kunne utforme ordninger som virkelig ville ha store og positive virkninger for alle småbarnsforeldre: Flere barnehageplasser med lavere foreldrebetaling og mer fleksible åpningstider, en lovfestet rett til barnehageplass, selvstendig rettighet til fødselspermisjon for fedre, 6 -timers normalarbeidsdag og tidskontoordninger som virkelig bidrar til å gi barn og foreldre mer tid og frihet.

       Dette medlem vil, som alternativ til stortingsflertallet fra regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiets forslag til kontantstøtte som beløper seg til ca 3 mrd. kroner i årsvirkning fra 1999 og framover, fremme eller varsle følgende forslag:

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis alternative forslag er betydelig rimeligere enn Stortingsflertallets forslag til kontantstøtte. Dette medlem viser til det store behovet det er for en betydelig opprustning av skole og utdanning - samt en lang rekke tiltak rettet mot barn og unge. Dette medlem mener det er viktig å se den politikken overfor de yngste i sammenheng og å sikre økonomisk handlingsrom til å løse viktige oppgaver for aldersgruppene over 2 år.

7. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

       Stortinget går imot innføring av kontantstøtten for 1-åringene fra 1. august 1998.

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

Forslag 2

       Kontantstøtten innføres etter en ren trygdemodell i tråd med de merknader som disse medlemmer har ovenfor. Kontantstøtten utbetales på samme måte som barnetrygden, med kr  36.000 i året til alle foreldre som har et barn i de aktuelle årsgruppene uavhengig av omsorgsform. Samtidig fjernes statstilskuddet til barnehagene for ett- og toåringer.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om en lovfestet rett til barnehageplass, med virkning fra år 2001.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringa ta initiativet til prøveprosjekt med 6-timers normalarbeidsdag med lønnskompensasjon for småbarnsforeldre i noen kommuner.

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om endringer i folketrygdloven slik at « engangsstønad ved fødsel » endres til månedlig utbetaling med beløp tilsvarende minstepensjonsbeløpet i folketrygden. Mottakere av det nye minstebeløpet for fødselspermisjon skal for øvrig ha samme rettigheter som mottakere av fødselspermisjon med lønn. Ordningen innføres med virkning fra 1. august 1998.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre med virkning fra 1. august 1998 får fulle rettigheter til lønn under fødselspermisjon, uavhengig av mors stillingsbrøk.

8. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       På statsbudsjettet for 1998 gjøres følgende endringer:

       Stortinget samtykker i at Rikstrygdeverket fra 1. august 1998 kan utbetale kontantstøtte med følgende beløp pr. år for ettåringer og for barn som fyller to år i perioden 1. august - 31. desember 1998.

       Stortinget samtykker i at kap. 856 post 60 Driftstilskudd til barnehager tilføyes stikkordet « kan nyttes under kap. 844 post 70 Tilskudd til kontantstøtte ».

Vedlegg 1

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 21. april 1998.

       I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 53 (1997-1998) har familie-, kultur- og administrasjonskomiteen følgende spørsmål:

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 22. april 1998.

       Jeg viser til henvendelse av 21. april 1998 vedr diverse spørsmål knyttet til St.prp. nr. 53 (1997-1998) Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre.

Spørsmål 1.

       Det ønskes oppdaterte tall for 1997 over antall barnehageplasser for barn under tre år samt et så nøyaktig anslag som mulig for 1998.

Svar:

       Vi har foreløpig ingen offisielle tall for barnehageutbyggingen i 1997. Først i slutten av juni måned vil Statistisk sentralbyrå kunne offentliggjøre barnehagestatistikken for 1997. Foreløpige signaler for 1997 tyder imidlertid på at det for aldersgruppen 1-5 år er etablert i overkant av 16.000 nye plasser. Dette uoffisielle tallet kan ikke splittes opp på de ulike alderstrinnene.

       I statsbudsjettet for 1998 er måltallet for nyetableringen 13.500 nye plasser. Det er lagt til grunn at 9.000 av disse skal være plasser for barn over 3 år mens 4.500 plasser er for barn under 3 år. I hvilken grad disse måltallene vil bli oppfylt i løpet av året, har vi foreløpig ikke grunnlag for å kunne vurdere.

Spørsmål 2.

       Hva blir kostnadene ved å dele avkortingen av kontantstøtten i flere trinn? Hva er årsaken til at en ytterligere oppdeling ikke er foreslått?

Svar:

       I arbeidet med utforming av kontantstøtten er det vurdert ulike alternativer for gradering av satsene. Gitt at brukerne av barnehageplass ikke foretar vesentlige endringer i bruken av barnehage når det gjelder oppholdstid, er det beregnet at det har relativt begrenset betydning for størrelsen på tilskuddsutbetalingene om det opereres med en femdeling eller f.eks en todeling av kontantstøttesatsen. Dersom det blir flere enn fire-fem satser, må en påregne en økning i tilskuddsutbetalingene fordi det blir enklere for familiene å få et høyere kontantstøttetilskudd selv ved mindre endringer i den avtalte oppholdstiden i barnehagen.

       Administrativt vil det være mer arbeidskrevende for barnehageeierne og spesielt trygdeetaten å håndtere flere satser. Jo flere satser, desto større er muligheten for at en mindre endring i avtalt oppholdstid i barnehagen gir grunnlag for endring av kontantstøttesatsen. Trygdeetaten får merarbeid ved å endre vedtak og justere løpende utbetalinger, mens kommunesektoren får større utfordringer knyttet til kontroll av opplysningene fra barnehagene. For kommunenes kontrollfunksjon er det mest hensiktsmessig at satsene for kontantstøtte er knyttet til de oppholdstidene som er grunnlaget for beregning av statlig driftstilskudd til barnehagene. Disse grensene kunne man selvsagt justere, om enn ikke over natten. Da mange barnehager i dag bare tilbyr en begrenset valgmulighet, vil trolig utfordringene med å håndtere fire satser være store nok de første årene. For mange alternativer berører også kvaliteten på barnets tilbud hva sameksistens, samhandling og organisering angår.

Spørsmål 3.

       Hva vil det koste å administrere ordningen via barnetrygdmodellen?

Svar:

       Med en forutsetning om at trygdemodellen innebærer at kontantstøtten utbetales til alle foreldre som en del av eller et tillegg til barnetrygden vil det være små administrasjonsutgifter ved en slik ordning. Det kan sammenlignes med endringer i satsene for barnetrygden, med den merutgift som ligger i hyppigere endringer. Fordi utgiftene ved dette er såvidt begrenset er det ikke foretatt noen detaljert beregning av dette tidligere.

       For trygdeetaten vil en trygdemodell medføre noe utgifter til oppgradering av EDB-verktøy og utgifter til revidering av rundskriv og informasjon til publikum. Trolig vil det også være behov for en begrenset personellmessig styrking. På usikkert grunnlag anslås det at årlige utgifter vil ligge i størrelsesorden 5-10 mill kroner. Som under kombinasjonsmodellen vil det også her, uavhengig av administrasjonskostnaden, være behov for 5-10 mill kroner til evaluering og informasjon.

       Ved innføring av en trygdemodell forutsettes det at ordningen med statlig driftstilskudd for denne gruppen avvikles. For 1998 har barnehagene fått beregnet tilskudd for hele året på vanlig måte. Tilskuddet til barnehageplasser til ett- og to-åringene som kommer under overgangsordningen anslås til ca 350 mill kroner fra august og ut året. Ved innføring av en trygdemodell fra høsten 1998 må disse pengene muligens betraktes som en oppstartskostnad.

       Da de fleste partene på Stortinget og barnehageeierne hevder at manglende driftstilskudd vil skape større økonomisk usikkerhet for barnehagene, kan en bivirkning til valg av trygdemodell føre til et ukjent antall millioner i tilleggsbevilgning som kompensasjon for denne utryggheten.

Spørsmål 4.

       Hva vil administrasjonskostnadene ved kombinasjonsmodellen være for 1999?

Svar:

       På side 35 i Stortingsproposisjonen går det frem at administrasjonsutgiftene for 1999 er anslått til ca 43 mill kroner for trygdeetaten og at utgiftene for kommunesektoren blir på linje med eller noe høyere enn utgiftene i 1998, som er anslått til 21 mill kroner. Summert er det derfor anslått at administrasjonsutgiftene vil beløpe seg til om lag 65 mill kroner i 1999. I tillegg kommer 5-10 mill kroner til evaluering av ordningen og også en begrenset personellmessig styrking av departementet til forvaltning av ordningen. Dette blir nærmere presisert i budsjettforslaget for 1999 til høsten.

Spørsmål 5.

       Hvilken instans skal behandle eventuelle klager i forbindelse med utbetaling av kontantstøtte?

Svar:

       Det vises til Stortingsproposisjonen kap. 6 Forvaltning av kontantstøtten, der det heter at søkeren gis klagerett etter forvaltningslovens regler. Klagerett etter forvaltningslovens regler innebærer klageadgang « til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmeste overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen) », jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Trygdekontoret er foreslått som underinstans i saker om kontantstøtte, og nærmeste overordnede forvaltningsorgan til trygdekontoret er fylkestrygdekontoret som da vil bli klageinstans.

       I noen saker vil Folketrygdkontoret for utenlandssaker opptre som underinstans, klageinstans vil da bli Rikstrygdeverket.

Spørsmål 6.

       Hva blir kostnadene (eventuelt innsparingen) dersom man forskyver innfasingen av 2-åringene til 1. aug 1999 og med

Svar:

       I begge alternativene under vil full innfasing av 2 åringene først inntre fra 1. august 1999. I budsjettberegningen er det tatt utgangspunkt i dagens barnehagedekning og anslag for barnehageutbyggingen for ett- og toåringene i 1997 og 1998. Det er videre forutsatt at de to alternativene ikke medfører endringer i husholdningens adferd.

Alt a)

       Overgangsordningen for barn som fyller to år høsten 1998, slik som foreslått i Stortingsproposisjonen om kontantstøtte, vil fortsette etter samme mønster våren 1999. Dette gir en gradvis innføring av kontantstøtten for 2-åringer inntil alle toåringer er berettiget til støtten i august 1999. På denne måten vil det i 1999 kun være barn som fyller ett år som kommer som nye inn i ordningen etterhvert som de fyller ett år.

       For 1998 vil dette alternativet ikke gi noen provenyvirkning. For 1999 derimot vil den totale utbetalingen av kontantstøtte bli noe lavere enn i regjeringens forslag. Innsparingen i 1999 er beregnet til omlag 250 mill kroner.

       I alternativ a) vil de barna som er to år men fyller tre år i løpet av våren 1999, være de som kommer uheldig ut. Disse vil ikke dra nytte av kontantstøtteordningen samtidig som de for barnehageåret 1998/99 defineres som småbarn. For denne aldersgruppen er barnehagedekningen relativt lav de fleste steder. Man kan dermed risikere at en god del barn, inntil det blir full barnehagedekning, faller utenfor både barnehagetilbudet og tilbudet om kontantstøtte.

Alt b)

       Her forutsettes det at alle barn som fyller to år høsten 1998 og våren 1999 går ut av ordningen ved fylte to år, for så igjen omfattes av ordningen etter 1. august 1999. Hele den foreslåtte overgangsordningen kan dermed avvikles, og det vil bare bli utbetalt kontantstøtte til toåringer de siste fem månedene av 1999.

       For 1998 er det beregnet at overgangsordningen vil beløpe seg til omlag 85 mill kroner. Besparelsen i 1998 med dette forslaget vil dermed være ca 85 mill kroner. I 1999 vil en innføring av kontantstøtten for toåringene først fra 1. august, medføre at det bare skal utbetales støtte i fem måneder til dette årskullet. Full årsvirkning av kontantstøtten til toåringer, er beregnet til ca 1.250 mill kroner. 5/12 av dette tilsvarer ca 520 mill kroner. Forslaget vil dermed ha en provenyvirkning i 1999 på omlag -730 mill kroner.

       Med alternativ b) vil man oppleve at enkelte barn går inn og ut av ordningen med kontantstøtte. Alle barn som fyller to år i løpet av høsten 1998 eller våren 1999, vil i dette alternativet kunne motta kontantstøtte som ettåring i august 1998. I det de fyller to år forsvinner støtten inntil de igjen omfattes av ordningen fom august 1999. I det mest ekstreme tilfellet vil man kunne få kontantstøtte for 1 mnd i 1998 og 1 mnd i 1999. Perioden man ikke får kontantstøtte for vil altså kunne variere fra 1 til 11 mnd alt etter når barnet fyller to år. Dette vil i første rekke ha betydning for den enkelte families valgmulighet og økonomi, men vil også ha rent administrative og politiske konsekvenser.

Spørsmål 7.

       Hvor mye kan spares inn administrativt ved å velge en ren trygdemodell framfor kombinasjonsmodellen, og kan man med de innsparte midlene sikre et nødvendig barnehagetilbud?

Svar:

       Det viktigste virkemidlet for å stimulere til etablering og drift av barnehageplasser er det statlige driftstilskuddet. Spørsmålet forutsetter at kontantstøtten utbetales sammen med barnetrygden til alle barn i riktig alder og at ordningen med driftstilskudd til barnehagene avvikles for denne gruppen. Et forslag om en generell økning av driftstilskuddet til småbarnsplasser vil derfor ikke samsvare med forutsetningene. Andre forslag kan være et driftstilskudd til småbarnsplasser i kommuner med en barnehagedekning under en viss prosent eller et etableringstilskudd hvor staten dekker en andel av kostnadene ved etablering av nye småbarnsplasser. Ingen av alternativene vil sikre tilbudet av nødvendige barnehageplasser, men det kan bidra til å dempe uheldige konsekvenser dersom det statlige driftstilskuddet for denne gruppen avvikles.

Vedlegg 2

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 22. april 1998.

       I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 53 (1997-1998) har familie-, kultur- og administrasjonskomiteen følgende spørsmål:

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 23. april 1998.

       Det vises til spørsmål fra Familie-, kultur- og administrasjonkomiteen til St.prp. nr. 53 (1997-1998) om Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, mottatt i Barne- og familiedepartementet 22. april 1998.

1)

Departementet bes utdype ytterligere hva slags tiltak som kan iverksettes for å redusere ulemper ved en ren trygdemodell.

       Trygdemodellen forutsetter at ordningen med statlig tilskudd til drift av barnehager, avvikles. Den største ulempen ved trygdemodellen er derfor at barnehagene, og spesielt de av de private barnehagene som finansieres utelukkende med statlige midler og foreldrebetaling, vil få en meget usikker økonomisk situasjon dersom trygdemodellen velges.

       Kontantstøtten skal iverksettes 1. august 1998. Iverksettingen skjer midt i et budsjettår og etter at opptaket av barn i barnehagene for perioden 98/99 er gjennomført. Dersom kontantstøtten iverksettes med trygdemodellen som forvaltningsordning, vil private barnehageeiere som nevnt ovenfor, miste driftstilskuddet. Dette vil skape en uholdbar situasjon for barnehagene som ikke har fått forvarsel om at noe slikt kunne skje, og som har gjennomført opptaket under forutsetning av at ordningen med statlig driftstilskudd fortsatt vil gjelde.

       For å bøte på de langsiktige ulempene ved en eventuell trygdemodell, vil det være nødvendig å vurdere dagens virkemidler på nytt. Utbygging og drift av barnehageplasser er så langt motivert gjennom statens økonomiske virkemidler. Faller disse bort, bør sterkere legale virkemidler vurderes, f.eks. lovpålegg til kommunene om å subsidiere privat barnehagevirksomhet, samt utbyggings- og driveplikt for kommunene. Dette vil imidlertid bety økte kommunale utgifter.

       Videre er det mulig å tenke seg at kontantstøtten løsrives noe fra prinsippet om at alle skal ha nøyaktig samme beløp, ved å legge barnehagetilskuddet inn i de generelle rammeoverføringene til kommunene, kombinert med en plikt for kommunene til å dimensjonere barnehageplasser i samsvar med familienes behov og plikt til å overføre støtte til de private barnehagene. Det vises i denne sammenheng til tilsvarende måte å gjøre det på i Sverige og Finland, der kommunene har plikt til å skaffe barnehageplass til familier som etterspør slikt tilbud og der kommunene har plikt til å yte tilsvarende tilskudd til private som til egne barnehagevirksomheter.

       Jeg vil understreke at de mulighetene som er drøftet ovenfor, ikke er drøftet i Regjeringen, og må behandles som foreløpige synspunkter.

       De kortsiktige ulempene ved å ta bort statstilskuddet midt i et budsjettår, kan bøtes på ved en overgangsordning. Dette vil medføre økte kostnader.

2)

Når kan foreldrene som velger kontantstøtte tidligst få den utbetalt?

       Det er et høyt prioritert mål at utbetalingen av kontantstøtte kan starte så raskt som mulig etter at ordningen har trådt i kraft, slik at de familier som har rett til kontantstøtte fra 1. august, skal slippe å vente unødig lenge på første utbetaling. Før utbetalingen kan finne sted, må imidlertid de nødvendige administrative systemer være på plass i trygdeetaten, og kommunene må ha etablert kontrollregistre over barn i barnehage. Dette er nærmere omtalt i svaret til spørsmål 3.

       Siktemålet er at utbetaling kan skje tidligst mulig og med færrest mulig feilutbetalinger. Jeg antar at det vil bli etterbetaling av kontantstøtte til alle i oppstartingsfasen. Forholdene vil være ulike fra kommune til kommune, ikke minst fordi oppgaven med å registrere barn i barnehage vil ha ulikt omfang. Tidspunktet for første utbetaling av kontantstøtte vil derfor kunne variere fra kommune til kommune. Målet er at ingen skal få første utbetaling av kontantstøtte senere enn i desember.

3)

Hvor lang tid vil det ta å bygge opp det administrative apparat som trengs ved kombinasjonsmodellen?

       Med forbehold om at proposisjonen om kontantstøtte ennå ikke er ferdigbehandlet i Regjeringen og at det videre praktiske arbeidet kan føre til mindre endringer, kan det gis følgende svar på komiteens spørsmål:

       Det arbeides kontinuerlig og så raskt som overhodet mulig med å forberede de administrative rutinene som skal sikre utbetaling av kontantstøtten. Ytterligere spesifikasjoner av regelverk m.v. vil komme i den varslede odelstingsproposisjonen som etter planen skal sendes Stortinget 30. april 1998. Det er særlig to forhold som vil påvirke framdriften av de administrative systemer: opprettelsen av kommunale kontrollregistre og trygdeetatens saksbehandlingssystemer.

       Det er i liten grad snakk om å bygge opp et eget administrativt apparat i forbindelse med kontantstøtten. For å løst trygdeetatens del av oppgaven, trengs en styrking av etaten totalt sett, men den generelle kompetanse til å forvalte en slik tilskuddsordning finnes allerede i etaten. De er forberedt på oppgaven og planlegger med dette for øyet, men den helt konkrete utformingen av saksbehandlerrutiner, søknadsskjemaer, opplæring m.v, kan naturlig nok ikke ferdigstilles før Stortinget har behandlet saken. Noen helt klar tidsramme for hvor lang tid dette arbeidet vil ta, er det ikke mulig å oppgi på det nåværende tidspunkt - det er bl.a. avhengig av konkrete detaljer i utformingen som igjen må henvises til Stortingets behandling. Et par måneder etter endelig vedtak må det imidlertid regnes med til dette, før endelig saksbehandling kan påbegynnes.

       Når det gjelder kommunenes del av oppgaven, vil dette bli å opprette kontrollregistre over kommunens barn med barnehageplass og deres avtalte oppholdstid. Registeret skal brukes til å kontrollere opplysningene søkeren har gitt om barnehagebruk.

       Dette er opplysninger kommunene må innhente fra den enkelte barnehage. Det er imidlertid snakk om et begrenset antall opplysninger per barn - bare de helt nødvendige for oppgaven - og antall barn per register vil i første omgang dreie seg om fra 10 til 30 i småkommunene, men flere tusen barn per kommune i våre aller største kommuner. BFD vil tilby kommunene ferdig utviklet verktøy til denne oppgaven, tilpasset den store variasjonen mellom kommunene når det gjelder tilgang på administrative systemer. Når registeret først er opprettet, vil vedlikeholdet dreie seg om å registrere de endringer i barnehagebruk som skjer i løpet av året. Målet er å kunne tilby dette ved barnehageårets start i august.

       Hvordan de enkelte kommuner så vil konkret innpasse arbeidsoppgaven i sin administrasjon, er opp til den enkelte kommune. Volumet av oppgaven tilsier ikke behov for egne « kontantstøttekontorer ».

Vedlegg 3

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet v/statsråden, datert 23. april 1998.

       I forbindelse med behandlingen av saken har familie-, kultur- og administrasjonskomiteen følgende spørsmål:

       Dersom kontantstøtte blir innført med kombinasjonsmodellen som utbetalingsmodell, vil man samtidig kunne prøve ut trygdemodellen i fem fylker?

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 29. april 1998.

       Det vises til spørsmål fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til St.prp. nr. 53 (1997-1998) om Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, mottatt i Barne- og familiedepartementet 24. april 1998.

Spørsmål:

       Dersom kontantstøtte blir innført med kombinasjonsmodellen som utbetalingsmodell, vil man samtidig kunne prøve ut trygdemodellen i fem fylker?

Svar:

       Det vises til departementets svar til komiteen datert 23. april 1998, der det ble gjort nærmere rede for noen av konsekvensene ved valg av trygdemodellen som forvaltningsordning for kontantstøtten. Det ble i svaret pekt på at barnehagene, og da spesielt de private barnehagene som utelukkende finansieres med statlige midler og foreldrebetaling, vil få en meget usikker situasjon dersom trygdemodellen velges. Videre ble det pekt på at kontantstøtten skal iverksettes midt i et budsjettår, noe som vanskeliggjør avvikling av ordningen med statlig driftstilskudd slik trygdemodellen forutsetter.

       Barnehagene i de fem fylkene som i tilfelle velges ut for å prøve trygdemodellen som forvaltningsordning, vil oppleve konsekvensene som vist til ovenfor. Spesielt problematisk vil det bli å avvikle ordningen med statlig tilskudd til drift av barnehager midt i et budsjettår. Barnehagene er allerede innvilget driftstilskudd for 1998. Dersom trygdemodellen skal prøves ut i fem fylker, må det være under forutsetning av at barnehagene i disse fylkene fortsatt får rett til driftstilskudd ut 1998. Statlige driftstilskudd til barnehageplasser for barn i kontantstøttealder anslås til omlag 100 mill. kroner for fem fylker av gjennomsnitts størrelse for høsten 1998. Dette må betraktes som en oppstartskostnad i forbindelse med et eventuelt prøveprosjekt som antydet av komiteen.

       Ved at det statlige driftstilskuddet til barnehager skal avvikles ved valg av trygdemodellen, vil barnehagene i de fem prøvefylkene oppleve en forskjellsbehandling i forhold til barnehagene i resten av landet når det gjelder retten til driftstilskudd. Ut fra dagens regelverk har departementet ikke hjemmel til å forskjellsbehandle barnehagene på denne måten. På denne bakgrunn vil det være problematisk prøve ut trygdemodellen i fem fylker med mindre barnehagene i prøvefylkene fortsetter å oppebære retten til driftstilskudd.

       Departementet har videre vært i kontakt med Rikstrygdeverket (RTV) for å undersøke muligheten for å gjennomføre en prøveordning med trygdemodellen i fem fylker. RTV peker for det første på at en slik ordning krever at det utvikles to forskjellige rutiner for å håndtere kontantstøtten. Utviklingen av to forskjellige rutiner vil kreve både økonomiske ressurser og personellressurser. Personellressurser vil kunne være vanskelig å skaffe til veie, da RTV i samme periode som utviklingen av rutinene må skje, skal arbeide med å tilpasse sitt eget datasystem til år 2000 problematikken. Videre vil et slikt arbeide føre til at det vil ta lengre tid før utbetalingsrutinene er på plass, noe som igjen fører til at det vil ta lengre tid før første utbetaling av kontantstøtten kan finne sted. RTV viser også til at en prøveordning med trygdemodellen i fem fylker, vil gjøre informasjonsarbeidet om kontantstøtten til publikum mer krevende. For det andre peker RTV på den praktiske problemstillingen der barn bor i et fylke, men går i barnehage i et nabofylke. Et prøveprosjekt med trygdemodellen i noen fylker, forutsetter i tilfelle at det oppstilles regler for å hindre dobbeltutbetaling til barna som går i barnehage i et annet fylke enn hjemfylket. For det tredje understreker RTV at kontantstøtten ikke uten videre kan legges til barnetrygden, da det ikke er samme vilkår som gjelder for rett til barnetrygd som for rett til kontantstøtte. En prøveordning krever i såfall at det skjer tilpasninger i lovverket.

       Ordningen med kontantstøtte skal iverksettes fra 1. august 1998. Departementet jobber for fullt med å få saksbehandlingssystemer og utbetalingsrutiner m.v. på plass snarest mulig. En prøveordning vil gjøre dette arbeidet mer krevende, noe som vil måtte gå på bekostning av den tidsplanen som er lagt for arbeidet. Departementet vil også vise til at en prøveordning sannsynligvis vil medføre at det vil måtte gjøres tilpasninger i det lovverket som vil bli foreslått for kontantstøtten.

Vedlegg 4

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 27. april 1998.

       Komiteen ønsker opplyst hvor mange av høringsinstansene som har uttalt seg for kontantstøtte, og hvor mange som har uttalt seg imot.

       I tillegg ønskes opplyst hvor stor prosentandel av høringsinstansene som er negative til kontantstøtte, og hvor stor andel er positive.

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur og administrasjonskomiteen, datert 30. april 1998.

       Jeg viser til brev av 27. april 1998 der komiteen ønsker opplysninger om hvor mange av høringsinstansene som har uttalt seg for kontantstøtte, og hvor mange som har uttalt seg i mot. I tillegg ønskes opplyst hvor stor prosentandel av høringsinstansene som er negative til kontantstøtte, og hvor stor andel som er positive.

       Som opplyst i proposisjonen ble høringsnotatet sendt nær 160 høringsinstanser, mens det foreligger svar fra om lag 150. Av disse var det noen få som meldte at det ikke ville bli gitt uttalelse i saken.

       Som bakgrunn for mitt svar til komiteen viser jeg også til at registrerte politiske partier var blant høringsinstansene. Fra denne kategorien høringsinstanser har det i det alt vesentlige kommet kommentarer fra regionale og lokale lag, de aller fleste er fra Kristelig Folkeparti med positiv oppslutning om reformen. Disse holdes utenfor i omtalen nedenfor, idet jeg antar at det er synet på kontantstøtten hos de øvrige høringsinstanser som komiteen ønsker opplysninger om.

       Blant de øvrige høringsuttalelser - som tilsammen utgjør ca 135 - er det ikke helt enkelt å gruppere etter « for » eller « mot » kontantstøtten, eller angi hvor stor prosentandel som er « negative » eller « positive ». Dette skyldes at høringsinstansene representerer ulike etater og instanser og at de derfor har et ulikt utgangspunkt for hva, eller hvilke sider ved reformen, som de har funnet det aktuelt å uttale seg om. Det er følgelig et betydelig antall høringsinstanser som uttaler seg med det som utgangspunkt at de tar beslutningen om å innføre reformen til etterretning. Blant disse kan én og samme høringsinstans ha hatt både positive og kritiske kommentarer til sider ved reformen, eller høringsinstansen har uttalt seg om avgrensede områder uten å ha tilkjennegitt et klart « for » eller « mot » reformen som sådan.

       I den gjennomgangen departementet har gjort, omfatter ovennevnte kategori høringsuttalelser nær 60 prosent, mens de resterende vel 40 prosent kan sies å uttrykke seg slik at svaret kan tolkes enten « for » eller « mot ».

       Av den samlede bunken på i alt ca 135 uttalelser kan om lag femtedelen (20 prosent) sies å være klart « for », mens en annen femtedel enten har uttrykt klar motstand eller har så sterke innvendinger at de må sies å være « mot ».

       Jeg vil føye til at svært mange av høringsuttalelsene er omfattende og at mange ulike sider ved reformen blir kommentert. Det store arbeid som er nedlagt i høringsuttalelsene avtvinger respekt. Jeg må derfor be om forståelse for at det - som nevnt innledningsvis - ikke er enkelt å gi et kort sammenfattende svar på komiteens spørsmål der høringsinstansenes ytringer blir oppsummert med den korrekthet som deres engasjement fortjener.

Vedlegg 5

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 14. mai 1998.

       I forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak ber familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om en gjennomgang av de faktiske vilkårene som gjelder for private barnehager, og dessuten om en økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager.

       Hvilke rammevilkår og plikter har de private barnehagene i dag?

       Hva menes med at en skal økonomisk likebehandle kommunale og private barnehager som inngår i kommunenes totale tilbud, der oppgaver og forpliktelser er de samme?

       Hvor mange private barnehager er det som inngår i kommunenes totale tilbud, og hvem driver disse barnehagene? Og hva vil skje med de private barnehagene som har valgt å etablere seg på utsiden av det kommunale system. Vil de få kommunal støtte?

       Er det de private eierne av barnehagene som kan velge om de vil inngå i de kommunale planene, og dermed kanskje få økonomisk støtte, eller er det kommunen som sitter med muligheten til å si ja eller nei?

       Mener Regjeringen det er mulig å oppnå likeverdige forhold for alle private og offentlige barnehager, og hvor mye vil dette koste?

       Skal staten bidra økonomisk til å oppnå likeverdige forhold mellom offentlige og private barnehager, eller vil dette være opp til kommunene å bestemme og bevilge?

       Når forventer Regjeringen at økonomisk likebehandling av private og offentlige barnehager kan gjennomføres?

       I høringsnotatet fra Skattedirektoratet reiser Skattedirektoratet spørsmål om at kontantstøtten omfattes av skatteloven § 42 tredje ledd « regelmessig personlig understøttelse », og dermed anses som skattepliktig. I Ot.prp. nr. 56 står det at Finansdepartementet vil komme med forslag til endringer i Skatteloven for å gjøre kontantstøtten skattefri. Når vil denne loven komme til Stortinget, og vil den kunne behandles tidsnok til at den får betydning for de som får kontantstøtte fra 1. august 1998?

       Skattedirektoratet hevder også at dersom en mottar skattefri stønad til dekning av barnepass må en begrense fradragsretten for utgifter til pass og stell av barn til de faktiske utgifter som overstiger utbetalt kontantstøtte. Hvordan vurderer statsråden denne høringsuttalelsen, og hvilke konsekvenser vil dette føre til for kontantstøtteforeldrene?

       I samarbeidsavtalen mellom Frp, Høyre, KrF, SP og Venstre bes det om at Regjeringen tar initiativ til forsøk i tre kommuner om å bruke trygdemodellen. Hvilke problemer ser Regjeringen ved å gjennomføre slike forsøk i tre kommuner, og hvilke forutsetninger må disse kommunene oppfylle for at de skal kunne plukkes ut til forsøkene?

       Når skal forsøkene settes i verk?

       Hvordan praktiserer Finland kontantstøtteutbetaling til finske borgere bosatt i EØS-området?

       Vil en unntaksbestemmelse, slik Regjeringen søker om, medføre at norske utvekslingsstudenter som studerer i EØS-området ikke får utbetalt kontantstøtte, samtidig som høytlønnet ambassadepersonell på ambassadene får utbetalt kontantstøtte?

       Hvor lang tid tror departementet det vil ta før det blir tatt en avgjørelse om eksportunntak for familieytelser?

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, udatert.

       Det vises til spørsmål fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen datert 14. mai 1998. I forbindelse med behandling av St.prp. nr. 53 (1997-1998) om Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, ønsker komiteen en gjennomgang av de faktiske vilkår som gjelder for private barnehager. Videre ønsker komiteen opplyst hva som menes med økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager.

       I brevet fra komiteen listes opp en rekke enkeltspørsmål som det ønskes svar på. For å unngå dobbeltbehandling og unødige gjentagelser, har jeg valgt å dele svaret mitt til komiteen inn i tre hoveddeler der spørsmålene vil bli besvart samlet; 1) De faktiske vilkårene som gjelder for private barnehager, 2) Økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager, og 3) Spørsmål vedr. skatt, prøveordning og EØS-problematikken.

       Når det gjelder del 2), vises det til avtale mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet vedrørende behandling av St.prp. nr. 53 (1997-1998). Det heter der at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag som vil gi større grad av økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager som inngår i kommunens totale tilbud der oppgaver og forpliktelser er de samme. Uten å foregripe de konkrete forslagene regjeringen vil komme med på et senere tidspunkt, vil det under del 2) i svaret bli gjort forsøk på utdype hva som ligger i uttrykket likebehandling mellom kommunale og private barnehager. Det vil også bli skissert ulike virkemidler som kan tenkes brukt for å oppnå en slik likebehandling.

1) De faktiske vilkårene som gjelder for private barnehager

       Rammevilkår. I barnehagesektoren er det lagt opp til en tredeling av kostnadene mellom stat, kommune og foreldre. Ved behandlingen av St.meld. nr. 8 (1987-1988) om Barnehager mot år 2000, ble det lagt til grunn at staten skal dekke omlag 40 prosent av kostnadene, mens resten av kostnadene skal deles likt mellom kommunene og foreldrene med 30 prosent på hver. Denne kostnadsfordelingen ble stadfestet av stortingskomiteen i Innst.S.nr.239 (1995-1996).

       Kommunenes overordnede ansvar for barnehageområdet følger av barnehageloven § 7, der det heter at « Kommunen har ansvar for utbygging og drift av barnehager i kommunen. » Bestemmelsen legger ikke noe rettslig ansvar på kommunen, men markerer at barnehageutbygging først og fremst er en kommunal oppgave. Kommunene har et overordnet ansvar for å sikre barn gode oppvekstvilkår gjennom å tilby gode barnehageplasser til flest mulig barn, og kommunen skal arbeide for at det samlede barnehagetilbudet i kommunen er godt og samsvarer med det lokale behovet.

       Etter barnehageloven § 12 har virksomheter som tilfredsstiller gjeldende krav som stilles til barnehager, « rett » til godkjenning. bestemmelsen gir lik mulighet for private og kommunale utbyggere. Loven setter ingen grenser for hvem som kan eie eller drive barnehager.

       Statens viktigste virkemiddel for å få til etablering og drift av barnehager, er det statlige tilskuddet til drift av barnehager. Godkjente virksomheter har automatisk rett til statsstøtte. Statsstøtten er den samme til private som til kommunale virksomheter. Dette er et øremerket tilskudd som gis til alle godkjente barnehager. Størrelsen på tilskuddet er gjort avhengig av antall barn, alderen til barna og tildelt ukentlig oppholdstid i barnehagen.

       I tillegg til den statlige støtten, mottar en del private virksomheter ulike former for kommunal støtte, f.eks. pengestøtte til drift, lånegaranti, gratis tomt eller leie av billige lokaler. Det er valgfritt for kommunen om den vil gi tilskudd til privat barnehagedrift. Når en kommune støtter privat virksomhet økonomisk, kan kommunen stille vilkår for støtten, jf. barnehageloven § 15 fjerde ledd. Eksempler på vilkår som stilles er at kommunen forbeholder seg retten til å stå for opptaket til noen av plassene i den private barnehagen, at foreldrebetalingen i den private barnehagen skal være lik de kommunale barnehagesatsene eller at barnehagen må innføre en ordning med søskenmoderasjon. Ved å stille vilkår for kommunal støtte, får kommunene anledning til å påvirke den private barnehagemassen og til å samordne den kommunale og private barnehagedriften i kommunen. De private barnehagene på sin side, står fritt til å bestemme om de vil ta imot et eventuelt kommunalt tilskudd hvor det er stilt vilkår.

       På landsbasis er det totalt 3.352 private barnehager (tall pr 31. desember 1996). Dette utgjør nær 54 % av alle landets barnehager. Andelen barn som går i private barnehager, er imidlertid langt lavere (ca 42 pst). Dette skyldes at private barnehager gjennomgående har færre barn enn kommunale. Særlig utslagsgivende er det at flertallet av familiebarnehager er privat drevet, og at de fleste av disse er små virksomheter med få barn.

       Utviklingen de siste årene viser at andelen barnehager i privat sektor som drives uten kommunal innflytelse, er stigende. I 1996 var det ca 31 % av de private barnehagene som mottok kommunal støtte med vilkår, mens ca 11 % mottok støtte uten vilkår. Følgelig drives nesten 60 % av de private barnehagene uten kommunal innflytelse.

       Gjennom dagens tilskuddssystem mottar som tidligere nevnt, alle barnehager samme statlige tilskudd pr barn uansett hvem som er eier. Det foregår dermed allerede en likebehandling fra statens side. Når det gjelder kommunenes kostnader ved en økonomisk likebehandling av kommunale og private barnehager, vil dette avhenge av hvilken form for økonomisk kompensering som velges. I dag dekker kommunene i gjennomsnitt omlag 30 prosent av kostnadene i egne barnehager mens de bare dekker ca 8 prosent i de private barnehagene. Dersom kommunen på lik linje som i sine egne barnehager skal dekke 30 prosent av kostnadene i alle private barnehagene, ville dette medføre at kommunene samlet må øke overføringene med i underkant av 1 mrd. kroner i forhold til hva de gjør i dag. Økningen i utbetalinger til de private barnehagene ville imidlertid ikke fordele seg likt over alle kommuner, men avhenge av andelen private barnehager og i hvilken grad kommunen allerede gir disse økonomisk støtte.

       Barnehager eid av foreldresammenslutninger og enkeltpersoner utgjør hver omtrent en tredjedel av alle de private barnehagene. Spesielt har andelen eid av enkeltpersoner de siste årene økt betydelig i takt med utbyggingen av familiebarnehager. De tradisjonelle private eierne som husmorlag, menigheter, sanitetsforeninger osv. utgjør en stadig mindre andel. I 1996 var det i overkant av 500 slike private barnehager.

       Plikter. Barnehageloven stiller vilkår om bestemt bemanning i barnehagene, at rammeplanen for barnehagene må legges til grunn for innholdet i barnehagetilbudet, at lokaler og uteområder må være av en viss kvalitet m.v. Både private og kommunale barnehager er forpliktet til å oppfylle kvalitetskravene som stilles i barnehageloven. I forhold til barnehager som ikke oppfyller lovens krav, kan det fattes vedtak om stenging av barnehagen. Et eventuelt vedtak om stenging innebærer at retten til statlig driftstilskudd bortfaller.

2) Økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager

       Likebehandling mellom kommunale og private barnehager innebærer likeverdige rammebetingelser for kommunale og private barnehager, f.eks på den måten at de kommunale og private barnehagene sikres det samme støttebeløpet til drift. Som vist til ovenfor, oppfyller ikke kommunene intensjonen om å dekke 30 prosent av driftsutgiftene også i private barnehager. For å oppnå reell likebehandling, kan det enten tenkes at staten må ta på seg et større ansvar i forhold til de private barnehagene eller at kommunene må pålegges å yte samme støtte til private som til egne virksomheter.

       Partiene som inngikk kompromisset vedrørende innføring av kontantstøtte, har bedt regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en egen sak vedrørende de private barnehagene. Regjeringen tar sikte på å gjøre dette til neste år.

       Før regjeringen kan komme med konkrete tiltak for å følge opp likebehandling av kommunale og private barnehager, må ulike private barnehagers forhold utredes nærmere. Det er stor forskjell fra kommune til kommune på hvordan de private barnehagene inngår i kommunenes totale tilbud.

       Foruten å kartlegge de ulike rammevilkårene de private barnehagene i dag lever under, må regjeringen se nærmere på virkemidlene som kan tas i bruk. Utbygging og drift av barnehageplasser har så langt vært motivert gjennom statens økonomiske virkemidler. Regjeringen kan også vurdere sterkere legale virkemidler, f.eks lovpålegg til kommunene om å subsidiere privat barnehagevirksomhet, samt utbyggings- og driveplikt for kommunene. Videre er det mulig å tenke seg at barnehagetilskuddet legges inn i de generelle rammeoverføringene til kommunene, kombinert med plikt for kommunene til å dimensjonere barnehageplasser i samsvar med familienes behov og plikt til å overføre støtte til de private barnehagene. Det vises i denne sammenheng til tilsvarende måte å gjøre det på i Sverige og Finland, der kommunene har plikt til å skaffe barnehageplass til familier som etterspør slikt tilbud, og der kommunene har plikt til å yte tilsvarende tilskudd til private som til kommunens egen barnehagevirksomhet.

       Alt dette må utredes nærmere og kostnadsberegnes før regjeringen kan komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag. Det er derfor umulig for meg nå å kunne svare på alle detaljer i spørsmålene fra komiteen. Jeg ber om forståelse for dette og håper at dette brevet har bidradd til å synliggjøre regjeringens vilje til å følge opp kompromisset.

3) Spørsmål vedr. skatt, prøveordning og EØS-problematikken.

       Som det går fram av Ot.prp.nr.56 (1997-1998) skal Finansdepartementet legge fram forslag til nødvendig endring av skatteloven for å presisere at det ikke skal betales skatt av kontantstøtten. Finansdepartementet opplyser at de tar sikte på å fremme forslag til en slik lovendring i forbindelse med skatteopplegget høsten 1998.

       Dette vil innebære at forslagene til endringer i skatteloven vil bli lagt fram etter at kontantstøtten er innført. Dette vil imidlertid ikke være problematisk i forhold til mottakerne. Forslaget til endringer i skatteloven vil kunne bli gitt tilbakevirkende kraft slik at kontantstøtten kan være skattefri fra første dag.

       Som det går fram av St.prp. nr. 53 (1997-1998) tar regjeringen sikte på at kontantstøtten skal virke parallelt med og være et supplement til de fleste støtteordninger for barnefamilier. Innføring av kontantstøtte vil etter regjeringens vurdering ikke gi grunn for å endre reglene for foreldrefradraget. Foreldre som mottar kontantstøtte vil dermed fortsatt kunne benytte seg av retten til å trekke fra dokumenterte utgifter til pass og stell av barn.

       Jeg oppfatter at Skattedirektoratet i sin høringsuttalelse har ønsket å peke på en problemstilling i tilknytning til praktiseringen av foreldrefradraget og at eventuelle endringer ville krevet lovendringer. Regjeringen har vurdert dette og har kommet til at det ikke er grunnlag for å foreta endringer i praksis på området på dette tidspunktet.

       Problemene med å gjennomføre en forsøksordning i tre kommuner vil avhenge av forutsetningene som legges til grunn. Hvis kontantstøtten i disse kommunene skal gis som et tillegg i barnetrygden, og følge samme vilkår som for rett til barnetrygd, vil rett til kontantstøtte variere alt etter hvilken ordning barnet omfattes av. Barnetrygden har lempeligere bestemmelser m.h.t. kravet til opphold i riket, barnetrygd til fosterbarn m.m.

       Det vil oppstå grenseproblematikk og kontrollproblemer i de tilfeller der barnet er bosatt i en forsøkskommune og går i barnehage i en kommune som følger de ordinære reglene i kontantstøtteloven og barnehageloven.

       Det vil påløpe merkostnader ved et slikt forsøksprosjekt. En ny datarutine må sannsynligvis utvikles av Rikstrygdeverket.

       Ved at det statlige driftstilskuddet til barnehager skal avvikles ved valg av trygdemodellen, vil barnehagene i prøvekommunene oppleve en forskjellsbehandling i forhold til barnehagene i resten av landet når det gjelder retten til driftstilskudd. Ut fra dagens regelverk har departementet ikke hjemmel til å forskjellsbehandle barnehagene på denne måten. På denne bakgrunn vil det være problematisk å prøve ut trygdemodellen i tre prøvekommuner med mindre barnehagene i prøvekommunene fortsetter å oppebære retten til driftstilskudd. Avtalen som er inngått om innføring av kontantstøtte tilsier at prøveordningen ikke igangsettes før det er oppnådd større grad av likeverdige rammevilkår for private og kommunale barnehager. Dette vil kunne gjøre det lettere på sikt å kunne gjennomføre et prøveprosjekt.

       Videre vil det bli problematisk å avvikle ordningen med statlig tilskudd til drift av barnehager midt i et budsjettår. Dette bør det tas hensyn til ved oppstart av en prøveordning med trygdemodellen som forvaltningsordning for kontantstøtten i tre kommuner.

       Det er enda ikke tatt stilling til hvilke vilkår forsøkskommunene må oppfylle for at de skal kunne plukkes ut til forsøkene. Et vilkår er likevel at kommunene som plukkes ut må være villige til dette når en samtidig kan anta at to ulike modeller i nabokommuner vil kunne skape forvirring blant brukerne.

       Det vil ikke være mulig for RTV å utforme en rutine for en trygdemodell parallelt med utviklingen av kombinasjonsmodellen uten at forsinkelser vil oppstå m.h.t. dato for første utbetaling. Forsøkene kan derfor ikke settes i verk før kombinasjonsmodellen er ferdig utviklet og operativ. I tillegg blir det, ut fra avtalen mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet ikke satt igang forsøk før tilnærmet likeverdig behandling av private og kommunale barnehager er oppnådd. Det er derfor for tidlig å si noe mer eksakt om tidspunktet for når forsøkene kan settes i verk.

       Et absolutt vilkår for rett til finsk hemvårdstöd (finsk kontantstøtte) er at barnet og foreldrene oppholder seg i Finland (unntak for ordinære feriereiser). Finske borgere bosatt i EØS-området mottar derfor ikke hemvårdstöd.

       Norsk ambassadepersonell i utlandet vil, på samme måte som norske utvekslingsstudenter, ikke kunne få rett til kontantstøtte uansett om det lykkes å innforhandle unntak eller ikke. Dette på grunn av kravet om at både barnet og mottakeren må være bosatt i riket.

       Den foreslåtte regelen i kontantstøtteloven § 4 vil ikke kunne påberopes overfor utenlandsk ambassadepersonell som oppholder seg i Norge hvis det lykkes å innforhandle unntak fra eksport. De vil da kunne oppnå rett til kontantstøtte ut fra at de oppholder seg i Norge.

       Spørsmålet tas opp i Den administrative kommisjon for vandrende arbeideres trygderettigheter. En avgjørelse av spørsmålet bør kunne foreligge innen utgangen av 1998.

Vedlegg 6

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet v/statsråden, datert 19. mai 1998.

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen ber om svar på følgende spørsmål i forbindelse med behandlingen av nevnte sak:

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonsdepartementet, datert 25. mai 1998.

       Det vises til spørsmål fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen datert 19. mai 1998 vedr diverse spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 53 (1997-1998) om Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre.

Spørsmål 1:

       Jeg viser til tidligere svar av 19. mai og 22. mai 1998, hvor komiteen også stilte spørsmål om likebehandling av kommunale og private barnehager. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette hvor de private barnehagenes økonomiske situasjon og andre aspekter vil bli behandlet.

Spørsmål 2:

       I følge en større barneundersøkelse i USA og nyere oversikter over internasjonal barnehageforskning, er det ikke ført bevis for at barnehager er bedre for små barn enn familiepass, eller omvendt. Poenget med kontantstøtten er heller ikke å si at en ordning er bedre enn en annen. Utgangspunktet for Regjeringen er at familien selv må få velge innretningen av hverdagslivet når barna er små. Foreldrene er de viktigste omsorgspersonene i barns liv og de mest kompetente til å avgjøre hva som er best for sine barn. Dette gjelder bl.a. i forhold til å legge grunnlag for barnas sosiale, emosjonelle, motoriske og kognitive utvikling. Jeg har erfart at mange foreldre mener at barn under tre år først og fremst trenger en god og trygg tilværelse hjemme, og at en lang barnehagehverdag kan oppfattes som slitsom for mange små. Ulike opinionsundersøkelser bekrefter at mange småbarnsforeldre ønsker frihet til å velge omsorgsløsning og mulighet til å bruke mer tid til barna når de er små. Samtidig vil barnehagen ha en spesielt viktig funksjon for de minste barna der familien av en eller annen grunn trenger avlastning og hjelp.

       Jeg understreker at jeg ser på barnehagen som et viktig supplement til foreldrenes omsorg. Dette ligger nedfelt både i lov om barnehager og i Rammeplanen. Det er lett å se at barnehagen fra treårsalder gir barna større muligheter til å videreutvikle språk, lek, sosial kompetanse og ansvar.

       Jeg har i et tidligere brev til kommunene oppfordret dem til å satse på fleksible barnehagetilbud til barn under 3 år. Det understreker Regjeringens prinsipp om at det må være nok barnehageplasser også for de minste barna, for at valgfriheten skal være reell. Jeg understreker at den foreslåtte kontantstøttemodell legger opp til et prinsipp der en både kan nytte kontantstøtte og barnehageplass.

Spørsmål 3:

       Trygdeetaten har fra et tidlig tidspunkt vært involvert i arbeidet med utformingen av kontantstøtteordningen. Det er blitt tatt hensyn til de behov Rikstrygdeverket har meldt inn og det vises i den forbindelse til St.prp. nr. 53 kap 8 der det redegjøres for budsjettmessige og administrative konsekvenser for trygdeetaten.

       Det vises for øvrig til den åpne høringen som komiteen arrangerte der trygdedirektøren redegjorde for konsekvenser for trygdeetaten.

Spørsmål 4:

       Under arbeidet med de to proposisjonene har det vært kontakt mellom Kommunenes Sentralforbund og departementet. I mai er det også sendt et informasjonsbrev til kommunene om at proposisjonene om kontantstøtte er oversendt Stortinget. Det er spesielt lagt vekt på å informere om den foreslåtte forvaltningsmodellen der kommunene får ansvaret for å etablere rutiner for innhenting av informasjon fra barnehagene og føre et register over barn i kontantstøttealder som benytter barnehage. Dette brevet er utarbeidet i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund. Det planlegges ytterligere informasjonsbrev etter stortingsbehandlingen. Departementet har også tatt initiativ til en arbeidsgruppe for å bidra med innspill til utvikling av et EDB-verktøy for å forenkle arbeidet med registeret, og noen kommuner er invitert til å delta i denne gruppen.

Spørsmål 5:

       Innføring av kontantstøtten fører ikke til endringer i barnevernslovgivningen. Barnevernet skal fortsatt på grunnlag av undersøkelse vurdere hvilke tiltak som bør settes inn i den enkelte sak. Barnehage vil i mange saker fortsatt være et viktig tiltak for utsatte barn og familier.

       Forebyggende tiltak etter lov om barnevern bygger i hovedsak på et samarbeid mellom foreldre og barnevern hvor foreldrene skal gi sitt samtykke til de tiltak som iverksettes. Jeg tror ikke foreldre vil avvise et slikt samarbeid utelukkende på grunn av kontantstøtten. Regjeringens forslag til kontantstøtte innebærer også gode muligheter for å kombinere barnehageplass og kontantstøtte, og barnevernet har anledning til å dekke utgiftene til barnehageplass.

       Det ble uttrykt bekymring i høringsrunden fra bl.a. kommuner og fylkesmennene på dette punktet, og disse forholdene vil bli fulgt opp i evalueringen.

       Forøvrig minner vi om at Helsedepartementet i forbindelse med Revidert Nasjonalbudsjett vil starte et arbeid som bl.a. gir en vesentlig styrking av småbarnskontrollene ved helsestasjonene i kommunen.

Spørsmål 6:

       Innføring av kontantstøtte har bl.a. som mål å sikre foreldre større frihet i valg av omsorgsform for sine barn og sikre større likhet i fordeling av statlige midler til de som henholdsvis benytter og ikke benytter barnehageplass.

       Forslaget fra Regjeringen har ikke sidestilt barnehager med dagmamma som omsorgsform. Vi har derimot tatt sikte på at den statlige støtte foreldre direkte eller indirekte mottar til omsorg for sine barn skal likestilles. Barnehager, dagmamma og praktikant er ulike omsorgsformer med klare forskjeller. I barnehager er det lagt til rette for et pedagogisk opplegg og virksomheten er regulert i lov og forskrifter. Fortsatt utbygging av barnehageplasser med sikte på full behovsdekning slik Regjeringen går inn for, vil bidra til at de valg foreldre skal foreta blir reelle. De som ønsker å velge en barnehageplass skal ha mulighet til det.

       Foreldre som velger dagmamma må (akkurat som før) selv i større grad følge opp for å påse at ordningen fungerer godt utfra barna og familiens behov. Det er likevel viktig at det er foreldrene som får bestemme hva som passer best for deres familie, og da vil dagmamma eller praktikant kunne være den omsorgsform de ønsker.

Spørsmål 7:

       Det er riktig at en viktig målsetting med innføring av kontantstøtten er at foreldrene skal få mer tid til omsorg for egne barn. Dette er i tråd med de behov småbarnsforeldre selv melder. Men det er også en viktig målsetting at kontantstøtten skal bidra til større frihet i foreldrenes valg av omsorgsform. Dette henger sammen med at ikke alle foreldre arbeider på tidspunkter som gjør at de kan ta i bruk offentlig støttede tilsynsløsninger. Kontantstøtten vil være et viktig tilskudd til de familiene som f.eks har behov for tilsyn til barna på ettermiddags- og kveldstid.

       I kap 7 i St.prp. nr. 53 sies det at evalueringen bl a vil belyse om foreldre velger å bruke mer tid sammen med barna som en følge av innføring av kontantstøtte. Det er viktig for oss å følge med på dette punktet, og vi legger derfor opp til dette i den planlagte evalueringen.

Spørsmål 8:

       Rammeplanen gir barnehagene et samfunnsmandat og føringer for det pedagogiske innholdet. Rammeplanen gjelder for alle barn i barnehagen.

       Ett-, to- og treåringene skal arbeide med de samme fem fagområder som de større barna, men tilpasset de minste barnas nivå. Jeg ser ikke noe motsetning mellom intensjonene i Rammeplanen og skillet over og under tre år mht kontantstøtteordningen. Dersom foreldre velger å nytte kontantstøtte i de første par årene og barnehageplass fra tre-årsalder, vil det pedagogiske innholdet i barnehagen utfylle og videreutvikle den basiskompetansen som barnet har fått med seg hjemmefra. Jeg understreker igjen vårt prinsipp om at det er foreldrene som er de mest kompetente til å avgjøre hva som er best for sine barn. Vi har også undersøkelser som viser at fleste foreldre foretrekker barnehage som omsorgsform når barna er fylt tre år, ikke minst med tanke på det pedagogiske innholdet som barnehagen kan tilby.

Spørsmål 9:

       Tidspunktet for første utbetaling av kontantstøtte er foreløpig usikkert, men muligens vil dette først finne sted i desember. Denne usikkerheten (som vi opplyste om i høringsnotatet primo februar i år) må den enkelte familie ta med i sin vurdering av om man vil benytte seg av kontantstøtte i høst eller vente med å søke til seinere. Det er viktig at familier som kan tenkes å benytte kontantstøtteordningen vurdere sin egen økonomiske situasjon også i forhold til en forsinket utbetaling første halvår. Jeg vil samtidig understreke at dette er et rent igangsettingsproblem som ikke endrer realiteten i at innføringen av kontantstøtten vil gi alle familier, som velger å benytte ordningen, et bedre økonomisk tilbud enn hva de har pr dags dato.

       Når det gjelder ulempene for barnehagene som kan få mer usikre driftsforhold, viser jeg til mitt svar av 22. mai 1998 vedr samme problemstilling.

Spørsmål 10:

       På spørsmålet om regjeringen vil gå inn for lovfesting av barnehageplass når kontantstøtten blir lovfestet, vises det til mine tidligere svar til komiteen.

       En lovfestet utbyggingsplikt for kommunene i kombinasjon med en subjektiv rett til barnehageplass, er ett av flere virkemidler som på noe sikt kan tenkes benyttet for å sikre at alle som ønsker det kan få et barnehagetilbud og for å sikre likeverdige rammebetingelser for kommunale og private barnehager. Av kompromisset regjeringen har inngått vedrørende innføring av kontantstøtte, fremgår det at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med dette i en egen sak på et senere tidspunkt.

Spørsmål 11:

       Regjeringen har i Voksenåserklæringen varslet flere reformer i familiepolitikken i tillegg til kontantstøtten - ikke som alternativer. Regjeringen vil utrede modeller for deling av arbeidet i samfunnet, f.eks. gjennom ordninger for redusert arbeidstid, tidskonto og permisjonsordninger. Grunnlaget er behovet for større fleksibilitet i arbeidslivet. Det skal vurderes å iverksette ulike forsøksordninger med redusert arbeidstid. I mitt svar på interpellasjonen i Stortinget 23. april stilte jeg meg positiv til flere forsøk med 6-timersdag på initiativ fra kommuner og bedrifter. Gode permisjonsrettigheter - også for fedre - er en forutsetning for at småbarnsforeldre kan beholde tilknytningen til arbeidslivet. Regjeringen vil i løpet av stortingsperioden fremme forslag om selvstendige opptjeningsrett til fødselspenger for fedre, jmf. spørsmål 13.

       Et vesentlig poeng ved kontantstøtten er økt valgfrihet. Alle foreldre med barn i samme aldersgruppe skal i prinsippet nyte godt av støtte fra staten til familiens eget valg. Dette ivaretas ikke ved reformer som økt subsidiering av foreldrebetalingen i barnehagen eller utvidet fødselspermisjon.

       Den motstand kontantstøtten har møtt fra likestillingsinstanser må etter min mening sees i lys av interessemotsetninger og brytninger om hva som er god likestillingspolitikk. Likestilling er ikke at alle må velge likt, men at det i tråd med likestillingsloven, legges til rette for at kvinner og menn har like muligheter til deltakelse i familie og samfunnsliv. Det krever ordninger som gjør det til en reell valgmulighet for foreldre å være hjemme når barna er små, såvel som mulighet til å kombinere yrkesaktivitet med god og stabil barneomsorg. Regjeringens politikk ivaretar dette.

       Sannsynligvis vil flest kvinner benytte seg av kontantstøtten, mye på grunn av lønnsforskjellene ute i arbeidslivet. Det fremmer ikke likestilling - definert som likhet mellom menn og kvinner. Men det er sterkt overdrevet å hevde at den reverseres. Også i dag er det flest kvinner som tar ut mesteparten av fødselspermisjon og reduserer sin arbeidstid mens barna er små. Rettigheter for fedre og verdsetting av det i dag ulønnete arbeidet gjennom kontantstøtten, kan bidra til at flere menn ser hjemmearbeidet som en reell valgmulighet.

Spørsmål 12:

       Jeg viser til tidligere oversendte svar på spørsmål fra komiteen datert 19. mai, om tilsvarende problemstilling.

Spørsmål 13:

       Når det gjelder fedres rett til fødselspenger, vises det til at det ved flere anledninger er blitt gjort klart at denne regjeringen tar sikte på å fremme forslag om innføring av selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for fedre. Vi har sagt at vi tar sikte på å gjøre dette i løpet av inneværende stortingsperiode.

Vedlegg 7

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 19. mai 1998.

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen ber om en vurdering av det som framkommer i vedlagte brev fra Kommunenes Sentralforbund til komiteen.

Undervedlegg: Brev fra Kommunenes Sentralforbund til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 7. mai 1998.

Uklarheter i forbindelse med St.prp. nr. 53 (1997-1998) og Ot.prp.nr.56 (1997-1998) om kontantstøtte

       Vi viser til vårt brev til komiteen av 20. april 1998 med merknader i forbindelse med St.prp. nr. 53 (1997-1998) om innføring av kontantstøtte. Vi viser også til vårt brev til komiteen av 29. april 1998 i forbindelse med den åpne høringen i Stortinget 4. mai 1998 om kontantstøtte. Med utgangspunkt i disse dokumentene peker vi her på noen spørsmål i forbindelse med barnehagedriften som det er viktig for kommunene å få svar på i forbindelse med kontantstøttereformen.

1. Forholdet mellom statlig barnehagetilskudd og kontantstøtte

       Etter vår oppfatning fremgår det ikke tilstrekkelig klart i lovproposisjonen at ordningen med statlig barnehagetilskudd og kontantstøtteordningen i utgangspunktet er uavhengige av hverandre. Vi mener det f.eks. bør sies klart at dersom et barn får permisjon fra barnehageplass i tilknytning til utbetaling av kontantstøtte, får dette ikke noen konsekvenser for barnehagetilskuddet.

2. Regler for statstilskudd til barnehager

       I ovennevnte høringsuttalelse til Barne- og familiedepartementet har vi pekt på de problemer kontantstøttereformen vil kunne føre til for barnehager - såvel kommunale som private - i kommuner som allerede har full eller tilnærmet full barnehagedekning. Disse vil raskt kunne få et overskudd på plasser. Særlig vil distriktsbarnehager med et relativt begrenset opptaksgrunnlag være utsatt i så måte. For å sikre driftsgrunnlaget og for å bidra til å skape økonomisk stabilitet for barnehagene foreslår vi at det statlige tilskuddssystemet endres slik at det gis støtte til barnehageplasser og ikke til barnehagebarn, slik ordningen er i dag. Dette ble for øvrig også tatt opp fra vår side under Stortingets høring om kontantstøtte 4 mai.

3. Økonomisk sosialhjelp

       KS registrerer at odelstingsproposisjonen om kontantstøtte ikke behandler spørsmålet om hvorvidt kontantstøtten skal holdes utenfor beregninger for utmåling av økonomisk sosialhjelp. På bakgrunn av sosialhjelpens subsidiære karakter antar vi derfor at kontantstøtten - i likhet med barnetrygd og barnebidrag/forskudd - inngår som en del av beregningsgrunnlaget på inntektssiden for utmåling av økonomisk sosialhjelp. Vi forutsetter at komiteen ber departementet avklare dette i forhold til kommunene.

4. Fosterhjem

       Lovproposisjonen foreslår at det ikke skal betales kontantstøtte for fosterbarn - under henvisning til at fosterbarn i aktuell aldersgruppe enten er i barnehage eller i forsterket fosterhjem (hvor en av foreldrene gis særlig kompensasjon for å kunne være hjemme med barnet på heltid).

       KS vil imidlertid peke på at det også er fosterhjem med fosterbarn i denne aldersgruppen hvor hjemmet verken har barnehageplass eller forsterket fosterhjemsordning. Forutsetningene for å unnta disse fosterbarna fra kontantstøtteordningen synes således ikke å være til stede.

5. Straff for å gi uriktige opplysninger (§ 23)

       I forbindelse med forslaget om straff for å gi uriktige opplysninger i § 23 bør det presiseres at dette bare gjelder privatpersoner. Det kan ikke gjelde kommuner som gir opplysinger videre som viser seg ikke å være riktige.

6. Regler om kommunale kontrollregistre (§ 27)

       Det foreslås i § 27, 7.ledd, at departementet skal gi regler om hvordan kontrollregistret skal opprettes og hvordan det skal drives og sikres. KS vil foreslå at slike bestemmelser gis i forskrifts form, slik at disse er så direkte knyttet til loven som mulig.

7. Endringer i statsbudsjettet for 1998: fordelingsnøkkel for rammetilskudd til kommunene

       I St.prp. nr. 53 (1997-1998) er rammetilskuddet til kommunene foreslått øket med 21 millioner kroner under post 60, Innbyggertilskudd/utgiftsutjevning. I vårt brev til komiteen av 20. april 1998 har vi pekt på at dette beløpet er for lavt. Vi savner en fordelingsnøkkel for denne summen: Skal beløpet fordeles etter innbyggertall (ca kr 4,78 pr innbygger), etter antall barn eller på annen måte?

8. Kommunenes økonomiske ansvar for privat barnehagedrift

       I stortingsproposisjonen om innføring av kontantstøtte peker Regjeringen under punkt 5.3.2. om den videre utvikling av barnehagetilbudet på at kommunene bør ta et sterkere økonomisk ansvar også for den private barnehagedriften. Det heter bl.a. at for å bidra til et bedre samordnet barnehagetilbud bør kommunene gi kommunal støtte til private barnehager kombinert med vilkår for foreldrebetalingen. KS vil peke på at kommunene ikke kan forplikte seg til et så stort økonomisk løft uten at deres inntektsgrunnlag bedres tilsvarende.

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite datert 22. mai 1998.

       Det vises til brev fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen datert 19. mai 1998. Komiteen ber om en vurdering av det som fremkommer i brev fra Kommunenes Sentralforbund (KS) til komiteen datert 7. mai 1998.

1. Forholdet mellom statlig barnehagetilskudd og kontantstøtte

       Dette spørsmålet er ikke relevant for proposisjonen om kontantstøtte.

       Når det gjelder det statlige driftstilskuddet til barnehager er reglene for dette ikke endret som følge av forslaget om innføring av en ordning med kontantstøtte. Barnehageeier plikter å melde fra til kommunen dersom en gruppe med barn eller deler av en barnehage legger ned i mer enn en måned. I en ordinær barnehage defineres en gruppe som to eller flere barn. Svingninger som er mindre enn det som er nevnt foran, regnes som « tilfeldige » og skal ikke meldes til kommunen. Det vises til tilskuddsrundskrivet del II, punkt 3 bokstav e).

       Med utgangspunkt i reglene som gjelder for det statlige driftstilskuddet, vil ett barn kunne slutte i barnehagen for å få kontantstøtte uten at dette får betydning for driftstilskuddet som barnehagen mottar. Dersom det slutter flere enn ett barn i barnehagen og plassene blir stående tomme, vil driftstilskuddet til barnehagen måtte reduseres. Hvorvidt dagens tilskuddsordning oppfyller de krav og behov en fullt utbygd sektor setter, vil imidlertid bli vurdert.

       Avtalen om barnehageplass mellom foreldrene og barnehagen må være brakt til opphør før retten til kontantstøtte foreligger, jf. Ot.prp.nr.56 (1997-1998) om kontantstøtte til småbarnsforeldre, § 2, første ledd, der det heter at « barn som ikke eller bare delvis gjør bruk av barnehageplass som det ytes statlig driftstilskudd for ».

       Ved den nye femdelingen for utbetaling av kontantstøtte vil departementet vurdere å endre satsene for utbetaling av driftstilskudd til barnehager i samsvar med disse. I lovforslaget om kontantstøtte foreslår departementet at satsene for kontantstøtte skal fastsettes av Stortinget ved årlig budsjettvedtak.

2. Regler for statstilskudd til barnehager

       I kommuner med full barnehagedekning vil det være svingninger i behovet som følge av flytting, endrede fødselstall, endringer i yrkesaktivitet, bruken av foreldrepermisjoner osv. Dette er en problemstilling som blir aktuell i alle kommuner, uavhengig av ordningen med kontantstøtte, etterhvert som barnehagedekningen blir bedre. Foreløpig er imidlertid barnehagedekningen i de aller fleste kommuner på et slikt nivå at innføringen av kontantstøtte for to årganger ikke gir en overkapasitet over natten. Jeg understreker likevel at i kommuner som har full dekning eller nærmer seg målet om barnehageplass til alle som ønsker det, er det kommunens eget ansvar å samordne tilbudet slik at ressursene på barnehageområdet til enhver tid utnyttes best mulig. I dette arbeidet er det viktig å legge til rette for familiebarnehager, eller andre former for fleksible løsninger som kan bidra til å redusere konsekvensen av årlige svingninger i barnehagebehovet. Dette arbeidet må kommunene gjøre uavhengig av innføringen av kontantstøtten.

       En omlegging av det øremerkede barnehagetilskudd fra utbetaling pr barn til utbetaling i forhold til den kapasiteten barnehagene har, vil kunne bidra til liten effektivitet i barnehagesektoren. med en slik tilskuddsform vil kommunenes incentiver til samordning og tilrettelegging for en omstillingsdyktig sektor svekkes betydelig og dermed på sikt kunne gi store budsjettmessige konsekvenser. En slik omlegging vil følgelig ikke være hensiktsmessig i forhold til de utfordringer sektoren står ovenfor.

3. Økonomisk sosialhjelp

       I stortingsproposisjonen om innføring av kontantstøtte gjøres det klart at kontantstøtten ikke skal reduseres eller avkortes dersom mottakerne samtidig får økonomisk sosialhjelp. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt nivået på den økonomiske sosialhjelpen skal påvirkes av at familien får kontantstøtte, vises det i proposisjonen til at det pågår et arbeid med utforming av en stortingsmelding om utjevning av levekår. Det framgår at forholdet mellom kontantstøtte og økonomisk sosialhjelp vil bli tatt opp i dette meldingsarbeidet.

       Sosial- og helsedepartementet er i ferd med å utarbeide nye veiledende retningslinjer for kommunenes utmåling av økonomisk sosialhjelp. Disse vil etter planen foreligge når kontantstøtteordningen trer i kraft. Kommunene vil dermed kunne forholde seg til oppdaterte retningslinjer når de skal vurdere utmåling av sosialhjelp til familier som mottar kontantstøtte.

       Når det gjelder spørsmålet om en eventuell lovfesting av hvordan kommunene skal forholde seg i disse sakene, vil dette bli drøftet i stortingsmeldingen om utjevning av levekår.

4. Fosterhjem

       Fosterhjem er en del av den kommunale barneverntjenesten. Utgiftsdekning og godtgjøring til fosterforeldre er kommmunens ansvar. Det er mulig det finnes fosterhjem med fosterbarn i kontantstøttealder der det verken benyttes barnehageplass eller gis utvidet godtgjøring; det er i så fall et forhold mellom fosterforeldrene og kommunen.

5. Straff for å gi uriktige opplysninger (§ 23)

       Bestemmelsen i lovforslagets § 23 gjelder bare støttemottaker. Dette må kunne sies å følge klart av lovens oppbygging. Tilsvarende regel er gitt i folketrygdloven uten at det i lovteksten er presisert at den gjelder privatpersoner.

       Kommunenes plikt til å føre register følger av regler i barnehageloven og ikke av kontantstøtteloven. Det er derfor uansett ikke naturlig å si noe direkte om kommunenes plikter i kontantstøtteloven.

6. Regler om kommunale kontrollregistre

       I forslaget til barnehageloven § 8  a siste ledd heter det at departementet vil gi nærmere regler om opprettelse, føring og sikring av registrene. Departementet har enda ikke tatt stilling til hvordan slike regler skal utformes, men mye tyder på at forskriftsformen vil være mest hensiktsmessig.

7. Endringer i statsbudsjettet for 1998: Fordelingsnøkkel for rammetilskudd til kommunene

       Midlene fordeles til kommunene etter andel innbyggere i alderen 0-6 år, som er ett av kriteriene som ligger til grunn for fordeling av rammetilskuddet til kommunene. Dette framgår av St.prp. nr. 60 (1997-1998) Om kommuneøkonomien 1999 m.v, punkt 2.3.1.1.

8. Kommunenes økonomiske ansvar for privat barnehagedrift

       Jeg viser her til brev av 19. mai 1998 hvor jeg svarer på spørsmål fra komiteen om kompromisset om likebehandling av kommunale og private barnehager. Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med egne forslag om dette, og da vil økonomiske konsekvenser for kommunene naturligvis ble behandlet.

Vedlegg 8

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 25. mai 1998.

       I forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak har familie-, kultur- og administrasjonskomiteen følgende spørsmål:

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 28. mai 1998.

       Jeg viser til spørsmål fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen datert 25. mai 1998 vedr diverse spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 53 (1997-1998) om Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre.

Spørsmål 1

       Når det gjelder åpne barnehager, så får disse beregnet den statlige støtten etter det gjennomsnittlige antall barn som benytter tilbudet. Vi har derfor ingen eksakt statistikk over hvilke alder og oppholdstid barna har. Majoriteten av barna har imidlertid en oppholdstid på under 16 timer pr uke. Totalt var det i 1996 i overkant av 2.500 barn i åpne barnehager. Med en gjennomsnittlig statlig støtte på 4.000-6 000 kroner pr barn, anslår departementet at åpne barnehager mottar 10-15 mill kroner i statstilskudd pr år.

Spørsmål 2

       En del høringsinstanser tok opp konsekvenser av kontantstøtten i forhold til ulike driftsformer i barnehagene, selv om høringsnotatet ikke gikk spesielt inn på dette. Uttalelser om driftsformen åpne barnehager finnes i høringsuttalelser fra om lag halvparten av fylkesmennene, fra noen kommuner og fra organisasjoner med spesiell tilknytning til barnehagefeltet. Anslagsvis kan det være et tjue-talls høringsinstanser som på ulik måte formidler verdien - både for barn og foreldre - av å benytte åpen barnehage, bekymring for at avkorting av kontantstøtten kan føre til at familier avstår fra å benytte et slikt tilbud, eller de oppfordrer direkte til at opphold i åpen barnehage holdes utenfor den vanlige regelen.

Spørsmål 3

       Jeg har tidligere sagt klart fra om at det har vist seg mer tidkrevende å få etablert en forvaltningsordning for kontantstøtten enn det vi la til grunn da tidsforløpet for innføringen av reformen ble lagt. Mine betenkeligheter går altså ikke på om kontantstøtte bør innføres, altså det politisk/ideologiske plan, men på det praktiske plan. Bedre utredning i forkant kunne ha hindret at vi må basere oss på etterbetaling for de første månedene. Å utsette innføringstidspunktet for reformen har jeg likevel ikke sett som noe alternativ.

       De vanskeligste spørsmålene ved reformen har vært knyttet til barnehagens særlige betydning for barn med spesielle behov. Spesielt gjelder dette barnehagens rolle som hjelpetiltak i barnevernets arbeid, men også for barn med funksjonshemminger og som arena for sosialt fellesskap og språktrening for barn fra innvandrerfamilier. Flere utredninger hadde likevel ikke gitt svar på om reglene for kontantstøtten ville føre til at flere familier med barn i disse gruppene avstår fra barnehageplass og heller tar i mot kontantstøtte. Dette er det bare erfaringene som vil vise. Evalueringen blir derfor særlig viktig.

Spørsmål 4

       Om foreldre som har inngått avtale om kjøp av heldagsplass i barnehagene kan redusere til kjøp av deltidsplass etter 2 måneder, beror på en tolkning av avtalen mellom barnehagen og foreldrene og om barnehagen har mulighet til å tilby slik plass.

       Mange barnehager tilbyr i dag fleksible barnehagetilbud. I slike barnehager vil det i utgangspunktet være uproblematisk å få redusert oppholdstiden fra heldagsplass til 20 t pr uke. Det hele vil likevel være avhengig av om barnehagen etter en konkret vurdering har mulighet til å tilby foreldrene et slikt tilbud. Viktige momenter i denne vurderingen vil bl.a. være ledig kapasitet i barnehagen og barnehagens økonomi. Det er barnehagen selv som foretar denne vurderingen og kommer til enighet med foreldrene. Om foreldrene kan skifte oppholdstid på dagen eller om de er bundet av en oppsigelsestid, vil bero på avtalen mellom barnehagen og foreldrene og situasjonen i den enkelte barnehage.

       I barnehager som kun tilbyr heldagsplasser, vil det nok være vanskeligere å få til en avtale mellom foreldrene og barnehagen om redusert oppholdstid så lenge det er etterspørsel etter heldagsplasser i barnehagens opptakskrets. Departementet har likevel oppfordret barnehagene til fleksibilitet og brukertilpassing. Det vises i denne sammenheng spesielt til Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren som i disse dager oppsummerer erfaringene fra deltakende kommuner.

Spørsmål 5

       Jeg viser til tidligere svar på samme spørsmål fra komiteen.

Spørsmål 6

       Sitat fra s. 20 spalte 1, « Kontantstøtten har så langt kun i liten grad påvirket det planlagte antallet plasser i negativ retning, og da først og fremst ved at tiltak som ellers ville gitt økning er bremset opp eller stoppet noen få steder. », bygger på spørsmål 5 i Opinions undersøkelse fra februar 1998. Her ble følgende spørsmål stilt kommunene/bydelene: « Har kommunene hatt konkrete planer om etablering av nye plasser for barn under 3 år som kommunen har valgt å utsette eller å sløyfe på grunn av innføringen av kontantstøtte? »

       På dette spørsmålet svarte 89 % av kommunene og 100 % av bydelene « Nei ». Ingen av kommunene oppga at de hadde valgt å sløyfe planlagte plasser og 7 % av kommunene svarte at de hadde utsatt etablering av planlagte plasser. (5 % av kommunen avga svaret « Ikke sikker ».) Undersøkelsen stilte ikke spørsmål om hvor mange plasser som evt. var utsatt eller sløyfet.

Spørsmål 7

       Det vises til tidligere svar der jeg har redegjort for økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager, jf. svar på komiteens spørsmål av 14. mai 1998. Som tidligere nevnt, tar Regjeringen sikte på å komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag vedrørende disse problemstillingene på et senere tidspunkt.

Spørsmål 8

       En større bruk av ulike oppholdstider, vil i seg selv ikke øke barnehagenes driftsutgifter. Om ett barn benytter en « fulltids plass » eller den samme kapasiteten utnyttes av to barn, endrer ikke barnehagens driftsutgifter. En eventuell kostnadsøkning vil først være aktuelt dersom barnehagene ikke får utnytte sin totale kapasitet. Dette vil derfor ikke være en problemstilling for barnehagene så lenge de selv bestemmer hvilke tilbud de skal tilby. Når det gjelder avgjørelsesmyndighet når foreldre ønsker en oppholdstid tilpasset deres behov, viser jeg til mitt svar i spørsmål 4 om samme tema.

       Hvem som vil komme til å dekke en kostnadsøkning ved en eventuell dårligere kapasitetsutnyttelse av barnehagene når fleksibiliteten økes, avhenger av flere aktører. I dag dekkes kostnadene i barnehagene av både staten, kommunene og foreldre. Dersom det skulle komme en økning i kostnadene for barnehagene, er det naturlig at både staten og kommunene også må vurdere nivået på sin økonomiske støtte slik at ikke alt blir belastet foreldrene.

Spørsmål 9

       Vi har lite detaljert oversikt over hvor stor andel menn som tar ut kontantstøtte i små kommuner med kommunale støtteordninger, men jeg vil anta at omfanget er begrenset. Som en indikasjon kan jeg refere resultater fra utvalgsundersøkelsen foretatt av Opinion i vinter. Blant de familier som legger opp til å benytte seg av kontantstøtten høsten 1998 oppgis det at 86 prosent av barna hovedsakelig vil bli hjemme med mor, 11 prosent like mye med mor og far og 3 prosent hovedsakelig hjemme med far.

       For bykommunene Stavanger og Bodø er det bare førstnevnte som hittil har evaluert ordningen. I evalueringsrapporten (Asplan Viak Stavanger 1997) går det fram at i familier med kontantstøtte blir mor i større grad hjemmeværende. Kontantstøtten ser ikke ut til å påvirke fars arbeidsforhold. Fedrene er i stor grad fortsatt i fullt arbeid.

Spørsmål 10

       Arbeids- og administrasjonsdepartementet som forvalter ordningen med omsorgsvikariater opplyser at ordningen er et arbeidsmarkedstiltak som ble innført våren 1997 som en forsøksordning i fylkene Akershus, Østfold, Møre og Romsdal samt byene Bergen og Trondheim. Formålet med ordningen er å gi arbeidsledige relevant arbeidspraksis i offentlige og private virksomheter ved å la dem få mulighet til å gå inn i vikariater for ansatte som gis permisjon inntil 10 måneder for å ivareta omsorg for barn under skolepliktig alder. Medio mai 1998 var det registrert 108 vikarer (tiltaksdeltakere) på ordningen. 70 av disse var kvinner. Innhentede oppgaver fra et flertall av virksomheter som benytter ordningen, viser at om lag 80 prosent av de som hadde omsorgspermisjon var kvinner.

Spørsmål 11

       Rikstrygdeverkets planer vedr forvaltning av kontantstøtten innebærer at utbetaling skal skje i desember, forutsatt at de kommunale registrene over barn i barnehage er på plass i begynnelsen av september. Departementets mål slik det fremgår av Ot.prp. nr. 56, er i overensstemmelse med dette. Målet er altså ikke at alle utbetalingene av kontantstøtte skal skje innen 1. desember 1998, men i desember, dvs innen utgangen av desember. Dette målet står fast og legges til grunn i arbeidet. Jeg kan ikke garantere at alle som har rett til kontantstøtte fra 1. august vil motta første utbetaling i desember. Jeg kan imidlertid forsikre at departementet og trygdeetaten gir arbeidet høyeste prioritet.

Spørsmål 12

       Spørsmålet om tidspunktet for første utbetaling av kontantstøtte har fått stor oppmerksomhet i media. Det er derfor grunn til å tro at de aller fleste potensielle brukere av ordningen allerede er klar over at det blir etterbetaling i oppstartingsfasen. Dette vil også framgå av et eget informasjonsbrev som trygdeetaten vil sende til alle potensielle støttemottakere straks ordningen er vedtatt. Basert på denne informasjonen må den enkelte familie vurdere valg av omsorgsløsning høsten 1998. Jeg viser for øvrig til mitt svar på spørsmål 9 i komiteens brev av 19. mai 1998.

Spørsmål 13

       Når det gjelder trygdeetatens rolle, vises det til trygdedirektørens uttalelse under den åpne høringen om kontantstøtte.

       Arbeidet med forberedelsene av de kommunale kontrollregistrene er nå i full gang. Etter departementets oppfatning er det realistisk å forvente at dette lar seg gjennomføre som planlagt.

Spørsmål 14

       Fra 1. januar 1998 ble ordningen med driftstilskudd til barnehager lagt om for å gjøre det lettere for barnehageeier å tilby deltidsplasser. Siden endringen ble foretatt midt i barnehageåret, vil en først se virkningen av dette til høsten i forbindelse med oppstart av barnehageåret 1998/99.

       I tillegg til de økonomiske rammebetingelsene har markedssituasjonen og vilje til å tilby andre løsninger enn full barnehageplass innvirkning på om familiene får tilbud om fleksible løsninger. Kommuner med god barnehagedekning i forhold til behovet, klarer i større grad enn kommuner med lange barnehagekøer å innfri familienes behov når det gjelder oppholdstid. En fortsatt utbygging av barnehagesektoren vil være viktig både for å nå målet om barnehageplass til alle som ønsker det, men også for å bidra til større fleksibilitet i tilbudet og dermed mer reell valgfrihet i forhold til valg av omsorgsløsning.

Spørsmål 15

       I forslaget om kontantstøtte er det ikke lagt opp til noen endring i reglene for tildeling av statstilskudd til barnehagene. Barnehagene vil dermed fortsatt motta støtte i forhold til barnas oppholdstid.

       Som jeg har svart tidligere, er det barnehagene selv som fastlegger hva slags tilbud de ønsker å tilby. Med den konkurransesituasjonen barnehagene kommer i nå når sektoren begynner å bli fullt utbygd, vil de i stadig større grad måtte tilpasse seg brukernes ønsker. Dersom evalueringen av kontantstøtten likevel skulle vise at foreldrene ikke får de tilbudene de ønsker, er dette spørsmål jeg vil komme tilbake til i det videre arbeidet med rammebetingelsene for barnehagesektoren.

Spørsmål 16

       Dette spørsmålet svarte jeg også på under komiteens høring. Vi trenger ikke belegg i forskning for å konstatere at familier som hittil har fått barnehageplass, har kunnet nyte godt av offentlige midler til barneomsorg, mens familier uten barnehageplass ikke har fått det samme. Vi mener at større likhet i overføringene fra staten til barneomsorg, uavhengig av hvordan familiene ordner seg, er et viktig mål for reformen.

Spørsmål 17

       Ett av målene med kontantstøtten er at småbarnsforeldre skal få mulighet til å bruke mer tid sammen med barna. Jeg har ikke sagt at « hjemmeværende mødre er det aller beste for barna ». Poenget mitt har hele tiden vært at foreldre og barn må få mulighet til å ha mer tid sammen. Det ideelle ville etter mitt syn være at mor og far delte på denne tiden, men slike valg bør den enkelte familie ta selv. I evalueringen av ordningen vil vi se om barn og foreldre faktisk får mer tid sammen. Jeg viser for øvrig til mitt svar på spørsmål 7 i komiteens brev av 19. mai 1998.

Spørsmål 18

       Det foreligger ingen konkrete tiltak som er spesielt innrettet for å dekke en eventuell økt etterspørsel etter deltidsplasser for 1-åringer. Jeg viser imidlertid til svaret under spørsmål 14 om hvorvidt barnehagene vil kunne tilby fleksible tilbud.

Spørsmål 19

       Vilkåret for rett til fødselspenger er at stønadsmottaker må ha vært yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i 6 av de siste 10 månedene før fødsel. Likestilt med yrkesaktivitet er perioder med dagpenger ved arbeidsløshet, sykepenger ved egen eller barns sykdom og fødselspenger eller adopsjonspenger.

       Kontantstøtte gir ikke opptjening av rett til fødselspenger. Perioder der det mottas kontantstøtte, og støttemottaker ikke samtidig er yrkesaktiv, gir altså ikke fødselspengeopptjening.

Spørsmål 20

       Retten til permisjon følger av arbeidsmiljøloven kapittel VIII. I tillegg til permisjon det første året har hver av foreldrene rett til 1 års ulønnet permisjon. Med mindre det er snakk om en enslig forsørger, som har krav på 2 år i tillegg til permisjon det første året, har ikke kvinner som velger å være hjemme rett til permisjon frem til barnet er 3 år. For å opprettholde rettighetene til arbeidslivet, kan hver av foreldrene ta ut ett års ulønnet permisjon hver, dersom de velger å være hjemme med barnet fram til det er 3 år.

       Barne- og familieministeren har ingen planer om å ta initiativ til å utvide retten til ulønnet permisjon.

Spørsmål 21

       Det legges opp til at delt utbetaling i regi av trygdeetaten kun skal skje hvis det foreligger skriftlig avtale om delt omsorg og foreldrene er enige om delt utbetaling. I tillegg oppstilles det et vilkår om at ingen av foreldrene har avtalt bruk av barnehageplass for barnet. Utbetaling kan når disse vilkårene er oppfylt foretas med en halvpart til hver av foreldrene.

       Begge foreldrene må altså fylle vilkårene for rett til full kontantstøtte for at delt utbetaling skal kunne foregå i regi av trygdeetaten.

Vedlegg 9

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 27. mai 1998.

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen viser til vedlagte brev fra Kommunenes Sentralforbund med synspunkter fra KS på punkter i avtalen om kontantstøtte mellom Regjeringen og Høyre og Fremskrittspartiet.

       Komiteen ber om departementets kommentarer til brevet.

Undervedlegg: Brev fra Kommunenes Sentralforbund til Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite, datert 26. mai 1998.

Synspunkter fra KS på punkter i avtalen om kontantstøtte mellom regjeringen og høyre og fremskrittspartiet

       Vi viser til inngått avtale av 11. mai 1998 mellom Fremskrittspartiet, Høyre og regjeringspartiene om innføring av kontantstøtte. KS ønsker å gi uttrykk for følgende synspunkter i anledning enkelte av punktene:

       KS vil med dette be om at hele spørsmålet om økonomisk likebehandling blir skikkelig utredet før eventuelle nye retningslinjer kommer.

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 28. mai 1998.

       Det vises til brev fra stortingskomiteen av 27. mai. Komiteen ber om kommentarer til brevet fra Kommunenes Sentralforbund (KS) til stortingskomiteen, datert 26. mai 1998, der KS kommer med synspunkter til kompromisset regjeringen har inngått med Fremskrittspartiet og Høyre i anledning kontantstøtten.

1) Vedr. KS sine synspunkter til avtalens punkt 1 b):

       I brevet fra KS blir det vist til at Regjeringen i kompromisset blir bedt om å komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag med sikte på å gi større grad av økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager. KS peker på at dette er et svært komplisert forhold, og viser til at et slikt forslag bl.a. vil kunne få følgende virkninger:

       På denne bakgrunn ber KS om at hele spørsmålet om økonomisk likebehandling blir skikkelig utredet før eventuelle retningslinjer kommer.

       Jeg vil i denne sammenheng vise spesielt til svar på komiteens spørsmål av 14. mai. Det understrekes der at før Regjeringen kan komme med konkrete tiltak for å følge opp likebehandling av kommunale og private barnehager, må ulike forhold vedrørende denne problemstillingen utredes og kostnadsberegnes nærmere. I likhet med KS, vil jeg peke på at det her er tale om svært kompliserte forhold. Det vil derfor være viktig å få avklart hvilke konsekvenser en økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager medfører fordi det her er snakk om kommuneøkonomi. Som kjent blir private og kommunale barnehager likebehandlet mht. tilskudd fra staten.

2) Vedr. KS sine synspunkter til avtalens punkt 1 e):

       KS poengterer i sitt brev at økningen i fradraget for dokumenterte utgifter til pass og stell av barn, vil ha inntektsmessige konsekvenser for kommunene. En reduksjon i personskatten vil selvfølgelig påvirke skatteinngangen for både kommune og stat. Den endringen det er lagt opp til i regjeringspartienes kompromiss med Høyre og Fremskrittspartiet, vil imidlertid gi relativt begrenset utslag i den enkelte kommunes inntekter. Det er fastlagt at økningen i fradraget skal foretas innenfor en ramme på 96 mill kroner. For kommunesektoren vil dette anslagsvis gi en lavere skatteinngang på i underkant av 40 mill kroner.

Vedlegg 10

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 28. mai 1998.

       I svar til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen den 25. mai 1998 angående kontantstøtte, viser statsråden til at Sosial- og helsedepartementet i forbindelse med Revidert Nasjonalbudsjett vil starte et arbeid som bl.a. gir en vesentlig styrking av småbarnskontroll ved helsestasjonene i kommunen.

       Hva slags styrking av helsestasjonene er lagt inn i Revidert Nasjonalbudsjett, og på hvilken måte vil denne styrkingen komme barnevernsbarna tilgode?

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråden, til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 28. mai 1998.

       Det vises til brev fra stortingskomiteen av 28. mai 1998. Komiteen spør om hva slags styrking som er lagt inn i Revidert Nasjonalbudsjett, og på hvilken måte denne styrkingen vil komme barnevernsbarna til gode.

       I forbindelse med Revidert Nasjonalbudsjett ble det lagt frem en Handlingsplan for psykisk helsevern. Under tiltak for barn og ungdom er det foreslått 800 flere årsverk til styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

       Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er det eneste stedet hvor helsetjenesten treffer alle barn og unge - når 100 % av spe- og småbarnsforeldre benytter seg av helsestasjonene. Disse tjenestene spiller derfor en viktig rolle i det forebyggende arbeidet blant barn og unge.

Vedlegg 11

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 28. mai 1998.

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har følgende spørsmål i forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak:

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråden, til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 28. mai 1998.

       Det vises til spørsmål fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen datert 28. mai 1998 i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 53 (1997-1998) om Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre.

Spørsmål 1

       Det er riktig at et viktig argument for innføringen av en kontantstøtteordning har vært større rettferdighet i forhold til de statlige overføringer som gis til barnefamiliene. Det har likevel aldri vært snakk om en fullstendig millimeterrettferdighet. At enkelte som benytter åpen barnehage mottar noe mer i statlig støtte enn andre, rokker etter min mening ikke ved det faktum at kontantstøtteordningen bidrar til en utjevning av de statlige overføringene til barnefamiliene. Mitt argument for å opprettholde full kontantstøtte for de som bruker åpen barnehage, er basert på de tilbakemeldingene flere av høringsinstansene hadde på denne barnehageformen. De uttrykker bekymring for at avkorting av kontantstøtten kan føre til at familier avstår fra å benytte et slikt tilbud, eller de oppfordrer direkte til at opphold i åpen barnehage holdes utenfor den vanlige regelen. Blant annet i forhold til integreringen av barn og mødre med innvandrerbakgrunn er de åpne barnehagene en viktig møteplass.

Spørsmål 2

       Det er et mål at kostnadene i barnehagene skal deles etter prinsippet 40 - 30 - 30 på henholdsvis stat, kommune og foreldre. For de kommunale barnehagene er dette langt på vei oppfylt. Dette har vært tilfellet gjennom flere år. Det er følgelig bare i de private barnehagene hvor denne målsettingen per i dag ikke er oppfylt. Hvilken strategi Regjeringen har for at også de private barnehagene skal kunne oppfylle denne målsettingen, er en sak jeg vil komme tilbake til Stortinget med på et senere tidspunkt. jeg viser for øvrig til tidligere svar til komiteen når det gjelder likebehandling av kommunale og private barnehager.

       I forhold til spørsmålet om en automatisk oppjustering av kontantstøtten i takt med barnehagetilskuddet, legges det opp til at størrelsen på både tilskuddet til barnehager og kontantstøtten avgjøres ved den årlige budsjettbehandlingen. Stortinget vil dermed stå fritt til å vurdere forholdet mellom disse tilskuddene fra år til år.

Spørsmål 3

       Når det gjelder forholdet til økonomisk sosialhjelp, viser jeg til mitt svar 22. mai om dette.

Vedlegg 12

Brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen til Barne- og familiedepartementet, datert 28. mai 1998.

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen viser til brev mottatt 28. mai 1998 med svar på spørsmål fra komiteen datert 25. mai 1998. Komiteen har et tilleggsspørsmål, jf. spørsmål 11:

       Siden statsråden ikke kan garantere utbetaling av kontantstøtte innen 1.desember 1998, når tror statsråden at småbarnsfamiliene kan regne med at kontantstøtten vil bli utbetalt.

Svarbrev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråden, til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 28. mai 1998.

       Det vises til brev fra stortingskomiteen av 28. mai 1998. Komiteen spør der om tidspunktet for utbetaling av kontantstøtte.

       Jeg viser til mitt svar på spørsmål 11 i komiteens brev av 25. mai 1998. Målet er at utbetalingene kan skje i løpet av desember 1998. Dette tror jeg også er realistisk, men som jeg sa i mitt forrige svar, kan jeg ikke garantere dette.

Vedlegg 13

Referat fra åpen høring vedrørende:

Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre

Åpen høring i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen mandag den 4. mai 1998 kl. 10.

Møteleder: May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (komiteens leder)

       Sak:

       Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, St.prp. nr. 53 (1997-1998) og Ot.prp.nr.56 (1997-1998)

       Presidenten: Følgende var invitert til å delta i høringen:

Høring med Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere v/forbundsleder Oddrun Remvik, Barneombudet v/barneombud Trond Waage, Kvinne- og familieforbundet v/forbundsleder Elisabeth Rusdal, forsker Kari Wærness, professor i sosiologi, og forsker Agnes Andenæs, Dr.polit.

       Møtelederen: Då ønskjer eg velkommen til den opne høyringa om innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre på bakgrunn av St.prp. nr. 53 og Ot.prp. nr. 56 om lov om kontantstøtte til småbarnsforeldre.

       No har vi delt opp denne dagen i fleire sekvensar, og i den første bolken har kvar enkelt representant i komiteen åtte minutts tid til å stille spørsmål og få svar.

       Med oss i denne bolken ønskjer vi velkommen Oddrun Remvik, forbundsleiar Fellesorganisasjonen for barnevernpedagogar, sosionomar og vernepleiarar, Trond Waage, barneombod, Elisabeth Rusdal, forbundsleiar Kvinne- og familieforbundet, Kari Wærness, forskar, og Agnes Andenæs, forskar.

       Den første som skal stille spørsmål, er ordførar for saka, Trond Helleland. Ver så god.

       Trond Helleland (H): Takk for det. Debatten om kontantstøtten har jo nådd de store høyder, og sjelden har engasjementet vært større knyttet til et reformforslag.

       Det politiske flertall som støtter kontantstøtte, har tre hovedmål: Familiene skal gis reell valgfrihet når det gjelder hvilken omsorgsform de ønsker for barna sine. Familiene skal sikres mer tid til selv å ta omsorg for egne barn, og det må bli mer likhet i overføringene den enkelte familie mottar til barneomsorgen fra staten, uavhengig av hvordan tilsynet ordnes.

       Jeg vil starte høringen med et spørsmål som rettes til Barneombudet og Kvinne- og familieforbundet. Jeg vil gjerne at begge svarer på det.

       Barneombudet skriver i sin høringsuttalelse:

       Og mitt spørsmål blir da: Kan vi med bakgrunn i dette dystre sitatet fra Barneombudet ta sjansen på å overlate omsorgen for våre ett- og toåringer til mor og far?

       Trond Waage: Det er jo slik at dette sitatet er blitt revet ut av den totale sammenheng. Vårt høringssvar inneholder masse refleksjoner rundt temaet: Hvordan kan det være til det beste for barnet?

       Barneombudet har på grunn av sin posisjon mange henvendelser om kriser i hjem, meldt inn fra barn og fra foreldre, hvor det klart kommer fram at støtteapparatet rundt familien ikke fungerer. Derfor har vi 5.000 barn i offentlig omsorg i dag, og vi har 16.000 barn i dag som er under barnevernstiltak i en eller annen form. Dette er en indikator på at på samme måte som vi har barn i barnehager som mistrives, 1-åringer og 2-åringer, har vi også selvfølgelig barn som ikke har det bra hos familier. Og dette er et faktum - et ubehagelig faktum - som vi må forholde oss til konkret, og som jeg også må jobbe med i forhold til forebyggende virksomhet.

       Fra de undersøkelsene som er gjort på internasjonal basis, vet vi at jo mer komplekst samfunnet blir, storfamiliene er i ferd med å forsvinne og vi får både tosomhets- og ensomhetsfamiliene, er det mange som vil finne løsninger som ikke er til det beste for barnet, men til det beste for de voksne. Det er faktisk en realitet.

       Opplysninger vi har fra politiet om det norske, er at den volden som øker mest, faktisk er familievolden. Det er de konkrete tallene som kommer ut, som vi har fra politiet.

       Barneombudet tok et initiativ i 1997 for å få en forskning på litt mer om den skjulte volden i familiene, siden det er det vi registrerer, altså om det som kalles bekymringsbarn eller risikobarn, de som melder fra til oss på forskjellige måter fordi de på en eller annen måte blir mishandlet. Men derfra til å trekke en generell, prinsipiell slutning, som noen politikere har gjort for å bruke dette som et politisk argument, at det er galt at foreldre skal ha sine 1-åringer hjemme hos seg, det er selvfølgelig helt galt. Vi påpekte at dette også er en fare og risiko, og vi stilte spørsmål ved om da kontantstøtten faktisk kunne virke forebyggende for denne gruppen, men der kom vi fram til at den ikke gjorde det.

       Elisabeth Rusdal: Jeg har lyst til å si: Kan vi faktisk la være? Barneombudet var inne på dette med stressfaktor, dette med tid, og det er klart at det er det som er et problem, og det vi gjør med kontantstøtte, er å sikre foreldrene tid. Det dreier seg om å gi dem tid til å få lov til å være oppdragere og det å være foreldre - det er faktisk å oppdra barn, veldig hardt arbeid som også krever tid, og som krever en verdisetting.

       Vi må være med og styrke foreldrenes tro på at de faktisk duger som oppdragere. Det er ikke slik nødvendigvis, for det det dreier seg om i spørsmålet i forhold til kontantstøtte, syns jeg, er hvem som skal ha ansvaret for oppdragelsen av barna. Er det det offentlige eller er det foreldrene?

       Foreldre er bra for barn, og vi må gi dem tid og mulighet til å være det. Jeg tror det er klart at det for noen barn, som barneombudet sier, er et problem, men i hovedsak så er foreldre bra for barn, og duger. Og så må vi gå inn og styrke dem som sliter, og gjøre den biten, men vi kan ikke unndra å gi andre en valgfrihet, en fleksibilitet og en mulighet til å ta større ansvar for egne barn selv, på grunn av noen få.

       Trond Helleland (H): Så det Barneombudet peker på i det før nevnte sitat, det er at for mye tid med barna kan være et problem. Men det er også da, som barneombudet er inne på, andre faktorer, som miljøet, trangboddhet, sosiale problemer osv. som egentlig er hovedproblemet. Så spørsmålet mitt blir egentlig i oppfølgingen: Hva har egentlig dette med kontantstøtte å gjøre? Er det ikke mer at det er sosiale problemer i spesielle deler av Oslo f.eks., som gjør at dette kan bli vanskelig uavhengig av kontantstøtte?

       Trond Waage: Hovedproblemet er at de familiene som er i krise, ikke har et funksjonelt støtteapparat rundt seg. Vi har et barnevern som ikke fungerer bra nok. Vi har helsestasjoner som får reduserte tilskudd, og det er samfunnets ansvar å legge forholdene til rette for at foreldrene kan gjøre en god jobb. Og så lenge det er en nedbygging av støtteapparatet rundt, og det er det vi får meldinger inn på som svikter, da mener vi at vi kanskje burde ha tenkt, som vi sa i vår refleksjon i forhold til kontantstøtten, da burde vi kanskje ha begynt i andre enden. La oss gjøre i stand og få det offentlige støtteapparatet til å fungere bra nok først, og så kan vi være med og diskutere kontantstøtte. Vi er veldig engstelige for at kontantstøtten faktisk tar bort fokuseringen på marginalbarna og risikobarna. Og selv om det er noen veldig få? Greit, det er muligens det i den store stokken. Vi synes ikke det er få, vi synes krisen øker. Det som er viktig for oss, er selvfølgelig at vi må ha forebyggende tiltak, for dette er ikke fenomener som går over av seg selv som et virus - noen av disse marginaliserte barna våre blir ofte livstidsprosjekter i vårt system, noe som både menneskelig og økonomisk ikke er forsvarlig. Vi er nødt til å prøve å finne løsninger som er forebyggende i tidlig alder, og det er at foreldrene får et godt støtteapparat rundt sin foreldre- og oppdragersituasjon.

       Trond Helleland (H): Da har jeg et spørsmål til slutt i min del her, til Kari Wærness, som har skrevet en kronikk i Bergens Tidende 23. januar. Der står det bl.a.:

       Senere i kronikken viser hun til en undersøkelse der det klare flertall av 25-39 år gamle kvinner ønsker kontantstøtte. Og så stiller hun et spørsmål som jeg nå vil stille til henne: Hvorfor er så mange ledende og likestillingsorienterte kvinner på venstresiden så i utakt med kvinner flest i synet på denne reformen?

       Møtelederen: Eg seier meg lei for det, men tida er dessverre ute, så då får vi kome tilbake til det spørsmålet til Kari Wærness. Dei åtte minutta er dessverre gått, så vi får ta sjansen på at nokre andre stiller det spørsmålet seinare, eventuelt at det blir gitt skriftleg svar til komiteen seinare. Neste spørjar er Grethe G Fossum.

       Grethe G Fossum (A): Kontantstøtten er en måte å bruke 2,9 milliarder kr på som etter Arbeiderpartiets mening verken gir valgfrihet eller er målrettet. Jeg har noen korte spørsmål, først til barneombudet. Barneombudet er jo barns talsperson og skulle være den i Norge som vet mest om barn, hvordan barn har det, og hva barn ønsker seg. Da vil jeg gjerne få lov til å spørre barneombudet: Synes barneombudet at både stortingsproposisjonen og odelstingsproposisjonen som er lagt fram av statsråden, har alle barns beste for øye når det foreslås å bruke 2,9 milliarder kr?

       Trond Waage: Det er hyggelig at du gir oss det at vi skal vite mest om barn i Norge. Vi prøver selvfølgelig å ha en oversikt over det meste som foregår når det gjelder barn i Norge, i samarbeid både med fagmiljøer og med foreldre og barn selv. Perspektivet i diskusjonen om kontantstøtten har vært veldig mye rettet på samværstid og samværskroner, altså timer, minutter og kroner, og alt dette har vært kvantitative størrelser. Vår oppgave, med den bakgrunn som du sier, er at vi skal ha et fotfeste i hva barns behov er, så vi prøvde i vårt høringssvar å argumentere ut fra barns beste, selv om « barns beste »-begrepet er ganske vanskelig og det selvfølgelig er politisk belagt det også, som alle andre begreper rundt dette. Men vi stilte spørsmål innledningsvis om det var riktig å bruke så mange penger når vi vet om alle de andre vanskelige oppgavene vi står overfor, som vi får meldt inn. Fra 1996 til 1997 økte henvendelsene til Barneombudet med 30 %, dvs. at vi fikk inn 96.000 telefoner fra barn i løpet av et år.

       Grethe G Fossum (A): Din konklusjon er altså at denne proposisjonen er ikke til barns beste.

       Trond Waage: Vi vil si at for mange barn er den til barns beste, men for de barna som vi er opptatt av, gråsonebarna og risikobarna, er vi i tvil om hvorvidt den er til barns beste. Da er det andre støttetiltak som må styrkes bedre - at støttekontakten ikke kan hjelpe de barna på den måten som vi ønsker.

       Grethe Fossum (A): Da har jeg et annet kort spørsmål: Er denne proposisjonen på noen måte bygd opp på en analyse av situasjonen for barn? Er den godt underbygd av forskning, og har departementet vært i god kontakt med Barneombudet, som har mye kunnskaper om barn, når det har utformet denne proposisjonen?

       Trond Waage: Dette er vel noe som alle sammen er enige om, at bakgrunnsmaterialet i forhold til proposisjonen som foreligger, ikke har vært bra nok. Vi kunne nok ønske selv at Barneombudet også kunne tatt mer initiativ, hvis vi hadde hatt ressurser, til å fremlegge bedre data om virkninger av dette. Derfor poengterte vi også i vårt høringssvar at vi bør tillate oss kanskje å ta en prøveperiode, siden det er såpass mye midler det er snakk om, slik at vi fikk en klar og god evaluering av ordningen før man gjennomførte dette fullt ut.

       Grethe G Fossum (A): Magne Raundalen har uttalt at han mener at vi som foreldre har plikt til å gjøre vårt beste for barn, slik at de skal bli kompetente, konstruktive og livsglade barn. Synes barneombudet at kontantstøtten har dette framtidsmålet som rettesnor?

       Trond Waage: Når vi vet at det moderne samfunn splitter opp familien og vi får andre familiekonstellasjoner enn 1950-, 1960-, 1970-tallets myter om den homogene familieenheten, som vi veldig ofte henter våre bilder fra når vi skal skape en fremtid, vil jeg nok si det at det er viktig at barn får være sammen med sine foreldre. Det er selvfølgelig det mest primære. Jeg tror nok at de fleste av barna vil nyte godt av å få være sammen med sine foreldre dersom foreldrene har fleksibilitet, dvs. også at de må ha en reell valgmulighet når det gjelder barnehager og andre offentlige tilbud. Det vil også kreve at foreldrene kan få det profesjonelle tilbudet fra helsestasjoner og det andre støtteapparatet som er rundt. Når det ikke fungerer, kan det være også at vi får en negativ og skjev utvikling spesielt da for de marginaliserte barna og gråsonebarna. Men for de fleste barna er det absolutt selvfølgelig en fordel. Det viser også de spontane reaksjonene eller undersøkelsene som har vært gjort nå blant foreldre, at de som har barn mellom 1 og 2 år, vil foretrekke en type kontantstøtte kombinert med at det skal være et godt offentlig tilbud, mens de som er i gruppe 2, altså foreldrene til 2-3-åringene, ønsker mer et bra offentlig tilbud.

       Grethe G Fossum (A): Da vil jeg få lov å gå over til forsker Agnes Andenæs, som er spesialist på familieforskning, samtidig som hun har forsket en del på barnevern i den siste tiden. Vil du, Agnes Andenæs, si at denne stortingsproposisjonen har gjort god nytte av den forskning som dere har drevet i NOVA i mange år - det dere har gjort på familieområdet?

       Agnes Andenæs: NOVA er en forholdsvis ny forskningsinstitusjon. Men det er kanskje ikke det som er det sentrale.

       Stortingsproposisjonen inneholder mye om barnehagedekning, om arbeidstid og om økonomi. Det det er mye mindre om, er et problem som overtid blant menn og likestillingens drivkrefter, og - kanskje noe av det som er mest problematisk - det tas for gitt både hva som er best for barn, og hva det er grunn til å bekymre seg over akkurat nå - det vi skal bekymre oss over, er tidsklemma. Det problematiseres ikke hvordan beslutninger fattes i familier, altså mellom ham og henne.

       Grethe G Fossum (A): Men har man brukt den forskningen dere har på disse problemstillingene, som bakgrunnsmateriell for den proposisjonen man har lagt fram?

       Agnes Andenæs: Meg bekjent er det ikke rettet en henvendelse for å få en kunnskapsoversikt fra NOVA. Nå sitter ikke jeg i ledelsen, så jeg tar et lite forbehold. Men det jeg vet, er at det er kontakt med tanke på evalueringen.

       Grethe G Fossum (A): Finnes det noen forskning hos dere som viser at f.eks. dagmammaordning gir barn et like stort utviklingspotensial som for barn i barnehager?

       Agnes Andenæs: Dagmammaforskning er det veldig lite av i Norge i det hele tatt. Men kanskje det ikke bare er enkeltundersøkelser som kan gi svaret, eller som kan gi materiale til denne diskusjonen. - Kan jeg si litt mer om det?

       Hvis vi ser i stortingsproposisjonen og på hele forslaget, er det som ses som problematisk, tidsklemme. Men jeg tenker det er andre trekk ved barndommen vi skal bekymre oss over. Det er mødres manglende forankring i yrkeslivet, som gir lav inntekt og dårlig forankring i livet utover familien. Det er manglende medvirkning fra fedre, og det er manglende kontakt med andre. Det er dette som er problemene, ikke bare for de særlig utsatte familier, men også for mange andre. Kontantstøtteordningen trekker på mange måter i motsatt retning.

       Møtelederen: Då må vi dessverre sette strek der. Eg gir ordet til neste spørjar, som er Per Sandberg.

       Per Sandberg (Frp): Mitt første spørsmål går til Fellesorganisasjonen. Det er litt vanskelig å få fatt i hvor FO stiller seg i denne saken. Offisielt har de ikke konkret gitt sitt syn på kontantstøtten. Men jeg konkluderer med at FO kanskje mener at alle barn skal gå i barnehage.

       Jeg viser til en høringsuttalelse fra Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo, som sier at det ikke fins noe forskningsmessig belegg for å hevde at barna har det bedre i barnehage, eller at barna har det dårligere. Ut fra forskningen er det ikke noe som viser at barna har noen spesielle fordeler med å være i barnehage. Fremskrittspartiet har alltid ment at det er foreldrene, ut fra sine egne vurderinger, som skal velge omsorgen for sine barn. Kan FO gi et offisielt syn på dette?

       Oddrun Remvik: Når det gjelder FOs syn på dette, har FO sluttet seg til LOs høringsuttalelse, og vi har sendt inn svar på høringen om kontantstøtte. Men når det gjelder om alle barn skal gå i barnehage, og den forskningen som eventuelt er knyttet til barns opphold i barnehage, har vi ikke tatt et klart standpunkt for dette.

       Når det gjelder de barna som vi er opptatt av, nemlig barnevernsbarna og barn fra risikofamilier, er det så langt som vi kan finne ut, nokså entydig dokumentasjon på at de har godt av å komme i barnehage tidlig, nettopp fordi de der får tilbud som foreldrene ikke er i stand til å gi dem. Det vi ser som en fare ved kontantstøtte, er at det kan være vanskeligere å bruke barnehage som et forebyggende barnevernstiltak.

       Per Sandberg (Frp): Kan jeg da konkludere med at FO på lik linje med Barneombudet er veldig opptatt av andre områder omkring barn - altså barnevern o.l? Kan da styrking av barnevernet osv. veie opp mot det kritiske synet man har på kontantstøtte?

       Og et tilleggsspørsmål: Hvor viktig anser FO det pedagogiske behovet for læring og lek for 12 måneder gamle barn, som verken kan gå eller snakke, for å være opp mot dette?

       Oddrun Remvik: Som sagt er vi opptatt av barn fra risikofamilier. Det pedagogiske tilbudet til barn som er ett år, skal jeg ikke gå inn på - det er ikke mitt spesialfelt. Men jeg støtter meg til den forskningen som er gitt, som nettopp viser at det er viktig for barn å komme sammen med andre barn, også små barn. Det gjelder som sagt, ut fra den forskningen som er gjort, barn fra risikofamilier. Når det gjelder såkalt normale familier, har en ikke de samme resultatene. Der kan det se ut som at det for små barn ikke har så stor betydning. Men nettopp når det gjelder risikofamilier, har dette veldig stor betydning.

       Per Sandberg (Frp): Mitt neste spørsmål går til Kvinne- og familieforbundet. I høringssvaret sier dere at det viktigste prinsippet med kontantstøtten er friheten til å velge den barneomsorg og hverdag den enkelte familie ønsker. Der sier dere også at Fremskrittspartiets modell, den såkalte trygdemodellen, hvor alle småbarnsforeldre får kontantstøtte sammen med barnetrygden, er best. Men allikevel velger dere å støtte Regjeringens modell, som gir kontantstøtte til dem som ikke har barn i barnehage med statlig støtte. Mener Kvinne- og familieforbundet at dets viktigste prinsipp, valgfrihet, blir ivaretatt med et sånt valg?

       Elisabeth Rusdal: Ja, vi gjør det. Jeg er glad for at man nå bringer dette med barnehager og hvordan det skal gjøres, på banen. For vi er bekymret for barnehagesektoren. Vi driver i dag mer enn 100 barnehager - både hel-, halv- og korttidsbarnehager. Vi vet alle at utgiftsøkningen innenfor barnehagesektoren har vært stor. Vi vet at kommunene stadig har vært pålagt nye reformer som gjør utgiftsøkningen stor. Det bekymrer oss hvis man da fjerner statsstøtten fra barnehagene, fordi vi ser muligheten for at foreldrebetalingen i barnehagene øker. Det er noe vi ikke ønsker. Vi var faktisk med og tok initiativet den gangen man fjernet statsstøtten, til å få nedsatt et offentlig utvalg, som i 1963 gjeninnførte statsstøtten til barnehagene.

       For oss er det viktig å sikre driften av barnehager, for vi snakker her om en valgfrihet: foreldrenes mulighet til å velge det som er best for egne barn. Det er faktisk sånn at småbarnsfamilier ikke er en ensartet gruppe. Den er mangslungen. De har ulike behov, og det er da viktig å sikre valgfrihet.

       Per Sandberg (Frp): Kan jeg da, ut fra det du sier, konkludere med at Kvinne- og familieforbundet gir avkall på noe valgfrihet til fordel for barnehagene?

       Elisabeth Rusdal: Nei, vi gir ikke avkall på noen valgfrihet i forhold til barnehagene, men vi kan ikke se at det ikke skal være mulig å få dette til på en slik måte at man sikrer å kunne velge fritt på det grunnlaget. Det som dette forslaget gjør, er at det gir en valgfrihet til faktisk å kunne velge litt barnehage og litt arbeid, slik at foreldrene har den store fleksibiliteten. Vi ønsker på ingen måte å gi avkall på noe i forhold til det.

       Per Sandberg (Frp): Da vil jeg bruke den siste tiden til å utfordre Kvinne- og familieforbundet. Jeg vet dere har vært veldig opptatt av dette med styrking av og respekt for den jobben som blir gjort i hjemmet. Kan Kvinne- og familieforbundet si noe om det?

       Elisabeth Rusdal: Det er slik at ulønnet omsorgsarbeid er av stor verdi. Det er lite verdsatt, og gjennom kontantstøtten føler vi at vi i hvert fall får startet denne prosessen med å begynne å si at det faktisk er arbeid. Vi skulle gjerne sett, og ønsket oss, at man tok dette med ulønnet omsorgsarbeid på alvor og begynte en diskusjon om hva som er arbeid. Hvorfor er det arbeid når naboen passer mine barn, men hvis jeg gjør det selv, er det null verdt, og det er i hvert fall ikke arbeid? For oss er det et kjempeparadoks, og vi ønsker oss gjerne et utvalg som kan begynne å se på dette og sette opp verdien av det. Vi skal være klar over at det ulønnede omsorgsarbeidet som utføres, egentlig har en enorm verdi for samfunnet og burde vært med i bruttonasjonalprodukt, og vi ville fått noen helt andre tall her som kunne vært spennende.

       Møtelederen: Då går vi vidare, og det er eg sjølv som er den neste spørjaren.

       Eg har eit spørsmål til forskar og sosiolog Kari Wærness, og eg vil følgje opp det som Trond Helleland spurte om. Det har vore ein debatt om likestilling og kontantstøtta der ein del har hevda at dette er å sende kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, dette er å sette likestillingsaspektet i revers. Kva er Kari Wærness sin kommentar til det?

       Kari Wærness: Nei, jeg tror ikke det er å sette likestillingsarbeidet i revers. Men jeg tror det er viktig å være klar over at vi ikke lever i en tid hvor alle kvinner er enige om hvordan likestilling best fremmes. Vi lever i en tid hvor kvinner er mer forskjellige enn de noen gang har vært, også i synet på hvordan de vil kombinere barneomsorg og yrkesaktivitet. Det som er tilfellet, er at det er de velutdannede kvinnene som har mest å tjene på den ordningen vi har nå, de som også har muligheter for karriere, mulighet for en livslang karriere med et arbeid som ikke sliter dem ut for tidlig, som lar seg kombinere med barneomsorg, og hvor det lar seg gjøre at de kan arbeide mellom åtte og fire mandag til fredag.

       For andre kvinner er det ikke så lett å kombinere et tungt fysisk, ofte slitsomt arbeid, dårlig betalt, med barna den tiden de er små, og barnehage er ikke løsning for den som går på nattevakt eller må ta skiftarbeid. Mange av de jobbene som vi tilbyr lønnsarbeid i, den offentlige omsorgssektor, er ikke yrkesarbeid kvinner kan ha på heltid livet igjennom. Da blir det for meg noe paradoksalt at man skal tvinge kvinnene nærmest til å gå, når de selv har barn de skal stelle hjemme, mot at de må bli uføretrygdet når de er 50, for å sette det litt på spissen. Vi har ikke løst problemet med hvordan alle kvinner kan kombinere lønnsarbeid med rimelig tyngde med barneomsorg i barnehagen. Det er ikke alle dette er en god løsning for. Derfor er det jeg synes at det viktige ved kontantstøtten, som jeg kalte omsorgslønn da jeg skrev et liknende forslag i 1982, noen penger er bedre enn ingen penger, nettopp er, som også forbundslederen her sier, å synliggjøre at omsorg for barn er arbeid, uansett hvem som gjør det, og det fine med denne reformen, slik jeg ser det, er at den faktisk gir kvinner noen muligheter til å velge. Valget har alltid sine begrensninger, men uansett omsorgsform blir det penger knyttet til det. Det gir mer penger til barne- og omsorgsfeltet og synliggjør det som arbeid. For meg ligger det positive i denne reformen i akkurat det.

       Møtelederen: Finst det nokon gode pedagogiske argument for at små barn bør vere i barnehage og ikkje heime med foreldre, eventuelt dagmamma eller praktikant?

       Kari Wærness: Nå er jeg sosiolog og ikke barneforsker, men jeg har prøvd å følge med i denne litteraturen. Jeg har i hvert fall fulgt med over tid, så jeg vet jo det at det i hvert fall er ny latin blant barneforskere hvis det skulle være best for en ettåring å være i barnehage.

       Jeg tror det er viktig at vi ikke lar den diskusjonen bli slik. En diskusjon det offentlige kan ta og det offentlige barnevernet må være opptatt av, er at vi må finne ut hva det er som kan være til skade for barn. Det må vi prøve å forhindre. Men staten, det offentlige, kan ikke fortelle hva som er barns beste. Slik jeg har lest denne litteraturen, vet jeg at det er mange gode grunner til at barn over tre år i dag bør være i barnehage. Vi ser det som en pedagogisk service. Men når det gjelder barn under tre år, tror jeg at det kan være mange andre alternativer i visse tilfeller som er like gode, eller for den saks skyld for enkelte barn bedre. Samtidig mener jeg også at barnehager av den kvaliteten vi har i Norge, og det understreker jeg, sikkert også kan være bra og i hvert fall ikke skadelig for barn på ett år. Men vi må liksom kunne nyansere. Det er forskjell på å diskutere hva som er skadelig, og å vite hva som er aller, aller best for alle barn.

       Møtelederen: Eit spørsmål til Kvinne- og familieforbundet.

       I debatten som har vore om kontantstøtte, og i høyringsrunden, lanserte Arbeidarpartiet eit forslag om å forlenge den lønte svangerskapspermisjonen, doble den mot i dag, i staden for kontantstøtte. Kva er Kvinne- og familieforbundet sitt synspunkt på det som eit alternativ til kontantstøtte?

       Elisabeth Rustad: Det er ikke nødvendigvis et alternativ til kontantstøtte. Det er faktisk slik at det er en del som har valgt å være hjemme og ta omsorgen for egne barn, og som på ingen måte får en verdisetting for det arbeidet de gjør. Jeg sier ikke at vi ikke ønsker å få utvidet permisjonsordningene, men vi må kanskje begynne å se på den andre gruppen også. Det dreier seg om å få en verdisetting av ulønnet omsorgsarbeid og få den diskusjonen virkelig på banen.

       Møtelederen: Eit spørsmål til Kari Wærness når det gjeld lågtlønte kvinneyrke. Kan kontantstøtte vere eit verkemiddel for å kjempe for høgare løn i typiske låglønsyrkesgrupper?

       Kari Wærness: Ja, i teorien iallfall. Det at det kan bli mindre tilgang på arbeidskraft i de lavest lønnede omsorgsyrkene, skulle jo ifølge økonomisk teori kunne øke mulighetene for å tilby noe mer lønn. Jeg tror nok at pengene i omsorgsmarkedet - konkurransen fra eventuelt dagmammaer osv. - kanskje også kunne gi mulighet for å betale også barnehageassistenter bedre enn vi gjør. Det at vi får mer penger i området kunne kanskje gjøre at disse omsorgsyrkene måtte betales bedre, og det skulle ikke være meg imot.

       Møtelederen: Eit spørsmål til FO: Ville FO ha stilt seg positiv til kontantstøtta dersom ein visste at fleire fedre eventuelt ville ha nytta seg av den?

       Oddrun Remvik: Det er vanskelig med sånne hypotetiske spørsmål. Når det er få som har stilt seg negativ til kontantstøtten, er det ut fra flere vinklinger, både det som jeg var inne på i stad, det med forholdet til barnevernsbarna og det vi tror vil bli effekten når det gjelder likestilling. I den sammenheng ønsker jeg å knytte noe til det å tro at lavtlønnede kvinner skal greie å få høyere lønn gjennom kontantstøtten: Vi ser jo i dag hvor lite markedssituasjonen virker når det gjelder å øke kvinnelønningene, så det tror ikke jeg så mye på.

       Møtelederen: Synest FO at Arbeidarpartiets forslag vil vere betre enn kontantstøtte i forhold til likestilling og i forhold til barnevernsbarn, altså å doble den lønte svangerskapspermisjonen?

       Oddrun Remvik: Det FO har sagt veldig klart, er at vi ønsker å få satt i verk tiltak som kan virke likestillingsfremmende. Ett av de tiltakene som vi synes må inn på banen og diskuteres mer nå, er kortere daglig arbeidstid for alle, ikke bare for småbarnsforeldre, nettopp fordi vi tror at det vil kunne virke likestillingsfremmende. I samband med det må vi også diskutere utvidet svangerskapspermisjon. Men det som er viktig for oss når vi diskuterer det, er å innføre tiltak som gjør at far må ta ut større del av permisjonen.

       Møtelederen: Vil barnevernsbarna bli betre fanga opp med det forslaget som Arbeidarpartiet lanserte?

       Oddrun Remvik: Det som er viktig for oss når det gjelder barnevernsbarn, er å ha barnehagen som et tiltak og som et forebyggende frivillig tiltak for hjelp for barnevernsbarna. Det som er problemet med kontantstøtten, er jo at hvis en tar imot kontantstøtte, kan en ikke bruke barnehageplass.

       Møtelederen: Der er tida dessverre ute. Neste spørjar er Unn Aarrestad.

       Unn Aarrestad (Sp): Det har vore vist til ein del sitat frå høyringsutsegna til Barneombodet her. I tillegg las eg at nestleiaren hjå Barneombodet, Anne Brita Normann, til Dagsavisen 23. januar i år sa:

       Eg tykkjer nok at slike utsegner på ein måte insinuerer at omsorga i heimane er av lågare kvalitet, og at det er lite trygt ikkje å ha direkte kontroll over det som går føre seg innafor husets fire vegger. Det kan verta oppfatta som ein kritikk av alle foreldre.

       Samstundes veit me at Høgskolen i Molde seint i 1997 føretok ei undersøking som synte at 57 % ville ha ungane heime med kontantstøtte, og 82 % meinte at born under tre år hadde det best heime. Så veit me òg at i tillegg kan dette hjelpa fleire ut av den tidsklemma som mange opplever, der stress ofte kan vera medverkande årsak til at dei dårlege forholda i familien påverkar borna. Så skriv Barneombodet til slutt i si høyringsutsegn:

       Så spør eg barneombodet: Meiner du at kontantstøtta vil hjelpa til med at dei små borna, altså dei frå eitt til tre år, får større høve til stabil kontakt med sine nærmaste omsorgspersonar?

       Trond Waage: Jeg må prøve å gjenta én gang til: Jeg er litt overrasket over at voksne folk som i politiske sammenhenger gjennom flere år har vært med på å lage sikringstiltak, tilsynsordninger i barnehager for å sikre at barn og unge skal få en bra oppvekst.... På samme måte som vi har dårlige barnehager, har vi også dårlige foreldre. Vi må bare akseptere at sånn er det. Det er ikke fordi foreldrene er dårlige fra fødselen av, men det er fordi man får så mange komplikasjoner rundt enhver krise, det kan være en livskrise, samlivskrise, det kan være andre ting, hvor de ikke klarer å ta foreldrerollen. Det vi prøver å hevde, er at når det kommer en kontantstøtte på 30.000 kr på bordet, er det ikke nødvendigvis slik at det klarer å redde situasjonen for de foreldrene. Det er vårt poeng. Så vi kan ikke si ja eller nei - her er en blanding. På samme måte som det er foreldre som kommer i en livssituasjon hvor de ikke klarer å ta det ansvaret fullt ut, har vi også selvfølgelig barnehager som drives på en dårlig måte. Det er vårt utgangspunkt. Når vi da prøver å lete etter hva som er best for dem som er i denne gråsonen, som vi får meldinger inn om, men som vi ikke har tall på, må vi prøve å se at ja, det er klart at stabile omsorgspersoner er viktig for barns utvikling. Det er all forskning på verdensbasis enig om. Det skal man ha. Så er det da noen som ikke har det, og da bør vi ha et annet tilbud som er bra. Vi har jobbet politisk i alle de årene for å skape gode tilsynsordninger, gode barnehagetilbud, hvor vi skal sikre et pedagogisk godt tilbud. Vi vet at barn helt klart lærer helt fra de er født. Fra første sekund er de i en læringsprosess, så vi kan selvfølgelig påvirke barna i en positiv retning, enten det skjer i barnehager eller det skjer i hjemmet.

       Unn Aarrestad (Sp): Me er kjende med at Arbeidarpartiet har ein modell der dei vil utvida svangerskapspermisjonen med eitt år til. Korleis vil det verka ut frå det du har sagt i forhold til kontantstøttemodellen?

       Trond Waage: Vi hevdet jo i vårt høringssvar at vi trengte en ordentlig god utredning om dette, og hvilke andre modeller som kunne være gjeldende. Vårt hovedpoeng var hele tiden, ut fra gråsoner og risikobaner, at støtteapparatet og hjelpeapparatet rundt foreldrene må ordnes først. Vårt signal tilbake til dere politikere var at det ikke funker. Helsestasjoner, barnestasjoner, inneklimaet i barnehagene - det er mange oppgaver vi har å ta fatt på for at vi skal slippe å få skoletrøtte unge mennesker som har mistet livsgnisten, som ikke har noe mer igjen å gi, som skal bygge vår fremtid. Det starter en sammenheng, og dette segmentstøtet som vi har mellom ett og to år og ett og tre år, er ikke sikkert, sier vi. Vi stiller spørsmål ved det, om dette er den riktige punktinnsatsen å gjøre. Vi må ha en større utredning om det, og da kan det være mange modeller som er mulige.

       Unn Aarrestad (Sp): Med bakgrunn i det svaret som kom her, vil eg gjerne stilla Kari Wærness spørsmål om hennar syn på akkurat dette.

       Kari Wærness: Mitt syn er at å utvide omsorgspermisjonen for de som er yrkesaktive, med ett år, kanskje vil være å gi fordeler til dem som får mest i utgangspunktet. Altså: Det vil være å gi mest til de kvinnene som allerede er godt etablert i yrkeslivet, og som er på vei inn i en karriere. Kanskje vil det være de kvinnene det er vanskeligst for å ta så lenge fri - etter min oppfatning.

       Det er 20-25 % av dem som får sitt første barn, som ikke er etablert i yrkeslivet. Noen av dem er studenter, noen av dem er ikke særlig godt etablert. Det er de som ikke får en omsorgspermisjon fra et lønnet yrkesarbeid. Det viktige for meg - jeg er enig med Rusdal her - er egentlig å belønne omsorgsarbeidet, og at det skal være et valg, og at ikke all støtte til barneomsorg skal gå som et slags fratrekk for at en ikke er i yrkeslivet. I tillegg er det en dyrere reform, og det er kanskje en reform som ikke vil være best for dem som har mest lyst på den, for å si det sånn.

       Unn Aarrestad (Sp): Eg ville òg gjerne hatt ein kommentar frå Kvinne- og familieforbundet til dette her.

       Elisabeth Rusdal: Som jeg sa i stad da dette var oppe, så går det faktisk på en verdisetting av det ulønnede omsorgsarbeidet. Jeg er litt opptatt av også dette med barn - er det slik at ikke alle barn har lik verdi? Er det slik at barn skal verdsettes i statens øyne ut fra hva foreldrene har betalt tilbake i form av skatter og avgifter? Hvordan skal vi se på dette? Dette er faktisk med på å gi alle barn en lik verdi. Det sikrer en valgfrihet, og det gir altså muligheten også til å begynne å se på verdien av ulønnet omsorgsarbeid. Det er faktisk viktig.

       Det er også sånn at ingen kanskje helt vet hva det vil si å ha barn før man har fått det. Det skjer noe da. Og kvinner føler kanskje et behov for og ønsker faktisk - det kan også skje fedre - å være mer sammen med egne barn, men så har man altså sementert familieøkonomien før man fikk barn, ut fra troen på at det å ha barnehage er det beste, og at dette går greit. Så kommer barnet, og det er en annen hverdag som presenteres, og så ønsker man - men man har ikke muligheten til å velge.

       For noen vil det være økonomisk mulig å kunne velge å være hjemme med kontantstøtte. For noen vil det ikke være mulig å være hjemme på heltid, men kanskje noe mer enn de er - de kan få kjøpt seg litt mer tid sammen med barna. Det kan også være slik at fedrene kan få kjøpt seg noe tid.

       Møtelederen: Då går vi over til neste spørjar, som er Ågot Valle.

       Ågot Valle (SV): For oss i SV er det også viktig å se på hvordan en sånn reform vil slå ut i forhold til dem som har det vanskeligst, bl.a. gråsonebarna. Da har jeg et spørsmål til FO: Familier som har barnehageplass som et ledd i et forebyggende barnevernstiltak, er ofte i en vanskelig livssituasjon, det gjelder både sosialt og økonomisk. Hvilke konsekvenser mener FO at innføring av kontantstøtte vil ha for motivasjonen til disse familiene til å benytte tilbudet om plass i barnehage, og hva blir konsekvensene dersom det viser seg at mange av disse familiene vil velge bort barnehage for å få utbetalt kontantstøtten?

       Oddrun Remvik: Jeg har først lyst til å understreke at her er det snakk om forebyggende barnevernstiltak, så det er faktisk snakk om tiltak som blir satt inn før disse barna blir barnevernsbarn. Men det er tiltak som barnevernet kan sette inn som forebyggende tiltak. Det er derfor dette er så viktig.

       Når du spør om hvilke konsekvenser det kan få for motivasjonen, tror jeg at det først og fremst vil kunne øke konfliktnivået mellom barnevernsarbeiderne og de familiene som en arbeider med, slik at det blir vanskeligere å sette inn forebyggende tiltak nettopp for barn som folk som jobber innenfor barnevernet, er bekymret for om får et godt nok tilbud hjemme.

       Ågot Valle (SV): Andre har også vært inne på dette med tidlig barnehagestart for risikobarna. FO har i et notat også pekt på det. Hvorfor er det så viktig at vi legger rammene til rette for tidlig barnehagestart for risikobarna?

       Oddrun Remvik: Der bygger vi i FO på den forskningen som er gjort på skilnaden mellom risikofamilier og - som jeg var inne på i stad - såkalte vanlige familier, der det nettopp viser seg en skilnad på tidlig barnehagestart for de barna som ikke får det tilbudet som vi skulle ønske at foreldrene kunne gi dem hjemme, men der nettopp barnehagen kan bidra med viktige innspill for disse barna, og også følge opp disse barna på en bedre måte enn det er mulig å gjøre hjemme.

       Ågot Valle (SV): Så har jeg et spørsmål til barneombudet. Det går litt i samme gata, på dette med tidlig barnehagestart. Statsråden har ved flere anledninger satt et klart skille ved tre år når det gjelder om barn har utbytte av barnehagetilbud eller ikke. Finnes det noe forskningsmessig belegg for en slik påstand?

       Trond Waage: Som alt annet som har med barn å gjøre, er også forskningen veldig uenig om ting. Så vi har like mye forskning som kan motbevise det, sånn sett. Det viktigste er nok å se på hvilken kvalitet - hvis vi går bort fra denne enten/eller-debatten og sier at det må være en kombinasjon, at her er det barn som kommer til å få det godt med sine foreldre hvis også far er hjemme, og at her er det barn som har veldig godt av å være i barnehage fra de er ett år fordi de får et pusterom, for det er en del småbarnsfamilier som kan utvikle et negativt samspillmønster ganske tidlig. Og hvis vi ikke har et system rundt det til å fange opp de barna, har vi flyttet oss fra den store gråsonen til den konkrete risikobanen, hvor kostnadene - utgiftene - i forbindelse med det er ganske store. Sånn sett har vi behov for et pusterom og den hjelp og veiledning som et pedagogisk tilrettelagt omsorgstilbud kan gi. Vi vet også fra flere forskningsrapporter at barnehager selvfølgelig også er positivt, lærerikt - både når det gjelder empati og når det gjelder samspill og omsorg i forhold til å være sammen med sin medaldrende gruppe, altså at de får jobbe sammen og jobbe sosialt.

       Ågot Valle (SV): Barneombudet stadfester her at barnehager er et viktig tilbud i barns oppveksttilbud, men hvorfor er barneombudet bekymret for at flere barn vil gå over til å bruke andre tilsynsordninger, som f.eks. dagmamma, som jo faktisk blir en mye billigere ordning, billigere i forhold til barnehagetilbudene?

       Trond Waage: Det var det jeg prøvde å si litt om i sted, at vi nå har en lang politisk tradisjon for å gå inn for at vi skal ha full barnehageutbygging, men ikke bare det, de offentlige tilbudene skal også ha en tilsynsordning hvor vi skal ha en sikring av at barn har et godt tilbud der. Den sikringen og det tilsynet forsvinner, så sånn sett får vi nå oppleve at det er en dreining i politikken i forhold til det ved at vi nå tillater at det kan komme ukvalifisert personell inn som tar vare på barna. Det kan også være noe som er bra i forhold til det, men vi kan selvfølgelig ikke forutsi hva som skjer, vi vet også at det motsatte kan skje. Det vi er engstelige for, er selvfølgelig at de som kanskje aller mest trenger et pedagogisk tilrettelagt tilbud, kanskje er de som blir tatt ut av dette tilbudet og - av økonomisk motiverte og andre grunner som ikke er til barnas beste, men for de voksnes interesse - da velger noe som er negativt for barnet. Vi må også ha troen på at vi voksne som foreldre alltid tenker barnets beste, men dere vil være hjertelig velkommen til Barneombudet for å se på alle de sakene som kommer f.eks. fra barn i skilsmissesituasjoner. Her ser vi at barns interesser fort forsvinner når kampen mellom voksne setter i gang.

       Ågot Valle (SV): Da har jeg til slutt et spørsmål til Agnes Andenæs. Du sier i ditt notat til komiteen at barnehageplasser som er lett tilgjengelige, til lavere priser og med romsligere åpningstider, for tida kanskje er det aller sikreste virkemiddel vi har til å styrke kvinners stilling, samtidig som det kommer ungene til gode. Kan du utdype det litt?

       Agnes Andenæs: Jeg tror at diskusjonen om barnehager må utvides, at den dreier seg om mer enn noe vi kan måle på de barna som har gått der, og sammenligne det med de barna som ikke har gått i barnehage, altså at barnehage er et møtested for voksne. Alle foreldre trenger andre å snakke med om et dagligliv med barn, hva man kan gjøre, hvordan man kan forbedre det, hva som er problematisk og hva som er gledesfylt. Og så er det dette at det gjør det lettere for kvinner - det vet vi - å ta seg lønnet arbeid når de er trygge på at ungene har det bra i eget fravær. Det at hun kan ta seg lønnet arbeid igjen, er en av de måtene hun kan trekke far med i arbeidet hjemme på - det som skjer hjemme. Det er rett og slett en måte å styrke likestillingen på, og likestilling er faktisk til barns beste. Ved å trekke far inn får ungene mer fra far, og kanskje det er en av de beste måtene å redusere tidsklemmen på, og at det kanskje særlig er fra fedrene det er mye å hente. Dette vil bety at det blir en mindre utslitt mor, og en mindre utslitt mor vil også ha mer å gi ungene sine den tiden de er sammen. Og så vil det bli litt mindre sjanse for misnøye hos kvinnene, hos mødrene. Vi vet at i tre av fire tilfeller er det mødre som tar initiativ til skilsmisse, og det handler nettopp om manglende innfrielse og manglende medvirkning fra pappaens side. Så på den måten vil kvinners lønnsarbeid fremme likestillingen og gi et romsligere og bedre dagligliv, også for ungene.

       Møtelederen: Då må vi gå vidare til neste spørjar, og det er Karita Bekkemellem Orheim - ver så god.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg har et spørsmål til Agnes Andenæs. Du har som forsker i mange år arbeidet med det vanlige familielivet. I debatten om kontantstøtte blir det hevdet at barn lider med den utviklingen vi har fått med at også mor har blitt utearbeidende. Er det slik at tidskravet treffer ungene direkte, og kan en si at barna har blitt tapere nå ved at også mor deltar ute i yrkeslivet?

       Agnes Andenæs: Det er en veldig vanlig måte å se det på, og det er mye det som ligger bak hele forslaget om kontantstøtte, altså at det er mangel på tid, noe som igjen henger sammen med at mødrene har tatt seg lønnet arbeid, og at det er det som er det virkelig bekymringsfulle ved familiers liv og ved ungers liv.

       Men jeg tror at mye av den bekymringen vi har over det vanlige moderne familielivet ikke nødvendigvis er et uttrykk for at barn faktisk har fått det verre, men at vi har økende standarder for hvordan vi synes at barn skal ha det, at det mye er samtalen om det bekymringsfulle som kanskje er det som får stor innvirkning, mer enn hvordan det faktisk ser ut. Dette med tidskrav er noe som jeg har interessert meg for. Det er nettopp noe av det vi er særlig bekymret for, det at vi veldig gjerne vil beskytte ungene våre mot klokketidens tyranni, som er pålagt foreldrene gjennom lønnsarbeidet, at de skal være på jobben til en bestemt tid. Disse tidskravene er ikke noe som treffer ungene direkte. Vi kan si at foreldrene er som fendere som skal ta av for disse tidskravene. Og det ser vi f.eks. om morgenen, som på mange måter er den aller travleste tiden i småbarnsfamiliene, at foreldrene er der nettopp som slike fendere og tar av. Det gjør de ved å redusere kravene til ungenes egen medvirkning, ved å kreve mye mindre av ungene enn det de vet at de faktisk er i stand til å få til, slik at de hjelper mye og legger veldig stor vekt på at dette skal være en hyggelig start på dagen før man skal gå fra hverandre igjen. Foreldrene legger en veldig stor innsats i nettopp at tidskravene ikke skal treffe ungene, slik at dette travle dagliglivet kanskje først og fremst er strevsomt for foreldre mer enn at det er skadelig for ungene. Her får jeg gjenta at de barndommene vi skal bekymre oss over, nok ikke er de barndommene der mor og far er på jobb fra kl. 8.30 - 16.00 mens ungene er i barnehage, men det er nok heller de familiene der mor - der det ofte bare er mor - ikke skal på jobben, at det ikke er noe spesielt de skal rekke i løpet av dagen. Det er det totale fravær av tidskrav som kanskje er det virkelig bekymringsfulle, for det forteller om et dagligliv for foreldre og barn der de på mange måter er utestengt fra et liv med andre. Det er mangel på kontakt og på forankring i yrkeslivet og også mangel på medvirkning fra fedre. Det er kanskje de særlig bekymringsfulle trekkene, både for de familiene som er på kanten av stupet, og de som har ramlet utfor. Men det er også disse sidene som volder besvær i dagliglivet for vanlige familier. Og når vi først skal bruke mye penger på denne sektoren, på å skape et bedre dagligliv for både foreldre og barn, må det jo nettopp være tiltak som tar sikte på å skape flere steder for kontakt mellom foreldre, barn og andre, slik f.eks. barnehagen er, som på mange måter er en vannpost i det moderne liv. Det må være tiltak som oppmuntrer fedre til å ta mer del i ungenes dagligliv og det som foregår hjemme, og det må være tiltak som gjør det lettere for mødre å kombinere lønnet arbeid og det å ta seg av ungene sine.

       Dermed blir det en annen beskrivelse, både når det gjelder hvordan landskapet ser ut, og hva som dermed er bekymringsfullt, og ut fra det igjen hva slags tiltak man kunne tenke seg.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Du har også uttalt at det beste mødre kan gjøre for sine barn, er å sørge for selv å ha en forankring i det lønnede arbeidsliv. Kan du begrunne dette synspunktet litt?

       Agnes Andenæs: Det er jo på mange måter en spissformulering, men det er for å utfordre denne tanken om at de store påkjenningene og belastningene for barn er at mødrene deres jobber. Og når jeg sier det, er det fordi all forskning om barns dårlige økonomiske vilkår, altså barn som lever i fattigdom eller i hvert fall under det som gjør det greit å fungere i dagens Norge, gjelder nettopp barn som har mødre som har svak forankring i yrkeslivet. Det gjelder her og nå, men også med tanke på framtida, for det er jo mange familier som går i oppløsning. Litt om årsakene sa jeg i et foregående innlegg. Mens mødrene lever sammen med barnefaren, får ikke deres lønnsinntekt så stor konsekvens for ungenes daglige økonomiske situasjon, men det blir jo noe annet ved en eventuell oppløsning av samlivet. Og det skjer faktisk ikke i så rent få tilfeller - så også av den grunn.

       Og endelig: Å ha omsorg for barn handler om å ta vare på dem her og nå - altså ivaretakelse - men også om utvikling med tanke på framtida. Vi er veivisere og ledsagere for ungene våre, og da vil det å delta i et vanlig voksenliv, der lønnsarbeid inngår som én del, gi et slags fraspark, kunnskaper og erfaringer, som man også har nytte av som foreldre, hvis man tenker på seg selv som veiviser, som ledsager inn i dette moderne, kompliserte samfunnet som barneombudet snakket om.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Du fokuserer veldig sterkt på fars rolle for å få familielivet til å gå sammen. Men kontantstøtteordningen har jo ingen krav til at far skal stimuleres til å være hjemme med barna. Hvordan vurderer du disse sidene ved kontantstøtteordningen, at det ikke settes fram noe krav til at far også skal ta ut kontantstøtte?

       Agnes Andenæs: Ut fra det vi vet om hva som er problematisk i barnefamilier, og hva det er mødrene prøver å få til - altså dette at de prøver å få mennene mer med i det som foregår hjemme - er det synd at vi ikke benytter denne anledningen til å gi dem litt mer drahjelp. Den virkelig gode drahjelpen vi så sist, var innføringen av pappakvoten. Det tyder på at det absolutt er et potensial - også blant fedrene - for å delta mer i det som skjer med ungene, delta mer i omsorgen for ungene, kanskje også med husarbeidet. Og ut fra det vi vet om nedslagsfeltet, vil vel kontantstøtten heller sementere arbeidsdelingen mellom kvinner og menn. Det er uheldig ikke bare for likestillingen og disse kvinnene og mennene, men det er også uheldig for ungene. Veien mot en mer barnevennlig samfunnsstruktur må derfor nettopp være veien mot et mer likestilt samfunn, der det er en selvfølge både for kvinner og menn å kombinere arbeid med omsorg for andre.

       Møtelederen: Nå er tida ute, og vi går vidare til neste spørjar, Per Roar Bredvold.

       Per Roar Bredvold (Frp): Spørsmålet mitt går til barneombudet.

       Fremskrittspartiet mener helt klart at det er foreldrene som har det fulle og hele ansvaret for sine barn, og som må ta alle avgjørelser når det gjelder barnet, og at det er foreldrene som har de beste forutsetningene for nettopp dette. Barneombudet sier i sitt høringssvar at utgangspunktet må være en vurdering ut fra hva som ivaretar barnets beste i vid forstand. Er Barneombudet da enig i at det er foreldrene som er de beste til å foreta en slik vurdering, og som skal ha det fulle og hele ansvaret for sine barns oppvekst og utvikling? Eller har ikke Barneombudet denne tillit til dagens foreldre?

       Trond Waage: Jo da, Barneombudet har stor tillit til dagens foreldre. Vi har jo også sett at dagens foreldre, de moderne foreldre som nå står foran oss, vil kreve mye mer av det offentlige i form av hjelp og støtte, for de ser vanskelighetene med å være mor og far i dag. Dette gjelder både fleksibilitet og variasjon i arbeidslivet osv. De vil også kreve bedre service av skole, helsetjeneste og støtteapparat. Men det er de som allerede har store ressurser, som også vil ha muligheten til å stille de kravene.

       Hvis vi igjen går bort fra denne enten-eller-politikken og velger å se på at barna er like sammensatt som foreldregruppen, er det faktisk noen barn som trenger spesiell omsorg i en aller annen form. Det er viktig at vi fanger opp disse barna ganske tidlig, at vi har et system som klarer å fange dem opp for å unngå personlige lidelser og store økonomiske utgifter både for foreldre og samfunn i ettertid. Vi vet hvordan man marginaliserer i de diskusjonene vi nå har i forbindelse med økt kriminalitet, vold, krigssoner i storbyer osv., som vi også begynner å se tendenser til her i Norge, og jeg vil derfor si at alt det vi kan gjøre som virker forebyggende for den generasjonen som vokser opp, er ganske viktig.

       Men i dette er det noen som taper, og ikke alle foreldre har de nødvendige forutsetninger for å velge til barnets beste. Vi tenker veldig mye på foreldrenes beste og valgfrihet, men vi må også tenke på at det er noen barn som også skal ha en type valgfrihet. Det vil si at det må være noen som fanger opp disse barna når de er i krise, når disse foreldrene ikke klarer å få det til.

       I helhet er foreldrene veldig viktige, de viktigste omsorgspersoner rundt barnet. Men de trenger et profesjonelt støtteapparat, og derfor må vi ha det støtteapparatet som kan hjelpe til.

       Per Roar Bredvold (Frp): Jeg fortsetter med barneombudet.

       Grunnen til at krisen i barnefamiliene øker, som barneombudet tidligere sa, er ofte at foreldre i barnas første leveår ikke har hatt anledning til å ta seg av dem. Derfor vil kontantstøtten - slik Fremskrittspartiet ser det - føre til en bedring på sikt. Hvordan ser barneombudet på dette?

       Trond Waage: Noen barn kunne muligens ha kommet ut av den situasjonen hvis vi hadde hatt en god støtteordning, men de barna vi snakker om, er i gråsonen. De er blitt risikobarn og trenger da profesjonell hjelp. Det tror jeg ikke vi ville klart å forhindre med kontantstøtte eller med barneombud. Det er faktisk de moderne utfordringene et samfunn har, hvor vi til enhver tid må finne nye alternative løsninger. Derfor vil jeg si at i tilfelle man skal kjøre ut en kontantstøtte flatt, vil det være noen vi ikke når. Det er viktig at vi også klarer å nå dem som faller utenfor, på en så profesjonell måte at de kan fanges inn ganske tidlig.

       Per Roar Bredvold (Frp): Det virker på barneombudet som han er mest opptatt av de barna som er i gråsonen og i risikogruppene, og det kan det være gode grunner til. Det er Fremskrittspartiet enig i. Men ville det ikke vært mer naturlig, når man skal innføre en ny reform, å ta utgangspunkt i de forhold som gjelder for flertallet - altså for de vanlige barnefamilier - og ikke i de situasjoner som tidligere nevnt? Tror barneombudet at kontantstøtten vil være en fordel for disse gruppene? Og så må vi selvfølgelig gjøre en mye, mye bedre jobb enn vi gjør i dag for å hjelpe dem som har det vanskelig, f.eks. sørge for at barnevernet gjør en enda bedre jobb.

       Trond Waage: Det er ikke bare snakk om de barna som barnevernet har fanget opp, det er også snakk om de barna som er i gråsonen, som vi ikke har fanget opp. Vi har ikke et system som er bra nok. Det er de barna vi ser på gatene, det er de barna vi møter i de store krisesituasjonene, og det er de barna som skal bli foreldre, som skal skilles, og som skal takle krisen i fremtiden. Det er dem vi snakker om. Og om vi har et langtidsperspektiv på dette når det gjelder forebyggende virksomhet, vet ikke jeg. Jeg er enig med deg i at det er viktig at foreldrene får mer tid sammen med sine barn, og at det kan virke forebyggende. Men for dem som faller utenfor, ser vi ikke helt at kontantstøtten kan hjelpe. Da er spørsmålet om man skal sette inn flere vilkår knyttet til kontantstøtten for å sikre oss at de en eller to barna eller de 3.000 barna som faller utenfor og ikke får det støtteapparatet, også får hjelp. Men det er ikke lagt inn i det forslaget til kontantstøtte som nå foreligger.

       Per Roar Bredvold (Frp): Så har jeg et spørsmål til forsker Kari Wærness.

       Tidligere i høringen er det nevnt at arbeiderpartipolitikere og representanter for en rekke organisasjoner tilknyttet LO i pressen har tatt kraftig til orde for at kontantstøtten nærmest vil være en katastrofe for unge kvinner i mange sammenhenger. I en kronikk i Bergens Tidende viser du til en MMI-undersøkelse som ble gjennomført høsten 1997, som viser at flertallet av kvinner mellom 25 og 39 år slutter opp om kontantstøtteordningen. Dette tyder på at de nevnte politikere i Arbeiderpartiet og de fleste ledende feminister er i utakt med flertallet i opinionen. Kan du som forsker underbygge dette noe mer?

       Kari Wærness: Ja, jeg prøvde å si litt om det i sted.

       Jeg tror det er ulike syn på det. Jeg må si at jeg ikke er helt klar over hvorfor det er blitt slik. Jeg tror det er komplisert å finne ut av akkurat det. Men jeg tror at det som er viktig å se, er at samfunnsutviklingen er kommet dit hen at kvinner i vårt samfunn er mye mer ulike enn før i oppfatningen av hva som f.eks. er best for barn. Hvis vi ser på utviklingen i Europa, kan vi se at uansett hva slags sosialpolitisk system de ulike landene har - om de støtter eller ei - øker andelen av kvinner som vil gå ut i yrkeslivet. Det er blitt vanlig, og de velutdannede går først. Men vi lever i en tid da ikke alle mener det samme om dette, og ikke alle lokkes like mye av å være like mye ute i yrkeslivet. Noen synes at de skulle vært mer hjemme med barna, mens for andre er det uproblematisk å overlate omsorgen for barn til andre. Jeg synes det er viktig at vi aksepterer denne forskjellen, og at vi ser at de fleste barn kan bli tatt vare på på ulike måter - og de er like bra. Men uansett hvordan det gjøres, er det et arbeid som er krevende. Det har liksom vært mitt poeng. Jeg tror nok det er slik at det for de ledende kvinnene, de med god utdanning og de som er mest taleføre når det gjelder dette - og kanskje for oss som har de mest lokkende jobbene - er lettest å gå ut, å gå fra 1-åringen. De som har en tung og trasig jobb - som jeg har sagt - synes kanskje det hadde vært hyggeligere å ha enda et år til å være hjemme med barna.

       De fleste norske kvinner er jo i yrkeslivet på en eller annen måte, men selv i land som Sverige - som har full barnehagedekning - klarer ikke mødre å være full tid i arbeid når barna er små. Det er viktig at moderne kvinner prøver å løse dette på ulike vis. De fleste klarer det ikke ved å ha fulltidsarbeid og ha barna i barnehage når de er så små. Den kombinasjonen orker man ikke.

       Møtelederen: Då seier eg takk til dykk.

       Vi går vidare til neste spørjar, som er Gunnar Breimo. Ver så god!

       Gunnar Breimo (A): Jeg har et spørsmål til barneombudet.

       Barneombudet er jo barnas fremste talerør i vårt samfunn. Når Barneombudet ser så mange betenkeligheter ved kontantstøtteordningen som det fremgår av høringsuttalelsen, bør det jo gjøre inntrykk på alle som ikke har noen prestisje knyttet til ordningen. Det er til dels sterke formuleringer som benyttes. Blant annet sies det følgende:

       Debatten om kontantstøtten er jo også en debatt om ressursbruk i samfunnet vårt, ut fra de politiske mål man ønsker å oppnå. Det er en rådyr ordning som skal innføres. Vi snakker om nærmere 3 milliarder kr pr. år. Mitt spørsmål blir for så vidt en oppfølging av ting som barneombudet allerede har vært inne på: Hvordan ville han ha brukt disse pengene, sett i forhold til det som han mener er de største problemene når det gjelder dagens oppvekstvilkår for barn og unge, og da med barns beste som utgangspunkt og som mål?

       Trond Waage: Det er et ønskedrømspørsmål jeg nå skal få svare på!

       Når vi i vårt høringssvar påpekte at vi savnet debatten om barns beste, var det fordi vi følte det ble veldig mye økonomisk tenkning og snakk om likestilling osv., og at barna, som står som den sentrale faktor i dette, ble holdt unna. Det er vel også en tradisjon for det, vi er ikke vant til å se barnet som et selvstendig, kompetent individ. Det er en forandringsprosess vi må gjennomgå i vårt samfunn, men den er veldig godt forankret i barnekonvensjonen, som vi har ratifisert.

       Med fare for å gjenta meg selv: Ut fra vår situasjon på kontoret, med alle de henvendelsene vi får inn, står vi overfor en masse problemer, eller utfordringer som vi har kalt det - f.eks. i skolesamfunnet. Selv om vi nå har hatt en etter hvert vellykket 6-åringsreform, etter de meldinger vi får inn til Barneombudet, har vi en ungdomsskole i stor krise. Vi skaper skoletapere. Vi bruker begrepet « dropouts », men det er veldig ofte « pushouts » - det er systemet som ikke klarer å ivareta disse barna. Om disse barna ville gjort det bedre med kontantstøtte i sine to første år, vet vi ikke noe om. Om de ville valgt ecstasy eller ei om de hadde hatt kontantstøtte, vet vi heller ingenting om. Så det jeg spør etter i høringssvaret, er vel en tyngre utredning av totaliteten og det sektorovergripende når det gjelder barns utvikling, slik at dette ikke bare blir et politisk prestisjefullt spill, hvor man skal ha en kontantoverføring som ubetinget går til foreldrene, med håp om at foreldrene kan gjøre en god jobb.

       Barne- og familiedepartementet har nå, som vi vet, i noen år gjennomført et foreldreveiledningsprogram. Dette er ikke noe forsøk fra det offentlige på å innprente hva foreldre skal lære sine barn, men det er faktisk opprettet på forespørsel fra foreldrene selv, som ønsker informasjon for å styrke sin egen foreldrerolle - dette er de nye, moderne foreldrene. Jeg så en undersøkelse fra Porsgrunn kommune, hvor nærmere 61 % ønsket en kontantstøtte, men kombinert med et godt offentlig tilbud, og det jeg tror mange av dem som sier ja til kontantstøtte, da uttrykker, er ønsket om den reelle valgfriheten.

       Vi trenger en god utredning av hvordan vi kan bruke denne store summen til alle de andre tiltakene. Vi fokuserer nå på et stort område som gjelder barn og helse, og hvor barne- og helsesektoren sliter. Inneklima er ett eksempel. Uansett hvor mange gode, etterutdannede lærere og IT-satsinger vi har i skolen, når det ikke er oksygen i klasserommet, foregår det ikke noen læring. Da fortsetter vi å skape « pushouts » - trøtte mennesker, ungdommer som ikke ser lyst på fremtiden. Så vi har et arsenal av utfordringer vi kunne ta fatt på, og som vi godt kunne tenke oss å bruke de pengene på, før vi begynte å belønne foreldre med en kontantstøtte.

       Gunnar Breimo (A): Jeg takker for svaret. Jeg er for så vidt klar over at det kunne være et ønskespørsmål.

       Trond Waage: Vi kan gjerne komme tilbake med ønskelisten vår!

       Gunnar Breimo (A): Som jeg sa, dreier dette seg om ressursbruken i samfunnet vårt, og det er ganske formidable beløp vi snakker om. La meg da følge opp med å si at jeg syns det er riktig at man fokuserer så sterkt på de barna som er mest utsatt i samfunnet vårt. Det må være riktig. Da er mitt spørsmål til barneombudet: Hvordan vurderer barneombudet konsekvensene for barn som i dag har barnehageplass gjennom barnevernet, når foreldrene får valget mellom mer penger eller barnehage?

       Trond Waage: Nå er vel forslaget lagt opp slik at de som er innmeldt til barnevernet, skal få tilbud om fri barnehageplass. Men vi har gråsonevarianten, dem som vi nå vet får et godt pedagogisk tilbud i barnehager som kan hjelpe foreldrene i oppdragelsen. Vi er veldig engstelige for at det er nettopp de som har minst forutsetninger å hjelpe barna sine, som på grunn av økonomiske motiver vil trekke sine barn ut. Og det er det verste som kan skje. Det er en ond sirkel vi går inn i, da skaper vi igjen nye problemer som vi må løse og utfordre. Så det har noe med å kunne se en slik investering også i et lengre politisk perspektiv og ikke minst få et sektorovergripende perspektiv på det, slik at det ikke bare blir rettet mot en liten sektor av våre barn.

       Gunnar Breimo (A): Da vil jeg følge opp litt i forhold til FO, og det går også på dette med utsatte barn. Hvordan kan dere som fagfolk oppdage de problemene som her er til stede? Det er det ene. Det andre er: Mener dere, som fagfolk, at det er riktig overfor disse barna med ekstra problemer å sette i gang og håpe på det beste, og så bare evaluere en ny ordning i etterkant?

       Oddrun Remvik: Tenker du da på å sette i gang kontantstøtteordningen og håpe på det beste?

       Gunnar Breimo (A): Ja, nettopp.

       Oddrun Remvik: Det vi har pekt på i ulike sammenhenger, er nettopp hvor viktig det er for oss å ha forebyggende tiltak uten noe særlig stigma, og som vanlige folk bruker, som det å få en barnehageplass. Det er et tiltak som er helt greit, og som en ikke trenger å være barnevernsklient for å bruke. Det er det vi er opptatt av når det gjelder bruk av barnehager som forebyggende tiltak i barnevernet. Når det gjelder hvordan vi kan oppdage ting, er det på ulike måter, f.eks. ved at barnevernet får melding om saker. Ofte får vi melding om såkalte bekymringssaker fra f.eks. helsestasjoner. Da går det an å sette inn et tiltak som barnehage, som vil kunne fungere bra. Vi får da mulighet til å observere barnet, pluss at vi også, som Agnes Andenæs var inne på, kan sette inn tiltak for eventuelt å hjelpe mor - for det er ofte mor - til å komme seg ut og få andre impulser enn hun får hjemme.

       Gunnar Breimo (A): Jeg vet ikke om jeg får tid til et spørsmål til?

       Møtelederen: Nei, det er no 14 sekund igjen, så då blir det avgrensa tid. Eg seier tusen takk til dykk.

       Så går vi vidare til neste spørjar, som er Ola T Lånke.

       Ola T Lånke (KrF): Jeg vil først følge opp tidligere spørsmål fra Bredvold til barneombudet.

       Så vidt jeg kan forstå, er hovedgrunnen til at Barneombudet går imot en kontantstøtteordning, hensynet til de vanskeligstilte barna. Jeg har litt problem med å se hvorfor ikke Barneombudet kan ha to tanker i hodet på én gang. Jeg har lest høringsuttalelsene, og der syns jeg også at forholdet til familien problematiseres veldig sterkt, mens forholdet til barnehagene er preget av utfordringer, hvordan man kan gjøre dem bedre osv. Hva er grunnen til det?

       Trond Waage: Det er vel flere grunner. Det ene er at når det gjelder barnehagen, har vi en tradisjon i det norske samfunn for å prøve å lage gode barnehager med, som sagt tidligere, gode tilsynsordninger. Dette har vært diskutert i vårt storting av politikerne, og vi har fått en tradisjon for det.

       Når det gjelder forholdet til familien, må vi dra noen slutninger ut fra de henvendelsene vi får, og det er ut fra det at vi ikke har den helt store klokkertro på at familien skal klare alt. Veldig ofte i den debatten vi har, blir det hentet frem et familiebilde eller en myte om familien fra 1960- og 1970-tallet, hvor vi klarte det meste, hvor vi levde i et mye enklere samfunn. Jeg tror at når vi skal bringe ressurser inn i familien for at den skal få mer hjelp til å klare å oppdra sine barn, må vi også klare å ha den tanken i hodet at på grunn av at vi har fått et mer komplekst samfunn, må den også ha et bedre støtteapparat rundt seg. Det er ikke bare i forhold til barnevernsbarn og slikt som vi konkret har tallene på, men det er gråsonen som øker. Det er mange henvendelser vi får bare når det gjelder den kommersielle industrien, som rettes mer direkte mot barn og unge i dag - hvordan kjøpepresset hos 3-, 4- og 5-åringer skal takles hjemme hos foreldrene. Da må de ha hjelp et eller annet sted, eller opplæring til å gjøre det. Det jeg prøver å si, er at det ikke er så enkelt å være foreldre i dag som det var på 1960- og 1970-tallet. Klokkertroen på at gis pengene til familien, så har vi løst alt sammen, den deler vi ikke. Så enkelt er det.

       Ola T Lånke (KrF): Et annet spørsmål - også til barneombudet. Representanten Gunnar Breimo sa at kontantstøttereformen er en rådyr reform. Nå har Arbeiderpartiet lansert et alternativ, nemlig utvidet fødselspermisjon. Hvordan ser barneombudet på det i denne sammenhengen, i forhold til økonomi?

       Trond Waage: Vi har ikke gått inn og sett på andre modeller. Nå er det jo gjort et vedtak i Stortinget - i budsjettforhandlingene - om at det skal være en kontantstøtteordning. Vi ønsker en evaluering før den settes i gang i trinn 2, for å se om barn faktisk har en reell profittering av kontantstøtten i forhold til et barns perspektiv. Da må vi også være villig til å ta den utfordringen, til å ta den venteperioden til vi har svarene. I tilfelle dette ikke fungerer, kunne jeg godt tenkt meg at vi hadde hatt en god bakgrunnsanalyse og konsekvensanalyse av forskjellige modeller. For det må vi bare innrømme ikke har vært gjort denne gangen. Det har gått fort i svingene. Selv om det har vært politiske ideer i lang tid, har i hvert fall ikke fagmiljøene fått lov til å være med i utviklingen av disse ideene på en god og forsvarlig måte. Det kommer frem stadig vekk. Og jeg tror vi har masse å hente fra fagmiljøene i Norge, som kunne gi nye og kanskje også alternative gode ideer til hvordan vi kan bruke disse pengene.

       Ola T Lånke (KrF): Ja, nå er vel også andre alternativer forholdsvis dyre sammenliknet med kontantstøttereformen.

       Men jeg har lyst til å gå over til et annet område, og jeg har lyst til å spørre forsker Kari Wærness og Kvinne- og familieforbundet om forholdet til institusjonalisering/institusjonssamfunnet. Det er et tema som ikke har vært oppe her. Kari Wærness er jo sosiolog, så det kunne være interessant å spørre: Er dette et første oppgjør med institusjonssamfunnet?

       Kari Wærness: Det vet vi jo ikke, men jeg vil si, hvis vi tar utgangspunkt i hvordan situasjonen er i dag, at det er nesten like mange mødre som er i arbeid som ikke har barn i barnehage, som de som har det. Så folk har ordnet seg uformelt på forskjellig vis. Og vi sitter mange her som har brukt svarte dagmammaer, grå dagmammaer og hva det skal være. Vi har hatt tradisjon for at vi har klart dette i vårt norske samfunn på forskjellig vis. Men det som er nytt i dag, er at ekspertisen hevder så mye at det er bra for barn å være i barnehage fra veldig tidlig alder. Det hevdet ikke førskolelærerne bare for noen år tilbake. Ekspertene hevder altså at det er bedre nå enn det det var for en stund siden. Og noe er vel rett i det, noe er kanskje galt i det. Men for oss - og for meg for egen del - som fremhever dette andre, er det viktig å kunne fremme dette med variasjon, og det er også viktig å kunne si at det ikke er alle det passer for at 1-åringen er i barnehage. Vi bor ulikt i vårt land, vi har ulike typer jobb, og jeg er altså veldig opptatt av å verdsette den barneomsorgen som gjøres uformelt, ikke alltid bare av mor, men kanskje det også kan være bestemødre som kan gjøre en god jobb, - vi er ulike på dette.

       Når det gjelder barnehagene, tror jeg med den forskningen som fins, at det egentlig er god dekning for å si at pedagogisk service burde vært mye sterkere i vårt land når det kommer til barn etter 3-4-årsalderen. Og jeg skjønner ikke hvorfor vi i alle disse problemene som her tas opp, ikke går inn for mye billigere og mer barnehage til de største barna. Men når det gjelder 1-åringene, vil jeg si at jeg der er mer i tvil om fordelene ved institusjonalisering, selv om jeg vil understreke at den kvaliteten vi har i Norge, gjør at barn ikke tar skade av det. Men så må vi huske på at det er derfor vi har noen av de dyreste barnehageplassene for de små som fins her i verden - nettopp fordi de skal ha god nok kvalitet for 1-åringen, blir de fantastisk dyre. Og det er vel kanskje noe av det som denne debatten om kontantstøttereformen har gjort synlig, og som kanskje er en av mine forklaringer på hvorfor denne diskusjonen blir så lidenskapelig. En synliggjør hvor dyr barneomsorg av kvalitet egentlig er når vi skal utføre det fullt ut som lønnet arbeid, for en plass koster jo egentlig over 100.000 kr i driftsutgifter - det er dyrt.

       Ola T Lånke (KrF): Nå fikk ikke Kvinne- og familieforbundet sjansen til å svare på spørsmålet, men jeg håper de får sjansen senere - for tiden er vel ute.

       Møtelederen: Det er litt tid. Kvinne- og familieforbundet har 40 sekund.

       Elisabeth Rusdal: Det er jo helt utrolig i denne debatten å se at det virker som det dreier seg om barn fra 1 til 18 år. Vi snakker altså om barn fra 1 til 3 år. Det er det ene. Det andre er at det blir et paradoks for oss at her er det nå også en modell som Arbeiderpartiet snakker om, i forhold til utvidet fødselspermisjon, lønnet permisjon - da får også foreldre og barn mer tid sammen. Det reises ingen faglig diskusjon ved hvorvidt dette er bra eller skadelig for barn. Er det slik at man er en bedre omsorgsperson fordi man har vært i lønnet arbeid? Det blir en bit av det.

       Møtelederen: Eg må dessverre avbryte deg der. Eg seier takk til dykk.

       Neste spørjar er Liv Marit Moland - ver så god!

       Liv Marit Moland (A): Jeg har et spørsmål til forsker Agnes Andenæs. Moderne familieforskning viser at familier av i dag har andre behov enn f.eks. familiene hadde på 1980-tallet. Som familieforsker: Vil du mene at kontantstøtten er svar på de problemene som familiene har i dag?

       Agnes Andenæs: Vi skal kanskje gå litt lenger tilbake enn til 1980-tallet for å få litt kontraster og for å synliggjøre hva som er utfordringene og problemene nå.

       Jeg har et par ganger vært inne på hva som er problemene når det gjelder de særlig utsatte barna og familiene, og jeg har da nevnt dette med manglende lønnsinntekt, som ikke bare er et spørsmål om penger, men også et spørsmål om forankring for mødrene i det sosiale liv utenfor hjemmet, det går på sosial kontakt med andre både for barn og foreldre, og på manglende medvirkning fra fedrene. Det blir altså for de utsatte familiene liten sosial kontakt og problemer med eller manglende medvirkning fra fedrene. Dette er kjennetegnet når det gjelder de særlig utsatte familiene, og ved gråsonefamiliene som barneombudet snakker om. Men noe av mitt poeng er at dette er fenomener som også gjelder for vanlige, moderne familier, for alle vanlige, moderne familier trenger noen å snakke med, trenger sosiale møteplasser og mer sosial kontakt med andre. Og mødrene trenger hjelp til å greie å kombinere lønnsarbeid og omsorg for ungene, og mødrene trenger hjelp til å trekke fedrene mer med i det som har med barneomsorgen å gjøre. Det som kunne være noe av botemidlene for de særlig utsatte familiene, er også tiltak som vil gjøre dagliglivet lettere og hyggeligere og kanskje til og med mer kjærlighetsfullt for de vanlige familiene. Man har denne argumentasjonen hvor man sier ja, men det er noen problemer her som bare gjelder en bitte liten gruppe. Nei, det er ikke sånn. Dette er tendenser - også ved kontantstøtten - som vil gjøre de utsatte familiene enda mer utsatt. Kontantstøtten vil forsterke disse problematiske sidene ved det vanlige familielivet, og vi må, når vi først skal bruke mye penger på barnefamiliene og på å skape et bedre dagligliv for både foreldre og barn, tenke i tiltak som nettopp skaper flere sosiale møteplasser og bedre kontakt, som gjør det lettere for mødre å kombinere lønnsarbeid og omsorg, og som oppmuntrer fedrene til å delta mer i det som foregår hjemme - altså at det er tendenser som peker i retning av et bedre og mindre stressende dagligliv og en samfunnsstruktur som er mer barnevennlig enn den vi har i dag. Jeg tror ikke at kontantstøtten vil gi dramatiske endringer fra den ene dagen til den andre, men det som bekymrer meg ut fra min faglige forståelse av det som er nedslagsfeltet, er hvilken retning det trekker i.

       Liv Marit Moland (A): Kan du med bakgrunn i din forskning gi noen faglige begrunnelser for hvorfor det er gode grunner til å satse på fellesskapsløsninger for barnetilsynet?

       Agnes Andenæs: Fellesskapsløsninger vil først og fremst være barnehager. Jeg har sagt at det gjør det lettere for mødre å kombinere lønnsarbeid og barneomsorg - både ha et forpliktende forhold til yrkeslivet og ta seg av ungene sine på en god måte. Vissheten om at ungene har det bra mens de er på jobb, gjør det mye lettere, det høvler ned terskelen for at mødrene kan bevege seg ut i yrkeslivet.

       Det har vært sammenlignet med dagmammaer her, og da må vi ikke bare se på hva som foregår mellom barnet og dagmammaen, det kan være så mangt. Noen dagmammaer er helt utmerkede, mens andre er sånn at når foreldrene får vite hva som faktisk foregår, så trekker de umiddelbart ungene ut, og de blir bekymret. Én ting er hva slags arbeidsplass det er for dagmammaen selv. Omsorgsarbeidsplasser i barnehage og også i familiebarnehage gir arbeidssituasjoner som er mer regulert og som også gir tydeligere utviklingsmuligheter for dem som jobber der. En annen ting er hva slags dagligliv er det. Alle som har hatt dagmamma, kjenner til det stresset og den uroen som er - kommer det en telefon om kvelden eller neste morgen om at dagmammaen er syk? Barnehagen er altså en mye mer forutsigbar passeordning og tilsynsordning enn de andre ordninger vi kjenner til. Og så har det vært bekymring for stabiliteten. Det viser seg at barnehager er den mest stabile tilsynsordningen for ungene - ikke satt opp mot foreldrene, for de er jo der i alle fall, de er jo stabiliteten hele veien, men barnehager sammenlignet med andre tilsynsordninger representerer den største kontinuiteten og stabiliteten. Foreldre som har erfaring med begge deler, foretrekker barnehage.

       Når folk blir spurt om hva slags passeordning de ønsker, og hva slags kombinasjon av jobb og barnetilsyn de ønsker, så svarer de ut fra hvordan de oppfatter mulighetene. Mødre f.eks. vil svare ut fra hvordan de oppfatter mulighetene - det vil dels være hvilke tilbud vi faktisk har på barnehagefronten, og det vil være hvilken medvirkning de kan regne med fra mannens side. Så vil det være hva de oppfatter som verdige valg, og da blir det også viktig hva slags budskap vi som kultur sender til foreldrene om hva som er et verdig valg. Akkurat nå ser det ut til å være en tendens til å favorisere dem som velger å være hjemme og ta seg av ungene hjemme, det er det aller mest verdige valg nå på 1990-tallet. Vi kan godt gjøre det til et spørsmål om moral og om politikk, men ikke bruk utviklingspsykologien f.eks. og si at det som er best for barn opptil tre år, er å være hjemme! Det begynner å bli en slags magisk grense på tre år, og den er det i hvert fall ikke noe faglig hold for.

       Liv Marit Moland (A): Så har jeg et spørsmål til barneombudet.

       Hva ville etter barneombudets oppfatning være det beste tilsynstilbudet for barn - barnehage eller praktikant/dagmamma?

       Trond Waage: Sånn som vi har sett det, med utviklingen av barnehagene og også erfaring fra forskning i hva foreldre som har uttalt seg, ville velge, vil vi selvfølgelig foretrekke et godt utbygd barnehagenett, hvor man har gode tilsynsordninger og pedagogisk personell som kan dette med barn.

       Møtelederen: Då seier vi takk til dykk.

       Eg gir ordet til den neste spørjaren, som er Inger Stolt-Nielsen.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg har et spørsmål til Oddrun Remvik.

       Ut fra høringsnotatet som er levert inn her og også ut fra det som er kommet frem tidligere i høringen, hersker det en frykt for at kontantstøtte skal føre til et økt konfliktnivå mellom barnevernet og de utsatte familiene, fordi barnefamiliene gjerne vil trekke barna sine ut av barnehagene istedenfor å ta imot det som er et lavkosttilbud for utsatte barn. Men nå er det jo så at de barna som kommer i den situasjonen, de som er gråsonebarn, deres foreldre blir ikke bedre omsorgspersoner av at barna går i barnehagen. Og med utgangspunkt i at de aller fleste foreldre vil gjøre det som er best for barna sine, vil en ikke da kunne tro at når kontantstøtten innføres, vil barnevernet være nødt til å legge om arbeidet sitt på en måte som gjør at de retter innsatsen mer mot å øke foreldrenes omsorgsevne enn å avhjelpe omsorgssvikten i barnehagen?

       Oddrun Remvik: Når barnevernet arbeider med disse familiene, arbeides det på to områder - både for å gi barna impulser og for å hjelpe foreldrene. Og det som barnehagen opplagt er, er et tilbud til barna, og så må vi samtidig selvsagt arbeide med foreldrene for å øke deres omsorgsevne. Vi er jo redd for at det er tilbudet til barna som vi vil kunne miste. Som det også står i stortingsproposisjonen, disse foreldrene får ofte gratis barnehageplass og kan også få det fortsatt. Men det er klart at det valget en vil stå overfor her, er jo å få kontantstøtte, og det er jo noe mer enn å få en gratis barnehageplass, uten at vi skal mistenke disse foreldrene for å være mer opptatt av økonomi enn andre foreldre. Men det er klart de vil stå overfor det samme valget. Og det som, som sagt, er vår bekymring, er at vi mister det tilbudet som vi pr. i dag har til barna.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Men vil det ikke på lang sikt være bedre om det ble en økt innsats rettet mot foreldrene? Som barneombudet tidligere sa, er jo dette barn som kommer tidlig inn i systemet, og som ofte ble beskrevet som et livstidsprosjekt. Med en større innsats rettet mot familien som helhet så den kunne fungere bedre sammen, vil jo problemet på lang sikt være bedre ivaretatt enn ved å ha disse barna de to første årene i barnehage.

       Oddrun Remvik: Kontantstøtten, eller det med at en da eventuelt mister det tilbudet som en barnehageplass er, er altså en del av det. Den andre delen av det er jo nettopp det som du er opptatt av, den langsiktige innsatsen som vi må ha overfor disse foreldrene. Vi må ha innsats både på kort og lang sikt, og det er viktig at barnevernet øker innsatsen overfor disse risikofamiliene. Det er jeg helt enig med deg i. Men at disse barna eventuelt mister barnehageplassen, kan ikke jeg se står i konflikt med det å øke innsatsen overfor disse foreldrene. Tvert imot er det slik at ved at man kan ha barna i barnehage vil vi få en ekstra innsats overfor familien som helhet.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Det har vært veldig mye snakk om gråsonebarn, og rimeligvis er det de barna som bekymrer oss aller mest. Jeg vil gjerne spørre barneombudet: Er det slik at Regjeringen og politikerne i de siste årene, i mange år, har sviktet sitt ansvar i forhold til akkurat denne problematikken med gråsonebarn og utsatte barn?

       Trond Waage: Nei, det vil jeg ikke påstå. Jeg tror nok politikerne er klar over hva som foregår, men de kan til tider, for oss som står på utsiden, virke litt for mye adhocorientert i forhold til hvordan man skal løse dette. Når mikrofonen er der og kameraene står på og krisen er i Oslo sentrum, finner man en rask løsning. En mer helhetlig tenkning på forebyggende tiltak i et moderne samfunn må vi nok igjennom. Det ble nevnt her tidligere at dette er snakk om 1-3 år og ikke 18 år. Det kan nok være riktig at lovforslaget bare gjelder 1-3 år. Men jeg synes ut fra det Gunnar Breimo stilte spørsmål om, at kunne de pengene vært brukt annerledes, i forebyggende tiltak når det gjelder barn fra 1 til 18 år, stod vi overfor en helt annen utfordring som det kunne vært spennende å gjennomgå. Sånn sett kunne jeg nok tenke meg at politikere har en mer helhetlig tenkning på barne- og ungdomspolitikk, som også kan speiles ned i det kommunale nivå, for vi vet at kommunene rundt omkring i Norge sliter med å få prioritert en helhetlig barne- og ungdomspolitikk.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg vil gjerne stille et spørsmål også til Agnes Andenæs, for det står i høringsnotatet og du har jo også tidligere sagt at barnehagene virker som en moderne vannpost. Men det er jo barna som går i barnehagen og ikke mødrene?

       Agnes Andenæs: Jeg har, bare for å få det klart, ikke skrevet et høringsnotat, jeg har skrevet et lite notat før denne høringen, det er ikke til den store høringsrunden.

       Det er sant at det er barna som går i barnehagen. Men foreldrene går fram og tilbake, én gang når de bringer og én gang når de henter. Og det er det jeg tenker på når jeg sier at barnehagen faktisk er en vannpost i det moderne samfunn der foreldre treffer andre foreldre, og der de treffer fagfolkene i barnehagen. Og noe av det som samtalen da handler om, er hva som er rimelige krav i forhold til en 3-åring eller til den 4-åringen som akkurat jeg har. Man kan få justert og orientert seg på det området, man har jevnlig kontakt med noen fagfolk som ser ungen din hele dagen, og som har en levende interesse for at ungen din skal ha det så bra som mulig. Når det ble sagt i sted at foreldre blir jo ikke bedre omsorgspersoner ved at ungene er i barnehage, vil jeg si at jo, kanskje de blir det, nettopp fordi de får denne sosiale kontakten som handler om foreldreskapet, og som handler om hvordan man kan organisere dagliglivet, og kanskje det også handler litt om utveksling av ideer mellom mødrene om hva man kan gjøre for å få fedrene mer med. Så kanskje det å ha ungene i barnehagen rett og slett ofte kan bety at man også blir en bedre omsorgsperson.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Ganske kort: Du sier også at kontantstøtten er en politikk som gjør barnetilsyn og familieliv til noe privat og isolert. Skal ikke familielivet få lov å være privat?

       Agnes Andenæs: Når jeg sa det, er det fordi det er en bevegelse i retning av at det blir mer privat og mer isolert. Hvis du f.eks. ser på det å enten være hjemme med ungene eller å ha praktikant og sammenligner det med en barnehageplass, er det en mer privat og en mer isolert løsning. Da har jeg andre steder argumentert for at det å ha flere møteplasser, at ungene er sammen med andre unger, og at foreldrene møter andre voksne og andre barn, er en måte å styrke og bedre kvaliteten på omsorgen på. Dermed vil jeg tenke at en reform som trekker i retning av noe mer privat og mer isolert, kanskje ikke er et gode for barneomsorgen.

       Møtelederen: Då seier eg tusen hjarteleg takk til dykk. Den neste og siste spørjaren i denne omgangen er Grethe G Fossum. Ver så god.

       Grethe G Fossum (A): Jeg har lyst til å begynne med å spørre Kvinne- og familieforbundet om hva som betyr mest for dere: at foreldrene får omsorgslønn, eller at man pålegger dem gjennom kontantstøtte å være hjemme med barna, slik at det blir brukt mer tid til barna.

       Elisabeth Rusdal: Det som er viktig for oss, er å komme tilbake til utgangspunktet, at ingen barnefamilier er like, de er ikke A4, og vi må legge til grunn en mulighet til å kunne velge.

       Grethe G Fossum (A): Kan jeg da konstatere at dere setter valgfriheten for familien høyere enn barns beste?

       Elisabeth Rusdal: Nei, ikke valgfrihet, fordi vi tror faktisk at foreldre er bra for barn, og at foreldre er fullt i stand til å foreta de valg som er best for egne barn.

       Grethe G Fossum (A): Så dere vil ikke at kontantstøtten skal brukes til mer tid til barnet, i forhold til valgfrihet?

       Elisabeth Rusdal: Jo, vi ønsker at kontantstøtten skal brukes til mer tid til barnet, og vi har faktisk tiltro til at foreldrene er fullt ut i stand til å foreta det valget selv.

       Grethe G Fossum (A): Men det er viktigst med valgfrihet?

       Elisabeth Rusdal: Det viktigste for oss er å gi tilliten tilbake til foreldrene når det gjelder hva som er best for barn.

       Grethe G Fossum (A): Da konstaterer jeg at det er viktigst med valgfrihet her.

       Nå har jeg merket meg at både Kari Wærness og Elisabeth Rusdal har snakket mye om det som har skjedd på 1980-tallet, og Kvinne- og familieforbundet er ganske stolte av at de allerede på 1980-tallet fremmet forslag om en omsorgslønn. Kari Wærness har også poengtert her i dag at dette med kontantstøtte er viktig for lavtlønte kvinner, slik at de får en bedre lønn og kan gå ut av et hardt arbeid i en periode. Det som også er interessant å merke seg, er at Kari Wærness som forsker hele tiden snakker om at kvinner tar ut permisjon, ja til og med at bestemødre kanskje kunne få mer tid til barnebarna sine.

       Det jeg har lyst til å spørre Agnes Andenæs om i den forbindelse, er: Er dette synet som Elisabeth Rusdal og Kari Wærness her står for, det vi skal satse moderne familiepolitikk på - dette ensidige synet på at kvinner tar permisjon, at det er familiene som alltid velger det beste for barn? Er det i forskningskretser hold for det Kari Wærness står for i forhold til likestilling?

       Agnes Andenæs: Jeg har ikke lyst til å lage noen konkurranse om hvem som er best forskere. Kari Wærness er altså opptatt av disse kvinnelige arbeidstakerne som står utsatt til på arbeidsmarkedet, som hun absolutt - jeg er ikke alene om det - unner både mer penger og det å få ta en pust i bakken. Men så går det an å tenke andre løsninger, som kanskje samtidig i større grad ivaretar likestillingsaspektet, men som det kanskje ville være vanskeligere å få gjort noe med sånn over natten. Det ene er å virkelig se på og gjøre noe med arbeidsbetingelsene ved disse arbeidsplassene, det andre er hvordan mennene kan komme med for å gjøre arbeidsdagen mindre strevsom for mødrene, og endelig må vi kanskje være mer kreative når det gjelder å finne gode barnehageløsninger også for de foreldrene som arbeider på litt uvanlige tider på dagen. Der er det en masse utfordringer for politikerne som også ville være en håndsrekning til disse utsatte kvinnelige arbeidstakerne.

       Så vil jeg legge til at vi kanskje glemmer at hvis du har vært hjemme i tre år, er jo det også ganske risikabelt. For det er ikke bare en sak mellom deg og arbeidsgiveren hvordan det skal gå når du kommer ut igjen, men det er jo også en sak mellom deg og mannen din. Har du vært hjemme i tre år, har mannen din vent seg til et ganske høyt servicenivå, og arbeidsdelingen er i det hele tatt blitt ganske sementert i en helt konvensjonell retning, noe som kan gjøre det ganske vanskelig. Det er ikke sånn at man da starter fra scratch igjen, men det handler om å snu en arbeidsdeling som er veldig konvensjonell - og konvensjonelle arbeidsdelinger er det mye vanskeligere å snu enn ikke-konvensjonelle. Det er kanskje noe av det som disse kvinnene ikke tenker på når de blir spurt om hva de ønsker seg, og det er kanskje noe av forskjellen mellom dem og meg, som er forsker og som har hatt anledning til å sette dette inn i en litt større sammenheng, der kunnskap om hvordan beslutninger fattes mellom kvinner og menn som har barn sammen, er en type viktig kunnskap.

       Grethe G Fossum (A): Da har jeg lyst til å spørre Fellesorganisasjonens Oddrun Remvik om disse gråsonebarna. Man har jo både i stortingsproposisjonen og odelstingsproposisjonen vært bekymret for disse barna, men har ikke villet legge inn noen tiltak i forhold til å passe på dem, så vidt jeg kan tolke det som står skrevet. Men det man har lagt inn, det er at man skal evaluere, man skal særlig være opptatt av disse barna. Da er mitt spørsmål til Fellesorganisasjonen: Er det noen mulighet under en evaluering for å oppdage de barna som gir grunn til bekymring, når de blir utsatt for kontantstøtten - har man noen mulighet til å oppdage dem når de ikke er i barnehage? Og hvordan? Vil dere i tilfelle få en vanskeligere arbeidsform enn den dere har nå som dere tross alt har barnehagene?

       Oddrun Remvik: Det ble spurt om det vil være mulig å oppdage det gjennom en evaluering. Nå har man ikke gått inn på hvordan dette skal evalueres, så det er klart at det er vanskelig for meg å svare eksakt på det spørsmålet. Men det jeg kan si, er at jeg tror at det vil være vanskelig å oppdage det, nettopp fordi det blir mer skjult. Det andre er jo at vi beklager sterkt at det blir vanskeligere å bruke barnehage som forebyggende tiltak, og vi beklager det sterkt.

       Men det er klart at vi vil fortsette med å bruke det tiltaket der vi kommer inn i disse familiene, men vi tror at det vil være vanskeligere. Kanskje blir det sånn at vi oftere vil måtte gå til fylkesnemnda for å pålegge disse familiene å gjøre det. Vi vet at tiltak innenfor barnevernet som blir pålagt, ikke blir så godt tatt imot som tiltak som er frivillige,. Så det beklager vi sterkt.

       Grethe G Fossum (A): Siste spørsmål. I Dagsavisen i dag står det: Valgerds verden under lupen. Betyr det, Agnes Andenæs, at den verden der kontantstøtten skal settes ut i livet, ikke er den moderne familieverden vi har i dag, men den verden vi hadde på 1950- og 1960-tallet?

       Agnes Andenæs: Den familien som kontantstøtten skal gjelde for, den lever i dag. Men en kan si at noen av de retningene som den type tiltak peker mot, det kan se ut som idealet - dette høres kanskje litt klisjéaktig ut, men likevel - peker liksom i retning av at 1950-tallets familiemodell er bedre for barn, altså der mor er hjemme og der det ikke er noe så veldig spesielt som skal skje, der arbeidsdelingen er slik at det er et veldig skarpt skille mellom kvinners og menns måte å organisere dagliglivet sitt på, og altså kvinner uten lønnsinntekt. Og, som jeg har sagt noen ganger: Kontantstøtten vil gjøre det vanskeligere for kvinner og barn - den virker for 1990-tallets familie, men peker mot 1950-tallets.

       Møtelederen: Då må vi setje strek der og seie hjarteleg takk til panelet som har stilt opp for velvillig å svare på spørsmål frå komiteen. Vi tek no ein pause, og neste høyring begynner kl. 12.25. Takk for at de kom.

Høring med sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa/ Rikstrygdeverket v/konstituert trygdedirektør Arild Sundberg og barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland

       Møtelederen: Då vil eg ønskje sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa, konstituert trygdedirektør Arild Sundberg, barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland og avdelingsdirektør Margaret Sandvik velkommen til denne åpne høyringa om kontantstønaden.

       Denne sekvensen er ein ganske kort sekvens. Kvart medlem har inntil 3 minutt til spørsmål og svar, så det er viktig at det blir korte spørsmål og også korte svar.

       Då gir eg ordet til ordførar for saka, Trond Helleland.

       Trond Helleland (H): Takk for det. Jeg har et spørsmål til trygdedirektør Arild Sundberg, dersom statsrådene tillater at han får svare.

       Det foreslåtte opplegg for kontantstøtte innebærer at barnehagene skal rapportere oppholdstid for barn i barnehagene til barnets bokommune. Kommunene skal så rapportere dette videre til Rikstrygdeverket, som skal foreta utbetalingene. En alternativ modell som Høyre og Fremskrittspartiet har gått inn for, er å betale ut kontantstøtten uavkortet med 3.000 kr i måneden sammen med barnetrygden. Jeg går ut fra at den sistnevnte modellen ville være enklere å administrere. Hvilke problemer ser trygdedirektøren med et system med ulike utbetalingssatser, og når tror han at foreldrene kan få sin første utbetaling dersom kontantstøttereformen trer i kraft 1. august?

       Arild Sundberg: Når det gjelder den av Regjeringen foreslåtte forvaltningsmodell, viser vår planlegging at den første utbetaling kan finne sted i desember 1998. Det er også basert på at vi forut for den tid skal ha laget nødvendige rundskriv og gjennomført nødvendig opplæring ute i etaten. Det er ansatte ved 470 trygdekontorer som skal gjøre denne jobben, så vi må lære dem opp. Vi må sende ut rundskriv. Vi skal også lage ferdig en edb-rutine, og personalet skal læres opp i denne edb-rutinen. Alt dette tilsier at vi først i desember kan gjennomføre de første utbetalinger i den modellen. Vi har som ledd i totalutredningene også sett på kostnader og mulige fremdriftsplaner ved mer enkle modeller - kall dem de rene trygdemodeller - det kan enten være en modell hvor kontantstøtten er en økning av småbarnstillegget i barnetrygden, eller en modell hvor kontantstøtten er et nytt tillegg i barnetrygden. De modellene vil kunne la seg gjennomføre noe tidligere, med utbetaling i september, muligens i oktober, og til en totalkostnad i størrelsesorden 3  mill. kr.

       Møtelederen: Då går vi til neste spørjar, som er Grethe G Fossum.

       Grethe G Fossum (A): I St.prp. nr. 1 (1997-1998) skriver sosialministeren at trygdevesenet - og det var før man hadde bestemt at kontantstøtten skulle innføres - bl.a. har disse målsettingene for 1998: Man skulle sikre publikums rett til riktig ytelse til rett tid, man skulle redusere saksbehandlingstiden for pensjoner, man skulle følge opp sykmeldte, enslige forsørgere og unge etterlatte - en hel del målsettinger som dere hadde. Nå kom kontantstøtten kanskje litt forstyrrende inn i dette bildet. Da er mitt spørsmål: Hva har Rikstrygdeverket tenkt ikke å gjennomføre i 1998 av disse målsettingene, når dere har vært nødt til å prioritere kontantstøtten?

       Arild Sundberg: Vi har tenkt og står selvfølgelig ved de målsettinger som er trukket opp for 1998. Dette er en tilleggsoppgave, for øvrig en oppgave som passer godt til trygdeetatens ekspertise og oppgaveløsning, hvor Regjeringen også har foreslått ytterligere midler til administrasjon av ordningen til utvikling av edb-systemer. Slik sett kommer dette arbeidet - gitt at Stortinget gir sin tilslutning til både odelstingsproposisjonen og bevilgningsproposisjonen - ikke til å gå på bekostning av det øvrige vi skal gjøre i 1998.

       Grethe G Fossum (A): Rikstrygdeverket har nå sagt at de ikke kan ha utbetaling før 1. desember. I en periode fra 1. juni til 1. august skal man lære opp ansatte ved ca 400 trygdekontorer, man skal legge om et edb-system, man skal sende informasjon, man skal lage forskjellige saker. Så skal man faktisk ha to måneders sommerferie. Mitt spørsmål er: Hvordan ser Rikstrygdeverket at det er mulig å ansette 65 personer, få i gang et slikt stort apparat og så klare utbetaling til kontantstøtten allerede 1. desember?

       Arild Sundberg: Det skal vi gjøre fordi vi har startet planleggingen. Men vi er selvfølgelig avhengig av å starte på et tidligst mulig tidspunkt hvis vi skal realisere en utbetaling i desember. Det betyr at vi med odelstingsproposisjonen i hånden vil starte arbeidet med å såkalt kravspesifisere edb-løsningene. Når Stortingets vedtak er gjort, vil vi også ha grunnlaget for å lage de forskjellige kravskjemaer, lage rundskriv, lage opplæringsmateriale og sette i gang disse aktivitetene. Og det er summen av disse aktiviteter vi skal gjennomføre pr. tidspunkt, slik at vi kan utbetale i desember. Vi mener at dette er realistiske planer, og - unnskyld?

       Møtelederen: Tida går veldig fort. Eg er lei for det, men tida er gått. Då må eg gi ordet til neste spørjar, som er Per Sandberg. - Ver så god.

       Per Sandberg (Frp): Det blir et spørsmål som kan settes i sammenheng med det spørsmålet som kom tidligere her. Rikstrygdeverket har i sitt høringsnotat pekt på en hel rekke komplikasjoner ved å innføre forvaltningsmodellen til Regjeringen. Saker som må løses innenfor Rikstrygdeverket ved innføring av kontantstøtten, kan jeg gi eksempler på: Utbetaling ved delt omsorg, utvikling av nye edb-systemer, gradering av støtten ved deltidsopphold i barnehage i minst 10 trinn - kanskje 20 trinn - en ny klageordning, meldeplikt ved endringer og innrapportering én gang i måneden. Før iverksettelse av denne kombinasjonsmodellen må i tillegg til edb-systemet følgende være klart: rundskriv, kravskjema, brosjyrer, standardbrev og annet materiell. Det legges opp til et byråkrati som kanskje vil bli på rundt 100 årsverk - utbetalingene kan tidligst komme i desember, som direktøren sier.

       Alle disse betenkelighetene ville sannsynligvis kunne vært unngått ved å velge Fremskrittspartiets modell. Er det da ikke riktig av direktøren her å prøve å framstå objektiv og anbefale den løsningen som er minst arbeids- og kostnadskrevende?

       Arild Sundberg: Det tilligger ikke trygdedirektøren å foreta valget mellom modeller. Det tilligger trygdedirektøren etter anmodning fra departementene å utrede og kostnadsberegne de forskjellige alternativene. Det har vi gjort, med de hovedtall jeg gav uttrykk for - herunder også de datoer jeg nevnte når det gjelder utbetaling, som for de enklere trygdemodeller var i september/oktober.

       Per Sandberg (Frp): Har jeg tid til et kort ja- eller nei-spørsmål?

       Er det da riktig at med Fremskrittspartiets modell ville alle kostnadene vedrørende kombinasjonsmodellen kunne vært unngått?

       Arild Sundberg: Dersom man skulle gå for den enkleste av de rene trygdemodeller, viser våre tall at den vil koste i underkant av 3  mill. kr, og man vil kunne få en utbetaling antakelig i september 1998.

       Per Sandberg (Frp): Da kan jeg altså konkludere med at ved å innføre trygdemodellen kan vi spare oppimot 120  mill. kr.

       Arild Sundberg: Forskjellen mellom det anslaget jeg nettopp gav, og de rundt 106  mill. kr over en treårsperiode, blir jo over 100  mill. kr.

       Møtelederen: Då har eg sjølv eit spørsmål til barne- og familieministeren:

       Kva er årsaka til at Regjeringa har valt denne kombinasjonsmodellen som ei forvalting av kontantstøtta?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Hovudårsaka til at vi har valt kombinasjonsmodellen er sjølvsagt at vi òg ynskjer å halda oppe eit barnehagetilbod. Vi ser faren ved å ta vekk statsstøtta til barnehagane slik at vi ikkje får eit godt nok barnehagetilbod her i landet. Vi veit at over 50 % av barnehagane - som dekkjer tilbodet til nesten 50 % av borna - er private, og ein god del av dei får ikkje støtte frå kommunane, dei får berre statsstøtte. Og dersom vi skulle velja ein modell som tek frå dei statsstøtta, vil dei ha ei mykje meir uviss framtid - og ein ville vel heller ikkje kunna venta at vi skulle satsa på å byggja ut nye barnehageplassar. Når Regjeringa understrekar så sterkt at vi ynskjer valfridom, er barnehageplass ein av dei tinga ein skal kunna velja, og derfor vil det vera viktig frå vår side å halda oppe ein modell som tek vare på det behovet ein har for barnehageplassar. Dermed vel vi ein modell som kanskje kan verka dyrare å setta i gang, men som samtidig vil vera samfunnsøkonomisk god fordi foreldra får den valfridomen dei treng.

       Møtelederen: Så då kan ein konkludere med at det er omsynet til småbarnsforeldra og deira moglegheit til å velja som er bakgrunnen for at Regjeringa har foreslått ein kombinasjonsmodell?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, det kan ein gjerne konkludera med. Det er viktig at dei som ynskjer det, skal kunna velja barnehage, fordi det er eit godt pedagogisk tilbod som skal vera lagt til rette for borna. Då må vi òg leggja til rette for at desse barnehagane skal kunna driva vidare.

       Møtelederen: Neste spørjar på lista er Unn Aarrestad. - Ver så god.

       Unn Aarrestad (Sp): Det kjem klart fram her at det vert etterbetaling ved kombinasjonsmodellen, og at ein ikkje får utbetalinga klar frå ordninga trer i kraft. Men det kunne vore greitt å få høyra sosialministeren sitt syn på dette, grunngjevinga for det, og om det er moglegheiter for å kunna få det til tidlegare. For eg går ut frå at dette har ikkje noko med problema i dataverda i samband med tusenårsskiftet å gjera.

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Årsaka til at dette tar tid, er altså at det her er 470 trygdekontor. Det trengst informasjon, opplæring, utvikling av edb-rutinar. Og det som vel er den viktigaste føresetnaden her for at kontantstøtta skal kunna utbetalast i desember, er at kommunane har oppdaterte lister over kva for ungar som har barnehageplass, og at trygdekontora får dei i hende tidleg i september. Det er den viktigaste føresetnaden. Og dersom den ikkje blir oppfylt, kan det òg faktisk vera nokre som må venta endå lenger på å få utbetalt si kontantstøtte.

       Men når det gjeld år 2000-problematikken, føler eg, med dei informasjonane som eg har fått så langt, at Rikstrygdeverket er i rute med sitt arbeid. Og det som no skjer i forhold til kontantstøtta, kjem som eit supplement, og det er lagt opp slik at det ikkje skal innebere auka risiko i forhold til år 2000-prosjektet.

       Møtelederen: Ja, då seier vi takk for svar der, og neste spørjar er Ågot Valle.

       Ågot Valle (SV): Da vil jeg ha to spørsmål på én gang til to forskjellige, og det blir da trygdedirektøren og sosialministeren.

       Hvor sikkert er det at de første utbetalingene kan komme i desember? Kan trygdedirektøren garantere det?

       Og til sosialministeren: Hvordan skal de familiene som faktisk har basert seg økonomisk på kontantstøtte fra 1. august, og som ikke får det før ut i desember, kunne klare seg økonomisk i den tiden?

       Arild Sundberg: Når det gjelder første del, spørsmålet til meg, er det selvsagt slik at en kan ikke garantere at det blir utbetalinger i desember, men vi mener at våre planer er realistiske, med den høye prioritering vi har gitt dette arbeidet. Men, som sosialministeren nettopp understreket, planene våre og saksbehandlingen vår forutsetter også at vi får informasjon om barnehageplasser fra kommunene pr. september 1998. Forsinkelser i forhold til den datoen vil kunne medføre forsinkelser utover desember 1998.

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Når det gjeld det andre spørsmålet og den økonomiske situasjonen i den enkelte familie, er det klart at det krevst ei spesiell planlegging når ein då må leggja opp etter ei etterbetaling. Det vil vel vera litt forskjellig frå familie til familie. Men det som iallfall kjennest trygt, er at kontantstøtta vil bli etterbetalt frå 1. august.

       Ågot Valle (SV): Et lite oppfølgingsspørsmål - har jeg tid til det?

       Vil det da ikke være fare for at flere familier faktisk må gå på sosialkontoret for å kunne klare seg i den tida de venter på kontantstøtteutbetalinga?

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg synest det er ei noko oppkonstruert problemstilling. Men det som er det faktiske forholdet, er altså at kontantstøtta pr. dato ikkje er vedtatt, ho skal behandlast i Stortinget, og det krevst - naturleg nok - ein del tid før utbetalingane kan setjast i verk. Og det inneber at den enkelte familie må planleggja med sikte på det, dersom dei ynskjer å motta kontantstøtte frå 1. august i år.

       Møtelederen: Ja, då seier vi takk der. Og neste spørjar er Karita Bekkemellem Orheim.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Ja, jeg har to spørsmål til trygdedirektøren: Nå er det jo slik at kontantstøtten skal endelig behandles i Stortinget før den kommer til utbetaling. Men i forbindelse med innføring av kontantstøtte er det slik at trygdeetaten skal administrere en rekke ting i forbindelse med denne utbetalingen. Og vi ser i avisene den siste tiden at en rekke trygdesjefer har gått ut og uttrykt bekymring over at de kun har fått informasjon om dette omfattende tiltaket gjennom avisene. Betyr dette at Rikstrygdeverket foreløpig ikke har gjort noen forberedelser i sakens anledning når det gjelder trygdekontorene, og viser dette at 1. august er en altfor knapp frist som er satt fra Regjeringens side?

       Mitt andre spørsmål går på det som står i proposisjonen om Rikstrygdeverket. En sier at det vil være helt ukomplisert å utbetale et gradert system. Er trygdedirektøren enig i det?

       Arild Sundberg: Når det gjelder forberedelsessiden, er vi, som jeg sa i et tidligere svar, i full gang, bl.a. med å arbeide med dataløsningene. Når det gjelder detaljinformasjon til trygdekontorene, har vi jo vært helt avhengig av at Regjeringen la fram den odelstingsproposisjonen som ble lagt fram sist torsdag. Det er jo den som forteller noe om de foreslåtte lovene, foreslåtte saksbehandlingsrutiner osv., og det er den som vil danne utgangspunktet når vi begynner å jobbe med våre forskjellige rundskriv og de øvrige aktiviteter jeg nevnte. Vi har under forberedelse nå - nettopp derfor - et materiale til ytre etat som forteller nærmere om hvilke aktiviteter som er planlagt gjennomført til hvilke tidspunkter. Vi mener at fremdriftsplanene er realistiske, gitt at vi bl.a. får de opplysninger fra kommunesiden som jeg nevnte, på det tidspunkt som ligger i planene, nemlig september 1998. Så vi føler nok totalt sett at vi her skal greie å gjøre denne jobben på en god måte.

       Og jeg vil legge til at dette er oppgaver som passer godt for etatens meget vel kvalifiserte medarbeidere.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): - Og spørsmålet om graderte satser?

       Arild Sundberg: Jeg skal ta et lite øyeblikk på det også. Vi har lagt opp tenkningen vår om edb-løsningen slik at vi skal håndtere graderte satser. Det betyr at når vi først åpner for det, så blir det ikke noe betydelig merarbeid om det er to, tre eller fire satser. Det er lagt inn i planleggingen.

       Møtelederen: Då seier vi takk til dykk. Neste spørjar er Per Roar Bredvold - ver så god.

       Per Roar Bredvold (Frp): Mitt spørsmål går til sosialministeren. En hel rekke instanser har uttalt at det etter Regjeringens modell bare er noen foreldre - de som ikke har barn i statsstøttet barnehage - som skal få kontantstøtte, at den blir kostbar og byråkratisk, ca 100 nye byråkrater i 1999 bare i Rikstrygdeverket. Vi har også nå hørt at det vil bli forsinkelser med utbetalingen. Dette kunne med fordel ha vært unngått med Fremskrittspartiets og Høyres forslag, hvor kontantstøtten følger barnetrygden. Mener ikke sosialministeren, slik som Fremskrittspartiet, at disse pengene, ca 100  mill. kr, til et slikt byråkrati, burde ha vært brukt slik at de virkelig nådde målet, nemlig barnefamiliene? Barneombudet sier selv at de mangler penger til barnas beste.

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Ja, då må vi igjen ta utgangspunkt i kva som ligg til grunn for den modellen som er vald, som barne- og familieministeren allereie har gjort greie for, altså at føresetnaden for valfridom er at barnehageutbygginga går sin gang, og at ikkje minst dei private barnehagane kan planleggja i forhold til statsstøtte. Eg er heilt på line med grunngjevinga hennar i den samanhengen. Det vil jo alltid vera ei avveging korleis totale midlar skal brukast. Det vil òg alltid vera slik, f.eks. i trygdeetaten, at nye ordningar kostar pengar. Men her har vi gjort ei avveging av kva som til sjuande og sist etter Regjeringa sitt syn vil tena barnefamiliane.

       Per Roar Bredvold (Frp): Oppfølging: Men valgfriheten - har ikke statsråden tiltro til at foreldrene har den kunnskapen at de selv kan ta det valget etter at de har fått de 3.000 kr dette dreier seg om?

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg har full tiltru til at foreldra gjer dei vala som er best for dei. Men eg tykkjer jo òg det er ei oppgåve for det offentlege å leggja til rette for føresetnadene som må liggja til grunn for valfridom. Der er jo tilbodet om barnehageplass eit sentralt element.

       Møtelederen: Då seier vi takk til dykk. Neste spørjar er Gunnar Breimo - ver så god.

       Gunnar Breimo (A): Jeg har to spørsmål til sosialministeren. Vi vet at Rikstrygdeverket er en presset etat. Det har vi fått mange signaler om. Det er jo også slik at Sosialdepartementet disponerer veldig mange penger som er øremerket andre gode formål. Og mitt spørsmål blir da: Hvor tas disse pengene fra som nå styrker Rikstrygdeverket? Kan sosialministeren garantere at de ikke går på bekostning av andre grupper?

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: I budsjettproposisjonen har Regjeringa lista opp kva som skal vera prioriterte område for Rikstrygdeverket, og alle dei er tatt vare på. Kontantstøtta kjem som eit supplement.

       Når det gjeld spørsmålet om kvar midlane blir tatt frå, vil det alltid totalt sett vera ei avveging. Ein fører dei inntektene og utgiftene som til saman utgjer budsjettet. Men det som er klarlagt her, er altså at innføringa av kontantstøtte etter kombinasjonsmodellen ikkje skal gå ut over av allereie prioriterte oppgåver.

       Gunnar Breimo (A): Når det gjelder prioriterte oppgaver, går jeg ut fra at sosialministeren snakket om sitt eget departement i sin helhet.

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg oppfatta det slik at det var det spørsmålet her galdt.

       Gunnar Breimo (A): Det stemmer. Det neste spørsmålet: Sosialministeren uttalte her i høringen at kommunene har oversikt over barn i barnehager. Men det er vel kanskje så som så med oversikten over de private barnehagene. Er det rimelig å anta at alle kommunene nå har nødvendig oversikt, og at den blir tilgjengelig for trygdekontorene innen den tid de trenger for å rapportere?

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det går jo fram av proposisjonen at òg private barnehagar skal senda ei oversikt med namn og adresse over dei barna dei har i barnehagen sin, slik at kommunane skal ha moglegheit til å leggja fram for Rikstrygdeverket ei fullstendig oversikt som grunnlag for Rikstrygdeverket si vidare handtering. Listene skal sendast til dei lokale trygdekontora, som då skal få oversikt over dei ungane som bur i kommunen.

       Gunnar Breimo (A): Slik at det ikke blir noen ytterligere utsettelse utover 1.desember av den grunn?

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er altså ein føresetnad at kommunane skal ha ei slik oversikt tidleg i september. Dersom det då skulle vera nokre kommunar som ikkje har det, kan det skuldast lokale variasjonar, forseinkingar i enkelte kommunar. Men her vil òg Barne- og familiedepartementet hjelpa til når det gjeld verkty som ein treng for å få desse listene klare.

       Møtelederen: Ja, då seier vi takk til dykk og går over til neste spørjar, som er Ola T Lånke, ver så god.

       Ola T Lånke (KrF): Jeg vil spørre Rikstrygdeverket og/eller sosialministeren - dere får selv velge hvem som skal svare. Vi opererer jo nå med to alternative modeller, en ren trygdemodell som er foreslått, og en kombinasjonsmodell. Det er også antydet en mulighet for at man kunne ha hatt en forskjellsordning, en kombinasjon, f.eks. en ren trygdemodell i la oss si fem fylker og kombinasjonsmodellen i de resterende. Hvordan ser dere på et slikt forslag?

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er faktisk slik at vi no kjem inn på barne- og familieministeren sine prioriteringar. Men la meg fyrst berre seia at ein slik forsøksmodell etter mitt syn vil få store komplikasjonar: forskjellsbehandling frå fylke til fylke, og ikkje minst faktisk auka kostnader. Sidan spørsmålet gjekk til oss begge, synest eg det er naturleg at trygdedirektøren utdjupar det.

       Arild Sundberg: Hvis man ser på de administrative konsekvensene, betyr jo en slik prøving, ved siden av å ha kombinasjonsmodellen, at Rikstrygdeverket må utvikle begge modeller, gjøre tilpasninger, slik at vi kjører to EDB-løsninger for kontantstøtte. Det betyr at vi må kravspesifisere to rutiner, utvikle dem, teste dem - det betyr antakeligvis og med rimelig grad av sikkerhet en forsinkelse i forhold til desember 1998 når det gjelder utbetalinger. Vi får også da som forvalter det betydelige problem det er å sørge for riktig informasjon til dem som faller inn under ordningene. Vi må da lage informasjon av forskjellig karakter til to forskjellige målgrupper, og vi må forvente ganske mye spørsmål fra brukerne, fra publikum, om disse to forskjellige ordningene.

       Vi må lage dobbelt sett av rundskriv, vi må lage dobbelt sett av det vi kaller meldinger om vedtak, og totalt sett blir dette et merarbeid som gjør at vi tror dette vil medføre både forsinkelser og en ganske betydelig økt administrasjonsbyrde i forhold til denne oppgaveløsningen.

       Ola T Lånke (KrF): Jeg kan kanskje da gi barne- og familieministeren det samme spørsmålet.

       Møtelederen: Eg seier meg lei for å avbryte, Ola T Lånke, men det er dessverre ikkje tid til det. Vi må gå over til neste spørjar, som er Liv Marit Moland.

       Liv Marit Moland (A): Dette spørsmålet går til trygdedirektøren.

       Det ser ut som innføringen av kontantstøtten fører med seg en omfattende kontroll av barn og foreldre og hvor de til enhver tid befinner seg. Ifølge odelstingsproposisjonen skal barnet/foresatte miste kontantstøtten ved utenlandsopphold som er over tre måneder. Hvordan kan trygdekontorene settes i stand til å føre kontroll med dette i praksis?

       Arild Sundberg: Når det gjelder de rent administrative sidene av dette, bygger for det første administrasjonsordningen på at søkere skal søke. Søkere har en plikt til å melde inn endringer til trygdekontoret. I tillegg skal vi altså bruke lister fra kommunene over barnehageplasser som en del av kontrollen.

       Oppgavene i forhold til flytting til utlandet osv. har vi jo i prinsippet fullt ut også i dag når det gjelder barnetrygden, som også har bestemmelser på det området. Vi mener absolutt ut fra et administrasjonssynspunkt at dette skal la seg gjennomføre.

       Møtelederen: Då seier vi takk. Og vi går over til neste spørjar. Inger Stolt-Nielsen, ver så god.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Mitt spørsmål går også til trygdedirektøren.

       Vi har fått ganske godt illustrert de store forskjellene i oppstartsomkostninger ved å velge den forvaltningsmodellen som Regjeringen har lagt opp til, i forhold til den trygdemodellen som Høyre og Fremskrittspartiet har lagt opp til. Hvor stor vil driftskostnadsforskjellen være når man har kommet over oppstartsfasen, med de årlige utgiftene i årene fremover?

       Arild Sundberg: Når det gjelder de enkle, rene trygdemodeller, altså kontantstøtten, et nytt tillegg i barnetrygden eller en økning i småbarnstillegget, regner vi med at de løpende driftsutgiftene blir ubetydelig høyere enn dem vi har med å forvalte barnetrygden i dag, mens driftsutgiftene i det tredje driftsåret for den foreslåtte modellen ligger på ca 33 mill. kr.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Så vil jeg gjerne stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

       Vi deler oppfatningen av at barnehagene må være der for at foreldre skal ha reell valgfrihet, og vi er alle like opptatt av at de skal sikres gode forhold. Men ville det ikke vært mulig å gjøre andre håndgrep for å sikre en likebehandling mellom kommunale og private barnehager og således sikre barnehagenes drift, selv om vi valgte en barnetrygdmodell for kontantstøtten?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg trur det er viktig når vi no innfører ei ny reform, at vi syter for å legga til rette for at barnehagane skal kunna drivast vidare.

       Ein annan ting som eg har lyst til å nemna i den samanhengen, er at eg trur òg at kontantstøttereforma er tryggare med ein eigen lovproposisjon, altså at den er felt ned i lovs form, enn berre ved å ha eit budsjettvedtak. Lover kan òg gjerast om, men budsjettvedtak er lettare å stryka ut om ein eventuelt skulle få nye fleirtalskonstellasjonar, så eg vil tru at ein iallfall sikrar reforma eit lengre liv ved å få ei eiga kontantstøttelov, slik som vi foreslår.

       Så har det blitt ymta om at vi skulle kunna gje den same støtta til private barnehagar som til dei offentlege. Det vil då kosta mykje pengar, fordi vi i dag har overføringa til dei offentlege barnehagane gjennom både kommunestøtte og statsstøtte, og om vi skulle gje dei private barnehagane det same tilbodet, måtte dei ha fått det same som dei offentlege barnehagane får, og det kan ein godt

       seia skal vera ei målsetting. Men no har ikkje eg noko kronebeløp, kor mykje det ville kosta å gjennomføra det parallelt med å innføra kontantstøtte, men det vil iallfall bli monalege utgifter også ved det.

       Eg har ...

       Møtelederen: Eg må dessverre avbryte barne- og familieministeren der, for tida går veldig fort, det veit vi. Vi går over til neste og siste spørjar. Grethe G Fossum, ver så god.

       Grethe G Fossum (A): Hvis jeg nå var kontantstøttemottaker og satt hjemme og hørte på denne diskusjonen, ville jeg være alvorlig bekymret. For det man sier her, er at kontantstøtten skal innføres fra 1. august, men du kan dessverre ikke få pengene dine før i desember - hvis du er heldig. Det er jo sånn at familier spiser ikke på sikt, de spiser hver dag, og det betyr at de får et problem. Sosialministerens svar er at det må planlegging til. Men er det ikke slik at det her også burde vært planlegging fra barne- og familieministerens side? Er ikke dette et tiltak som ikke er konsekvensvurdert, og som man nå setter i gang før man egentlig kan få lov til å utbetale pengene/har mulighet til å vite hvem som skal ha dem? Kunne ikke statsråden nå si at vi beklager, vi har gått litt for raskt fram, vi venter med kontantstøtteinnføring i hvert fall til 1999, slik at de familiene som skal ha pengene, får dem når de tar ut kontantstøtten?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har faktisk god erfaring med å « beklaga », i motsetning til ein del andre. Det er ganske viktig å seia òg, fordi førre gongen eg « beklaga » og sa at vi kanskje burde hatt noko meir tid på dette, vart det lagt ut som om eg angra på heile reforma. Derfor er det viktig for meg å understreka at det gjer eg ikkje! Men vi har lovt å innføra reforma frå 1. august  1998, og derfor ynskjer eg å stå ved det vi lovde på Voksenåsen og òg det vi lovde då vi la fram budsjettet vårt i haust.

       Så tek ting lengre tid enn det eg tenkte då, og det har eg ikkje noko problem med å innrømma at det faktisk gjer. Likevel synest eg at vi skal prøva å gje det best moglege tilbodet til småbarnsforeldra. Vi har lovt dei ei kontantstøtte frå 1. august om Stortinget ynskjer det og det er fleirtal for det.

       Så er det òg viktig at vi har god informasjon til foreldra, der vi seier: Dessverre klarar vi ikkje å få betalt ut pengane frå 1. august. Eg sjølv har sagt det mange gonger frå vi la fram stortingsproposisjonen, og eg har sagt fleire gonger undervegs at vi klarar ikkje å få alle rutinar på plass til 1. august. Og då vil ..

       Grethe G Fossum (A): Jeg bare lurte på om jeg kunne få svar på om man vil utsette eller ikke, for jeg har et lite tilleggsspørsmål.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Poenget for meg er at vi vil ikkje utsetja reforma, fordi vi har lovt dette til småbarnsforeldra. Dei foreldra som ikkje klarar å overleva i tida frå august til desember, vil eg anbefala kanskje å venta med å søkja til 1. januar, om det er det dei ynskjer - om dei ynskjer å halda fram i jobben. Og der vil det vera ulike krav og ulike ynske hos barnefamiliane. Og dette må dei faktisk vurdera sjølve og finna ut kva som er best for deira familie å gjera.

       Men 1. august er målsettinga. Dei får etterbetalt, det har eg innrømt. Eg har òg innrømt at dette har tatt lengre tid enn eg hadde ynskt, men så får vi likevel håpa at når vi får alt på beina, så blir det ei reform som blir til beste for småbarnsforeldre, om startfasen var noko meir kronglete enn eg hadde ynskt det.

       Møtelederen: Då seier vi hjarteleg tusen takk til panelet for at de stilte dykk til disposisjon, slik at komiteen fekk stilt spørsmål.

       Då er vi ferdige med denne sekvensen og bolken, og vi skal skifte over til justisministeren og Datatilsynet.

       Takk for at de kom!

Høring med justisminister Aud-Inger Aure/Datatilsynet v/ direktør Georg Apenes.

       Møtelederen: Vi ønskjer justisminister Aud-Inger Aure og direktør i Datatilsynet, Georg Apenes, velkommen til høyring i komiteen om kontantstøtta.

       Fordi dette er ein sekvens på 20 minutt, har vi gjort det slik at to medlemmer frå komiteen stiller ein del spørsmål til dykk på vegner av komiteen. Første spørjar er Gunnar Breimo - ver så god!

       Gunnar Breimo (A): Jeg går ut fra at jeg kan spørre direktør Apenes direkte? (Det nikkes.)

       Da er første spørsmål: I forbindelse med kontantstøtten gis det hjemmel i egen lov for opprettelse av et personregister. På den måten omgår man den vurdering av ivaretakelsen av personvernet som foregår ved konsesjonsbehandlingen i Datatilsynet. Vil ikke dette bidra til å svekke personvernet og/eller respekten for konsesjonsplikten i personregisterloven?

       Georg Apenes: Mitt svar er at vi på et tidlig stadium har vært kontaktet av departementet, og har i et brev fra tidlig i februar gitt uttrykk for hvilke forutsetninger, hvilke krav vi formulerer til et slikt nytt register, selv om det er lovhjemlet, og har vel blitt nokså sikker på at vi i den sammenheng er blitt hørt. Så forslaget, altså registerforslaget slik det fremstilles i proposisjonen, synes vi nok tilfredsstiller de krav det er rimelig å stille til et slikt register.

       Møtelederen: Neste spørjar er Per Sandberg.

       Per Sandberg (Frp): Mitt spørsmål er det valgfritt hvem som svarer på, men det gjelder noe av det samme. Har Justisdepartementet eller Datatilsynet vært med ved rådføring ved utforming av lovteksten, forarbeidene og regelverket for registreringsordningen? Hvis ikke: Hvilke problemer ser Justisdepartementet ved ordningen og den praktiske gjennomføringen sånn som dette er foreslått?

       Statsråd Aud-Inger Aure: De tekniske tingene og spørsmålene som går på registrering, vil jeg overlate til Datatilsynets direktør å svare på, men når det gjelder den lovtekniske gjennomgåelsen, har den skjedd i Justisdepartementet. Utkastet har vært til bearbeidelse i Justisdepartementets lovavdeling, og var klarert derfra den 20. april.

       Georg Apenes: Jeg har ikke så mye å legge til, men jeg forutsetter at hvis man kommer så langt at det skal lages forskrifter til disse bestemmelsene, blir vi tatt med på råd, og vi vil være i stand til å kunne gi dem med utgangspunkt i den ferdigbehandlede lovtekst på dette området.

       Gunnar Breimo (A): Også neste spørsmål går til direktøren. I odelstingsproposisjonen gis kommunene rett til å opprette et personregister over alle foreldre med barn i alderen 1-3 år i barnehage og barnas oppholdstid. Er noen av disse opplysningene som må gis, sensitive, og kan de på noen måte misbrukes?

       Georg Apenes: I vår terminologi er vel ikke noen av disse opplysningene i og for seg sensitive, og det er jo laget et regelverk omkring bruk, forvaltning og sletting, som vi synes er betryggende. Det er slik at det ikke er ulovlig å opprette register her i landet, men det skal skje på visse vilkår, enten det nå er ved lov eller ved konsesjon, og når de vilkårene er oppfylt, har vi ingen innvendinger. Og slik det er beskrevet her, så er det et legalt formål. Vi kan ikke se at det spørres etter andre opplysninger enn de som skal til for å realisere dette på en legal måte. Det gjelder den nåværende lov. Vi kommer kanskje i løpet av overskuelig fremtid til å få en ny lov som er tilpasset direktivet om personvern, og der kan man vel kanskje vente at en går enda lenger i retning av å sikre de registrertes rettigheter for så vidt som at de registrerte i dag har en innsynsrett etter den gamle lov og etter forslaget. Med en ny lov vil sannsynligvis også registereier, registerfører, få en aktivitetsplikt, altså en underretningsplikt, til de registrerte, med det resultat at de selv skal kontrollere at de opplysninger som er registrert, er korrekte. Det er det eneste.

       Per Sandberg (Frp): De som søker om kontantstøtte, pålegges en lovbestemt opplysningsplikt, bl.a. om alle endringer som skjer underveis av betydning for retten til kontantstøtte og eventuelle avkortinger i denne kontantstøtten. Kan søkerne og mottakerne pålegges å opplyse om private avtaler, om delt bosted og eksempelvis om utenlandsreiser over tre måneder? Hva slags problemer for den enkelte vil den foreslåtte registreringsordningen kunne medføre? Og vil det være nødvendig eller ønskelig fra Datatilsynets side at det fastsettes i forskriftene at registreringen skal kontrolleres av Datatilsynet?

       Georg Apenes: Det siste spørsmålet er ikke jeg i stand til å svare på. Det er ikke vanlig at vi trekkes aktivt med som kontrollør av løpende forvaltningsvirksomhet, så det kan jeg ikke kommentere her og nå.

       Jeg sa i sted at jeg forutsetter at Datatilsynet blir kontaktet i forbindelse med utarbeidelse av forskrifter, og slik registrene og forvaltningen av registrene er fremstilt i selve lovteksten, og med de kommentarene som ligger i proposisjonen, så ser vi det slik at det er det som må til for å kunne realisere et lovlig og lovbestemt formål eventuelt. Hvor langt man da skal gå i detaljeringsgrad, og hvor langt vi skal akseptere - holdt jeg på å si - den type spørsmål som ligger i spørsmålet, det går jeg ut fra blir en avveining som må foretas med utgangspunkt i den politiske beslutning, som vi selvfølgelig gjerne er med på å kommentere, men vi skal ikke ha noen endelig mening om hvor langt det er nødvendig å gå.

       Gunnar Breimo (A): Jeg har et spørsmål til statsråden. Da Bergen kommune søkte om å få opprette et register over barn i private barnehager, sa Datatilsynet nei av personvernhensyn. Det samme gjorde daværende barne- og familieminister. Hva er det som har forandret seg siden da?

       Statsråd Aud-Inger Aure: Av forståelige grunner kjenner ikke jeg bakgrunnen for dette spørsmålet godt nok. Men det som er betryggende, og som er tilstrekkelig ut fra mine forutsetninger, er at det som nå er lagt fram, har skjedd i nært samarbeid med Datatilsynet. Man har tatt hensyn til eventuelle kommentarer, man har hatt en dialog om det, og når Datatilsynets direktør redegjør for at dette er lagt opp på en måte som er fullt ut lovlig med de nødvendige tillatelser, så har jeg tillit til det.

       Møtelederen: Skulle Apenes òg svare?

       Gunnar Breimo (A): Jeg vil gjerne ha et svar fra Apenes hvis det er mulig.

       Georg Apenes: Jeg husker ikke denne saken fra Bergen, men jeg går ut fra at den viktigste forskjellen er at det her er tale om et helt annet formål enn det som var aktuelt i Bergen i sin tid. Det var vel andre kontrollbehov som var formulert. Her er det tross alt snakk om en grunnleggende lovendring som har en annen karakter. Og når det er lovendringer: Man kan mene hva man vil om dem politisk, men når de først er presentert og begrunnet, så mener jeg at det er det som skal til innenfor dagens gjeldende lov for å realisere det politiske formålet, og ikke noe mer enn det. Så det er ikke snakk om at man her etterlyser det man i vår sjargong kaller for overskuddsinformasjon.

       Møtelederen: Per Sandberg, ver så god.

       Per Sandberg (Frp): Ja, vi ser her at det legges opp til at det i kommunene skal ordnes et registreringssystem for alle barn mellom ett og tre år. Mitt spørsmål er til statsråden: Hvem mener statsråden det er som skal ha tilgang til disse registrene i kommunene?

       Statsråd Aud-Inger Aure: Det forutsetter jeg blir så få som det er nødvendig for å ivareta formålet med loven, og jeg går ut fra at det er et forhold som blir fulgt opp i ettertid. Noe av poenget med dette er at her skal vi ikke innhente informasjon som vi ikke har bruk for. Og direktørens ønske om at Datatilsynet skal være med og vurdere i forhold til forskrifter, det finner jeg vel kan ivareta behovet for å få de opplysninger man ønsker, og ikke mer.

       Per Sandberg (Frp): Til oppfølging der: Vil det i det hele tatt - og det spørsmålet kan gjerne gå til direktøren også - være personvernmessige problemer forbundet med å innføre den modellen som Høyre og Fremskrittspartiet står for, altså en ren trygdemodell?

       Georg Apenes: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke skal være for konkret i mitt svar på spørsmålet, men det er klart at vi ser ikke noen større eller andre personvernmessige utfordringer i tilknytning til det som jeg oppfatter er Høyres og Fremskrittspartiets modell, enn det som ligger i proposisjonen.

       Gunnar Breimo (A): Jeg har et spørsmål til justisministeren: Ifølge forslaget skal kommunene være registreringsinstans for personopplysningene fra barnehagene, og de skal være kontrollmyndighet og ta stikkprøver i den enkelte barnehage for å kontrollere at de opplysninger som er gitt, er korrekte i forhold til søknader om og utbetaling av kontantstøtte. På hvilken måte kan kommunene legalt foreta en slik kontroll? Ser justisministeren noen problemer i forbindelse med den rolle som kommunene er tildelt i lovforslaget?

       Statsråd Aud-Inger Aure: Så lenge både registrering og kontrolltiltak utøves på en måte som anses å være i samsvar med loven, vil jeg tro at de nødvendige hensyn er tatt til beskyttelse for det som eventuelt kunne være av problemkarakter. Jeg må jo da vende tilbake til det jeg sa i sted, at her anser vi at de nødvendige lovlige fremgangsmåter blir brukt, slik at vi ikke skal få noen problemer av den art.

       Georg Apenes: Hvis jeg får lov, vil jeg gjerne også understreke det som sies i proposisjonen, at dette register ikke under noen omstendighet skal brukes til samkjøring med andre registre. Det er bare snakk om kobling av to registre og ikke mot et tredje eller fjerde.

       Møtelederen: Per Sandberg, ver så god!

       Per Sandberg (Frp): Ville personvernet og konsekvensene av registrering for den enkelte blitt bedre ivaretatt dersom staten hadde bedt om konsesjon på vanlig måte istedenfor å lovfeste et register?

       Georg Apenes: Det er vanskelig å svare konkret på. Det er mulig jeg har misforstått, men slik jeg oppfatter det, ville den alternative løsning, som jeg forstår at Fremskrittspartiet og Høyre samles om, ha forutsatt færre registre, og det ligger i sakens natur at jo flere registre, jo flere registrerte opplysninger vi har om borgerne, jo flere muligheter for misbruk eller illegitim bruk vil i prinsippet være til stede. Men det gjelder jo ikke noe spesielt for denne type formål, men det gjelder jo stort sett. Når fellesskapet eller fellesskapets organer registrerer personopplysninger, sensitive eller ikke-sensitive, vil de jo alltid kunne misbrukes. Utro tjenere og dårlig teknologi vil alltid være et problem, enten det nå er den ene eller den andre løsningen.

       Møtelederen: Gunnar Breimo, ver så god!

       Gunnar Breimo (A): Et siste spørsmål fra min side til direktøren: Ville personvernet blitt bedre ivaretatt ved en registreringsordning underlagt Rikstrygdeverket der barnehageeierne rapporterer direkte til trygdeetaten, og der det ble søkt om konsesjon på vanlig måte?

       Georg Apenes: Det synes jeg det er veldig vanskelig å svare konkret på. Vi har full tillit til den diskresjonære tradisjon man har i Rikstrygdeverket, og har hatt lite problemer i så måte. Men på den annen side ser jeg ikke noen direkte fare knyttet til den ordningen som her er skissert. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke har tenkt igjennom skikkelig nok et svar på de spørsmålene.

       Møtelederen: Det var dei spørsmåla som komiteen hadde, og då seier vi tusen hjarteleg takk til justisminister Aud-Inger Aure og direktør Georg Apenes for at de tok dykk tid til å svare på spørsmål frå komiteen i denne opne høyringa.

       Då skal vi ha eit sceneskifte. Om nokre få minutt, kl. 13.25, er vi klare med neste sekvens.

Høring med Kommunenes Sentralforbund v/leder Halvdan Skard, Private Barnehagers Landsforbund v/styreleder Benn Eidissen, Barnehageforbundet v/daglig leder Bjørn Pettersen og Norsk Lærerlag v/leder avd. for førskolelærere Laila-Brith Josefsen.

       Møtelederen: Då ønskjer eg velkommen til open høyring om innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, og eg ønskjer spesielt velkommen Halvdan Skard, leiar i Kommunenes Sentralforbund, Benn Eidissen, styreleiar i Private Barnehagers Landsforbund, Bjørn Pettersen, dagleg leiar i Barnehageforbundet, og Laila-Brith Josefsen, leiar avd. for førskolelærarar, Norsk Lærerlag.

       I denne sekvensen har kvar medlem i komiteen 4 minutt til både å spørje og få svar, så det er viktig med korte spørsmål og korte svar for å halde fristen.

       Då vil eg gi ordet til den første spørjaren, som er ordførar for saka, Trond Helleland.

       Trond Helleland (H): Denne sekvensen vil vel i stor grad dreie seg om barnehager og barnehagenes situasjon ved en innføring av kontantstøtte, og derfor har jeg et spørsmål til Private Barnehagers Landsforbund, som jo har over 400 barnehager under sine vinger.

       I høringssvaret fra Private Barnehagers Landsforbund peker dere på den skjevheten i tilskuddet som i dag eksisterer mellom private og offentlige barnehager, og at denne skjevheten er grunnen til at private barnehager i større grad vil være utsatt for endringer i etterspørselen etter barnehageplasser.

       I dag dekker foreldrene 29 % av kostnadene i kommunale barnehager og hele 46 % i private barnehager. Dette er i strid med den kostnadsdelingen som ble lagt til grunn i St.meld. nr. 8 (1987-1988). Der ble det sagt at staten skal dekke 40 % av utgiftene, kommunene 30 % og foreldrene 30 %. Hvordan mener Private Barnehagers Landsforbund en kan rette opp denne skjevheten?

       Benn Eidissen: Vi mener faktisk at det er grunn til å slå fast at den politikken for finansiering av private barnehager som ble lagt for ti år siden, er en politikk som i løpet av disse ti årene har slått feil. Da politikken ble lagt, var, som du riktig påpekte, målsettingen at kommunene også i forhold til private barnehager skulle dekke 30 % av kostnadene. Den gangen lå vel den kommunale dekningen på et sted mellom 16 og 18 %. I stedet for å nå målsettingen om 30 %, er man i dag i en situasjon hvor kommunene yter kanskje bare 6-7 %. Vi mener det da er grunn til å stoppe opp og slå fast at denne politikken ikke har fungert slik Stortingets intensjon var.

       Ved å ta bort den forutsetningen at kommunene skal bidra, og at staten overtar dette ansvaret fullt og helt, vil man også få en likebehandling av kommunale og private barnehager, en likebehandling som er helt nødvendig hvis foreldre som velger et privat barnehagetilbud, skal kunne ha mulighet til å få den samme kvalitet på tilbudet til en akseptabel pris som de kan få i kommunale barnehager.

       Trond Helleland (H): Jeg har også et spørsmål til Kommunenes Sentralforbund, fordi KS har uttrykt bekymring for de private barnehagenes situasjon dersom en spesielt skal velge den trygdemodellen som Høyre og Fremskrittspartiet har gått inn for. KS skriver i høringsuttalelsen:

       Og så skriver en videre at det vil medføre at privat barnehagedrift vil bli svært risikofylt dersom en følger denne ordningen. Men er ikke dette da et uttrykk for den dårlige samvittigheten KS har, når en vet at Stortinget har forutsatt at det skal være en kostnadsdeling 40-30-30, og dette følger ikke kommunene opp?

       Halvdan Skard: Det er noen kommuner som gir støtte til private barnehager, så bildet er nok noe mer variert. Men vi setter ganske mye inn på å få bygd flere barnehager og drevet flere barnehager. Man bruker ganske mye kommunale ressurser på det, ved siden av ganske mange andre oppgaver Stortinget har bedt oss om å ta vare på.

       Vi deler de private barnehagenes bekymring for en modell som fjerner kommunen fra barnehagedriften i kommunen. Vi har et betydelig ansvar også i forhold til de private barnehagene. Vi er redd for at vi kan få en utvikling som fører til en kostnadsvridning, hvor det blir mest bekymringsfullt for de private barnehagene. Det er en bekymring vi deler av flere grunner. En av dem er at vi gjerne vil ha plass til ungene - de private barnehagene gjør mye. En annen er at vi har garantert i størrelsesorden 1 milliard kr for driften av private barnehager, og vi vil jo nødig at de stopper, av hensyn til ungene, men også av hensyn til kommunal økonomi.

       Møtelederen: Då er tida ute, og eg gir ordet til neste spørjar, Grethe G Fossum.

       Grethe G Fossum (A): Jeg vil få lov å stille spørsmålet til Norsk Lærerlag. Mener Norsk Lærerlag at den proposisjonen som er lagt fram om kontantstøtte, bygger på forskning og konsekvensanalyse, og er Norsk Lærerlag tatt med på råd når det gjelder utforming av enkelte deler av disse to proposisjonene?

       Laila-Brith Josefsen: Nei, når det gjelder forskning, har Norsk Lærerlag den oppfatning at proposisjonen bygger på et ideologisk ståsted om at unger har det best hjemme sammen med foreldrene og bare hjemme de første årene. Det mangler en del forskning på barnehageområdet i det hele tatt, men det finnes forskning som kunne vært brukt i denne sammenhengen, som sier noe om at små unger har stort utbytte av å gå i barnehage. Den forskningen er ikke brukt i proposisjonen. Det er heller ikke sånn at Norsk Lærerlag i stor grad har vært med i utarbeidelsen av dette på linje med alle andre høringsinstanser, fordi fristen har vært veldig kort.

       Grethe G Fossum (A): Jeg fortsetter med Norsk Lærerlag. I proposisjonen er foreldrenes valgfrihet sterkt vektlagt. Mener Norsk Lærerlag at de foreldrene som faktisk har barn under tre år, og som velger en barnehageplass, har den samme muligheten til valgfrihet som de som velger seg kontantstøtte?

       Laila-Brith Josefsen: Det Norsk Lærerlag frykter, er at de som ønsker barnehageplass, faktisk ikke skal kunne velge det, fordi det ikke finnes et barnehagetilbud i området. Spesielt i distriktene vil barnehagene kunne bli rammet av dette, noe vi allerede har sett en del eksempler på, og vi hører de private barnehageeierne uttrykke bekymring over at det er barnehager som kan bli lagt ned, eller det vil bli mindre utbygging.

       Grethe G Fossum(A): Det jeg kan konstatere, er at kontantstøtteforeldrene får valgfrihet, men ikke de som velger barnehage. Da har jeg et raskt spørsmål til Kommunenes Sentralforbund. Det gjelder den administrative delen av registreringen i forhold til kommunene. Hvor nødvendig er det å lære opp kommunenes folk til registreringen? Har man lagt noen planer for hvordan man skal få til dette før 1. august? Det er tross alt en sommerferie imellom.

       Halvdan Skard: Dette er jo en ny oppgave som vi ikke har hatt, særlig i forhold til de private barnehagene. Det er lagt opp til datasystemer og registreringssystemer som skal ivaretas på en veldig skikkelig måte. Da trengs det en del opplæring, og det har også Regjeringen forutsatt. Det har ikke vært lett for kommunene å planlegge og forberede dette, for det er ennå ingen som riktig vet hvilken ordning vi får, og hvordan den skal kjøres. Hele registreringssystemet er først blitt lagt fram av Regjeringen sist torsdag.

       Grethe G Fossum (A): Har KS noen formening om at man vil klare å få til registreringssystemene til 1. august, sånn at kontantstøtten skal kunne utbetales fra 1. august?

       Halvdan Skard: Jeg forstår det slik at Regjeringen ikke har lagt opp til at utbetalingen skal skje fra 1. august, men i kommunesektoren er vi vant til å gjøre vårt ytterste for å følge opp Stortingets vedtak. Det vil vi gjøre også her, uavhengig av hva vi synes om kontantstøtte.

       Møtelederen: Då seier eg takk til dykk, og den neste spørjaren er Per Sandberg.

       Per Sandberg (Frp): Mitt spørsmål går til Norsk Lærerlag.

       sier dere i deres høringsnotat. Norsk Lærerlag ytrer også frykt for at barns like muligheter til pedagogisk læring og lek nedprioriteres ved innføring av kontantstøtten. Spørsmålet mitt blir da: Mener virkelig Norsk Lærerlag at det å velge å prioritere sine barns trygghet og oppvekstvilkår ved å være hjemme med sine barn i et eller to år, fører til en umulig fremtidig karriere for kvinner? Mener Norsk Lærerlag at foreldre ikke ivaretar hensynet til sine barn, og at barnehagene er de eneste som er kvalifisert til det?

       Laila-Brith Josefsen: Vi mener at det er foreldrene som i første rekke skal velge for sine barn, og at foreldrene er de viktigste for ungene, men at barnehager er et godt tilbud. Vi frykter at foreldrene vil ha økonomiske argumenter for sine valg, det er det vi mener med tvang, fordi småbarnsforeldre har en trang økonomi. Mange kvinner har kvinnelønn. Det betyr at de faktisk kan tjene på å være hjemme med egne barn. Vi ønsker ikke at man skal stimulere økonomisk til at det er kvinnene som skal være hjemme, og vi har erfaring med at kvinner har hatt problemer på arbeidsmarkedet når de har vært lenge borte fra arbeidslivet.

       Per Sandberg (Frp): En oppfølging til det.

       I deres høringsnotat ser jeg også at det er lagt størst vekt på dette med likestilling, arbeidsplasser i barnehager, og i likhet med Arbeiderpartiet er også dere veldig opptatt av at for å få glade barn er en forankring i arbeidslivet veldig viktig for foreldrene. Er det derfor at det, når barna er 12 måneder og verken kan gå eller snakke, er viktigere for foreldrene å gå ut i arbeidslivet enn å være hjemme og ta vare på barna sine?

       Laila-Brith Josefsen: Jeg tror det viktigste valget foreldrene gjør, er å velge det som de er mest fornøyd med selv, for hvis foreldrene er fornøyde, vil også ungene være fornøyde. Også små unger har veldig godt av å møte andre unger og andre voksne enn foreldrene.

       Per Sandberg (Frp): En undersøkelse viser at 67 % av norske foreldre ser på barnehagen som den beste omsorgsformen utenom seg selv. Hva tilsier da, ut fra Lærerlagets påstander, at foreldrene skifter mening fordi de blir tilført 3.000 kr i måneden?

       Laila-Brith Josefsen: Foreldrene kan bli tvunget til å skifte mening fordi de ikke har økonomi til å benytte en barnehage, men faktisk kan få overføringer fra staten til å betale et privat tilsyn, det vil si dagmamma.

       Møtelederen: Då er det eg sjølv som får stille spørsmål.

       Er det riktig at Lærerlaget har i sitt program at dei er imot private barnehageløysingar?

       Laila-Brith Josefsen: Det som er riktig, er at Norsk Lærerlag er for et offentlig barnehagetilbud hvor de private barnehagene kun skal være et supplement. Det vil si at vi ikke er imot private barnehager som sådanne, men vi er for et likeverdig offentlig barnehagetilbud til alle unger.

       Møtelederen: Når ein snakkar om kva foreldra sjølve ønskjer, er det mange undersøkingar som viser at foreldre ønskjer større valfridom. Dei ønskjer meir tid til ungane, og mange ønskjer kontantstøtte. Kvifor er Lærerlaget så engsteleg for at foreldra sjølve skal få kunne ta den avgjerda?

       Laila-Brith Josefsen: Vi er ikke redd for at foreldrene skal ta valg i utgangspunktet. Men her er det snakk om hva det offentlige skal stimulere til av valg, og da frykter vi at en del foreldre vil velge å være hjemme eller ta imot kontantstøtte og bruke andre tilsynsordninger - ikke fordi de ønsker det, men faktisk fordi økonomien tvinger dem til det. Og i forhold til tidsklemma vil det være bedre med kortere arbeidsdag og barnehagetilbud til alle.

       Møtelederen: Eit spørsmål til Private Barnehagers Landsforbund: Er kontantstøtta eit problem for dei private barnehagane?

       Benn Eidissen: Kontantstøtte uten at det samtidig gjennomføres andre tiltak som kan sikre driften i private barnehager, kan bli tua som velter et allerede høyt og anstrengt lass. Men det er den forskjellsbehandlingen som har vært over mange år med finansieringen av private og kommunale barnehager, som er hovedproblemet. Det er et problem som er blitt større og større for hvert år som har gått. Så vår innstendige oppfordring til Stortinget - hvis man nå velger et system med kontantstøtte, som jeg skjønner går igjennom - er at man gjennom finansieringen samtidig sikrer det tilbudet som vi representerer. Vi ønsker at vi fortsatt skal kunne tilby foreldrene plass i private barnehager dersom de ønsker det, men da må også finansieringen være på plass.

       Møtelederen: Kva meiner Private Barnehagers Landsforbund om den finansieringsordninga som Regjeringa har lagt opp til for kontantstøtta?

       Benn Eidissen: I forhold til alternativet hvor en fjerner statsstøtte, er det helt klart at det siste vil være det verste. Det å fjerne statsstøtten til drift av barnehager vil vi se på som rett og slett umulig for private å klare å leve under etter en politikk som har vært ført i ti år for en helt annen modell. Men det som også er klart, er at vi jo i tillegg til det som ligger i proposisjonen, som er en god beskrivelse av virkeligheten, er nødt til å ta konsekvensen av den beskrivelsen og samtidig gjøre noe med finansieringen. Ellers er vi veldig redd for at svært mange private barnehager veldig fort vil få store problemer med å klare driften. Vi registrerer med interesse at også KS faktisk har samme oppfatning.

       Møtelederen: Bør ein lovpålegge kommunane å gi lik støtte til private og offentlege barnehagar?

       Benn Eidissen: Intensjonen med det forslaget er god. Lik behandling er vi for. Men vi tror faktisk at det er en enklere modell å velge å bruke det systemet som er i dag med en stykkprisfinansiert statsstøtte, som er mye enklere også å administrere og mye mindre byråkratisk, og som kan nå akkurat det samme målet.

       Møtelederen: Meiner Lærerlaget at det bør vere obligatorisk for ungar å gå i barnehage?

       Laila-Brith Josefsen: Vi er ikke for obligatorisk barnehage, men vi er for et tilbud til alle som foreldrene kan velge. Vi er for en barnehagerett for unger. Det vil si at tilbudet skal være der for dem som har behov for det og ønsker det.

       Møtelederen: Arbeidarpartiet lanserte i sitt opplegg eit alternativ til kontantstøtta med å gi permisjon, altså doble svangerskapspermisjonen med lønn. Kva er Lærerlagets kommentar til det, sett mot kontantstøtta?

       Laila-Brith Josefsen: Vi har ikke tatt stilling til Arbeiderpartiets forslag. Det som har vært vårt alternativ, er 6-timersdagen og bedre permisjonsordninger, spesielt for fedre, bl.a. for å sikre likestilling og mer tid til hele familien.

       Møtelederen: Då er tida mi ute. Neste spørjar er Unn Aarrestad.

       Unn Aarrestad (Sp): Ei undersøking som er gjord av Opinion i februar 1998 i ca halvparten av landets kommunar og ni bydelar i Oslo, syner at ingen av desse kommunane oppgir å vilja sløyfa barnehageutbygging til ungar under tre år som følgje av kontantstøtteordninga. I tillegg syner det seg etter det som står i Adresseavisen frå 28. april, at dei fleste kommunane i Midt-Noreg, 20 i talet, har like stor etterspurnad etter barnehageplassar som i fjor. Dei fleste kommunane trur òg at det ikkje vert noka dramatisk oppseiing av plassane når ordninga omsider vert vedteken. Eg tykkjer dette er veldig positivt og viktig, og me i Senterpartiet tykkjer det er fint for nettopp å sikra valfridom mellom kontantstønad og barnehagar. Eg har først eit spørsmål til Private Barnehagers Landsforbund: Kvifor har de engasjert dykk så sterkt i kontantstøttedebatten?

       Benn Eidissen: Vi har engasjert oss i den fordi den får konsekvenser også for barnehagesektoren. Vi har ikke som organisasjon tatt standpunkt for eller imot kontantstøtten. Vi respekterer for det første foreldrenes valg av omsorgsløsning. Det er primært for oss. Men der de velger en privat barnehage, ønsker vi at det tilbudet skal være best mulig for foreldrene, både kvalitetsmessig og prismessig. Det er i det perspektivet og av den grunn at vi har engasjert oss i kontantstøttedebatten. Vi mener det springende punktet for å sikre de tilbudene de private i dag representerer, er finansiering av de private barnehagene.

       Unn Aarrestad (Sp): Så hadde eg òg eit spørsmål til KS. Eg er kjend med at KS stør Regjeringas forslag til utbetalingsmodell for kontantstøtta. Det hadde vore fint om de ville utdjupa kvifor de gjer det.

       Halvdan Skard: Gjerne det. En får si det er litt delte oppfatninger blant lokalpolitikere, som det også er her i huset. Vi har jo ansvar og oppgaver i forhold til hele barnehagesektoren i kommunene, med tilsyn og godkjenning f.eks. Vi vil nødig ha ordninger som skaper større avstand mellom kommunene og barnehagedriften i kommunene. Vi synes den ordningen Regjeringen har lagt opp til, er bedre enn alternativer vi har sett på, som også er presentert i høringen.

       Møtelederen: Då seier vi takk til dykk. Neste spørjar er Ågot Valle.

       Ågot Valle (SV): Jeg har et spørsmål til Norsk Lærerlag. Nå er det sånn at barnehagene blir den dyreste av alle barnetilsynsordningene fordi kontantstøtta kan brukes til å gå ut og skaffe seg dagmammaplass eller praktikantplass, faktisk betalt av staten.

       Det er kommet fram ganske mye både i høringene og i dag om at barnehagene er viktige for barn med spesielle problem og spesielle behov, både som ledd i det forebyggende arbeidet, forebyggende barnevern, og ikke minst som det stedet hvor problemet kan oppdages, det stedet, den arenaen, som har kontakten med resten av hjelpeapparatet som kan være rundt barn med flere behov. Ser dere noen konsekvenser av kontantstøtten i denne sammenhengen?

       Laila-Brith Josefsen: Vi har hevdet i vårt høringssvar at vi er redd for at veldig mange av de ungene som burde ha gått i barnehage, kanskje ikke vil være der i framtida slik at barnehagen bl.a. kan oppdage barn med spesielle behov og være med på å sette inn tiltak. Det sies at barnehagen blir brukt i barnevernstiltak. Men barnehagen har en mye viktigere funksjon som forebygger.

       Ågot Valle (SV): Kan du utdype det litt og si noe om den kontakten barnehagene har med resten av hjelpeapparatet i kommunene? Den muligheten blir avskåret dersom barna blir tatt ut av barnehagen, og - hvordan vil det bli når hjelpen må foregå i hjemmet i stedet?

       Laila-Brith Josefsen: Det vil i større grad være andre utenfor barnehagen som da vil oppdage det dersom det er spesielle behov. Når andre vil bruke barnehagen som et tilbud til barnets beste, og foreldrene ikke ønsker det, vil en kanskje i framtida ha litt mindre sjanse for å få de barna inn i barnehagen, fordi en da faktisk vil straffe familien økonomisk. Og hvis dette er familier med en stram økonomi, så er det klart at det er vanskelig å sette inn tiltak som vil frata dem kontantstøtten.

       Ågot Valle (SV): Takk!

       Så har jeg et spørsmål til Barnehageforbundet. Barnehageforbundet har i sitt høringssvar foreslått at alle som passer andres barn mot betaling, skal levere vandelsattest og registrere seg på barnehagekontoret i den kommunen hvor de bor. Hvorfor mener Barnehageforbundet at det er viktig?

       Bjørn Pettersen: Jeg tror ikke det er det vi har sagt. Det vi har sagt, er at vi fra vår side er bekymret for de barna som nå er i en trygg tilsynsordning, for kommunen har ellers ikke mulighet til på en måte å ha den samme inngripen eller ta kontakt dersom noe oppdages. Vi har vært opptatt av å se hvilke muligheter vi har for å stille opp på barnas side. Det er vel det som ligger her. Jeg kan ikke se at vi har sagt det som ble nevnt. Vi er opptatt av å sikre barna, og vi er opptatt av å sikre barna et kvalitetsmessig godt tilbud. Det er den vinklingen vi har hatt på det.

       Ågot Valle (SV): Da vil jeg spørre Laila-Brith Josefsen, litt kort, om hva slags betydning barnehagene har for innvandrerbarna.

       Laila-Brith Josefsen: Barnehagen er et veldig viktig møtested for barna for å lære det norske språket, og den er veldig viktig spesielt for mødrene, som da kommer inn i et sosialt nettverk.

       Møtelederen: Då seier eg takk til dykk.

       Neste spørjar er Karita Bekkemellem Orheim.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Først to spørsmål til KS. Har KS noen synspunkter på hvordan framtiden blir for distriktsbarnehagene når kontantstøtteordningen blir innført? Og hvilke krav vil KS reise i forhold til myndighetene, dersom kostnadsoverslaget er feil og barnehagene blir stående tomme på grunn av kontantstøtten?

       Halvdan Skard: Det er én ting som er riktig når det gjelder norske kommuner, og det er at de alle er forskjellige. Det er nok slik at mange er urolige for distriktsbarnehagene. Den uroen kan jo skyldes at en får full barnehagedekning - det er en positiv sak i seg selv - men det er også en uro for at distriktsbarnehager kan bli stående nær tomme, og det blir da en diskusjon om en makter å opprettholde dem. Hvis det blir slik, må vi diskutere med staten om vi kan finne fram til tilskuddsordninger som kan tas i bruk for å sikre at vi i Distrikts-Norge har et likelig tilbud som vi har i det sentrale Norge.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Kommunalministeren har sagt at kommunene selv må stå for og eventuelt løse ut et garantiansvar som de har gitt. Hvordan vurderer KS disse uttalelsene fra kommunalministeren?

       Halvdan Skard: Ja, jeg så det, og det synes vi ikke så godt om. Garantiene er jo gitt av kommunene for at private barnehager skal kunne drives. Det er mange slags garantier - jeg skal ikke gå inn på det. Men de er gitt under visse forutsetninger, og hvis Stortinget går inn og forandrer forutsetningene, synes jeg at vi må ha lov til å diskutere med staten - Stortinget - om vi har gitt garantiene på sviktende forutsetninger, og om staten bør ta ansvaret for at forutsetningene er endret. Det er snakk om en milliard kroner her - i verste fall. Nå koster nok kontantstøtten et par - tre milliarder. Det høres jo ikke mye ut når en sier det sånn, men for kommunene er dette store beløp.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Så et spørsmål til Barnehageforbundet: I hvilken grad tror Barnehageforbundet at kontantstøtten vil medføre en oppblomstring av uregulert tilsynsmarked - jeg tenker da spesielt på dagmammaer?

       Bjørn Pettersen: Jeg kan ta et konkret eksempel. I Søndre Nordstrand bydel i Oslo er det færre enn vi kunne ønske oss som betaler det vi trenger for en barnehageplass, nemlig 3.000 kr. Og hvis vi skal ut og selge barnehageplasser som koster 6.000 kr, tror jeg det blir en tung markedsføringsjobb - om jeg kan få si det litt forsiktig. Jeg tror det kommer til å gjøre at dagmammaene får et godt marked. Og de er jo ikke svarte nå, de er vel grå i beste fall, så det tror jeg er et framtidsyrke.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Så et spørsmål til slutt til Private Barnehagers Landsforbund: Hva tror dere den reelle prisen blir med den modellen som Framskrittspartiet har lagt opp til for barn under tre år - hvis den modellen blir gjennomført? Hva vil den reelle prisen på barnehager bli?

       Benn Eidissen: Det framgår av statsbudsjettet, som bygger på regnskapstall fra både kommunale og private barnehager, at en liten plass koster mellom 90.000 og 100.000 kr pr. år å drive. Uten kommunal støtte, som faktisk mange private barnehager må leve med, og uten statsstøtte er det et enkelt regnestykke - det er å dele 90.000 kr på 12. Da blir prisen 7.500 kr. Dette er snakk om en ren småbarnsbarnehage. Og vi tror ikke det er realistisk i det hele tatt å få solgt barnehageplasser til en slik pris med mindre en snakker om en bitte liten del av markedet. Vi vil sterkt advare mot det.

       Jeg vil få benytte sjansen - hvis jeg får et halvt minutt på det - til å fortelle at vi har faktisk i barnehagene en litt annen kostnadsstruktur enn f.eks. alternativet dagmammaer. Vi har investering i bygg, investering i utstyr, opplæring av ansatte, personalforsikring til ansatte, vi har skatt som går tilbake via de ansatte til samfunnet. Det koster faktisk mer å drive en barnehage som et regulert arbeidstilbud, som en bedrift pr. definisjon, enn det koster å drive en dagmammavirksomhet. Derfor vil vi også oppfordre politikerne til ikke å binde seg opp i koblingen av denne støtten opp mot barnehagestøtten, for det er faktisk vidt forskjellige tilbud vi snakker om når det gjelder kostnadssiden.

       Møtelederen: Der var tida ute. Neste spørjar er Per Roar Bredvold.

       Per Roar Bredvold (Frp): Det passer ganske bra at jeg kommer inn her, for jeg har også et spørsmål til Private Barnehagers Landsforbund. Det lyder som følger: PBL har gitt uttrykk for en viss skepsis til Fremskrittspartiets kontantstøttemodell på grunn av frykten for private barnehagers framtid, dette på grunn av dagens forskjellsbehandling mellom private og offentlige barnehager. Fremskrittspartiet vil foreslå at eksisterende forskjellsbehandling mellom private og offentlige barnehager vedrørende tilskuddsordninger skal opphøre før kontantstøtten blir innført. Dersom dette blir et faktum, kan da PBL bekrefte at Fremskrittspartiets kontantstøttemodell er den mest rettferdige og den som gir størst reell valgfrihet for småbarnsforeldre, og samtidig sikrer barnehagetilbudet i framtiden?

       Benn Eidissen: Som jeg vel sa tidligere: Intensjonen med dette forslaget deler vi fullt ut. Men som jeg også sa nettopp: Kostnadssiden vår er faktisk noe annet enn det som vil være alternativet. Derfor synes ikke vi at det er lik behandling når du snakker om ulike tilbud - for det er det det faktisk er snakk om. Det som er vårt anliggende, er at vi skal ha vilkår å jobbe under for dem som ønsker et barnehagetilbud som er noenlunde - vi har ikke krevd full likhet, men sammenlignbart med det som kommunene har. Vi tror faktisk at den enkleste veien å gå for å nå et slikt mål, hvis man er enig om det, er å bruke den modellen som man i utgangspunktet i dag har for støtte fra staten til barnehager, og som man har prøvd en gang før - som det ble sagt tidligere i dag - å fjerne, men kommet tilbake til og gjeninnført. Men igjen: Intensjonen med forslaget er god, men vi tror løsningen faktisk er å gå via den statsstøtten som er i dag - og så forutsetter vi ikke lenger at kommunene skal bidra, når det faktisk ikke skjer at de gjør det.

       Per Roar Bredvold (Frp): Oppfølging: Hva mener egentlig PBL med at barnehagene blir dyrere med Fremskrittspartiets modell, at den egentlig blir dyrere - kostnadene er jo de samme?

       Benn Eidissen: Nei, jeg sier ikke at de blir dyrere med deres modell. Jeg sier at vår omsorgsløsning, altså at det tilbud vi gir gjennom barnehager - det samme som det tilbud som kommunene gir gjennom de kommunale barnehagene - er det stilt en rekke krav til. Du har barnehageloven, du har de alminnelige lover som gjelder i arbeidslivet - arbeidsmiljøloven, folketrygdloven, ferieloven osv., et sett med lover som Stortinget har vedtatt. Det er lover som vi i all hovedsak synes er greie å forholde oss til, som er rette, som må være til stede for å sikre kvaliteten på tilbudene. Det betyr også at dette koster penger. Du får ikke den kvaliteten uten faktisk også å åpne pengeboken. Det er der vi ønsker at også dere som har vedtatt disse lovene, skal være med på resonnementet om at når man først har stilt disse kravene gjennom de lover som er nevnt pluss en rekke andre, må vi også ta konsekvensen av det i det samfunnet vi skal prøve å organisere, som skal være best mulig for ungene.

       Per Roar Bredvold (Frp): Da konstaterer Fremskrittspartiet at barnehageplassene ikke blir dyrere.

       Så et spørsmål til KS: Er det riktig at mange kommuner krever navnelister to ganger i året fra private barnehager før kommunal støtte utbetales?

       Halvdan Skard: Det vet jeg faktisk ikke.

       Per Roar Bredvold (Frp): OK.

       Neste spørsmål går til Norsk Lærerlag, som sier at barna har stort utbytte av å gå i barnehager. Tror ikke Norsk Lærerlag at dette utbyttet kan fås på andre områder også - vi prater jo her om barn fra ett til tre år?

       Laila-Brith Josefsen: Det er helt klart at unger kan møte andre unger også i andre sammenhenger enn i barnehagen, men det er veldig mange småbarnsfamilier i dag som ikke har noe særlig stort nettverk rundt seg. Derfor er barnehagen viktig for unger, men den er også veldig viktig for foreldrene. Det er et afrikansk ordspråk som sier at det trengs en hel landsby for å oppdra unger, og den landsbyen er det veldig mange små unger som ikke har i dag. Men barnehagen kan være det.

       Per Roar Bredvold (Frp): Da har jeg et spørsmål til Private Barnehagers Landsforbund. KS satser jo meget sterkt på ...

       Møtelederen: Det er dessverre berre ti sekund igjen, Per Roar, så ein rekk ikkje å svare på noko nytt spørsmål. Eg er lei for det, men slik er det. Tida går altfor fort.

       Neste spørjar er Gunnar Breimo - ver så god.

       Gunnar Breimo (A): Da vil jeg først stille et spørsmål til Lærerlaget. Departementet peker i sin stortingsproposisjon på at det kan oppstå rekrutteringsproblemer innenfor helse- og sosialsektoren ved innføring av kontantstøtten, og som vi vet har også lærere barn, og de kan også få flere. Hvordan vurderer Lærerlaget kontantstøttens virkning i forhold til behovet for arbeidskraft innenfor skoler og barnehager?

       Laila-Brith Josefsen: I dag er det stor mangel på både førskolelærere og lærere i skole og barnehage, og med den lønnen som lærere og førskolelærere har, vil de faktisk kunne tjene mer ved å velge kontantstøtte og være hjemme med egne unger. Så hvis det ikke skjer noe veldig radikalt ved dette lønnsoppgjøret med en skikkelig lønnsøkning til lærere og førskolelærere, kan det bli et mye større problem i framtiden enn det det er i dag.

       Gunnar Breimo (A): Så et spørsmål til Private Barnehagers Landsforbund. Det er en oppfølging av Trond Hellelands første spørsmål, hvor han viste til skjevhetene mellom tilskudd til private og offentlige. Vi vil alltid oppleve kamp om ressursene i dette samfunnet. Hvordan vurderer dere mulighetene for at vi kan skaffe penger til å rette på dette forholdet, når man nå bruker 2,9 milliarder kr til en ordning som i seg selv faktisk svekker barnehagenes økonomi - både offentlige og private - sett i forhold til alle de andre oppgavene som samfunnet har?

       Benn Eidissen: Det er egentlig to ting å si om det. Det ene er spørsmålet: Trenger du mer penger, eller trenger du ikke mer penger? Altså spørsmålet er om du fordeler de pengene som finnes i dag, mer rettferdig enn det som er situasjonen i dag. Hvis du konsentrerer deg om bare det, trenger du ikke mer penger. For i dag får de kommunale vesentlig mer enn de private. Det er et faktum som alle vet om som har lest statistikkene.

       Men så er spørsmålet: Hvis man synes tildelingen blir for liten, både når det gjelder de private og de kommunale - og det er jo egentlig et spørsmål som vi heller burde ha stilt til dere - har dere penger innenfor statsbudsjettet til eventuelt å ta det løftet? Jeg vil ikke blande meg opp i den diskusjonen.

       Gunnar Breimo (A): Nei, den skal vi nok ta.

       Da har jeg et siste spørsmål til KS, og det er også en oppfølging av et tidligere spørsmål. Etter mitt syn er det overveiende sannsynlig at kontantstøtteordningen vil svekke kommuneøkonomien i forhold til drift av barnehager. Vi har også dette forholdet med garantiansvar som kan komme inn, vi har merarbeid, registrering, og vi har tapte skatteinntekter som kan bli et betydelig beløp. Samlet sett er dette en ganske stor utfordring for kommunen.

       Hvordan stiller KS seg til spørsmålet om statlig kompensasjon for alt dette? Jeg registrerte at man ønsker å føre en diskusjon med staten, men med utgangspunkt i kommunalministerens utsagn som allerede er kommet, så ser det vel ikke så veldig lyst ut når det gjelder å nå fram.

       Halvdan Skard: Med hensyn til diskusjonen med staten - det dreide seg om distriktsbarnehagene særlig - tror jeg at jeg var veldig klar på at når det gjelder garantiansvaret, vil vi gjerne føre en diskusjon med staten, og gjerne med det flertallet som finnes i Stortinget, om det. Det er helt riktig som det ble sagt her, at det ikke er for mye ressurser i kommuneverdenen til å løse oppgavene, og det er en kamp om ressursene i alle fall. Her snakker vi om å bruke opptil 3  milliarder av offentlige  penger ute i lokalsamfunnet. Det er klart vi engasjerer oss i hvordan pengene blir brukt. Noen er bekymret for at disse pengene kommer til fortrengsel for innsats vi gjerne ville ha sett på andre områder i kommunesektoren, f.eks. for å bygge flere barnehager. Det er en diskusjon som vel også føres i Stortinget.

       Møtelederen: Då seier eg takk til dykk.

       Neste spørjar er Ola T Lånke.

       Ola T Lånke (KrF): Private Barnehagers Landsforbund er jo en veldig tung organisasjon, som representerer over 400 barnehager, så vidt jeg forstår. Dere har gitt en god del svar på spørsmål omkring kontantstøtten, men jeg synes ikke dere har svart klart nok på om kontantstøtten er en trussel mot barnehagene. Dere begynte med at det kanskje var en tue. Kan dere svare klart: Er kontantstøtten en trussel? Og er i så fall - hvis den blir vedtatt - Fremskrittspartiets modell ikke å foretrekke? Kort svar!

       Benn Eidissen: Den siste modellen er ikke til å leve med, for å si det rett ut!

       Og når det gjelder spørsmålet om hvorvidt kontantstøtte er noe som kan ødelegge for de private barnehagene, er det egentlig et spørsmål om man samtidig tar håndgrep på finansieringen eller ikke. Gjør man ikke det, er kontantstøtten et stort problem for de private barnehagene. Ordner man opp i finansieringsproblematikken samtidig som man innfører kontantstøtteordningen, er det faktisk slik at man kan trygge de private barnehagene, sikre deres framtid og sikre det tilbud som barn og foreldre får gjennom disse barnehagene. Det er faktisk en utfordring som dere har, og som det er mulig å løse samtidig.

       Ola T Lånke (KrF): Takk skal du ha.

       Neste spørsmål vil jeg gjerne stille til Kommunenes Sentralforbund ved Halvdan Skard. Det er jo innført kontantstøtte i en del kommuner, som kjent. Har du noe erfaringsmateriale som viser noe om konsekvensene for barnehagetilbudet i disse kommunene, og i hvilken grad man har hatt vanskeligheter med å fange opp utsatte barnegrupper og barn i disse kommunene?

       Halvdan Skard: Nå har Regjeringen redegjort veldig greit for erfaringene i det materialet som er lagt fram for Stortinget. Det gjelder jo veldig få kommuner, litt spesielle kommuner, med varierte erfaringer, så det er egentlig vanskelig å trekke noen helhetlige slutninger av det. En erfaring ser ut til å være at kvinner som før var i arbeidslivet, går ut av det. Det stemmer også med erfaringene fra Finland, selv om den finske ordningen er veldig forskjellig fra de forsøkene som har vært gjort i Norge.

       Ola T Lånke (KrF): Jeg kan også tenke meg å stille spørsmål til Norsk Lærerlag, for Lærerlagets representant sa at proposisjonen baseres på ideologi. Et sentralt spørsmål i høringen så langt har vært: Er det noen vesensforskjell for småbarn på å gå i barnehagen og å være hjemme? Det kan ikke påvises noen forskningsresultater som slår ut den ene eller den andre veien.

       Lærerlaget går sterkt inn for barnehagen og sier at foreldrene kan velge selv. Men de må - så vidt jeg skjønner - etter Lærerlagets mening velge barnehage. Da må jeg spørre: Er det da slik at deres syn bygger på forskning, mens Regjeringens forslag om kontantstøtte ensidig bygger på ideologi? Bygger ikke også Lærerlagets syn på ideologi?

       Laila-Brith Josefsen: Først vil jeg si at all forskning er verdiladet, slik at det finnes forskning som bygger opp under både det ene og det andre standpunktet. Det vi er opptatt av, er at når foreldrene ønsker et tilsyn til sine unger, skal de ha muligheten til å velge barnehage. Det er stor forskjell på barnehage og dagmamma. Og det som Regjeringen gjør med sitt forslag til kontantstøtte, er at de faktisk stimulerer til bruk av dagmammaer som ikke er offentlig registrert, som det ikke stilles kvalitetskrav til, hvor de ansatte ikke har politiattest osv., alle de krav som Stortinget faktisk har sagt en må stille til dem som jobber i barnehagen, for å gi et godt pedagogisk tilbud.

       I framtida kan det bli et gode for de få istedenfor et gode som alle bør ha muligheten til å velge.

       Møtelederen: Takk til dykk.

       Neste spørjar er Liv Marit Moland.

       Liv Marit Moland (A): Jeg vil gjerne følge opp Gunnar Breimos spørsmål om eventuell dekning av økte utgifter for kommunene, og stiller spørsmålet til KS.

       Foreldrene etterspør mer fleksible ordninger i barnehagene i dag. Vil det kravet medføre økte kostnader for barnehageeierne?

       Halvdan Skard: Det kan det gjøre. Vi har bedt om at en her passer på å få en avstemning i forhold til graderte statlige støtteordninger. Vi savner i det materialet som er lagt fram, en analyse av hva som skjer hvis unger kommer og går for å si det slik. En ting er at de slutter i barnehagen, men det kan jo hende at en unge er syk en stund. Vil da statsstøtten fortsette? Hvordan er det tenkt?

       Vi regner også med en diskusjon med våre venner i Lærerlaget om hvordan belastningen blir for de ansatte i et system som er mer fleksibelt for barna og foreldrene. Men det kreves jo at noen bidrar til den fleksibiliteten.

       Liv Marit Moland (A): En oppfølging: Hvis konkurransen med kontantstøtten medfører tomme plasser i barnehagen, hvordan bør de utgiftene bli dekket - gjennom økt foreldrebetaling, eventuelt økt kommunalt tilskudd eller statlig tilskudd?

       Halvdan Skard: Vi har foreslått at vi går over til en ordning med tilskudd pr. barnehageplass - ikke pr. unge, for å si det veldig forenklet - slik at når plassen er der, vil de som driver barnehagen, enten den er kommunal eller privat, vite at de kan regne med å drive barnehagen gjennom barnehageåret og ikke plutselig få et sammenbrudd fordi noen forsvinner i løpet av året.

       Liv Marit Moland (A): Og så et spørsmål til Lærerlaget. Spørsmålet er blitt stilt tidligere i dag til Barneombudet. Kontantstøtten vil koste nesten 3  milliarder kr i året. Hva ville Lærerlaget prioritere av tiltak å sette inn, hvis de kunne bruke så mye penger for å møte barns behov?

       Laila-Brith Josefsen: Det første vi ville gjøre, var å bygge ut til full barnehagedekning, og så ville vi redusere foreldrebetalingen kraftigere, slik at alle barn, fra ulike sosiale lag, hadde muligheten til å bruke barnehagetilbudet. Var det penger igjen, ville vi redusere arbeidstiden for de voksne, for foreldrene.

       Møtelederen: Då seier vi takk til dykk.

       Neste spørjar er Inger Stolt-Nielsen.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Mitt spørsmål går til Lærerlaget. Det ble sagt her at det er veldig stor mangel på barnehagepersonell. Hvor mange uten godkjent utdannelse er det som arbeider i barnehagene i dag?

       Laila-Brith Josefsen: Nå stilles det krav om førskolelærerutdanning til ca en tredjedel av stillingene i barnehagen, og av den delen er det over 3.000 som ikke har førskolelærerutdanning i dag.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Det snakkes jo så veldig mye om den trygge profesjonaliteten som barnehagene representerer. Men hvis det er så mange ufaglærte i barnehagene, er jo det et blandet tilbud! Hvem er det som i vesentlig grad har stått for utbyggingen av barnehagene nå på 1990-tallet? Jeg spør Halvdan Skard.

       Halvdan Skard: Det har vært bygd ganske mange private barnehager i den senere tid, så det er vel omtrent halvparten av tilbudet som nå er privat. Tallene er litt avhengig av om du teller pr. plass, pr. institusjon eller pr. barn, men det ligger omtrent der.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Når disse private barnehagene står for en så stor del av barnehageutbyggingen - og jeg har skjønt at det har skjedd i forståelse med kommunene og med garanti fra kommunene - føler ikke Kommunenes Sentralforbund også et ansvar for en likebehandling av de kommunale og private, slik at de private kan fortsette å bestå som et likeverdig tilbud i fremtiden?

       Halvdan Skard: Jo, vi anbefaler kommunene å se de private og de kommunale barnehagene samlet. Vi ser også at i virkeligheten vil kommunale barnehager ha noen oppgaver, de kaller det tyngre oppgaver - jeg liker ikke helt det uttrykket - som de private ikke tar, og som krever litt større innsats. Vi prøver å få til en rimelig lik behandling, men det er veldig få kommuner som ser seg råd til å gi kommunal støtte til private barnehager utover det staten gir. Det betyr at vi egentlig oppfatter f.eks. Fremskrittspartiets forslag - hvis det ikke følger mye mer penger med - som et stort utsettelsesforslag for hele ordningen. Det kan vel ikke være meningen at en skal ta fra de kommunale for å gi til de private. Det ville jo ikke føre til noen bedre situasjon for barna enn den vi har i dag.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Hvis flere velger en delt modell med kontantstøtte og litt barnehagetid, vil ikke det bety at flere barn får anledning til å være noen timer pr. dag i barnehagen, og vil ikke et korttidstilbud som regel være bedre enn et heldagstilbud for så små barn? Jeg vil spørre Lærerlaget om det.

       Laila-Brith Josefsen: Hva som er det beste tilbudet til små barn, er avhengig av veldig mange ting. Det er bl.a. avhengig av hjemmesituasjonen, foreldrenes arbeidstid osv. Det er bedre for barna å være ett sted og ha tid og ro enn å flytte mellom forskjellige tilsynsordninger. Det som er helt klart, er at ved å velge ulike typer korttidsløsninger, kan man få tilbud til flere på kortere sikt, men problemstillingen blir da: Hva slags tilbud er det? Det er viktig å huske på at spesielt små barn har behov for ro rundt seg og litt tid sammen med andre barn og med voksne. Vi må ikke lage en ordning som faktisk betyr at et barn må forholde seg til veldig mange andre og skiftende miljøer i løpet av en dag.

       Inger Stolt-Nielsen (H): Barneombudet har beskrevet ...

       Møtelederen: Eg er lei for å måtte avbryte deg, men tida er dessverre ute.

       Då blir det siste spørjar, Grethe G Fossum. Ver så god!

       Grethe G Fossum (A): Når man diskuterer barnehager og kontantstøtte, legges det opp til, i hvert fall, en administrativ ordning man kan bruke kontantstøtten halvparten av tiden eller 60 % osv. Er det slik nå at barnehagene i Norge står i kø og er fullt forberedt på å tilby de foreldrene som ønsker en veksling mellom barnehage og kontantstøtte, de mulighetene som proposisjonen legger opp til? Og i tilfelle det er slik, vil dette koste mer enn det man har nå, og vil det få konsekvenser for bl.a. foreldrebetalingen for dem som har barna i barnehage?

       Laila-Brith Josefsen: Norsk Lærerlag er for et fleksibelt barnehagetilbud som er tilpasset foreldrenes behov, men det som er helt klart, er at det finnes ikke det tilbudet i dag som kan matche det forslaget til kontantstøtte som foreligger. Det vil komme til å koste mer, fordi man må lage ordninger hvor man bl.a. - som KS også var opptatt av - er nødt til å ha plasser. Man må ha ledig kapasitet for å kunne møte et veldig finmasket behov hos foreldrene, fordi man ikke kan risikere å komme i en slik situasjon at man har overdekning av barn i en barnehage. Da må man heller risikere at det er færre barn i en periode. Vi er opptatt av at foreldrene ikke må belastes mer enn det som gjøres i dag når det gjelder foreldrebetaling. Foreldrebetalingen må ned, og staten må overta et mye større ansvar for barnehagen.

       Grethe G Fossum (A): Da har jeg et spørsmål til Private Barnehagers Landsforbund.

       Når dere oppretter nye barnehager, gjør dere det i samarbeid med kommunene - i tråd med de kommunale planene - eller på eget initiativ, slik at man på en måte blir en slags konkurrent til de kommunale barnehagene?

       Benn Eidissen: Systemet er slik at kommunene skal godkjenne enhver barnehageetablering. Men så er det også slik at tilfredsstiller man de krav som skal gi godkjenning, blir man også godkjent. Det er klart at på samme måte som de kommunale har tilbudt deg plass, har også de private tilbudt deg plass, og i så henseende er vi på en måte også konkurrenter. En kommune og også en privat mulig utbygger vil alltid se på om det er behov for en barnehage, før man eventuelt går i gang med å bygge en ny.

       Grethe G Fossum (A): Er det også slik at de vedtak man nå er i ferd med å fatte om kontantstøtte, vil forandre noe når det gjelder situasjonen for de private barnehagene, hvis man tar det ytterliggående standpunktet som f.eks. Fremskrittspartiet har? Vil dere si at dere synes at det som er framlagt fra statsrådens side, er godt nok konsekvensanalysert, og at det bygger på kunnskaper som dere føler dere trygge på at man har for å fatte disse viktige beslutningene?

       Benn Eidissen: Beskrivelsen av situasjonen i barnehagesektoren de siste årene er faktisk god i proposisjonen. Man beskriver en utvikling, som jeg har vært inne på, hvor vi faktisk har vært den helt klart tapende part når det gjelder finansiering, som er helt avgjørende for oss og det tilbudet vi skal kunne gi, og ikke minst for den pris foreldrene skal betale. Men som jeg har sagt før, det håndgrepet som må til, eventuelt samtidig med kontantstøtte, for å rette opp denne situasjonen, nemlig å endre finansieringen, er ikke tatt, og det må tas samtidig. Hvis ikke frykter vi konsekvensene for de private, og det er to grunner til det. Dokumenterte tall viser for det første at de private - som det også har vært sagt fra KS' side - har bygd ut flest barnehager på 1980-tallet. Det er også vi som har de minste barnehagene. Gjennomsnittet i en privat barnehage er 24 barn - det er 36 i en kommunal. Et tredje poeng er faktisk at vi viser oss å være raskere tilpasningsdyktige og mer fleksible enn de kommunale har vist seg å være. I sum betyr dette at man står overfor voldsomt store utfordringer - for å si det mildt - hvis man ikke samtidig som man innfører kontantstøtte, også gjør noe med finansieringsordningen.

       Møtelederen: Då seier eg tusen hjarteleg takk til dykk, og takk til panelet for at de har stilt opp slik at komiteen har kunna stille spørsmål om kontantstøtta. Tusen hjarteleg takk!

       Vi tek no ein kort pause, fram til kl. 14.30. Då er det barne- og familieministeren, Valgerd Svarstad Haugland, vi skal få høve til å stille spørsmål.

Høring med barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland.

       Møtelederen: Då ønskjer eg statsråd Valgerd Svarstad Haugland, barne- og familieminister, og Kristin Bruusgaard, avdelingsdirektør i Barne- og familiedepartementet velkomne til høyring om innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre.

       Kvar einskild medlem i komiteen har fem minutt til disposisjon, og det inkluderer tid både til spørsmål og svar, så det er viktig at ein har korte spørsmål og korte svar.

       Då gir eg ordet til ordføraren for saka, Trond Helleland, som er første spørjar.

       Trond Helleland (H): I debatten om kontantstøtte som har rast i lengre tid, blir det forenklet sagt at nå slipper foreldrene å stå med luen i hånden, nå kan de stå med pengene i hånden isteden. Sagt med andre ord: Brukerne får større makt og byråkratene får mindre makt til å bestemme over folks valg av barneomsorg. Ser statsråden innføring av kontantstøtte som et ideologisk oppgjør med Arbeiderpartiets velferdspolitikk, hvor det meste har basert seg på det de kaller fellesskapsløsningen, der det offentlige hele tiden har lagt premissene og foreldrene - brukerne - har kommet i bakgrunnen?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har fyrst lyst til å understreka at det som har skjedd på den familiepolitiske fronten i etterkrigstida, har vore veldig positivt. Vi har hatt bruk for fleire barnehagar, vi har hatt bruk for lengre foreldrepermisjonar, og det har Arbeidarpartiet, saman med fleirtalet på Stortinget, vore med på å innføra. Så eg har på ein måte lyst til å understreka det positive i det som har skjedd for familiane i dei åra som ligg bak oss. Men no føler eg kanskje at tida er inne til at vi òg tek omsyn til dei som ikkje vel modellen mor og far i full jobb og borna i barnehage, til dei som vel alternative løysingar. Då vil eg påstå vi er inne på eit ideologisk spor. Eg meiner at det vi no ynskjer å legga til rette for, er ei dreiing, der vi seier at dei som ikkje har fått del i barnehagetilbodet, òg skal få støtte til å ta seg av borna sine. Difor har vi på ein måte dreidd det slik at foreldra skal få større valfridom, dei skal få velja mellom ein barnehageplass og - om dei ynskjer det - andre tilsynsformer. Vi ser gjennom undersøkingar at mange av foreldra då vil velja å bruka meir tid på borna sine, og det synest eg er positivt. Eg har lyst til å minna oss alle om at vi altså snakkar om born som er under tre år. Vi snakkar ikkje om born opptil dei er konfirmantar, som ein av og til har fått inntrykk av at debatten dreier seg om.

       Trond Helleland (H): Vi har gjennom høringen her i dag sett at det er svært få representanter for brukerne, foreldrene, som blir innkalt til slike høringer, fordi organisasjonslivet er rettet inn mot yrkesgrupper og mot spesielle grupper. Vi har også sett at det har vært veldig sterke reaksjoner på forslaget om kontantstøtte, på tross av at flere politiske partier har programfestet det. Har statsråden opplevd denne debatten som urimelig, der påstandene som er satt fram om kontantstøtte, har nådd stadig nye høyder? Har statsråden oppfattet dette som overdrivelser?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, ein del av dei påstandane som er sette fram i debatten, må jo vera overdrivne. Eg trur at når vi skal evaluera reforma etter ei tid, vil vi kanskje få fram ein del nyansar i forhold til dei påstandane som er trekte fram. Det er blitt sagt til meg frå finsk side at veldig mange av dei argumenta som no svever rundt i folket vårt i samband med kontantstøtta, òg var aktuelle før Finland innførte si kontantstøtte - som er noko annleis enn den kontantstøtta vi har tenkt å innføra - men heldigvis slo ikkje desse ulike påstandane til. Eg kan berre seia at dersom alle dei påstandane som er sette fram av negativ art når det gjeld innføring av kontantstøtta, slår til, ja, så har vi teke feil. Det trur eg faktisk ikkje dei kjem til å gjera, men det er jo berre framtida som kan stadfesta kven som hadde rett og kven som hadde feil.

       Trond Helleland (H): I proposisjonen er det lagt stor vekt på at kontantstøttereformen skal evalueres. Det er også kommet fram i høringen i dag at spesielt private barnehager har fått en mindre andel av den offentlige finansieringen enn de var tiltenkt. Dersom et stortingsflertall nå går inn for en ordning som retter opp denne skjevfordelingen, finner statsråden da grunnlag for å revurdere sin oppfatning av modellen for utbetaling av kontantstøtte, slik at en kan spare 50-60  mill. kr i administrasjonsutgifter hvert år? Vil statsråden gjøre også modellvalget til en del av evalueringen, slik at en fortløpende kan vurdere om en annen modell vil fungere bedre - spesielt hvis en da får bedret situasjonen for de private barnehagene?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil ikkje i dag lova kva vi kjem til å gjera i forhold til resultatet av evalueringa. Det vil vera litt for vågalt av meg å gjera det. Men slik eg forstår dei private barnehageeigarane, er dei bekymra for si eiga framtid dersom vi ikkje held ved lag statsstøtta. Eg trur òg kommunane er glade for den statsstøtta dei får til barnehagedrift, for det legg eit godt fundament òg for den kommunale barnehagedrifta. Det er ikkje berre dei private eigarane som er opptekne av det. Då har Stortinget på ein måte vist at ein ynskjer å prioritera barnehagedrifta. Dersom vi skal legga oss på ein heilt annan modell, trur eg vi må ha andre lovvedtak som støttar retten til barnehageplass - slik dei har innført i Finland etter at dei har hatt kontantstøtte i nokre år.

       Møtelederen: Då er tida ute. Neste spørjar er Grethe G Fossum.

       Grethe G Fossum (A): Gjennom høringen i dag har vi hørt at store, tunge organisasjoner er bekymret for det forskningsmaterialet som statsråden ikke har benyttet i oppbyggingen av denne proposisjonen. Og store organisasjoner ble heller ikke kontaktet for å utnytte deres kunnskaper da man skrev proposisjonen, slik det kanskje har vært vanlig tidligere. Siden jeg personlig har gått igjennom alle høringsinstansene for å se hva de har kommet med av forslag, og har sett at svært tungtveiende innvendinger overhodet ikke er tatt hensyn til eller nevnt i proposisjonen, vil jeg gjerne ha et svar fra statsråden. Det står i proposisjonen:

       Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke undersøkelser, hvilket forskningsmateriale kan statsråden vise til som underbygger denne påstanden?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Når det gjeld bakgrunnen for utarbeiding av proposisjonen, har vi hatt ein mangeårig debatt her i landet om kontantstøtte. Når Kristeleg Folkeparti var i det same departementet for ein del år tilbake, var ei ny kontantstøttereform på trappene. Den vart ikkje gjennomført, men det var nesten, slik at debatten om kontantstøtte har vi hatt, den har blitt diskutert opp og ned.

       Når det gjeld forskingsresultat, har vi forskingsresultat som seier at born har godt av å vera i barnehage før dei er tre år, og vi har forskingsresultat som seier at born har like godt av å vera heime. Ein har altså forskingsresultat, som det òg er blitt sagt her i dag, som på ein måte utdjupar ulike sider ved dette.

       Grethe G Fossum (A): Jeg takker for svaret på det, men jeg vil veldig gjerne ha greie på hva slags forskningsmateriale man bygger på når man kommer med akkurat denne setningen, fordi det nettopp er den setningen - misunnelsessetningen - hele proposisjonen bygger på: De som ikke får subsidier, oppfatter det som urettferdig. Hvor finner man svaret på det i forskning?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det å påstå at det er denne « misunnelsessetninga » heile proposisjonen bygger på, er ganske grovt. Det er det på ingen måte. Det vi ynskjer å gjera med proposisjonen, er å legga til rette, og vi peikar på tre ting ...

       Grethe G Fossum (A): Et øyeblikk! Jeg ber om å få svar - det er tross alt min tid det går på. Jeg beklager at jeg er så tøff på akkurat dette, men jeg vil ha svar på hvilket forskningsmateriale som ligger til grunn for akkurat denne setningen som statsråden selv har skrevet i proposisjonen.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, det var det eg skulle prøva å koma fram til no. Ein av dei påstandane som vi kjem med, er at vi ynskjer å ha same fordeling til barneforeldra. Du treng faktisk ikkje noko forskingsmateriale for å påstå at det har skjedd ei skeivfordeling. Det er altså kroner og øre som seier oss at dei som har vore så heldige å få barnehageplass, har fått til dels mykje meir støtte enn dei som ikkje har tatt imot barnehageplass.

       Grethe G Fossum (A): Det jeg da konstaterer, er at akkurat denne setningen her finnes det ikke noe forskningsgrunnlag for, nemlig at « Familier som ikke får barnehageplass, opplever den offentlige subsidieringen av barnehager som urettferdig ». Det er en påstand som statsråden kommer med, og som ikke har sin rot i forskning.

       Så har jeg et annet spørsmål. Departementet bestilte en stor undersøkelse i februar 1998. Temaet for denne undersøkelsen var: Hva ville foreldrene velge av barnepassløsninger for barn på ulike alderstrinn? Det som har vært et av de store spørsmålene både for høringsinstansene og for en del av organisasjonene her, er hvorfor man ikke koblet kontantstøtten sammen med mer tid for foreldrene. Da er mitt spørsmål: Hvorfor spurte ikke statsråden om dette i den store undersøkelsen? Hvorfor spurte man ikke om det ikke, når man utbetalte kontantstøtte, burde være et krav at en av foreldrene var hjemme? Var hun litt redd for at hun ville få et svar hun ikke likte?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei da, men eg ynskte ikkje å ha det kravet at ein skal måtta vera heime på heil tid for å få kontantstøtte. Eg ynskte faktisk òg å sjå litt i forhold til vårt naboland Finland, som har innført kontantstøtte og har retta opp sin modell slik at ikkje det skal vera eit krav. Eg trur at veldig mange av småbarnsforeldra ynskjer fleksibilitet, der kanskje både mor og far kan jobba deltid og samla sett få meir tid saman med borna sine.

       Grethe G Fossum (A): Jeg konstaterer da at statsråden er mer for valgfrihet for foreldrene enn at de skal bruke mer tid sammen med barna.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil då legga til at eg skjønar at det er spørjaren som lagar konklusjonane her, og ikkje den som svarer. Det er klart at hovudmålsettinga for oss når vi legg fram denne proposisjonen, er at born og foreldre skal få meir tid saman. Og veldig mange av undersøkingane viser at ...

       Møtelederen: Då må eg dessverre avbryte. Tida er omme, og vi går over til neste spørjar, som er Per Sandberg. Ver så god.

       Per Sandberg (Frp): Fremskrittspartiet er selvsagt tilfreds med at det ser ut som vi nå er på vei til å få et gjennombrudd i familiepolitikken, slik at vi på en måte kan distansere oss fra den sosialistiske politikken som har resultert i et familiemønster som er under oppløsning og der det offentlige har overtatt familiens rolle og betydning i samfunnet. Det er en oppgave som for øvrig utviklingen har vist at det offentlige eller politikerne ikke klarer å løse på noen god måte.

       Mitt spørsmål til statsråden vil bli i henhold til det: Vil ministeren nå gå videre når det gjelder denne tankegangen og også se på andre områder der en kan styrke familiens rolle, eksempelvis en mer rettferdig fordeling av alle offentlige overføringer til barnefamiliene?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Regjeringa og Framstegspartiet har nok eit litt ulikt utgangspunkt når det gjeld overføringar til barnefamiliane, og det er greitt at det òg kom fram i spørsmålsstillinga. Eg er veldig glad for at vi kan einast om at vi ynskjer å innføra kontantstøtte. Men samtidig må eg understreka at det som har vore den offisielle politikken, å legga til rette for at ein skal kunna ha eit barnehagetilbod, er veldig viktig, og at ein òg har lagt til rette for at både mødrer og fedrar kan vera aktive på arbeidsmarknaden.

       Per Sandberg (Frp): Spørsmålet mitt til statsråden var altså: Ønsker statsråden å se på også andre områder rundt familiepolitikken for å styrke familiens rolle?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, vi kan gjerne sjå på andre område for å styrkja familiens rolle, utan at eg vil koma med konkrete eksempel her i dag. Det som er viktig for oss no, er å få gjennomført denne reforma, som vi trur vil skapa større valfridom for barnefamiliane, og det trur eg vil gjera godt for barnefamiliane, og så får vi eventuelt koma tilbake til andre tiltak for den same gruppa.

       Per Sandberg (Frp): Jeg har lagt merke til at Regjeringen i proposisjonen er veldig opptatt av at den rettferdige fordelingen skal skje akkurat med prinsippet rundt kontantstøtten, og vi vet også at på andre områder innenfor overføringene til barnefamiliene skjer akkurat den samme urettferdige fordelingen. Men statsråden er selv med på å skape et inntrykk av Fremskrittspartiets modell, og det føler jeg behov for å få rettet opp litt. Det er her fra Arbeiderpartiets side prøvd å skape et inntrykk av at Fremskrittspartiets modell, trygdemodellen, ville skape dyrere barnehageplasser for foreldrene. Kan statsråden på en måte tilkjennegi litt bedre matematiske evner enn det som er gjort tidligere? I dag koster en barnehageplass 7.500 kr. Hvor vil kostnadsøkningen komme med trygdemodellen? Statsråden har jo selv vært inne på den psykologiske effekten som ville ha vært negativ, at hvis foreldrene får pengene selv, ville de ikke greie å styre dem.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det vart sagt her før i dag òg at det å få ein barnehagepris på 6.000 - 7.500 kr ville ha veldig dårleg signaleffekt i høve til brukarane. Ein annan ting eg har lyst til å trekka fram her, og som òg kompliserer Framstegspartiet sin modell, er at vi i dag har ei utjamning mellom born som er under tre år og born som er over tre år. Vi veit at ein barnehageplass for dei som er under tre år, kostar ca 90.000-100.000 kr ...

       Per Sandberg (Frp): Vil plassene bli dyrere med Fremskrittspartiets modell, var spørsmålet.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Vi vil i alle fall ikkje ha det same verkemiddelet til å påverka barnehageprisane.

       Per Sandberg (Frp): Vil de bli dyrere med Fremskrittspartiets modell?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Dersom vi ikkje får private barnehagar som framleis vil driva, vil ein kunna få ein stor etterspurnad etter barnehagar. Det kan godt vera at det ikkje i kroner og øre blir dyrare, men vi vil få eit dårlegare tilbod, vi vil få færre plassar, og det vil òg vera med på å forringa det totale tilbodet vi ynskjer å gje barnefamiliane. Så synest eg òg det er viktig å understreka at plassane for dei store borna kostar ca 50.000 kr å driva, og dei andre 90.000 - 100.000 kr, og den utjamninga vi har i dag når det gjeld prisen på barnehagar, vil heller ikkje vera så lett å få til ...

       Per Sandberg (Frp): ... men regnestykket vil bli det samme uavhengig av modell.

       Hvis jeg har tid, vil jeg ta opp noe av det som også ble tatt opp av forrige spørrer, dette med forskning på hvor urettferdigheten skjer. Jeg tror ikke vi trenger noen forskning på det. I 1997 var det 25 % av 1-åringene som var i barnehager, og det var ca 42 % av 2-åringene som var i barnehager. Det betyr altså at mange barn ikke får overføringer. Jeg vil spørre statsråden: Er det det statsråden legger i dette urettferdighetsprinsippet sitt?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, sjølvsagt.

       Møtelederen: Då er det meg sjølv til å spørja.

       Innvendingar som er blitt reiste mot kontantstøtta, har bl.a. vore kostnader ved den, likestillingsaspektet, utsette barn, tilknyting til arbeidslivet. I si utsegn til kontantstøtta peikar Arbeidarpartiet på at ein heller bør forlengje den lønte svangerskapspermisjonen til to år med 80 % løn, og at det når det gjeld fedrane skal takast atterhald om eit minimum på fire til åtte veker. Kva kommentar har statsråden til dei innvendingane som har kome mot kontantstøtta, opp mot det alternativet som Arbeidarpartiet skisserer?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ein kan bruka akkurat dei same kommentarane. Desse vil vera utanfor arbeidsmarknaden når dei har permisjon. Det vil òg seie at fedrane skal få ein månad i tillegg til den eine månaden vi har. Eg har tillete meg å seia at det er litt knuslete, eg synest vi skal ha eit heilt år til - eg sa ikkje at kontantstøtta er noko betre, men eg ville nok ha forlengt permisjonen dersom det var den vegen ein ynskte å gå. Men det som den modellen ikkje er god nok på, er etter mi meining det sosiale aspektet. For dersom ein berre skal legga på fødselspermisjonen, vil dei som har høg løn, få mykje pengar frå det offentlege, dei som har middels løn, får middels med pengar, og dei som ikkje har noko løn i det heile tatt - studentar og heimearbeidande - får ingenting. Dermed får ein ein veldig usosial profil på dette. Med vår modell har ein - som òg ein del som ikkje er så veldig nært knytte til Kristeleg Folkeparti, har sagt - for fyrste gong ein god modell som gir det same til alle. Dei som har lite, får ikkje mindre enn dei som har mykje. Arbeidarpartiet tek ikkje omsyn til dei som vel andre alternativ enn det å vera i full jobb. Eg synest vi har kome ganske langt når det gjeld fødselspermisjonar, og det er eg glad for, men no synest eg at tida er inne til å prioritera dei som vel alternativ til det å vera ute i full jobb.

       Møtelederen: Det kom fram mange argument mot kontantstøtta. Ein kan av og til få inntrykk av at den nesten er verre enn svartedauden. Ein del hevdar at det vil bli fleire skilsmisser og auka vald som følgje av kontantstøtta. Kva er familieministeren sin kommentar til det?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan vel ikkje seia noko anna enn at tida vil vise. Eg synest det er litt vågalt å setja ein forskartittel bak slike påstandar. Som eg òg sa i stad: Dersom alle dei negative påstandane som er sette fram mot kontantstøtta, blir innfridde, då er eg absolutt open for å revurdera den, men eg har ikkje noka tru på det.

       Møtelederen: Er det mange kommunar som har lagt utbyggingsplanar for barnehagar på is som følgje av vedtaket om innføring av kontantstøtte? Lærarlaget har bl.a. tidlegare sagt at det er ein del kommunar som har stoppa utbygginga. Har statsråden nokon kommentar til det?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Lærarlaget har gjort ei undersøking, men vi fekk ein del tilbakemeldingar frå nokre av dei byane som blei nemnde i Lærarlaget si undersøking som ikkje hadde lagt planane sine på is. Eg vil referera til to andre undersøkingar, ei som vi har fått Opinion til å gjera, og ei anna som Kommunal Rapport har gjort. Det viser seg at seks-sju kommunar kanskje har venta litt med barnehageutbygginga, men dei aller fleste kommunane lar bygginga gå som planlagt. Eg skjønar at dei kommunane som har nesten full barnehagedekning, ventar litt og ser, men dei som har veldig store behov og lange ventelister, har ikkje nokon grunn til å venta, for vi kjem òg til å ha bruk for fleire barnehagar i framtida.

       Møtelederen: Mange småbarnsfamiliar er i ei tidsklemme. Dette verkemidlet er sett inn for dei som har barn under tre år. Kvifor er akkurat denne aldersgruppa prioritert?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste trur eg dei tre fyrste åra av barnet sitt liv er veldig viktige. Det er kunstig å setja ei grense akkurat ved tre år, men ein eller annan plass må ein setja ei grense. Når borna blir litt eldre, har dei større behov for å ha fleire å leika med, ein har dette med språkutvikling, ein har førebuing til skule osv. For veldig mange born trur eg det vil vera positivt at dei får meir tid saman med foreldra. Sjølvsagt gjeld dette også dei som er over tre år, men i fyrste omgang er det dei som er under tre år vi ynskjer å retta denne reforma mot. Eg trur også det er den viktigaste gruppa, for det er ein del fagfolk som seier at dei tre fyrste åra av eit barns liv er dei viktigaste åra.

       Møtelederen: Neste spørjar er Unn Aarrestad.

       Unn Aarrestad (A): I ein tidlegare sekvens i dag vart barn i risikofamiliar mykje diskutert. Ein kunne mest få inntrykk av at dei fleste familiar var i denne kategorien. Eg vil ha statsråden si vurdering av kva ein gjer med desse i forhold til barnehagar, kontantstøtte og andre måtar å løysa dette på.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har forståing for ein del av dei som trekker fram born i risikogrupper, for dette er ei gruppe som vi alle er veldig opptekne av. Men eg har lyst til å understreka at vi ikkje har tenkt å legga ned barnevernet når vi innfører kontantstøtta. Barnevernet vil vera ein viktig faktor i akkurat desse borna sitt liv. Det er det i dag, og det vil det òg vera i framtida. Det er på langt nær alle desse borna som går i barnehagar i dag, det er mange måtar å få tak i desse borna på. Ein del av dei blir henta opp av politiet på husundersøking osv. Ein annan faktor som vi heller ikkje må gløyme, er helsestasjonane sitt ansvarsområde. Mange av desse borna vil òg kunna bli innhenta via helsestasjonane. I samarbeid med barnevernet kan dei vera med og jobba saman med både foreldra og borna til borna sitt beste. Vi har dei siste åra òg lagt om barnevernsarbeidet litt, slik at vi meir bevisst ynskjer å gå inn og hjelpa familiar med problem i staden for å ta borna ut. Eg ser at barnehagen kan vera eit godt tilbod til born i risikogrupper, men det kan faktisk barnevernet vera med og påverka òg etter at kontantstøtta er innført - vi sluttar ikkje med det.

       Unn Aarrestad (Sp): Så vil eg nemna dette med distriktsbarnehagar, familiebarnehagar, barnehagar i utkantgrender. Dersom ein der finn ut at ein skal bruka kontantstøtte for ein eller to plassar, kan i enkelte tilfelle grunnlaget for barnehagen falla bort. Det kunne vore greitt med ei vurdering av akkurat dette, for me vil jo gjerne ha nettopp desse barnehagane.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, og det er òg ei utfordring for oss og noko som vi vil fylgja nøye med i i forhold til evalueringa av kontantstøtta. Eg trur dei fleste kommunane enno har behov for fleire barnehageplassar, slik at faren for nedlegging vel eigentleg ikkje er så veldig stor, men det kan faktisk skje at det i enkelte kommunar kan vera noko som vippar over. Eg vil ikkje seia noko anna i dag enn at dette er noko som vi vil fylgja nøye for å sjå om vi er nøydde til å setta inn ekstra tiltak. Eg vil ikkje lova noko ekstra tiltak, men i og med at vi òg ynskjer at distrikta skal ha gode barnehagar og det er ei målsetting, så er dette noko som vi vil ta med i evalueringa av reforma.

       Unn Aarrestad (Sp): Så til slutt: Dagmammaer og praktikantar har vore ganske mykje diskutert her. Me er alle opptatt av kvaliteten når det gjeld dei personane som skal passa våre barn og barnebarn. Korleis har statsråden tenkt det?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Tilbodet om dagmammaer og praktikantar har vore eit tilbod som vi har hatt her i landet i mange, mange år, og ein del av oss har erfaring med både barnehage, praktikant, dagmamma og det meste. Av og til får eg mest inntrykk av at dagmammaer gjer ein dårleg jobb, det er litt det inntrykket ein får av kommentarar om innsatsen deira. Det finst mange utmerkte og gode dagmammaer, og sjølvsagt dårlege dagmammaer, og det finst gode og dårlege barnehagar. Eg trur at vi òg i framtida kjem til å ha dagmammaer slik som i dag. Eg håpar at fleire av dei blir « kvite » dagmammaer, for no har vi endra skattereglane slik at ein ikkje kan trekka frå udokumenterte utgifter ved pass og stell av born. Dette var noko som kom frå regjeringa Jagland, og eg synest det er veldig bra at ein vil legga til rette for at det skal lønna seg å oppgi dagmammainntektene sine.

       Somme har snakka om eit register for dagmammaer, og eg sjølv har ikkje dei store betenkelegheitene med det, så det er òg ein av dei tinga vi kan vurdera.

       Men eg har lyst til å avslutta svaret med å seia at ein ser at når foreldra sjølve svarar på undersøkingar, svarar dei at dei ynskjer å bruka meir tid saman med borna sine. Då vil vi kanskje få nokre fleire dagmammaer enn det vi har hatt, og det synest eg vi bør kunne leva med. Eg trur òg at foreldra er opptatt av det kvalitetstilbodet som ein barnehage er, for blir dagmammaen sjuk, har ein ikkje nokon å levera borna til. I barnehagen kan ein levera heile tida.-

       Møtelederen: Eg må diverre avbryte statsråden, og eg vil seie tusen takk til dykk så langt.

       Den neste spørjaren er Ågot Valle.

       Ågot Valle (SV): Hvis det var sånn at man skulle imøtekomme foreldrenes behov for å kunne bruke mer tid sammen med ungene sine, så kunne kanskje redusert arbeidstid vært løsningen når det gjelder tidsklemma. Men det var ikke det jeg ville spørre om.

       Nå har det vært sånn at barnehagene for veldig mange har vært et godt tilbud, også fordi man der kan møte grupper fra mange sosiale lag. Fordi barnehagene nå blir det dyreste barnetilsynet for foreldrene, dyrere enn barnehager og praktikanter, vil selvfølgelig mange foreldre ta i bruk den billigste løsningen. Ser ikke statsråden faren for at barnehagene kan bli stedet for de mest ressurssterke, for de foreldrene som har best råd?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det har kome ulike påstandar om akkurat kven som kjem til å søkja til barnehagen. Somme seier at det er dei mest ressurssvake, og andre seier at det er dei mest ressurssterke. Eg håpar at barnehagen vil vera ein stad der borna til både dei ressurssvake, dei i mellomsjiktet og dei ressurssterke vil tilbringa tida, slik at ein får eit bilete av dagens born. Men samstundes vil vi oppretthalda barnehagetilbodet, det blir ikkje forverra, det blir ikkje dyrare for foreldra. Eg trur òg at mange foreldre er opptatt av den kvaliteten som barnehagen gir, dette med - som eg begynte på i stad - at foreldra er sikra ein plass, at ein ikkje er avhengig av ei dagmamma og om ho blir sjuk eller ikkje, den har eit pedagogisk tilbod, og den har mange andre gode, og det trur eg foreldra òg er opptatt av.

       Så har ein dette med barnehagepris -

       Ågot Valle (SV): Ja, og det er et faktum at det vil bli opptil 40.000 kr i forskjell mellom det å bruke en barnehageplass og det å bruke en dagmamma. Og så kan vi være enige om alle de gode kvalitetene som barnehagene har.

       I proposisjonen står det at det i revidert nasjonalbudsjett vil bli foreslått en påplussing på 8 mill. kr til departementet som følge av ekstrautgifter i forbindelse med innføring av kontantstøtta. Regjeringspartiene var faktisk med på å trekke inn 7 mill. kr til barne- og ungdomstiltak i dette året. Samtidig har vi i dag hørt barneombudet bl.a. snakke om store behov for eldre barn, store udekkede behov innenfor helsestasjonene, når det gjelder inneklimaet på skolen, og at ungdomsskolen har store behov. Er det ikke fare for at det er noe av dette som vil komme til å måtte finansiere kontantstøtta for de aller minste barna. Har vi råd til begge deler?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No skal ikkje eg trekka inn kva vi kjem til å gjera med budsjettet for neste år, men det er klårt at dersom ein er imot kontantstøtta, har ein veldig mange andre ting ein vil bruka akkurat dei same pengane til. Det som skjedde førre gongen ein hadde løyvd pengar til kontantstøtte, var at ein brukte dei på andre område innanfor det same feltet. Vi har prioritert kontantstøtta, for vi trur at det å kunna gi meir tid til foreldra er ei viktig familiepolitisk reform. Eg er ikkje stolt over at vi måtte kutta noko på budsjettet i haust på ting som vi kunne ha brukt meir pengar på, men Regjeringa prioriterte denne reforma. Så får vi, når vi skal legga fram statsbudsjettet til hausten, sjå kva vi har råd til av andre gode tiltak. Det er mange ting å bruka midlar på i det norske samfunnet, det manglar ikkje på det. Men det blir veldig freistande for motstandarane av kontantstøtte å bruka akkurat dei pengane til det som dei ynskjer.

       Ågot Valle (SV): Det er så at alle må vi prioritere her. Jeg konstaterer da at Regjeringa prioriterer kontantstøtte framfor å løse alle de store oppgavene som finnes for de andre ungene i samfunnet.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det kan du ikkje konstatera før du ser statsbudsjettet.

       Ågot Valle (SV): Ved innføringa av kontantstøtta sidestiller Regjeringa økonomisk ved statsstøtte bruk av dagmamma og barnehagene. I motsetning til barnehagene, som reguleres bl.a. av rammeplaner, av krav til pedagogisk utdannet personale og krav til vandelsattest, stiller en ikke noe krav til dagmammaer. Vi kan være enige om at det finnes dårlige og gode dagmammaer, men likevel stilles det ikke noe krav til dagmammaene eller føres noe kontroll med dem. Har statsråden noen kommentar til det?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, vi gjer ikkje det i den proposisjonen som er lagd fram. Det er ting som vi kan ta med i evalueringa av kontantstøtta, å sjå på dagmammamarknaden. No er det lett å fokusera på praktikant og dagmamma kontra barnehage. Men eg har jo lyst til å legga til at det som er hovudføremålet, er at foreldra sjølve skal bruka meir tid. Eg trur dei fleste foreldra er godt kvalifiserte til å ta seg av dei minste under tre år, og at mange av dei kan tenkja seg å bruka meir tid på dei. Så får vi følgja med på dagmammamarknaden slik som både du og andre har trekt fram.

       Møtelederen: Eg seier meg lei for at då må eg avbryte statsråden. Tida går veldig fort, men vi må følgje tidsramma.

       Neste spørjar er Karita Bekkemellem Orheim.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Statsråden sier i sitt svar til Fossum at det skjer en skjevfordeling i dag til fordel for dem som har barn i barnehage, de får en fordel i forhold til andre slik jeg oppfatter statsrådens svar. Disse foreldrene vet vi betaler skatt og ofte meget høy egenandel, som oppfattes som en ren ekstraskatt fordi de deltar i yrkeslivet. Og jeg vil spørre statsråden om hun virkelig mener at småbarnsmødre som deltar i verdiskapingen gjennom sin innsats i yrkeslivet, bør ha dårlig samvittighet for at de får barnehageplass til sine barn, en plass de tross alt betaler en meget høy pris for.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, eg har aldri sagt at dei skal ha dårleg samvit for å kunna både ta imot og bruka ein barnehageplass. Det ynskjer Regjeringa òg å legga til rette for vidare, vi ynskjer å bygga fleire plassar, og vi ynskjer å legga til rette for det. Men samtidig har vi peikt på at det er nokre foreldre som ikkje får del i samfunnsinnsatsen gjennom barnehage og utbetaling av statsstøtta til barnehageplassane, og vi ynskjer at dei òg skal få del i det. Det som blir litt merkeleg for meg i debatten rundt kontantstøtta, er at dei som i dag har eit godt barnehagetilbod og ynskjer meir av det, er mot kontantstøtte, medan dei som fell utanfor dei tilboda som samfunnet gjev, ynskjer kontantstøtte. Det seier vel litt om at vi har prioritert utbygging av barnehagar, og det skal vi fortsetta å gjera. Men vi ynskjer òg å prioritera dei gruppene som ikkje får del i det.

       Så var du inne på dette med innsats i forhold til skatt og sånne ting. Eg trur ikkje vi skal ha ein stor skattedebatt her. Men har du ei familieinntekt på 400.000 eller 500.000 kr der det er ein som tener det, betaler den personen meir skatt enn om du har ei familieinntekt av to inntekter med den same summen. Så vi har i dag òg ein del skattemessige forskjellar i forhold til ein- og toinntektsfamiliar.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg har et spørsmål til det du svarte i stad. Du sier at du tror de tre første årene er veldig viktige for barnet. Det er vi vel alle enige om, men har du noe faglig belegg for det du sier? Vi har tidligere i dag bl.a. hørt Agnes Andenæs uttale seg om de tre første årene, så det hadde vært veldig interessant å høre hva slags forskning du kan vise til når det gjelder barnas tre første leveår.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har høyrt av det som er svart før i dag, at vi har forsking som både underbygger det og som ikkje gjer det, og det trur eg òg spørjaren er klar over. Vi kan vel klara å finna fram forskarar som seier at dei tre fyrste åra av bornas liv er viktige, det trur eg ikkje det er nokon tvil om. I dei åra blir veldig mykje tilrettelagt hos borna, og eg seier ikkje at dei tar skade av eventuelt å bruka dei tre fyrste åra i barnehage - det har eg ikkje sagt - men eg trur heller ikkje dei tar skade av eventuelt å vera heime dei tre fyrste åra. Og det er vel her eg føler at for meg er det viktig å streka under at om då mor eller far bruker meir av tida på borna når dei er så små, er det positivt, og det ynskjer vi å legga til rette for.

       Karita Bekkemellem Orheim (A): Så vil jeg gjerne høre hva slags strategi barne- og familieministeren har for å gjøre barnehagene i stand til å dekke den økte etterspørselen etter deltidsplasser for 1-åringene.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, her kan eg òg visa til noko som vart sett i gang av den førre regjeringa, og som eg synest er svært positivt, nemleg eit utviklingsprogram for barnehagane, der hovudmålsettinga er innrettinga av barnehagane etter foreldras og bornas behov. Sluttrapporten om utviklingsprogrammet er ikkje ferdig enno, men det er jo noko som vil koma til barnehagane når den er ferdig. Eg har fylgt med i den tida eg har sete i statsrådsstolen, eg synest det er veldig interessant det som har skjedd i utviklingsprogrammet.

       Eg har òg lyst til å nemna at ein dei siste åra - og det skal eg heller ikkje ta æra for, eg kan gjerne gi den òg til Arbeidarpartiet - har lagt om støtteordninga til barnehageplassane for nettopp å oppnå fleksibilitet. Før var det sånn at om du valde heil plass, lønte det seg for barnehageeigarane, og valde du deltidsplass, var det ulønsamt for barnehageeigarane i forhold til statsstøtta. No er statsstøtta innretta slik at det skal bli meir lønsamt, ein skal ikkje tapa så mykje på òg å gje eit fleksibelt barnehagetilbod der du ikkje treng å velja heil plass, men du kan velja deltidsplass. Det eg føler, er at rundt omkring i kommunane er det fleire og fleire som klarer å skapa den fleksibiliteten. Eg trur Bergen kommune var sist ute, eg las i avisa at dei hadde lagt til rette for eit større foreldreval i samband med tida i barnehage. Av dei reaksjonane vi så langt har fått inn, føler eg det er eit stort ynske i Kommune-Noreg om å sjå på kva resultat utviklingsprogrammet gjev, og å skapa ein barnehage som er tilrettelagd for bornas og foreldras behov.

       Møtelederen: Då seier eg tusen takk til dykk og gjev ordet vidare til Per Roar Bredvold, som er den neste som har spørsmål.

       Per Roar Bredvold (Frp): Ja, jeg har spørsmål til barne- og familieministeren.

       Familieministeren har ved en anledning uttalt at dersom det viser seg at ikke flere foreldre er hjemme med barna etter at kontantstøtten blir innført, vil man vurdere å endre ordningen. Er det slik at målet for Regjeringen primært er at flere foreldre skal være hjemme mens barna er små, eller er målet å la foreldrene selv bestemme hva som passer best for den enkelte familie, slik Fremskrittspartiet går inn for? Altså: valgfrihet for foreldrene til beste for barna, fordi de er bedre kvalifisert enn politikerne til å ta denne avgjørelsen, og ikke omvendt, slik Arbeiderpartiet later til å tro.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, for meg er det faktisk ei målsetting at born og foreldre skal bruka meir tid saman, og akkurat det står som ei av dei tre målsettingane vi har for kontantstøtteordninga. Derfor vil eg eventuelt sjå kva vi kan gjera for å få det til. Slik som eg tolkar foreldra, trur eg at det er det dei vil velja, og då er vi ikkje så langt unna det som de òg seier, at foreldra vel best for borna sine.

       Men eg ser ikkje for meg at kontantstøtta berre skal vera for å skapa fleire praktikantar og dagmammaer - eg ser for meg at ei av hovudmålsettingane må vera at foreldra bruker meir tid saman med borna. Det er ikkje det same som at ein av dei må vera heime på heiltid, for det finst mange ulike måtar å få det til på. Det er òg ein av grunnane til at eg ikkje har ynskt å ha som eit krav at ein skal vera heime på heiltid. Det ville i veldig stor grad blitt kvinnene som hadde blitt heime på heiltid, dersom vi hadde sett det som eit krav i alle fall. No trur vi at vi kan opna for større fleksibilitet for foreldra, og eg har tru på foreldra i deira val.

       Per Roar Bredvold (Frp): Tro på foreldrene, ja. Ellers er jeg glad for å konstatere at statsråden ikke kan si at en barnehageplass etter Fremskrittspartiets modell nødvendigvis blir dyrere enn andre modeller.

       Jeg ser også at statsråden nevnte barnehagevalgmulighet. Dette ser Fremskrittspartiet som positivt, at foreldrene også har frihet til å velge hvilken barnehage de ønsker å ha barna sine i.

       Så til mitt spørsmål: Hva mener statsråden er forskjellen på Arbeiderpartiets ønske om permisjon kontra kontantstøtte? Jeg tenker da bl.a. på kostnader, kontakt med arbeidslivet etc.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Kan du gjenta det siste spørsmålet ditt, ver så snill?

       Per Roar Bredvold (Frp): Ja, det gjelder altså forskjellen på kontantstøtte og Arbeiderpartiets forslag om permisjon. Kan du si litt om den forskjellen?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det har eg for så vidt svart på før. Den største forskjellen er at eg synest faktisk Arbeidarpartiets forslag er meir usosialt, fordi dei med høge løningar får mykje ut av det, og dei utan løn får ingen ting. I høve til arbeidslivet kan ein vera sikra når ein går ut av arbeidslivet. Det hjelper ikkje dei som har valt alternativt. Når det gjeld kostnader, veit vi vel kanskje ikkje prisen, nokre snakkar om 5  milliardar kr, andre snakkar om 7  milliardar kr - eg veit ikkje. Men i alle fall synest eg samla sett det er ei dårleg reform.

       Eg har òg lyst til å seia til den innleiinga du hadde på spørsmålet - at for at foreldra skal ha ein reell valfridom, må det finnast barnehageplassar. Dersom vi øydelegg for dei private når det gjeld å driva barnehagar, trur eg at barnehagetilbodet blir mykje dårlegare.

       Per Roar Bredvold (Frp): Ja, og det å ødelegge for de private skal vi absolutt ikke gjøre. Takk.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei - det var godt.

       Møtelederen: Ja, då seier vi takk til dykk. Neste spørjar er Gunnar Breimo.

       Gunnar Breimo (A): Statsråden innledet med å si at vi har hatt bruk for barnehagene, men nå er det andre oppgaver som må prioriteres. Det må jo nærmest tolkes som at det ikke lenger er slik at vi har så sterk bruk for barnehagene. Det er vel kanskje derfor vi nå får en ordning som jeg oppfatter som en trussel mot barnehagene.

       Hvis man er ute etter valgfrihet, burde man vel først starte med å bruke pengene på gratis barnehage for alle sammen. Nå er valget for foreldrene enten en inntekt på 3.000 kr pr. måned eller en utgift på minst det samme pr. måned. Er det ikke like mye en tvangssituasjon for mange som snakk om valgfrihet?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil korrigera spørsmålet ditt litt, for eg sa ikkje at vi har hatt bruk for barnehagar, men no må vi opptre annleis. Det eg sa, var at eg understreka at no har vi prioritert fødselspermisjon og barnehageutbygging, og vi skal framleis prioritera barnehageutbygginga. Du veit sikkert at for inneverande statsbudsjett legg vi opp til akkurat same utbyggingsnivå som Arbeidarpartiet gjorde i sitt budsjett. Så det er viktig, det var viktig før, og det er viktig i framtida heilt til vi får full dekning.

       Så vil vi då at foreldra sjølve skal få velja om dei ynskjer å kjøpa seg ein barnehageplass eller om dei ynskjer andre omsorgsformer. Det er det som er forskjellen på vårt opplegg og det som du skisserer. Det ser eg at det er delte meiningar om. Men det eg ynskjer å prioritera, er at dei som ikkje har plass i barnehage, skal få del i dei same samfunnsgodane som dei som har plass i barnehage.

       Gunnar Breimo (A): Jeg vil bare konstatere at min prioritering da vil gi reell valgfrihet, hvis det er det man er ute etter.

       Men et annet spørsmål til statsråden er: Under høringene tidligere i dag har Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere pekt på flere uheldige sider ved kontantstøtteordningen med tanke på det som vi kan kalle gråsonebarna. Barneombudet og forsker Andenæs har også gitt uttrykk for bekymring, og det har vært et gjennomgangstema fra samtlige fylkesmenn som har uttalt seg. Både argumentene og synspunktene later til å prelle av på statsråden. Tar statsråden overhodet ikke disse signalene på alvor?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Jau, og dei prellar ikkje på nokon måte av. Eg har til og med sagt at eg skjønar akkurat dei innvendingane som er gjevne, men eg har då lyst til å legga til at barnevernet skal ikkje legga ned arbeidet sitt om vi innfører kontantstøtte. Barnehage kan vera ein måte å få plassert dei borna som treng eit tilbod, men barnevernet har òg andre innfallsvinklar. Det er ikkje berre barnehagar som er deira innfallsvinkel til gråsoneborn - ein har helsestasjonane og ein har andre møteplassar som gjer at barnevernet skal kunna hjelpa desse borna i gråsonen. Som eg òg sa i stad, er ei av barnevernet sine målsettingar å gripa inn og hjelpa familiane til born i gråsonen i alle aldrar, ikkje berre dei minste, men alle saman. Så barnevernet har dei midlane dei har i dag, og det skal dei òg ha når kontantstøtte er innført, og eg håpar inderleg at dei framleis kan vera til støtte for borna i gråsonen. Vi vil òg fylgje nøye med om vi i evalueringa eventuelt blir nøydde til å legga om noko av barnevernet sine arbeidsmåtar. Dette kjem vi då til å fylgja svært nøye.

       Gunnar Breimo (A): Statsråden viste tidligere til formålsparagrafen og at noe av hovedbegrunnelsen - kanskje det viktigste for hele tiltaket - var at foreldrene skulle få mer tid til å være sammen med ungene. Det anses da så viktig at det står i selve formålsparagrafen. Man kan jo for øvrig få inntrykk av at det likevel ikke er så viktig, når man ser at departementet i proposisjonen like naturlig nevner både dagmammaer og praktikanter. I svaret til Grethe Fossum sa statsråden at hun ikke ønsket at noen skulle være hjemme, og hun var tidligere også tilnærmelsesvis enig med Fremskrittspartiet.

       Mitt spørsmål blir: På hvilken måte vil departementet følge opp at dette punktet i formålsparagrafen, som jo er det viktigste, virkelig blir en realitet?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Sa eg at eg ikkje ønskte at nokon skulle vera heime?

       Gunnar Breimo (A): Jeg oppfattet det slik.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja vel. Det var jo greitt at du spurde meg igjen, for det har eg jo ikkje sagt. Eg har sagt at eg ynskjer at foreldra skal få meir tid saman med borna heime - om det er far eller mor, det skal ikkje eg legga meg opp i. Eg håpar kanskje dei kan dela på det, det ville vore det beste, trur eg. Men det ville vore mitt val.

       Gunnar Breimo (A): Hvordan vil departementet følge opp akkurat det?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har prøvd å seia nokre gongar at vi har gjort ein del undersøkingar om kva val foreldra sjølve ynskjer å gjera. Foreldra sjølve seier at dei vil bruka tida saman med borna sine. Og viser det seg då gjennom evalueringa at det ikkje skjer, vil eg gå inn i ein ny dialog for å få det til. Men det ligg som ein av føresetnadene. Grunnen til at eg ikkje ynskjer å ha det som eit krav, er at det er veldig vanskeleg å få til fleksible løysingar for barnefamiliane. Det er mange måtar å kunna bruka meir tid saman med borna sine på, utan at ein skal vera heime på heiltid.

       Møtelederen: Tida går dessverre altfor fort. Slik er det når det er interessant. Vi går vidare til neste spørjar, som er Ola T Lånke.

       Olav T. Lånke (KrF): Saksordfører startet denne runden med å invitere til noen ideologiske refleksjoner rundt kontantstøtten. Det er en kjensgjerning at institusjoner tar vare på oss en stor del av livet, helt fra vi er små til vi blir gamle. Ser statsråden institusjonene som en trussel, og er innføring av kontantstøtten så å si et slags forsøk på et oppgjør med institusjonssamfunnet?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan svara både ja og nei på dette. Eg ser ikkje institusjonane som ein trussel. Institusjonane er jo der for å hjelpa oss og for å gje borna eit godt tilbod, og dei er heilt nødvendige. Men samtidig ynskjer eg å fokusera på at vi ikkje må tappa familiane for den tida dei kan ha saman, og igjen minna om at vi snakkar her om born som er under tre år. Dersom eit barn kan få lov til å vera heime i dei tre åra, trur eg ikkje det er til skade for barnet, tvert imot. No gjev jo forskarane ulike signal på det. Eg synest på ein måte det er viktig at vi som styresmakt òg gjev eit signal tilbake til foreldra, at dei er viktige, og at vi vil legga til rette for at dei skal kunna bruka meir tid saman med borna sine. Det eg ynskjer med denne proposisjonen, er eit oppgjer med at ein frå samfunnets side ikkje berre legg til rette for institusjonar for dei som ynskjer det, men òg legg til rette for dei foreldra som vel alternativt.

       I mange, mange år har stort sett kvinnene gjort ein kjempeinnsats på heimefronten utan at dei har fått noka særleg betaling for det. Dei har endeleg no begynt å få nokre pensjonspoeng - frå 1993 fekk dei vel det - og no ynskjer vi òg på ein måte å gje heimesfæren ei oppbakking i form av kontantstøtte. Det er eit teikn på at dette er område som vi synest er viktige for borna våre, for den oppveksande slekt, og at foreldra skal kunna ha høve til - kanskje mens borna er så små - å kunna ha ein litt rolegare kvardag enn veldig mange har som er ute i full jobb begge to, med fulle dagar i barnehagar for borna.

       Eg har lyst til å legga til, dersom eg har tid til det, at vi i stor grad legg opp til høve til kombinasjonsløysingar. Så dersom ein ynskjer å ha kontakt med arbeidslivet òg i desse åra, er det fullt mogleg, for ein kan ta ut delvis kontantstøtte og delvis ha barnehageplass eller delvis vera ute i yrkeslivet. Eg trur det er det som gjev ein viss fleksibilitet for foreldra, så dei kan ha ein større valfridom når kontantstøtte blir innført, enn dei har i dag.

       Ola T Lånke (KrF): Det har kommet mye kritikk mot Regjeringen når det gjelder kontantstøtten, at den ikke bygger på forskning. I hvilken grad ser statsråden det som et problem? Og med tanke på eventuelle alternative modeller som har vært lansert - jeg tenker ikke minst på Arbeiderpartiets modell med en utvidet fødselspermisjon - har du inntrykk av at det ligger en grundigere forskning bak den modellen? Jeg føyer også til et spørsmål: Har du inntrykk av at den modellen vil fange opp f.eks. utsatte barnegrupper bedre enn kontantstøttemodellen vil?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, det vil den ikkje på nokon måte gjera, for det vil føra til at foreldra er heime med borna - det er du jo heilt sikker på at dei er med deira modell. Det som er viktig for meg å understreka, er at her er det vel snakk om eit ideologisk skilje. Arbeidarpartiet ynskjer å fokusera på dei som er ute i full jobb og gje dei ein betre kvardag, mens dei som vel alternativt, ikkje skal få det. Det er der skiljet går mellom våre to modellar.

       Ola T Lånke (KrF): Det har jo vært fokusert en del på kostnadene ved denne modellen. Det er jo sagt at den koster 2,8 milliarder kr for ett år, altså for neste år. Anslagsvis har det vært sagt at Arbeiderpartiets modell vil koste kanskje det dobbelte, rundt 5 milliarder kr er vel Jaglands kalkyle. Nå har ministeren sagt at hun ikke har tall for dette. Men med tanke på alle andre ting som koster penger - staten må ta seg av det offentlige og blir jo stadig stilt overfor skyhøye regninger som man ikke har visst om engang - syns du at denne kontantstøtten er verdt prisen?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, for det blir ein meirkostnad i nokre få år. Vi veit at dei fleste av oss som er samla her, ynskjer full barnehagedekning innan år 2000. Og om ein skal oppnå det, må vi gje statsstøtte til alle dei nye barnehageplassane vi bygger ut, og vi må bygga mange nye barnehagar for å oppnå det. Eg trur at dersom vi innfører kontantstøtte, treng vi ikkje bygga så mange. Etterspørselen etter barnehageplassar blir då ikkje så stor. Og igjen: Det er barnehageplassane for dei under tre år som er dei dyraste, og som det då ikkje vil bli så stor etterspørsel etter. Både i år og til neste år treng vi å bygga meir, men eg trur vi når full behovsdekning fortare enn med den alternative modellen til Arbeidarpartiet. Så når vi har kome så langt, trur eg ikkje reknestykket blir så veldig forskjellig.

       Møtelederen: Då seier vi hjarteleg tusen takk til dykk to, og gjev ordet vidare til Liv Marit Moland, som er neste spørjar.

       Liv Marit Moland (A): Jeg har et spørsmål til statsråden som går på likestilling. De fleste fagfolk hevder og undersøkelser viser at med kontantstøtte er det kvinnene som blir hjemmeværende med barna. Statsråden har gjentatte ganger hevdet at fedre må bruke mer tid sammen med barna, men undersøkelsene viser at bare 3 % av familiefedrene vil velge å være hjemme. Er dette en snuoperasjon i likestillingsspørsmål, og hva vil statsråden gjøre for å lokke fedrene hjem?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste har eg lyst til å seia at dette ikkje er meint som eit verkemiddel i likestillingsdebatten, og det har eg ikkje noko problem med å seia. Eg har heller ikkje prøvt å gjera det til det. Dette er eit verkemiddel for at born og foreldre skal få meir tid saman.

       Så ser vi at no er det ein ny generasjon fedrar som ynskjer å bruka meir av tida si på borna sine. Det er heldigvis ein tendens som viser seg, som eg synest er veldig positiv. Det som vi frå Regjeringa si side kan gjera, er sjølvsagt å koma med eigne fedrerettar i forhold til permisjonsordningane, og det har vi lovt å gjera i løpet av 4-årsperioden. Eg kan ikkje seia når det kjem, men det vil vera eit viktig likestillingspolitisk initiativ.

       Så har eg òg lyst til å seia at ein må ikkje dra det så langt at likestilling er lik det at du er ute i full jobb, at du altså ikkje er likestilt før du har jobb utanfor huset ditt. Der er det eit eller anna som skurrar litt hos meg - eg måler ikkje vellykka likestillingspolitikk etter om ein er utearbeidande eller heimearbeidande.

       Kontantstøtteordninga kan òg, dersom ein set den opp mot bruk av arbeidsmiljølova, verka i ei positiv retning. Dersom begge foreldra ynskjer å halda tilknytinga til arbeidslivet ved like gjennom den perioden dei bruker kontantstøtta, må mor og far ta fri kvart sitt år av desse to ekstra åra dei kan få etter det fyrste. Det ligg det sånn sett godt til rette for. Det skal eg heller ikkje ta æra for, for det låg der frå før. Dette synest eg vi òg skal gjera dei foreldra som ikkje veit det, merksame på, - eg trur veldig mange veit det. Men så vil eg seia at dersom ei mor skulle velja å vera heime i dei tre fyrste åra, er ho ikkje utbrukt i forhold til arbeidsmarknaden for det. Du kan ikkje måla vellykka likestillingspolitikk etter om du vel å vera nokre år heime eller ikkje. Det blir litt for enkelt for meg.

       Liv Marit Moland (A): Vi kan vel fort bli enige om at det viktigste med kontantstøtteforslaget var at foreldrene skulle få mer tid til barna. Men det er òg blitt sagt i flere sammenhenger at spesielt fedrene burde bruke mer tid på barna sine. Derfor mener jeg at det ligger en del likestillingstanker i forslaget. Deling av omsorgsoppgavene i hjemmet er kommet veldig langt, men innføringen av kontantstøtten vil føre til at kvinnene er de som blir hjemme med barna, mens mennene fortsatt velger en yrkeskarriere, og ofte også mer overtid. Tror statsråden at dette vil reversere likestillingsarbeidet og deling av ansvaret i hjemmet?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No kjem du med påstandar om kva som kjem til å skje. Det kan godt henda at det er kvinnene som i dei fleste tilfella blir dei som er heime i ein periode. Men som sagt, om du bruker arbeidsmiljøloven, vil dei dela på det dersom dei ynskjer å halda oppe tilknytinga til arbeidslivet. Samtidig er ikkje dette det einaste teiknet på ein vellykka likestillingspolitikk. Eg trur at dersom vi på sikt klarer å bygga opp eigne fedrerettar - dersom vi på sikt kjem til å bygga ut foreldrepermisjonen meir enn i dag - bør vi gje faren ein større del av den nye permisjonsordninga som eventuelt kjem. Så trur eg òg, i og med at vi har valt moglege kombinasjonsløysingar, at ein del foreldre faktisk vil prioritera at ein av dei er heime, at dei deler på den tida dei er heime og den tida dei er ute.

       Så er det akkurat som om vi seier at jentene kjem til å gje seg med ein gong og ikkje gjera noko aktivt for å dela på dette. Eg veit om veldig mange oppegåande jenter som har tenkt å halda fram med sin yrkesaktivitet. Dei er sterke, og dei har tenkt å dela på omsorga heime. Vi må ikkje ta frå jentene moglegheita til å bestemma sjølve, og seia at dette kjem til å skje! Eg har faktisk litt meir tru på jentene enn det.

       Møtelederen: Ja, då seier vi takk til dykk - og gjev ordet vidare til Trond Helleland, som er den største - nei, som er den neste - spørjaren. « Største » skal vi la ligge, men han er iallfall saksordførar.

       Trond Helleland (H): Jeg tror jeg er den største her i komiteen, så det er greitt.

       Det har vært lagt mye vekt på, og det har tidligere kommet fram i høringen i dag, den skjevfordelingen av offentlig støtte i forholdet mellom de private og kommunale barnehagene. På side 21 i proposisjonen skriver Regjeringen at den

       Det er jo vel og bra. Det er en god intensjon bak det. Men hvilke virkemidler ser Regjeringen at den her kan ta i bruk for å rette opp noe av den skjevfordelingen som tidligere har blitt påpekt i høringen?

       I denne sammenheng kan jeg spørre om statsråden ser noen forskjell på de private og de kommunale barnehagene når det gjelder kvalitet. Føler hun at de private barnehagene gir et like godt tilbud som de kommunale?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det siste spørsmålet er litt vanskeleg å svara på, for eg trur faktisk det er litt av kvart. Eg skal ikkje ...

       Trond Helleland (H): På begge sider - både de kommunale og de private?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, men kanskje mest dei private - eg skal ikkje namngje barnehagar, men eg trur det er litt av kvart. Men så har eg lyst til å seia at dei private eigarane gjer ein veldig god jobb. Hadde vi ikkje hatt deira innsats ved utbygginga på barnehagesektoren på 1990-talet, hadde vi nesten ikkje fått fleire barnehagar. Eg vil tillegga dei ein stor del av æra for at vi trass i alt har eit så pass godt barnehagetilbod som vi har i dag. Det vi har brukt som verkemiddel hittil frå Regjeringa si side, er at vi har skrive brev til kommunane. Vi har ikkje brukt noko anna verkemiddel enn det den førre regjeringa gjorde i forhold til å påverka kommunane når det gjeld deira støtteordningar til barnehagar. Det synest eg det er viktig å halda fram med.

       Trond Helleland (H): Det ser ikke ut som om det hjelper. Det blir jo stadig dårligere finansiering fra kommunenes side når det gjelder de private barnehagene. Andelen har gått ned - så kanskje en skulle begynne med noe annet enn å skrive brev?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, vi har andre verkemiddel. Vi kan bl.a. pålegga dei ved lov. Det har vi ikkje gått inn for enno, men det er noko som vi kan ta med i vurderinga i samband med evalueringa. Dersom ein f.eks. ser på Finland, på korleis det har utvikla seg der frå dei innførte kontantstøtta og fram til i dag, så ser vi at det har utvikla seg i retning av lovpålegg, plikt til å tilby ein barnehageplass. Det hadde dei ikkje i byrjinga, det har dei i dag etter tolv år. Vi må sjå på desse tinga. Ein har fleire modellar på korleis ein kan styra kommunane. Ein ting er å legga alt inn i rammene, men å lovpålegga at dei skal ha barnehagar, barnehageplikt, har vi ikkje tatt standpunkt til enno. Men vi vil vurdera dei ulike sidene.

       Trond Helleland (H): Nei, men jeg konstaterer at Regjeringen er villig til å se på hvordan en kan rette opp denne skjevfordelingen. Akkurat å få det eksakte svaret her og nå, er litt for mye forlangt.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, vi er villige til å sjå på det.

       Trond Helleland (H): Når det gjelder denne evalueringen som det ble lagt mye vekt på, selv om innholdet i den skal være litt ukjent, stilte jeg et spørsmål i innledningen som jeg ikke fikk svar på, nemlig om også utbetalingsmodellen vil evalueres. For statsråden selv og Rikstrygdeverket og andre har jo pekt på at denne modellen som nå blir foreslått, vil være dyrere. Det blir hevdet at den bedre vil ivareta de private barnehagenes situasjon spesielt, men den vil være dyrere. Så hvis en får ordnet opp i det som jeg nå snakket om i forrige spørsmål, er spørsmålet: Vil eventuelt evalueringen også omfatte modell?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, heilt klart, kopla opp mot det førre svaret eg gav deg. Der ein er sikra retten, kan vi òg sjå på evaluering av modell. Det er opplagt.

       Trond Helleland (H): Hvis det er litt tid igjen, vil jeg si at det har vært veldig mye fokusering på de såkalte gråsonebarna i dag. Det har vært lagt vekt på at det ikke er kontantstøtten i seg selv som vil skape disse problemene, fordi problemene allerede fins. Og du har selv sagt at Arbeiderpartiets forslag om utvidede permisjonsordninger i stor grad vil ha de samme virkningene og kanskje vil virke enda mindre gunstig. Vil barne- og familieministeren legge større vekt på familievern i tida framover istedenfor å gå inn med tradisjonelle barnevernstiltak?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, der trur eg vi må gjera begge delar. Familieverntiltak er veldig viktig òg i forhold til førebyggingsarbeid. Og vi har jo nokre budsjettpostar som går både på familievern og førebyggande samlivstiltak og foreldreskule, som eg trur er positivt i forhold til å motarbeida den negative utviklinga. Det er den sida av det heile. Men barnevernet må jo òg absolutt vera på banen. Og der har vi til dels lagt om barnevernet sine arbeidsmetodar i forhold til å gå inn og hjelpa dei enkelte familiane, f.eks. prøva å unngå å ta barnet vekk frå familien, dersom ein klarer det. Vi veit at det går ikkje alltid. Men det ligg på ein måte som eit grunnlag, og det har det òg gjort før eg kom i departementet. Og den omlegginga der trur eg er viktig og riktig, og den vil vi føra vidare.

       Møtelederen: Då seier vi tusen takk til dykk, og gir ordet til Grethe G Fossum, som er den siste spørjaren i denne opne høyringa. Ver så god.

       Grethe G Fossum (A): Takk for det.

       Jeg har under denne høringen lagt merke til at statsråden prøver å ri to hester. Det er vanskelig. Man må prioritere hvis man ønsker å få til noe. Det jeg har konstatert, er at hun prioriterer valgfrihet for familiene foran tid sammen med barna. Og det betyr at vi har fått en familieminister og ikke en barneminister. Proposisjonen understreker også dette ved at hun i sin konsekvensanalyse på slutten av odelstingsproposisjonen ikke ønsker å se på hvilke konsekvenser dette vil ha for barn.

       Det vi også kan se, er at forslaget som legges fram, er svakt faglig fundert. Det bygger ikke på det høringsinstansene har kommet fram med av innvendinger, det bygger ikke på det fagfolk sier man burde ha tatt hensyn til. Og det betyr at vi her er med på å sette i gang 1950-talls tanker i et moderne 1990-talls system.

       Statsråden kom også inn på en rekke påstander, selv om hun ikke nevnte dem, om ting som gjaldt kontantstøtten som hun syntes var til dels latterlige. Men noen påstander er faktisk slik at vi kan se av resultatene i andre land hva de har ført til. En av dem er likestillingsaspektet. Det er faktisk slik at i Finland tar bare 3 % av mennene « barnvårdsstöd ». Vi har også sett i Ulvik kommune at de i sin høringsuttalelse anbefaler statsråden å knytte kontantstøtten til at man er hjemme med barn. Så det er en rekke påstander her som man sikkert burde ha tatt hensyn til. Statsrådens svar er evaluering.

       Hvordan går det med de barna som evalueres i forhold til at de ikke kom i barnehagen? Hvordan vil de ha det? Barnevernet skal naturligvis fungere, men det er en rekke problemer for disse barna. Og mitt spørsmål til statsråden er: Hvis hun visste om alle disse problemene på forhånd, hvis hun visste at hun ikke fikk utbetalt kontantstøtten når hun innfører den, fra 1. august, hvorfor i all verden utsatte hun den ikke til 1. januar? Et lite prestisjenederlag kanskje, men det ville betydd veldig mye for de kontantstøtteforeldrene som er rundt omkring. Det holder ikke, som statsråden svarte i forrige spørrerunde fra meg, å utsette å søke om kontantstøtte til 1. januar 1999, når man da får et halvt års opphold mellom kontantstøtte og foreldrepermisjon. Er det så stort prestisjenederlag for statsråden å gjøre dette på en ordentlig måte at hun ikke kan se alle de problemene som virkelig er i forhold til å innføre en kontantstøttemodell som ikke har sin bakgrunn verken i konsekvensanalyse eller i forskningsresultater?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, det er godt eg får tid til å svara.

       Det er ikkje ei reform som skal setta oss tilbake til 1950-talet, slik det vart påstått. Det er ikkje noko prestisjenederlag for meg eventuelt å seia at vi skulle utsetta ho til 1. januar. Og dersom du med ditt spørsmål seier at dersom vi berre utset ho til 1. januar, så vil Arbeidarpartiet òg vera med på den, så ...

       Grethe G Fossum (A): Det var ikke det jeg spurte om -

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei vel!

       Grethe G Fossum (A): - og det sa jeg heller ikke noe om, så den var litt frekk av statsråden, syns jeg.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Men poenget er eigentleg at ein del av dei problemstillingane som du nemner, har vi vore klar over heile tida. Og nemn for meg en statsråd som kjem fram med ei reform utan å trekka fram nokre negative ting ved reforma! Vi har hatt ei 6-åringsreform som er vedtatt, og masse negative reaksjonar, men den skulle gjennomførast. Og så kan vi trekka fram ulike reformer. Det er klart at det kjem motstand mot nye reformer. Det ligg i sakas natur: Alt er bra slik det er, vi skal helst ikkje ha nye reformer. Då kjem iallfall motstand. Og det som er viktig for meg på ein måte å streka under heilt til slutt, er at det ligg ein ideologi i botnen her, der vi ynskjer å gi barnefamiliane meir tid saman. Vi ynskjer å letta dei for det tidspresset som veldig mange av dei føler dei er i. Vi ynskjer å prøva å gi eit alternativ til det at ein leverer tidleg om morgonen og hentar seint på ettermiddagen, og har to fulle jobbar og har ein veldig stressa kvardag. Og så prøver vi å legga til rette eit opplegg som er ope for fleksibilitet.

       Grethe G Fossum (A): Men er det nødvendig å gjennomføre dette fra 1. august?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har lovt både mine veljarar og andre at reforma skal gjennomførast frå 1. august. Det eg innrømmer, som eg har sagt før i dag, er at det var ein del praktiske ting - det har ingenting med ideologi å gjere, og det har ingenting med sjølve reforma å gjere - som tar lengre tid enn det eg trudde då eg satt på Voksenåsen. Og det er eg lei meg for, og det kan eg gjerne seia meg lei for, ikkje overfor deg, men overfor brukarane, for det er dei som er viktige her. Men dersom vi klarer å nå ut med skikkeleg informasjon til brukarane, at dessverre, de må få dette etterbetalt, så trur eg faktisk at dei vil ha forståing for det. Og så håpar eg at vi på den måten kan gjennomføra ei reform som faktisk skaper den valfridommen som mange av foreldra etterspør.

       Møtelederen: Då seier eg hjarteleg tusen takk til barne- og familieministeren, som stilte opp til open høyring med komiteen her.

       Debatten om kontantstøtte er sikkert ikkje avslutta med dette. Den held nok fram ei veke til, før den kjem endeleg opp i Stortinget i juni.

       Tusen takk for deltakinga.