1. Sammendrag

       Olje- og energidepartementet viser i proposisjonen til at Norsk Hydro-konsernet har statskraftkontrakter på stortingsbestemte vilkår, herunder en avtale om foregrepet hjemfall med tilleggsutbygging, på om lag 5,4 TWh/år. Disse utløper senest i 2010.

       Norsk Hydro Produksjon a.s og Statkraft SF inngikk 12. september 1997 en rammeavtale om langsiktige leveranser med samme omfang til 2020. Avtalen omfatter også en utvidelse med ytterligere ca 1 TWh/år som skal leveres fra 2000. I årene fra 2000 til 2020 vil samlede kraftleveranser fra Statkraft SF være om lag 6,4 TWh/år. Avtalen er fremforhandlet på forretningsmessig grunnlag.

       Departementet viser til at det i rammeavtalen er lagt til grunn at vilkårene i eksisterende kontrakter og konsesjoner videreføres så lenge de løper. Det gjelder blant annet bestemmelser om bruk av kraften til bestemte formål eller på bestemte steder m.v. i Hydro-konsernet. Det er imidlertid satt som forutsetning i rammeavtalen at reglene i St.prp. nr. 104 (1990-1991) om at industrien må ha behov for kraften, ikke skal begrense Norsk Hydros muligheter til å kjøpe og selge kraft i markedet.

       Det er i proposisjonen gjort rede for behovsvilkåret, og departementet viser i denne sammenheng til at ved behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-1991) jf. Innst.S.nr.30 (1991-1992), vedtok Stortinget at de bedrifter som fikk fornyet kraftkontraktene med Statkraft og prisvilkårene i kontraktene om foregrepne hjemfall, må ha behov for kraften til de formål den er forutsatt nyttet i henhold til stortingsdokumenter, konsesjoner etc. Det samme behovsvilkåret gjelder for bedrifter som tildeles nye statskraftkontrakter innenfor rammen av St.prp. nr. 104 (1990-1991).

       Det er i proposisjonen videre gjort rede for det framtidige behovsvilkåret for Norsk Hydro, og det vises til at dersom behovsvilkåret i St.prp. nr. 104 (1990-1991) ikke oppfylles, kan departementet avkorte eller trekke tilbake kontrakter som er fornyet eller tildelt i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-1991). Selv om kraftforbruket i industrien opprettholdes, kan inngåelse av nye kjøpekontrakter eller økt egenproduksjon resultere i lavere statskraftleveranser.

       Departementet foreslår i proposisjonen at behovsvilkåret for Norsk Hydro justeres, slik at ny krafttilgang som konsernet skaffer seg etter 1. januar 1998 ikke skal omfattes av behovsvilkåret. Ny krafttilgang vil blant annet omfatte nye kjøpekontrakter, eksempelvis det ekstra leveransevolumet på ca 1 TWh/år som Norsk Hydro og Statkraft er blitt enige om, og økt egenkraftproduksjon, for eksempel opprustning og utvidelse av kraftverk.

       Det foreslås å ta utgangspunkt i Norsk Hydros krafttilgang på knapt 15 TWh/år pr. 1. januar 1998. Dette er svært nær planlagt forbruk i 1998, inkludert leveranser av konsesjonskraft og andre tilsvarende kraftleveranser ut av konsernet. Videre foreslås det at behovsvilkåret trappes ned etter hvert som eksisterende kontrakter og annen eksisterende krafttilgang reduseres eller faller bort.

       Departementet foreslår videre at behovsvilkåret for Norsk Hydro videreføres etter 2010. Spørsmålet om en generell forlengelse av dagens regler for behovsvilkår, vil Regjeringen komme tilbake til i et eget framlegg for Stortinget om framtidige kraftvilkår for kraftintensiv industri og treforedling.

       Det vises i proposisjonen til at frem til 2010 har departementet fortsatt anledning til å redusere statskraftleveransene og til å inndra eventuell fortjeneste fra Tyin, Fortun, Moflåt, Mæl og Frøystul. Etter 2010 er sanksjonene knyttet til fortjenesten i disse kraftanleggene.

       Behovsvilkåret er en nedre grense på kraftbehovet i konsernets industrivirksomhet, der det er tatt hensyn til konsesjonskraftleveranser og andre tilsvarende kraftleveranser som Norsk Hydro har. Andre anvendelsesbegrensninger, som er knyttet til den enkelte kontrakt, avtale eller konsesjon, gjelder uavhengig av behovsvilkåret. For de eksisterende statskraftkontraktene på stortingsbestemte vilkår vil disse vilkårene gjelder til kontraktene ordinært utløper senest 31. desember 2010.

       Departementet vil utarbeide nærmere regler for det nye behovsvilkåret for Norsk Hydro.

       Anvendelsesbegrensningene som er nedfelt i kontraktene om Frøystul, Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl, og som går utover det som følger av behovsvilkåret i St.prp. nr. 104 (1990-1991), vil gjelde så lenge disse kontraktene løper. For Frøystul, Moflåt og Mæl innebærer det at kraften fra disse anleggene er forutsatt nyttet i Norsk Hydros kraftintensive industri i avtaleperioden. Kraften fra Tyin og Fortun er forutsatt nyttet til slik virksomhet i Årdal i avtaleperioden, med mindre det senere inngås avtale mellom departementet og Norsk Hydro om omdisponering av kraften.

       Dersom Stortinget slutter seg til departementets forslag, vil departementet meddele partene at det ikke har innvendinger til avtalen av 12. september 1997 såfremt de endringene i behovsvilkårene som fremgår av St.prp. nr. 38 (1997-1998) gjøres gjeldende for denne avtalen, avtalen om salg av hjemfalte deler av Frøystul kraftverk m.m. og avtalen om foregrepet hjemfall og tilbakesalg av Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl. Det forutsettes at avtalen vil tre i kraft raskt.

       Departementet legger til grunn at behovsvilkåret overfor andre bedrifter eller konserner som går over til å basere krafttilgangen på forretningsmessig grunnlag, kan justeres i tråd med disse prinsippene. Det forutsettes at bedriften eller konsernet ikke vil fornye eksisterende statskraftkontrakter, eller søke om nye tildelinger, på politisk bestemte vilkår. Departementet ber i proposisjonen om Stortingets fullmakt til å foreta slike justeringer.

2. Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, viser til at Norsk Hydro og Statkraft høsten 1997 inngikk en avtale om langsiktige kraftleveranser. Avtalen innebærer at Statkrafts leveranser, som utløper fra år 2006 til 2010, forlenges til 2020. Fra 2000 vil Hydro i tillegg kjøpe 1 TWh pr. år. Samlet vil Statkraft levere 6,4 TWh pr. år til Hydro i årene fra 2000 til 2020. Rammeavtalen er framforhandlet på forretningsmessig grunnlag.

       For bedrifter og konsern som er omfattet av behovsvilkåret skal kjøp av fastkraft og kraft med risikodeling samt middelproduksjonen fra egne og hjemfalte kraftverk normalt ikke overstige kraftbehovet i industrivirksomheten. På bakgrunn av avtalen mellom Norsk Hydro og Statskraft fryses behovsvilkåret på dagens nivå, slik at om lag 15 TWh fortsatt skal være omfattet av behovsvilkåret. Ny kraft som konsernet skaffer seg skal imidlertid ikke omfattes av behovsvilkåret. Regjeringen foreslår også at behovsvilkåret gradvis trappes ned slik at om lag 8,5 TWh vil være omfattet av vilkåret ved utgangen av 2010. Regjeringen foreslår også at behovsvilkåret for Norsk Hydro videreføres etter 2010 for denne delen av kraften.

       Komiteen viser til at behovsvilkåret er knyttet til statskraftkontrakter på stortingsbestemte vilkår. Rammeavtalen mellom Statkraft og Hydro er derimot en rammeavtale på forretningsmessige vilkår. Norsk Hydro får gjennom denne avtalen etter eget ønske en rask avklaring på den framtidige kraftsituasjonen sin.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at hovedmålet med denne proposisjonen er å sikre Hydros industribedrifter langsiktige og stabile rammebetingelser, noe som også i framtiden skal sikre norsk industri konkurransefortrinn i et stadig økende internasjonalt marked. Flertallet ser at gode rammebetingelser for industrien er nødvendig.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, ser videre at gode rammebetingelser for industrien er nødvendig også som et godt virkemiddel i klimapolitikken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, ser positivt på at Hydro og Statkraft har kommet til enighet om en avtale.

       Flertallet er enig med Regjeringen i at statlige rammevilkår ikke bør hindre selskapet i å dekke sine kraftbehov gjennom forretningsmessige vilkår. Flertallet slutter seg derfor til Regjeringens forslag om å lempe på vilkåret som er satt i dagens kraftavtaler om at Hydro normalt ikke kan selge kraft utenfor konsernet.

       Flertallet viser til at vilkårene i nåværende kontrakter og konsesjoner om at kraften skal nyttes til bestemte industrivirksomheter, ligger fast så lenge de løper.

       Når det gjelder de spesielle forholdene rundt kontraktene om Frøystul, Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl, viser flertallet til svaret til komiteen fra Olje- og energidepartementet ved statsråden datert 14. mai 1998, som er vedlagt.

       Flertallet viser videre til at forslagene i proposisjonen blant annet kan bidra til at Hydro realiserer samfunnsøkonomisk lønnsomme opprustings- og utvidelsesprosjekter i konsernets kraftverk, og legge grunnlag for en bedre løpende forvaltning av Hydros vannkraftressurser.

       Flertallet forutsetter, i tråd med Hydros egne uttalelser, at kraften også i framtida primært skal brukes til industrivirksomhet og verdiskaping i Norge. Dersom Hydro eventuelt ønsker større omdisponeringer av kraft i framtiden utover de fullmakter departementet i dag har, forutsetter flertallet at Stortinget blir orientert om dette på en hensiktsmessig måte, jf. vedtak II i denne innstilling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser for øvrig til at vannkraft historisk har blitt vurdert som et virkemiddel for å styrke sysselsetting og verdiskaping i Norge. Slik bør det etter dette flertallets oppfatning også være i framtiden.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, konstaterer at Hydro i stadig økende grad blir et « energiselskap » med interesser i både olje, gass og vannkraft, og at Hydro også har en betydelig andel egenkraft, noe som stiller selskapet i en spesiell situasjon.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Hydro-Statkraft-avtalen er forretningsmessig og ser det som naturlig at behovsvilkåret i denne avtalen blir nedjustert etter hvert som eksisterende kontrakter og annen eksisterende krafttilgang faller bort. Dette flertallet viser til at behovsvilkåret for Norsk Hydro til en viss grad videreføres etter år 2010, og at Regjeringa vil komme tilbake til spørsmålet om en generell forlengelse av dagens regler for behovsvilkår i et eget framlegg for Stortinget om framtidige kraftvilkår for kraftintensiv industri og treforedling.

       Olje- og energidepartementet viser i proposisjonen til at det for Hydro haster å få avklart framtidige vilkår. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, er av den oppfatning at det samme gjelder for resten av denne industrien, og vil understreke nødvendigheten av at departementet kommer tilbake til Stortinget med « Nytt regime for kraftintensiv industri » så snart som mulig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres merknader i Innst.S.nr.30 (1991-1992), Innst.O.nr.133 (1992-1993) og til Dok.nr.8:19 (1997-1998). Disse medlemmer mener at langsiktige, forretningsmessige leveringsavtaler, kombinert med salg av kraftverk til industrien, vil skape et bedre fungerende energimarked, og sikre industrien kraft til stabile og konkurransedyktige vilkår. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i proposisjonen legger opp til at Hydros behovsvilkår avvikles i takt med at selskapets kraftavtaler blir kommersielt fundert. Dette gir en svakere offentlig styring av vannkraften og energimarkedet, hvilket er en forutsetning for å sikre en effektiv utnyttelse av energiressursene. Behovsvilkåret medfører samtidig en uheldig offentlig begrensning av Hydros kommersielle handlefrihet som kan ha hindret ellers lønnsomme ENØK-tiltak. Disse medlemmer er tilfreds med at denne begrensningen nå blir avviklet. Disse medlemmer viser til at tilgang på elektrisk kraft har vært viktig for industriell utvikling, verdiskaping og sysselsetting i Norge. Mindre offentlig inngripen i produksjon, omsetning og bruk av elektrisk kraft er etter disse medlemmers oppfatning avgjørende for at kraftressursene skal kunne spille en slik rolle også i fremtiden.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å sikre norsk kraftkrevende industri langsiktige og stabile rammebetingelser, og ser fram til en helhetlig behandling av denne industrien i saken om « Nytt kraftregime for kraftintensiv industri », som Regjeringen har varslet til høsten. Dette medlem er ikke enig i at Hydro får inngå en avtale i forkant av den prinsipale behandling. Denne avtalen vil da kunne danne presedens, eller i det minste mønster, for senere avtaler, uten at sak om valg av kraftregime er avklart.

       Dette medlem er av den oppfatning at de prinsippene Stortinget ønsker skal gjelde for kraftleveranser til kraftkrevende industri må fastlegges først, for så å behandle de enkelte avtalene etterpå. Dette gir mulighet for å legge inn føringer for bruk av krafta i forhold til sysselsetting, videreforedling og miljø- og energieffektiviseringstiltak. Ikke minst Kyotoavtalen og ønsket fra bl.a. Prosessindustriens Landsforening (PIL), om å kunne ha miljøkrav inne som forutsetning for gode og langsiktige kraftleveranser, taler mot en særbehandling av Hydro.

       Dette medlem er overrasket over at Regjeringen i tillegg legger til rette for at Hydro i praksis skal kunne bruke store deler av kraftleveransene til hva bedriften finner formålstjenlig, uten samfunnsmessig styring. Nedtrappinga av det såkalte behovsvilkåret legger til rette for at Hydro står fritt til å kunne bruke krafta hvor det er mest å hente økonomisk. Skulle det bli en kraftig vekst i energiprisene kan bedrifter, med slike kontrakter, miste interessen for å opprettholde aktiviteter som er av stor samfunnsmessig betydning.

       Dette medlem viser også til at det i det politiske grunnlag for den nåværende regjering side 29 står følgende:

       Avtalen mellom Statkraft og Hydro, med bl.a. et svekket behovsvilkår, står neppe i samsvar med dette. Saken om kraftregime og den varslede gjennomgang av energiloven, som vi må anta kommer samtidig, tilsier at Stortinget bør avvente behandling av avtalen mellom Hydro og Statkraft.

       Dette medlem foreslår derfor følgende:

       « Stortinget avventer behandlingen av avtalen mellom Statkraft og Hydro inntil sakene om gjennomgang av energilov og nytt kraftregime foreligger høsten 1998. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

       Stortinget avventer behandlingen av avtalen mellom Statkraft og Hydro inntil sakene om gjennomgang av energilov og nytt kraftregime foreligger høsten 1998.

4. Komiteens tilråding

      Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget samtykker i at rammene for den framtidige kraftdisponeringen til Norsk Hydro justeres.

       Stortinget samtykker i at Olje- og energidepartementet gis fullmakt til å foreta tilsvarende justeringer for andre bedrifter eller konserners kraftdisponering i samsvar med forslaget i St.prp. nr. 38 (1997-1998) og merknadene i Innst.S.nr.195 (1997-1998).

Vedlegg

Brev til energi- og miljøkomiteen fra Olje- og energidepartementet v/statsråden, datert 14. mai 1998.

       Industriens krafttilgang har to sett bindinger. Det ene er anvendelsesbegrensninger knyttet til de enkelte kontakter, avtaler og konsesjoner, og som ofte innebærer forutsetninger om bruk av kraften lokalt. Det andre er behovsvilkåret som ble innført ved St.prp. nr. 104 (1990-1991), jf. Innst.S.nr.30 (1991-1992), og som gjelder den samlede kraftbalansen i bedriften og konsernet. Behovsvilkåret omfatter også kraft som det ikke er knyttet særskilte anvendelsesbegrensninger til.

       Behovsvilkåret er nedfelt i alle avtaler som er fornyet eller nytildelt innenfor rammen av St.prp. nr. 104 (1990-1991). Det er også nedfelt i Hydros avtaler om kjøp av kraftverkene Frøystul, Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl. I avtalen om Frøystul heter det: « Kraften fra anlegget skal nyttes i Norsk Hydros kraftintensive industri med de begrensninger for salg ut av konsernet etc. som er trukket opp i St.prp. nr. 104 (1990-1991). » I avtalen om Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl heter det: « Kraften skal fortsatt nyttes i Norsk Hydros kraftintensive virksomhet. Kraften fra Tyin og Fortun er forutsatt nyttet til slik virksomhet i Årdal. Forutsetningene i St.prp. nr. 104 (1990-1991) om at industrien har behov for kraften og eventuell avtale om omdisponering av kraften skal følges. »

       I St.prp. nr. 38 (1997-1998) Om rammene for den framtidige kraftdisponeringen til Norsk Hydro, foreslås justeringer i hvilken krafttilgang som skal omfattes av behovsvilkåret for Hydro-konsernet. Videre foreslås at behovsvilkåret for Norsk Hydro videreføres etter 2010.

       Proposisjonen berører ikke anvendelsesbegrensninger knyttet til eksisterende kontrakter, avtaler og konsesjoner, bl.a. vilkåret om at kraften fra Frøystul, Moflåt og Mæl skal nyttes til slik virksomhet i Årdal. Disse vilkårene videreføres så lenge den aktuelle kontakt, avtale eller konsesjon løper. Avtalen om Frøystul løper til 2044. Avtalen om Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl gjelder i 50 år fra det tidspunkt nye konsesjoner blir meddelt. Konsesjonssøknadene for disse kraftverkene er under behandling i Norges vassdrags- og energiverk (NVE).

       Proposisjonen berører heller ikke reglene for omdisponering av kraften som følger av St.prp. nr. 104 (1990-1991). I henhold til St.prp. nr. 104 har departementet fullmakt til å avgjøre spørsmål om konsernkontrakter, jf. Innst.S.nr.30 (1991-1992). Regjeringen må i slike tilfeller vurdere begrensninger i hvor mye som kan omdisponeres, eventuelle krav til industriens bidrag overfor lokalsamfunn etc. Jeg vil legge til at den økte fleksibiliteten som følger av de foreslåtte endringene i behovsvilkåret for Norsk Hydro, vil gjøre det mindre aktuelt å inngå avtaler om omdisponering av kraft. Et eventuelt framtidig spørsmål om omdisponering av kraft må også ses i lys av hvilke politiske vurderinger som er foretatt i eventuelle lignende tilfeller dersom det skulle bli et aktuelt spørsmål. I Innst.S.nr.30 (1991-1992) har et flertall i komiteen lagt til grunn at departementet må vurdere frihetsgraden i den enkelte sak ut fra hensynet til de berørte lokalsamfunn, og at de ansattes lokale organisasjoner gis uttalerett.

       I St.prp. nr. 38 (1997-1998) er det også lagt til grunn at sanksjonsvilkårene knyttet til eventuelle brudd på behovsvilkåret og øvrige anvendelsesbegrensninger, fortsatt skal gjelde. Når det gjelder avtalen om Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl er det vist til følgende i avtalen om Frøystul: « Dersom disse forutsetningene ikke oppfylles, plikter Norsk Hydro å godtgjøre staten for den eventuelle fortjeneste som oppstår ved salg, målt i forhold til Norsk Hydros kostnader knyttet til anlegget (inkludert en rimelig avkastning på investert kapital). Et slikt oppgjør vil ikke finne sted så lenge konsernet har statskraft-kontrakter med tilsvarende begrensninger for salg ut av konsernet som er trukket opp i St.prp. nr. 104 (1990-1991). Ved salg ut av konsernet i strid med St.prp. nr. 104 (1990-1991) skal dermed nevnte kontrakter reduseres før Norsk Hydro plikter å godtgjøre staten for eventuell fortjeneste. »

       Det innebærer at frem til 2010 har departementet anledning til å redusere statskraftleveransene og til å inndra eventuell fortjeneste fra Tyin, Fortun, Moflåt, Mæl og Frøystul. Etter 2010 er sanksjonene knyttet til fortjenesten i disse kraftanleggene.