Etter Finansdepartementets syn legges det i rapporten for liten vekt på unntaksreglene i ligningsloven § 10-3 ved avgjørelsen av om tilleggsskatt burde vært ilagt i det enkelte tilfellet.

       Finansdepartementet framhever videre at det i § 10-2 og § 10-3 er flere skjønnstemaer som må vurderes før tilleggsskatt kan ilegges.

       Finansdepartementet viser til Innst.O.nr.44 (1978-1979) der en enstemmig finanskomité bl.a. uttaler at ordningen med tilleggsskatt må praktiseres med varsomhet, og at ligningsmyndighetene må foreta en vurdering før de går til det skritt å ilegge tilleggsskatt.

       Departementet viser videre til nye og kompliserte regler som ble vedtatt i forbindelse med Skattereformen 1992, særlig med hensyn til aksjegevinstbeskatningen (RISK) og delingsreglene. Departementet ser ikke store betenkeligheter med en viss lempelighet i forhold til disse reglene i en overgangsfase.

       I rapporten pekes det på at tilleggsskatt i størst utstrekning ilegges skattytergrupper hvor kontrollen er enkel å gjennomføre. Etter departementets syn gir ikke dette punktet grunnlag for kritikk av ligningsetatens praksis vedrørende bruk av tilleggsskatt, men angår i større grad kontrollinnsats og kontrollmuligheter. Etter departementets oppfatning er det å vente at tilleggsskatt anvendes mer i de tilfellene der det er enkelt for ligningsmyndighetene å avdekke at det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger.

       Finansdepartementet viser til at forhold som kvalifiserer til tilleggsskatt fra næringsdrivende personer eller selskaper ofte avdekkes gjennom bokettersyn eller andre kontroller. Bokettersyn mv. gjennomføres normalt av fylkesskattekontorene. Riksrevisjonens rapport er derfor mindre representativ for saker om tilleggsskatt for næringsdrivende.

       Departementet understreker at undersøkelsen er gjennomført i en meget spesiell periode. I den perioden som undersøkelsen omfatter, var ligningsetaten gjennom store forandringer.

       I rapporten er det pekt på at mangel på administrative uttalelser om de mer komplekse sakstypene, er framhevet av ligningskontorene som årsak til at tilleggsskatt oftest benyttes overfor enkle lønnstakerforhold. Til dette anfører departementet at anvisningene om tilleggsskatt i Lignings-ABC 1996 ikke kan sies å være snaue.

       Til rapportens konklusjon om at reglene om tilleggsskatt praktiseres ulikt i kommunene, peker departementet på at skatteetaten bør tilstrebe å behandle like saker likt. Ulik praktisering av regelverket kan skyldes de skjønnspregede reglene og det faktum at lovgiver har valgt en sterkt desentralisert organisering med vedtakskompetanse tillagt frittstående nemnder.

       I rapporten er det også reist spørsmål om de mange ulike satsene for tilleggsskatt i seg selv kan medføre fare for at like tilfeller ikke behandles likt. Til dette anfører departementet at en allerede ved innføringen av reglene var klar over at satsstrukturen kunne gi visse problemer knyttet til praktiseringen av regelverket, men at Skattedirektoratet har gitt retningslinjer for en vesentlig innskrenking av antall satser som skal anvendes.

       Til spørsmålet om likebehandling i kommunene, uttaler Finansdepartementet at det er en risiko for forskjellsbehandling i den måten ligningsetaten er organisert på. Vedtak om tilleggsskatt skal som hovedregel treffes av frittstående nemnder med frihet til å utøve skjønn. Departementet viser til at Skattedirektoratet nylig er blitt anmodet om å foreta en gjennomgang av ligningsforvaltningens organisering. I den forbindelse har departementet pekt på at det bl.a. bør vurderes om ligningskontorene bør overta ligningsnemndenes formelle hovedansvar for alle eller de fleste førsteinstansvedtakene. Det er også reist spørsmål om man bør kunne åpne for samlokalisering, samledelse og eventuelt sammenslåing av utvalgte ligningskontorer. Det vises også til at Skattedirektoratet har iverksatt arbeid med en ny melding som bl.a. omhandler tilleggsskatt.

       Departementet vil be Skattedirektoratet instruere ligningskontorene om å vurdere tilleggsskatt i tilfeller hvor skattyter ikke har levert pliktig personinntektsskjema, og hvor beregnet positiv personinntekt ikke er ført opp i selvangivelsen.

       Når det gjelder rapportens påpeking av at det ikke synes å foreligge regler for protokollasjon og nemndsbehandling, viser departementet til at ligningsloven ikke inneholder direkte regler vedrørende protokollasjon av dissens. Departementet har imidlertid i brev av 9. oktober 1987 til Stortingets ombudsmann for forvaltningen antatt at det følger av kravene til god forvaltningsskikk at ligningsmyndighetene bør protokollere og begrunne dissenser.

       Finansdepartementet uttaler videre at det ikke er til å unngå at et så vidt omfattende og skjønnspreget regelverk kan bli praktisert noe ulikt ved landets ligningskontorer, men at det er et mål å begrense ulikhetene i praktiseringen.

       Finansdepartementet antar at rapporten fra Riksrevisjonen ikke uten videre tilsier at regelverket om tilleggsskatt bør endres. Departementet vil imidlertid følge med i at ligningsetaten løpende informeres om de gjeldende reglene om tilleggsskatt.